Søk i denne bloggen

tirsdag 14. desember 2010

Jeans and DRAMAqueens

I helgen gjorde jeg noe ganske grusomt. (For meg, altså, ikke noe ordentlig grusomt).

Jeg prøvde absolutt ALLE buksene i skapet mitt. Det er lenge siden jeg kjøpte et nytt plagg, men det har jo hopet seg opp litt, da. I løpet av de siste ti årene.
Noen er baggy og "sæggete". (Altså, sånne army-bukser etc). Noen jeans var baggy og sitter nå som et skudd (ifølge andre enn meg selv som egentlig er overbevist om at INGENTING passer, for hvem vil vel gå rundt og holde pusten?). 

Og OMG: Noen vil ikke engang over knærne.

Konkrete bevis på at jeg har gått opp i vekt. Noe jeg selvfølgelig var klar over. Men likevel. Å ikke få på seg bukser som hang litt i rumpa for noen måneder siden er ikke kult for noen. Og for en med spiseforstyrrelser så tør jeg påstå at det er enda tøffere. Men det måtte gjøres. De siste ukene har jeg nemlig gått i kjole, skjørt og joggebukse. Overbevist om at alt som strammer er for lite.

Uansett. I helgen fikk jeg hjelp. (Mine øyne ser jo ikke helt det de skal se). Og noe fikk jeg fortsatt på meg. (Skudd eller ikke).
 
En del av meg ville selvfølgelig brette alt pent sammen og spare, spare, spare innerst i et hjørne av skapet. You know... just in case de passer igjen en vakker (eller not so vakker) dag. "Og noen av de var jo så dyre..."

Men NO NO NO. De skal kastes langt vekk.


Bye, bye, fine klær...

MEN etter å ha luket vekk denne fargerike haugen satt jeg faktisk ikke igjen med så veldig mye. ("Dear Santa...")

Og mye er liksom på grensen. Stramt og j*****. (Excuse me, men jeg kan ikke fordra klær som strammer).

Så har jeg et spørsmål til dere.
Er det "normalt" å HATE (as in: intenst (og klaustrofobisk) behov for å RIVE av seg) trange bukser? Jeg takler ikke å kjenne at det strammer mot lårene, at kanten skjærer litt inn i magen? Jeg innbiler meg at jeg ikke får puste? Og JA jeg er litt dramatisk nå, men jeg føler faktisk ikke at jeg overdriver.

Før, (altså i et annet liv), gikk jeg med jeans som var så trange at jeg sprellet på gulvet for å få igjen knappen når de var nyvaskede. De skulle på. Og hvem brydde seg vel om at de stoppet blodomløpet? I wanted to look go-od in my jeans.

Men nå får jeg panikk. Og vil aller helst ta på meg et TELT.

Jeg innbiler meg at dette er noe jeg må venne meg til (jeg kan dessverre ikke gå med skjørt, pysj og joggebukse resten av livet, kan jeg vel? Og jeg som klager på at jeg ser så barnslig ut- det hjelper kanskje ikke å ta opp "sæggetrenden"?)? Det er bare uvant.

I don't like it. At all. But I will try.
Ukens utfordring: sprade rundt i trange bukser.

En litt traumatisk opplevelse. (Drama-queen FTW!)
Men vekk med dem. De buksene skal ALDRI ALDRI ALDRI passe igjen!
 

27 kommentarer:

  1. Kjære søte deg <3

    Det eneste riktige du kan gjøre er å kaste alt som ikke passer. Kjøpe nytt som er behagelig å ha på seg og kaste ut de gamle størrelesene av hodet.

    Følelsene dine overdriver - følelsene dine piner deg. Ler av deg og prøver å sette deg ut av spill.

    Du har minsket undervekten din og er fremdeles en søt og VELDIG nett jente <3 Men ja - det er virkelig en tøff utfordring.

    KLEM til deg

    SvarSlett
  2. KAST KAST KAST!!!

