Søk i denne bloggen

fredag 3. desember 2010

May I present to you... ME!

Jeg er så uhøflig!

Jeg har glemt å introdusere meg selv. Jeg heter Kristine Getz. Jeg er 27 år. Og har hatt spiseforstyrrelser i 10. (OMG, nesten 40% av livet så langt). Men her sier det stopp. Ikke bråstopp, men jeg jobber med saken.


Jeg bor i Dublin sammen med samboeren min, Bear. Han er lege. Og jeg er ... hmmm. Du kan lese gjennom dette bittelille innlegget, så finner du ut av det. 

Før jeg begynte å blogge skammet jeg meg intenst over sykdommen min. Og meg selv. Men det har sluppet taket etterhvert og gjort det lettere for meg å fokusere på å bli frisk.

Hvis du allerede har lest den eviglange "Story of My Life" fra den gamle bloggen vil jeg anbefale å skippe denne.

If not. Please enjoy:

Da jeg var 18 år la jeg noen mørke måneder med buimi og depresjoner bak meg, og reiste til Dublin for å studere psykologi. Jeg, som var fullstendig verdiløs, innbilte meg at dersom jeg bare fikk noen bokstaver bak navnet mitt, en tittel, så ville jeg automatisk også få verdi. Dessverre fikk jeg det også for meg at ingen psykologistudenter kan gå på antideprissiva. ”Jeg er sikkert frisk under medisinene”, sa jeg til meg selv mens jeg kastet lageret mitt i do. Og trakk ned drømmen om en karriere som psykolog.

Heldigvis fant jeg raskt en ny mening med livet. Arkitektur. Ikke fordi jeg klødde i fingrene etter å forme space. Det var heller den desperate frykten for å forbli ingenting som pisket meg gjennom en rekke tester og intervjuer. Og vips satt jeg i et studio blant 49 Irer, de mest geniale, kreative menneskene jeg noensinne har møtt. Arbeidsmengden var enorm, arbeidsmoralen skyhøy, vi var alle preget av søvnmangel, stress og brutale presentasjoner. En tutor sa: ”You must eat, drink and breathe architecture” og ”architects don’t do curves, only straight lines”. Jeg tok rådene litt for bokstavelig. Kanskje ble jeg også inspirert av Bauhaus-estetikken, av stålstrukturer, av minimalisme? I løpet av de tre årene jeg studerte arkitektur fikk i hvert fall både designene og kroppen min skarpere vinkler. Til slutt innbilte jeg meg at en skinny latte var alt jeg trengte i løpet av en 14-timers skoledag, og at det var normalt å løpe gatelangs midt på natten for å forbrenne mat jeg hadde fortært i et mareritt. Jeg skjønte ikke at jeg var sulten før etter at jeg hadde svimt av. De kveldene jeg hadde fortjent det kuttet jeg epler i minimale biter som jeg plasserte i en spiral og spiste i en nøye planlagt rekkefølge. Jeg var rusa på sult, kontroll, gode karakterer og søvnmangel. Jeg var en robot. Et tynt skall fylt av selvhat og en lammende ambivalens. Jeg følte ikke glede, nærhet, kjærlighet eller interesse for noe annet enn strenge regler, rutiner, kaffe og sukkerfri tyggis.

Så ble jeg sendt hjem. Legen sa jeg hadde anoreksi. Jeg lo for første gang på tre år. Feite meg? Jeg måtte behandles. Jeg kom aldri til å bli arkitekt. Jeg måtte spise giftig mat. Hver dag. Og mens jeg gikk opp XX kg lo jeg ikke en eneste gang. Alle følelsene jeg hadde sultet og trent vekk truet med å sprenge meg i filler. Men etter hvert fikk hodet næring. Etter hvert hadde jeg nok hjernekapasitet til å oppfatte hva andre sa, konsentrasjon nok til å lese en hel setning uten å sone ut. Kroppen este. Og jeg var mer mislykket enn noen gang. Ikke psykolog og ikke arkitekt. Ikke engang sterk nok til å sulte meg.

