Søk i denne bloggen

tirsdag 30. november 2010

All about the money, honey

Media og kroppsfiksering. Føler egentlig at det er litt "old news". Men i går kjøpte jeg noen av de bladene jeg pleide å lese "før i tida", og føler jeg har litt på hjertet. Alle bildene er fra Star og Enquirer. Og når jeg leser NÅ må jeg nesten bare le. Både av meg selv som faktisk SLUKTE det. Og av at det er MULIG å trykke så mye dritt.


Haha... I know... I know, I know. Jeg var utrolig classy og kulturell i valg av lesestoff...

Jeg har gått gjennom perioder da jeg har slukt alle slanketips rått. Så har jeg hatet kroppsfikseringen intenst og bekymret meg for hva den gjør med selvtilliten til unge/eldre gutter og jenter. Sååå har jeg tenkt at alt sammen er helt latterlig og klart å skape en viss avstand, ikke sammenligne meg, egentlig holde meg mer unna. Men i det siste har jeg lest litt mer igjen. Ikke de søppelbladene jeg kjøpte igår, men mer (herregud, hva skal jeg kalle det...) moteblader/kvinneblader (ja, jeg høres ut som om jeg er 70 år gammel). Og blitt litt irritert igjen. Men ikke trigget. Heldigvis. Poenget mitt er vel at vi ikke slipper unna! De mer og mindre skjulte beskjedene om at tynn=suksess/pen/sterk er overalt. 

Tittet litt, både i søppelbladene og på nettet. Og det finnes selvfølgelig mange relativt fornuftige artikler, med livsstilsendringer som fokus (i norske blader og ELLE osv). Spis sunt, beveg deg, kos deg i helgen etc etc. Så de skal jeg la ligge i fred. Men fy søren så mye driiit det er. Og mest drit. Så utrolig mange idiotiske reklamer for piller som "suger opp fettet i maten så det ikke "legger seg"?" BS BS BS! 


UGLY fat?? LOL. Og hva betyr egentlig "reduces your stomach capacity"?? 

Dette var kanskje litt på kanten. Men i norske medier også. MASSE teit. Allow me to present to you et par eksempler (som du garantert har sett før, for lets face it, det er den samme møkka som trykkes igjen og igjen):  
Gjør kjøleskapet ditt deg feit?
Med underteksten: Se matvarene som saboterer dietten. Her er roten til alt vondt.

Kaloritriksene som gjør susen (På siden av artikkelen kan du dra en liten pil for å indikere hvor KLAR du er for julebordsesongen. Med utgangspunkt: nyslanket/nytrent).

 
Og den viktigste. . .
Den som deler hemmeligheten om hvordan DU skal bli like perfekt som en retusjert utgave av en i utgangspunktet perfekt kjendis:
SLIK SLANKER STJERNENE SEG.


Men så kan man jo spørre seg: Hvem er artiklene egentlig myntet på? For overskriftene taler liksom til ALLE, gjør de ikke?

VI blir feitere og feitere

Sånn går DU ned 6 kg til julebordsesongen

Hvem er vi og hvem er du? Hvem ønsker man egentlig å nå?

De som på grunn av helsen sin må ned i vekt. Finner de motivasjon her? "Stramme lår uten stress?" “Slank på 123”. Hjelper det? Eller skaper det bare press? Skam? Skam som motivasjon?? Hmm…

De som trener for helsen, spiser variert og sunt, er ikke de egentlig allerede på rett sport? (OK, kanskje synes de det er gøy å lese om nye treningsmetoder og superfoods. In that case: Bra! Så lenge man ikke overdriver er det kjempebra at folk trener for helsa, spiser sunt og har glede av det. Så lenge det gir overskudd, godt humør og er bra for kroppen og ikke føles som tvang. Jeg tilhører ikke denne kategorien. Ikke enda ihvertfall. Og en periode trodde jeg heller ikke det var mulig. Men det er det jo, selvfølgelig).

Meeen, dessverre tror jeg at de som obsesser og henger seg MEST opp i disse artiklene er oss med spiseforstyrrelser.
Vi kan jo kanskje innrømme at vi leser på en litt annen måte enn andre.
“Kutt ned på…” blir raskt: “Kutt helt ut. Forever”. Og "Du bør trene minimum X ganger/uke" blir raskt til "Xx2 eller Xx3 ganger per uke". Etc.

OG unge (og ikke fullt så unge) gutter og jenter med lavt selvbilde. Som tror veien til "det gode liv" ligger i en tynn kropp. Som er vant til raske og lettvinte løsninger og tror at dersom de bare blir tynne, da vil nok alt annet også falle på plass. Som tror at lykke måles i buksestørrelser, kg, kcal/100g. 

Og verst av alt: BARN. 

Stakkars Suri Cruise - det som står om henne er sikkert bare BS. Passet bare inn her fordi hun ER et barn. Men jeg tenkte mer på 6 åringer som gjenkjenner ord som Glykemisk Indeks og vet at fett er farlig etc. 
 
Jeg tror ikke at en artikkel om slanking i seg selv kan forårsake en spiseforstyrrelse. (Litt mer komplekse enn som så). Men jeg tror at den stadige bombarderingen kan trigge en som er utsatt. Banke inn i hodene våre hvor viktig det er å holde seg unna ditt og datt, hvor viktig det er å holde seg sunn (og sunn=tynn), hvilken mat som er "farlig". Mat har plutselig fått masse makt. JA og NEI-mat og SUPER-mat osv.
Og jeg tror at de kan være med på å vedlikeholde en sykdom, være med på å sette spørsmålstegn ved alt det man prøver å akseptere for å bli frisk. (Karbohydrater, fett. Så mye tull. Og så mange som uttaler seg som ikke aner hva de snakker om!)

Lenge ventet jeg på at det skulle “snu”. At jeg skulle få litt fred. (Jeg trodde jo også at jeg skulle våkne frisk fra spiseforstyrrelsen uten å måtte jobbe for det, så jeg lever jo litt i skyene, da). Jeg var som sagt SINT på media (og jeg mener selvfølgelig ikke at media alene har "skylden", de trykker jo det vi vil lese, og vi vil tydeligvis lese om dietter og revolusjonerende skjønnhetsprodukter). 


Men: jeg tror ikke at fokuset kommer til å endre seg. Ihvertfall ikke drastisk. Og ikke med det første. Så lenge slanke/skjønnhet/mote-undustrien tjener penger - it's here to stay!

Og nettopp derfor tror jeg det er vi som må endre oss. Utruste oss. Stålsette oss. Tåle galskapen.

Take it for what it is:

$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$. (Og for å svare meg selv: Hvem er de myntet på? Alle som er usikre på seg selv. Og som har penger).

Kort sagt (og innmari enkelt): Vi må finne mestringsstrategier som kan hjelpe oss å tåle galskapen uten å trigges. For den kommer ikke til å forsvinne med det første.

HJELPER denne overfokuseringen egentlig NOEN? (Andre enn de som tjener penger på det?) (Jeg mener nei).

Men tror du den hjelper de som "trenger" å gå ned i vekt?
Eller gjør den bare at veldig mange får et dårligere selvbilde og et anstrengt forhold til mat og kroppen sin? (Som det er veldig vanskelig å bli kvitt. For har man først pugget GI og kcal etc og fått for seg hva som er JA og hva som er FY, så er det gjort, tror jeg. Da henger den dårlige samvittigheten fortsatt litt i).

Hvor viktig er medias rolle i utviklingen av spiseforstyrrelser? For meg var den med på å holde liv i den (leste som sagt MYE slanketips og mange av "reglene" mine var ekstreme utgaver av det jeg fant i blader). Og den gjorde det vanskelig å bli bedre. (Jeg synes det er vanskelig å spise noen matvarer som en eller annen dum artikkel har stemplet som FY enda jeg innerst inne vet det ikke er "giftig", ofte til og med bra for meg). 


