Søk i denne bloggen

mandag 31. januar 2011

Is the "supermarket-ape" trying to escape?


Når jeg blogger ser jeg for meg at jeg snakker til en god venn. (Kall meg patetisk, men du er min gode venn enten du kjenner meg eller ikke, og enten du vil eller ikke. Eller. Det blir i såfall et enveis-vennskap og det teller kanskje ikke. Whatever). Nettopp fordi jeg innbiler meg at dette er en samtale, og at noen faktisk (utrolig nok) leser/hører på - så skriver jeg ganske muntlig, med større bokstaver og farger der jeg in real life ville viftet med armene eller snakket høyere, enda mer skingrende etc.

Those days, når jeg føler meg sosial er det gøy å blogge. Da har jeg noe å fortelle deg. Eller jeg lurer på om du er som meg. Eller jeg har kommet på noe jeg hadde glemt å fortelle om fra tiden jeg var coo-koo-in-my-head. Som jeg ikke har noe i mot å dele fordi det er så lenge siden og fordi det er så absurd at jeg egentlig føler jeg snakker om en annen person enn meg selv. (Og herregud, jeg har da ikke noe i mot å drite ut andre). Eller jeg sliter med et eller annet lite, rart problem, og håper at du har et godt råd til meg. For let's face it. Jeg er jo (tydelig) ikke helt un-coo-koo-ed just yet.

Those happy/relaxed days skriver jeg noe, leser raskt gjennom, trykker på PUBLISH POST uten å tenke meg om to ganger. And get on with my day.


Og sååå har vi de andre dagene. Da jeg føler jeg publiserer ppel. Og har den tunge søpla hengende over hodet mitt resten av dagen. Vurderer å slette alt sammen. Får innimellom panikkanfall. Fordi det er teit, sytete, fordi jeg ikke får frem det jeg prøver å si, fordi jeg fremstiller meg selv som en uansvarlig idiot. Eller fordi jeg ikke har noe å fortelle.

Hvem gidder vel å lese om meg/meg/meg/meg/meg/nabo'n min/meg/meg som gjør ditt eller pleide å gjøre datt og idag har jeg en sååå tøff dag og booooooooo-hoooooooooo, Kristine, who freakin' cares???

Det verste er tanken på at gamle kjente skal titte innom. (Hvorfor de skal gjøre det? Well I dunno, jeg er bare ekstremt paranoid). Men tenk, da, hypotetisk, at en eller annen titter innom en eneste gang. Og at den eneste gangen er den dagen jeg har lagt ut råtten fisk og en gammel tomat og et eggeskall? Første og siste gang. Og hva leser de? Kanskje at jeg er redd for å handle mat? 
Eller noe annet snacksy jeg er stolt av. Og hva tror du at de tenker?

Oh Looo-ooo-ooord, what happened to her? Hun pleide da å være helt normal. Now she's paaathetic.

Og så klikker de seg raskt ut. Og stempler meg som...

I dunno. 
Haha... En ape? Som får panikkanfall på butikken mens hun leter etter bananer eller no.

Eller de leser om at jeg har en "dårlig dag". Og boo-i-hoo-hoootte-meg-tooo. Hvem har vel ikke det? Snakk om sytepave.

Men nok om dette hypotetiske scenarioet. Jeg bekymrer meg for hva du tenker også.
For kanskje du misforstår? Og sitte igjen med et litt uæææh-hæææ-inntrykk.
(Kan du love at du aldri bare skummer igjennom??? Men at du trykker på forstørrelsesglass-knappen, eventuelt bruker et ekte forstørrelsesglass, tar notater, analyserer, forstår nøyaktig hva jeg prøver å si, hva jeg egentlig mener selvom jeg ikke får det fram? Ja. Takk. Det er sånn man skal lese en blogg, skjønner du. Ikke bare skumme gjennom. Så den regelen må du følge. Så reduserer vi sjansene for misunderstandings).

Ellers er jeg redd for å tråkke deg eller andre på tærne.

Jeg er redd for at du skal tro jeg er ute etter sympati.

Og jeg er redd for at du skal tro (naturlig nok) at jeg innerst inne tror jeg er jævlig interessant siden jeg skriver om meg selv hver eneste dag. Og deler med deg. Som om du bryr deg om hva jeg gjorde i helgen, for eksempel. (What? Not much. Jeg vasket og bakte og leste om spiseforstyrrelser og hang med Bear. See? Du gjorde sikkert tusen mer interessant ting enn jeg gjorde. Men presser du det på meg? Nei. Please feel free, though. Some action-filled-party would be interesting to hear about?).
Men joda. Jeg vet jo at jeg ikke er interessant. Så har vi det avklart.

En siste ting: jeg er redd for at du tror jeg leter etter at du skal si: "Nei, det er du ikke, Kristine, du er kjempeinteressant!" Please don't say that. Jeg fisker aldri, aldri etter at du skal si meg imot. (Haha. Her må alle være enige med meg).


Det jeg faktisk prøver å si.

Å blogge om seg selv og sykdom er kjempetøft. Ikke bare fordi jeg er paranoid, men hvis du ikke blogger så kan du jo tenke deg hvor rart det er å brette ut om alt du egentlig skammer deg litt over (jeg vet at du også har noe, et eller annet). Ikke at alle blogger som jeg blogger, da. Men jeg skriver om alt jeg har holdt for meg selv i eviglang tid, brukt enorme mengder energi på å skjule. De tingene jeg ikke engang fortalte om til psykiateren min fordi jeg skammet meg. Why??? Fordi jeg ikke orker å gjemme meg mer. Fordi I wantz to move on. Og utrolig nok er dette måten å gjøre det på. For meg. Selvfølgelig ikke for alle. Kaste ut litt søppel innimellom. Holde ut uroen som følger. Se at det overlevde jeg jo helt greit. Og så gjøre det igjen og igjen og igjen. (Og ikke forvente at jeg skal våkne hver dag med tusen ideer til ting andre faktisk ville hatt interesse av å lese om). 

Hvis du bare ante hvor mye angsten min er redusert siden jeg begynte å blogge??? Oh miii gaaad. Da hadde du ... I dunno. Blitt innmari glad på mine vegne?? Innmari glad i deg selv fordi du har hjulpet meg på veien?? 

Og grunnen til at jeg blir litt paranoid er vel også fordi jeg (mer eller mindre) bare fokuserer på mine syke/svake sider. (Og her prøver jeg ikke å si at det skjuler seg en fantastisk side av meg, sterk og flink og latterlig intelligent, som du ikke får bli kjent med. Men bare at jeg faktisk innimellom fungerer som et normalt menneske også. Og at jeg faktisk, rent praktisk, tar ansvar for meg selv).


Well, well, well. Da klarte jeg jammen å dedikere et helt innlegg til meg selv. Igjen. Men personlige blogger skal jo handle om... personen som blogger. Og...

... that's ME.



PS: Dette innlegge faller i kategorien: Paranoia medium. Uninteresting maximum. Men men... PUBLISH POST

Etter:
May we all have a... HAPPY (*vifte med armer og bein/miste balansen/falle av stolen*) WEEK!

søndag 30. januar 2011

Ikke-rebell, men i fengsel likevel

Macen min er fylt opp av hundrevis av dokumenter fra en periode jeg gikk i terapi. Fordi jeg ikke var så flink til å snakke eller sette ord på ting (var??? ER), så fikk jeg lov til å levere inn tykke bunker med mørke tanker. Som den stakkars psykiateren leste gjennom. (Ice-breaker før neste time).

Anywho. I dag har jeg tittet gjennom noe (jeg skriver nå, you see, og da er det faktisk en luksus å kunne sendes rett tilbake i møkka. Makes it easier to remember what it felt like to be trapped in my head at that time).

PS (bare sånn før jeg egentlig har startet):
Herregud, så mye man glemmer (eller kanskje fortrenger). Jeg kan ikke tro at jeg har skrevet mye av det jeg leser. It scares the S*** out of me.

Men midt i noen merkelige tanker, så fant jeg noe latterlig morsomt. Jeg har nemlig skrevet at jeg skulle ønske at jeg bodde i ...

... bodde i...

... gjett, da! Come on!

Periode med anoreksi? Regler? Rutiner? Alt fra at mobilen ringte til at det ble rødt lys til at en forelesning ble utsatt i fem minutter gjorde jeg meg gaaal.

