Søk i denne bloggen

torsdag 18. november 2010

???

I dag er jeg surrete i hodet. Og bortsett fra bilder av min aller første dragefrukt (oooh...), så har jeg mest spørsmål å komme med.


 Utseendet kan bedra. Looks delicious. Men smaker ikke stort.

Det er tydelig en mangel på kunnskap om hva spiseforstyrrelser egentlig dreier seg om. (Kanskje ikke så rart, så komplekse og utspekulerte som de er).

Fordi spiseforstyrrelser er en av de få mentale lidelsene med fysiske symptomer, henger mange seg opp i kroppen. Som om kroppen er en indikator på hvor "alvorlig" sykdommen er.

Jeg tror at det, uavhengig av om man lider av anoreksi, bulimi eller overspising, dreier seg om akkurat det samme: Lav selvfølelse, selvhat, skam, mangel på identitet, usikkerhet, frykt.

Mat er bare et redskap, et forsøk på å kontrollere. Og fordi vi bruker den forskjellig (og har forskjellig utgangspunkt), så ser vi også forskjellige ut. Men det betyr ikke at "det vonde" ikke bunner i det samme, eller at alvorlighetsgraden nødvendigvis henger sammen med vekten.

Hvorfor er det så mye fokus på vekt?


Og en annen ting: HVORFOR er det så viktig å rangere hva som er mest alvorlig?

(Det kom litt rart/feil ut. Men det er så mange som har nevnt ta de reagerer på en slags "konkurranse" (både på nettet og i gruppeterapi) om å være "sykest" (og med sykest så mener de tynnest). Og at en sånn tankegang er med på å motivere i feil retning. Og i tillegg føler veldig, veldig mange at de ikke blir tatt alvorlig fordi de ikke er "tynne" eller "tynne nok").
 
Har du noen tanker rundt dette?




Når det gjelder kunnskap/uvitenhet - hva reagerer du på?

Hvilke misforståelser vil du ha oppklart?

15 kommentarer:

  1. Bra skrevet, frukten så veldig god ut da, synd den ikke smaker like herlig! Jeg er helt enig med deg det du skriver her, et er mye fokus på vekt, som du sier bruker vi mat forskjellig selv om vanskene kan være mye av det samme. Jeg kjenner jeg blir veldig provosert når jeg hører om folk som ikke kommer inn i behandling fordi de ikke veier lite nok, det viser bare at fagpersonell har veldig lite kunnskap. Er det virkelig mulig at det skal gå så langt at man må tyne seg ned de kiloene slik at sykdomstiden blir mye lenger? Er det virkelig mulig..

    Jeg har ikke opplevd det direkte selv, fikk god hjelp relativt fort. Om det har noe med rask vektnedgang og dårlige blodprøver det vet jeg ikke, mulig det ville stille seg annerledes ellers? Men, jeg har en episode fra i høst, jeg ble innlagt på medisinsk grunnet dehydrering. Jeg leste henvisningen fra legen og hun hadde skrevet en del kilo mindre enn det jeg veide. Dette ble veldig vanskelig og jeg tok det opp med henne, hun var klar over det, men hun ville være helt sikker på at jeg skulle få den hjelpen jeg behøvde. Så, da er spørsmålet mitt, hvis jeg ikke hadde vært syk hadde de ikke forandret på den opprinnelige vekten, er man ikke like dehydrert om man feks. veier 30, 60 eller 90 kilo?

    SvarSlett
  2. Jeg synes det er vanskelig at ”folk” forventer at man er ”frisk” så fort man har lagt på seg et par kg. Det gjør også at det blir vanskelig å være åpen og fortelle beskjente at man sliter med anoreksi, man blir redd for at de ikke skal tro deg/ikke ta deg på alvor. Samtidig er det vondt å bære på en hemmelighet som opptar en så stor del av hverdagen :S

    Jeg ble også litt skuffet når jeg smakte "dragefrukten" for første gang, hadde som du nevnte forventet at den skulle smake mer;)

    SvarSlett
  3. Ja, helt enig! Uvitenheten mange har til spiseforstyrrelser skremmer meg. Og det jeg syns jeg litt leit, er at de fleste (utenforstående) ser nesten på det som en sykdom de kan gjemme litt bort. og ønsker rett og slett ikke å vite noe om den heller. ”Anoreksi, vel. Undervektige jenter som aldri spiser. Det er alt” Ok. Jeg har spist mat, jeg har aldri vært sykelig undervektig. Vil det si at jeg ikke lider av anoreksi da? Jeg går opp i vekt nå, vil det si at sykdommen er borte? Neppe. Den finnes i hodet. Slik du sier, det er en PSYKISK sykdom.