Hva mener du? Hvilken rolle har media spilt i "din" spiseforstyrrelse?


Og så en siste. Bare så du kan få deg en GOD latter. For er det mulig??



WOW - must try this! LOL!

mandag 29. november 2010

The **** did the trick

I dag våknet jeg til mer snø og kuldegrader. 

Bevis? Frossent spindelvev:

Som jeg allerede har nevnt, i Irland er dette været en big deal. Huge deal. For her har ingen vinterdekk.

(Skolene er stengt i dag, bussene går ikke). Og jeg har sett fem kjedekollisjoner på få timer. Og det er FAKTA. Og jeg har kjørt på motorveien i 2. gir (her har nesten ingen automat, sånn BTW) i 20 km/hr og sklidd ned en bakke to ganger. Jeg har mareritt om å kjøre på noen. Eller skli på noen. Men nå har de saltet, thank God.

I fjor rundt juletider var det samme tilstander som nå. Is og 2-3 cm snø. Men da hadde de ikke nok salt (de har lært av sine "feil" og lagret masse i år).
På nyhetene så man folk tryne på isen. (I found this amusing, made fun of it, herregud, jeg er jo nordmann, dette var da ingenting, dere skal se hvordan det er i Norge! 30 meter snø, har vi. Og 30 kuldegrader hver vinter. (Neida, man trenger jo ikke overdrive for å sjokkere). Altfor trygg på meg selv spradet jeg rundt på isen. Og så gikk jeg skikkelig på trynet. Oh lord. Ikke så høy i topplua mi da, nei).

Uansett: Det var ikke melk i butikkene fordi ingen kunne levere varer. Butikkene ble tømt, folk hamstret til og med hermetikk (3 cm snø, I repeat). Men så ordnet alt seg. Med salt fra et skinkerøkeri! I kid you not.

SKINKERØKERIET reddet x-mas.

Men tilbake til idag.


Jeg møtte nettopp en nabo. Som hadde en vannkoker i den ene hånden, en tekjele i den andre. Han prøvde (obviously) å smelte is og rim og snø. 

Og han ropte: "Can you believe it?" 

Og jeg sa: "No". Enda jeg can believe it. For dette er tredje dagen med vintervær.

Da det var slutt på vannet var det likevel frost igjen på frontruta. Jeg var kald og vinket og begynte å småløpe mot inngangsdøra (og nå tror du at jeg skal gå på trynet, gjør du ikke?) Men no.

"If this continues", sa Herr Nabo oppgitt mens han fulgte etter meg på vei inn etter mer vann, "I'm gonna have to adopt my old mans technique". 

Og høflig som jeg er, spurte jeg: "What did he do??"

Og sååå fortalte han at han kun husker et par dager med frost og snø fra oppveksten. Og i de tilfellene hadde faren klatret oppå panseret. Dratt ned buksa. Og tisset på ruta.

"You should've seen the steam! But it did the trick!" (Og her følger masse latter og... "The **** did the trick")

"If this continues I swear to God I'll pull my pants down..."


Hvis han prøver seg skal jeg ta bilde og legge ut her. Det er spådd samme dritten (sorry, men jeg er lei av å bruke flere timer på motorveien i sneglefart med skuldrene inni ørene fordi jeg er så redd for å skli) frem til helgen.

Og jeg har god utsikt til parkeringsplassen hans. (See hvor han stod??)


So stay tuned.

lørdag 27. november 2010

Hva kan du forvente av dine bekjente?

Jeg har vært litt syk de siste to dagene, men i dag er jeg bedre, og skyver alt annet som egentlig bør gjøres unna. For lørdag er jo skrivedag!

Dette er min trapp:


Vakkert, interessant bilde. I know.

Ingen big deal tenker du. Som er lei av snø allerede. Og har vinterdekk og et land som takler 2 cm of the white stuff. Eller 2 meter for den saks skyld.
Her betyr 2 cm FULL STOPP. Ingen busser, ingen leveringer av mat til butikkene (folk hamstrer som om det var krig). But on the positive side: Euphoric kids. (Som roper: "Oh my Gåååd, Oh my Gåååd, mummy, LOOK" og (haha) "It's so COLD" utenfor as I'm writing this). 

Jeg skriver under glasstak med snø.


Skriver om pårørende (og synes veldig synd på alle som lever med en som har spiseforstyrrelser. Og alle som har spiseforstyrrelser. Og irriterer meg over hvor vanskelig og komplisert det er. Men "kan ikke alle være ærlige mot hverandre for å slippe så mye komplikasjoner" er dessverre lettere sagt enn gjort).

Kommer stadig tilbake til forventninger. Hvor mye kan vi egentlig forvente at andre skal forstå? Og hvor viktig er det at andre forstår?

Grunnen til at jeg spør. Dette er ikke veldig kult å innrømme. MEN: Til tross for at jeg ikke kan absolutt alt om "alle andres" sykdommer, så har jeg til tider følt at jeg har "krav på" at "alle" skal forstå meg. Er ikke det litt... Hmmm... Ego? (Veldig ego?) Eller: jeg har følt at absolutt alle bør kunne veldig mye om spiseforstyrrelser. Først og fremst for å fjerne alle de idiotiske misforståelsene.

Til mitt forsvar. Spiseforstyrrelser er såpass utbredt, at "alle" kan tjene på at det generelt er mer kunnskap. Den er grei. Men kan man kreve at alle skal forstå "alt"?
Kanskje har jeg vært redd for at andre tror jeg har oppført meg rart/kastet vekk muligheter/tid/mistet venner etc bare fordi jeg ville "bli tynn"? Og vil inderlig at de skal forstå at det stikker dypere enn som så? Hvis de forstår hvor vondt det gjør, hvor vanskelig det er, så dømmer de meg kanskje ikke like hardt for at jeg har vært rar/fraværende etc? Kunnskap fjerner misforsrtåelser/stigma etc.

Man kan selvfølgelig forvente at de nærmeste skal gjøre et forsøk på å forstå, at de skal støtte. Og for eksempel ikke snakke om slanking mens man spiser middag.

Men at de skal forstå hver minste detalj? (Nå overdriver jeg, men håper noen ser poenget likevel).

Kanskje bør man senke "kravene" sine? For å unngå å bli skuffet? (For det er IKKE en sykdom det er lett å forstå seg på).

Dette ble kronglete. Og vanskelig. Og ser det er lett å misforstå meg. Jeg misforstår nesten meg selv.

Oppsummert:
At andre forstår hva man sliter med gjør det MYE lettere for alle parter, men forventninger om at andre skal forstå alt leder til mange skuffelser. 

Det jeg egentlig lurer på er:

Tror du det kan være lettere å bli frisk, lettere å unngå skuffelser, sinne etc dersom vi (eller bare jeg?) gir opp ideen om at alle andre må forstå?
 
Er det egentlig rettferdig å "kreve" så mye?

(Ga dette i det hele tatt mening?)

Tipper bildene av snø er med på å gjøre det enklere å forstå. Bilder som relaterer til teksten på en så genial måte binder det liksom sammen, right?


Dere er sikkert drittlei vinterværet. Men det er ikke jeg. Yet. (Ikke før jeg må ut å handle i kaoset senere).
God helg!

fredag 26. november 2010

Howdy howdy!

3 reasons why I love the fact that Bear is a doctor.

1)
Jeg kan stille irriterende spørsmål som:
"Jeg har vondt der og der og hva tror du det betyr, egentliiiiiiiiiiiiig?"

Noe jeg gjorde i hele går fordi jeg var syk. (Hence yesterdays absence+this short post).
 

