Søk i denne bloggen

søndag 21. november 2010

Skrive, rive, hive

Lørdag har liksom blitt "skrivedag". Så i går skrev jeg. Eller prøvde.

Men vet du hva som skjer når man gir seg selv dette som tema:

Kommunikasjon mellom meg/oss/"de som lider av spiseforstyrrelser" og pårørende.


No???


This is what happens:

 

This little fella tells you the truth.

Føles som om jeg har gitt meg selv en umulig skolestil. Frivillig.


Kommunikasjon, ja. Å kommunisere med meg er som å gå i ring. For jeg har en tendens til å gjenta meg selv i det uendelige, henge meg opp i småting etc etc. Jeg kan ikke tenke meg noe mer frustrerende enn å diskutere med meg.

Jeg misunner ikke pårørende som både er bekymret, og i tillegg redd for å si/gjøre noe "feil". For vi har jo en liten tendens til å se verden gjennom et slør av... negativitet? Paranoia? Små kommentarer (som oftest uskyldige) vris og vendes til de har fått ny betydning. Som passer vårt lave selvbilde utmerket. Som konfirmerer alt det stygge vi tenker om oss selv.
Men det er jo kjempedumt om alle skal trå på nåler og være redd for å si noe i det hele tatt.

Og så har vi alle følelsene. Som enten ikke er "tilgjengelige" fordi vi har sultet dem vekk/svelget dem/kastet dem opp. EIler det renner over og vi gråter eller skriker eller knuser ting i sinne.
Og ærlighet, da. Skam står i veien for ærlighet. Og gjør det ikke akkurat lettere.

Kommunikasjon er ikke enkelt.

Og så kommer alle misforståelsene i tillegg. Det er en vanskelig og komplisert sykdom å forstå seg på. Hvor mye kan man forvente at andre skal skjønne?

Og det gjør vondt for begge parter. Vondt å se noen lide, frustrerende å ikke vite hvordan man skal hjelpe.
Og vondt å føle seg misforstått, føle seg som et problem (og ingenting annet).


Så, ja. Jeg prøvde å skrive om kommunikasjon i går.

Er det rart at 99% ble shit?

Det jeg har kommet frem til er vel egentlig at det er en prosess man må igjennom sammen. Altså, den som er syk og de som er rundt. Alle må prøve og feile. Å gjennomføre det "perfekt" er rett og slett umulig. Målet må jo være at man kan stole på hverandre og (ihvertfall etterhvert) kjempe mot samme mål.
I det minste kommer det noe godt ut av det til slutt: Man kommer nærmere hverandre.


Dette er vanskelig. Men nå skal jeg fortsette/begynne på nytt med blanke dokumenter.

(Happy Sunday to me!)

Men først må jeg flytte denne karen tilbake dit han hører hjemme. (He's not exactly Mr. Motivator).



That's more like it!


Wish me luck!

Og god søndag! (Har du bakt knekkebrød yet??) NO??? Then get a move on...

9 kommentarer:

  1. MEN det hjelper faktisk for alle (pårørende og syke) å spise masse GOD mat da! :)
    Liker veldig godt de fine bildene du har begynt å legge ut, det er så koselig!

    SvarSlett
  2. Ble littegrann lei meg jeg også.. for innlegget minner meg på dårlig kommunikasjon mellom meg og en syk venninne.. JAAAA, det er vanskelig for alle parter! Kan du ikke skrive om hvor vanskelig det, du har jo mye erfaring med det. Skrive om HVORFOR det er vanskelig, og prøve prøve prøve å komme med forslag til hvordan kommunikasjonen ideelt sett skulle vært? Hvordan får en person som har spiseforstyrrelser i prat, hvordan bryte inn i et låst og negativt tankemønster?
    supervanskelig tema, burde jo helst hatt doktorgrad i psykologi.. for dette kommer inn på våre kjære hjerner og hvordan de opererer. Også kommunikasjon da, så enkelt og så vanskelig!

    SvarSlett
  3. Cathrine:

    Jupp, det er jeg enig i.

    Bilder er så skummelt, synes jeg! Spesielt de av meg. Men jeg skal bli flinkere, for det er mange som sier de synes det er koselig :-) Så takk for det, skal ta flere bilder :-) Koselig kommentar :-)


    C30:

    Ja, det skal jeg gjøre, C30! Prøve å gjøre, mener jeg.

    Dårlig kommunikasjon med en som er syk er ikke din skyld. (Det vet du sikkert, men likevel viktig å minne seg på).

    Tror det er aller vanskeligst for de rundt (prøver å kvitte meg med dårlig samvittighet). Skjønner så innmari godt frustrasjonen "dere" må føle. Og spes det jeg nevnte om at man er så redd for å si noe galt. Jeg tror generelt sett det er bedre å si noe enn ikke å si noe. Å få noen i prat kan være en utfordring, men tror det er viktig å vise at man bryr seg. Uten å være anklagende. Responsen kan sikkert være alt fra gråt til sinne til bortforklaringer, men at noen sier de er bekymret når likevel inn og betyr mye.

