Søk i denne bloggen

mandag 22. november 2010

Alskens ambivalens

Til tross for regnbuer...


... i dag kjenner jeg på UROEN og RASTLØSHETEN.
 
Det kom etter at jeg veide meg. Og har gått opp. Og på toppen av det hele nådd et "rundt" tall.

Jeg har taklet det så greit i det siste, men idag var jeg i utgangspunktet litt low da jeg våknet. Og da er jeg en mester i å krisemaksimere. En bitteliten hendelse kan sette i gang de mest tragiske tankerekker. Jeg spinner. Og spinner. Og plutselig er jeg en failure som aldri kommer til å få til noenting. Og buuu-freakin'-huuu...(Jeg rødmer mens jeg skriver dette. ARGH!)
 
I det minste "dyrker" jeg ikke denne tilstanden mer. Før kunne jeg bli i senga og synke ned i mørket. Nå nekter jeg meg den "luksusen". Dagen skal fortsette som planlagt.

Jeg tror en del av meg innbiler seg at bare fordi jeg fikk mensen så betyr det at vekten burde stanset. Sånn er det visst ikke. Den stabiliserer seg når den vil. 

Ambivalensen skal du få gratis av meg. Anybody? Jeg betaler deg for å ta over?

Det hjelper ikke at jeg blir ekstremt irritert på meg selv fordi jeg oppfører meg så j***** barnslig. Det hjelper heller ikke å kalle meg selv barnslig. Men det er det eneste som funker. Jeg må skjerpe meg.

Rastløs, sug i magen, går i ring, finner isje roen noe sted. Æsj.

Og vet du hva som stresser meg no inni ******??? Når jeg ikke klarer å pushe meg til bare å jobbe. Før kunne jeg pushe meg til hva jeg ville. I could just go for it. Men jeg klarer det ikke lenger.

Nok sutring.

Hva pleier du å gjøre når du innerst inne vil vrenge deg ut av din egen kropp og løpe langt vekk? (Løpe er ikke et alternativ...)

Innimellom hjelper det å gå en tur. Eller skrive seg tom. Eller ta en ansiktsmaske/dusj/shave leggene/body lotion- in other words: freshe seg opp.

Men jeg har ikke tid til å gå tur. Og jeg er så fresh jeg kan bli. Og jeg bør egentlig jobbe. For da kan jeg skrive etterpå.

Jeg har allerede trent styrke. Og det hjalp ikke. :-(

Se hvor tidlig jeg var oppe, da! Ingen Steve denne gangen...


Men tips??? Gjerne av den magiske sorten. De liker jeg.

Hva gjør du for å bli kvitt spenningen/uroen/rastløsheten?

22 kommentarer:

  1. Hva med en kaffe med knekkebrød til?
    Tenk på at vi skal gå tur med Dino sammen i romjulen..
    <3

    SvarSlett
  2. Først: gratulerer med oppgangen. Vekta er berre eit tal, men ho kjem iallfall med indikasjonar på at du er på veg i rett retning. Veit at det er kjipt, men ingen kan sjå på deg at du har runda eit rundt tal. Når eg tenkjer meg om var dette grunnen til at eg slutta å veie meg (trur eg har nemnt dette tidlegare?). Det talet betyr ingenting så lenge eg føler meg vel. No har eg til dømes trent styrke det siste året, så då er eg jo sikkert kjempetung! (Vel, mest sannsynleg ikkje, men eg har høyrt om normalt bygde folk som har overraskande høg BMI pga mykje musklar). Det beste tipset eg kan gje er igrunn å gje blaffen. Ikkje fordi eg veit det er lett, men fordi eg innbillar meg at det funkar.

    Og forresten: det at du ikkje klarer å pushe deg på same måte som før bør du (enn så paradoksalt det høyrest ut) ta som eit teikn på at det er DU og ikkje sjukdomen som har kontroll lenger.