2)
Han får GRATIS penner og blokker og stæsj på sykehuset. Og jeg ber ham græbbe til seg og har en egen skuff for penner med reklame for blodtrykkmedisiner etc. Det er julaften hver gang han kommer hjem fra jobb. (Jess, I am easy to please).
My treasures.

Dette er bare et LITE utvalg. Da jeg fikk de farge-stickersene holdt jeg på å gå fra konseptene. Og forresten: innimellom får jeg også memory sticks. Og tissues. Og sånn antibacterial handwash. It is GREAT.

3)
Noen ganger må han reise. Og når han må reise får jeg også reise. OG...

... den 18. desember skal vi reise HIT:


This could be anywhere, really. Men det er faktisk et helt tilfeldig bilde av et helt tilfeldig kjøpesenter i Houston.
Jeg har aldri vært i Texas før, men jeg tipper at juletider is the time to go.

I'm very excited!


Tre gode grunner, don't ya think? Ya'll? Or somethin' like that.

(Herregud, hva tror jeg at jeg driver med? Jeg klarer ikke engang å snakke med Bergensdialekt eller late som om jeg er fra nord...).

God helg!

onsdag 24. november 2010

Moal + Gål

Hello!
Jeg har skrevet om mål før. Men fordi jeg er så innmari pro resirkulering, så gjør jeg det igjen.
Og selvfølgelig, meg uten mål = en person som løper i ring og føler at hun ikke oppnår noenting.
Først når jeg vet hva jeg vil, så kan jeg gjøre det som trengs for å få det til.

(Oj! Les de to setningene høyt. While clapping and dancing? Målet om å bli poet: CHECK!)

Ja, jeg er motivert om dagen. Men jeg trenger likevel å konkretisere motivasjonen (det ga kanskje ingen mening andre steder enn i mitt hode? Nei?) Well. Innimellom evaluerer jeg meg selv litt (takk psykiatere for å holde meg på rett spor). Og jeg fokuserer på det jeg vil oppnå fremover. (Og minner meg samtidig på at mesteparten kan jeg bare glemme dersom jeg ikke jobber mot spiseforstyrrelsen. For skal den regjere så når jeg ikke annet enn... bunnen. Igjen).  

For å kunne se fremover må jeg ha noe å se frem til. For å motivere meg til å gå opp i vekt, for eksempel, trenger jeg en belønning i enden. 
En kropp som fungerer! Og kanskje fungerer den litt bedre nå? Men det finnes ingen garantier for next month. 
Men vel så mye som det fysiske så gleder jeg meg til å få bedre hukommelse og mye bedre konsentrasjon. Begge deler er allerede mye bedre, (jeg klarer å følge med på hele TV-episoder og jeg får med meg hva munner som snakker faktisk sier (så lenge de ikke forteller too complicated stuff, of course), så ja bedre), men ikke bra nok.

Dette kan sikkert vel så mye skyldes stress. Så det er jo et annet mål, da. "Ikke stresse". Ååå, så enkelt.  (Finnes det et mer irriterende råd?? "Bare senk skuldrene"...)
I tillegg til å få kropp og sinn på rett spor er målet mitt å bli en ufattelig positiv, avslappet og god person som det er fantastisk gøy å være sammen med. Være på lag med meg selv. Ta ansvar for meg selv, for helsen min, for livet mitt. Fortesette å blogge (this is my medicine). Og skrive, skrive, skrive nok tulliball til at jeg til slutt kan luke vekk alt tullet og sitte igjen med... mange ord. Og noen vise ord innimellom alle ordene. Og så kan jeg sette sammen visdommen til en vis setning.
A'la: Konklusjonen etter disse 311 sidene med ikke-vise ord er: Spiseforstyrrelser suger. 

Og bygge opp en sterk og solid selvfølelse så jeg kan slutte å lete etter aksept i alle andre.

Akkurat nå er jeg midt i ingenting. Føler jeg. IKKE syk. Ikke helt frisk. Litt stressa for "eksponeringen", samtidig ikke i det hele tatt. Men jeg går jo opp i vekt. Og jeg jobber med meg selv, og ikke mot meg selv. Jeg går inn for å forandre meg, utfordre meg selv til å gjøre masse scary stuff. Jeg oppdager stadig vekk at jeg faktisk brenner for ting som ikke har med *drumroll* forbrenning å gjøre. (This is good). Jeg prøver å skrive på "boken", og jeg må innrømme at jeg fikk litt prestasjonsangst/jernteppe etter at jeg fortalte litt mer her. Men det må jeg bare komme meg over. (Jeg prøver også å ikke være så j***** selvhøytidelig). 
 
Og en viktig ting: Jeg setter mange spørsmålstegn om dagen. Og tvinger meg til å svare enda så ubehagelig det til tider er å være ærlig med seg selv.

Men, du, før jeg lar deg gå tilbake til ditt eget liv. En ting til:
Det er litt empowering at det er jeg som setter målene. At det er jeg som bestemmer. It makes me feel strong and in control.
Mye mindre skummelt når det er jeg som har valgt endringene jeg skal gjennom.

These guys (guys? girls) live in my bathroom. Vurderte å ta bilder av nabobarnas (ja, Ben og heksekona, ja) fotballmål. For å relatere til tema. Men hvem bryr seg om det stygge målet, liksom? Ikke jeg. Spes ikke lørdag morgen kl 0700. Kanskje har jeg som mål å få hjertepupper eller rosa UGGs??

Og om jeg ikke når målet mitt, så er alle skritt i den retningen likevel gull verdt. For de er positive. Målet er jo ikke å "nå målet 100%". (Jo, det er det, men et annet mål er å være mindre perfectionist).

Mål er viktig for motivasjon. Jo mer konkrete (disse var kanskje litt for generelle), jo lettere er det å se at man kommer videre. Og uten mål er det lett å bli på stedet hvil, usikker på hvor man skal. Mål gir retning.

Sorry hvis dette var boring. Men jeg har nemlig enda et mål: 

Drite i hva andre synes om blogginnleggene mine. Ooooh...

Dumt av meg, I know.


tirsdag 23. november 2010

X-mas-song gone wrong

Haha... Her kommer en (litt) funny story.

Hvem sa at trening er kjedelig? (Ingen som leser denne bloggen ihvertfall. LOL).

I dag fikk jeg til og med JULESTEMNING at the gym. (Hvis du er av den ekstremt oppmerksomme typen, så trente jeg i dag fordi jeg ikke får mulighet imorgen, og overskrider IKKE tre-ganger-per-uke-rulen min. That would be fy-fy).

Men julestemning, ja. Og ikke i form av mince pies (Irsk julekake) eller masse julepynt. Oh no...

Som nevnt trener jeg på et hotell som skrøt av at treningsrommet alltid er tomt. Like this:


Not the case. Sooo not the case. Jeg har aldri vært borti så mange rariteter in my life.

(Irer er generelt ekstremt pratsomme. Fremmede eller ikke. Jeg er så vant til å slå av en prat med tilfeldig forbispasserende (det er ikke jeg som starter praten, altså), at jeg får sjokk når jeg er i Oslo (de gangene jeg ikke har stirret i bakken eller gjemt meg vekk). Hvis du smiler eller sier hei til en du ikke kjenner (refleks) i Norge (min erfaring ihvertfall, might be just me), så får du "you are weird"/sjokkerte/"do I know you??"-blikk tilbake. (Hjelp, tenk hvis det bare er meg. Haha). Men her blir du altså sett på som frekk, overlegen hvis du ikke hilser ordentlig. Der vi bodde før pleide jeg å møte en mann som var ekstremt chatty. "Where have you been? What's in your bag? What are you having for your tea? Chicken? How do you prepare it? My wife usually...")

