Søk i denne bloggen

onsdag 12. januar 2011

BARE kcal-tabellen-utenat/tomat+salat=middagsmat/mage-må-bli-flat/jeg=lat/karbohydrat-hat?


I dag har jeg lest om spiseforstyrrelser. Og flere steder står det at det eneste vi tenker på er...  det vi kan spise, det vi ikke kan spise, det vi har spist, og det vi (kanskje) skal spise, det vi har klart å kaste opp og det som (kanskje) ligger igjen i magen. Det vi har forbrent. Og som en variasjon: hva alle andre spiser. 

In short: Mat og kcal. This is - to some extent - korrekt.
Men når jeg leste at det visstnok ikke er plass til NOEN andre tanker enn disse så ble jeg j***** provosert. 
Selvfølgelig går det mye i tomme mattanker, men vi er ærlig talt ikke HELT enspora. Greit nok at vi ikke tillater oss å føle og kjenne på alt (ofte ikke i det hele tatt), men det betyr ikke at vi er dead on the inside. (Og her har jeg nesten lyst til å legge til et stort "DESSVERRE". For det hadde nesten vært enklere om det var så black and white (bare der og da, selvfølgelig, ikke in the long run). Men jo. Svart/hvitt hadde vært enklere fordi vi da hadde sluppet unna det som innimellom truer med å sprenge oss i fillebiter... 
Det som ligger under lagene av selvhat, paranoia, depresjon (og forsåvidt også desperasjon), skammen og angsten for mat (+alt annet) - alt det som holdes i sjakk av disse mattankene våre - nemlig... en intens lengsel.
Som innimellom trenger seg opp gjennom alle disse vonde lagene, som innimellom erstatter kcal-regnestykkene vi bruker som distraction fra det vi egentlig bør deale med, og... minner oss på at noe er forferdelig galt. At noe skurrer. At man egentlig ikke skal leve med så mye uro. Og denne lengselen (eller hva man skal kalle den) setter oss ut av spill.

Vi har også ønsker og behov.  
Som alle andre lengter vi også etter kjærlighet og trygghet og tilhørighet. Som alle andre har vi også andre ambisjoner enn å kaste opp/sulte oss/begge.  
Vi drømmer også om fremtiden (der vi på magisk vis er friske og bekymringsløse). For, herregud, vi skal jo ikke holde på med dette for alltid.

Vi HAR (faktisk) større mål i livet enn å forsvinne. (Vi må bare kvitte oss med denne sykdommen først...)

Herregud, vi vil også leve meningsfylte liv, selvfølgelig vil vi det!

Og det er dette som gjør meg så provosert. Vi er ikke en gjeng iskalde roboter! (Som kun interesser oss for hvor mange kcal det er i olje...) I'm hilarious, I know...

Problemet er at vi er livredde. Vi stanses av en intens frykt.  
Det er en slags kombinasjon av sult på verden/livet. Og en lammende frykt for den/det. Som river oss i to.

Og som jeg nevnte, så hadde det nesten vært enklere uten den lengselen. For da vi faktisk kunnet eksistere som roboter, uten noensinne å lammes av påminnelsen om alt vi går glipp av. Livet som seiler forbi. Men selvom det hadde vært mer "behagelig", så ville det også sendt oss enda raskere i feil retning.


For andre virker det kanskje overfladisk/selvsentrert å bry seg så mye om mat og kropp? Men selvfølgelig handler det ikke om utseendet. Eller kcal. Ikke egentlig. Vi prøver bare å kontrollere og distrahere fra alt som ligger under. Som det så fint er beskrevet: Maten og kroppen blir et språk for det vi ikke klarer å uttrykke på andre måter. Tankene representerer ikke VÅRE verdier eller mål. Men sykdommens.

Nå ble det litt rotete. My point isss thisss: 
Ja, vi er enspora og opphengt i å kontrollere matinntak. Men det dukker også opp andre ting en gang i blant. Og selv om det der og da bare føles vondt å kjenne på alt som burde vært annerledes (altså alt det vi går glipp av), alt vi egentlig prøver å dytte vekk. Så er det nettopp disse tankene og lengslene som holder liv i oss. Det er de som minner oss på at det finnes noe annet. 

Noe bedre.  
Noe mye bedre.

Så nettopp derfor må vi fokusere mer på alt det gode vi kan oppleve og få til.