Så hvor tror du jeg ville bo?

Joda. Jeg ville bo i et fengsel.

For der var det jo faste rutiner, alt skjedde til faste tider, ingenting ble utsatt. Der kunne jeg være helt for meg selv. Jeg kunne lese fag helt uavbrutt. Hele dagen. Jeg kunne løpe på en sånn fin bane. Jeg ville slippe å pynte meg, sminke meg. Bare gå i svær oransje dress (obviously var det TV jeg relaterte til).

Unngå alt kaos.

LOL: Jeg tipper jeg fantaserte om å løpe laps hele dagen, ta push-ups i mørket. Bli super-fit, lizzom. Og så lese hele natten og bli super-intelligent, too.

Å herregud... Men det sier vel kanskje litt, da, om tilstanden min, når dette var noe jeg ønsket meg?

Etter å ha lest gjennom den delen om hvor fantastisk det hadde vært med fengsel (dette er skrevet som en dagbok, altså, ikke en gjennomtenkt tekst, bare masse tanker); så kommer jeg tydeligvis på noe veldig avgjørende. Og skriver:

Å. Maten. Fengselsmat. No thanks. Faen.

Og med det slo jeg den geniale og svært gjennomtenkte ideen fra meg.

LOL. LOL. LOL.


Jeg nevnte ingenting om fri vilje, for eksempel. Noe av det første som slår meg nå (sammen med ti tusen andre ting), ved tanken på å sitte innesperret. But schmaybe that was because jeg på den tiden ikke hadde fri vilje??? Enda jeg ikke visste det selv. For jeg var jo i kontroll, full-kontroll. Mmmhmm, Kristine. Mmmhmmm...


Det jeg ikke forstod var jo at jeg allerede var innebura i fengsel.

In my own (lovely, oh so lovely) head.

fredag 28. januar 2011

I hvertfall ikke en badeball...

Seee hva jeg fikk i posten i dag...


Jess. I can understand your jealousy.

Men det er faktisk ikke sko eller bag eller ... (herregud, da, nå prøver jeg å komme på noe morsomt, men "badeball" er liksom litt oppbrukt når det kommer til flate pakker, og hva skal jeg med en badeball?) ... eller en ...

F*** it.

Det er bøker. Veldig lite spennende, I know.


Jeg er på jakt etter supertips om hvordan jeg kan bli HELT frisk på 1-2-3. Det er jo sånn det funker med en spiseforstyrrelse. Nooooooooooooo?


Hvis noen av de bøkene inneholder setninger a'la:
"Se deg selv som barn. Overøs dette barnet med kjærlighet..."

Eller:
"Still deg foran speilet hver morgen og si: Jeg er vakker. Jeg er vakker. Jeg eeer vakkerrrrrrrrrr"?????

Da kommer jeg seriously til å... lage bål i hagen. Men ærlig talt: jeg har fått nesten alle bøkene anbefalt på det varmeste fra en som har hatt stor nytte av å lese dem. Så da håper jeg det smitter over på meg. På en måte blir dette litt research for min egen såkalte bok (les: rotete dokument). Kanskje.

Uansett: Wish me luck!

Og god helg!

Og nei. Jeg skal ikke lese om spiseforstyrrelser hele helgen.

torsdag 27. januar 2011

Ikke bare-bare å dele hue med en reddhare



Nå rotet jeg litt rundt på macen min (I missed him so much). Og fant noe jeg må ha skrevet for evigheter siden. Om devils og rabbits og meg selv.

Jeg tror jeg er delt i 3 deler.

Det er meg.

En liten, redd kanin.

Og “the devil”.

Here we are:

Djevelen i midten. IKKE til høyre.

Kaninen og jeg har alltid delt kroppen min. (Kanin as in reddhare). Og kaninens nervøsitet har smittet over på meg, helt fra jeg var liten. (Fint å skylde på noen, right? Som om jeg er et blankt lerrret uten ansvar... LOL!) Djevelen, derimot, flyttet inn for sånn ca 10 år siden. (Og skremte vettet av den stakkars kaninen).

Det ALLER første djevelen gjorde var å kaste ut alle verdiene jeg og kaninen hadde (vi var ganske sammensveisa, kan du si). Og lage nye.

Viktigst:
Jeg var verdiløs. Og fortjente egentlig NADA.

Men Djevelen var ikke bare evil. Den ville egentlig hjelpe. (<3) Den hadde en løsning. Jeg kunne få verdi. Hvis jeg bare ble tynn. Og sterk. Og fikk meg en utdannelse og noen bokstaver etter navnet mitt. Da . . .

Dumme meg og reddhare-kaninen bare nikket, vi.

"OK", sa vi. "Please help us. We’ll do WHATEVER it takes".

Så utviklet Djevelen en lovsamling. Og tydeligvis var det morro, for han tok til slutt helt av. Det var regler for ALT.
Ikke spise ditt. Ikke spise datt. Ikke drikke alkohol. Ikke hvile. Ikke lese ikke-fag. Ikke være sosial. Ikke sove etc.
Bare følge regler til punkt og prikke, gjøre alt perfekt, jobbe hele døgnet, løpe hit og sprette dit. Og smile til alle som var mer verdt. I.e. smile til pinner på veien og mordere på TV og skosåler og søledammer.

“Stakkars oss”, hvisket kaninen til meg. “Vi er ikke bra nok. Ikke smarte nok. Ikke pene nok. Ikke tynne nok”.
Djevelen sa seg enig: “Dere fortjener ikke!”
“Nei”, sa jeg. “Vi fortjener ingenting”.

Å dele kropp med en reddhare kan være slitsomt. For man er jo redd hele tiden. Men tro det eller ei, det er også lønnsomt. For innimellom glemte jeg meg. Innimellom lengtet jeg etter kvelder på byen eller hjemmebakt brød eller satte spørsmålstegn ved en regel, og da skalv kaninen så kraftig at jeg rakk å komme til fornuften i tide. Den vekket meg før jeg rakk å gjøre noe jeg ville angre på.

Reglene var så sterke, så fulle av djevelsk kraft, at selvom jeg innerst inne var uenig i verdiene de var basert på, så gjorde jeg alt for å unngå skammen og skyldfølelsen som ristet den stakkars kaninen i filler hver gang jeg gikk i mot. Og jeg visste at NIRVANA (i.e. STYRKE, verdi, tynnhet og intelligens) ventet i den andre enden. Bare jeg holdt det gående. Fulgte reglene. Ikke klaget.

Og etterhvert ble reglene så trygge. Og så fine! De gjorde livet rent og oversiktelig. Alt var lett så lenge jeg fulgte dem. Og jeg sluttet å sette spørsmålstegn. 
Dessverre var Djevelen j***** pirkete. Og taklet ikke at ting ble utsatt eller gjort om på, eller at man måtte stå i kø, eller at andre feiret noe, eller at telefonen ringte og forstyrret.
I tillegg var Djevelen J**** urettferdig. For hver gang jeg gjorde en bitteliten tabbe. Hver gang jeg mistet kontrollen LITTEGRANN ventet straffen.

Men for EN tabbe holdt det ikke med EN straff. Oh nooo. For HVER tabbe ble jeg og kaninen straffet mange ganger. Igjen og igjen.
Djevelen hadde også jæskla god hukommelse. For han minnet oss på tabber hele tiden.
“Husker dere all vinen dere drakk forrige uke?”, kunne han finne på å si, sent på kvelden. Enda det bare var snakk om et halvt glass vi tvang i oss for å være høflige mens vi slet med dårlig samvittighet, enda vi allerede hadde betalt ved å løpe ekstra langt, kutte ut et par lunsjer etc. Og så var det opp igjen. Og ut igjen.
“Husker dere den dagen dere skulket trening for å lese til eksamen?”, kunne han si, helt plutselig, enda det var flere uker siden, og vi allerede hadde betalt.
“Husker dere den gangen dere var i bursdag og spiste kake?”, kunne Djevelen hviske med den ekle stemmen sin, mens Kaninen og jeg holdt på å lage frokost en morgen. Som så gikk rett i søpla. Sammen med resten av dagen. Enda det var tre måneder og to uker siden kaken.


For en djevel den djevelen er.