Jeg sporer av!

Trening. I dag. Ingen Steve. Men isteden en hel gjeng med amerikanere. De hadde spilt golf. Og kom inn til "meg" mens jeg stod og ristet på PowerPlaten i denne heldige stillingen (HØYRE). Kjipt at jeg ikke har bilde av meg selv. I nevnt posisjon. Med en ring av amerikanere i rundt. Or maybe not:


De stilte seg altså i ring rundt meg - OMG. Og jeg visste ikke om jeg skulle trykke på nødknappen, prøve å hoppe av eller bli stående.

Jeg ble stående. Og aldri har de siste 20 sekundene tatt så lang tid.

"What is this thing?"

"What are you doing?"

Etc. Etc. Etc.

Jeg hoppet av og kom meg litt ut av ringen og prøvde å forklare hva den gjør og bla bla bla. Og la merke til at tre av dem hadde på seg surfestil-badeshortser. Med sånne Hawaii-blomster på. Eller hva det heter, du skjønner hva jeg mener. (De hadde ikke med seg treningsklær, you see). Grunnen til at jeg nevner dette will become apparent to you very soon.

Og selvfølgelig ville de prøve denne rare maskinen. Og førstemann ut var en av de i badeshorts til knærne. Jeg tipper han var 50-60 år.

Anyways:

Han kom seg opp på maskinen. Spredde beina. Satte seg ned i en squat, med føttene utover, like a duck. Just like me. Wide Stance Squat FTW! Og så satte jeg på ristingen.

Og sååå begynte han å hyle. Det kilte. Det ristet... all loose.... "No support!!!".

Mhmmm.

Han ropte:

"It jingles!"

Og såååååå kom julestmningen jeg nevnte. I form av ...


..."Jingle bells, jingle bells...".


It was actually quite funny. For han var liksom låst fast, kom seg ikke av.

Anyways: julestemningen er endelig på plass.

mandag 22. november 2010

Alskens ambivalens

Til tross for regnbuer...


... i dag kjenner jeg på UROEN og RASTLØSHETEN.
 
Det kom etter at jeg veide meg. Og har gått opp. Og på toppen av det hele nådd et "rundt" tall.

Jeg har taklet det så greit i det siste, men idag var jeg i utgangspunktet litt low da jeg våknet. Og da er jeg en mester i å krisemaksimere. En bitteliten hendelse kan sette i gang de mest tragiske tankerekker. Jeg spinner. Og spinner. Og plutselig er jeg en failure som aldri kommer til å få til noenting. Og buuu-freakin'-huuu...(Jeg rødmer mens jeg skriver dette. ARGH!)
 
I det minste "dyrker" jeg ikke denne tilstanden mer. Før kunne jeg bli i senga og synke ned i mørket. Nå nekter jeg meg den "luksusen". Dagen skal fortsette som planlagt.

Jeg tror en del av meg innbiler seg at bare fordi jeg fikk mensen så betyr det at vekten burde stanset. Sånn er det visst ikke. Den stabiliserer seg når den vil. 

Ambivalensen skal du få gratis av meg. Anybody? Jeg betaler deg for å ta over?

Det hjelper ikke at jeg blir ekstremt irritert på meg selv fordi jeg oppfører meg så j***** barnslig. Det hjelper heller ikke å kalle meg selv barnslig. Men det er det eneste som funker. Jeg må skjerpe meg.

Rastløs, sug i magen, går i ring, finner isje roen noe sted. Æsj.

Og vet du hva som stresser meg no inni ******??? Når jeg ikke klarer å pushe meg til bare å jobbe. Før kunne jeg pushe meg til hva jeg ville. I could just go for it. Men jeg klarer det ikke lenger.

Nok sutring.

Hva pleier du å gjøre når du innerst inne vil vrenge deg ut av din egen kropp og løpe langt vekk? (Løpe er ikke et alternativ...)

Innimellom hjelper det å gå en tur. Eller skrive seg tom. Eller ta en ansiktsmaske/dusj/shave leggene/body lotion- in other words: freshe seg opp.

Men jeg har ikke tid til å gå tur. Og jeg er så fresh jeg kan bli. Og jeg bør egentlig jobbe. For da kan jeg skrive etterpå.

Jeg har allerede trent styrke. Og det hjalp ikke. :-(

Se hvor tidlig jeg var oppe, da! Ingen Steve denne gangen...


Men tips??? Gjerne av den magiske sorten. De liker jeg.

Hva gjør du for å bli kvitt spenningen/uroen/rastløsheten?

søndag 21. november 2010

Skrive, rive, hive

Lørdag har liksom blitt "skrivedag". Så i går skrev jeg. Eller prøvde.

Men vet du hva som skjer når man gir seg selv dette som tema:

Kommunikasjon mellom meg/oss/"de som lider av spiseforstyrrelser" og pårørende.


No???


This is what happens:

 

This little fella tells you the truth.

Føles som om jeg har gitt meg selv en umulig skolestil. Frivillig.


Kommunikasjon, ja. Å kommunisere med meg er som å gå i ring. For jeg har en tendens til å gjenta meg selv i det uendelige, henge meg opp i småting etc etc. Jeg kan ikke tenke meg noe mer frustrerende enn å diskutere med meg.

Jeg misunner ikke pårørende som både er bekymret, og i tillegg redd for å si/gjøre noe "feil". For vi har jo en liten tendens til å se verden gjennom et slør av... negativitet? Paranoia? Små kommentarer (som oftest uskyldige) vris og vendes til de har fått ny betydning. Som passer vårt lave selvbilde utmerket. Som konfirmerer alt det stygge vi tenker om oss selv.
Men det er jo kjempedumt om alle skal trå på nåler og være redd for å si noe i det hele tatt.

Og så har vi alle følelsene. Som enten ikke er "tilgjengelige" fordi vi har sultet dem vekk/svelget dem/kastet dem opp. EIler det renner over og vi gråter eller skriker eller knuser ting i sinne.
Og ærlighet, da. Skam står i veien for ærlighet. Og gjør det ikke akkurat lettere.

Kommunikasjon er ikke enkelt.

Og så kommer alle misforståelsene i tillegg. Det er en vanskelig og komplisert sykdom å forstå seg på. Hvor mye kan man forvente at andre skal skjønne?

Og det gjør vondt for begge parter. Vondt å se noen lide, frustrerende å ikke vite hvordan man skal hjelpe.
Og vondt å føle seg misforstått, føle seg som et problem (og ingenting annet).


Så, ja. Jeg prøvde å skrive om kommunikasjon i går.

Er det rart at 99% ble shit?

Det jeg har kommet frem til er vel egentlig at det er en prosess man må igjennom sammen. Altså, den som er syk og de som er rundt. Alle må prøve og feile. Å gjennomføre det "perfekt" er rett og slett umulig. Målet må jo være at man kan stole på hverandre og (ihvertfall etterhvert) kjempe mot samme mål.
I det minste kommer det noe godt ut av det til slutt: Man kommer nærmere hverandre.


Dette er vanskelig. Men nå skal jeg fortsette/begynne på nytt med blanke dokumenter.

(Happy Sunday to me!)

Men først må jeg flytte denne karen tilbake dit han hører hjemme. (He's not exactly Mr. Motivator).



That's more like it!


Wish me luck!

Og god søndag! (Har du bakt knekkebrød yet??) NO??? Then get a move on...

fredag 19. november 2010

Sprø knekkebrød med frø


Noen ganger får man oppskrifter som noen sier man bare prøve, ikke sant? 
 
Og så tenker man at herregud, hvor fantastisk kan en ostekake være? Eller hvor mye bedre kan din pizza være enn min? Eller hvorfor bake egne knekkebrød når Wasa gjør det for deg?

