Søk i denne bloggen

lørdag 27. november 2010

Hva kan du forvente av dine bekjente?

Jeg har vært litt syk de siste to dagene, men i dag er jeg bedre, og skyver alt annet som egentlig bør gjøres unna. For lørdag er jo skrivedag!

Dette er min trapp:


Vakkert, interessant bilde. I know.

Ingen big deal tenker du. Som er lei av snø allerede. Og har vinterdekk og et land som takler 2 cm of the white stuff. Eller 2 meter for den saks skyld.
Her betyr 2 cm FULL STOPP. Ingen busser, ingen leveringer av mat til butikkene (folk hamstrer som om det var krig). But on the positive side: Euphoric kids. (Som roper: "Oh my Gåååd, Oh my Gåååd, mummy, LOOK" og (haha) "It's so COLD" utenfor as I'm writing this). 

Jeg skriver under glasstak med snø.


Skriver om pårørende (og synes veldig synd på alle som lever med en som har spiseforstyrrelser. Og alle som har spiseforstyrrelser. Og irriterer meg over hvor vanskelig og komplisert det er. Men "kan ikke alle være ærlige mot hverandre for å slippe så mye komplikasjoner" er dessverre lettere sagt enn gjort).

Kommer stadig tilbake til forventninger. Hvor mye kan vi egentlig forvente at andre skal forstå? Og hvor viktig er det at andre forstår?

Grunnen til at jeg spør. Dette er ikke veldig kult å innrømme. MEN: Til tross for at jeg ikke kan absolutt alt om "alle andres" sykdommer, så har jeg til tider følt at jeg har "krav på" at "alle" skal forstå meg. Er ikke det litt... Hmmm... Ego? (Veldig ego?) Eller: jeg har følt at absolutt alle bør kunne veldig mye om spiseforstyrrelser. Først og fremst for å fjerne alle de idiotiske misforståelsene.

Til mitt forsvar. Spiseforstyrrelser er såpass utbredt, at "alle" kan tjene på at det generelt er mer kunnskap. Den er grei. Men kan man kreve at alle skal forstå "alt"?
Kanskje har jeg vært redd for at andre tror jeg har oppført meg rart/kastet vekk muligheter/tid/mistet venner etc bare fordi jeg ville "bli tynn"? Og vil inderlig at de skal forstå at det stikker dypere enn som så? Hvis de forstår hvor vondt det gjør, hvor vanskelig det er, så dømmer de meg kanskje ikke like hardt for at jeg har vært rar/fraværende etc? Kunnskap fjerner misforsrtåelser/stigma etc.

Man kan selvfølgelig forvente at de nærmeste skal gjøre et forsøk på å forstå, at de skal støtte. Og for eksempel ikke snakke om slanking mens man spiser middag.

Men at de skal forstå hver minste detalj? (Nå overdriver jeg, men håper noen ser poenget likevel).

Kanskje bør man senke "kravene" sine? For å unngå å bli skuffet? (For det er IKKE en sykdom det er lett å forstå seg på).

Dette ble kronglete. Og vanskelig. Og ser det er lett å misforstå meg. Jeg misforstår nesten meg selv.

Oppsummert:
At andre forstår hva man sliter med gjør det MYE lettere for alle parter, men forventninger om at andre skal forstå alt leder til mange skuffelser. 

Det jeg egentlig lurer på er:

Tror du det kan være lettere å bli frisk, lettere å unngå skuffelser, sinne etc dersom vi (eller bare jeg?) gir opp ideen om at alle andre må forstå?
 
Er det egentlig rettferdig å "kreve" så mye?

(Ga dette i det hele tatt mening?)

Tipper bildene av snø er med på å gjøre det enklere å forstå. Bilder som relaterer til teksten på en så genial måte binder det liksom sammen, right?


Dere er sikkert drittlei vinterværet. Men det er ikke jeg. Yet. (Ikke før jeg må ut å handle i kaoset senere).
God helg!

