Søk i denne bloggen

onsdag 3. november 2010

Shame is lame


Jeg tror skammen har stått i veien for ærligheten.

har jeg ingen problemer med å pushe meg til å gjøre ting som egentlig er skummelt. Jeg koser meg på restaurant, på cafe, på pub. Men har jeg en dårlig dag har jeg heller ingen problemer med å takke nei. Uten excuses.

Eksempel:
Jeg har en irsk venninne som nylig inviterte meg til å besøke familien (1 bestemor, 2 foreldre, 4 søsken, titalls griser, hundre kuer) en langhelg. Jeg har aldri møtt familien, men har hørt mye om dem. Jeg vet for eksempel at moren lager fantastisk mat og insisterer på at alle skal spise enorme porsjoner. At de i helgene har lange familefrokoster med pølser og bacon (jeg spiser ikke svin og ser for meg at jeg skal forklare hvordan jeg alltid har ønsket meg en stuegris/minigris ”as a pet”, samtidig som de tygger sideflesket på onkelen til grisene som bor i grisehuset vegg i vegg med kjøkkenet).
Bo oppå fremmede, spise med fremmede flere ganger om dagen, kanskje bryte sammen foran fremmede etter å ha spist for mye dessert fremmede har brukt lang tid på å lage? (What’s wrong with her?) Etc etc etc. Utrolig hyggelig invitasjon. Men ikke akkurat nå.

Gamle-meg hadde sikkert spist dem ut av huset og bedt om å få komme tilbake helgen etter. Men right now? Too soon.

Poenget: Jeg har ingen problemer med å si just that: Too soon. Tusen takk. Kan jeg kanskje komme når jeg er litt sterkere? Litt tryggere?

Jeg trenger ingen fake omgangssyke lenger.

 
Why?

Fordi jeg ikke skammer meg.
Jeg vet hva som er ”galt” med meg. Og jeg har godtatt at det er sant. Jeg har fortsatt (selv om jeg er mye bedre) anoreksi. Og (yey) akkurat som de fleste andre med spiseforstyrrelser har jeg (rester av) sosial angst.

And it’s out in the open. Ingen hemmelighet jeg bærer på, livredd for at noen skal få ”vite” og dømme meg.

Men enda så flink (?) og ærlig jeg er nå, så var det ikke så lett når skammen stod i veien.

Enda dette egentlig er langt nok allerede så tar jeg meg den store frihet å illustrere med noen eksempler.

RUSSETID. Yey!
Dette var i startfasen av spiseforstyrrelsen. Jeg fikk behandling for depresjon, og kastet opp innimellom. Husker ikke så mye av det året, bare at russetiden var vanskelig. Jeg, som tidligere hadde elsket å feste, drikke etc klarte ikke tanken på å være med ut. Jeg skammet meg de dagene jeg ikke klarte å gå på skolen, ikke klarte å ta telefonen og i hvert fall ikke hoppe opp og ned i lykkerus.
Jeg forstod ikke hva som var galt med meg. Følte bare at jeg var gal/unormal/nerd/mislykket.

Jeg tvang meg til å bli med et par ganger, tvang meg til å drikke (minimalt fordi jeg gikk på medisiner), tvang meg til å smile. Men som regel var jeg ”syk”.

Hva skulle jeg ellers si? Jeg skammet meg altfor mye til å være ærlig om depresjonen (hvem er vel ”deppa” i russetiden?). Og resten skjønte jeg ingenting av. Jeg ante ikke at jeg var i ferd med å utvikle en spiseforstyrrelse, jeg var bare konstant kvalm og lei meg og syntes det hjalp innmari å stikke fingeren i halsen etter middag. Jeg kunne jo ikke si at jeg ikke hadde lyst til å være med ut. For hvilken IDIOT betaler tusenvis av kroner for å være med på verdens kuleste buss for så å bli hjemme? Og hvilken idiot har problemer med å stå opp av sengen?

Når jeg ikke forstod, hvordan skulle da andre forstå?

Så jeg hadde ”halsbetennelse” eller jeg var ”fyllesyk” eller jeg hadde den berømte ”omgangssyken” eller whatever.