Well. Wasa kan gå og legge seg. Samme kan Rugsprø og resten av gjengen. Til og med de organiske, tjukke med frø kan gå og legge seg. I dag (senest imorgen) SKAL du lage disse knekkebrødene:

Du kommer til å takke meg. Og så kan jeg takke Vamp enda en gang fordi hun ga meg oppskriften. Bear og jeg spiste 1.5 brett på et par timer.

Disse knekkebrødene har fem fordeler:
Det er UFATTELIG lett å lage de
Det går UFATTELIG raskt å lage de
De inneholder UFATTELIG sunne, gode ting
De er UFATTELIG gode på smak og på crunch
De kan lages i utlandet uten at det nødvendigvis har UFATTELIG mye å si (med mindre mine ble helt feil/mislykkede (og da tror jeg dessverre vi må skylde på meg og ikke på Irland), and if so så betyr det bare at dine kommer til å revolusjonere knekkebrødverdenen).

Overbevist yet?

This is what you have to do:

I en bolle blander du følgende goodies:

2 dl lettkokte havregryn
2 dl sammalt rug (fin eller grov)
2 dl solsikkekjerner
2 dl sesamfrø
2 dl havrekli
1 dl kruskakli
1 dl linfrø
2 ts salt
Jeg fant ikke kruskakli, så erstattet med litt ekstra havrekli og litt ekstra havregryn. Pluss at jeg tilsatte noe av det aller beste jeg vet... nemlig gresskarkjerner. (They are rich in proteins and very yummy). 
Så heller du over 7,5 dl vann, rører og lar alt sammen stå og svelle i 10 minutter.


Mens det sveller og sveller og sveller så kan du dekke to-tre stekebrett med bakepapir (jeg tror mine ble litt for tjukke fordi jeg bare brukte 1.5). Smør ut med slikkepott og strø litt sesamfrø på toppen.

Stekes på 150 grader varmluft. Alle brett kan stå i ovnen samtidig. 
Symmetri? No?
Etter 10 minutter: ta ut brettene og skjær passe ruter med en pizzarulle. Sett inn igjen. Do something fun i 60 minutter. Så kan du åpne døra, men la brettene stå (uten å skru av ovnen) i enda 10 minutter. This to remove fuktighet.


And then you can build towers and stuff.
And then you can enjoy the crunchy goodness!
Thank you, Vamp <3 (Hvis de ser mislykkede ut på bildene i forhold til hvordan de skal være, (perhaps litt for tykke, litt for små og asymetric, litt for brænt i kanten??) så var smaken still fantastic!)

God helg!

And what are you waiting for???


torsdag 18. november 2010

???

I dag er jeg surrete i hodet. Og bortsett fra bilder av min aller første dragefrukt (oooh...), så har jeg mest spørsmål å komme med.


 Utseendet kan bedra. Looks delicious. Men smaker ikke stort.

Det er tydelig en mangel på kunnskap om hva spiseforstyrrelser egentlig dreier seg om. (Kanskje ikke så rart, så komplekse og utspekulerte som de er).

Fordi spiseforstyrrelser er en av de få mentale lidelsene med fysiske symptomer, henger mange seg opp i kroppen. Som om kroppen er en indikator på hvor "alvorlig" sykdommen er.

Jeg tror at det, uavhengig av om man lider av anoreksi, bulimi eller overspising, dreier seg om akkurat det samme: Lav selvfølelse, selvhat, skam, mangel på identitet, usikkerhet, frykt.

Mat er bare et redskap, et forsøk på å kontrollere. Og fordi vi bruker den forskjellig (og har forskjellig utgangspunkt), så ser vi også forskjellige ut. Men det betyr ikke at "det vonde" ikke bunner i det samme, eller at alvorlighetsgraden nødvendigvis henger sammen med vekten.

Hvorfor er det så mye fokus på vekt?


Og en annen ting: HVORFOR er det så viktig å rangere hva som er mest alvorlig?

(Det kom litt rart/feil ut. Men det er så mange som har nevnt ta de reagerer på en slags "konkurranse" (både på nettet og i gruppeterapi) om å være "sykest" (og med sykest så mener de tynnest). Og at en sånn tankegang er med på å motivere i feil retning. Og i tillegg føler veldig, veldig mange at de ikke blir tatt alvorlig fordi de ikke er "tynne" eller "tynne nok").
 
Har du noen tanker rundt dette?




Når det gjelder kunnskap/uvitenhet - hva reagerer du på?

Hvilke misforståelser vil du ha oppklart?

onsdag 17. november 2010

Mer tortur enn slankekur

Min spiseforstyrrelse startet ikke som et ønske om å bli ”tynn”, den hadde ingenting med bloggkjendisers spisevaner eller tynne modeller i bikini å gjøre. Jeg følte at jeg druknet, jeg trengte kontroll. That being said: Å lese slanke- og diettsøppel (excuse me) var så absolutt med på å holde liv i sykdommen. Jeg sugde til meg slanketips som om det å lese i seg selv var fettforbrennende. Til og med når jeg (etter utallige runder med meg selv) gikk inn for å bli frisk, var det vanskelig å hente motivasjonen jeg trengte for å trosse det generelle budskapet: ”Tynn = sterk/suksess/best”. 
Med underernæring følger depresjoner, sosial angst, intense ”mattanker”, ikke-eksisterende selvfølelse, nedsatt hukommelse, konsentrasjonsvansker, insomnia. Og siden vi er inne på det ”overfladiske”? Lets not forget about uren og tørr hud, hår i ansiktet og på kroppen, og flatt, livløst, tynt hår på hodet. 
I tillegg til mer alvorlige fysiske skader. 

Men det jeg egentlig vil frem til i DB-intervjuet:
Vi trenger mer info om hva det egentlig dreier seg om. De må IKKE glamoriseres. 


Det finnes ingenting glamorøst ved en spiseforstyrrelse. Selv ikke når man er på bedringens vei.


Agree?

Vi må oppklare misforståelser. Å skulle fortelle noen at man lider av anoreksi/bulimi/overspising er vanskelig når den generelle oppfatningen er at det kun handler om et ønske om oppmerksomhet/at det er en form for ekstrem-slanking/at man er så overfladisk at det eneste som betyr noe er utseendet og vekten/at det egentlig bare er å spise/at det bare er å slutte å kaste opp/at det bare er å kontrollere seg/at alle med spiseforstyrrelser ser ut som levende skjeletter. (Hvis du ikke visste det: 90% av de som lider av spiseforstyrrelser er normalvektige).

Supert at media fokuserer på spiseforstyrrelser. 
Supert at så mange blogger om spiseforstyrrelser. Vi kan være med på å hjelpe til med å oppklare de misforståelsene som er med på å skape negativ stigma, som gjør det vanskeligere å "stå frem", å be om hjelp. Og som gir grobunn for skam.

Skam er gift.

tirsdag 16. november 2010

Hallo to kattesko

I dag fikk jeg en present fra Dr. Bear.



Why???

Du kan jo gjette. 


Fordi jeg:

a) Er en fantastisk enkel og positiv person å bo med - always making life easy for a tired doctor

b) Fordi jeg har måttet kjøpe nye tamponger

c) Fordi jeg fortjener det

d) Fordi jeg elsker Dr. Martens sko og elsket Hello Kitty da jeg var liten og kombinasjonen er too good to be true

e) All of the above except a)


Egentlig er det Bear som fortjener premie. For å klare å finne så fine sko. Og for å holde ut med meg.


Uansett: Jeg er STOLT.

Mye mer stolt enn jeg var da jeg fikk på meg små klær eller gjorde det bra på eksamen eller da jeg klarte å løpe ekstremt langt på tom mage en eller annen trist kveld.