Også så smart. Som klarer å være i så mange hoder og forgifte så mange sinn på en gang.

De utspekulerte reglene vi følger er basert på FALSKE lover basert på FALSKE verdier. Som sier vi er verdiløse. Noe som OBVIOUSLY, hvis vi bare tenker oss om i to sekunder (eller ti år, for de av oss som ikke er så kvikke i huet), ikke stemmer. Løgn.

Ergo lever vi etter regler som er basert på en løgn. Og lider fordi vi tror på løgnen. Og fordi alt er basert på frykt (for er det ikke egentlig det??), så tappes vi for energi. Vi holder bare hodet så vidt over vannet, hver eneste dag. Vi ender opp maktesløse, utslitte og ulykkelige.

For å bli lykkelig/frisk/få litt ro og sjææælefred så må man kvitte seg med reglene. Og det krever MOT. For som jeg skrev, reglene gir tygghet. Reglene skaper oversikt. Og kontroll. Om enn all fake. For det er en annen som sitter helt på toppen, en annen som har kontroll over vår kontroll.

Delete, delete, delete alle regler. (SO easy, I know). Ja til god mat og ja til vin, ja til gode klemmer og ja til latterkramper, ja til filmer og ja til popcorn, ja til dager uten planer og ja til masse søvn. 

Mhmmm? 

Min djevel er på vei ut. Kaninen not so much. Men den er i det minste ikke ond. Noen ganger rekker jeg å tenke "Oj, nå var det stille". Men da kommer de alltid tilbake igjen. Så helt ensom i mitt eget hode er jeg fortsatt ikke. 

onsdag 26. januar 2011

Headache is no piece of cake

Migraine, you ask. How does it feel?

Oh my Lordipants, det suger.


Vanligvis er jeg såpass heldig at det ikke varer i mer enn noen timer. But not this time. 
Light is not my friend. Nor is my computer (actually, he is my BEST friend, but not right now).
 
Jeg er, sånn FYI og BTW, livredd for å kaste opp. Og når jeg har migrene er det ofte ikke til å unngå. Men jeg blir alltid stressa fordi jeg er redd for at det kunne/burde vært unngått, at det var jeg som “startet det” etc. Noe det selvfølgelig ikke var i dette tilfellet. Jeg hadde ingen finger med i spillet, for å si det sånn. (Trommevirvel for rasende festlig humor). Og har heller ikke hatt det på mange år, swear to God. 

Men jeg er likevel redd for å falle tilbake. Når jeg for eksempel føler jeg har spist for mye virker veien så kort. Og det er den jo. Men. Jeg faller ikke for "fristelsen". Takk for tilbudet, destruktive hjerne! Takk! Men jeg er smartere enn deg, hjernen min. Jeg vet jo at en gang blir til to ganger og to ganger til tre… og tre til et helvete jeg ikke noensinne skal tilbake til. Ever.


Visstnok er det vanlig å gå fra anoreksi til bulimi. Men jeg gjorde litt motsatt. (Som også er vanlig. Alt er jo så typisk og vanlig - og LOL-i-LOL - var det ikke "vi" som liksom ønsket å være så innmari spesielle???). 
 
Og når det gjelder å kaste opp, så er det, BTW, ingen fare, som sagt er jeg livredd. Dette var bare noe jeg lå og tenkte på i mørket.

Blah blah blah. 

Tusen takk for helt fantatsiske kommentarer på forrige innlegg. Jeg gleder meg til å svare i morgen. 


Men nå ser jeg dobbelt. 



Natta 

mandag 24. januar 2011

To inhale around a smelly scale = epic fail

Jeg har vært hos legen og den "proffe" vekten og tam-tam-ti-tam...

... opp. Igjen.

Og så ble jeg litt stressa, da. For jeg har lest et sted at man har nådd idealvekten når systemet (og jeg regner med at du vet hvilket system jeg sikter til) fungerer igjen. Apparently så stemmer det ikke. For jeg nådde den grensen for tre måneder siden. Og jeg klatrer fortsatt oppover (om enn ikke like fort). Jeg forstår (i teorien) at man faktisk må ese godt forbi Libresse-med-vinger-grensen (for man gikk jo ned i vekt før man mistet mensen). Så joda... den fornuftige delen av hjernen min (den minste, ja, den du nesten ikke kan se/legge merke til) forstår at det jeg leste ikke (nødvendigvis) stemmer. 
Fordi jeg hadde sett for meg at alt skulle stabiliseres i det jeg la en pakke tamponger i handlekurven så er jeg litt frustrert. Og har i den anledning ett itzy-bitzy spørsmål:



Når (i h******) stanser det??? I det minste sånn ca??? 


Det var obviously retorisk. Men nok om det.
Jeg kan være så frustrert jeg bare vil. Jeg skal nemlig ikke gi meg. For hvis jeg gir meg (og believe me, jeg lengter ofte etter å slappe av litt, følge spiseforstyrrelsens forførende hvisking, bare skli littegranne bakover, slippe å alltid måtte velge litt mer og litt annerledes enn jeg egentlig vil, ikke alltid måtte gå for det som er vanskeligst/mest stressende), men... jo altså, hvis jeg gir meg???

Da må jeg jo gjøre alt sammen en gang til.


For jeg har ikke tenkt til å leve et ambivalent liv, jeg har ikke tenkt til å konstant tenke på næringsinnholdet i alt jeg spiser, eller slites i to av krangling mellom en del som vil ditt og en del som vil datt.

Jeg vil bli helt frisk. Ikke bare halvveis. Ikke sånn som dette i en mer eller mindre frisk (kanskje litt sliten og litt skjelett-porøs) kropp. Med et 3% fornufting og 97% irriterende hode. Men helt frisk.

Så da får jeg bare fortsette å gå til legen på mandager, enda jeg ikke ser syk ut (for det gjør jeg ikke), enda jeg har OB i vesken (just in case), enda jeg har ny bukse som jeg skal vokse i (who knows how tight they'll be in the end... Og som, sånn BTW noen ganger virker trang likevel fordi jeg har magiske evner som får lårene mine til å ese i løpet av et par timer).

Så får vi vente og se hvor det ender. Så lenge jeg slipper alle tankene (som tross alt har roet seg betraktelig), så skal jeg (håper jeg) tåle å gå opp enda mer i vekt.


Så ufattelig smekker. Og så overentusiastisk at jeg blir grå i trynet. Og ja, det er altfor varmt å sitte med lue og skjerf inne, men jeg er på vei ut. Og hadde egentlig planlagt å bare skrive ett ord: VRÆL. Men så ble det jæskla mange flere ord. Og i tillegg glemte jeg helt å starte med VRÆL.

Men herregud, det er jo så enkelt i teorien: Jeg nekter å leve resten av livet med kaos i hodet. Nekter å la meg styre av en sykdom som får meg til å gjøre ting som egentlig strir i mot (herregud, for et utrrykk) alt det jeg egentlig tror på. (Jeg er nemlig innerst inne ikke så JÆVLIG opptatt av lårene mine, når alt kommer til alt, skjønner du).

Og som jeg sa: hvis jeg faller tilbake må jeg gjøre det en gang til. Og da kan jeg like gjerne gjøre det nå, en gang for alle.

Dumme, dumme, dumme vekt. Betyr jo egentlig ingenting.

Og for et tragisk liv den vekten lever. Bare en metall/plast-dings, som er mest intim med fotsåler (yum-may... beste "klemmen" ever var med en god og myk... hæl?), kanskje lukter tåfis, og deler "rom" med... a toilet. Eller. Min vekt gjør ikke det. For den er gjemt langt vekk fra meg så jeg ikke skal fristes til å "hang out" med den hver dag, hele dagen. We used to be the best of friends, you see. Men jeg har jo innsett, da, at det finnes mindre dømmende venner enn vekten (den er vel ærlig talt ikke dømmende når jeg tenker meg om, den tenker vel ikke så innmari mye, tror jeg, kun opptatt av å veie og displaye tall som forteller om det blir en god dag eller en dårlig dag, den). Og det finnes venner som lukter bedre enn vekten (herregud, nå høres det ut som om jeg har store tåfis-problemer, men helt seriøst: min vekt lukter blomster).