    Slik som jeg ofte har holdt på med å holde fasaden og aldri helt tørre å gå til bunns med ting, føler jeg også at utenforstående er kun opptatt av fasaden til en sp.fr. og vil ikke helt gå til bunns med hva en sp.fr. vil si. Og da er det jo naturlig at de kun ser på kroppen til de som lider psykisk av sykdommen. Det er jo hva de SER. Men hvorfor vil de ikke vite? Er de redde? Og i så fall for hva?

    SvarSlett
  4. Marthe:

    Mange kloke ord, as per usual.
    Når det gjelder dehydrering, herregud, det vil jeg da absolutt tro? At man er like dehydrert uavhengig av vekt? Glad du er fornøyd med behandlingen du har fått.

    Ja, det med vekt er et stort problem. Jeg skjønner at man må ha noen diagnostiske retningslinjer for å skille mellom hvilken behandling som passer best, men å sende noen hjem med beskjed om at man ikke er syk “nok”, er jo nesten det samme som å oppfordre personen til å pushe seg litt hardere i helt feil retning. Og godt poeng: Sykdomstiden blir lenger. Og jo lengre man er syk jo vanskeligere er det også å komme seg ut av det.

    Blir så lei meg når jeg tenker at noen bygger opp masse mot for å be om hjelp, enten fra lege eller psykolog, for så å ikke bli tatt alvorlig. Det er helt forkastelig.

    Takk for kloke ord, Marthe. Håper IKS-kvelden blir bra ☺ <3


    Fallen Angel:

    Så enig i det. En friskere kropp betyr ikke nødvendigvis et friskere “sinn”. Det er vondt å bære på sykdommen alene, men det er også kjempevanskelig å dele. Ihvertfall i begynnelsen. Hadde alle hatt full innsikt i hva det dreier seg om hadde det kanskje vært lettere?

    Det er en ensom sykdom, synes jeg. Var ihvertfall. Før trodde jeg at jeg var alene om alt det “rare” jeg tenkte og gjorde, følte meg veldig alene. Nå ser jeg jo at alt er ganske typisk og at mange andre har det nøyaktig på samme måten. Det er både godt og trist. Skremmende hvor mange som sliter med mat, kropp, selvbildet og spiseforstyrrelser.

    Jeg er SÅ skuffet over dragefrukten!! (Hva heter den egentlig???) Den burde være en smakseksplosjon ☺

    Tusen takk, Fallen Angel, for så fin kommentar! Ønsker deg alt godt ☺

    SvarSlett
  5. Anonym:

    Ja, den kan lett bortforklares. “Alle unge slanker seg/har et anstrengt forhold til mat/er misfornøyde med kroppen sin – sånn ER det bare, det er helt normalt, det er noe man vokser av seg, det er en fase etc”. Er det en ting som er sikkert så er det at en spiseforstyrrelse ikke er en “fase”, og at den ikke går over av seg selv.

    Det som er “kjipt” med psykiske lidelser er jo at man ikke (ihvertfall ikke alltid) kan ta en helt konkret ja/nei/100% test. Ingen blodprøve som sier JA du er deprimert/har angst etc. (Vet man kan måle leververdier etc med blodprøver, altså, jeg mener bare helt generelt). Spiseforstyrrelser er jo både fysiske og psykiske. Men de fysiske skadene er ikke alltid synlige. Elektrolyttubalanser/hormonubalanser/nyreskader/leverskader/benskjørhet etc etc etc synes jo ikke på utsiden.

    Jeg vet ikke hva de er redde for? Kanskje er noen egentlig veldig bekymret, men lar være å si noe fordi de frykter konsekvensene? (Det er isåfall litt feigt, er det ikke?). Nei, jeg vet ikke.

    Tusen takk, kjære deg. For så fin kommentar! Håper du får en fin kveld!

    SvarSlett
  6. Jeg syns man må ta folk seriøst og høre på hvordan det føles for akkurat den personen. Noe som kan føles litt slitsomt for noen kan føles som om livet ikke lenger er verdt å leve for andre. Jeg blir så sint når folk som vil ha hjelp får høre at BMI'en ikke er så ille og at de indirekte får beskjed om å komme tilbake når de er tynne "nok".

    Man kan jo ikke måle folk etter en mal og anta at alt føles likt for alle! Ingen vet hvordan noe føles for andre, fordi alle reagerer ulikt. Det er håpløst å skulle sette alle langs en alvorlighetsskala. Skal man sitte og si "jeg har lavere selvfølelse enn deg sååååå", "ja, men jeg er tynnere enn deg sååå". For å oversette til mine problemer, så konkurrerer jeg ikke med andre om å ha mest mulig angst og sier at "jeg har mer angst enn deg for jeg kan angste hele DAGEN, så!". Det er liksom litt poengløst å skulle konkurrere i å være sykest mulig.