Men anoreksien (den utspekulerte djevelen) lurte fortsatt i kulissene. Og den lurte meg. ”Du brenner jo for noe”, hvisket den forførerisk. Og plutselig var det klinkende klart. ”Å bli ernæringsfysiolog er min mening”, sa jeg. Og innbilte meg at om jeg bare lærte absolutt alt om mat og kropp (les: kcal og forbrenning), så ville jeg forstå hvorfor det var så viktig å spise. ”Dette er begynnelsen på en ny epoke av livet mitt”, skrøt jeg. Og trodde på det. (Jeg lurer på hvor mange som lo bak ryggen min?). Etter nye intervjurunder ble jeg plassert i en klasse med 19 søte jenter. Vi grodde streptococcus, isolerte DNA, lærte om fordøyelsessystemet og ”how to prepare the perfect steak”. Noe “every respectable girl should be able to do for her fella”. Vi lærte at anorektikere er løgnere. Vi veide hverandre. “Resultatene på tavla, girls!” Vi målte hverandre rundt livet, rundt hoftene, rundt lårene, festet klyper på hverandres nakne kropper og skrev ned fettprosentene. På tavla. Hver tirsdag ettermiddag: “Husk pent undertøy imorgen, girls!” Og plutselig, hver tirsdag kveld: Ingen middag. Og hver onsdag morgen: Ingen frokost. Og plutselig var kaffe mat igjen, plutselig sov jeg mindre enn fire timer om natten, plutselig trente jeg hver morgen før skolen. Så våknet jeg. I en ambulanse på vei til sykehsuet. Jeg hadde svimt av foran cola lighten på Spar. (Stolt øyeblikk). 

Jeg visste hvor jeg var på vei.
Og jeg ville ikke tilbake.

Heldigvis var jeg frisk nok til å bli redd. Heldigvis var jeg frisk nok til å vite at jeg var syk. Denne gangen var det mitt valg å slutte. Denne gangen hadde jeg fortsatt litt kontroll. Denne gangen ba jeg om behandling. Men mellom meg og målet stod skammen. Jeg skammet meg intenst over alt som hadde gått galt, over hvor svak, patetisk og mislykket jeg var. Over kroppen som este igjen. Over at jeg var inkompatibel, selvhøytidelig og ekstremt vanskelig å ha med å gjøre. At den gamle meg, hun som drakk vin med begge hender, fikk andre til å le, bakte kanelboller og hadde sterke meninger ikke fantes lenger. At jeg innimellom trampet i gulvet som et barn i trassalderen og sa idiotiske ting som: ”JEG trenger ikke mat”. Eller: ”Hvorfor må jeg spise når alle andre får lov til å slanke seg?”
Og jeg skammet meg over at jeg hadde ofret ALT – sosialt liv, helse, alle krefter – på studier. Og at jeg likevel, etter seks år ikke hadde en grad. At jeg ikke var psykolog, ikke arkitekt, ikke ernæringsfysiolog. At jeg ikke klarte å betjene mitt eget lån, og at spiseforstyrrelsen min, i følge Lånekassen, ikke fortjente verken rentefradrag eller redusert lån.

Skammen ga næring til sosial angst, panikkanfall, depresjon og frykten for brødskiver. Den sugde til seg all energi. Jeg var mer opptatt av å skjule alle svakhetene, situasjonen min, meg selv enn jeg var av å kjempe tilbake.
På dette tidspunktet var jeg ganske fortvilet. Og desperat. Jeg hadde ingen grad. Ingen jobb. Ingen identitet. Jeg hadde kastet bort ti år av livet mitt på selvhat og selvsabotasje. Ti år jeg ikke ville få tilbake. Og jeg ville egentlig bli frisk. Jeg ville leve i verden og ikke bare i mitt eget hode. Glede meg til ting. Klemme og le. Ikke bare spise sjokolade i marerittene mine. Ikke være redd for alt hele tiden. Slippe det rasende tankekaoset. Kjenne ro. Bli meg selv igjen.
Ti år. Skulle jeg virkelig la det bli elleve? Hva var det verste som kunne skje? Hvis jeg var ærlig? Hvis jeg tørket av meg det falske smilet og sa: Jeg er syk?