Oh lord. I'm sorry. Nå burde jeg gå tilbake og slette alt det jeg nettopp skrev, men fordi jeg øver meg på ikke å være perfeksjonistisk, skjønner du, og fordi jeg til tider bruker altfor mye tid på å slette og skrive på nytt, så lar jeg det stå.

Uæh. Så kjipt å ha det hengende over seg i hele dag. Men blæææh. Hvem bryr seg?

Hele poenget med dette innlegget var vel egentlig at det er lurt å holde pusten rundt fremmede badevekter.

Happy Monday everybody!

PS:
Beklager all banningen. Jeg snakker ikke så stygt som jeg skriver. Istedenfor lager jeg grimaser og høye lyder for å understreke frustrasjon etc, men fordi du ikke kan se munnen min/rynketrynet mitt mens jeg skriver eller høre lydene jeg lager så må du tåle litt banning. Sowwy.

søndag 23. januar 2011

Å være nøytral gjør meg gal

I dag (og i går) føler jeg meg helt tom. Nøytral. Det minner meg om da jeg gikk på en type antideprissiva for mange år siden som til slutt gjorde meg gal fordi jeg ikke brydde meg om noenting. Depresjon er jævlig (jeg er obviously ikke deprimert mer, det sier seg selv), alt er bedre enn mørk håpløshet. Nøytralitet er ikke krise. Det er bare kjipt, kjedelig og irriterende. Litt som å sveve over livet uten lyst til å ta del. Fordi man ikke bryr seg.

Når jeg ser tilbake kan jeg bli skremt av å tenke på hvordan ting har vært. Jeg skjønner for eksempel ikke at jeg holdt ut da anoreksien var på sitt verste, da jeg var drevet av det intense jaget og hatet og virkelig ikke var meg selv. Hva holdt meg gående? (Muligens håpet om at hvis jeg bare ble tynnere og bare fikk bedre karakterer så ville jeg bli til NOE, og VIPS så ville livet være fantastic. Mmhmm...)
Jeg skjønner heller ikke at jeg holdt ut at alt var svart altfor lenge (dette er lenge siden, før bulimi, før anoreksi, men en litt mildere depresjon kom vel tilbake og sa hei sånn innimellom senere også).

Samtidig som jeg setter uendelig stor pris på at alt er så utrolig mye lettere og lysere enn det noengang har vært, så blir jeg også paranoid når "noe" dukker opp på nytt igjen. Which brings me back to my point: Denne n-ø-y-t-r-a-l-i-t-e-t-e-n. Jeg er sikker på at de fleste ikke ville brydd seg, alle har perioder med litt flatt humør, det går over i løpet av et par dager, kanskje allerede i morgen, jeg må slutte å overanalysere og overdramatisere. Men det er som om jeg kastes tilbake til en veldig vond tid som jeg egentlig bare vil glemme (og vanligvis aldri tenker på). Og selvom jeg vet at det skal mer til enn et par dager med "har-ikke-lyst-til-noenting" og "hva-er-egentlig-poenget-med-noe-av-det-jeg-driver-med" og "hvem-bryr-seg?" før jeg reiser mange år tilbake i hodet mitt/faller tilbake til noe jeg ikke vil tilbake til? Så er det likevel ekkelt.

Ikke bli glad, lei seg, rett og slett ikke bry seg om noe. Og en ting til... ikke klare å ta valg.

Hvilken genser? (Who gives a shit??). Hvilken film? (Who gives a shit??) Vil du ha appelsin eller eple? (Who gives a shit??). Vil du lage mange lister og gjøre alt på listene og rope check kjempehøyt fordi du har gort hele listen? (Whooooooo gives a shit??) 


Bare en liten FYI: Ingen stiller meg disse spm, altså. Bare jeg som prøver å prate til meg selv.


I det minste setter jeg pris på at jeg (vanligvis) endelig kan være både innmari glad og lei meg.

Så er det vel bare å stirre i veggen til dette går over.  Det kunne vært et fint bilde. Men... Hvem har vel lyst til å se meg stirre i en vegg?

See you tomorrow, forhåpentligvis i en smule mer normalt humør.

fredag 21. januar 2011

No check-check-check? And still not a wreck? What the heck?

It's weird.

De siste dagene har jeg sett flere kjente enn jeg har de siste to årene til sammen. Dagene har vært mer kaotiske enn de pleier. Jeg har spist mer og annen mat enn jeg pleier (og vært så oppblåst at jeg lover deg noen kunne rullet meg rundt. En kokende varmeflaske på magen var ikke et sjakktrekk, røde merker er still in place over tre døgn senere). Jeg har fått flere klemmer (eller egentlig ikke, jeg får jo mange klemmer av Bear, men likevel flere klemmer av forskjellige kinn (og skjerf og hår) enn jeg pleier). Jeg har ikke trent eller jobbet eller skrevet eller vasket eller ryddet eller betalt en eneste regning.

OMG: Jeg har ikke engang hatt en eneste LISTE, jeg har ikke satt et eneste KRYSS, jeg har ikke sagt: check check check...


All good stuff, right??? RIGHT???

For et par år siden ville jeg ikke taklet en halv dag uten planen min og rutinene mine og treningssenteret mitt (eller DVDen min, når de ba meg ryke og reise fra treningssenteret pga min "intensitet") uten å... (jeg vet ikke hva. Jeg teste det aldri ut, too frightening). Ikke jobbe/vaske/være effektiv? Sitte stille, spise, le? Være "sosial" HELE dagen hver dag? Og i tillegg slippe folk innpå meg, både tankene mine og kroppen min? Nei. Det ville isje funka.

(Må innrømme at det er LITT noia at man ikke vet hvem som har lest blogg og hvem som ikke har lest (forhåpentligvis de fleste, mest sannsynlig de fleste, ikke alle interesser seg for spiseforstyrrelser 7 dager i uka, noe som forsåvidt er BRA), hva de tenker om det de i såfall har lest etc etc etc - litt paranoid. Med god grunn, for en gangs skyld. Tror alle ville syntes det var ubehagelig om de brettet ut hele livet sitt, ikke så noen de kjente på noen måneder, og så møtte alle igjen? Right?).

Men joda, poenget mitt: Det har gått fint. Jeg har hatt litt panikk om kvelden. Men jeg har taklet det (og her skjønner jeg at noen ler, for hva er det egentlig å takle? En liten ferie midt i januar, er jeg en idiot som ikke vet å sette pris på ting? Egentlig er vel svaret på det JA, men det er kanskje litt mer komplisert enn som så).

Men nå har jeg altså kommet heimatt. (Morsomt, tar meg i å kalle Dublin hjemme når jeg er i Oslo, og Oslo hjemme når jeg er i Dublin). Men alt i alt - home is where the Bear is. Og Bear er i Dublin.

Yet another Bear. Jeg elsker bjørner. They are everywhere.

Enda så hyggelig jeg har hatt det så er jeg også ganske sliten. Og gleder meg VILT til å komme tilbake til rutinene mine. (Allerede godt i gang, woo-hoo...)
Enda jeg samtidig gjerne skulle blitt litt lenger i Norge også. For jeg har slappet av og kost meg og ledd.

Men men... 

En liten trøst?? Det er jo ærlig talt ikke lenge til neste jul! (Oh, I'm hilarious, I know).

Men før det er jul er det jo HELG! Yey!

GOD HELG til deg!

tirsdag 18. januar 2011

Venninnene til Kristine (as in mine) = FINE

Vet du hva som er ganske utrolig?

At man kan ha venninner i flere år. Som etter at man har gjemt seg bort? Isolert seg? Meldt seg "ut"? Og vært litt "selfabsorbed" (as in: fokusert på egen sykdom mer enn noe annet)?

Fortsatt er der. 


De gangene jeg har sett my girlfriends de siste årene har jeg sagt at:

"NÅ har jeg det SÅ bra, alt er så MYE bedre". (Og de har nok nikket og tenkt: "Mmmhmmm..." Og jeg har sagt: "Jeg lover").

Men i går, da vi var ute og spiste tapas og jeg IKKE var stressa, når VI lo (legg merke til VI. As in us, together, alle sammen og ikke: "de lo. Og så lo jeg med to sekunders delay"). Oh NO. Jeg LO uten å tenke på andre ting (as for ex: "Kristine, DU fortjener ikke å le med, du aner ikke hva de egentlig ler av, YOU are not a part of this, you suuuck" eller de gangene jeg bare ikke forstod hva de lo av (fordi hjernen min var en smule slooo-ooo-ooow) eller de gangene humoren var en smule intern (og jeg ikke hadde sett noen på ett år og ikke visste hva vi snakket om).