    Hadde jeg bodd i Irland skulle vi hat KASTE, helst `BRENNE PARTY!!!

    jeg gjorde akkurat det samme nå nettopp, vurderte å legge dem bort til senere... Men det har jeg gjort for mange ganger! Nå går de til frelsesarmeen! Og de fortjener dyre bukser :)

    Jeg HATER trange klær, går fortiden rundt i Onepiece hjemme(harry, men himmelsk!)og skolejoggebukse på skolen...

    Du er ikke alene kristine!!

    sjekk ut vampbok.blogspot.com :P

    SvarSlett
  3. Du er ikke alene! Er ikke kommet så langt (faktisk ikke i nærheten en gang) som deg når det gjelder å tørre å hoppe ut av sykdomsboblen, men jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Når jeg skal handle bukser nå - noe jeg gjør svært sjelden, helst bare når jeg MÅ ha klær - er det en del av meg som vil gå i barneavdelingen og kjøpe klær derfra som passer. En annen del sier NEI, det er IKKE normalt å være seksten- nesten sytten år og passe inn i bukser for BARN. Føler meg også KLAUSTROFOBISK når jeg finner klær som strammer igjen, og aller helst vil jeg bare kaste vekk de gamle klærne mine og dra på MEGAshopping når jeg har nådd målvekten min. Orker ikke tanken på å passe inn i gamle bukser. Men det må vel kanskje til det og :|

    Her går det latterlig mye i joggebukser for tiden, klær som ''fremhever'' meg er vanskelige saker. Posete, sorte klær - ganske ''teltete'' egentlig.

    Lykke til med utfordringen, skal ta etter deg når jeg også kommer så langt. <3

    SvarSlett
  4. Kast og brenn! Lag et deilig bål i hagen og brenn alle de trange buksene!

    Jeg liker heller ikke trange bukser (etter overdose altfor trange jeans i "barndommen"), bruker oftest bukser med stretch, og i strømpebukser og skjørt/kjole. Selv i den norske vinteren; ullstrømpebuksa er min beste venn. Det er IKKE barnslig!(og jeg ser generellt ut som en tiåring uten sminke). Egentlig bare stilig og fint, synes jeg. Og mye mer feminint enn bukser. Kjøp en skikkelig fin ullkjole og tjukke ullstrømpebukser, samt et par forede boots og en litt lang elegant kåpe til å ha nå på vinteren - du kommer til å føle deg såå fin og feminin og elegant når alle andre rundt deg går med bukser og boblejakker.

    SvarSlett
  5. Jeg syns du skal kvitte deg med klær som ikke passer (gi til en veldedig organsisasjon, ikke kaste!). Det er ingen grunn til å beholde dem.

    Reaksjonen på trange klær kommer kanskje av at du ikke ønsker å vise fram kroppen? Aksepterer du hvordan du ser ut nå? Det er noe å jobbe med. :) (Noe jeg fortsatt gjør. :p)

    SvarSlett
  6. Ja, gi dem bort til veldedighet. Kanskje de har noe fretex-aktig i dublin?

    Tenker på deg og masse lykke til med utfordringa! :)

    SvarSlett
  7. Så flott! Bort med dem. "Du må brenne de anorektiske buksene dine", husker jeg den gamle behandleren min alltid sa. Men kanskje er det like fint, eller gir en desto bedre følelse - å gi dem til veldedighet. Eller som søstra mi sa, uten å helt tenke over ordene... "Gi dem bort, så kanskje noen fattige barn i afrika får bruk for dem, eller noe." Etter noen sekunders stillhet slo det henne hva hun egentlig hadde sagt, og hun ble litt fra seg. Men jeg tok deg med et smil og lo :)

    Bukser som krymper (for vi kan jo velge å se sånn på det..?), er en forferdelig vond følelse. Ingen vits i å ha de liggende for å bli påmint dem. Nå synes jeg du har lov til å unne deg en real shoppingsrunde. Tenk så mye artigere det blir å handle klær du vet at sannsynligvis vil passe i en lengre tid fremover! Fremfor når man sitter midt i en aktiv spiseforstyrrelse.. "passer dette om en måned..? Er det da alt for stort? Alt for smått?"