Dette er ekte stolthet. Det har vært et helvete å komme dit jeg er. Men det er verdt hvert fortvilte sekund. (Jeg skulle selvfølgelig ønske jeg hadde sluppet å gå opp og så ned, opp og så ned utallige ganger fordi fire år på denne måten is a long time, og resultatet ville uansett vært det samme in the end. Men sånn kan man ikke tenke).

Jeg vet jeg ikke er i mål enda, men jeg er nærmere enn jeg noensinne har vært. 

Til tross for at jeg trodde at livet mitt skulle spinne fullstendig ut av kontroll, rase sammen om jeg gikk opp i vekt, så har jeg aldri følt meg mer i kontroll (på en GOD, trygg, ikke-syk-måte) enn jeg gjør akkurat nå.

Jeg tror jeg måtte over en kneik. Opp til et punkt så jeg ingen fordeler, måtte bare tvinge meg videre mot et mål jeg kun så på som negativt (ikke veldig motiverende). Men så kom små belønninger. Bedre humør, litt mer ro etc etc etc. Og selvom det likevel var tøft, så var det ikke like håpløst. Håp er viktig. Dessuten er det jo lettere å jobbe mot et mål man liker. Og belønningene motiverer. Små bevis på at det kun finnes en vei.

Nettopp det føler jeg er hele problemet med startfasen. Hvordan motivere seg for å nå et mål man ikke vil nå??? Ved å tro på de som sier det blir bedre? Overkjøre alt som stritter imot, stol på at det blir lettere, at det du nå ser på som fordeler vil bli ulemper, og det du ser på som ulemper vil ble de største fordelene? Jess. I think so. 

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å snu.

For mange kg siden trodde jeg at jeg var sterk. (Fake fake fake - egentlig var jeg vel aldri svakere enn da, og styrken kunne når som helst tippe over og bli til bunnløs fortvilelse. Jeg balanserte konstant på et stup).

Men den styrken jeg kjenner nå? Den er ekte. Og den kan ingen ta fra meg.



PS:
Riktig svar var... e). Til og med jeg føler at jeg fortjener pakke! Og det i seg selv er jo et fremskritt.

PS2:
Gjentar: Ikke helt i mål. Skryter ikke på meg at jeg er "frisk". Skryter bare av at jeg er på rett vei!

mandag 15. november 2010

Jess, Libresse

Først planla jeg å være litt dramatisk ved kun å poste dette bildet:


And leave it at that.

For det finnes kanskje grenser for hva jeg skal utsette deg for av intimate details? Eller...? (Hvis du er enig i at det finnes grenser, så stop right here). 

Hadde noen sagt til meg for noen måneder siden at jeg skulle "dele" at jeg har fått mensen (*som en annen 13-åring) på nettet, så ville jeg tenkt "Yeah right!" eller ledd meg i hjel. Eventuelt fått panikanfall.

*Når jeg tenker meg om tror jeg egentlig ingen 13-åring ville gjort det. Ever.
 
Anyways: 

Dette har jeg ventet på lenge. (For de som ikke vet: "uteblivende menstruasjon" er et av symptomene på anoreksi, og min har "uteblitt" i seks-syv år). Dette har vært målet mitt i mange måneder (litt on and off, thanks to Mr Ambivalens). Men på gode dager har jeg sett for meg hvor glad/lettet jeg, kroppen min, (og da spesielt skjelettet mitt som ville feire østrogen-invasjonen) ville bli!!!

Og i går var altså the big day!

It was a weird/hysterisk experience. (Kjipt at ikke Mona og Mikkel kunne hjelpe meg...) 
Selvfølgelig hadde jeg ikke en eneste tampong/bind/hva enn moderne alternativer som har kommet de siste årene, and this made me sad. (For some nostalgic, weird reason). Veldig trist ble jeg fordi jeg ikke visste om OB fortsatt er gul, blå, rosa, grønn, om de i det hele tatt har OB i Irland, om Libresse fortsatt har vinger etc etc etc. (Jess, this sounds pathetic, I’m totally aware. Men herregud, jeg var hormonell, OK? Sånn er jenter når de har mensen (and I’m one of them – yey!!!), OK?)
Så fant jeg en gammel tampong i en veske. Minimum seks år var den. Of course I threw him out. 

Så dro jeg på Tesco. Og var bare hakket mer erfaren than this fella:



gråt jeg litt. 

Jeg er ikke sikker på hvorfor. (Skylder på hormonene igjen, jeg). Men det føltes som om jeg mistet noe. Hva? Sykdom? En identitet (som jeg trodde jeg hadde gitt slipp på, men kanskje ikke har likevel?) Kanskje fordi dette konfirmerer at jeg faktisk har gått mye opp i vekt? (Som om jeg ikke var klar over det...). Jeg vet ikke?  

Kanskje var jeg bare redd. For nå har jeg nådd et viktig mål. Jeg er nærmere “frisk” enn noen gang. Og det er litt skummelt.

Men såååååååååååå kom pure happiness. Og stolthet!

I made it! My body is WORKING/starting to work again. Endelig begynner den å kjempe mot benskjørheten! Endelig har jeg (kanskje?) nådd "trivselsvekten" min? 

Jeg fortalte Bear den store nyheten med like mye innlevesle som om jeg (for eksempel) skulle vært gravid. Not as romantic. 
Så klaget jeg over magesmerter i det uendelige. Og laget nok varmeflasker til å smelte... Nordpolen. Mens jeg åkket meg som en ku. Whatever. Jeg overdrev. 

 
Skulle ønske det gikk an å skryte av at man har mensen uten å virke weird. 

Men jeg er sikker på at denne overdrevne entusiasmen shall pass pretty soon. 

In the meantime skal jeg gå inn for å være biatsjy-megge resten av dagen. Kanskje spørre om å få "låne" en tampong her og der, bare for å være kul. Og hvis noen spør om jeg har PMS eller om det er den tiden av måneden skal jeg rope:

JESS, it is!  

lørdag 13. november 2010

Alt smaker best kaldt



I just made hjemmelaget vegetar-tacopizza med grov+tynn bunn. Pizza er aller best kald, nemlig. Så da er middagen klar.

Nå skal jeg prøve å lage knekkebrød, det har jeg aldri prøvd før. Oppskriften er på norsk, så håper jeg har funnet frem til riktige kli-produkter. Alltid like spennende å bake i "utlandet" (as in "et annet land enn oppskriftslandet"), hvis alle produkter er litt annerledes kan det ofte ha mye å si for resultatet. Flate kaker, gummikonsistens-cookies etc.

Men gleder meg til å prøve knekkebrød, det er jo så godt. And healhty!


Ellers er planen å skrive resten av dagen. Todays theme:
Hvorfor holder man/jeg igjen på en spiseforstyrrelse? Hva gir sykdommen? (Falsk trygghet, falsk kontroll etc). Hvorfor er det så skummelt å gi slipp?



Som sagt: pizza er best kald. Helst dagen derpå. Just like... lapskaus and stuff. Når jeg tenker meg om liker jeg all varm mat kald. Alt smaker best kaldt.

Hvis noen har noen geniale innspill på dagens skrivetema, please let me know.


Fortsatt god helg!

fredag 12. november 2010

Bums, tums and... plums???

Jeg har kommet frem til at det faktisk er to store fordeler med å gå opp i vekt.

Eller, (don't flatter yourself, Dinosau) store er kanskje å overdrive. (Skal det vise seg after a reality check). Det er to medium fordeler. Okay. To medium-minus fordeler, da. But still. To bigger-than-myggestikk fordeler...

... med å gå opp i vekt. 

(Nei, her er ingen detaljer for intime). 