Så utviklet jeg bulimi. Og så ”atypiske spiseforstyrrelser”. Og så var det anoreksi.
Og hele tiden var det bursdager. Og byturer. Og middager.

Ved flere anledninger kjøpte jeg fin presang. Vinflasker. Og pyntet meg. Sminket meg. Klar til å gå. For jeg ville jo innerst inne. Ville være en god venn. Ville at alt skulle være som før.
Men når det kom til stykket så klarte jeg ikke. Og så brøt jeg bare sammen. Og hatet meg selv fordi jeg var svak og ubrukelig. Hvorfor klarte jeg ikke å gjøre helt normale ting?

Det er vanskelig å være ærlig når man skammer seg.

Jeg hadde også et ganske forvrengt inntrykk av hvordan andre tenkte/så på meg. Jeg var som sagt overbevist om at ”alle” jublet av lettelse når jeg ikke kom (jeg var jo bare nervøs og rar de gangene jeg faktisk møtte opp). At alle innerst inne hatet meg og kun var hyggelige fordi de var høflige.
Det slo meg ikke at jeg kunne såre noen. Det slo meg heller ikke at jeg kunne prøve å forklare hvordan jeg hadde det. Hvem ville vel tro på at jeg lå på gulvet og gråt? (For når de så meg var jeg jo som regel blid og hyggelig).

Dette ble langt, og kanskje oppfattes det som en dårlig forklaring. Jeg vet det ikke er logisk. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke prøver å ”unnskylde meg”. Men dessverre er det nettopp det jeg gjør. Jeg prøver faktisk å unnskylde meg. Og det gjør jeg av respekt for meg selv. For jeg er ingen frekk eller egoistisk person. Jeg har oppført meg ekstremt egoistisk, og jeg har såret mange ved å trekke meg tilbake og lyve om hvorfor. Men aldri med det som intensjon. Kun fordi jeg har følt jeg ikke fortjener, og fordi jeg har skammet meg.

Mange kan si det er for enkelt å skylde på en sykdom, at man likevel har kontroll. Av respekt for meg selv og alle andre som sliter med det jeg har slitt med så sier jeg meg uenig. En person som kutter ut alt hun trenger for å ”overleve”/ha det bra/leve normalt (mat, venner, familie, nærhet, selvrespekt) har ingen kontroll. (Enda hun tror det er nettopp det hun har).
 

Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå. Jeg skjønner også at det er vanskelig å tilgi. Men jeg har slått meg til ro med at den "personen" som droppet alt og alle ikke var "meg". 

Jeg prøver ikke å fraskrive meg ansvar. Og jeg kan be om unnskyldning igjen. Men jeg vil ikke kaste bort mer tid og energi på dårlig samvittighet. Jeg vil jo videre.



Oppsummering:

Ærlighet er viktig.
Skam kan stå i veien for ærlighet.



PS:
Takk for fantastiske kommentarer og mailer i går. (Skal ikke engang prøve å forklare hvor mye det betyr for meg).

OG:
Jeg har snakket med personen bak mailen. Vi har ordnet opp.  It’s all good. <3 


20 kommentarer:

  1. Kjære deg, tusen takk for et utrolig bra innlegg. Du har såååå rett at skammen står i veien for ærligheten. Det gikk virkelig opp et stort lys for meg, og man blir jo ikke kvitt den delen av skammen om man ikke tar det ut i lyset for å "sprekke".

    Sender masse masse gode tanker og varme klemmer fra en som virkelig setter pris på deg for den du er gjennom bloggen din :-)

    P.s Jeg fikk "et kirsebær" og ble utfordret på min blogg om å skrive om 5 ting jeg liker å gjøre og så skulle jeg utfordre 5 andre. Jeg er ikke superglad i slike utfordringer og du trenger ikke altså, men siden jeg leser bloggen din fordi den er så bra, du er så herlig og morsom og fordi jeg takker deg for motiverende og støttende kommentarer så sender jeg deg et "kirsebær" <3

    SvarSlett
  2. Stor klem til deg Dino :)
    Likte innlegget ditt, det var så ryddig, så oppriktig og så RETT.. og så utrolig godt at du er kommet såpass langt. At du kan se realitetene, og GODTA det. Dette er deg, dette er livet ditt, og slikt er det for tida! :) Kjenner jeg ble skikkelig glad på dine vegne. Ikke noe å skamme seg over i det hele tatt. Synes du skal være svært fornøyd over alle de små, store og gigantiske stegene du tar. Fornøyd og skikkelig stolt av deg selv!