15 kommentarer:

  1. Jeg forstår godt hva du mener. Jeg skulle også ønske at omverdenen forstod kompleksiteten i en spiseforstyrrelse, og at det innebærer veldig mye mer enn det synlige behovet for å ”bli tynn”. (Jeg husker at jeg kunne føle meg rasende når omgivelsene så på meg som frisk fordi jeg hadde gått opp i vekt – på innsiden strevde jeg like mye med de samme følelsene og problemene som før!) Samtidig ligger utfordringen i at en spiseforstyrrelse kanskje særlig eller aller mest sitter i hodet – og omgivelsene kan jo ikke se hva vi tenker. De ser bare kroppene våre, og forholder seg derav til det. Når den som er syk heller ikke sier noe om hva sykdommen egentlig betyr og innebærer, så kan det være vanskelig for andre å ane alt som egentlig ligger under. Slik sett kan en spiseforstyrrelse billedlig talt kanskje sammenlignes med et isfjell – det er kun den ene fjerdedelen som stikker opp av vannet, som omverdenen kan se – men hele tre fjerdedeler (og ofte enda mer) ligger jo under vann, usynlig for verden, men smertelig tilstede og åpenbar for den som er syk.

    Samtidig har jeg full forståelse for at det er vanskelig for den syke å skulle ”lære opp” sine nærmeste om den dype kompleksiteten i en spiseforstyrrelse; når man samtidig står midt oppe i kampen med sykdommen selv. Og jeg synes at du gjør en kjempejobb – det er så fantastisk at du blogger åpent om hvordan dette er, samtidig som du jobber så mye med deg selv! Det står kjempestor respekt av det, og det må utvilsomt bety veldig mye for andre – både for syke som strever med å bli friske, og for pårørende som strever med å forstå og ane isfjellets konturer under vannoverflaten.

    Jeg tror nok det kan være litt enklere hvis man klarer å senke forventningene til alt som andre skal forstå, som du sier. Samtidig tenker jeg at begge parter kanskje bør senke forventningene til motparten litt. Hvis den syke kan akseptere at motparten ikke kan forstå alt (en motpart som ikke kan forstå alt nettopp fordi de ikke er syke), og hvis motparten eller pårørende også kan ha aksept for at sykdommen innebærer veldig mye mer enn det de kan se med det blotte øyet – så tror jeg at begge parter kanskje kunne klart å komme hverandre lettere i møte. Og da ville det kanskje vært lettere å utarbeide et felles grunnlag eller fundament for kommunikasjon og dialog, slik at man har en felles plattform som man sammen kan arbeide ut fra. (Det høres fint ut i teorien, og jeg vet at det selvsagt ikke er så lett i praksis i det hele tatt, men kanskje det kan være en start eller et mulig første steg?)

    SvarSlett
  2. Angående spørsmålet du stiller til slutt: Blir det lettere hvis man gir opp ideen om at alle andre skal forstå? Dette er veldig komplekst, men jeg tenker at den store utfordringen kanskje ligger i å AKSEPTERE at andre kanskje ikke forstår – og å ha trygghet nok i seg selv til å si at det er greit. (Altså at man ikke trenger å gi den opp, men at man kan akseptere den, for å klare og komme videre.) Kjempevanskelig, I know. Og også paradoksalt, for en spiseforstyrrelse som anoreksi rotfester seg jo gjerne nettopp i angsten og den manglende selvaksepten til seg selv? (Når en ikke forstår og aksepterer seg selv, så hadde det liksom vært lettere om andre gjorde det – så hadde man på en måte sluppet dét problemet i tillegg til alt det andre. Uff, det høres egoistisk ut, I know – man er jo som regel ikke ekspert på andres sykdommer selv heller - men det er likevel en reell problematikk. Men jeg er ikke akkurat verdens mest sakkyndige selv her, så jeg håper du kan tilgi meg hvis jeg tar helt feil! ) Behovet for at andre skal forstå fullt og helt er kjempestort, og skuffelsen er ofte tilsvarende når man innser at de ikke gjør det. Det ligger kanskje i anoreksiens natur at det er vanskelig å akseptere og forstå seg selv, og at behovet for at andre skal forstå en selv blir desto større – for det blir jo ikke lettere å akseptere seg selv når andre ikke forstår hva man egentlig strever og sliter med? Men hvis begge parter da kommer hverandre nærmere i møte ved å akseptere det som den andre ikke kan forstå (nettopp fordi den ene parten er syk og den andre parten ikke er det – og fordi sykdommens vanskelige og forvrengte selvbilde gjør det ekstra vanskelig), så kan det kanskje være litt lettere å komme videre – sammen, og ikke hver for seg. (Men jeg må som sagt presisere at jeg ikke er noen ekspert, jeg bare tenker høyt.)

