Søk i denne bloggen

tirsdag 2. november 2010

Pinocchio? Oh NO. My nose is FROSE

Jeg nevnte mailen i går (nevnte?? Jeg dedikerte et helt innlegg uten egentlig å si noe som helst. Sorry about that). Men jeg er glad for at jeg samlet meg litt før jeg postet. For å gi deg en rask innføring kan jeg si at herligheten ble avsluttet i denne duren:

“Jeg føler at jeg aldri kan stole på deg igjen”.

Hmm.

Den startet med en ganske nøye gjennomgang av hva jeg har “takket nei til” over de siste 5-6-7 årene. Og hvorfor.

Jeg gikk ikke i bursdag. Fordi jeg hadde “omgangssyke”.  Såkalt. For nå vet vi jo bedre. Jeg har jo bare løyet. 






Og den ene gangen jeg faktisk kom i bursdag? Da hadde jeg det ikke noe gøy, hadde jeg vel? Det var vel bare skuespill? Falsk latter? Falskt smil? Er det ikke skuespiller jeg har kalt meg på bloggen?

Og resten av . . . diverse, diverse . . . var jeg ikke med på.

Ikke med på noenting. Jeg feiret ikke en gang jul.  

Alt dette er sant. Jeg har løyet. Jeg har kommet med unnskyldninger for ikke å gå i bursdag, for ikke å være med på koselige ting. Excuses, excuses.
Men hvorfor det, egentlig? Fordi jeg ikke ville?
Fordi jeg ikke er glad i vennene mine? Fordi jeg ikke er spesielt begeistret for å feire mine nærmeste? Fordi jeg hadde viktigere ting å gjøre? Fordi jeg er sær? Overlegen?
Fordi jeg ikke liker jul? Tradisjoner? Disney? Pakker? Isj og æsj. Fordi jeg hadde viktigere ting å gjøre mot slutten av desember? Viktigere enn å fly hjem til Norge for å være sammen med de jeg er aller mest glad i? Fordi jeg skulle kose meg med ribbe og pepperkaker ALENE?

Fordi jeg ikke gadd?

Fordi jeg faktisk foretrekker å stenge meg inne i meg selv, ikke høre til noe sted?

Jeg er fullt klar over at jeg har såret mange ved å stenge dem ute, ved å dytte dem vekk, ved å isolere meg. Ved å forsvinne i dobbelt betydning. Og jeg har slitt med dårlig samvittighet og anger og enda mer selvhat.

Å snakke om “det sosiale” på bloggen har vært aller tøffest. Nettopp fordi jeg har vært redd for å tråkke på tær. Fordi jeg skammer meg over oppførselen min, fordi jeg er utrolig lei meg (for min egen del også) for alt jeg har gått glipp av de siste årene. Ikke bare bursdagsfeiringer og høytider, men helt vanlige byturer, brunsjer, kaffekopper, vinglass (jeg liker ikke øl), filmkvelder, ferieturer, søndagsmiddager. Men jeg har delt likevel. Og ikke for å provosere. Men i et forsøk på å forklare. Meg selv. Og forklare sykdommen. (I det minste min versjon av den).

Jeg hadde håpet at mine kjipe “avsløringer” av diverse paranoide og destruktive episoder skulle forklare hvorfor jeg heller rugget på gulvet enn å sitte rundt et bord med skummel mat og glade mennesker.

Jeg kan forstå at det er vanskelig å lese at omgangssyken egentlig var spiseforstyrrelsen. Jeg har forståelse for at mange har blitt såret.
Men jeg liker å tro (jeg vet) at det ikke var jeg som løy. Men en del av meg som blir mindre og mindre. Som ikke egentlig er en del av meg. Men sykdommen.

Og jeg synes det er innmari vondt å bli “angrepet”. Jeg følte at bloggen beit meg litt i rumpa.
Dette er på ingen måte et (mot)angrep på personen som skrev mailen. Men jeg følte jeg måtte forklare meg. Helst for alle som har lest, for i hele går var jeg livredd for at dette var en ”felles” oppfatning.

