Søk i denne bloggen

onsdag 17. november 2010

Mer tortur enn slankekur

Min spiseforstyrrelse startet ikke som et ønske om å bli ”tynn”, den hadde ingenting med bloggkjendisers spisevaner eller tynne modeller i bikini å gjøre. Jeg følte at jeg druknet, jeg trengte kontroll. That being said: Å lese slanke- og diettsøppel (excuse me) var så absolutt med på å holde liv i sykdommen. Jeg sugde til meg slanketips som om det å lese i seg selv var fettforbrennende. Til og med når jeg (etter utallige runder med meg selv) gikk inn for å bli frisk, var det vanskelig å hente motivasjonen jeg trengte for å trosse det generelle budskapet: ”Tynn = sterk/suksess/best”. 
Med underernæring følger depresjoner, sosial angst, intense ”mattanker”, ikke-eksisterende selvfølelse, nedsatt hukommelse, konsentrasjonsvansker, insomnia. Og siden vi er inne på det ”overfladiske”? Lets not forget about uren og tørr hud, hår i ansiktet og på kroppen, og flatt, livløst, tynt hår på hodet. 
I tillegg til mer alvorlige fysiske skader. 

Men det jeg egentlig vil frem til i DB-intervjuet:
Vi trenger mer info om hva det egentlig dreier seg om. De må IKKE glamoriseres. 


Det finnes ingenting glamorøst ved en spiseforstyrrelse. Selv ikke når man er på bedringens vei.


Agree?

Vi må oppklare misforståelser. Å skulle fortelle noen at man lider av anoreksi/bulimi/overspising er vanskelig når den generelle oppfatningen er at det kun handler om et ønske om oppmerksomhet/at det er en form for ekstrem-slanking/at man er så overfladisk at det eneste som betyr noe er utseendet og vekten/at det egentlig bare er å spise/at det bare er å slutte å kaste opp/at det bare er å kontrollere seg/at alle med spiseforstyrrelser ser ut som levende skjeletter. (Hvis du ikke visste det: 90% av de som lider av spiseforstyrrelser er normalvektige).

Supert at media fokuserer på spiseforstyrrelser. 
Supert at så mange blogger om spiseforstyrrelser. Vi kan være med på å hjelpe til med å oppklare de misforståelsene som er med på å skape negativ stigma, som gjør det vanskeligere å "stå frem", å be om hjelp. Og som gir grobunn for skam.

Skam er gift.

18 kommentarer:

  1. Knallbra! Jeg synes det er så veldig bra at du skriver om dette. Det er så mange missforståelser rundt om, og så mye uvitenhet. Jeg liker veldig at du nevner det med vekt, at faktisk 90 % er normalvektig. Hvis jeg skal være litt personlig føler jeg det verre nå fordi alle tenker at alt går så mye bedre fordi jeg ikke lenger er undervektig, jeg veide 15 kilo mindre. men, jeg er like syk, bare jeg ikke er i fare for de komplikasjoner undervekt kan føre med seg. :-)) Håper verden får med kunnskap om dette, det er faktisk ikke noe vi gjør for oppmerksomhet -prøve det dem som prøve vil! Det er ingenting å stå etter og jeg unner ingen å leve slik <3

    SvarSlett
  2. Marthe:

    Enig i det med vekten. De siste par årene har jeg også vært utenfor "somatisk" fare, men vært like syk for det. Jeg har liksom holdt meg på kanten, men tankene har likevel vært der. Det handler ikke (bare) om vekt.

    Hørt om mange som har bygget opp mot til å fortelle hva de sliter med (også til leger/psyk.) og fått denne slengt i trynet: "Men DU er jo ikke tynn NOK til å ha en spiseforstyrrelse?"
    And what did they do? De gikk hjem og kastet opp enda mer. Eller de spiste enda mindre etc, etc. Uvitenhet kan være kjempefarlig.

    Bare fordi spiseforstyrrelser er en av de få psykiske lidelsene som også går utover kroppen, virker det som om folk generelt glemmer/ikke vet at det handler om selvhat, forsøk på å få kontroll, fortvilelse, mangel på identitet etc mer enn det dreier seg om vekt og kropp.

    Takk, Marthe, for nok en glimrende kommentar! Jeg unner INGEN en spiseforstyrrelse. DB har hatt mye fokus på SF de siste dagene, og jeg håper det kan være med på å oppklare noen av misforståelsene :-)

    SvarSlett
  3. Amen! Herregud, en skulle tro at ordet ''tynn'' bærer med seg en magisk kraft.

    ''Bare jeg blir tynn, blir alt supert liksom.''