    Det er kjempevanskelig, men kjempeviktig. Jeg har egenlig veldig mye å si om det, merker jeg, så kommer tilbake til det.
    Tusen takk for denne kommentaren!

    Kos deg videre i kveld :-) Du er god som engasjerer deg! Veldig!

    SvarSlett
  4. Åh - kommunikasjon er såååå viktig, så lett, så komplisert og så sårbart.

    Du er så klok og setter i gang "skrotten" på toppen :-)

    Men jeg forstår veldig godt at man kan få litt skrivesperre av et slik emne ;-)

    Takk for at du er til :-)

    SvarSlett
  5. Hallo! :-) Håper du har hatt en fin helg! Dette var i alle fall veldig fint, bra, ubeskrivelig, virkelig - DRIT BRA skrevet! Herregud, jeg kjenner meg og familien min så godt igjen i det du beskriver her. Det er som tatt rett fra munnen min..

    Skam står i veien for ærlighet, det var en setning som slo meg masse, men også alt det andre du skriver. Det beskriver så mye av at jeg har alt klart til å kunne formidles, men jeg kan ikke. Skamen er i veien og hvordan i allverden skal man feie den av banen? Stooor klem til deg :-)

    SvarSlett
  6. Du "prøver å kvitte deg med dårlig samvittighet". Ja. Den synes jeg du skal kvitte deg med en gang for alle. It takes two to tango. Og du kan ikke ta ansvaret for begge to, verken i tango eller kommunikasjon.
    ... og så synes jeg at du skal skrive denne boken med hjertet ditt. Ikke så mye med hodet. Skriv ut fra deg, ikke fra omgivelsene dine. Ikke fra det du tror er politisk korrekt. Ikke analyser. Skriv. Vis oss hvordan livet ser ut fra ditt ståsted. SHOW, DON'T TELL!
    Det kommer til å gjøre vondt, men godt i lengden. Jeg tror du kommer til å forstå mye, etter hvert som du skriver. Du får et mer helhetlig bilde. Og det kommer til å bli en unik mulighet for oss andre å se, og forstå hvordan en ung ressurssterk jente får, og opplever, en så alvorlig tilstand.
    Og skrive - det kan du :)
    Klem fra en annen skriver

    SvarSlett
  7. Stiller meg sammen med Gunnhild og sier skriv med hjertet jenta mi!
    Selv om det nok gjør vondt, blr det bra til slutt, det er jeg sikker på.
    Du vet jo at du kan skrive, det ser du på responsen du får her.
    Ikke pakk inn, si det som det er (og har vært).
    Stå på!
    Klem

    SvarSlett
  8. Mitthaap:

    Komplisert is the word. Det er altor mye sårbarhet med i bildet. Vi er så analytiske og tar oss så innmari nær, dessverre ☹ For det kompliserer jo for alle parter.

    Tusen takk for så fine kommentarer, blir alltid så glad for å høre fra deg. Håper du har en fin dag og at du får en fin og rolig uke <3<3<3


    Marthe:

    Hoho… Jeg har hatt en kjempefin helg! Håper din også var bra!
    “Morsomt” at du kjenner deg igjen. For jeg kjenner meg igjen i nesten alt du skriver også.

    Hvordan skal vi kvitte oss med skammen?? I dunno. I want to know. Jeg synes det har hjulpet å “stå frem”. (Ikke mer igjen å skjule???) Og jeg synes det hjelper å lese din blogg og andre blogger, og synes det hjelper med kommentarer som denne. For hvis andre kjenner seg igjen så er jeg ikke alene. Og da er ikke skammen like stor. Men så er det selvfølgelig mange andre aspekter av skammen. Så hvis noen har svaret på hvordan man skal kvitte seg med den: PLEASE share.

    Tusen takk, Marthe. Håper du har det bra :-D <3

    SvarSlett
  9. Gunnhild:

    Takk for gode råd. Da jeg leste kommentaren din “synes jeg at du skal skrive denne boken med hjertet ditt. Ikke så mye med hodet. Skriv ut fra deg, ikke fra omgivelsene dine” så gikk det et lys opp for meg. Tror det kan løsne litt med den vinklingen. TAKK.
    Jeg trenger et helhetlig bilde, og jeg får det ikke ved å fokusere aller mest på faktisk å VÆRE (prøve å være) politisk korrekt. For alt blir så stivt. Og jeg føler at sykdommen er RÅ. Ikke stiv. Så dette var en kommentar fra himmelen. Takk, Gunnhild. En litt teit dag ble med ett veldig mye bedre.

    Show, don’t tell… TAKK TAKK TAKK! Og lykke til videre med det spennende prosjektet. Gleder meg til å lese mer.


    Eva:

    Ja, nå skal jeg skrive med hjertet!! Og da løsner det helt sikkert litt. Takk, Eva.

    SvarSlett