Jeg er lei meg for at poenget med bloggen (å være ÆRLIG, å bli sterkere, å komme VIDERE, å gi sykdommen et ansikt andre kan kjenne seg igjen i, kanskje forklare for de som ikke forstår) har blitt 110% misforstått.

Jeg er OGSÅ lei meg for at en person har lest alt sammen og hengt seg opp i en eneste ting: Jeg lyver. Jeg er ikke til å stole på.

Jeg jobber hardt med ikke å identifisere meg med sykdom. Jeg er ikke en anorektiker. Jeg er Kristine. Som jobber med å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Jeg er ikke sykdommen min.


Jeg inviterer INN i det tøffeste, vanskeligste, flaueste. Jeg har (nesten) ingen hemmeligheter igjen.  



Er jeg ikke ærlig, kanskje?

15 kommentarer:

  1. Ta det til deg, og be om en ny start.

    Jeg ble selv kalt inn til oppvaskmøte av en nær venninne etter at hele vennegjengen min hadde fått det for seg at jeg ikke likte de lenger fordi jeg alltid kom sent eller gikk tidlig.
    Da la jeg alle kortene på bordet, og når hun forsto hvor vanskelig hverdagen er for meg til tider, var alt ok og vi satte en ny start. Nå blir ingen sure eller skuffet om jeg ikke dukker opp, og jeg kan si det mer som det er fremfor å lyve. Det har gjort livet 100 ganger mer komfortabelt for meg, og barrierene blir lavere og lavere for hver gang jeg blir invitert med ut, uavhengig om jeg takker ja eller nei.

    Så i stedet for å si at du har omgangssyken sier at du gjerne vil i bursdagen, men er kjempestresset ift folkemengden og at du er redd du ikke klarer å spise! Så vil du få støtte, automatisk føle mindre press, OG vennene dine får muligheten til å forstå og støtte deg, noe de helt sikkert har savnet (og som er grunnen til at denne personen nå har reagert som h*n har gjort).

    Jeg synes det er bra at noen tørr å si ifra, og ikke er livredd for at du skal tolke det feil og bli sykere ("alle" er jo redd for det). Jeg synes det er mye verre med de som snakker om det bak ryggen din, men aldri sier det til deg i frykt for å gjøre mer skade (hva skader mest egentlig? ærlighet eller baksnakking?). Synes selv det var vondt å bli konfrontert, men innså etterhvert at det var noe av det beste som kunne skje, sa takk og unnskyld, og vært glad for at noen tok seg bryet med å si ifra og "kjefte" på meg.

    Anyroad: Du gjør en bra jobb, og jeg tror dette ordner seg. Folk må få lov til å si ifra om ting, og denne personen er åpenbart lei sei og skuffet over å ha blitt holdt for narr såpass lenge. Hvis h*n ikke hadde brydd seg om deg, ville h*n aldri tatt seg bryet med å skrive det brevet!

    SvarSlett
  2. Åh - det kan ikke ha vært noe særlig å lese den mailen :-( Jeg kjenner nå at jeg ikke er så lei meg, men jeg kjenner at jeg er kjempesint på den som skrev den mailen. På en annen side vil jeg ikke at du skal bruke mye tid på dette. Det du skriver her nå burde være nok til å oppklare alle missforståelser angående at du er Kristine,- noe du alltid vil være og har vært (bare ligget litt i dvale), men på et tidspunkt så var du så syk at sykdommen styrte deg og avstengte deg fra omverdenen.

    Åh - "angripe" deg slik ser jeg heller på som at den personen ikke har forstått hva en spiseforstyrrelse er og særlig hva anoreksi innebærer. Anoreksi er jo bare en diger illusjon full av løgner som rammer alle - det er jo det den livnærer seg av for å overleve.