    Ingen magi i denne omgangen, men eit lass gode tankar:)

    SvarSlett
  3. Kjære deg - hva skal jeg skrive til deg nå.. kjenner meg så altfor godt igjen i slike dager :-( Sånne dager er vonde rett og slett, men kanskje uungåelige fordi det skjer jo en forandring med kroppen vår og all forandring er smertefull for psyken vår. Utrygt. Og hva gjør vi? Jo vi tar følelsene våres ut gjennom å føle oss elendig og udugelige. Vi eser liksom ut og det blir ekstra vanskelig på slike dager å akseptere forandringene som skjer og har skjedd fordi den destruktive delen i oss har funnet et smutthull å dra oss ned i. Men dessto viktigere er det nettopp og ikke gi etter, men faktisk fortsette å kjempe og å spise - VINNE. Jeg tror også at når kroppen har klart å få igang mensen så er det mer hormoner i kroppen som lager krøll og det er jo ikke vi vant til ;-)

    På slike dager så pleier jeg å føle meg lat, nummen og håpløs. Det pleier å hjelpe å trene, men det har du allerede gjort og det hjelper ikke alltid heller...På slike dager hos meg kan jeg føle meg veldig tiltaksløs :-(

    Kanskje du kan lese kommentarer og innlegg du har skrevet før. Ringe din kjære eller en venn. Lage en god kopp te og se på tv. Eller lese eller kikke i blader. Uff... det er ikke lett jeg vet det, men det viktigste er kanskje å klare å snu følelsene eller aller mest holde ut dagen og ikke gå mer inn i de.
    Dra å shoppe julegaver...

    Tenker masse på deg. Sender gode tanker med styrke til å holde ut.

    Beste klem fra meg <3

    SvarSlett
  4. Eva:

    Ja, tur blir fint. Å møte Dino blir incredible :-) Gleder meg til det :-) Takk! <3


    Marte:

    Jeg har vært "flink" til å gi mer F*** i vekten. Og endelig føler jeg at det er riktig vei. Ikke bare fordi "alle" sier det, eller fordi jeg forstår at kroppen trenger flere kg for å fungere som den skal, men fordi det faktisk føles riktig.

    Men når jeg har en kjip dag, som i dag, skal det ikke stort til å dytte meg over kanten. Et rundt tall, for eksempel. (Og du har helt rett i at det ikke betyr noe, at det bare er et tall!!) Og så har jeg en tendens til å bli så utrolig skuffet. "Nå som jeg var så sterk. Hvorfor får jeg noia nå? Betyr dette at jeg er tilbake i gamle baner?" Blah blah blah. You know: ekstrem svart/hvitt-tenking.

    Etter å ha tenkt meg litt om tror jeg ikke vekten er problemet. Jeg har egenltig akseptert den. Det er uroen som uroer meg (funny, very funny). Rastløsheten leder ofte til panikkanfall. Og de er jeg ikke så veldig glad i.
    MEN: I det store og det hele: Jeg må bare være tålmodig og holde ut. Når jeg har lengre "gode" perioder blir jeg alltid overrasket over å skli litt tilbake. (Naivt, I know).

    Og JA. Du har rett i at det betyr at jeg har kontrollen. Husker at jeg kunne sitte nesten et døgn i strekk og jobbe fokusert. Men det er lenge siden. Og det var tvers igjennom sykdom og ingen happy tid. Nå har jeg mer kontroll. Og det jeg trodde var viljestyrke var nok bare sykdom.

    Gode tanker er bedre enn magi!

    TUSEN takk, Marte. Det betyr så mye for meg at du kommenterer og hjelper! Motiverende å høre fra en har vært gjennom det samme! <3<3<3 Håper du har det fint og at du får en fin dag!
    Takk takk takk!

    SvarSlett
  5. Mitthaap:

    Tusen takk! Der ga du meg egentlig det beste rådet jeg kunne fått: Holde ut!

    Lei meg for at du også har sånne dager, men de er kanskje uungåelige. Mange forandringer, mange “uvaner” både når det gjelder tanke- og reaksjonsmønstre. Det tar selvfølgelig tid å snu helt om.