Men igår var jeg altså med. Med hele (den store) hjernen min. It felt: Incredible. Jeg tenkte ikke på at jeg var annerledes eller at jeg ikke passet inn eller at jeg var irriterende for noen. Eller at jeg var... syk.
 
I tillegg så klarte jeg å ta i mot komplimenter. Jeg ser så J***** BRA UT for tiden skjønner dere!!!
(Nesten like stor fan av å skrive det som å legge ut om mensen og tall-telling, men whatever). Med BRA så mener jeg obviously IKKE at jeg plutselig ser ut som en supermodell eller no.... LOL: lavest av alle venninnene mine, 16 kg (jess indeedeeo) tyngre enn før? Hardly. Men heller at jeg ser bra ut til meg å være. Og det er visst vel så mye øynene (jeg har alltid ønsket meg turkise øyne, you see. Dessverre er de grums-grå-blå-grønne, men her kan jeg jo lyve litt. Kan du se for deg sparkling aqua-eyes, please?) som det er kroppen. Og når de sier det så tenker jeg ikke at jeg er feit. Men at jeg ser friskere ut. (Og at lårene kanskje er litt for store inni buksene mine, selvom det ikke er lårene de sikter til, men who fucking cares about my thighs???). Bortsett fra meg. Litt. Noen ganger.

Nå hadde jeg tenkt til å skrive at jeg er heldig fordi venninnene mine ser gjennom sykdommen, at de ser meg bak alt "tullet mitt" (som virkelig ikke er tull, men hva skal jeg ellers kalle det?). Men nei. Jeg vil ikke si det likevel. Kanskje var det sånn før, at de så i gjennom en vegg. Men kanskje er det ikke en vegg der (ikke like tykk ihvertfall, kanskje en skillevegg, eller en sånn asiatisk papirvegg, bare) lenger?


I går stod ikke anoreksien i mellom.

I går trengte jeg ikke å si: "Nå har jeg det SÅÅÅ mye bedre, jeg har det super-fantastisk og elsker studiet og føler at alt går rett vei". To hell. Igår sa jeg at: "Jeg har det veldig BRA". And I meant it. Og jeg sa det på en så rolig og trygg måte at bra var tusen ganger bedre enn super-fantastisk-mye-bedre-enn-noen-gang-sååååååå-mye-bedre... Fulgt av:"...I promise". 

Og i fare for å høres ut som en selvgod idiot. Så følte jeg at de sa til meg (indriekte):  
"Hei, der er jo Kristine. Long time no see". 


I feel LUCKY. I love my (ekstremt tålmodige) friends.




PS:
"Alle" spør om jeg har hairextensions. This is becuase jeg pleide å ha tre hårstrå samlet i en fin liten hestehale. Og nå har jeg kanskje tredve. Skjønner godt at folk er misunnelige på meg. Skjønner det j**** godt. Det er jo fint, da. At alt blir litt tykkere. Og ikke bare noe. Fint å være proposjonert.


PS2:

Herregud, hadde det noensinne passet bedre med et helt SMASHING bilde av meg??? (Alternativt: Hadde det noensinne passet bedre å leie inn en person med turkise øyne (gjerne med glimt i) og tykt hår med et pent smil, or what???) Det hadde vært smashing!

mandag 17. januar 2011

Driving home for christmas/til/fra flyplass - gikk IKKE i dass

Nå er jeg på et VELDIG eksotisk sted. Helt hvitt. Masse snø. Åja... Du er her kanskje selv?

Norway???


Not impressed?

Woohoo...

Jeg har ikke sett familien min eller vennene mine siden... august? Too long. (Nå virker det som om jeg ikke har noen venner i hele Irland, det har jeg altså, men det er jo noe spes med de gode gamlingene). Which means... dette innlegget blir litt short. Det er klart for Christmas 2011 - part 1. (Part 2 kommer i desember. Også i Norge).
Bedre sent enn aldri... Og selvom alle andre sikkert er lei, så må de bare tåle det. Nå er det jul, liksom.

Se på kofferten min:


It's Christmas!

Men nå vil Dino leke. Med meg (or my shirt...):

Dino fikk forresten pakke herfra:



Hundebakeri/butikk i Silly-Philly. Ferske vofsekaker everyday. 
Mens eierne måtte ta til takke med litt vin. 

Barkundy og Sauvignon Bark.


Happy Monday! (Yes it is!)

fredag 14. januar 2011

Skrive skrive skrive



Halleluja!

Proppen har løsnet.

For en stund siden fikk jeg veldig gode råd (fra en som vet hva hun snakker om).

“Skriv med hjertet, ikke hodet. Ikke vær politisk korrekt. SHOW, DON’T TELL”.

Jeg trodde jeg fulgte rådene. Men jeg gjorde egentlig ikke det. Følelsen av at noen leste over skulderen min og dømte hvert ord hang igjen. Jeg overanalyserte hvordan alt kanskje kunne tolkes... Hvis man snudde det sånn? Eller misforstod det på den måten? Eller den? Og tanken på at jeg ikke er en ekspert stanset meg ofte fra å ha en mening/være uenig i ting jeg har lest. Enda jeg egentlig ofte er det.

Men igår (egentlig i natt, jeg fikk ikke sove) leste jeg gjennom rådene enda en gang. Og denne gangen tok jeg dem til meg. (Ja, jeg har litt tungt for det). Og så bestemte jeg meg for å prøve på nytt. Uten filter. Og uten en kritisk Skybert over skulderen. Og så løsnet det altså litt.

 Min Skybert er litt skumlere enn Alberts.

Det jeg har skrevet nå er mer ærlig. (Og derfor mindre kjedelig). Og kanskje er det altfor “muntlig” for en bok. Men kompliserte og lange setninger er ikke min greie. Jeg liker at ting er enkelt. Og direkte. Kort og greit og rett fram. Hvorfor komplisere noe som allerede er så altfor komplisert?

Og jeg er SOOO over being Politically Correct. (PC is like... sooo 2010, right?)


Back to reliving (and revealing) the GREATEST years of my life.

All by myself.

Ha en kjempefin dag! Og helg! Det er heeelg! Woo-hoo...

torsdag 13. januar 2011

Advarsel: Ikke les hvis litt svimmel/uvel

I dag fikk jeg mensen for tredje måned på rad. (Oh LORD; hvorfor forteller jeg deg dette internett? You didn't need to hear that...)

La meg si det sånn: Man vender seg til det meste. Enda så excited jeg var første gang, så føles det nå som om "den" never left me alone for a few years. Og det er ærlig talt ikke like gøy når folk spør om du kanskje har PMS når du faktisk ikke går inn for å være bitchy, (men bare er det naturlig).

Men neida. Jeg er innerst inne excited og lettet og HAPPY.

Nok om det. VIRKELIG nok om det.


Det jeg skulle fortelle deg er faktisk noe MYE eklere. Believe it or not.

I dag møtte jeg en venninne på café. I helgen hadde hun hjulpet bestemoren sin å pakke (hun skulle flytte på gamlehjem):
"So in the end there was only one thing left, right? Her beloved chair".

Venninnen min fortalte så i detalj om en grønn lenestol som har stått i stuen i hundre-og-femti-år (eller kanskje det var femti). Det er her bestemoren ser på "her soaps", spiser middag, sovner, spiser kjeks, sovner, ser på nyheter etc.

Så før familien bar ut den grønne lenestolen ut og lot den få hedersplass på gamlehjemmet fant de ut at det kanskje var en god idé å riste litt i putene? Støvsuge ut litt brødsmuler?

"We didn't want to give the impression we were a gang of knackers, you know?".

Så det var det de gjorde. Og hva tror du at de fant?

Penger?
Lotto-kuponger?
En skatt?
Hmm...
Drugs?

Nei.

De fant en mus. En levende mus.

Som har kost seg med brødsmuler og kjeksbiter. Seriously. This is a true story.

Jeg prøvde å være litt "høflig" og ikke skrike at det er det ekleste jeg (nesten) noensinne har hørt. (At musen nå bor i et gammelt undulatbur på rommet til lillebroren er egentlig litt koselig på en creepy måte).