    Jeg sørger selv over alt jeg har tapt,- alle år jeg har gitt til spisefortsyrrelsen. Alle løgner. Alle mine tenår, hele min ungdomstid, tidlig voksen, da jeg traff min store kjærlighet og alle årene hvor jeg egentlig skulle vært en lykkelig småbarnsmor.

    Nei - kjære deg, du har svart på tiltale og håper at du ikke er lei deg - for det har du ingen grunn til kjære deg.

    Flere av mine venner setter så pris på at jeg faktisk har tatt kontakt igjen i dag, for det er kanskje våres oppgave når vi friskner til å ta oppp igjen kontakt om vi ønsker. At vi ikke er så redde for det.

    KLEM

    SvarSlett
  3. Hadde du hatt et komplisert beinbrudd som gjorde det nødvendig å være hjemme, så hadde ingen hengt seg opp i det og sagt at du er ikke til å stole på, du går jo hen og får brudd! Men bare fordi det er noe psykisk og ikke fysisk, så er det liksom ikke like mye "verdt"? Det er faktisk mer "verdt" - hvor mye lettere hadde det ikke vært å faktisk ha et ufattelig komplisert beinbrudd som bare leger seg helt selv, enn å ha noe man må forandre selv, noe man må aktivt bestemme seg for å forandre hver eneste dag. Du føler og jeg føler at psykiske ting kan være minst like vonde å komme seg gjennom, som det fysiske skader er. Og folk som ikke forstår det, de må man prøve å forklare det for, slik som du har prøvd å forklare hvorfor du kalte det omgangssyke, og slik jeg prøver å forklare hvorfor det er skummelt å ha en avtale med ei venninne, eller bare å hente posten. Det er ikke alltid folk klarer å forstå det, men når de ikke forstår det, burde de heller si akkurat dét, i stedet for å anklage deg for å være en dårlig person. Du har bare prøvd å gjøre det lettere for folk, for hadde du sagt at "jeg orker ikke komme, fordi det er skummelt med mat og mange folk", er det ikke alle som hadde forstått det. Akkurat som at ikke alle forstår hvorfor jeg en dag plutselig syns det er skummelt å hente posten, når det ikke var skummelt i går (eller i morgen). Det er lettere å forstå beinbrudd. Og du har tatt konsekvensen av det, du har skrevet mange, lange blogginnlegg der du har prøvd å forklare hvorfor ting er vanskelig og hva du har tenkt å gjøre med det. Du er modig, du! De som fortsatt, etter alt du har gjort, misforstår deg så ettertrykkelig, de vil nok aldri forstå, og det er ikke ditt ansvar at de forstår.

    SvarSlett
  4. Sånn mail må være tøft å få!
    Alltid fryktet eller frykter slikt selv. Når man i ettertid skal komme å fortelle om at ditt og datt var noe annet.

    Jeg forstår at man som venn kan bli såret. Men man bør ta en titt på det at du nå faktisk er ærlig.

    Det eneste du har gjort har vært å ikke komme på slike normale koselige opplegg hvor mat er involvert. Du har ikke gjort noe slemt mot noen.
    Du har vært slem mot deg selv.
    Du har ikke skadet noen eller pratet stygt om de.

    Jeg håper hun du har fått mailen av kan se det.

    Se det at du ikke er sykdommen din.

    Du er tøff og tror det er bra at du ventet en dag med å publisere det om den mailen. Kan være lurt å tenke litt på det selv innimellom =)

    Skrev noen setninger til hun som har skrevet en mail til deg jeg.
    Håper det er greit!