    Elendige og udugelige, jess. “Hvorfor kan jeg ikke bare skjerpe meg/være superdupereffektiv og gjøre opp for all tiden jeg har kastet bort på å gå i ring?” Jeg eser også, og enda jeg har akseptert vekten, (og det mener jeg), så er det plutselig vanskelig igjen. Men det går raskere å roe seg på det, for der kan jeg jo bruke logikk. Det er rastløsheten jeg sliter med.

    Har egentlig ikke tenkt på dette med hormonene, men det er det sikkert noe i. Det gir veldig mye mening. For jeg er en følelsesmessig ball/klump om dagen.

    Jeg gir ikke opp! Og fikk veldig inspirerende råd for litt siden om å skrive fra hjertet og ikke fra hjernen. Og da var det noe som løsnet litt. Så kanskje skal jeg fokusere på det. Med en kopp te. Og et blad innimellom. Og planlegge julegaveshopping.

    TAKK, kjære deg. <3<3<3
    Allerede bedre. Alle burde hatt en blogg… ☺

    SvarSlett
  6. Det er ikke gøy det med rastløsheten nei... Jeg har kommet i den "uvanen" at jeg handler meg noe nytt i slike perioder. enten noe til huset, et klesplagg eller SKO. Men egentlig vil jeg ikke si at det er noen uvane, for det hjelper! og kjøp noe hyggelig ved siden av i tillegg. som et interiørmagasin eller slikt. med bilder av vakre ting...
    å bake noe godt, eller vaske kan også hjelpe. samtaler med venner om andre ting er fint

    SvarSlett
  7. sier bare en ting.. spikermatte!!! Du MÅÅ prøve det, det frigir masse gode endorfiner og gjør seriøst noe ordentlig godt for kroppen.
    masse klemmer til deg, så kjip dagen har vært med deg! Når jeg er rastløs og kjenner stresset biter meg, så må jeg nesten gjøre noe fysisk: trene, dusje, være aktiv, varmt bad, kaldt bad.. få blodomløpet igang. Eller sove 2 timer, spise litt god mat, og kjenne at man er litt ny. Eller bare rett og slett legge seg (IKKE midt på dagen), men ta en noe tidlig kveld for å våkne til en myyye lysere morgendag.

    Jeg er HELT sikker på at du føler deg bedre i morgen, vennen! Ikke vær redd for vekta som går opp, det er bare et tall. Føler du deg bra hvis du ikke er på vekta? Da HAR du det bra, ikke la vekta fortelle deg noe annet..

    søte bamsemumsklemmer fra meg til deg

    SvarSlett
  8. Du har jo skrevet her om det allerede, og det er utrolig bra, er det ikke? Og du kom deg ut av senga, på trening og til legen. Fremskritt :)
    Så kanskje du ikke får jobbet eller skrevet så mye som du hadde planlagt i dag, men det er vel ikke så farlig? Fortsett å ta godt vare på deg selv, og selv om det er vanskelig med "runde" tall, så er det jo bare tall... det beskriver egentlig ingenting om oss! Hverken når det gjelder vekt eller alder :P
    Ha en koselig kveld, Kristine!
    Mange klemmer fra Linda

    SvarSlett
  9. Når jeg kjenner at rastløsheten river i kroppen føler jeg ofte at det hjelper å trene eller rydde ut av oppvaskmaskinen(ol..?). Jeg liker også å drive med hobbyting, spesielt å male på figurer/esker.

    Håper dagen din ble litt lettere etter hvert:)

    SvarSlett
  10. Jeg går! Når jeg var innlagt (holdt faktisk på å skrive innsatt...), og det var for seint til å ta med seg en ansatt ut på tur, gikk jeg i sirkler på rommet mitt. Noen ganger hjelper det litt.
    Det beste er å sove, tho, hvis man får det til.