    Og klart du har lov å si nei når ting ikke passer helt inn.. Det føles rett for deg, da er det vel rett da?! :)

    Masse klemmer som sagt! ;)

    SvarSlett
  3. Vakre menneske. Jeg klarte ikke skrive noe på forrige innlegg. Altfor lamslått, altfor speechless. Satt ut. Jeg og sikkert altfor mange andre know all about these excuses og den tilhørende dårlige samvittigheten. Jeg tror det egentlig nettopp gikk opp for meg hvor mye jeg faktisk skammer meg også. Det har vært så mye "lettere" å lyve opp igjennom. I feel like the shittiest friend of all times, allikevel er jeg veldig heldig som har fantastiske venner som tilgir gang på gang. Den dårlige samvittigheten blir riktignok hakket verre av dette. Noen ganger har jeg håper på de skulle gitt meg opp.

    Faktisk, tror jeg om de hadde visst sannheten hadde de ikke bare ville akseptert men også vært til stor støtte. Men veien til innrømmelse er lang. Jeg har så stor respekt for deg på grunn av ærligheten din. Det morsomme i det hele er at jeg er kjent for nettopp ærligheten min, men her har den altså sviktet. Ærlighet settes herved opp på listen som et mål. Think it would do good.

    Jg er GLAD for at du har ordnet opp med avsenderen, og at du føler deg bedre. Kanskje mest av alt ærligheten overfor deg selv og andre. Det er så beundringsverdig! STORE gode klemmer til flinke deg! <3

    SvarSlett
  4. Så bra at dere fikk ordnet opp:)))
    I think you're grrrrrrrrrreat!!
    Og det gjør garantert venninnen din også:) Hvis ikke hadde hun ikke blitt opprørt. Det er ingen som kan gjøre meg så sint og usaklig som de jeg er glad i.
    Ha en fan-friggin-fastic onsdagskveld :D

    SvarSlett
  5. Du er så klok og setter ord på alt det vi leserne dine kjenner på inni. Jeg er så takknemlig for det aftenposteninnlegget ditt - da fant jeg nemlig bloggen din. Jeg vet hvordan det er å droppe ting fordi man rett og slett ikke greier det. Nå er jeg nede i en mørk dal igjen og jeg har sagt ifra til mine nærmeste om at jeg ikke er å se på en stund. Nå satser jeg på at de tåler det. Om de ikke gjør det, er det ikke verdt det. Jeg må få lov til å ligge på badegulvet og hulke, jeg må få slippe å klistre på smil som ikke er der. Og jeg tror de tåler det. Iallfall når jeg forteller hvorfor. Det er alltid vanskelig å leve rundt mennesker med sår som ikke synes. Jeg har gjort det selv. Nå er jeg en av dem med usynlige sår, og jeg vet at de sliter med å skjønne at jeg ikke er frisk. Det er vanskelig. Men jeg prøver å gi dem sjansen til å forstå, iallfall litt. Det er som du sier med ærlighet. Men du må ikke klandre deg selv for at du ikke greide det. Se fremover. Jeg heier deg fram til målstreken:)

    SvarSlett
  6. mitthaap:

    Skam er roten til mye vondt ☹ Og du har rett: skammen er som trollet, den må ut i lyset!

    Tusen takk for cherry! Coming from you ser jeg det som en STOR ære! Tusen takk! Jeg skal klare å komme på 5 ting jeg liker å gjøre… Og jeg skal utfordre 5 andre ☺

    Sender enda flere gode tanker til deg <3<3<3


    C29:

    Tusen takk for så pene ord! Glad det ga mening ☺ Og jeg føler det også sånn, at det ikke er noe å skamme seg over mer. Sånn er det nå. Det er deilig å være oppriktig, og ja: føles det rett så er det rett ☺
    Tusen takk! Nå ble jeg glad <3 Håper du har det bra!!! Ha en fin kveld!

