Søk i denne bloggen

fredag 31. desember 2010

Way back then... in 2010...


2010:

Jeg startet 2010 med å være ganske stressa, ulykkelig og livredd for at noen skulle finne ut av hvilken forferdelig/ond/falsk/håpløs person jeg var, hvor patetisk jeg var, hvor dum jeg var, hvor syk/gal/idotisk jeg var og blah blah blah. 

In other words: Jeg var ganske opptatt av meg selv. Og hva andre syntes om meg.
Til tross for at jeg allerede da var mye bedre, hadde jeg det på ingen måte bra. (Obviously).
Jeg turde ikke gå på butikken. Hadde panikkanfall flere ganger om dagen. Nektet som regel å spise normal mat. Var i konstant i konflikt med meg selv. Følte meg som den mest håpløse idioten i verden, og behandlet meg selv deretter. Var ekstremt asosial. Tok sjelden telefonen og ringte aldri til noen. Innbilte meg at alle innerst inne hatet meg, og var DRITTlei av at jeg var så vanskelig å ha med å gjøre. (This may be true, and with good reason). Brukte mesteparten av tiden til å hate meg selv fordi jeg ikke klarte å ”skjerpe meg” og ”bli frisk” eller ”få til NOE”.

Herregud som jeg skammet meg.

Midt oppi all denne selvhøytidelige elendigheten drømte jeg om å bli frisk. Bare bli meg selv igjen. Jeg ville være snill, morsom å være sammen med, glad og fornøyd. Ikke et stort problem som kun var en belastning for alle. Fri.
Og hva gjorde jeg for å bli fri? Jo da, jeg spiste. Ila de siste årene har jeg gått litt opp og litt ned i vekt, hatt gode perioder og dårligere perioder. Og 2010 har vært en overall god periode, for jeg spiste. Men ikke nok, ikke det jeg skulle, bare "safe food", bare nok til å holde det gående, ikke svime av, ikke se syk ut. Og jeg hatet meg selv for hver bit jeg svelget. Jeg gikk i terapi. Jeg prøvde å nøste opp i fortiden. 
Jeg visste vel innerst inne hva som skulle til, men jeg turde ikke gi slipp. Å kaste meg ut i det ukjente (spise mer og mer rikitg, gjøre alle de tingene jeg var redd for, ta ansvar for meg selv og livet mitt) føltes UMULIG.

Hele tiden gikk jeg og ventet på at noe skulle SKJE.

Hvis jeg bare ble ferdig utdannet… da ble jeg vel automatisk frisk?
For da ville jeg ha verdi? Da ville jeg fortjene? Da ville alt falle på plass?

No?

I tillegg trodde jeg at jeg kunne bli psykisk frisk OG samtidig ”beholde” den (fortsatt litt) syke kroppen. Men mange av de psykiske symptomene jeg slet med var kanskje en direkte konsekvens av underernæring. (Depresjon, elendig konsentrasjon og hukommelse, tvangstanker, litt paranoia etc). Alt har blitt litt/mye bedre med mer mat, jevn næring (etter mai 2010). Og det har blitt lettere å tenke klart, mye lettere å motivere seg.

My lesson of 2010:
Det finnes ingen magiske løsninger. Man kan sitte og vente på at det skal skje en ytre forandring, drømme om at noe eller noen skal redde en fra helvete man er fanget i. But it ain’t gonna happen. All forandring må komme innenfra.

Man blir ikke frisk bare fordi det har gått ti år og det ”rett og slett er altfor urettferdig” om det skal gå mer tid. Man blir ikke frisk bare fordi man fyller 20/25/30/40 år. Man blir heller ikke frisk bare fordi alle man er glad i ønsker det.

Jeg startet den ordentlige kampen mot spiseforstyrrelsen idet jeg innså at ingen kunne redde meg. Bortsett fra meg selv. (Selvfølgelig med hjelp).