    Litt off topic, men jeg synes du er/ ser megasupersøt ut, Kristine :>

    SvarSlett
  4. Veldig bra at du skriver om dette. Jeg lurer på hvordan sykdommen anoreksia går ut på i seg selv. Hva foregår i hodet til en anorektiker ?

    En annen form for spiseforstyrrelse er Ortoreksi. Jeg var SYKT opptatt av hva jeg spiste og spiste ikke noe usunt. Fikk dårlig samvittighet for at jeg spiste et flak med potetgull. Alt dette var pga et dårlig forhold og hans syn på hvordan jenter burde se ut. Det kan nevnes at jeg var 168 høy og 57 kg. Normalt, men fremdeles sa han : du må ha selvbeherskelse! og fulgte med på hva jeg spiste. Jeg hadde det ikke bra med meg selv. Begynte å grine når musikkvideoene kom på.

    Uansett, alt dette sluttet da jeg ble singel og var langt vekk fra et forhold som var som gift mot meg! Nå har jeg det bra med min kropp, mest for min nye kjæreste. Nesten for bra! Tar det altfor med ro med alt! hehe!

    Ja uansett flott blogg! Blir så lei meg da jeg leser om 6 åringer som ikke vil spise smågodt! Alle snakker om at dette presset må slutte, men når ? Hvordan skal vi ta tak i problemet ? Det er en veldig utfordrende oppgave.

    SvarSlett
  5. Det er kjempebra at du skriver om dette, dino! Og veldig bra at DB har intervjuet deg og advarer om farene ved å ha en sf (hvis de bare kunne slutte med de elendige slanke- og treningsartiklene sine også...). Jeg er ikke overrasket over at noen jenter "ønsker seg" en sf, det er jo ikke noe nytt. Pro-ana-sider har eksistert i mange år. Jeg håper at fortsatt opplysning om hva en sf egentlig er kan bidra til at færre "velger" den veien.

    Dessverre tror jeg ikke det bare handler om å finne en slankekur for disse jentene heller, men at det er underliggende problemer hos dem som får dem til å ønske seg en måte å straffe seg selv på. De føler seg jo helt tydelig ikke gode nok som de er.

    Du gjør en kjempejobb med blogg og media, dino!

    SvarSlett
  6. Jeg slenger meg på kaffedamens skryt! Du gjør en kjempejobb dinosau!! Vil også poengtere at jeg tror en hel haug med blogger der ute er enorme triggere for små og store jenter (og gutter) når det gjelder å gå ned i vekt. SF er så mye mer, men for mange starter det med et ønske om at kroppen skal endres i en usunn retning. Når norges største og mest populære bloggere fronter syke kostholds og treningsregimer, så er det et stort problem! Jeg er i dag en voksen og velutdannet jente. Jeg kan masse om trening og kosthold og jobber med det til daglig. Jeg har et filter og jeg kan skille på informasjon som åpenbart er gal og det som er fornuftig. Vi kan ikke forvente at 14 år gamle jenter kan det samme. De ser opp til sine favorittbloggere og kopierer slavisk. De vil jo så gjerne se slik ut! hvem vil ikke det? Bloggerne, som er selvutnevnte eksperter på området bedyrer at de er friske og sunne og kun er opptatt av helsen sin og det er derfor de spiser og trener som de gjør. Media er helt ukritiske og siterer som om det de hevder faktisk er en realitet. Dette er livsfarlig!! Vi trenger en motvekt og du er heldigvis en av de. Dette innlegget kunne blitt utrolig mye lenger, men jeg velger å avslutte her. Temaet opprører meg og jeg kunne skrevet en avhandling. Takk for at du roper høyt Dinosau, norges jenter trenger deg:)

    SvarSlett
  7. Det er ikke lett å være syk. Men det kan ikke være lett å være de som bestemmer hvordan man skal hjelpe folk med sf heller. Det vil jo sikkert være ulike ting som hjelper for forskjellige mennesker. Jeg går til psykolog, men jeg føler ikke at jeg får noe som helst utbytte av å bare snakke om det som er gale. Jeg har søkt om mer tilbud fra kommunen, men får ingenting fordi jeg har normal BMI og visstnok er for velfungerende. Selv føler jeg meg langt fra velfungerende. Å fortelle de nærmeste vennene mine om spiseforstyrrelsen min hjalp heller ingenting. De spør meg aldri om den og forstår ikke hva det innebærer å ha en spiseforstyrrelse. Forstår ikke hvordan jeg noen gang skal klare å bli frisk jeg. Har hatt bulimi i tre år og et forvridd forhold til mat halve livet. Håper jeg snart kommer til hos fysioterapeut, og at det kan hjelpe meg videre i riktig retning