Jeg er ikke overbegeistret over at alt legger seg som junk in the trunk. (For believe me, det er der det legger seg. Bortsett fra det som får my tummy til å se ut som om jeg snart skal bli en mummy).

Yo!

Obviously foretrekker jeg "less-suppressed-more-expressed-chest"!!!

I'll stop now. Sorry.

Visstnok vil det "fordele" seg mer etterhvert. Legge seg litt på armene og leggene etc, og ikke bare på magen og rumpa og lårene. Det passer meg utmerket. Jeg heier på håndleddene mine og anklene mine.


Uansett: jeg føler at jeg har grodd vannmeloner over night.

Jeg spurte Bear, da (stakkars Bear tenker du nå, and so you should, det maset han holder ut), om jeg burde være bekymret?

"For hva da", spurte han.

"Ser det ikke ut som om jeg har fått sprøytet inn masse silikon??? Tenk hvis noen tror jeg har operert???"

Og Bear sa: "Eeeeeeeh... Not really. Not to worry".

Så apparently så har jeg ikke silikon-look-alike-pupper. Så fortalte jeg om vannmelonene jeg ser. Og da måtte Bear le. Og jeg var så irriterende at jeg ba ham finne en annen frukt å sammenligne med, så jeg kunne få en reality check.

Og apparently er de mer som... wait for it... plommer.

Plommer???

Han sa i det minste ikke bananer.




Then I moved on. Or down, more like it. Men da hadde Bear fått nok. Og jeg håper at det jeg ser på som en enorm gresskarrumpe - (please insert større, mer klumpete grønnsak/frukt hvis du kommer på noe) - heller er en ... hmm...  appelsin (nooo...) ... eller ferskenrumpe istedenfor.


Kjedelig å ikke kunne stole på sine egne øyne.

Anyways. Nok offentlig overanalysering av egen kropp.

Den blir som den blir. Så lenge jeg får enda litt mer fred og slipper unna paranoia så er jeg game.

Bring it!

God (fruity) helg!

torsdag 11. november 2010

No regrets

Jeg fikk noen spørsmål på mail.

Hva har jeg fått ut av bloggingen? Hva har vært positivt? Hva har vært negativt? Angrer jeg på noe?

I will do my best to answer. 

Mange mener det er farlig/feil å brette seg selv ut på nettet som jeg har gjort. At jeg driter meg ut, at jeg setter meg selv i en sårbar situasjon, at jeg risikerer å måtte bære stempler som: ”SYK” og ”ANOREKTIKER” resten av livet. Kanskje har de rett i det, kanskje vil det plutselig bite meg i rumpa. (Det har det jo gjort litt allerede, men fordelene banker ... hmmm...  dritten ut av ulempene). (Ja, jeg er utrolig kul og tøff...) 
Å ”utlevere meg” (les: være ærlig om hva jeg sliter med), har vært styrkende. Tøft, rart, skummelt, men ekstremt givende. Jeg har beholdt riktig fokus, fått gode råd, oppmuntring og støtte. Jeg ser for meg hvordan de siste månedene ville vært uten blogg: jeg ville gjemt meg vekk, skammet meg, ikke vært like tøff med maten, sikkert "løyet" enda mer. Bloggingen har gjort meg friskere. 

Mer generelt så tror jeg at vi som blogger om psykisk helse hjelper til med å bryte ned negativ stigma. How? Ved å oppklare en del misforståelser. For de florerer (forståelig nok).
Men uvitenheten gjør det vanskelig å "stå frem".
Det kan være tøft og sårende å bli oppfattet som ”overfladisk” eller ”oppmerksomhetssyk” når man faktisk lider av en alvorlig sykdom. Nettopp derfor er det så viktig at vi forteller. (Det finnes hundrevis av blogger om spiseforstyrrelser). Det er den eneste måten å bekjempe stigma, fjerne skam.  

Kommentarer og mailer fra de som definerer seg selv som friske har vært med på å pushe meg videre. Å vite at ”en gang spiseforstyrret, alltid spiseforstyrret” ikke nødvendigvis trenger å være sant. Men at det er mulig å komme seg ut av det, at man kan leve uten slitsomt tankekaos, selvhat, regler, rutiner, straff, dårlig samvittighet, kcal-telling etc etc etc er fantastisk motivasjon. Jeg er på god vei.

Og jeg er motivert. Det betyr selvfølgelig ikke at det plutselig er kjempelett, eller at jeg ikke kjenner på ambivalensen innimellom, freaker ut av noen matvarer, isolerer meg litt, har små tilbakefall etc. Men jeg har aldri vært nærmere målet. Og for første gang vil jeg "dit" mer enn bare halvveis.

(Eneste unntak av alt−eller−ingenting−regelen min).

 
Oppsummering:
Jeg har angret innimellom. Men totalt sett angrer jeg ikke i det hele tatt. Det har det hjulpet meg å være åpen og ærlig. Jeg er ikke like opphengt i at andre må akseptere meg, jeg stoler mer på meg selv, har bedre selvfølelse og tar meg selv mindre alvorlig, er ikke like selvhøytidelig. 

Jeg har fått et nytt grunnlag. Jeg kaster ikke lenger bort energi på å skjule sykdom, på å skjule den jeg er. Jeg identifiserer meg ikke lenger med hva jeg (ikke lenger) studerer, med kroppen min, eller med at jeg er "syk".

Nå er jeg bare meg. Det er befriende. Og et ganske greit utgangspunkt. 



Tror dere det er "farlig" på sikt?
Noen som vil dele sin erfaring?

onsdag 10. november 2010

Please leave, Steve

Litt dårlig samvittighet for den headingen, men det rimte jo så fint! 

Back to the "bodybuilding". Jeg gikk for hotellet.

Et ganske stort golfhotell, alt jeg trenger av styrkeapparater, utsikt over innendørs svømmebasseng og golfbanen. Lovely!

 My friends.

Men det viktgiste: jeg ble lovet at jeg (som regel) vil ha hele treningssenteret (les: treningsrommet) for meg selv.

My reaction on Monday: YEY!

My reaction today: LIARS!


Det startet bra. Bare en gammel mann i ekstremt liten shorts på stepmaskin. (Steve 76 år, skal det vise seg).

Alle frivekter all to myself. Jeg satte på musikken min, valgte for tunge vekter, gikk ned noen hakk (litt skuffet, men herregud, hva hadde jeg forventet?). Men jeg var i gang, endelig var jeg i gang!! Yey! All was well.

Så prikket noen meg på skulderen så jeg mistet en dumbbell tre cm fra min egen tå. (This is true). Det var Steve. Som lo seg ihjel: "You are so jumpy!"

Og sånn ca da gikk styrketreningen over i utholdenhetstrening. Og da snakker jeg ikke om langdistanseløping på tredemølle. Men tålmodighetstesting.

 Four old friends, now ENEMIES! 

Nå skal jeg utsette deg for en hundredel av Steve. Se for deg en rynkete rosinmann på speed som hopper rundt som en apekatt, og som står helt oppi deg mens han prater. (Ja, han var utrolig hyggelig, sosial og morsom, men idag var liksom min store treningsdag!!)

Steve fortalte at han liker å dele “the story of his life” (der har vi noe til felles). Hvem hadde vel trodd at en mann på nærmere 80 hadde lungekapasitet til både å løpe, løfte vekter (tyngre enn mine små, OMG, igjen: du aner ikke hvor svak jeg “plutselig” er) og fortelle meg om barnebarn og barn og hvorfor det er bedre å “work out the bum” etter å ha kjørt barnebarnet på skolen enn det er å være “stuck in traffic sitting on the bum”. Utrolig god mann. But seriously? Hver gang han tok pustepause og jeg prøvde å lure my headphones back on, så var han der med yet another story.