    SvarSlett
  7. M:

    Som jeg akkurat skrev: Skam er forferdelig vondt. Jeg vet ikke om en verre følelse en skam. (Det er vel en følelse???) Jeg har også følt meg som en shitty friend, og at jeg ikke har fortjent at folk har “ventet” på meg. Og jeg har oppført meg ganske merkelig, orker ikke alltid å tenke på det. Men kanskje vi har en tendens til å huske de vanskeligste/negative episodene? Innimellom har vi sikkert stilt opp og gitt noe tilbake.
    Den dårlige samvittigheten har jeg lyst til å brenne. Til tider har den spist meg opp. Både den og skammen er blodigler: suger til seg all energi (og den energien TRENGER vi for å kjempe mot spiseforstyrrelsen).

    Ja, veien til innrømmelse er lang. Jeg vet at mange av mine nærmeste er lettet over å få vite hvorfor også. Aha: En grunn til Kristines galskap!!! Det er, som du sier, lettere å støtte når man vet hva problemet er. Og ingen bør skamme seg over en sykdom de ikke har bedt om å få.

    Vekk med bekymringer, SKAM og dårlig samvittighet.

    Du er så god, M. TUSEN takk for så fin kommentar. Den betyr masse for meg. Og at du leser og følger med. Blir glad hver gang det dukker opp en stor, fin M her inne ☺ Ønsker deg ALT godt <3<3<3


    Heidi:

    You are so funny, Heidi!
    Og det er et fint/godt poeng (takk): Ingen vekker så sterke følelser i oss som de vi er mest glad i. Og jeg VET at venninnen min er glad i meg ☺

    Tusen takk, Heidi!! Du er supergod! Og grrrrreat! <3<3<3

    SvarSlett
  8. Mari:

    Jeg er så lei meg for å høre at du har det så vondt. Husk på at det alltid går opp igjen. ALLTID. Selv når du føler at det aldri skal snu og alt er håpløst. Jeg håper du har noen rundt deg, noen du ikke føler du må smile til? Og jeg er sikker på at vennene dine tåler det. Jeg håper bare ikke du er helt alene.

    Jeg skal tenke på deg. <3<3<3

    “Mennesker med sår som ikke synes”. Det var utrolig fint sagt. Litt trist, men veldig pent.

    Takk for kommentar, Mari. Du er nydelig som tar deg tid til å gjøre meg glad når du selv har det vondt. Husk at alt blir bedre. Husk at du ikke er alene. Jeg ønsker deg alt godt, all styrke. Og jeg tenker på deg! <3<3<3
    Stor klem

    SvarSlett
  9. Du sier det ikke er logisk, men det er akkurat det det er. Som psykologen min sa til meg i dag, det er sjelden psykiske problemer kommer uten logikk.

    Så klart det var logisk for deg! Du handla akkurat sånn som du trodde du måtte - og nå er du mye friskere og har sett sammenhengen mellom skam og ærlighet. Og på grunn av deg og ærligheten din har jeg allerede begynt å prøve hardere selv - forklare for venninner at jeg kan faktisk ikke treffe dem i dag pga angst, og ikke si at jeg må, eh, male vaskemaskinen og hm, vaske katta. Bra unnskyldninger som det. Men heller si det som det er, og med hevet hode. Hvorfor skulle det være noe mer stigmatiserende å være psykisk dårlig en dag enn å ha omgangssyke?

    SvarSlett
  10. Thea:

    Nei, det er kanskje ikke så ulogisk likevel? Du har rett, man handler som man tror man må, og aldri for å såre noen eller skape problemer. Og i ettertid må man prøve å legge det bak seg. For det hjelper jo ingen at man skal drasse på dårlig samvittighet i tillegg til alt det andre.

    Haha… Male vaskemaskinen? Søren at jeg ikke kom på den selv… Nei. Angst med hevet hode er toppen av styrke! Du er inspirerende, Thea! Og jeg kunne ikke vært mer enig: Å være psykisk dårlig en dag er ikke noe mer skammelig enn å ha omgangssyke. Og det mener jeg virkelig!

    Tusen takk!! Du er super, Thea!! Ønsker deg ALT godt <3<3<3 Takk for at du deler vise ord ☺

    SvarSlett
  11. Du er fantastisk (flink til å sette ord på følelser)!!!