    HEI KRISTINE SIN VENN:
    Vi syke kan si og gjøre mye rart. Men det er i en sykdomstilstand.
    Som du nå ser er Kristine i en prosess ut av denne sykdommen. Hun er nå ærlig (mer ærlig enn i fleste tørr være etter år med en slik sykdom). Hun hadde aldri behøvet å fortelle om alle løgnene hun tok mens hun var syk.
    Nå vet du hele sannheten =)
    Å ha en spiseforstyrrelse er som å miste seg selv for noe som overhode ikke er deg selv.
    Den jenta som løy til deg er ikke Kristine.
    Ikke glem det.

    Mia

    SvarSlett
  5. Kristine, det er det verste med e-post! At det er så altfor lett å klikke på "sende" før man har tenkt over hvordan det vil føles for den personen som mottar e-posten å åpne den, helt uvitende, og få en knyttneve rett i ansiktet! Jeg er helt enig med deg om at enkelte ting kun bør taes opp face to face. Hvis den personen som sendte deg mailen hadde kommet for å snakke med deg, eller hadde ringt deg, kunne du ha forklart med en gang. Og du hadde hatt muligheten til å si : "du, dette er litt tøft å høre, kan vi snakke mer om dette senere?"
    Å sende en e-post med beskyldninger, anklager og negativt innhold er veldig hurtful på mange måter. For det første, kanskje du ble veldig glad når du så at du fikk e-post fra den personen som sendte mailen. Du kunne til og med ha ventet litt med å åpne den for å ha en kaffe mens du leste, og gledet deg til å gjøre det. Også åpnet du fryseren med råtten mat isteden :( *insert sad kitteh* *mange cyberklemmer også*
    Jeg håper du forstetter å være mer sint enn lei deg, og jeg håper at den personen som sendte deg e-post på den måten forstår hvor dumt det var. Du er på bedringens vei, men du er ikke frisk enda. Og du har vært veldig tøff, latt oss få se sjelen din, og delt veldig vanskelige ting. Du er flink som gjør det, og enda flinkere som forstetter etter noe som kunne ha gjort at du ikke tør lenger.
    Jeg er veldig glad for at du skriver, det er utrolig å kunne dele ting med deg, selv om vi aldri har møtt hverandre. Det er også herlig å bli kjent med deg, så blir det enda bedre når vi møter hverandre.
    Jeg drømte om deg i natt! Bare en god, lang, varm klem, hvor vi holdt rundt hverandre, og var glade for å kunne klemme på ordentlig, og ikke bare i cyberland!
    Fortsett å sloss, Kristine, you're worth it!
    Mange klemmer fra Linda

    SvarSlett
  6. Tror ikke helt denne venninnen din forstår helt hva hun har skrevet. Jeg tror rett og slett det bunner i noe så banalt som uvitenhet. Skulle gjerne sagt til deg at du ikke burde bry deg om det, ikke la det gå inn på deg, men selvfølgelig gjør det det. Men du skal vite det at jeg som egentlig IKKE kjenner deg vet at hun tar feil i sine påstander og konklusjoner. Sånne sårende ting kommer som oftest fra folk som er veldig glad i deg, og derfor føler seg såret av følelsen av å bli holdt utenfor, å bli løyet til. Du måprøve å hukse at følelsene ofte vinner over rasjonaliteten når det kommer til mennesker vi bryr oss mye om. Uff, dette ble en rotete kommentar, men jeg håper du fikk noe fornuftig ut av en God klem til deg :)

    SvarSlett
  7. Uff, det må ha vært en fryktelig mail å få! *sender stor klem* Selv tror jeg at det i bunn og grunn handler om redselen for å bli avvist - både for den som er syk, og for den/de som er venn med den syke. I tillegg ser det fortsatt dessverre ut for å være større sosial aksept og åpenhet rundt fysisk helse, enn når det gjelder psykisk helse. Derfor forstår jeg kjempegodt at du forklarer det med omgangssyke. Jeg har mistet noen venner selv for flere år siden, fordi jeg avlyste flere avtaler på rad (jeg forklarte det ofte med influensa, men det er jo begrenset hvor lenge en influensa kan vare - i virkeligheten slet jeg med angst og depresjon). Jeg sa ofte ja til avtalene i utgangspunktet, for jeg ville så gjerne treffe vennene mine - men når selve situasjonen kom, så taklet jeg det ofte ikke. Jeg ville ikke lyve, men var så redd for å bli avvist - redd for hva venninnene mine ville si hvis jeg fortalte at jeg var livredd for å gå ut døra akkurat den dagen, eller at jeg plutselig var blitt overbevist om at alle mennesker hatet meg intenst.