Jeg tok kontrollen på en ny måte. Jeg utfordret nazireglene mine, trosset instinktene og gjorde de tingene jeg fryktet aller mest. Jeg spiste det jeg fortsatt trodde var ”giftig”/farlig. (Ikke alt, noe har jeg fortsatt problemer med, men det aller meste jeg før var redd for). Jeg holdt (som regel) ut uroen, rastløsheten og hatet som fulgte. Jeg utfordret meg selv sosialt. Og gikk i bursdag selvom jeg egentlig ville gjemme meg vekk og trodde jeg gjorde alle en tjeneste ved å bli hjemme. Og til tross for panikkanfall, så koste jeg meg innimellom. (Weird, ha?) Ofte endte utfluktene mine i overanalysering og tårer. Men bare det å gå var et fremskritt. Jeg innså endelig at Tesco ikke har en ”alle-som-jobber-her-hater-Kristine-klubb”. Og at de fleste jeg møter på gata har andre ting å tenke på enn MEG og hvor dum jeg ser ut eller hvor stygg jeg er eller hvor trange buksene mine er eller at jeg ikke har fullført en utdannelse. (Er det ikke utrolig ironisk at jeg følte meg så UBETYDELIG, men likevel trodde hele verden BARE var opptatt av meg??)
Og etterhvert blogget jeg. Og var ærlig. Sometimes a wee bit too much. Men det hjalp. For til slutt hadde jeg ikke mer å skjule. (Bestille time for fettsuging når jeg egentlig burde spise et par måltider? Seks år på universitetet uten grad? Søle appelsinjuice på den hvite skjorten til en professor (herregud, for en idiot, trodde han virkelig jeg skulle drikke sukker bare fordi jeg hadde svimt av)? Kaste brødskiver i veggen, trampe i gulvet, få raserianfall som en liten unge fordi jeg ikke vil ha frokost?)

See? (Nesten) ingenting mer å skjule. All is out in the open. Jeg har kunnet bruke mer energi på å bli frisk. Og mindre på gjemme meg. Og skamme meg. (Litt har jeg spart, altså. Skammen stjeler innimellom en smule energy fra meg). 
Men jeg legger til og med ut BILDER av meg selv på nettet. OMG. Det var kanskje det skumleste av alt. 
And who can blame me??
 
Og etter alle disse små endringene kom det små pustehull i spiseforstyrrelsen. Dager da det faktisk var OK å spise. (Fortsatt vanskelig, jeg prøver ikke å sminke på noe eller si det plutselig gikk på skinner). Men når man får smaken på hvordan ting kan være (både mat og livet in genereal), eller hvordan det var før i tiden, så er det å uendelig mye lettere å motivere seg.

Jeg ler hele tiden (det er mest på grunn av Bear, egentlig, så det teller kanskje ikke, jeg har egentlig ledd i lang tid). Men jeg ler mer, da, av andre ting. Humøret er overall en MILLION ganger bedre. (Og de gangene jeg går på trynet i de mørke hullene mine kommer jeg meg mye raskere opp igjen). Jeg er ikke like redd. Og det er kanskje fordi jeg tvinger meg selv (noen ganger gråtende) til å gjøre de tingene jeg frykter mest? Igjen og igjen og igjen til det ikke er like skummelt lenger?

Men innimellom raser det, og jeg ser for meg at jeg aldri skal få til noe av det jeg vil, at jeg skal forbli syk/håpløs og selvdestruktiv. Jeg kan stirre i veggen i ti timer, jeg kan falle sammen i dusjen, jeg kan få et intenst behov for å forsvinne. Men jeg faller ikke like dypt. Og håpløsheten er ikke like fullstendig. Jeg vet at det alltid går over. Og det lysner fortere enn før.

Jeg har fått noen hakk bedre selvfølelse. Jeg har litt mer troen på meg selv. En sjelden gang kan jeg til og med ta meg i å tenke: ”I can do anything”. (Som regel etterfulgt av at jeg faller i trappen/får angst av at det ringer på døra/blir overveldet av panikk ved tanken på hva jeg spiste i går). 

Men i teorien kan vet jeg at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. At den eneste som står i veien/sitter på huk for at jeg skal få til noe er... meg selv:


Jeg har fått litt mer identitet (som ikke har noe med prestasjoner (LOL, ikke stort til identitet da i så fall. Men etter å ha identifisert meg med studiene mine i laaang tid (og mistet ”alt annet” ved meg selv) føltes det som om jeg var ingenting, et tomt, verdiløst skall da jeg måtte gi opp for tredje gang. NOBODY. Og apropos body: jeg identifiserer meg ikke i like stor grad med vekten min. Jeg tør ikke påstå at jeg elsker kroppen min. Men jeg tenker ikke like mye på "tallet".