    Jeg er så glad for at du skrev dette, både på dine vegne (et skritt frem), og fordi jeg kjenner meg veldig igjen.

    Kjempebra Krisine! Takk!

    SvarSlett
  12. Og forresten: Så bra det ordnet seg, jeg visste at det ville gå bra.

    Synes du har gjort en enormt bra fremgang den korte tiden jeg har "kjent" deg. Selvom jeg ikke kjenner deg personlig, er jeg veldig stolt av deg, og det håper jeg du er selv også!

    =)

    SvarSlett
  13. Tusen takk, Camilla! I really appreciate it.

    Ja, jeg er stolt av at jeg har kommet meg et skritt videre. (Og stolt av at jeg tør å si at jeg er stolt.. Haha...)
    Føler meg sterkere og roligere og gladere. Og vet jeg er på rett vei, til tross for noen humper.

    Håper du har det bra, Camilla. Du er tøff og inspirerende :-) Takk takk takk <3<3<3

    SvarSlett
  14. hei kjære deg, jeg sendte deg jo en utfordring og du har kanskje sjekket om jeg har gjort den... Jeg hadde skrevet innlegg, men jeg slettet det for var ikke helt fornøyd. Så det kommer nytt tror jeg. Jeg sluntrer ikke unna altså ;-) Men nå reiser jeg en liten tur til London - grugleder meg. Reiser alene til min kusine. Det er mange utfordringer jeg må stå i forhold til mat og sosialt... Men jeg har sikkert godt av å prøve meg. STOR KLEM

    SvarSlett
  15. Hei!
    Jeg har lest bloggen din lenge, og det har hjulpet med lenge gjennom min vei til å bli frisk. Jeg spiser og spiser nå for å komme opp i vekt, men er fremdeles veldig oppatt av å spise sunt. Jeg må alltid spise sunt, unner meg selv ikke engang brødskive med ost. Det må liksom være noe næringsnytting i maten. Er det bare jeg som har det sånn? Flott å se at det går fremover med deg, stå på! Kjempebra blogg!!!! :) :) :)

    SvarSlett
  16. mitthaap:

    Tusen takk for utfordringen, igjen. Stas!
    Min er ute, og nå har jeg lest din også. Hyggelig å bli bedre kjent med deg ☺ God tur til London, det gå så fint!!! Og du kommer tilbake enda sterkere! Og neste gang blir det enda lettere… Men jeg skal tenke på deg likevel…



    Linnea:

    Så hyggelig at du følger meg ☺ Det setter jeg stor pris på!!!

    Jeg kjenner meg igjen i matfrykten. Jeg var også innmari redd for brød (og mye annet). MEN: nå spiser jeg det likevel, for målet mitt er ikke bare å bli frisk i kroppen, men også å kunne leve/spise normalt. Kunne spise sammen med andre uten å bekymre meg for hva som blir servert, uten å være annerledes/sær. Det var utrolig skummelt i begynnelsen (og jeg blir fortsatt oppblåst, får fortsatt vondt i magen, men det er bare fordi den ikke er vant til det, og det er allerede mye bedre), men jeg kastet meg likevel ut i det, og har innsett at brød ikke er farlig. Tenk så mange som spiser både brød og ost HVER eneste dag uten å legge på seg??

    Dessuten er både brød og ost veldig næringsnyttig: Grovt brød har masse fiber, ost har kalsium (bra for de stakkars beina våre som lider ekstremt av underernæring), vitamin A og B2, proteiner. Det som er dumt er at alle reglene vi har laget oss ikke er basert på fakta. Å bare spise frukt og grønnsaker er faktisk IKKE sunt!

    Håper du unner deg brød med ost, for det er både godt OG sunt.

    Kroppene våre takker oss!

    Tusen takk for kjempehyggelig kommentar, Linnea ☺ Heier masse på deg videre. GOD klem fra Kristine

    SvarSlett
  17. laim som i lame? :P

    SvarSlett
  18. Yess. Hahaha... Den må ændres på. Takk!

    SvarSlett
  19. Skikkelig bra skrevet!! Stå på:)

    SvarSlett
  20. Maria U.:

    Tusen takk for så hyggelig kommentar :-D

    SvarSlett