    SvarSlett
  11. Jeg pleier å prøve og skifte fokus. Akkurat hva som må til for å klare og skifte fokus er nok individuelt – og hva som hjelper vil trolig også variere fra situasjon til situasjon. Selv har jeg imidlertid etter hvert funnet frem til tre fellesnevnere som alltid får meg til å føle meg LITT bedre samme hva: 1) kaffe, 2) dusj og 3) musikk. Og en ting til: katter og/eller lolcats!! Gjerne begge deler. :-) Når jeg har sett på mange nok lolcat-bilder så er det nesten vanskelig å ikke føle seg litt bedre av de søte og morsomme skapningene på fire bein. :-D

    Kjenner meg også veldig godt igjen i det du sier om å ”dyrke tilstanden”. Jeg var dessverre ekspert på det før, men heldigvis ikke nå lenger. Før hadde det lett for å bli en selvforsterkende spiral der jeg bare gravde meg selv lenger og lenger ned i elendigheten mentalt. Nå prøver jeg å skifte fokuset mitt for å komme ut av sirkelen. Og jeg prøver å skille mellom følelser og fornuft: Jeg FØLER meg som verdens mest mislykkede person, men jeg VET at jeg rasjonelt sett ikke er det. Likevel føler jeg det veldig sterkt, men jeg vet at det ikke stemmer. Jeg vet at følelsene er intense og at de prøver å overmanne fornuften min, noe som kan gjøre meg forvirret – men jeg vet også at de sterke følelsene tar feil.

    Jeg har også jobbet mye med selvfølelsen det siste året og det har vært til stor hjelp for meg – særlig når de tunge og dumme dagene har kommet. Jeg tenker ofte på selvfølelsen som et slags kognitivt filter eller et par kognitive briller som påvirker hvordan jeg ser både meg selv og omgivelsene mine. Mia Törnbloms bøker om selvfølelse er også ofte fast innslag i veska eller sekken min. Det hjelper ofte å lese litt i de når jeg har en ”hater meg selv”-dag. Det kan ta tid å snu det negative tankemønsteret om seg selv, særlig når det er en godt innarbeidet vane – men det handler om mental trening, og etter hvert har jeg lært meg å komme meg raskere ut av denne tilstanden.

    Og så pleier jeg å si til meg selv at jeg aksepterer hvordan jeg føler meg der og da. Ofte tror jeg ikke på det, men jeg sier det til meg selv (skriver det gjerne ned også) likevel; flere ganger – for eksempel: ”Det er helt ok. Jeg føler meg håpløs og mislykket nå og jeg aksepterer det. Det er ok. Og det går alltid over. Det føles ikke slik akkurat nå, men jeg vet at det alltid går over. Og når denne følelsestilstanden er over så kan jeg se tilbake på den som fortid og ikke nåtid som jeg bærer med meg slik som nå.”

    Og mens jeg ”venter” så prøver jeg å få tankene over på noe annet. Skifte fokuset fra meg selv og over på noe utenfor meg selv. Ser at du har fått mange gode og konkrete råd allerede. Vet ikke om dette var til noe hjelp, men jeg ville bare si at jeg vet hvordan det føles, og at det vil bli bedre etter hvert. :-)

    Sender mange varme tanker og gode klemmer fra meg til deg. :-)

    SvarSlett
  12. Hei Kristine:-)

    Så fint at det fortsatt går riktig vei med deg!

    Når jeg er urolig i sjæla, prøver jeg å gjøre noe "nyttig" OG hyggelig.

    Det kan egentlig være hva som helst.

    Som å lage lister (der har vi noe felles). Feks - sist gang jeg trengte litt ro i sjæla og litt kontroll - lagde jeg detaljerte julegavelister, hvem jeg skal kjøpe til, hva osv. Liste over hvem jeg skal lage julekalender til, og med hva... Og så begynte jeg å pakke inn og lage julekalender, og det er sykt hyggelig og konkret, og da ble jeg glad.