Hvis vi "bare" gir litt slipp på maten.
Hvis vi "bare" slutter å distrahere oss selv med kcal-regning.
Hvis vi "bare" kjenner på alt det som ligger under.


8 kommentarer:

  1. Viktig poeng!
    På familieterapien vi deltar på, var det en far som påsto at vi med spiseforstyrrelser så så kalde ut. Ikke som i frossen-kalde (selv om de fleste av oss sikkert var det også), men følelsesløse fordi vi ikke uttrykte oss gjennom gråt, latter og mimikk på samme måte som resten av familiene gjorde. Kjente jeg ble litt provosert av det, for spør du meg er det å uttrykke følelser med mat og kropp absolutt ikke ''følelsesløst'', men sterkt.

    Og da regner jeg med at du forstår at jeg ikke snakker om noen positiv eller god type kraft (;

    Og forresten, kreativ og genial overskrift! You're one genius.

    SvarSlett
  2. Jeg må si at jeg synes vi er jævla oppegående til kun å tenke på mat...det skal vi ha.
    Eh,var noe jeg tenkte på her nå...eeh...eple? biff? Nei,det var ikke det...gaawd...spagetti! Nei...dypfryste bær? nei.ikke det heller...potetgull! Nope,thats not it either...
    Nei..det er visst det eneste som står i tankene mine nå,så sorry,det får bli til en annen gang....

    JOOO!!!!

    KLEMentin var det!

    SvarSlett
  3. Veldig enig med Frida, utrolig bra skrevet og et godt poeng! Jeg kjenner ofte jeg blir litt flau over å fortelle om sykdommen fordi mange bare tenker "er det så vanskelig da?". Jeg er alt annet en apatisk, og tenker masse på andre ting en mat og kcal (selv om jeg gjør det og..), men siden jeg ikke storgriner foran vennene mine når jeg forteller dem hvordan jeg har det, så forstår de ikke. Hva kan man egentlig gjøre for at folk skal forstå hva som egentlig foregår? Hvor innviklet det egentlig er?

    SvarSlett
  4. Dette kan jeg skrive under på, og jeg er også enig med Frida: "å uttrykke følelser med mat og kropp er absolutt ikke ''følelsesløst'', men sterkt."
    Hvor tar du det fra Kristine? Du skriver så utrolig bra, jeg sluker hvert ord du skriver og føler meg litt dum med disse håpløse forsøkene på å kommentere, iogmed at ingenting jeg skriver blir på langt nær "bra" nok iforhold til dine fantastiske, reflekterte og humoristisk vinklede :D innlegg. Hei. Dette ble teit. Beklager.
    <3

    SvarSlett
  5. Kjempebra forklart! Jeg kjenner meg så igjen fra undervisningen på skolen for nesten 2 år siden.. Vi hadde om kroppen og spiseforstyrrelsen, og man merker fort at de ikke hadde særlig mye kunnskap rundt dette emnet! Det er akkurat da man har lyst til å ta over lærerrollen! Når du har en spiseforstyrrelse så er du tynn eller du kaster opp så enkelt og greit er det. Og, de som er spiseforstyrret tenker på mat hele tiden og er livredde for å spise noe som inneholder kalorier. "Åh, var det sånn jeg skulle være". Det blir for dumt veit du..

    Tror ikke vi kan dette jeg Kristine, vi kan ikke prøve å tillate oss å kjenne på det som er vanskelig som ga utløp til spiseforstyrrelsen, fordi vi skal være den hele tiden.

    Og, at spiseforstyrrelsen ses på som en sykdom synes jeg også blir litt feil i enkelte sammenhenger. Det er jo en sykdom det er ikke det jeg mener, men det er også et symptom på at noe ikke er eller har vært helt optimalt for en selv <3 Du er råflink til å skrive !

    Og, forresten, den koppen får du kjøpt på nettet da :-) Veldig kjekk, både med press-(kanne) lokk? hehe og med vanlig lokk :-))

    Stor klem!

    SvarSlett
  6. Igjen et supert innlegg :-) Herlig :-)

    Sett utenifra og uten den kompetanse som trengs så kan nok vi med spiseforstyrrelser ses på som enspora og egoistiske,- men har dere tenkt på hva slags folk det er som tenker sånn?

    Det er ikke for ingenting spiseforstyrrelser tar mange år å behandle... den har sin funksjon og er vår måte å uttrykke følelser vi ikke selv klarer å forholde oss til. SF er bare en av mange måter å ty til når vår selvregulering av følelser er ute av funksjon eller kanskje aldri lært.

