Søk i denne bloggen

lørdag 8. januar 2011

Care to share?

Help me!

Jeg har en venninne som studerer medisin på 4. året. Og holder på med en oppgave om spiseforstyrrelser ifm psykiatri.
Og i den anledning har hun et par spørsmål som jeg håper at du kan hjelpe meg med å svare på???

Ja???
Well, thank you! It is MUCH appreciated!

Det handler om hva slags behandling en med spiseforstyrrelser IDEELT sett gjerne skulle fått av en lege?

Jeg har skrevet en mini-liste, men jeg er sikker på at du har mye mer å komme med:

Bli tatt alvorlig
Man MÅ føle at man blir tatt på alvor. (Hvis man først har bygget opp mot for å be om hjelp/prøvd å overbevise seg selv om at det ikke bare er "no tull"/blitt pushet av andre til å ta problemene sine alvorlig, så finnes det vel kanskje ingen verre respons enn å bli blåst av?).
Eksempler jeg har hørt (og som høres relativt insane ut, men som tydeligvis ikke er så uvanlige likevel):

Først "klassikeren" (som jeg også nevner rett under her): "Du er ikke sååå tynn!"
"Alle jenter går gjennom dette, det er bare en fase!"
"Legg heller viljestyrken et annet sted! Fokuser på noe konstruktivt! På skolearbeid eller trening!"

Sånne kommentarer er jo hakket verre når de kommer fra en profesjonell.

Which leads me to...

Kunnskap
Her har jeg hørt mange MARERITTHISTORIER. Og jeg vet at noen har måttet forklare legen hva det faktisk dreier seg om. Nei, spiseforstyrrelser handler ikke om å være overfladisk eller oppmerksomhetssyk eller sta. Og, jess, 90% av de med spiseforstyrrelser er normalvektige. (Dette vet jo sikkert de fleste leger, men tydeligvis ikke alle etter alle de historiene jeg har hørt som inneholder ordene "Ikke tynn NOK". NOK? Å nei. Da får jeg vel gå hjem igjen og kaste opp eller sulte meg litt til, da, istedenfor å få hjelp som var målet mitt med dagens legebesøk. Jaja...)

Tester
Da jeg fikk vite at jeg hadde dårlige lever- og nyreverdier demret det litt for meg at det jeg gjorde mot kroppen min ikke var helt bra. Og da jeg fikk vite at jeg også var benskjør ble jeg først veldig redd (så for meg at jeg ville bli krokrygget og brekke alle bein i kroppen). Men redselen var på en måte bra også. For etterhvert (det tok litt tid) klarte jeg å bruke det som MOTIVASJON for å spise. Å se tall og grafer svart på hvitt gjorde det lettere å akseptere at jeg faktisk var syk. Og først når jeg godtok det as a fact kunne jeg også begynne å kjempe imot.

Tålmodighet
At legen tar seg litt ekstra tid. Og ikke bare haster igjennom, eller behandler deg som en i mengden. Been there, done that. And it sucks.

Gi håp og hjelpe med videre behandling
Man trenger motivasjon: JA, du kan bli frisk!
Og hjelp:  JA, jeg skal ordne med videre behandling. 



Hva synes du er det aller viktigste???

Hvordan var/er de legene som har hjulpet deg? Hva gjorde de, hva sa de, hvordan hjalp de deg videre? 
Og hvordan var/er de som ikke har hjulpet?

Hva slags behandling ville vært IDEELL?


Care to share?

 




Tusen takk, og...
... Happy Saturday! 

26 kommentarer:

  1. Du nevner jo det viktigste du da :-) Ellers mener jeg det er viktig at leger viser seg som medmennesker, lytter og innbyr til tillit og trygghet. Det får de jo blant annet ved å tilegne seg kunnskap...