    Kommer jo selvfølgelig litt an på hvor urolig man er hva som hjelper, men det kan jo være verdt et forsøk:-)

    Klem fra nerde-Linn

    SvarSlett
  13. Grattis med vekten. Prøv med en bok som ikke har noe med SF å gjøre, krim, som er så spennende at du glemmer tid og sted, innimellom en kaffe og kanskje det er noe igjen av det gode knekkebrødet. Du bør ikke "jobbe" hver dag! Hjemme - spa! Et varmt bad hvor du tenker på HVA gjør meg så urolig og kjenne litt på det!
    Gode dager/dårlige dager er livet.
    Keep on, jenta mi! Klem Hege

    SvarSlett
  14. Cathrine:

    Shopping er ikke så dumt! Ikke blader heller. Litt inspirasjon er bra ☺ Vasking og samtaler med venner hjelper alltid for meg også ☺ Tusen takk, veldig gode råd!


    C30:

    Ja, nå har jeg hørt så mye om denne spikermatten i det siste.
    Dagen var egentlig ikke kjip, det er bare jeg som er TULLETE. Haha… Bare skaper kriser. Bortsett fra vekten lå alt til rette for en fin, effektiv dag. Men men… Den endte godt! Og neste gang skal jeg prøve kaldt bad! For det kan kanskje sjokke meg tilbake til fornuft! Varmt bad er jeg altfor rastløs til, jeg må opp med en gang. Men kaldt… Lurt! Og lese mer om spikermatter. “Dessverre” veier jeg meg hos legen, så same story every Monday, men neste uke er ikke tallet rundt, og jeg har allerede roet meg på det. TAKK TAKK for gode råd ☺


    Linda:

    Jo. Det er det vel! Takk for det!
    That’s true. Tall er bare tall. Håper du har det fint og håper du er fornøyd med eksamen ☺ Tusen takk, Linda ☺

    SvarSlett
  15. Det er ikke et mål å klare å pushe seg selv så hardt som mulig. Det er her vi begge har misforstått. Kanskje du er litt som meg? Jeg tenkte at jeg har jo fått det livet her, med de mulighetene som ligger foran meg, så jeg kan ikke kaste bort noen ting. Jeg må utnytte alle muligheter, jobbe, jobbe, jobbe, kan jeg klare et studium er det ensbetydende med at jeg MÅ gå det, blir det for mye for meg er det jeg som er svak, fordi "alle" andre klarer det. Det er ikke sånn! Alle er i forskjellige situasjoner. Vi har begge, unnskyld klisjéen, drevet rovdrift på kroppene våre og presset den til å gjøre ting vi egentlig ikke skulle bedt den om. At andre slappa av var urelevant, for vi er sterke nok til å ha andre, strengere regler enn alle andre. Hvorfor i all verden skulle vi ha strengere regler enn alle andre? Hvorfor i all verden er det å kaste bort tid hvis vi slapper av eller ikke gjør noe som gir "avkastning" i form av f.eks. gode karakterer? Hvorfor er man bare vellykka hvis man orker mer enn kroppen tåler? Hvorfor skulle ikke vi få lov til å følge det vi har lyst til å gjøre, som vil gjøre oss glade, i stedet for å jage etter mål vi har satt opp, som egentlig ikke gir oss noe ekte glede? Som psykologen min sa: Du kunne hatt det ordentlig koselig hvis du bare hadde latt deg selv få lov.

    Vi må begge jobbe med å klare å slappe av. Det er noe vi må lære oss! Det kommer til å ta tid, krefter og en god del rastløshet å komme dit, men vi skal klare det. Skal vi ikke?

    Når jeg blir rastløs går jeg en tur eller, ikke si det til noen, strikker. Jeg kan ikke egentlig strikke, så jeg bruker Quick Knit fra panduro, og det er gøy, selv om jeg hatet håndverk på skolen.