    Heia deg (!), og hadetbra til de anorektiske buksene! :D
    <3

    SvarSlett
  8. Hehe, det er jo ingen som liker bukser som strammer! Selv sverger jeg til sånne tights-jeans, sånne som ikke har forferdelige knapper og glidelåser, og som sitter behagelig rundt midjen! :) Go for it babe, dette er et godt tegn, SELV om vonde bukser er vonde, uansett hvordan kroppen ser ut! ;)

    SvarSlett
  9. You go girl! Gi bort alt som er for lite, og gå med skjørt en stund til. Når du er klar for å shoppe (forhåpentligvis i salg-sesong...) kommer du til å ha det gøy med å fornye garderoben din :)
    Mange gode klemmer fra Geneve til Dublin <3

    SvarSlett
  10. Mitthaap:

    I agree! Kaste ut de gamle størrelsene av hodet. Ikke tilbake dit.

    Tusen takk, gode deg ;-) Du har helt rett! God klem


    Vamp:

    Brenneparty?? JESS plis. De går til Salvation Army her, og de fortjener også fine bukser!

    Alle må sjekke ut vampbok.blogspot.com ☺ I’m already following you! Yey!


    Frida S.:

    Ja, det må til!
    Og selvom det er vanskelig tror jeg det er lurt av oss begge to å prøve å legge vekk teltet. Jeg prøver ihvertfall å si til meg selv at dersom jeg skal klare å akseptere den “nye” kroppen min, så kan jeg ikke gjemme den bort. Enough SKAM.
    Har ingen intensjoner om å kle meg utfordrende (ain’t ever gonna happen), men jeg MÅ lære meg å pynte meg litt, føle meg litt fresh etc. For mange år i telt og joggebukse. (For selvom jeg passet inn i disse jeansene så brukte jeg de ALDRI, trodde de strammet enda de ikke gjorde det etc). Uff!

    Du er kjempesterk, and you can do it! Når det gjelder vektoppgang (og jeg skryter ikke av at jeg er i mål, men jeg har gått opp mye de siste årene) så er det er starten som er verst, Frida. Det går lettere etterhvert (og det er ikke noe jeg sier). <3

    SvarSlett
  11. Christiane:

    Heksebål!
    Ullstrømpebukser er så deilig når det er kaldt! Og det antrekket høres UTROLIG fint ut. Å bli litt mer feminin tror jeg at jeg har VELDIG godt av. “Kjære Julenissen… Jeg ønsker meg ullkjole, ullstrømpebukser, boots og fiiiiiiiin kåpe… I’ve been very good”…

    Tusen takk, Christiane!


    Kaffedamen:

    De går til Salvation Army!
    Jeg jobber med saken. Og jeg aksepterer det MER. Men jeg vet ikke om det har “stoppet” enda. Og jeg har innimellom dager da jeg ikke helt klarer å “se” meg selv? (Hvis det gir mening?) Klarer ikke fokusere, eller se hvor stor/liten/whatever jeg EGENTLIG er? Men alt i alt så har jeg slått meg til ro med at jeg ikke skal ned igjen i vekt. Alt henger liksom sammen. Opp i vekt, mindre obsessed med vekt. Men så har jeg jo selvfølgelig mine dager da jeg bare vil vrenge meg ut av den “nye” kroppen og løpe tilbake til den trygge, gamle. Men mer og mer sjelden. Dette ble bare rambling. Oppsummering: Jeg er overbevist om at jeg misliker trange klær fordi jeg fortsatt ikke har falt helt til ro med kroppen. Men jeg jobber med saken!