    Tusen takk (nok en gang) for brilliante tanker og refleksjoner, det er som alltid veldig inspirerende, tankevekkende og lærerikt å lese bloggen din! Ha en fin lørdag i snøen :-)

    SvarSlett
  3. Jeg tenker mye likt som deg ser jeg. Jeg synes alle burde kunne noe om dette, alle må jo forstå tenker jeg noen ganger. Men, hvis jeg tenker enda litt lenger så skjønner jeg meg ikke på dette selv bestandig og hvordan i all verden de som står utenfor forstå det? Jeg synes ikke man kan kreve at de skal forstå dette, fordi det er virkelig ikke lett for noen, men en ting jeg synes man har rett på å kreve er aksept, at det skal aksepteres at man er syk og at ting er som det er, for eksempel at man ikke skal snakke om slanking ved middagen som du sier.

    Men, jeg må si jeg merker forskjell på de som virkelig setter seg inni dette, viser empati og forstår, enn de som ikke gjør det. Det er etter at jeg ble syk jeg ser hvilke venner som er venner. Men, som foreldre tror jeg det er veldig tungt og vanskelig å ha barn som sliter med dette, eller voksne da. he he. De vet til slutt ikke hva de skal gjøre, de tenker at noe må gjøres(i alle fall gjorde mamma det), men det er ikke noe som kan fikses på en-to-tre. Økt kunnskap gjør det lettere for alle tenker jeg, man kan legge mer til rette for hverandre og ha det bedre sammen <3 Bra skrevet :)

    SvarSlett
  4. Bra, det som allerede er skrevet!
    Dette med kunnskap er vanskelig. Marte skriver at økt kunnskap gjør det lettere. For å få økt kunnskap om f.eks spiseforstyrrelser må skolen slutte å "unngå" temaet. Ikke bare er spiseforstyrrelser en del av faget helse og ernæring, men også samfunnsfaget. Spiseforstyrrelser kommer i mange former, og det å øke bevisstheten om at alle disse finnes kan også være med på å skape en trygg helsemessig hverdag. Jeg mener, hvis man vet hva som er normalt og ikke normalt, og man ser på effektene av en eller flere spiseforstyrrelse, kan det være med på å skape trygghet. Har hørt flere skrekk-eksempler i grunnskolen der jenter OG gutter på 11-12 år pga mediastyret og skjønnhetsidealene som blir presentert der ikke spiser/spiser for mye men kaster opp igjen og trener alt for mye. Skolen MÅ følge retningslinjer for helse og ernæring, det staten forteller om hva som er riktig. Som er forsket på, undersøkt, erfart. Media... de trenger ikke følge noe som helst.

    Læreren min i faget fortalte at man må vite NÅR man skal undervise om spiseforstyrrelser. Hun fortalte at en vikar for henne (da min lærer underviste på grunnskolen) i faget helse og ernæring tok for seg temaet spiseforstyrrelser rett før matlaging. Det var ikke særlig heldig. Skolen har en jobb å gjøre der, om man skal tenke på hvor man skal starte for å øke kunnskapen. Barn prater jo sammen. I det store perspektiv ville dette ha fungert. Uvitenhet er ens verste fiende.
    Jeg har lært utrolig mye om ernæring og helseeffektene av å få for mye eller for lite av stoffer som kroppen sårt trenger. Jeg er glad jeg valgte å ha dette faget, og er også glad for at jeg får sjansen til å undervise barn i dette. Det vil bli mye enklere for barn og ungdom å se når en klassekamerat sliter, og det er som regel barna som er flinkest på å ta vare på hverandre. Voksne tenker for mye.