    SvarSlett
  16. Fallen Angel:

    Ja, rydding hjelper. Konkrete “oppgaver” som oppvaskmaskinen eller gulvvask eller rydde i en skuff etc. Noe man ser resultater av, kanskje? Og ikke trenger så mye hjernekapasitet for å gjøre ☺
    Jeg er egentlig veldig glad i hobbyting selv. Dessverre blir det som regel crap ut av det jeg lager, ikke figurer og esker… Men det er jo ikke alltid resultatet som teller ☺

    Det ble en fin dag. Jeg skjerpet meg og begynte å skrive, og det var deilig! Tusen takk! Håper din var fin også ☺


    Anonym:

    Haha… Innsatt. Uff. Trist å gå i ring på et rom. Men gå hjelper, det er jeg enig i. Håper du er “satt fri” og håper du har det bra og er bedre.
    Sove er aller best, men også aller vanskeligst. Får man det til våkner man som regel rolig ☺ Stor klem til deg ☺


    Krissa:

    Wow, tusen takk, Krissa.
    Jeg er faktisk enig i alle tre ☺ Men jeg vil ha katt. Jeg er sikker på at en katt ville gjort meg roligere, vanskelig å stresse hvis en liten goding maler på fanget ditt. Så ja takk til det ☺ Jeg savner litt LOL-cats bilder…

    Ja, den spiralen har jeg bodd i. Spesielt en periode da jeg var veldig deprimert og ikke kom meg ut av den, selvforsterkende. Akkurat det er så skummelt, hvordan noen “mentale tilstander” blir onde sirkler det føles umulig å komme seg ut av.
    Å skille mellom følelser og fornuft er veldig viktig, jeg er også veldig bevisst på det, overbeviser meg selv om at jeg bare “tuller”, minner meg på at “her har jeg vært tusen ganger før”. Og at jeg om noen timer vil tenke annerledes. For det varer heldigvis ikke i evigheter lenger. Kjipt, men det eneste man egentlig kan gjøre er å være streng mot seg selv, og ikke tillate seg å ramle ned i hull. Enda det virker så innmari fristende.

    Bøkene hennes er fantastiske! (Var det du som anbefalte de for noen uker/måneder siden???) Isåfall: TAKK TAKK. De har hjulpet meg mye. Hun skriver så enkelt og rett frem og det gir bare mening og får meg til å sette spørsmålstegn ved alle egne, dumme, teite, destruktive tanker. Bortkastet tid is what it is.

    Enig. Man må minne seg på at det alltid går over. Always. Bare å holde ut, sitte med uroen, la den herje og legge seg. Ikke gi den så mye oppmerksomhet. (Som for eksempel å dedikere et helt blogginnlegg til det?? Men det hjalp jo med alle gode råd. Og føler meg bedre “rustet” neste gang det skjer!!!)

    Dette var til STOR hjelp. Hjertelig takk. Får en følelse av at min urolighet er veldig lik din.

    Tusen takk, Krissa. Håper du har det fint. Mange gode tanker og klemmer til deg <3

    SvarSlett
  17. Linn:

    Jajaja… julekalender/julepresanger er både nyttig og hyggelig! Kanskje noe av det hyggeligste som finnes! Takk for at du minnet meg på at det snart er 1. Desember (jeg hadde egentlig ikke glemt det, men det er jo bare en liten uke til!!) Must lage lister over Bear sin kalender og sette i gang. Det er det beste jeg vet. Julekalender ☺

    Nerde-Linn? No. Gode-Linn. Håper du har det bra! Jeg skal lage kalender ikveld!! Takk takk takk <3<3<3


    Hege:

    Bøker er godt råd. (Og nei, ikke spiseforstyrrelser!) Har masse krim liggende ☺
    Hjemme-spa er faktisk noe av det som funker. Da blir man både rolig og føler seg litt freshere.

    Og herregud: å faktisk komme til bunnsi HVA som gjør meg urolig har ikke engang slått meg. Jeg vil bare distraheres, jeg. Gjøre alt annet for å slippe å tenke. Men selvfølgelig, det må jo være SÅNN man blir kvitt det. Takk, KLOKE Hege. Nå vet jeg hva jeg skal gjøre neste gang. Først tenke. Og SÅÅÅ kose meg med bok og kaffe som belønning ☺ Du er god. Tusen takk <3<3<3

