Søk i denne bloggen

torsdag 11. november 2010

No regrets

Jeg fikk noen spørsmål på mail.

Hva har jeg fått ut av bloggingen? Hva har vært positivt? Hva har vært negativt? Angrer jeg på noe?

I will do my best to answer. 

Mange mener det er farlig/feil å brette seg selv ut på nettet som jeg har gjort. At jeg driter meg ut, at jeg setter meg selv i en sårbar situasjon, at jeg risikerer å måtte bære stempler som: ”SYK” og ”ANOREKTIKER” resten av livet. Kanskje har de rett i det, kanskje vil det plutselig bite meg i rumpa. (Det har det jo gjort litt allerede, men fordelene banker ... hmmm...  dritten ut av ulempene). (Ja, jeg er utrolig kul og tøff...) 
Å ”utlevere meg” (les: være ærlig om hva jeg sliter med), har vært styrkende. Tøft, rart, skummelt, men ekstremt givende. Jeg har beholdt riktig fokus, fått gode råd, oppmuntring og støtte. Jeg ser for meg hvordan de siste månedene ville vært uten blogg: jeg ville gjemt meg vekk, skammet meg, ikke vært like tøff med maten, sikkert "løyet" enda mer. Bloggingen har gjort meg friskere. 

Mer generelt så tror jeg at vi som blogger om psykisk helse hjelper til med å bryte ned negativ stigma. How? Ved å oppklare en del misforståelser. For de florerer (forståelig nok).
Men uvitenheten gjør det vanskelig å "stå frem".
Det kan være tøft og sårende å bli oppfattet som ”overfladisk” eller ”oppmerksomhetssyk” når man faktisk lider av en alvorlig sykdom. Nettopp derfor er det så viktig at vi forteller. (Det finnes hundrevis av blogger om spiseforstyrrelser). Det er den eneste måten å bekjempe stigma, fjerne skam.  

Kommentarer og mailer fra de som definerer seg selv som friske har vært med på å pushe meg videre. Å vite at ”en gang spiseforstyrret, alltid spiseforstyrret” ikke nødvendigvis trenger å være sant. Men at det er mulig å komme seg ut av det, at man kan leve uten slitsomt tankekaos, selvhat, regler, rutiner, straff, dårlig samvittighet, kcal-telling etc etc etc er fantastisk motivasjon. Jeg er på god vei.

Og jeg er motivert. Det betyr selvfølgelig ikke at det plutselig er kjempelett, eller at jeg ikke kjenner på ambivalensen innimellom, freaker ut av noen matvarer, isolerer meg litt, har små tilbakefall etc. Men jeg har aldri vært nærmere målet. Og for første gang vil jeg "dit" mer enn bare halvveis.

(Eneste unntak av alt−eller−ingenting−regelen min).

 
Oppsummering:
Jeg har angret innimellom. Men totalt sett angrer jeg ikke i det hele tatt. Det har det hjulpet meg å være åpen og ærlig. Jeg er ikke like opphengt i at andre må akseptere meg, jeg stoler mer på meg selv, har bedre selvfølelse og tar meg selv mindre alvorlig, er ikke like selvhøytidelig. 

Jeg har fått et nytt grunnlag. Jeg kaster ikke lenger bort energi på å skjule sykdom, på å skjule den jeg er. Jeg identifiserer meg ikke lenger med hva jeg (ikke lenger) studerer, med kroppen min, eller med at jeg er "syk".

Nå er jeg bare meg. Det er befriende. Og et ganske greit utgangspunkt. 



Tror dere det er "farlig" på sikt?
Noen som vil dele sin erfaring?

8 kommentarer:

  1. Jeg er veldig enig i det du skriver, jeg. For det èr mange ulemper. Men det er utrolig godt også. Å få det ut, få tilbakemeldinger, høre andres erfaringer og tilogmed av og til motta ord om at jeg kan motivere andre. Det er verdt det, når jeg summerer det opp! :)
    Men tror nok det kan være individuelt. Blogging om noe så personlig passer kanskje ikke for alle?

    btw.. Vet du at du har sånn visuell bekreftelses-kode for å legge inn kommentarer? Kan jo hende du vil ha den der, men den er jo ganske upraktisk hvertfall. Jeg er nok ikke den eneste som kommenterer sjeldnere når man på taste inn kode (aa) Toppen av latskap! ;p

    SvarSlett
  2. Jeg er enig med Solveig at det er mye bra i å blogge hvis man stopper opp og tenker underveis om det gir en mer styrke enn svakhet, og det gjør bloggen din høres det ut som! Jeg er veldig enig fordi jeg synes det er utrolig givende å blogge, selv om jeg bretter ut de fleste brettene i livet mitt. jeg har tenkt på hvordan det evt. er å få jobb osv, men hallo, vi gjør dette for oss selv og for å gi andre økt forståelse <3 du har en nydelig blogg! Fortsett slik!

    SvarSlett
  3. Solveig:

    Helt enig! Tror absolutt ikke det passer for alle. Og man bør tenke seg godt om før man starter. Jeg kan innimellom få litt "noia" hvis jeg føler jeg har delt for mye, og jeg kan også være redd for å bli misforstått eller at det jeg skriver skal tas ut av sammenheng, for eksempel.

    Men som du sier: når jeg summerer så er verdt det. Dessuten TRENGER jeg å utfordre meg på akkurat de områdene, være meg selv, ikke bry meg om hva andre mener om meg etc.