Til slutt måtte jeg bare gi opp å bygge muskler. Fikk isteden jobbet med sosial angst (ble overraskende raskt vant til å ha en fremmed 2 cm fra meg) og med å takle at "planen" ikke alltid kan følges. I guess that's good too... (?)
Og selvom Steve spiste opp store deler av timen min ble jeg likevel ikke ett minutt over. Så noe fikk jeg da utrettet! (Merker at jeg ikke er like positiv som jeg prøver å gi uttrykk for her).

Men, more excitingly: Mitt lille treningsrom har en PowerPlate!!!
(Madonna har visstnok en med seg wherever she travels. Like lett å pakke som en yogamatte, right?). Ideen er at du ligger/står/holder deg i forskjellige stillinger mens "maskinen" vibrerer. Det skal bygge muskler raskt (judging by Madonna funker det), være bra for core og holdning.

Og aller viktigst for meg... jeg har lest at det er kjempebra mot benskjørhet. Men jeg har også lest at det bare er tulliball.
Er også skeptisk til "lettvinte" treningsløsninger. Men det er jo lov å håpe at dette er bra!



Fikk ikke prøvd i dag for obvious reasons. Å ligge (ventre bilde) å riste for første gang med Steve hengende over seg virket ikke direkte fristende.


 
PS:
Jeg angrer på at jeg ikke tok bilde av Steve. Han hadde elsket å posere, I just know it. Og du hadde elsket shortsen hans.

Men det er nok ikke last chance for det siste Steve sa før han dro (bare 5 minutter før timen min var gone):

"See you next time!"



Noen som har erfaring med PowerPlate??

tirsdag 9. november 2010

No more sprite or cola light, alright?

Dette har jeg gruet meg til å skrive. For det er skummelt å dele store drømmer (i detalj denne gangen, jeg har jo snakket om denne "boken" i en evighet).

Før jeg forteller deg om ideen min, this is what scares me:

1) Du tenker: Hvem i h***** tror hun at hun er? Skrive bok? LOL!

2) Tenk hvis jeg går skikkelig på trynet og mislykkes og alle ler og peker og sier: “Haha, det var det jeg visste kom til å skje??”

Well. Da får mange seg en god latter.
Og jeg gir deg herved tillatelse til å le deg ihjel hvis jeg snart skriver: “Jeg fikk det ikke til”, eller “Ingen vil gi ut mitt patetiske forsøk på en bok”.

Sannsynligheten er stor. Så pass på at du aldri drikker masse brus før du leser bloggen min. Og at du alltid tisser på forhånd.

Enough silliness. Alle har godt av å drømme litt. Og hvis man ikke tør prøve så får man aldri vite. Right?

Jeg har altså begynt. Og jeg jobber på verdens koseligste rom:

At least I think so.

Jeg skriver om noe som ikke er sååå koselig. Spiseforstyrrelser. Sjokk, I know. (Man skal jo skrive om det man kan). Min egen historie, men ikke bare. (Fletter liksom meg selv inn i fakta, if that makes sense?). Noe er basert på bloggen, men bare tematisk. Og i et mindre “barnslig/muntlig” språk. Jeg skriver for eksempel ikke LOL. Og jeg tegner ingen smileys og søte hjerter. Og (dessverre) er det på ren norsk. (Ideally I would like to mix it up, men tipper at det bare tidobler sjansene for at forsøket mitt vil fly gjennom lufta og lande i en søppelkasse …)

Jeg gir meg obviously ikke ut for å være noe jeg ikke er. Like… en “ekspert” på spiseforstyrrelser.
Men håper jo selvfølgelig at min erfaring kan gi det en interessant/annerledes vinkling.

BTW: Jeg får hjelp av en profesjonell, så det faglige er på sitt rene.


Det finnes utrolig mye litteratur på spiseforstyrrelser. Alt fra tunge fagbøker (mesteparten på engelsk, skrevet av behandlere, ofte for behandlere), til personlige historier (veldig gripende, men beskriver ofte sykdommen mer enn de beskriver veien ut), til selvhjelpsbøler som er litt for touchy-feely-ukonkret til at man egentlig sitter igjen med noe etterpå. Og så finnes det utrolig sterke, motiverende skildringer av både sykdom og “veien ut”. Og gode selvhjelpsbøker med substans.

In other words: Mye tungt, mye tja..., mye ekstremt bra.

Og hahaha… Mitt mål er å skrive noe … tja. Neida. Bra. (So easy!) Men aller viktigst: Noe som kan motivere!!! Basert på fakta og ikke bare quasi-tull. (Og fordi jeg får hjelp til all the facts så vil det (hvis andre enn meg noensinne får lese) kunne være til å stole på).

Jeg føler det passer godt å skrive mens jeg er på “vei”. For jeg har fortsatt litt kontakt med ambivalensen, men mye mer med motivasjonen.
Det vil uansett ta tid (å herregud, så lang tid det faktisk tar å klore/tappe ned noe som ikke er fullstendig ubrukelig). Så innen jeg er ferdig (om ti år) er jeg forhåpentligvis også frisk som en fisk!

Stor motivasjon for å spise, tenke riktig, utfordre meg selv, gjøre skumle ting etc.

My view.


Så.
Da var den drømmen klasket ut på nettet også. Kanskje blir det noe av. Kanskje ikke. Det kommer til å ta laaang tid, men det haster jo ikke.


Et stort skritt for meg å dele det ihvertfall. (Litt noia for det, men nå er det gjort).



PS:
I might ask for advice.

PS2:
Husk det med brusen. Important. Vil ikke ha noen ødelagte bukser på samvittigheten.

mandag 8. november 2010

No jumping, only pumping

Ny mandag, ikke ny vekt. Den har verken gått opp eller ned. Noe som ikke er krise, men visstnok normalt. Kroppen har satt opp forbrenningen. (This info makes me happy, ett steg videre).

The doctor and myself har diskutert dette med trening. Jeg er (som nevnt tidligere) ganske ekstrem. Jeg har problemer med å trene litt. Jeg lager regler som sier at jeg må være fem minutter ekstra hver gang (og ender fort opp med å doble økten etc). Slitsomt og tullete. And no longer the case.
 
For fire år siden hadde jeg halvannet år treningsforbud. In the beginning it was hell. Denne gangen har jeg fått inkludere litt pilates og turer. (Og fire uker med styrketrening i USA før sommeren). Mest psykisk, jeg måtte lære å roe meg ned, forstå at dagen fortsatt har verdi selvom den ikke starter med en treningsøkt.

Anyways: Jeg har tydelig roet meg nok. Jeg skal begynne å pumpe jern igjen!!!


And it makes me:

1) Tiny bit scared - fordi jeg er litt redd jeg skal ta av igjen. Men egentlig ikke. Selvom reglene dukket opp uten å informere meg om det før, så har jeg kommet lenger

2) Happy - jeg liker å trene, det gjør meg glad, gir meg energi (når jeg ikke er ekstrem), og jeg liker tanken på å bli sterk, bygge opp istedenfor å bryte ned

3) Proud - det betyr at jeg har kommet langt på vei

4) Relieved - det vil hjelpe mot benskjørheten. (Jeg er veldig benskjør, spes i ryggraden, mindre i hoftene. Jeg får vondt i skjelettet hver gang jeg tenker på det). Endelig!


Ikveld skal jeg ut og finne treningssenter.

Jeg har tre alternativer: Et stort a'la Elixia/SATS med basseng. Et annet stort a'la Elixia/SATS uten basseng. Et lite på et hotell med basseng.

This is the large one uten basseng. Maybe not. Hvordan skal jeg konse på å bygge enorme med muskler når folk løper forbi og spruter svette på meg? Weird place.



Wish me luck og happy Monday!