For syv måneder siden overså jeg alle de (utallige) grunnene til at full exposure ikke var en god ide. Og hoppet i det. Jeg startet en blogg. Og fortalte om alt det skammelige, alt det hemmelige. Med fullt navn. I begynnelsen sov jeg ikke, jeg hyperventilerte, jeg var ekstremt paranoid. Så følte jeg lettelse. Jeg fikk forklart meg. Jeg fikk forståelse. Og jeg fant samhold.

Bloggen har hjulpet meg mye. Støttende kommentarer aller mest. Men også riktig fokus. Jeg har tenkt og reflektert over situasjonen min, fått uendelig mange gode råd.
Jeg identifiserer meg ikke lenger med hva jeg gjør eller er. Heller ikke vekten min. Og nå jobber jeg med å finne ut hvem jeg er. Hva jeg IKKE vil tilbake til. Men heller hva jeg vil. 

Og hva vil jeg? Bli frisk. Skrive en bok. Få enda litt mer ro. Ha det bra. Leve, ikke overleve. Og jeg er på god vei dit. (Muligens ikke med boken, men med resten). 

Så, det var litt om meg! Kort fortalt. Was it old news? Then I'm sorry.  

God helg!


21 kommentarer:

  1. Så stolt av deg!
    Martine

    SvarSlett
  2. Takk for at du delte historien din.

    SvarSlett
  3. Martine:

    Tusen takk!!


    Annika:

    Tusen takk for at du leste.

    SvarSlett
  4. It was great news! Youre coming back (:

    Takk for at du delte med oss! Du er tøff!

    /Hug

    SvarSlett
  5. Tusen takk for dette innlegget :) Så fint å få et navn på deg!
    Det er utrolig inspirerende å lese det du skriver her. Det skal du virkelig vite! Fortsett å kjempe og å motivere :'D

    Det du gjør nå, er den virkelige styrken! Å kjempe seg tilbake. Heia deg!

    SvarSlett
  6. Det var sterkt å lese, og kommentaren på min egen kommentar på forrige innlegg også. Du er en person med så mye godt i deg, og det smitter! Jeg likte veldig godt at du skriver at du nå vil leve og ikke overleve. For meg så sier det så mye, det er så mye som ligger bak de ordene, hele spiseforstyrrelsen og hele ditt fremtidlige deg. jeg vet at du klarer dette, jeg vet det fordi du er sterk <3 Er her for deg når du trenger det :)

    SvarSlett
  7. Jøsses. Gikk ikke opp for meg før nå at det er du som hadde den artikkelen i aftenposten. Satt liksom og tenkte på det, at navnet virket kjent. Så sjekket jeg i en perm jeg har stående, og der var artikkelen din i papirformat! Fikk den av psykologen min en gang, fordi han tenkte det kunne være god lesning. Og så sa han: "Kanskje blogging kan være noe for deg også?". Høhø. Har ikke nevnt bloggen min, ser du.

    Men det var litt artig^^

    SvarSlett
  8. Gleder meg til å klemme deg!

    Er kjempestolt av deg, og så innmari glad i deg!
    <3

    SvarSlett
  9. Takk for at du delte dette, nå ble mange spørsmpl besvart :)

    du er så søt :D :D heldige deg som har en ire å boltre deg med! ;-P

    jeg lurer på.. hvordan kom du over frykten din for brødskiver??

    SvarSlett
  10. Monica:

    Tusen takk for så hyggelig kommentar! Thank you ☺ God helg!