    Samtidig gikk redselen for å bli avvist begge veier. Den påvirket også noen av vennene mine - derfor ble det nok dessverre lettere for dem å bryte kontakten med meg, enn å føle seg avvist enda flere ganger fordi jeg takket nei til å treffe de. De så som regel også bare den "friske meg" - når jeg var dårlig var jeg jo hjemme. Jeg kan godt forstå at det har vært vanskelig for andre å skjønne meg. (Og jeg var ikke like tøff som deg - jeg skulle ønske at jeg hadde våget å fortelle hvordan jeg egentlig hadde det!) Heldigvis beholdt jeg de nærmeste vennene mine gjennom hele den perioden, fordi de aksepterte - selv om de ikke alltid visste hva som egentlig var årsaken til fraværet mitt. De tok det ikke personlig at jeg avlyste, men aksepterte at det var slik akkurat da. Samtidig ventet de på meg til jeg var sterk nok til å treffe de igjen, og det har betydd utrolig mye for meg.

    I dag er jeg veldig påpasselig selv med å ikke ta det personlig hvis noen avlyser avtaler med meg. Jeg vet hvor mye det betyr at noen forstår eller aksepterer selv om de ikke vet alt. Gode venner er der uansett (både i medgang og motgang, som det heter så fint) - ekte vennskap faller ikke så lett til grunnnen! <3

    SvarSlett
  8. C:

    Jeg er helt enig i at det er bedre å være ærlig, noe jeg (heldigvis) har vært den siste tiden. Jeg tror at jeg hadde problemer med å fortelle sannheten fordi jeg skammet meg, fordi jeg ikke selv forstod hvorfor det var så vanskelig for meg å gjøre ting som egentlig skal være lett, og fordi jeg var redd for at ingen skulle forstå.

    Når det gjelder å si ifra så er jeg enig i at ærlighet er det beste, og jeg har stor respekt for at noen bryr seg nok til å konfrontere, synes bare at man må være litt mer obs på måten det gjøres på. Når man blottlegger seg som jeg gjør blir man veldig “sårbar”, og jeg bør kanskje være flinkere til å ta kritikk. Ble bare lei meg fordi denne personen egentlig kjenner meg veldig godt, og kanskje heller burde tatt det opp på en annen måte. Mailen var ekstremt krass.
    Men du har rett: H*n sa ifra fordi h*n bryr seg. Og det setter jeg stor pris på.

    Vi har snakket sammen og det har ordnet seg.

    Tusen takk, C! ☺


    mitthaap:

    Tusen takk, den kommentaren varmet. Betydde så mye for meg da jeg så den igår, jeg vet at du og jeg tenker veldig likt.
    Jeg er helt enig med deg i at personen nok ikke forstår hvordan det er å ha anoreksi (noe jeg forsåvidt er glad for, det unner jeg ingen, og aller minst de jeg er glad i). Jeg har også begynt å ta opp kontakt med venner, og ser på det helt og fullt som mitt ansvar. Det er litt vanskeligere når man bor i utlandet, men jeg er mer sosial her, veldig god på mailing og SMS og supersosial når jeg er hjemme.