    Tusen takk!

    Annika:

    Salvation Army ☺
    Tenker på deg også. Og takk for råd. Jeg vet du akkurat gjorde det samme selv. <3

    SvarSlett
  12. Solveig:
    Haha… Jeg lo også av den kommentaren. Hun som hjalp meg sa noe lignende. “Du kan jo gi dem til et barn eller no…” LOL. Viser bare at det er FEIL størrelse. Og ingen vits i å spare. Ingen planer om å bli et barn igjen.

    Og DEN liker jeg, Solveig! At det er BUKSENE som krymper. Haha… Enig. Det må bli litt shopping, og jeg skal til Houston på lørdag så DET passer jo fint!

    Heia deg også. Og tusen takk for så fin kommentar ☺ <3


    Marielle:

    Tights-jeans er ikke så dumt! Takk for tips! Great! Takk takk, Marielle!


    Linda:

    Vekk med det, ja. Og holder meg til skjørt en stund til. Helt til jeg har nådd den magiske, mystiske størrelsen (salg-sesong would be nice, yes!). And then I can shop till I drop.

    Tusen takk, Linda ☺ <3


    Man har ikke feilet…

    <3<3<3 til deg ☺

    SvarSlett
  13. ÅÅÅ jeg kjenner meg sånn igjen! Men jeg har faktisk ikke innsett før nå - når jeg leste innlegget ditt, at jeg må kaste/gi bort buksene. Jeg har bare hatt en spiseforstyrrelse "light" sikkert, 5-6 kg for lite. Hater at jeg lot meg overtale til å gå opp til normalvekt. Hater det hver dag. Vet at det er sunnere og riktigere vekt, og for all del: jeg er mye med opplagt og mindre svimmel og sliten. Og med to barn og full jobb kan jeg ikke tillate meg å holde på sånn som jeg gjorde. Men selv om jeg er 36 så er det veldig vanskelig. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver på bloggen din, så takk for at du deler. Du er åpenbart ei intelligent jente som har mistet mange år på sykdommen. Og det er så flott å lese at du er på vei til å bli frisk. Fortsett sånn:)

    SvarSlett
  14. Aaah,det er det kjipe med å gå ned i en unaturlig lav vekt,at man må kjøpe seg klær,om så for en stakket stund,fordi alt man har fra før er blitt så stort. Men når man går opp igjen da,så sitter man igjen med en haug klær,som er lite brukt,som ikke passer lengre,fordi man må opp i vekt..Kjipt...men det er nok lurt å kaste dem/gi dem bort framfor å ta vare på dem ja..de blir triggere om de blir liggende..

    Jeg hater også stramme jeans...stive stramme jeans er verste sort....*grøss*

    SvarSlett
  15. Blir fascinert over deg Kristine, gang på gang bærer du ut på nye eventyr, denne gangen det trange-bukse eventyret. Du er så inspirerende når du krever så mye av deg selv, når du setter spiseforstyrrelsen på prøve. Kast dem og den lang, eller gi de bort til de som trenger de (buksene altså :P)

    Jeg har selv bukser, før var det et mål å komme ned i dem, og jeg prøvde dem dag ut og dag inn. Jeg har gitt bort stort sett av alle mine bukser, utenom noen få. Egentlig er det bare tull fordi jeg må gå ned mye skal jeg ha på meg de buksene, og da er jeg vel ikke i stand til å gå i noe slik og ha tro på at jeg ser bra ut..

    bra skrevet! God natt og koooos deg på shopping når den tiden kommer :-)

    SvarSlett
  16. Forstaar det er vanskelig aa kvitte seg med alle buksene som naa er for smaa.Men paa den andre siden saa har du naadd nok et stort maal.Og det staar det stor repekt av.Jeg vil gratulere deg! Du er kjempeflink! Ikke se bak deg..se fremover! Ha en god dag! Stooor klem!