    God lørdag :-)

    SvarSlett
  2. Eg fekk forsåvidt god hjelp frå starten av (eg var jo flink jente og sa ifrå så fort eg skjønte at det var noko som ikkje stemte). Eg hadde avtaler med helsesyster/psykolog kvar veke, noko som var greitt nok. Snakka mykje, men er litt usikker på kor mykje eg fekk ut av det. Meiner framleis at det ikkje var lurt å veige meg kvar veke, då dette med tal som går nedover var eit kick for spiseforstyrringa mi. Dei to tinga eg vil peke ut som verkeleg gjorde at eg snudde var:
    1. Kommentaren: "lat oss innsjå det - du kjem ikkje til å kaste deg over dei største matfata med det første". Dette provoserte meg tilstrekkeleg, trur eg. Kommenaren er signert helsesyster.
    2. Tanken om at eg kanskje aldri ville få mogelegheita til å få eigne barn. Eg hadde gått ganske lenge utan mens før tanken slo meg for alvor.

    Vonar det kan vere til hjelp:)

    SvarSlett
  3. Mitthaap:

    Enig. Spesielt det med tillit.
    Jeg har opplevd at en ernæringsfysiolog "løy" til meg... Å, herregud, nå får jeg det til å høres ut som en big deal, men der og da var det faktisk det.

    OK, dette høres jo HELT latterlig ut, men hun ville absolutt at jeg skulle spise makrell-i-tomat. Og jeg ville ikke. Og jeg sa det var på grunn av... sukkeret. Og da sa hun at det IKKE er sukker i makrell-i-tomat. Noe det selvfølgelig ER. (Som i det meste annet, men på den tiden var jeg livredd for det minste fnugg av tilsatt sukker på en helt paranoid måte). Så anyways: Vi kranglet om dette sukkeret i en evighet. Før jeg overtalte henne til å søke på nettet. Og der stod det jo oppført sukker. Hun visste det hele tiden, (men var sikkert DRITTLEI av at jeg hang meg opp i alt og ville bare videre på listen sin). Det er bare LITT, sa hun. Det teller egentlig ikke.

    Poenget: Etter det stolte jeg ikke på NOE av det hun sa. Så jeg endte opp med å slutte. (JA, jeg er kjempestolt av hvordan jeg taklet at det var en smule sukker i makrell-i-tomat).

    Så TILLIT og ÆRLIGHET er kjempeviktig.

    Og at man er medmenneskelig, lytter og viser interesse er veldig viktig!

    Tusen takk for fin kommentar! Litt mye babbel tilbake, sowwy ;-S

    SvarSlett
  4. Marte:

    Hei Marte!! Tusen takk for kommentar!
    Enig i det med veiingen, når man følger tallet uke for uke i dårlige perioder kan man bli helt besatt. Noen behandlere lar deg "slippe" å se, men så skal man jo liksom klare å godta at det går oppover også. Men det er vel viktigere etterhvert som man er friskere. Husker også rusen/styrken/lykken jeg følte når det gikk ned. Trist.

    Det var jo en fin kommentar fra en helsesøster! WTF?

    Tanken på at jeg kanskje ikke kan få barn har også skremt meg. Og motivert meg til å spise mer.
    Jeg har fått tilbake mensen så jeg håper det betyr at resten av systemet fungerer også, men kan jo ikke vite. Det er trist hvor mye spiseforstyrrelser potensielt kan ødelegge.

    Tusen takk for flott kommentar! Jeg er sikker på at den var til STOR hjelp. (Fikk ihvertfall meg til å tenke!)

    Tusen takk, Marte, og fortsatt god helg!

    SvarSlett
  5. Bra skrevet! Jeg er utrolig enig i det du skriver her, alle punktene dine. Jeg har fått veldig god behandling når jeg først tok imot den. Det jeg også tror er veldig viktig er at man blir forklart nøye hva som skjer med kroppen. Det har i alle fall hjulpet meg i en periode jeg var livredd for å drikke. helt til jeg forstod at jo, det er bare vann, og det skal være min venn og ikke fiende, det gjør bare godt. Jeg har en lege som tar seg god tid og som tar meg på alvor. Det samme gjør psykologen min.

    Men, jeg har vært borti at jeg ikke har vært syk nok i form av vekttallet når jeg blir henvist av legen min til sykehuset og så får jeg beskjed om det på sykehuset, men men..