    Solveig:

    Takk for at du satte meg på tanken i går. I was SO rude som ikke introduserte meg. Håper noen kan lese og lære av mine (gjentatte og gjentatte og gjentatte) feil. ☺

    Heia meg og heia deg ;-)


    Marthe:

    Å, tusen takk! Du er god.
    Enig, leve, ikke overleve, ligger mye der. Å leve med en spisefosrtyrrelse er jo ærlig talt IKKE å leve i det hele tatt. Man skal jo følge lyster og behov etc, ikke bare regler og rutiner. Og helst skal man leve uten å hate seg selv, med andre tanker enn kcal og mat. Etc.

    Likewise! Og tusen takk, Marthe ;-D<3

    SvarSlett
  11. Solveig:

    Haha… Jo, det var meg!! Litt av det jeg skrev her var vel ordrett hentet derfra. Déjà vu! Haha ☺

    Du må nevne den fantastiske bloggen til psykologen! (Eller kanskje et behov for å holde den adskilt? Skal ikke blande meg).

    GOD helg til deg ☺ Og ja, det var litt morsomt ☺


    Eva:

    Right back at you! Kjempeglad i deg også!


    Man har ikke feilet…:

    Tusen takk for så hyggelig kommentar!
    Her kommer IRRITERENDE svar på spm ditt. (Sorry). Hvordan jeg kom over frykten for brødskiver? By eating them. I know… Irriterende svar. Føler det er det eneste som funker for alt jeg er redd for (og det er mye): tvinge meg til å gjøre det igjen og igjen. Innimellom slår jeg meg vrang og blir redd igjen. Men å pushe seg til å prøve til tross er det som har funket for meg. En periode leste jeg mye “selvhjelpsbøker” mot angst etc. Og nikket for meg selv mens jeg satt trygt i sofakroken. (Sosial angst, skjønner du). Men det funker jo ikke. Man kan lese så mange tips og råd man vil, men uten å faktisk kaste seg ut i det hjelper det lite med masse “teori”. Man må utfordre seg selv. Gå på butikken, gå i bursdag. Og bare HOLDE ut det (excuse me) h***** kaoset som følger den første brødskiven. Så blir neste litt lettere.
    Vet ikke om det var dette du lurte på. Haha, tok litt av. Men svaret: Spise brødskiver.

    GOD helg til deg, og TUSEN takk ☺

    SvarSlett
  12. Ah you are such an amazing person! Wish you all the best!!!!! I hope that your book will sell great so you will pay your loan back!!!

    If I could I would hug you right now!!!

    SvarSlett
  13. Mamo:

    :-) <3


    Pernille:

    Tusen takk for at du leste, Pernille. :-)


    Leni:

    Thanks SO much, Leni, that means a lot to me. Det lånet (ARGH) gir meg søvnproblemer. Tror nok jeg heller bør satse på LOTTO for å betale tilbake. All in one go. Da skal jeg kaste pengene på Lånekassen.

    Tusen takk, du er god!!

    Lots+lots of cyberhugs <3

    SvarSlett
  14. Veldig bra skrevet. Du burde skrive den boken:)

    God bedring og god helg.

    SvarSlett
  15. It is such an honor to be on that list! Now you are on mine as well... but I must warn you... I have like 5 readers and they are all members of my family!
    I cant wait for you next post!!!
    Sending to you some more WARM hugs! ( I am hugs maniac, you see )

    SvarSlett
  16. Anonym:

    Å, tusen takk! Nå gjorde du meg glad!

    God helg til deg også :-)


    Leni:

    I like hugs too. And your dog is ADORABLE in his little sweater :-)

    Ha en super helg, og tusen takk for adding :-)

    SvarSlett
  17. Kjempe stolt av deg, du er tøff! Mange gode klemmer

    SvarSlett
  18. Hei du!
    Fant bloggen din sånn rent tilfeldig egentlig, tenkte jeg bare skulle informere om at du har fått en ny følger!

    Godt skrevet! Og holder med deg, leve - ikke bare overleve.

    SvarSlett
  19. Hege:

    Tusen takk, Hege :-)


    Arikanne.com:

    Så stas! Tusen takk! Og jess: leve, ikke bare overleve.

    SvarSlett