    SvarSlett
  17. Herregud som jeg kjenner meg igjen..
    Kjempe bra at de skal bort, ut og vekk! Ta deg en ordentlig shoppingrunde nå, det har du fortjent Kristine<3
    Selv liker jeg heller ikke ting som strammer, får ikke bevegd meg, det blir så klaustorfobisk, nei takler det ikke. Så jeg bruker en del tights, strømper, også har jeg kommet over en del fine bukser med stretch! de er fra only eller veromoda, love them! Kjøpte faktisk to klin-like av det ene paret fordi de er så gode å gå i :D

    SvarSlett
  18. I wish I had butt like Kim Kardashian.

    SvarSlett
  19. Anonym:

    Det er vanskelig å gå opp, men jeg prøver å minne meg på at kroppen min/din kun fungerer som den skal når den veier det den “skal”. Å hele tiden presse den til å ligge litt under er skadelig, bortkastet tid etc. Minner meg på det all the time, og det har begynt å synke inn litt. Og som du sier: det er umulig å holde det gående hvis man samtidig skal leve et normalt liv. Jeg vet hvor jeg hadde endt opp hadde jeg fortsatt i den retningen jeg var på vei i for 4-5 år siden. I første omgang fullstendig isolert, livredd, alene etc.
    Motiverer meg også ved å minne meg på at jeg ikke kan få til noe av det jeg vil hvis jeg ikke først blir frisk!! Jobber med å akseptere kroppen som den er, håper å legge alle destruktive, slitsomme tanker bak meg, og heller fokusere på å få et fint liv. Høres innmari enkelt ut ☺

    Tusen takk for så fin kommentar!!! Og kast ut de buksene du også!


    Laipai:

    Ja, det er nettopp det de blir. Tror man underbevisst sier til seg selv at man alltids kan “gå tilbake” til de gamle buksene hvis de ligger i skapet. Eller prøve de innimellom, freake ut etc etc etc. Vekk med de.
    Og SÅ enig: Stive, stramme, nyvaskede “kanter”? OMG. Håper jeg en dag kan dra på meg noe trangt uten å få helt noia av det. ;-)


    Marthe:

    Let’s hope trange-bukse-eventyret får en happy ending!!!

    Jeg hadde også et par jeg brukte som “mål” når jeg ikke fikk lov til å veie meg. Herregud, snakk om bortkastet tid.
    Godt poeng, Marthe: Da de faktsik passet så brukte jeg likevel bare joggis fordi jeg følte meg for stor til å gå med dem. Det er jo hele det store paradokset: Man føler seg aldri, aldri tynn “nok”.
    Utsetter shopping til vekten stabiliserer seg. Men daaaaa…. Ha en fin dag ☺

    SvarSlett
  20. Mamo:

    Ja, jeg har nådd et stort mål! Tusen takk. Jeg ser fremover, I do, I do. Og litt bakover. Men så fremover igjen. Tusen takk, Mamo ☺


    Valiumsvalsen:

    Tusen takk! Og ja, jeg skal shoppe litt snart.
    Ja, det blir SÅ klaustrofobisk. Og jeg har i tillegg den fantastiske evnen til å tro at jeg eser i løpet av dagen. Noe som passer om morgenen er plutselig ti størrelser for lite ved lusnjtider. BARE psykisk tulliball, selvfølgelig.
    Jeg må ta meg en tur på Veromoda, jeg, når jeg er hjemme ☺ Takk for tips!!


    Leni:

    She’s got some nice junk in her trunk. I like it, too!