Og nesten aller best?? Jeg er mindre selvhøytidelig!! Jeg var så selvhøytidelig da jeg var syk at det var ikke til å hooolde ut. Endelig tillater jeg meg selv å gjøre masse feil (feil har jeg alltid gjort, altså. Men nå blir jeg ikke straffet etterpå). Nå kan jeg le av hele meg. Befriende! Og om andre gjør det samme? Be my guest. (Not too much though. And not too loud, please?). 
MEN:
Jeg er ikke helt frisk. (Selv om jeg innimellom tror det). Det henger igjen. Innimellom hvisker spiseforstyrrelsen forførende ord. (Når jeg er stressa eller lei meg). Jeg vet at jeg fortsatt balanserer litt på stupet, jeg vet at jeg må være forsiktig. Det dummeste jeg gjør nå er å klappe meg selv på skulderen for litt fremgang og slappe heeelt av. For da kan jeg lett skli rett tilbake. Been there done that. Så jeg gjør alt jeg kan for ikke å glemme når jeg seiler i medvind. Must be careful.

Jeg ser lysere på fremtiden. Jeg vet jeg er på rett vei. Og til tross for at det involverer større kropp og nye bukser, så angrer jeg ikke et sekund på at jeg kjemper i mot. I begynnelsen gjorde jeg det, veldig, i begynnelsen så jeg flere fordeler med å være syk enn med å bli frisk. Og nettopp derfor var det så vanskelig å motivere seg. Hvorfor kjempe for noe man ikke innerst inne vil få til?? Jeg valgte å stole på leger og de jeg snakket med som var friske. For ingen av dem angret. Og ingen av dem savner spiseforstyrrelsen sin. Man må vel ganske enkelt ta sjansen.

Jeg har ikke det samme tunnelsynet. Jeg ser et (litt) større bilde. Ikke bare hva jeg vil med dagen (følge planen, trene, spise minimalt), men heller hva jeg vil med livet mitt. (Ikke være stuck i mitt eget hode, ikke være stuck i den samme rutinen igjen og igjen). 

2011 skal bli bra. Mindre stress, mer ro, mindre hat, mer glede. Mye har skjedd i løpet av 2010.
Det viktigste jeg har gjort er å gi (ihvertfall mye mer) SLIPP. Det finnes ingen garantier for hva "frisk" innebærer. Men jeg vet jo at "syk" SUGER. Så det kan jo bare bli bedre.

Jeg har satt meg mange mål for det nye året. Og jeg gruer meg ikke. Jeg er til og med litt spent. 
Bye bye (really weird but still good) Christmas 2010. 

And WELCOME 2011!


Tusen takk for at du leser bloggen min. Det har (som nevnt i går) hjulpet meg uendelig langt på vei. (Mer enn du kan ane, men let's not begynne å sippe her). 

En gang for alle, med fullt trykk og rett fra <3:

Takk til deg.

Ønsker deg alt det beste av det beste for 2011. 
 

24 kommentarer:

  1. Du er selvfølgelig ikke helt frisk ennå, det ville vært dumt å tro - stor fare for tilbakefall som du sier, men for en fantastisk progresjon du har hatt!

    Jeg er mektig imponert og utrolig inspirert- takk for at du har delt ups (mostly) and some small downs med oss i 2010. Det har i alle fall betydd veldig mye for meg, og helt sikkert veldig mange andre.


    Du skriver utrolig godt, informativt, detaljert og underholdende - veldig god blanding av informasjon, ironi og humor :D

    Takk og takk igjen,
    store store klemmer og varme tanker for turen til Philadephia,

    <3<3<3 Vamp

    SvarSlett
  2. Du har kommet superlangt Kristine,du har gått en lang vei,og jobbet mye med deg selv om ditt eget selvbilde :)
    Jeg kjenner meg igjen i en del av disse bedringene,som dette med selvfølelsen,det å bygge opp en selvironi,le av seg selv,ikke ta seg selv så fordømt selvhøytidlig,det er så viktig.