    Fint med snø-bildene. I like! :)

    SvarSlett
  5. Spiseforstyrrelser er svært kompliserte. Det finnes så mange forskjellige spiseforstyrrelser som så mange som har de. Ingen er like, og derfor blir det vanskelig for andre å "catche" hva det handler om, tror jeg. Selv ikke jeg, som sliter med det, klarer å forstå min egen sykdom hele tiden. Og hvis ikke jeg selv alltid forstår den, hvordan skal da andre klare å forstå den? Men livet hadde vært mye ENKLERE for meg dersom folk hadde forstått min "merkelige" atferd som jeg har på de tungene dagene. Da hadde jeg ikke følt meg så "syk", og for meg er det der det ligger. Jeg ønsker at andre skal forstå, slik at jeg ikke føler meg så annerledes og rar som jeg ellers føler jeg i hverdagen.

    Jeg tror nok på det dere sier her, alle sammen. Økt kunnskap gir mer forståelse. Selve basiskunnskapen om spiseforstyrrelser kan bli lært bort til samfunnet. Men for at den skal bli lært, må tabuene om temaet forsvinne. Og her kan vi gjøre en jobb. Kristine, du er utrolig modig og sterk som klarer å snakke om temaet i media.
    Du hjelper med å fjerne tabuer.

    SvarSlett
  6. Jeg tror at man generelt får det bedre med seg selv og hindrer mange skuffelser ved å ikke forvente for mye av andre. Det gjelder forståelse for sykdom, forståelse for livssituasjon, og stort sett alle andre ønsker om at andre skal kunne sette seg inn i din situasjon. For det kan de ikke. Jeg var også veldig skuffet over at mamma og pappa spesielt ikke syntes å forstå, selv om jeg ba dem begge kjøpe og lese Sterk/Svak av Finn Skårderud for å få faglig innsikt. Pappa jobbet til og med på akutt psyk på et sykehus, men skjønte fortsatt ikke hva som foregikk. Jeg opplevde det samme med fibromyalgien, men da var det mamma som skuffet meg mest, fordi hun faktisk hadde gått gjennom det samme som meg, og derfor burde ha forstått, i mine øyne. Disse to tilfellene har fått meg til å tenke at mange kanskje fortrenger tanken på at det er noe alvorlig galt med noen som står dem nær.

    Jeg tror at det beste man kan håpe på og be om fra andre er at de skal forstå at det er snakk om en sykdom, uten at de nødvendigvis forstår alt som foregår oppi hodet på en spiseforstyrret. Altså at de forstår såpass at det ikke handler om å slanke seg, og dermed unngår å komme med tankeløse kommentarer om at det "bare er å spise" eller "du er jo så tynn" eller "du ser da ikke spiseforstyrret ut" for eksempel. Folk har så forskjellige forutsetninger, og noen har god evne til å sette seg inn i og forstå andres problemer, andre ikke. Jeg tror derfor det beste for alle er at man har noen realistiske forventninger til hva de KAN forstå. Og kanskje er det nok å få støtte og omsorg, uten den helt detaljerte forståelsen for hva sykdommen handler om?

    De jeg dog absolutt forventer forståelse og innsikt fra er leger og annet helsepersonell.

    SvarSlett
  7. Kjenner meg igjen. Tror du har et poeng. Kanskje skal vi gi opp å prøve å få andre til å forstå.
    For to uker siden eller en uke eller noe var jeg med pappa på møte om sykdommen min. Han forsto ikke en dritt. For han var det kjempe vanskelig. Jeg ble kjempe sint først. og skuffa. tenkte han bare ga faen. Men snakket siden og han sa det var utrolig vanskelig stoff å forstå. Kanskje er det vanskelig for de som ikke har det selv? Jeg forstår andre med mine sykdommer veldig godt, men been there done that? En som aldri har hatt problemer med mat er dette vanskelig å forstå. En som aldri har måtte bruke teknikker som å ikke spise for å løpe fra de vonde tankene sine forstår ikke så lett. Mange ting kan man lese om men likevel ikke klare å forstå. Fordi det er så utrolig fjernt for de. Synd men desverre sant? Så kanskje skal vi ikke forvente forståelse? Men forvente støtte og at de behandler deg normalt? Vanskelig og ikke minst kjipt tema. forståelse hadde gjort alt lettere.