    SvarSlett
  8. ur right as always love

    SvarSlett
  9. NOK ET GODT REFLEKTERT INNLEGG. DE TRENGER DEG DER UTE! KEEP ON. KLEM

    SvarSlett
  10. Frida S.:

    HELT enig, tror mange har den oppfatningen, Frida. At “tynn” er løsningen på alt fra selvfølelse til kjærlighetssorg (bare jeg blir tynn, daaa vil han ha meg tilbake) til å bli akseptert/”populær”. Verken lykke eller selvfølelse måles i kg. (We should know). Kan jo skylde litt på media, som faktisk setter likhetstegn mellom tynn og vellykket, sterk, suksess. Tror aldri jeg har vært mer ulykkelig eller fortvilet enn da jeg var på mitt “tynneste”.

    :-S
    Takk det samme!!!


    Maylen:

    Hva foregår i hodet til en anorektiker?? Altfor mye på en gang! Og kun destruktivt. Et kaos av tanker, planlegging, anger, selvhat, usikkerhet, kalkulering…

    Herregud, sjokkerende! TAKK og lov for at dette var en eks. Stakkars (giftige) mann, han kan jo ikke ha det godt med seg selv. Bra du kom deg ut av det! Og så fantastisk at du nå har det bra med kroppen og deg selv ☺ Det er mitt mål også ☺

    Ja, når skal det ta slutt? Jeg blir nesten ikke sjokkert mer, men må si at den mailen sjokkerte likevel. Ofte tenker jeg at jeg/vi vokste opp med mindre press enn det barn gjør i dag (ikke like intenst uten internett, mer kontrollert), og se så mange av oss som sliter. Jeg vet ikke om det kommer til å snu, så kanskje må man heller tenke på hvordan man skal “utruste” seg selv, og barn? Mer kunnskap? Jeg vet ikke.

    Uansett, tusen takk for så fin kommentar! Og så glad for at du kom deg ut av et giftig forhold!!

    SvarSlett
  11. Kaffedamen:

    Tusen takk! Haha… Enig. “Hvordan få flat mage” = news?
    Enig, mer tilgjengelige opplysninger om konsekvensene av en spiseforstyrrelse, både fysiske og psykiske, kan kanskje hjelpe. Her synes jeg faktisk skremselspropaganda er viktig. Og ikke i form av “skjelettbilder”, men informasjon om sosial angst, isolasjon, depresjon, benskjørhet (oooff, jeg vet jeg henger meg opp i den), elektrolytt- og hormonforstyrrelser og uendelig mye mer.

    Lav selvfølelse er ekstremt utbredt. Kanskje ikke så rart, å vokse opp i dag må føles kaotisk, så mye press, både når det gjelder kropp + utmerke seg på andre områder. De leter nok etter en løsning på noe helt annet, og så blir mat og kropp en erstatning når de ikke finner den. Selvfølelsen styrkes dessverre ikke av en tynnere kropp.

    Tusen takk for så interessant kommentar, her kunne jeg egentlig skrevet veldig mye. But I’ll stop here.


    K:

    Det med kosthold og bloggere etc er en kjempetrigger, uten tvil. Jeg er sikker på at infoen legges ut med de beste intensjoner (?), og kanskje har bloggerne selv et godt forhold til egen kropp, trener for helsa etc etc etc. Hmm… Men de som leser?
    Ja, sunt kosthold er bra. Bare proteiner? Not so much. Bare frukt og grønnsaker? Not so much. Mange er ekstreme og snakker om ting de egentlig ikke kan noe om. Oppfordrer til å kutte ut hele næringsgrupper fra kosten??? OMG. (Ved å vise bilder av sin “perfekte” kropp og skrive: jeg spiser IKKE karbohydrater = oppskriften på å få en kropp som min). Så sammenligner unge jenter seg, da. Og måler ikke opp. De er sikkert usikre på seg selv i utgangspunktet. Så prøver kanskje de også å kutte ut karbohydrater. Og kan raskt ende opp i en ekstremt destruktiv sirkel av slanking og/eller selvhat. Som igjen kan, i noen tilfeller, lede til en spiseforstyrrelse.
    I tillegg tror jeg mange forelsker seg i livsstilen til disse bloggerne, og tror at kroppen/utseendet kan være en inngangsbillett til å bli “kjendis”, oppnå de samme tingene: kjekk kjæreste, fin leilighet, dyre klær, kule fester etc etc.

    Jeg tror ingen av disse toppbloggerne har onde intensjoner, men man MÅ tenke på hvem man når (unge jenter uten filter), og man må tenke på hvilket budskap man sender.