    Ut av dvalen med oss. Egentlig vil jeg bare si TAKK for den godeste kommentaren jeg kunne fått. Sender deg gode tanker hver eneste dag. <3<3<3 Stor klem fra meg


    Thea:

    Vil egentlig bare klemme deg flat, jeg. Takk takk takk. (Hvorfor går det ikke an å få kursiv og bold i kommentarfeltet??).
    Jeg har ofte tenkt at alt hadde vært så mye lettere om det kunne vært noe konkret galt med meg, som for eksempel et beinbrudd. Noe alle visste hva var. Som ingen kunne sette spørmsålstegn ved, blåse vekk eller ikke respektere. Det er vondt og vanskelig når man føler seg misforstått. Man trenger like mye støtte, omsorg og support når man lider psykisk som når man lider fysisk.

    Enig. Det er ikke alltid lett å forklare hvorfor ting som egentlig bør være lett/gøy/hyggelig er kjempeskummelt og vanskelig. Noen ganger har jeg fryktet at “jeg er redd for å komme i bursdag” er mer sårende enn “jeg har omgansgssyke”, rett og slett fordi det hørest tullete ut, som en ekstremt dårlig unnskyldning, nesten som en spøk. Har stor forståelse for hvordan du har det mtp angsten. Det er forferdelig vanskelig, og det går, som du nevner opp og ned, ofte uten logikk. Det er ikke alt jeg forstår selv, og da er det ekstra vanskelig å forklare andre.

    Men du har rett: Det er ikke mitt/vårt ansvar at de forstår!!
    <3<3<3 (TAKK for den). Du er så god. Takk takk takk! Stor klem til deg :-)

    SvarSlett
  9. Mia:

    TUSEN TAKK. Du er så god, Mia.

    Nei, jeg har ikke gått inn for å være ondskapsfull. Vi har snakket sammen nå, og vi er enige om at jeg skal være ærlig fra nå av og at h*n skal stole på meg (og være mer forståelsesfull). Jeg skjønner at det er utrolig vanskelig for pårørende og gode venner. Har slitt mye med dårlig samvittighet, mye mye mye. Men det leder jo ingen steder. (Bekymringer og dårlig samvittighet, like ubrukelig).

    Amen to this:
    “Vi syke kan si og gjøre mye rart. Men det er i en sykdomstilstand.”
    Verdens største klem til gode deg. Den kommentaren (og brevet) betydde så mye for meg. Masse gode tanker <3


    Anne Line:

    <3<3<3


    Linda:

    For en herlig drøm, Linda! Du er så god, jeg gleder meg til vi kan klemme på ordentlig. Synes det er helt fantastsik at du bryr deg og støtter som du gjør. Jeg håper noen har videreformidlet hvor mye det betyr for meg.
    Jeg må forresten ha gitt et fantastisk førsteinntrykk!!! Hahaha…

    Du har rett. (Som alltid). E-post er skummelt, man kan ikke lese situasjonen, verken tilstanden personen er i når hun leser, eller reaksjonen underveis. (JA, jeg ble i utgangspunktet kjempeglad, og haha… JA, jeg hadde kaffe by my side (det har jeg nesten alltid)).
    Tanken om å slette alt sammen og legge meg i sengen var jeg innom, og for bare noen uker siden ville Bear mest sannsynlig kommet hjem til en skjelvende skapning. Men jeg hentet meg veldig raskt inn igjen. Fremskritt!!!

    *Insert mucho grateful kitteh smiling + hugging you*

    SvarSlett
  10. Heidi:

    Så GOD du er. Tusen takk, Heidi, for rørende, gode, varmende ord <3<3<3

    Det var ikke rotete. Og jeg setter pris på det du sier, og som C. også nevnte: at for å ta opp noe på denne måten så bryr man seg. Jeg er ekstremt glad i denne personen (og kanskje derfor jeg ble lei meg), og jeg vet at h*n er veldig glad i meg (og nettopp derfor ble h*n lei seg for at jeg har løyet). Følelser kludrer til, ja! Jeg tror kanskje mange føler at fordi man er gode venner, så bør ingenting komme imellom? “Greit at du lyver til alle andre, men ikke til MEG, vi forteller hverandre alt??” Eller kanskje ikke. Jeg vet ikke. Alt er bra igjen.