    Stor klem fra meeee

    SvarSlett
  8. det er 90% av et isfjell som er under overflaten.

    En bekjent av meg som har anoreksi ble omtalt i et besøk jeg var i på fredag.... Det er lett å slenge ut med lite gjennomtenkte kommentarer når man ikke kjenner vedkommende noe særlig. Jeg merket at jeg ble skikkelig sur når de snakket om henne og tydeligvis ikke hadde forståelse for kompleksiteten i det å være "syk", i tillegg til å måtte komme seg gjennom de problemene som "vanlige" mennesker må komme seg gjennom. I ettertid tenkte jeg at jeg sikkert burde ha sagt i fra at det plaget meg at folk kom med lite gjennomtenkte kommentarer. Det er jo ikke hun det gjelder det går ut over siden hun aldri får vite hva som blir sagt om hun når hun ikke er tilstede. Men hvis man vil at folk rundt skal være klar over at det de sier går inn på deg, så må man være villig til å si i fra. Kanskje ikke si i fra hver eneste gang folk kommer med kommentarer som viser manglende forståelse, men hvertfall oftere. At folk skal få full forståelse er vel ikke en realistisk målsetting...

    SvarSlett
  9. Krissa:

    Først: tusen hjertelig takk for enestående kommentar. Så genialt og reflektert. Nå ser jeg ting veldig mye klarere og mer nyansert.
    Nei, omgivelsene kan ikke se hva vi tenker. I tillegg er vi ganske flinke til å skjule hvordan vi har det. Ved å late som om vi spiser mer enn det vi gjør/lyve om hva vi gjorde på badet etter middag/smile veldig bredt og si at alt er bra når vi egentlig bør rope: Hjelp meg! Så at ikke ting ikke alltid plukkes opp er jo ikke så rart.
    Og et annet godt poeng. Når “katta er ute av sekken” (jeg finner ikke ord for tiden, bare rare, gammeldagse uttrykk, please excuse me) så er vi heller ikke flinke til å forklare nøyaktig hvordan det er, hva som hjelper og ikke hjelper. Føler ofte at det oppstår en slags “front”. “De andre vil gjøre meg feit” og “jeg vil ikke spise”. Så istedenfor å kjempe sammen mot et felles mål kriger man isteden mot hverandre?
    Isfjellet er en genial sammenligning. Det som synes på overflaten er bare en liten del av alt under. Ofte synes det nesten ikke i det hele tatt. 90% av de med spiseforstyrrelser er normalvektige, og gjør i tillegg sitt beste for å skjule hva de sliter med. Det er forferdelig trist at det er sånn. Jeg tror IGJEN at det dreier seg mye om skam. Hadde det ikke vært så vanskelig å “stå fram”, så hadde behovet for å skjule seg (under vann) heller ikke vært like stort.
    Nei, å “lære opp” er ikke lett, og spesielt ikke når man står midt i det. Men det å være mer tålmodige med hverandre, være litt mer large og huske på at man vil hverandre VEL, at man er glad i hverandre og egentlig har samme mål er viktig. Det er kjempevanskelig for begge parter. Det er en umulig sykdom å forstå seg på for pårørende (ihvertfall ordentlig, det gir jo ikke mening, mye må bare aksepteres), og det er vanskelig for den som er syk fordi man ikke ser ting på en riktig måte, alt forvrenges og blir negativt, man stoler ikke på noen etc. Men hvis man kan veilede hverandre litt, og ikke være redd for å si noe feil. Senke forventningene begge to, helt enig. Det er ikke bare å “skjerpe seg”, men man må likevel prøve. Og man kan ikke forvente at andre skal forstå alt. Du har så rett! Jeg tror også det er løsningen på mye.
    Det høres fint ut i teorien, men jeg tror det kan gjennomføres i praksis også. Ærlighet er kjempevanskelig, men det er også det eneste som fungerer. Det MÅ være lov å trå feil, si dumme ting etc. For hvis man skal være redd hver gang man åpner munnen så ender man opp med ikke å si noe i det hele tatt. Og DET er ihvertfall farlig/trist.