    SvarSlett
  7. Thea:

    Enig. Skriver under på den, jeg, Thea.
    HVORFOR er det konkurranse om å være sykest? Og hvorfor dette behovet for å ha det "vondere" enn andre? Handler det om selvhatet? At man skal ha det verst, fordi man fortjener minst? Eller er det et forsøk på å vise verden det man føler inni seg? Noen som har svar?

    Ja, det er kjempefarlig med denne alvorlighetsskalaen (godt beskrevet). Det oppfordrer bare til at man blir enda mer destruktiv.

    Og du har helt rett i at alle opplever ting forskjellig. Det som er helt j**** for deg, trenger ikke være like ille for meg. Og omvendt. Í tillegg reagerer alle på sin måte. Noen skriker kjempehøyt hvis de sliter, andre låser seg inne i seg selv, og andre igjen spiller skuespill. Eller en blanding. Ingen vet egentlig hvordan andre har det (med mindre man lager blogg og bretter ut, klager og bærer seg, men heldigvis er ikke alle som meg, hahaha...).

    Det å sammenligne seg med andre er egentlig destruktivt uavhengig av hva det gjelder.
    Så lenge en person har det vondt, så er det helt uvesentlig om naboen har det vondere. Eller mindre vondt. Det FORANDRER jo ingenting?

    Sorry. Her sporet jeg av noe voldsomt. Men amen til alt du skrev. Og JA: Det er poengløst å konkurrere om å være sykest mulig.

    Takk, takk Thea. For kloke ord! <3<3<3

    SvarSlett
  8. Hei :c)
    Vekta har mye å si.
    August ifjor veide jeg 49kg, kollapset og fikk hjelp innen 3 uker hos en psykiater spesialisert på spiseforstyrrelser.
    I år fikk jeg nok en gang store problemer med matinntaket. Og karusellen var igang igjen.
    Så i sept var jeg hos legen og ba om hjelp. Denne gangen var jeg 56kg, og har fått brev i posten om at jeg skulle få time hos psykiatrien innen desember er over.

    Men heldigvis har jeg fått masse hjelp og støtte av mannen min, familien min og gode venner. Så nå klarer jeg å spise, varierer hvor mye hver dag, men jeg spiser ihvertfall 3 faste måltid. Kroppen fungerer ikke som den skal, men jeg er ihvertfall igang. Den trenger vel mer enn 14 dager på å komme iganga igjen...

    Takk for at du skriver om dette emnet. Det gir meg mye å lese om din kamp ut, og det er mye å kjenne seg igjen i.

    Ønsker deg en knallfin dag :c)
    Klem fra Snoopy :c)

    SvarSlett
  9. Snoopy:

    Oj. Det var jo en viss forskjell. Forferdelig at det er så lang ventetid, det er jo snakk om mange måneder? Bra du har god støtte.

    Ja, det tar nok litt mer enn 14 dager å komme back on track. Men det viktigste er jo at du kjemper i rett retning, keep eating (lett, ikke sant?), men det blir jo faktisk lettere etterhvert, det vet du sikkert. Jeg håper de holder ord, og at du får hjelp innen desember. Profesjonell hjelp er viktig.

    Ønsker deg ALT godt og lykke til :-) Og superdupergod helg!

    SvarSlett
  10. Dragefrukten heter egentlig Pitahaya :)

    http://www.frukt.no/artikkel.aspx?artid=15555&mnu1id=8050&mnu2id=8059&mnu3id=1225

    SvarSlett
  11. Fallen Angel:

    Aha. Thank you! Fint navn, maybe it's related to Papaya?

    God lørdag, og tusen takk!

    SvarSlett
  12. Jeg ble også kjempeskuffet over Pitahaya! Den smakte jo.. nada!

    Men, er så enig i det mange har skrevet her. Jeg tror mange som lider av sf VIL ha hjelp på et eller annet tidspunkt og her tenker jeg det er spesielt to store problemer.

    1: For å få den hjelpen man trenger har jeg et inntrykk av at man bør ligge innenfor kriteriene som er svært strengt avgrensede for feks anoreksi. EDNOS f.eks, som kanskje ikke nødvendigvis har like store fysiske innvirkninger på kroppen (men vel så mye psykisk)blir sett på som litt annenrangs. Dette tror jeg fører til både mer SKAM og ekstra driv til å miste de siste kiloene for å bli tatt på alvor.