    Skulle ønske du skrev den avhandlingen!! Jeg kunne ikke vært mer enig med deg, og er så engasjert at jeg egentlig ikke får sagt det jeg vil si. Dette ble usammenhengende og veikt.
    SKUMMEL utvikling.

    TUSEN takk, K!

    SvarSlett
  12. Puma:

    Uvitenhet er kjempefarlig. Jeg blir lei meg når jeg hører at de rundt deg ikke forstår, jeg skjønner at det må gjøre alt mye vanskeligere for deg. Det er generelt for lite informasjon om hva spiesforstyrrelser er (eller, informasjonen ER der, men den når kun de som aktivt oppsøker den), den bør gjøres tilgjengelig for flere. Kan du be vennene dine lese om spiseforstyrrelser? (For eksempel Sterk/Svak av Finn Skårderud, eller kortere info på Lommelegen.no eller på IKS eller ROS sine sider?)

    Du sier du går til psykolog, men at du bare snakker om alt som er galt? Kan du be om å få noen mestringsstrategier? Noen redksaper for å endre destruktive tankemønstre? En psykolog skal jo hjelpe deg i riktig retning, hjelpe deg å takle hverdagen.
    Resultatet av at man ikke får den hjelpen man trenger kan jo være at man faktisk blir mindre velfungerende. Akkurat det er kjempeskummelt. Når man får beskjed om at man er for “frisk”, så pushes man jo i helt feil retning. (Jeg skjønner at du allerede ER syk, du fortjener å bli tatt på alvor både av de rundt deg og helsevesenet).

    Håper inderlig at du kan få den støtten og hjelpen du trenger. Jeg anbefaler deg å ta kontakt med IKS: http://iks.no/. De er UTROLIG hjelpsomme, og de har selvhjelpsgrupper over hele landet. De vil kanskje kunne gi deg mer info om behandlingstilbudene som finnes der du bor? Alle som jobber der har hatt spiseforstyrrelser selv.

    Mange gode tanker til deg, Puma. Ønsker deg alt godt. Lykke til. <3

    SvarSlett
  13. Ingvild:

    <3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3 (count them).


    Hege:

    Du er så god. Takk takk!

    SvarSlett
  14. Åh - så utorlig bra at du har latt deg intervjuet om akkurat dette. Dette har jo engasjert meg som du vet :-) Det er blitt litt feil fermstilt i media synes jeg og jeg har tenkt så mye på det og så kommer jo du søta :-) TAKK. Så viktig. For spiseforstyrrelser er ikke en enkel ting man bare kan få...eller bli kvitt. - Eller det vil si: det kan kanskje virke som om det er enkelt..., men det er mer komplisert enn som så. Når man først er på runddansen inn i den og det virker spennende, man har kontroll og er nesten ruset så går det en stund og så raser det utfor og det går fort til et punkt der det sier stopp. Fortvilelsen øker, angsten øker, selvhatet øker osv... og jeg kan love på tro og ære at veien ut av et spiseforstyrrelseshelvete er laaaangt tøffere og mer komplisert enn veien inn i den. Det kan vi skrive under på ikke sant?

    En slankekur kan være den utløsende faktor, men om man utvikler SF så handler det i bunn og grunn mye mer enn bare et tall på en vekt...
    Å spørre om råd for å utvikle anoreksi eller bulemi fordi de vil bli tynne hører ingensteds hjemme og taler bare for uvitenhet og at noen faktisk har klart å glamourisere spiseforstyrrelser. Det blir så feil og det trengs en oppklaring.

    Hvor skal dette kropps, slanke- og diettsamfunnet ende? Blir vi lykkeligere?

    Takk Kristine.

    Håper du har hatt en fin dag min venn :-) Klem

    SvarSlett
  15. For et fantastisk innlegg! Jeg bøyer meg i støvet. Jeg måtte le høyt da jeg leste dette "Jeg sugde til meg slanketips som om det å lese i seg selv var fettforbrennende", mest fordi jeg kjente meg så veldig igjen - og ble flau hihi :)

    Jeg vet heller nesten ikke om det kan kalles misforståelse lenger, fordi jeg på et generelt nivå møter denne totale feilforståelsen som en felles forståelse blant de aller fleste! Det skremmer meg, og du gjør en vanvittig god jobb for å rette opp i dette.

    Selvfølgelig er det skamfullt å oppleve at kaoset i hodet, de grusomme dagene, enorme skuffelsene og smerten sees på som oppmerksomhetssyk atferd. Makes me so sad! For som du sier handler det om så mye mer enn mat og vekt. Noe jeg tror også endel helsepersonell ikke helt har forståelse for. Men, med din blogg, medieoppmerksomhet osv er vi et skritt i riktig retning, og det er bra!