    Wow, Krissa. Du er fantastisk. Tusen takk.

    SvarSlett
  10. Krissa 2 :-) :

    Enig. Hvis man kan akseptere at andre ikke forstår (og til og med sette pris på det, for jeg unner ingen full innsikt i dette), så er det lettere å move on. Noen ganger kan man kanskje til og med bli hengende igjen/bremse på ønsket/kampen om å bli frisk? For sannsynligheten er kanskje større for at andre skal forstå hvis man blir enda litt sykere? (Eller blander jeg kanskje kortene nå? Ja, det tror jeg at jeg gjør, men lar det stå i tilfelle det er noe i det).
    Finner man den tryggheten i seg selv så tror jeg man er godt og langt på vei. Og utrolig godt poeng: Når man ikke aksepterer og forstår seg selv så hadde det hjulpet om alle andre gjorde det, og kunne ”dratt oss gjennom”. Men sånn fungerer det jo ikke. En av ulempene (eller er det på sikt en fordel?) med spiseforstyrrelser er jo at den eneste som in the end kan gjøre oss friske er oss selv. Ingen kan spise for oss, eller stanse oss fra å kaste opp. Og så lenge vi ikke selv føler vi fortjener å bli friske og kjemper fordi VI vil, så er bedringen heller ikke langvarig (vet mange har erfaring med dette, at man prøver fordi man har dårlig samvittighet, fordi alle andre så gjerne vil man skal bli frisk etc). Hvis man ikke kjemper for seg selv kommer tilbakefallene ganske fort. Det jeg nevnte med fordel (at vi må kjempe selv for oss selv) er at man kommer ut som en mye sterkere person. Jeg er ikke i mål, men jeg er sterkere nå enn noen gang. Og jeg vet at jeg ikke ville vært den personen (den aldri negativ, klagete personen, men alltid positive, sprudlende, om jeg så må få si det selv) jeg er i dag uten de årene med spiseforstyrrelser.
    Jeg er helt enig i alt du skriver jeg, så enig at jeg sitter her og nikker for meg selv. (Ikke at jeg er sakkyndig heller, og jeg uttaler meg i øst og vest her inne hver eneste dag og sier sikkert MYE feil). Men jeg er altså enig. Nei, det blir ikke lettere å akseptere seg selv når andre ikke forstår. Og den følelsen av at ingen forstår? Den er så utrolig vond. Likevel må man prøve å fokusere annerledes. Og som du sier: Senke forventningene. For det er jo egentlig forventningene man selv har som gjør at man blir så skuffet. Være mer realistisk?? Sette ned forventningene til hverandre, kommunisere bedre, stole mer på hverandre og at man vil hverandre vel?

    Du er kanskje ingen ”ekspert” men du har mer fornuftig å si enn mange såkalte eksperter jeg har vært borti.
    Dette er virkelig MUCH appreciated. Takk for vise ord, Krissa. Dette får nok mange mye ut av! <3<3<3

    SvarSlett
  11. Marthe:

    Vi tenker mye likt, du og jeg.
    Nei, det er ikke så lett å forstå. Ikke for oss, og i hvert fall ikke for andre. Jeg er HELT enig i at man kan kreve aksept. Og jeg synes man også skal kreve å bli tatt alvorlig. Føler man at andre blåser det vekk som ”tull” eller har en oppfatning av at man bare kan ”skjerpe seg” er det lett å bli motløs og lei seg. Sykdommen er altoppslukende, gjennomsyrende, ødeleggende, det er umulig å leve normalt eller ha det godt med seg selv. At noen da kan si ”skjerp deg” i den tro at man kan riste det av seg hvis man bare ”prøver hardt nok” er veldig sårende.
    Ja, jeg tror empati kommer med kunnskap. Først når man forstår at det ikke kun dreier seg om kropp og vekt klarer man å stille opp skikkelig. Nei, det kan ikke fikses på 123, det er en lang lang lang prosess, med mange tilbakefall, små og store. Det må være vondt og frustrerende for både kjærester/samboere, foreldre, søsken, venner etc. Men så kommer det noe godt ut av det også. For man kommer jo mye nærmere hverandre enn før.
    ENIG: med mer kunnskap kan man møtes på midten. Og kjempe sammen.