    Men jeg tror også folk som utvikler eller er sårbare for SF - de har plass til 1000 ganger mer tanker og føleleser enn folk flest og det er nettopp derfor man blir så utsatt for å utvikle SF - for man klarer ikke å sortere eller uttrykke,- og SF blir veien.

    Så bare vi lærer oss å mestre oss selv - så ender vi kanskje opp med en følelse av å være "ennå rikere" på livet fordi vi kan romme så mye...

    SvarSlett
  7. Hear hear!
    Nok et klokt og interresant innlegg Kristine! =)

    SvarSlett
  8. Frida:

    Skjønner godt at du ble provosert, Frida. Og utrolig godt sagt:

    “… det å uttrykke følelser med mat og kropp er absolutt ikke ''følelsesløst'', men sterkt”. Enig. På mange måter sterkere enn gråt/ord. Godt poeng. Takk!


    Laipai:

    LOL LOL LOL! Sier det igjen: Du = one funny silly being!

    Men var det ikke egentlig apriKOS du mente?


    Kristin:

    Sååå enig med deg, Krisitn. Sånn føler jeg det også. Føler det er vanskelig å få frem “alvoret”, vanskelig å forklare hvor intenst og oppslukende tankekaoset er, eller hvor fortvilet jeg ofte føler meg, som om jeg skal sprenge. Å si “det er et helvete” beskriver liksom ingenting, for man kaster jo sånne ord rundt seg hele tiden, det bli bare flatt. Hva skal man si for at folk forstår? Jeg vet ikke. Det er utrolig vanskelig å forklare (og spesielt hvis man er litt nervøs, som man jo gjerne er hvis man inderlig gjerne vil at noen skal forstå). Jeg føler det blir rart og underdrevet, og kanskje enda mer mystisk enn før. “Men hva mener du, da?” For som du sier, så er det så innmari innviklet, så mye som foregår på en gang. Viktig spørsmål – hvordan skal folk egentlig forstå? Tusen takk, Kristin ☺


    Valiumsvalsen:

    Ja, det var utrolig godt sagt av Frida. Enig!!!

    TULLIBALL! Ikke teit (me very happy now, for det var pent sagt). MEN tulliball at du skirver håpløse kommentarer. Jeg ELSKER dine kommentarer! Og du skriver dritgodt (spes i dag on your blog), så det så.


    Marthe:

    Ingenting gjør meg mer provosert enn å måtte høre en som ikke aner hva hun/han (hun i mitt tilfelle) forklare hva en spiseforstyrrelse er. “Tynn / kaster opp / redd for kcal”? Really? For dumt, ja!

    På ernæring lærte vi følgende (jeg fikk ikke med meg alt av undervisningen om SF fordi jeg fikk forbud av psyk om å gå på resten fordi jeg ble så satt ut. Men fikk med meg dette: “Anorektikere er de aller vanskeligste pasientene å jobbe med (*himle litt med øynene og se skjevt i taket som om disse “anorektikerne” er helt idioter*), de bare LYVER hele tiden. De er løgnere”. Takk takk takk! Supert å fortelle til 20 jenter som mest sannsynlig kommer til å møte noen “anorektikere” i løpet av sin karriere.

    Takk, jeg skal sjekke ut kopp! For my coffee… ☺


    Mitthaap:

    Godt poeng, hvem er det egentlig som tenker sånn? (Idiots, that’s who! Eller de som er “for gode” for mentale lidelser og tror alt er oppspinn, unnskyldninger og “rop om attention”. IDIOTS).

    Det er jo hele poenget- nettopp fordi spiseforstyrrelsen har en funksjon, hjelper oss å takle det vi ikke klarer å takle på andre måter, er det ikke noe man bare kan “fjerne” sånn på en-to-tre. Det er jo et redskap vi bruker for å takle hverdagen, det tar lang tid å lære seg å leve uten. Tror mange misforstår akkurat den delen – for oss GIR sykdommen masse, den hjelper oss (egentlig ikke, men det føles jo sånn), å leve uten føles umulig (å leve med også, så det gir jo mange muligheter).
    Synes det er en veldig fin tanke! At vi kan bli rike på følelser (på gode følelser) fordi vi har plass til så mye! Tusen takk, Mitthaap, for så fine ord! <3<3<3


    Tina:

    Thank you!! <3 :-P

    SvarSlett