    2: For lite kunnskap hos blant annet helsepersonell, trenere og ellers i befolkningen. Jeg verken forventer eller ønsker at mennesker skal bli konstant mistenkt på å ha spiseforstyrrelser, men har man en mistanke: let etter informasjon om det og hvordan man kan konfrontere og spør på en medmenneskelig måte hvordan individet har det. Jeg tror mange "prøver" å bli oppdaget samtidig som de gjør alt for å skjule (evig ambivalens), men vanskeligheten for den syke å ta kontakt med noen og si at man ikke har det bra, samtidig som steget for pårørende/trenere/helsepersonell for å spørre vedkommende er altfor langt fører til uteblivende kommunikasjon og dermed uteblivende hjelp. Dette tror jeg må forbedres!

    Jeg tror også som tidligere sagt at dette med sf har fått et leit rykte. Fra skoledager kan jeg huske et gjentagende scenario: jente blir veldig mye tynnere, tilskuere konkluderer med oppmerksomhetssyk jente med et faseproblem - og istedet for å høre med vedkommende hhvordan hun har det blir hun offer for jentesladder. (LAME, men sant eksempel og et produkt av at det er altfor sent på natta - beklager) :)

    Dette ble langt og rotete, men blir så altfor engasjert :)

    SvarSlett
  13. M:

    Ikke rotete i det hele tatt! (Men det blir sikkert dette svaret). Jeg har nikket og nikket mens jeg har lest. Fantastic. TAKK. Veldig interessant, veldig veldig.

    Hvem ser på EDNOS som annenrangs? For jeg er av samme oppfatning. (Ikke fra eget perspektiv, på noen som helst måte, men av den oppfatning at det er en generell oppfatning). Vet det gjelder helsepersonell og har også hørt det er en slags rangering i gruppeterapi etc. Det er helt latterlig at det er sånn, og jeg tror du har helt rett i at det fører til mer skam. Og at det blir en motivasjon for å bli “verre”. “Jeg skal vise dem…”. Hvordan kan man kvitte seg med den mentaliteten? Og hvorfor tror du man har det behovet for å være “sykest”??? Er det for å vise at man har det vondt? Er det fordi man tror at “alle” skal forstå hvor vondt det gjør hvis det bare synes på kroppen? Er det om å gjøre å være “sterkest”? Eller er jeg på ville veier?

    Punkt 2: jajaja. Så enig. Man skal ikke skule på hverandre, mange er tynne uten å ha problemer med mat. Noen er kresne. Noen elsker å trene, trener for helsa og gjør det av lyst, ikke tvang, og noen må kanskje på do rett etter et måltid. Man skal ikke beskylde hverandre for å være syke. Men som regel er det flere tegn enn bare kropp/mat-oppførsel. Og uansett: en støttende kommentar, noen som bryr seg og trosser det ubehagelige/kleiene/vanskelige og faktisk sier: “Jeg er bekymret for deg. Hvordan har du det?” betyr ALT. Selvom man ikke alltid vil innrømme det. Man er redd fordi man er “oppdaget”, men man er også lettet. For the exact same reason.
    JA: Kommunikasjon må forbedres. Og man må ikke være så redd. (Lett å si). Jeg tror også mange går rundt og venter på at noen skal reagere… Det er trist. Men sant. Til tross for at reaksjonen kanskje sier noe annet tror jeg man innerst inne blir lettet når noen oppdager “the big secret”. Jeg vet ihvertfall at jeg ble det.

    Nettopp: Sånn rykter ødelegger. Bunner bare i uvitenhet. Så hvordan skal vi “spre” mer informasjon? For som jeg nevnte, informasjonen ER der. Men den oppsøkes jo ikke av de som kanskje burde lest den. (Og jeg mener ikke at “alle” må lære seg alt om spiseforstyrrelser, men det er jo fint om de som velger å uttale seg om det eller trekker forhastede konklusjoner hadde lest litt).

    Fantastisk kommentar. TAKK TAKK TAKK, M. ☺

    SvarSlett
  14. Hei. Jeg hadde/har det slik. Jeg er ikke undervektig, men har anoreksi. Allikevel føler jeg at jeg ikke blir tatt på alvor fordi jeg ikke ser syk ut. Du har en fin blogg!

    SvarSlett
  15. Siljem:

    Skjønner det er kjempetøft. Synes det er forferdelig at man må slite med den følelsen i tillegg, som om sykdommen i seg selv ikke er nok. Blir bare vondere og mer komplisert enn det allerede er.

    Håper du likevel får hjelp og støtte. Tusen takk for kommentar :-)

    Ønsker deg alt godt og lykke til!

    SvarSlett