    Tusen takk for nok en super kommentar, Marthe. Du har mye kunnskap og erfaring å dele. Får meg alltid til å tenke. <3<3<3 Takk takk!

    SvarSlett
  12. Prinsesse Rose:

    Spot on. Skolen må ta mer ansvar.
    Det ideelle hadde vært om man lærte seg å sette pris på kroppen sin, bli glad i seg selv, få mer kunnskap om HVORFOR media fokuserer på kropp. (Fordi det er det som selger, dessverre, og det dreier seg jo KUN om penger). At slankeindustrien drar inn billioner av dollar hvert år på å skape usikkerhet/misnøye/feil hos oss (som vi ikke engang visste vi hadde), for så å selge oss løsningen vi innbiler at vi ikke kan leve uten. Og slankepiller etc som det annonseres for i blader: TULL. Dietter: Som regel tulliball det også. Motstridende beskjeder. Retusjering etc. Mange unge er ikke klar over at det de ser i bladene (og sammenligner seg med) faktisk ikke er ekte. Lære å få et kritisk filter! And don’t get me started on the internet…
    Og man skulle lært MYE MYE MYE mer om puberteten, jenter spesielt er overraskende lite forberedt på at man legger på seg, for mange kommer det som et sjokk at man plutselig går opp i vekt. Samtidig er man i en alder da man utsettes mer og mer for medias (aaargh) kroppsfiksering. Å innse at man faktisk beveger seg FRA idealet (gutteaktig kropp uten former) til det motsatte (mer fett, pupper, rumpe, lår) når man er aller mest opptatt av å passe inn kan være en recipe for disaster. Skolen MÅ være mer på’n, ikke bare snakke om tamponger og dra kondomer på bananer (det eneste jeg husker av pubertet og sex-undervisning, kanskje jeg bare overdriver nå). Men faktisk snakke om kroppen, forklare hvorfor man legger på seg, hvorfor det er nødvendig for jenter å ha litt fett (hvis det er sånn man er skapt, selvfølgelig er alle forskjellige, men veldig mange legger på seg i puberteten). Og helst i god tid før det skjer, da. Så man er litt forberedt.
    Nå sporet jeg av litt. Men det du sier med trygghet er så viktig. Jeg tror det kan være preventivt dersom spiseforstyrrelser presenteres på en fornuftig måte (og selvfølgelig ikke rett før matlagning, som du nevner). Å fortelle om de psykiske og fysiske konsekvensene vil ha stor effekt. Ikke bare bilder av radmagre jenter, det kan virke mot sin hensikt. (Det i seg selv er jo skremmende). Men å fortelle om depresjoner, sosial isolering og angst kan nok være veldig forebyggende. Samt prøve å få jenter vekk fra tanken på at tynn=pen og tynn=populær/suksess/enkelt liv. Har også hørt om disse skrekkeksemplene. Det blir visst mer og mer normalt. Det er skremmende.
    Liker det du sier om at barn kan gjenkjenne symptomer. Det tror jeg vil være en kjempeviktig konsekvens av riktig undervisning. Få frem at spiseforstyrrelser ikke er “eksotiske” eller “trendy” lidelser, men faktisk alvorlige sykdommer som ikke bare bryter ned kroppen, men også frarøver deg muligheten til å leve et normalt liv.

    Takk takk takk, Prinsesse Rose. Mente ikke å ramble on her, men ble litt engasjert ☺ Super kommentar, hjertelig takk!

    SvarSlett
  13. Kaffedamen:

    Som alltid har du mye fornuftig å komme med, du får meg alltid til å tenke. Tusen takk!