    Og du er helt nydelig! Håper du har en fantastisk dag!

    Stor klem fra M <3

    SvarSlett
  16. Mitthaap:

    Å, tusen takk. Jeg vet du har engasjert deg og jeg likte innlegget ditt veldig godt (as always). Føler det er vanskelig å si ALT det man vil si, spes på telefon, for jeg blir en plaprete, nervøs og rar høne uavhengig av hvem jeg snakker med, og når jeg i tillegg hører keyboard-klikking så blir jeg jo stressa og sier bare tull. Men synes det er et fantastisk initiativ av DB. Det er en god vinkling, tror den er viktig. Det som ser uskyldig ut for foreldre etc (sunt kosthold og trening), kan faktisk være veldig farlig.
    Ja, det er sant. I begynnelsen er spiseforstyrrelsen en gledesrus, tror aldri jeg har vært mer in control, mer “sterk” og fokusert. Men så raser det så sinnsykt. Og det er jo ikke til å unngå. Kroppen tåler bare så mye, enten det er snakk om bulimi eller anoreksi. Også kommer all driiiten du også nevner. Jeg skriver under på at det er kjempelett å gli inn i det, og bortimot umulig å kjempe seg ut igjen.

    Enig: Det trengs en oppklaring. Spørsmålet er bare hvordan man skal nå de som trenger infoen?

    Og NEI ingen blir lykkeligere av dette fokuset. Ingen blir sunnere av det. Og ingen tjener på det annet enn de som selger slankeprodukter og treningsapparater etc. Jeg tror det kun fører til at folk får et komplisert forhold til kropp og mat. Sunt kosthold og mosjon er kjempeviktig, men å bli bombardert med det samme budskapet gjør folk ekestreme, gir dårlig samvittighet etc.

    TUSEN takk for superduperinteresting kommentar! Tenker på deg ☺ <3<3<3 Håper du har hatt en fin dag!


    Anonym:

    Tusen takk! Og så “morro” (ironi) at du også forbrant kcal ved å lese slanketips. Flaut, ja! Når jeg ser tilbake I tid og “ser” meg selv utenfra får jeg vondt i magen. Mange år uten en eneste fornuftig tanke. Stakkars gamle-meg hadde det ikke så veldig bra.

    Ja, det er skremmende at mange ikke har peiling. Jeg har forståelse for at det er vanskelig å sette seg inn i, og skal ikke skryte på meg at jeg vet ALT om alt alle andre sliter med, men synes det er forkastelig at mange trekker forhastede slutninger eller blåser vekk noe de egentlig ikke vet hva er. (Det gjelder selvsagt ikke alle). Tror også det er litt typisk manges holdning til psykiske lidelser. At man egentlig innerst inne bør/kan skjerpe seg. Hvis man bare prøver hardt nok. Eller tenker positivt. Og selvfølgelig må man selv ta tak i sykdommen, den forsvinner jo ikke av seg selv. Men det er så utrolig mye mer komplisert enn å “skjerpe seg”. Dessuten er man jo ikke alltid klar over at man er syk selv.

    Synes det er skremmende at helsepersonell ikke alltid er kompetente i forhold til hva det dreier seg om. Har hørt mange skrekkhistorier. Har også hørt mange fine/positive historier.

    Tusen takk for så gode ord. Og så fin kommentar! Kunne sikkert svart ti meter til. Men lar det bli med dette ☺ <3

    SvarSlett
  17. Supert! Helt sant!
    Passer å lese. La meg si til alle. Nå må jeg trøkke innpå en med haug vitaminer. Fikk streng beskjed fra legen at nå må du bli bedre på dette.
    Det er ikke morsomt med hårfall og å spise (fordi du MÅ) en haug vitaminer og tilskudd hver dag.
    Egene antidepresive mot bulimi og full pakke.
    Det er så trist å lese de bloggene med jenter som glorifiserer anoreksi. Jeg har vært der selv. Det er ikke bra!
    Du vet jeg digger bloggen din =) Du er flink!

    SvarSlett
  18. Mia:

    Nei, håravfall er ikke kult. Men bra du får i deg de vitaminene du trenger. Og forhåpentligvis vil medisinen gjøre det litt lettere for deg? <3

    Nei, glorifiseringen av anoreksi kan være veldig skadelig.

    Tusen takk for så fin kommentar, Mia. Håper, som sagt, at antideprissiva kan hjelpe deg!

    Good luck, Mia!

    SvarSlett