    Jeg er sikker på at 2011 vil bli enda bedre for deg,at du klarer å gi enda mer slipp.

    Man blir ikke frisk over natten,sånt tar uendelig lang tid,og tankene sitter hardt i,men du minsker dem mer og mer,og en dag vil du kalle deg selv frisk.
    Jeg tror på deg :)

    GODT NYTTÅR,og de beste ønsker for det nye året på alle måter :)

    klemmer

    SvarSlett
  3. Så nydelig, så ærlig, WOW!!!
    U rock, Kristine, virkelig!!!
    Jeg blir helt satt ut av ærligheten din, og hvor inn i h**vete (sorry, hehe) tøff du er!
    2011 kommer til å bli et FANTASTISK år for både deg og meg, jeg bare vet det:-)

    Klem, Rosa

    SvarSlett
  4. Kjære deg! Lover å lese innlegget ditt seinare, men akkurat no har senga førsteprioritet. Ville berre ønskje eit strålande nytt år! Veit du gleder deg til november, men eg vonar at 01.01.11 i dag òg kan vere til fornøying:)
    Mange klemmar!

    SvarSlett
  5. Jeg liker virkelig utviklingen din for dette året - absolutt inspirerende og motiverende! Er glad jeg kom over bloggen din, du skriver innmari gripende, og samtidig underholdende og morsomt. Misunner deg den biten, jeg har nemlig for uvane å svartmale selv positive tanker og hendelser når jeg skal skrive på bloggen min. Hehheh.

    Håper du får et fremgangsrikt og megabra 2011, Kristine. Happy new year! :D

    SvarSlett
  6. Rørt til tårer nå.. ;) Utrolig flott å høre om din kamp og hvor langt du er kommet, og hvor positivt du ser på fremtiden!

    *masse masse hjertevarme klemmer*
    Ønsker virkelig det beste for deg i året som kommer nå, jeg er overbevist om at du fortsatt vil føle deg friskere og bedre for hver dag.

    Sug til deg masse positiv energi og kjærlighet, ta til deg komplimentene du får.. Resten; det negative: skal du ikke bry deg med. For det vil du ikke ha i livet ditt, det bryr du deg ikke om. Og tilslutt har du så mye positivt materiale innabords at det negative ikke slipper til lenger. Det føles nemlig slik for meg, en positiv buffer som gjør at man takler endel negativt. For livet er jo bestandig litt av begge deler, enten man er syk eller frisk. Men det er greit! ;)

    Du er et flott menneske, Kristine! ;) Nyttårshurra fra meg

    SvarSlett
  7. Jeg sitter ogsaa med taarer i oeynene.Det er gripende lesing.Du er et nydelig menneske som fortjener kun det beste! Alt godt oenskes deg for 2011!

    SvarSlett
  8. Godt Nyttår Kristine!! <3 <3 <3
    Jeg håper 2011 vil bli et år som er fyllt med god helse, stadige fremskritt, og mange hyggelige møter med de du er glad i, både her og der ;)
    Mange klemmer fra Linda

    SvarSlett
  9. Hei, og godt nytt år!
    Ville bare si at jeg leste ALLLE blogginleggene dine på noen få dager og koste meg veldig med de. Nå, når jeg har lest igjennom de gamle arkivene(fra mai) er det alltid dagens høydepunkt å lese det du har lagt inn for dagen. Tror til og meg det har forbedret engelsken min :D
    Du er utrolig flink til å skrive! Selv er jeg innlagt på sykehus, men det er motiverende å lese om deg.
    TUSEN TUSEN takk for at du skriver denne bloggen!
    Håper du får et supert 2011, med enda flere fremskritt!
    Hjertelig hilsen jente på 13 år

    SvarSlett
  10. Åh, du er så bra Kristine!

    Jeg husker ikke helt hvordan jeg kom over bloggen din, men jeg er i hvert fall _kjempeglad_ jeg fant den der ute i det o'store Internettet.

    For en stor inspirasjonskilde du er! Ikke bare mtp å bli frisk fra spiseforstyrrelser, men også fordi du viser hvor mye godt som kommer ut av å VÅGE. Der er litt rart å si, for jeg kjenner deg jo ikke, men jeg vil si jeg har blitt glad i deg:)
    Du virker så utrolig god, omsorgsfull og levende!