    Tusen takk, Heidi. Super kommentar. I <3 it. God klem til deg ☺


    Krissa:

    Takk for fantastisk kommentar. Jeg kjenner meg så godt igjen i alt du skriver!

    Jeg vet at man generelt mener at det er mindre negativ stigma knyttet til psykiske lidelser, men jeg tror mye henger igjen. Jeg tror mange tror det kun handler om å “skjerpe seg”, og at det ofte er litt “svake” personer som blir psykisk syke.
    Jeg sa også ja fordi jeg innerst inne ville. Men så klarte jeg bare ikke. Brøt sammen på vei ut døra. Og jeg trodde de faktisk foretrakk at jeg ikke kom, at de ble glade når jeg avlyste i siste sekund. Det er ikke så lett å være ærlig når man er livredd for andres rekasjon. Det er jo ikke logisk: Jeg vet dere har invitert meg på middag, men jeg tror innerst inne at dere ikke vil jeg skal komme? Jeg tror dere hater meg og helst ser at jeg holder meg hjemme? Det gir jo ingen mening. Å være redd for å gå ute blant mennesker gir jo heller ingen mening. Med mindre den man forteller det til har litt kunnskap om angst, eller bøttevs med empati.

    Det er også et godt poeng: Man viser en sminket versjon av seg selv, så spriket mellom det andre ser (en blid, snill, kanskje litt nervøs person) og den personen man må fortelle om hvis man skal være ærlig (som ikke tør å gå ut døra) er enormt. Det vil ikke gi mening.

    Heldigivis er jeg ærlig nå, men nå er jeg også ganske sosial og prøver å takke ja. Men da dette stod på, før blogg osv. så fortalte jeg (nesten) ingen om hvordan jeg hadde det. Jeg tror MYE kunne vært annerledes om jeg hadde stått frem før.
    Jeg har også hatt fantastiske venner som har holdt ut. Du har HELT rett: Ekte vennskap tåler en støyt. Selv en liten djevel i midten.

    Igjen: Superduper kommentar. Ønsker deg alt godt, håper du koser deg mer/masse med gode venner så ofte som mulig. <3<3<3<3<3<3 til deg ☺

    SvarSlett
  11. Jeg syns det er helt fantastisk av deg å være så ærlig som du er! Du gir denne vonde lidelsen et ansikt, og ikke minst så er det helt sikkert en fin måte for deg selv å ta tak i ting, på veien mot å bli frisk! Og ikke minst for andre som leser dette. Enten det er mennesker i samme situasjon, eller noen som er bekymret for vennen sin.

    Jeg syns det er utrolig tøfft, flott og modig gjort av deg!

    SvarSlett
  12. Marie:

    Tusen takk!! For en fantastisk hyggelig kommentar! Nå ble jeg veldig glad. Takk for at du tok deg tid til å skrive. Det betyr så mye for meg! ☺

    SvarSlett
  13. Jeg slutter meg til de andre kommentarene, mailskriveren kunne helt sikkert klart å sette seg litt mer inn i din situasjon etter alt du har delt og forklart på bloggen, men er det en ting som er helt sikkert, så er det at følelser er de minst rasjonelle reaksjonene som fins.

    Det er vanskelig for mennesker som ikke selv har opplevd noe lignende å ta innover seg hvilke "syptomer" som er friske og hvilke som er syke.

    Du er så definitivt ikke anorektiker, du har bare spiseforstyrrelser!

    <3<3<3<3<3

    - vamp

    SvarSlett
  14. True that, Vamp.

    Følelser er irrasjonelle. Og det er nesten umulig å sette seg inn i en spiseforstyrrelse for en "utenforstående"- det er jeg helt enig i.

    Thank you!!! <3<3<3<3<3 Håper du har det bra!!! :-)

    SvarSlett