Men når jeg kom hjem så ville jeg selvfølgelig støvsuge og vaske og bytte sengetøy og hele pakka (enda det er liten fare for mus her fordi jeg elsker å vaske, og enda det ikke er søndag, og det skal litt til at jeg bryter rutinene mine, skal jeg si deg). Men anyways.

Med verandadøren på soverommet åpen gikk jeg inn på badet. Og vasket og skrubbet litt der. Og så kom jeg tilbake igjen.

Og tok av laken. Og dynetrekk. 

Og putetrekk.

Og SÅ kastet jeg putetrekket tvers over rommet og ble stående i et taust skrik og stirre på... (NEI, ikke en mus!)...

... en svær edderkopp som løp tvers over madrassen. Og så under senga.

Så måtte Bear redde den for meg. (Ikke drepe, nei. Men redde). Jeg var innmari god på å fjern-organisere redningsaksjonen og kaste diverse utstyr (plastkopper, en sleiv, en stang, bok, papp etc) sånn halvveis i riktig retning.

Og til slutt fikk "vi" fanget ham:

OMG! He's freaky! Og alt jeg klarer å tenke på er at han (eventuelt hun) kanskje har lagt masse EGG i puta mi...


Før vi slapp ham løs lovet han å ikke komme inn igjen.

He better keep his promise.

 

onsdag 12. januar 2011

BARE kcal-tabellen-utenat/tomat+salat=middagsmat/mage-må-bli-flat/jeg=lat/karbohydrat-hat?


I dag har jeg lest om spiseforstyrrelser. Og flere steder står det at det eneste vi tenker på er...  det vi kan spise, det vi ikke kan spise, det vi har spist, og det vi (kanskje) skal spise, det vi har klart å kaste opp og det som (kanskje) ligger igjen i magen. Det vi har forbrent. Og som en variasjon: hva alle andre spiser. 

In short: Mat og kcal. This is - to some extent - korrekt.
Men når jeg leste at det visstnok ikke er plass til NOEN andre tanker enn disse så ble jeg j***** provosert. 
Selvfølgelig går det mye i tomme mattanker, men vi er ærlig talt ikke HELT enspora. Greit nok at vi ikke tillater oss å føle og kjenne på alt (ofte ikke i det hele tatt), men det betyr ikke at vi er dead on the inside. (Og her har jeg nesten lyst til å legge til et stort "DESSVERRE". For det hadde nesten vært enklere om det var så black and white (bare der og da, selvfølgelig, ikke in the long run). Men jo. Svart/hvitt hadde vært enklere fordi vi da hadde sluppet unna det som innimellom truer med å sprenge oss i fillebiter... 
Det som ligger under lagene av selvhat, paranoia, depresjon (og forsåvidt også desperasjon), skammen og angsten for mat (+alt annet) - alt det som holdes i sjakk av disse mattankene våre - nemlig... en intens lengsel.
Som innimellom trenger seg opp gjennom alle disse vonde lagene, som innimellom erstatter kcal-regnestykkene vi bruker som distraction fra det vi egentlig bør deale med, og... minner oss på at noe er forferdelig galt. At noe skurrer. At man egentlig ikke skal leve med så mye uro. Og denne lengselen (eller hva man skal kalle den) setter oss ut av spill.

Vi har også ønsker og behov.  
Som alle andre lengter vi også etter kjærlighet og trygghet og tilhørighet. Som alle andre har vi også andre ambisjoner enn å kaste opp/sulte oss/begge.  
Vi drømmer også om fremtiden (der vi på magisk vis er friske og bekymringsløse). For, herregud, vi skal jo ikke holde på med dette for alltid.

Vi HAR (faktisk) større mål i livet enn å forsvinne. (Vi må bare kvitte oss med denne sykdommen først...)

Herregud, vi vil også leve meningsfylte liv, selvfølgelig vil vi det!

Og det er dette som gjør meg så provosert. Vi er ikke en gjeng iskalde roboter! (Som kun interesser oss for hvor mange kcal det er i olje...) I'm hilarious, I know...

Problemet er at vi er livredde. Vi stanses av en intens frykt.  
Det er en slags kombinasjon av sult på verden/livet. Og en lammende frykt for den/det. Som river oss i to.

Og som jeg nevnte, så hadde det nesten vært enklere uten den lengselen. For da vi faktisk kunnet eksistere som roboter, uten noensinne å lammes av påminnelsen om alt vi går glipp av. Livet som seiler forbi. Men selvom det hadde vært mer "behagelig", så ville det også sendt oss enda raskere i feil retning.


For andre virker det kanskje overfladisk/selvsentrert å bry seg så mye om mat og kropp? Men selvfølgelig handler det ikke om utseendet. Eller kcal. Ikke egentlig. Vi prøver bare å kontrollere og distrahere fra alt som ligger under. Som det så fint er beskrevet: Maten og kroppen blir et språk for det vi ikke klarer å uttrykke på andre måter. Tankene representerer ikke VÅRE verdier eller mål. Men sykdommens.

Nå ble det litt rotete. My point isss thisss: 
Ja, vi er enspora og opphengt i å kontrollere matinntak. Men det dukker også opp andre ting en gang i blant. Og selv om det der og da bare føles vondt å kjenne på alt som burde vært annerledes (altså alt det vi går glipp av), alt vi egentlig prøver å dytte vekk. Så er det nettopp disse tankene og lengslene som holder liv i oss. Det er de som minner oss på at det finnes noe annet. 

Noe bedre.  
Noe mye bedre.

Så nettopp derfor må vi fokusere mer på alt det gode vi kan oppleve og få til.

Hvis vi "bare" gir litt slipp på maten.
Hvis vi "bare" slutter å distrahere oss selv med kcal-regning.
Hvis vi "bare" kjenner på alt det som ligger under.


tirsdag 11. januar 2011

Ikke bare jenter er pasienter, også kvinner "forsvinner"


Oki. LITT teit? DEN overskriften kunne jeg spart meg, I know. Men når jeg først hadde skrevet den så kom jeg ikke på noe annet. 
Spiseforstyrrelser er et såkalt ”tenåringsfenomen”. De aller fleste utvikler anoreksi eller bulimi før de fyller atten år. Men IKKE alle.

Etter kronikken min fikk jeg mange mailer som tente lys(kastere) og ga meg noen ”AHA”-øyeblikk. Jeg innbilte meg nemlig en periode at jeg var litt for ”gammel” til å ha spiseforstyrrelser. (Og jeg skammet meg litt ekstra for det). Selvgølgelig viste deg seg å IKKE stemme. Bare fordi "alle" jeg leste om var under 20, betydde ikke det at de over 30-40-50 ikke slet med bulimi og anoreksi. 
For de fleste som skrev til meg var faktisk på min alder. Og eldre. Mye eldre. Noen hadde slitt i førti-femti år. Noen hadde til og med utviklet spiseforstyrrelser i voksen alder. (En dame fortalte at hun kastet opp for første gang da hun var over seksti).

Og akkurat DET vil jeg skrive litt om. For det blir visstnok MER OG MER normalt at kvinner blir syke for første gang som voksne.

Jeg leste at en klinikk i Minneapolis så en økning i antall pasienter over 25 år fra 13% i 2006 til 38% i 2010. Det kan selvfølgelig være mange grunner til akkurat det, (det er jo kun snakk om en eneste klinikk), men visstnok er det en global trend. Andre steder har de også åpnet egne klinikker for de over 30. Et helt nytt behov.

En Britisk lege (jeg finner ikke navnet) uttalte i en artikkel:
”De som utvikler spiseforstyrrelser i voksen alder er som regel de som ser ut til å ”takle alt”. De sjonglerer familie og karriere, er sosiale, blide, har tid til alt, er hjelpsomme, ”flinke” etc. Men under fasaden ulmer usikkerhet, lav selvfølelse, et behov for å gjøre alt riktig og perfekt. Kronisk stress (forhold, jobb, sosialt liv, være en god mor) overvelmer dem og manifisteres som overspising, renselse eller redusert matinntak”. 
Legen mente at årsaken til at antallet har økt er behovet mange har for å utmerke seg, for å sjonglere litt for mye på en gang, og i tillegg gjøre det perfekt. OG (selvfølgelig) S-L-A-N-K-I-N-G. For en som er disponert kan en slankekur fort utvikle seg til en spiseforstyrrelse. Og hvor mange er vel ikke innom en eller annen diett i løpet av livet?