    SvarSlett
  21. du er til stor inspirasjon som har kommet så langt! Jeg er på vei opp i vekt nå for å bli frisk, men synes det er vanskelig.. Føler jeg må spise så utrolig mye for å gå opp i vekt. Noen ganger tror jeg at denne uken har jeg spist nok vel, men vekta står på stedet hvil. Er det bare jeg som har det sånn at jeg måspise utrolig mye for å gå opp? Leser bloggen din hver dag og digger den! Du gir meg motivasjon. Lykke til vidre, du er flink!!!! :)

    SvarSlett
  22. De trange klærne, som visstnok skal sitte stramt, er også min verste frykt! Jeg ender opp med å loffe rundt i joggeklær som jeg OGSÅ synes sitter litt for godt selv om de er to størrelser for store. Latterlig! Det har seg også slik at jeg tilsynelatende ser bedre ut når klær sitter som de skal, men angst.

    Egentlig er det ikke så rart, løse klær har vært ensbetydende med suksess veldig lenge. Det motsatte? BIG time failure. MEN jeg er sikker på at dette normaliserer seg med tiden :) Kun litt adjustment og vips - går vi rundt i skinny jeans og føler oss comfy og flotte! :D

    SvarSlett
  23. Skjenner meg så godt igjen, det var mange år hvor jeg bare gikk rundt i gigantiske joggedresser og knelange skjørt (med stoore gensere til). For meg har det vært en gradvis overgan hvor jeg har brukt mer og mer ”normale” klær. Men jeg fikser fortsatt ikke ettersittende topper (grøss).

    Jeg må nok snart ta en rydderunde i klesskapet jeg også :(gruer meg). Merker at jeg bare vil utsette det, men jeg skal reise sydover i juleferien og da må jeg jo prøve sommerklærne som jeg ikke har brukt på mange måneder (har godt opp flere kg siden sist).

    Vil bare si at jeg synes bloggen din er veldig motiverende og det er godt(og trist) å lese at de er andre som sliter (og har slitt) med den samme dritten.

    SvarSlett
  24. vekk med de! flinkis :D
    Jeg gikk ikke i jeans på maaaaaange år men nå sprader jeg stolt rundt.. ;)

    SvarSlett
  25. Anonym:

    Tusen takk! Jeg synes også det er kjempevanskelig med vektoppgang. Og i begynnelsen gikk det veldig sakte for meg også. Det hjalp veldig med en kostliste jeg fulgte slavisk. Jeg tror det er helt vanlig at man må spise mye for å gå opp i vekt, husker jeg følte jeg spiste ENORME mengder med mat i begynnelsen. Og jeg tror også at vi har et litt rart forhold til hva “mye” er. Forbrenningen settes opp når kroppen får mer mat, så det har kanskje noe med det å gjøre også, at det går litt sakte?

    Tusen tusen takk for at du leser! Jeg tror som sagt at det er vanlig at det går sakte, og at man innimellom når platåer. Men anbefaler kostliste/næringsdrikker ☺ Lykke til! Og hjertelig takk for så hyggelig kommentar!!


    M:

    Ja, det er sant. Klær ser bedre ut når de sitter som de skal. Men følelsen av at det strammer… Og enda et godt poeng, M. Løse klær var jo suksess og styrke.
    Å føle meg flott i skinny jeans er det ultimate målet! Tenk så deilig! We WILL get there, M! Tusen takk ☺ Alltid glad for kommentar fra deg, det vet du!

    SvarSlett
  26. Fallen Angel:

    Så inspirerende at du har kommet så langt- normale klær er bra ☺ Jeg har på meg trange/normale jeans i dag. Og det er en prøvelse, men man må jo øve seg. Eneste måten å komme fremover, tror jeg. Å gi bort alt som er for lite, øve seg på å bli vant til “normale” klær. Lykke til med skapet.
    God tur sydover!! Høres herlig ut!! Kanskje du finner noe fint der du skal?

    Og tusen takk for så fine ord. Synes også det er godt/vondt å vite at det er flere som sliter med det samme. Og at så mange har kommet så langt ☺


    Pantora:

    Du = inspirasjon!!!

    Tusen takk!!! Well done! Snart skal jeg joine deg ☺

    SvarSlett