    Ønsker deg alt godt i 2011, og jeg skal følge med bloggen din gjennom heele året:D

    SvarSlett
  11. Tusen hjertelig takk for et vanvittig inspirerende og rørende innlegg. Lykke, lykke til med 2011!

    SvarSlett
  12. Så nydelig. Fantastisk skrevet nok en gang Kristine. Alt det beste for 2011 - vet det blir bra! Klem martine

    SvarSlett
  13. "Det finnes ingen garantier for hva "frisk" innebærer. Men jeg vet jo at "syk" SUGER. Så det kan jo bare bli bedre"
    Amen to that!!!

    Godt nytt år:)

    SvarSlett
  14. GODT NYTTÅR DINO!!
    Tusen takk for innholdsrike og morsomme innlegg. Dagene blir ikke helt det samme uten DINO.
    Og forstatt masse lykke til. Du har kommet langt på vei, så du har all grunn til å være stlt av deg selv, jeg beundrer deg.
    Nyttårsklem fra meg

    SvarSlett
  15. Når du skriver på bloggen din, gjør det hverdagen min strålende:) hadde en ganske dårlig dag i dag. Etter mye kulde, lite kaffe og ting som tok for lang tid. Var det en fryd å sette seg ned med en kopp kaffe, ta opp iPhone min og sitte å lese bloggen din<3 ha en strålende januar vidre:)

    SvarSlett
  16. God jul og herleg nytt år, Kristine! You go, gal ;) Heiar på deg. Det er bra du har Bear. Eg har også ein Bear. <3

    Høyr denne:
    http://www.youtube.com/watch?v=s4_4abCWw-w

    Lyrics:
    http://www.sing365.com/music/lyric.nsf/heartbeats-lyrics-jose-gonzalez/aa2ce138ef6aec27482570fb000b7f9f

    Ha ein fin dag! :)

    SvarSlett
  17. Beklager at jeg har vært litt dårlig til å kommentere alle de fantastiske innleggene dine snuppa! Jeg leser, men det har vært litt vanskelig i det siste.

    Jeg håper du får et kjempegodt år dette året som kommer, at det går på skinner er vel ikke en forventning en gang, nesten slik hvis det gjør det så burde det være noe galt.. Du er i alle fall sterk! Likte det du skrev om at du blir ikke frisk fordi du fyller år eller oppnår noe annet i livet, du må ville det og ta kontrollen selv, selvsagt med hjelp <3 Stoor klem!

    SvarSlett
  18. Godt nyttår! Det er kjempefint å følge med på deg. Jobber selv med å komme meg på beina igjen, og du er til stor inspirasjon. Særlig de dagene det fristende å gi opp, er det mye trøst i at det er noen som "forstår" hvordan jeg har det, at det er flere som har de samme tullete tankene, men at du samtidig viser at det nytter... det gir meg rett og slett lyst til å kjempe videre. =) Så tusen takk!

    SvarSlett
  19. lager knekkebrøda "dine", også kom sangen don't give up med peter gabriel og kate bush på radioen.. syns den passa litt..
    vil og si et RIKTIG godt nytt år! trur aldri jeg har kommentert her faktisk.. har skrivd mange, men alltid endt opp med å slette de :/ håper 2011 blir det beste året ditt noen sinne, det fortjener du virkelig:)

    SvarSlett
  20. TUSEN TUSEN takk for så fantastisk hyggelige kommentarer :-)

    Jeg svarer mer utfyllende i løpet av helgen (enda jeg egentlig vil svare nå, for jeg har lest gjennom alle nøye og har masse jeg vil si). Men. Must clean up and pakke ut and buy some food etc.

    GOD HELG!!!

    SvarSlett
  21. Nok et flott innlegg 1010 (Got it?)
    Kan ikke si hvor stolt jeg er av deg som holder på som du gjør! Keep it up!

    Lots of love T <3

    SvarSlett
  22. Tina:

    LOL. Jess, I got it. 1010 is my name!

    I love you! Håper du har det fint, tusen takk du er supergod!

    SvarSlett