En årsak til at voksne oppsøker hjelp sjeldnere enn tenåringer (for selvom antallet øker så øker det for tenåringer også) er at de ikke har det samme sikkerhetsnettet. (Nettopp fordi de er voksne og ingen har ”rett til” å blande seg i hva de spiser og ikke spiser. Pluss at de ofte bor alene). De har ikke foreldre som legger merke til at de bare så vidt pirker borti middagen, for eksempel. (Og som ettehvert drar dem med til legen, ofte før de selv engang innser at de har et problem).

Går de ned i vekt får de som regel skryt for det. De har større frihet. Også økonomisk, noen har råd til personlige trenere som spesialiserer seg på ”fat-free-bodies”, slankepiller etc. I tillegg har de mer kontroll over livet sitt, timeplanen sin, kostholdet sitt og hva de takker ja eller nei til. Voksne kan lettere isolere seg.

Dr. Raspin, en amerikansk psykolog sier at voksne kvinner med anoreksi og bulimi ikke alltid innser at de har et problem. ”De er bare ”på diett”. De har full kontroll. De er ikke sykere enn ”alle andre” som også slanker seg. Og nettopp pga ”tenåringssyndrom”-stemplet vil de heller ikke alltid innrømme hva som foregår når de etter en stund innser at det de trodde de hadde kontroll over faktisk kontrollerer dem. De skammer seg fordi de er redd for å bli oppfattet som overfladiske, tåpelige og ansvarsløse”.

Uavhengig av alder: Spiseforstyrrelser handler ikke om å være verken overfladisk eller umoden. Det er en sykdom som må tas alvorlig, og som krever behandling.

Spiseforstyrrelser trigges veldig ofte av at det skjer store endringer, enten med kroppen (puberteten). Eller i livssituasjonen (foreldre som skiller seg, mobbing eller at man flytter hjemmefra).

Kan det være at endringene ETTER tenårene er større og flere enn før? Antall skilsmisser øker, jo. Flere er alene med barn. Utallige muligheter, enormt prestasjonspress, større ”indre uro”, generelt mer stressende hverdag. Og (som nevnt) det er mer fokus på kropp, utseendet og å være ”UNG” than ever before. 

Så kanskje er det noe i det. 
Kanskje er flere endringer senere i livet er med på å trigge spiseforstyrrelser hos flere kvinner i voksen alder? Sammen med budskapet om at vi "må" holde oss UNGE og SPREKE?
Eller gjenspeiler økningen at spiseforstyrrelser er mer ”akseptert” enn før? Og at det derfor er enklere å be om hjelp?

mandag 10. januar 2011

A dash of trash

Hoho! Det siste jeg har lyst til i dag er å klage. Eller sutre. Jeg har lyst til å skrive noe motiverende eller interessant (prøve i hvertfall). But I tried. And I failed. Og jeg har prøvd å skrive om noe helt annet enn meg selv (i forbindelse med "interessant" over her), men rett og slett fordi jeg er så j***** destruktiv i tankegangen så har jeg gitt opp. Alt blir teit i dag, så da kan jeg like gjerne kline til og i det minste gjøre det helhjertet sippete.

Noen dager er det UTROLIG vanskelig å blogge! Jeg kan alltids slenge ut noe som ikke er relatert til (den destruktive) dagen i dag, men HVA?
Det er utrolig irriterende å måtte skrive om ting jeg skammer meg (litt) over. For hvis jeg allerede har en kjip dag, så blir den sjelden bedre av at jeg vet at folk LESER om den i tillegg? Og kanskje dømmer meg? Spesielt gjelder det panikkanfall. Jeg kan i utgangspunktet få panikkanfall ved tanken på at jeg har en blogg med altfor mye privat info. Så hvis jeg skriver om panikkanfallene jeg har hatt så langt i dag, er vel det en liten garanti for at de skal fortsette? Ja? Off.

Ingenting major har hendt.

Annet enn at de samme resirkulerte idiotiske tankene jeg prøver å slå meg til ro med har satt meg litt ut av spill. Which they do når de dukker opp til feil tid. Når "forsvaret mitt" er nede. (Forsvaret er på topp når jeg ikke stresser, når jeg spiser nok og sover nok. Maten har jeg under kontroll (altså, den riktige kontrollen), men jeg er stressa og jeg har ikke sovet flere netter på rad). Så forsvaret er med andre ord litt svekket, og små, idiotiske tanker kan sette meg ut av spill...

"Snart reiser jeg til Norge og alle vil se at jeg har gått opp og selv om det er bra så skulle jeg ønske de kunne sett det gradvis og ikke bare BANG" eller "Jeg VET jeg må øve meg på å kjenne at bukser (som er trange) SKAL stramme (litt), men jeg får ikke puste og hvorfor kan jeg ikke bare bo i en joggebukse resten av livet?" (Litt LOL...) eller "Tenk hvis jeg aldri får til noenting ever ever ever, tenk hvis jeg bare ender opp med å gå i ring resten av livet". (IKKE-LOL).

Jeg lar stress (for ingenting) sluke meg. Og så spinner det. Og raser. Og jeg innbiler meg at verden er et farlig sted, at jeg ikke er frisk i det hele tatt, at alt jeg har kjempet hardt for bare er illusjoner, at jeg egentlig ikke har kommet meg videre i det hele tatt.

Og til slutt hyperventilerer jeg for MINIMALE problemer. Fordi jeg kanskje burde gå til tannlegen i februar (ideally 2010, jeg har litt tannlegeskrekk) eller fordi jeg burde ta en ny DEXA-scan men ikke tør eller fordi jeg ikke skrev et eneste julekort i år eller fordi jeg leste på VG at man bør løpe og ikke spise ditt og datt og jeg et lite sekund gjerne skulle fulgt de rådene til punkt og prikke eller fordi jeg ikke har laget en liste over alt jeg bør gjøre mtp at jeg prøver å skrive en bok (og hva er gaaaaaaalt med meg, hvorfor lager jeg ikke så mange lister lenger, er jeg friskere fordi jeg ikke er så opphengt i dem, eller bare ufattelig lat og ubrukelig???)
Og den boken.... LOL.... Hva er det jeg egentlig innbiler meg? Og hvorfor i H***** måtte jeg dele akkurat den ideen før den i det hele tatt har tatt ordenltlig form?

Eller fordi jeg ikke aner hva jeg skal blogge om for tiden. Og ihvertfall ikke i dag. Og hvem vil vel lese søppel som dette?

Det starter altså med en MINIMAL liten detalj. Som setter i gang et helvetes kaos som ikke gir seg. Som setter i gang det ene panikkanfallet etter det andre.
Før kunne jeg bli liggende i sengen og drukne i den selvopptatte, destruktive, kvelende tankestormen i timesvis. Dagevis for veldig lenge siden. (I det minste skriver jeg IKKE dette fra senga!)
De siste månedene har jeg klart å stanse dem før de tar overhånd. (Panikkanfallene har også vært mye bedre de siste ukene, og kanskje blir jeg derfor satt ut når de kommer tilbake med full styrke?). Men tydeligvis ikke helt. Og for å være enda mer dramatisk og irriterende så føler jeg meg tom, mislykket og TUNG når stormen har lagt seg. Og jeg sitter igjen og lurer på om jeg virkelig har klart å falle tredve steg bakover i løpet av bare noen timer, og om jeg virkelig befinner meg der jeg gjorde for nesten ett år siden?

OMFG

Really? Er jeg ikke sterkere enn dette?

Når jeg ser det svart på hvitt så klarer jeg å skjerpe meg litt. Selvfølgelig har jeg ikke falt tusen skritt tilbake.

Ingen grunn til å overdramatisere. Alle har kjipe dager. Og uten søvn er jeg mer sensibel for angst og panikkanfall, det vet jeg jo. Så sikkert også for idiotiske tankestormer. Alt henger alltid sammen.

Jeg har ingen intensjoner om å overanalysere eller overdramatisere dette noe videre. Eller blåse det (mer) ut av dimensjoner. Jeg skal bare glemme det. (Og ikke tenke over at dette svirrer på nettet om to sekunder). Fortsette denne mandagen som en normal, funksjonell person.