    Jeg skal fjerne koden. ENIG i at det er irriterende :-) Takk for tips og fantastisk fin kommentar. MUCH appreciated! Håper du har det fint :-)


    Marthe:

    Ja, det med jobb tenker jeg også på, hvem vil vel noensinne ansette meg?? MEN: som du sier: jeg gjør dette for min egen del, for å bli bedre og for å oppklare hva spiseforstyrrelser IKKE er. Og akkurat nå er det aller viktigste å bli bedre, og dette hjelper.

    Right back at you, jeg gleder meg til å følge bloggen din fremover :-) Virkelig! Tusen takk for enda en super kommentar, Marthe :-)

    SvarSlett
  4. Du gjør klokt i å høre på "oss" og ikke på dem... *glise*

    Jeg er ikke bare støttende, men rett ut imponert! Og må le litt av dem som faktisk tror at du legger ut om sykdom og triste greier, for "å få oppmerksomhet". Da hadde du vel heller valgt et annet tema?

    Takk for den flotte og varme bloggen din, jeg er sikker på du hjelper og inspirerer masse jenter der ute! Du er en fighter! ;)

    SvarSlett
  5. Jeg er veldig glad for at du blogger! Jeg har ikke spiseforstyrrelser, og tror ikke jeg har noen venner som har det heller. Men jeg synes det er interessant å vite hva man skal se etter, hva som kan hjelpe, og hva som kan gjøre det motsatte. Det er flere grunner til det, en er at jeg har barn, eldste-datteren er 15, og selv om hun har det veldig bra nå, og har godt forhold til kroppen sin, mat og seg selv, kan man aldri vite...
    Dessuten har jeg blitt kjent med deg her, før jeg får møte deg "på ordentlig" og det er jeg også veldig glad for! Og det at du deler både det gode og det vanskelige gjør kampen din veldig virkelig for meg som ikke har måttet slite med en sånn sykdom. Du viser at det ikke er lett hver dag, men at det er mulig. Og du prøver ikke å late som om ting går fort riktig vei heller, du lever hver dag en forstettende kamp. Og jeg er med på sidelinjen og heier deg framover :)
    Når det gjelder jobb, kommer det an på mange ting om en blogg kan bli sett på som positivt eller negativt. Hvis du vil skrive (bok, intervjuer, avis-innlegg etc) har du en flott måte å hvise hva du kan! Du har jo til og med masse feed-back her en eventuell arbeidsgiver kan lese :)
    Det er mange ting vi kan gjøre (eller ikke gjøre) i livet som kan gjøre at vi angrer senere. Det betyr ikke at vi må slutte å prøve nye ting, eller ta sjanser.
    *klemmer* Linda

    SvarSlett
  6. C30:

    Tusen takk for så gode ord. De varmet veldig veldig veldig. Blir alltid like glad når jeg ser at jeg har fått kommentar fra deg. C29-C30- yey!

    Så tusen takk for utrolig gode ord, snille deg :-) Håper du har hatt en kjempefin dag!


    Linda:

    Du er jo bare fantastisk!

    Tusen takk, din heiing betyr så mye for meg, og at du tar deg tid til å lese (jeg vet du er busy)... Du er god!

    Og jeg tror du har rett i at en eventuelt arbeidsgiver sikkert kan se noe positivt i en ærlig blogg også. Dessuten er jeg jo på vei ut av det!

    Jeg vet at dine barn får masse kjærlighet, støtte og trygghet hjemmefra, og alt "det andre" kan man jo ikke kontrollere, dessverre. Men med en sterk selvfølelse tror jeg man er ganske godt rustet :-) (Uten at jeg er noen ekspert verken i å ha sterk selvfølelse eller i barneoppdragelse eller tema generelt... Haha).

    Helt enig, skal man overvurdere alt man gjør ender man opp med ikke å gjøre noe. Og heller ikke få til noe. Man må ta sjanser innimellom. Spesielt jeg har godt av å utfordre meg litt.

    Tusen takk, Linda. Du er fantastisk! Virkelig! <3<3<3

    SvarSlett
  7. ... og så er det noen av oss som er så glad for at du er litt tilbake i livet vårt. Og at vi ser deg :)
    Når det gjelder jobb? Jeg ansetter deg tvert. En person som er så modig at hun tør vise seg frem, vil jeg gjerne jobbe sammen med. Alle har vi skjeletter i skapene. De fleste bruker tid og energi på å late som de ikke er der, til å gjemme dem. De "skjelettene" du viser frem på bloggen din, tåler å vises. Og dessuten: Har du slitt deg frem til den du er i dag, så har du mye guts i deg.
    Hvis blogging gjør deg godt, fortsett.
    (Jeg har min egen lille regel: Jeg skriver aldri bloggposter om natten, og aldri etter et glass vin;) Hvis jeg kan stå for det jeg skriver, får andre mene det de vil.)
    Og nå burde både du og jeg sitte og skrive bok, og ikke blogge :)

    SvarSlett
  8. Gunnhild:

    Tusen takk, Gunnhild. Ordene dine betyr SÅ mye for meg. Her og på bloggen din. Du har hjulpet meg til å se fremover, være tøffere, og aller mest: sette pris på livet. So thank you.
    Du har rett: alle har vi "vårt"; og det er befriende å slippe å kaste vekk energi på å holde skapdørene lukket.
    Jeg drikker helle ikke før jeg blogger, men har blogget mitt på natten for så å slette det jeg har lagt ut! Ingen god ide.

    Håper det flyter hos deg :-) Altså, med skriving! Er så spent på resultatet :-)
    Ha en SUPER helg, du er så utrolig god, Gunnhild!! Tusen takk for fantastisk motiverende kommentar!

    SvarSlett