    SvarSlett
  18. I know, I know. Vi er nok veldig like. ☺
    Jeg vil ikke kaste bort mer tid/krefter/muligheter. Nettopp fordi jeg føler jeg har kastet bort så mye. Føler jeg har “mistet” så mange muligheter. Innimellom får jeg panikk når jeg tenker over alle de timene jeg har studert, så mye tid som har gått med på studier jeg ikke fikk noe ut av (JA, jeg vet jeg fikk noe ut av det i form av erfaring og knowledge, men jeg mener; jeg har ingen papirer på det, og dermed får jeg ingen jobb, eller “belønning” for strevet. Ingen ansetter en halv arkitekt etc). Egentlig har jeg slått meg til ro med det, og jeg brenner mer for å skrive enn jeg gjør for noe annet. Men jeg føler at jeg MÅ få det til NÅ. At jeg må produsere noe, være effektiv, ikke kaste bort enda mer tid. Utrolig teit måte å tenke på. Og destruktiv. For ingenting stanser vel kreativiteten mer enn et sånt press. (Og det verste er: jeg blir IKKE mer effektiv. Rather the opposite).

    Nei, hvorfor skal vi ha strengere regler? Hvorfor er vi “annerledes” enn alle andre? Jeg er SÅ enig med deg, Thea. Jeg tenker helt likt. Og jeg stiller meg selv de samme spørsmålene (endelig).
    Og enig i at vi har drevet rovdrift. Jeg har roet meg latterlig mye ned, men det indre jaget etter å “få til noe” forstyrrer meg de gangene jeg prøver å være fornuftig og roe meg. Men jeg skal innføre strenge regler på å roe meg, gjøre mer hyggelige ting, ikke være så streng. Og tror det faktisk vil føre til mer effektivitet på sikt (ikke at DET er målet).

    Dette ble rotete: MEN jeg setter så stor pris på alt du påpeker. Og jeg er helt enig med deg. Og jeg synes vi begge skal roe oss veldig ned. Det har vi godt av. Og selvfølgelig fortjener vi det.

    Jeg har SÅ lyst til å lære meg å strikke! Egentlig er jeg ganske “flink med hendene” (å herregud, for et uttrykk, men hva skal man ellers si?) Men jeg KLARER ikke å strikke. Mormoren min er en RACER. Hun strikker fantastiske ting, man kan gi henne bilder av kule gensere etc og VIPS så har hun strikket en lik. Og da kommer det jo noe godt ut av uroligheten også. Nå må jeg søke på hva Quick Knit er. Og så må jeg søren meg lære meg å strikke!!!

    Takk, Thea! <3<3<3 Du har rett. As always!

    Og JA, vi skal klare det!

    SvarSlett
  19. Jeg tegner, legger meg ned på badegulvet eller ringer mamma :)

    SvarSlett
  20. Anonym:

    Badegulvet er mitt favorittsted også!! Tryggeste stedet som finnes :-)
    Jeg pleide å tegne hele tiden, men etter at jeg sluttet på arkitektur har jeg fått et litt "anstrengt" forhold til det. Tullete, I know. Tegning er kjempegøy! Jeg skal begynne å tegne igjen. Takk. Det skal jeg!

    Tusen takk, så fine råd ;-)

    SvarSlett
  21. Sent svar, men: Når jeg vil vrenge meg ut av mitt for trange skinn tar jeg av meg trange klær om jeg har noen og finner meg et rom å være alene på og legger meg på gulvet, lukker øynene, føler på kroppen og lar den gjøre akkurat det den føler for. Det er oftest å vri på seg og hylgrine. Ofte åpner jeg også opp for å kjenne sinne rase i kroppen, eller frykt, fortvilelse, usikkerhet. Jeg åler rundt på gulvet helt uten styring. Deilig. Slitsomt. Sovner ofte etterpå , enten det er på et badegulv, stueteppe eller en stor seng, og når jeg våkner føler jeg meg forfrisket og rolig.

    SvarSlett
  22. Ada - det er et fantastisk godt råd!! Da jeg skrev dette innlegget var jeg nok fortsatt ganske redd for følelsene mine, men det er jo akkurat sånn man kommer videre - ved å kjenne etter, slippe løs, la det "flyte"...

    Jeg liker det du skriver. Tusen takk!!

    SvarSlett