For det ER JEG.


Beklager å dumpe masse søppel på deg. (Det var søppel eller ingenting).

Aldri for sent å snu dagen trill rundt!

lørdag 8. januar 2011

Care to share?

Help me!

Jeg har en venninne som studerer medisin på 4. året. Og holder på med en oppgave om spiseforstyrrelser ifm psykiatri.
Og i den anledning har hun et par spørsmål som jeg håper at du kan hjelpe meg med å svare på???

Ja???
Well, thank you! It is MUCH appreciated!

Det handler om hva slags behandling en med spiseforstyrrelser IDEELT sett gjerne skulle fått av en lege?

Jeg har skrevet en mini-liste, men jeg er sikker på at du har mye mer å komme med:

Bli tatt alvorlig
Man MÅ føle at man blir tatt på alvor. (Hvis man først har bygget opp mot for å be om hjelp/prøvd å overbevise seg selv om at det ikke bare er "no tull"/blitt pushet av andre til å ta problemene sine alvorlig, så finnes det vel kanskje ingen verre respons enn å bli blåst av?).
Eksempler jeg har hørt (og som høres relativt insane ut, men som tydeligvis ikke er så uvanlige likevel):

Først "klassikeren" (som jeg også nevner rett under her): "Du er ikke sååå tynn!"
"Alle jenter går gjennom dette, det er bare en fase!"
"Legg heller viljestyrken et annet sted! Fokuser på noe konstruktivt! På skolearbeid eller trening!"

Sånne kommentarer er jo hakket verre når de kommer fra en profesjonell.

Which leads me to...

Kunnskap
Her har jeg hørt mange MARERITTHISTORIER. Og jeg vet at noen har måttet forklare legen hva det faktisk dreier seg om. Nei, spiseforstyrrelser handler ikke om å være overfladisk eller oppmerksomhetssyk eller sta. Og, jess, 90% av de med spiseforstyrrelser er normalvektige. (Dette vet jo sikkert de fleste leger, men tydeligvis ikke alle etter alle de historiene jeg har hørt som inneholder ordene "Ikke tynn NOK". NOK? Å nei. Da får jeg vel gå hjem igjen og kaste opp eller sulte meg litt til, da, istedenfor å få hjelp som var målet mitt med dagens legebesøk. Jaja...)

Tester
Da jeg fikk vite at jeg hadde dårlige lever- og nyreverdier demret det litt for meg at det jeg gjorde mot kroppen min ikke var helt bra. Og da jeg fikk vite at jeg også var benskjør ble jeg først veldig redd (så for meg at jeg ville bli krokrygget og brekke alle bein i kroppen). Men redselen var på en måte bra også. For etterhvert (det tok litt tid) klarte jeg å bruke det som MOTIVASJON for å spise. Å se tall og grafer svart på hvitt gjorde det lettere å akseptere at jeg faktisk var syk. Og først når jeg godtok det as a fact kunne jeg også begynne å kjempe imot.

Tålmodighet
At legen tar seg litt ekstra tid. Og ikke bare haster igjennom, eller behandler deg som en i mengden. Been there, done that. And it sucks.

Gi håp og hjelpe med videre behandling
Man trenger motivasjon: JA, du kan bli frisk!
Og hjelp:  JA, jeg skal ordne med videre behandling. 



Hva synes du er det aller viktigste???

Hvordan var/er de legene som har hjulpet deg? Hva gjorde de, hva sa de, hvordan hjalp de deg videre? 
Og hvordan var/er de som ikke har hjulpet?

Hva slags behandling ville vært IDEELL?


Care to share?

 




Tusen takk, og...
... Happy Saturday! 

fredag 7. januar 2011

Silly silly Philly

Før jeg forteller deg hva det ALLER beste med Philadelphia var, (etter alle de fantastiske drikkevarene, that is)...:

 
... sååå må jeg først fortelle litt om mitt forhold til ferier. For de har en litt motsatt effekt på meg enn de egentlig skal: They stress me out just a tiny bit.

Fordi jeg er såpass avhengig av rutiner. Og fordi jeg ikke takler ineffektivitet. Ingenting stresser meg mer enn å slappe av. Ikke skulle "gjøre noe" på mange dager??? (En av mange ting jeg skammer meg over, FINNES det noe mer irriterende enn en person som ikke klarer å kose seg?). Og enda viktigere: Jeg fortjente ikke ferie. Eller å gjøre hyggelige ting. (Cry me a river... Boooo-hoooo, Kristine).

Men joda. Jeg liker altså ikke å være ineffektiv eller ligge stille uten å gjøre noe. (Add a bikini to that scenario and ... UÆH). 
Derfor måtte jeg før (før, før, før - viktig ord!!) alltid pakke treningsDVDer (LOL), fagbøker (ofte til tross for at jeg ikke hadde noe jeg måtte gjøre, men for å roe nervene mine (forsåvidt bedre enn andre metoder) og gi en falsk følelse av at jeg gjorde noe "nyttig"), trygg mat (just in case, kan jo ikke spise hva-som-helst-liksom). Og på den måten "skape" rutine.
Men selvfølgelig koste jeg meg også. Innimellom glemte jeg meg og... slappet litt av. Men alltid med en liten dært (?) av dårlig samvittighet og en fin "alternativ-til-hva-jeg-ellers-kunne/burde-bruke-tiden-min-på-og-alt-jeg-må-gjøre-når-jeg-kommer-hjem"-tankerekke. Med andre ord: Jeg kastet vekk mye tid på å stresse over IDIOTISKE ting.

 Men nååå... I Philly...

 
(Ja, Philly. Ikke Philadelphia. Jeg har lengtet intenst etter å si "Philly" (mest fordi det rimer på et av mine FAVORITTORD: Silly. Oh, so silly...). Men herregud, jeg gjorde det selvfølgelig ikke. Jeg har ingen rett til å gå rundt og si: "Philly" som en annen cool innfødt. Jeg har aldri vært der før, jeg har ikke engang en onkel som kommer derfra, jeg er ikke "cool". Så jeg sa altså "Philadelphia" ditt og "Philadelphia" datt mens jeg lengtet etter å si Philly. Hhelt til noen sa at INGEN sier "Philadelphia". Uavhengig av om du er cool eller ikke: ALLE sier Philly. Så etter det ble jeg jo helt silly og sa PHILLY).


Uansett. While in Philly:



Jeg trente IKKE. Jeg jobbet IKKE. Jeg leste IKKE fag. Jeg hadde IKKE vekking for å få mest mulig ut av dagen.

Jeg så seks filmer. UTEN å ha gjort meg "fortjent til det" først:

 
Egentlig bygde jeg sofaen om til et puteslott, men det har jeg dessverre ikke bilder av.

Jeg spiste middag (og lo meg silly) med Bear her: 

Og drakk litt for mye vin sammen med Bear (og lo meg enda mer silly) her:


Jaja. Samme sted. Det skiftet farge, you see :-)

Og var på Spa.


Og kjøpte julepresanger/nyttårspresanger. 
Og da jeg var ferdigpakket (bortsett fra sminken som jeg enda ikke hadde klint på meg)...


...ville jeg IKKE hjem. 

Men nå er jeg altså tilbake til stappfull postkasse (regninger og Donald-blader). Skittent hus (vi hadde ikke vann før vi reiste, nei, men det er TAKK OG LOV tilbake igjen).  
Og en POSITIV ting: MASSE hyggelige kommentarer på bloggen og masse mailer jeg ikke har fått lest enda og som kanskje tar litt tid å svare på. (Men thank you!)

Ooog en lang liste over praktiske ting som må fikses og ordnes (med små bokser til å krysse av ved siden av - NOE måtte jeg jo gjøre på flyet for å roe meg ned fra nedturen det var å reise hjem fra ferie). En er allerede krysset av: "Få de to koffertene som ferierer i Houston HJEM". CHECK!

gleder jeg meg til å komme tilbake til rutinene mine igjen. Overlykkelig over at det finnes et alternativ som er enda bedre (ihvertfall i noen dager).

Så hva var det aller beste med Philly???

You guessed it:

Jeg koste meg silly.

GOD HELG!!!