    Innimellom er det vanskelig ikke å bli lei seg (skjønner veldig godt din reaksjon i eksemplene du nevner). Jeg har også bedt noen lese Sterk/Svak, og trodde det skulle hjelpe (i mitt hode var den liksom spot on, da jeg leste den første gang føltes det som en åpenbaring og trodde derfor den skulle være det for alle andre også), men det er kanskje vanskeligere enn som så. Som du sier, kanskje blir det en slags forsvarsmekanisme? Man klarer ikke ta det inn over seg fordi det gjør for vondt? Ved å holde det på avstand er det kanskje lettere å takle? Jeg kan jo forstå at det er vanskelig å forestille seg at en man er glad i hater seg selv, skader seg selv etc på en måte som ikke gir mening. Det er uten tvil tøft. Men takk for den tanken, den er beroligende. <3 Den kan sikkert fjerne mye skuffelse hos mange.
    Med realistiske forventninger unngår man mange skuffelser.
    Enda et godt poeng er jo at noen er mer empatiske enn andre. Mange har faktisk problemer til å sette seg inn i andres problemer, og en spiseforstyrrelse må i så fall være en stor utfordring. Ikke rart man kommer til kort. Og så er nok mange redde for å si noe “galt” eller gjøre ting verre. Er ikke lett! Men som du nevner trenger man ikke ha full forståelse for å stille opp. Og det beste er jo om man kan være såpass åpen at det er greit å spørre dersom man lurer på noe, eller rett og slett si noe som: “Jeg skjønner meg ikke helt på denne sykdommen, og er redd for å si noe galt, men jeg er her for deg” eller noe lignende.

    Helsepersonell bør være både oppdaterte og forståelsesfulle. Og det har jeg inntrykk av at alle ikke alltid er. Dessverre.

    Takk takk, Kaffedamen. This was extremely helpful. Håper du har hatt en rolig og avslappende helg ☺ <3

    SvarSlett
  14. Mia:

    Tror du har helt rett i at for en som aldri har hatt problemer med mat er det ikke mye logikk. Sulten? Ikke spise? Kaste opp etter god mat? Det gir jo ingen mening. I teorien. Det viktigste må jo være at andre forstår at maten bare er et “språk”, en måte å uttrykke at alt IKKE er som det skal? Hvis man klarer å komme forbi det ytre (mat, kropp) og til selve problemene som ligger under er det kanskje lettere å forstå? Problemet er vel bare at vi ikke alltid er i stand til å se problemene (vi pusher det jo bare unna) og enda mindre snakke om de. Men i teorien…
    Bra at dere fikk snakket sammen og at han sa ifra til deg at det var vanskelig å forstå. (Kjenner meg igjen i tankene du hadde først). Det aller viktigste er jo at han forsøkte! Og det gjorde han jo.
    Enig enig: Vi får redusere forventningene våre mtp forståelse. Men håpe på støtte fra de nærmeste og å bli behandlet med respekt.

    Tusen takk, Mia! Super kommentar ;-) Stor klem


    Puma:

    Enig i at det hjelper å si ifra, men skjønner godt at det kan være vanskelig i en “selskapelig” situasjon. Har opplevd noe lignende selv, ikke i forbindelse med en spiseforstyrrelse, men en annen psykisk lidelse, da flere snakket om at denne personen burde “skjerpe seg” og “dra seg selv opp”. Heldigvis var det flere enn meg som reagerte. Utrolig tankeløst å prate om en annen persons problemer i en sånn setting, spes når man ikke har peiling på hva personen sliter med. Mange er overraskende raske til å gjøre seg opp en mening og trekke konklusjoner om ting de (veldig tydelig) kan lite om. Synes det er sjokkerende ☹

    Og enig i de 90%. Og i at full forståelse er urealistisk!

    Takk takk, Puma. VELDIG godt eksempel på hvordan mange ikke aner hva det dreier seg om. Tusen takk ☺

    SvarSlett
  15. Sorry, føler jeg spammer kommentarfeltet, men kommentarene mine var så lange at de måtte stå en og en.
    Tusen takk for helt ENESTÅENDE synspunkter! Så mange lurifakser :-)

    SvarSlett