    SvarSlett
  6. Jeg er egentlig alltid blitt behandlet veldig godt av min fastlege, men sykehuslegene derimot... ikke.

    Det jeg forlanger av en lege er at han/hun i det minste PRØVER å sette seg litt inn i den spiseforstyrredes situasjon, og ikke bare tenker..legetanker.
    På sykehuset jeg havnet på for første gang på grunn av dritlav puls, brukte hovedlegen disse ordene da jeg var pakket og klar for utskrivelse: ''Da håper jeg du får god hjelp videre Frida, og at det går bra med deg. Det tror jeg forresnten at det kommer til å gjøre, for du er langt ifra like syk som de andre anorektikerne jeg har sett, og du er ikke såååå tynn.''

    I mean, wtf var det!? Kan love deg at sykdommen ble illsint og enda sterkere etter det, og jeg gikk ned en god kilo til og ble dårligere enn noen gang.

    Upassende kommentarer, det er nok det jeg vil frem til. Det var så latterlig unødvendig å si, og hadde han tenkt seg om bare én gang til, ville han nok innsett at den siste delen av setningen hans var veldig unødvendig.

    SvarSlett
  7. Jeg får ikke noen oppfølging av legen min i det hele tatt...Skal jeg sjekke hvordan det står til med verdier så må jeg ta initiativ selv til å ønske en blodprøve..Da jeg tok initiativ til å ville teste meg for benskjørhet så mente han at det sikkert ikke var nødvendig,men sendt likevel en henvisning.Det samme gjorde han til en ernærigsfysiolog,bare sånn fordi det kanskje var noe som kunne prøves ut i det minste..etter MITT ønske.

    Han spør meg alltid (de få gangene jeg er hos han,fordi JEG selv bestiller time) så spør han hvordan det går med behandlingen hos min psyk.spl. Sist jeg var der sa jeg at jeg synes det var litt fortvilende,fordi min psyk. ikke helt skjønner hva en sf går ut på,så sier han: "nei,JEG skjønner det hvertfall ikke...

    Så for min del hadde det vært ønskelig med innsikt hos legen.Og ikke minst oppfølging på blodprøver og tester...

    SvarSlett
  8. Jeg er veldig enig i alle punktene dine, og jeg skriver også under på Laila sin kommentar.
    Jeg skulle ønske legen min tok mer intiativ til blodprøver, puls/blodtrykk, vekt osv. når jeg er der. Føler alltid jeg må be om dette (og er det noe jeg er dårlig på så er det å "kreve/be om" ting) og med min helsetilstand mener jeg dette burde vært den største selvfølge.

    Jeg kunne også ønske at leger i større grad satte foten ned og forklarte alvoret med sykdommen.

    SvarSlett
  9. Enig i punktene du og de andre kommentatorene har skrevet om, dino. Jeg ville satt pris på om legen hadde henvist meg kjapt til en terapeut som kunne hjelpe meg med det psykiske aspektet ved sykdommen. Jeg føler at de fysiske tingene, som jo er legens område, "bare" er symptomer. De må selvsagt også behandles, men for å komme videre er det nødvendig med en kunnskapsrik terapeut.

    SvarSlett
  10. Hei!

    Det som hjalp mest for meg var at jeg traff en psykolog (til slutt! Endelig!) som visste mer om sf enn jeg gjorde selv. Og hun visste feks at man ser seg selv som større (i hvert fall på en måte) enn man er, både fordi dette har de sett feks i eksperimenter etc, og fordi det er noe med at det området ansvarlig for å tolke visuelle vilder i hjernen blir litt føkka. Så kunnskap er essensielt. Vit mer enn pasienten!

    Dessuten opplevde jeg å fremdeles bli tatt på alvor da jeg ble normalvektig, og det var veldig rart for meg. Men så klart var jeg ikke frisk bare fordi vekten var gått opp. Så ikke bedømme etter utseendet only er vel også en viktig faktor.

    I tillegg fikk jeg lov til å ringe psykologen når som helst på døgnet dersom alt gikk til h... og jeg ikke ville leve mer, noe som nok er ganske unikt. Men det viser engasjement og noe helt motsatt av det jeg opplevde da jeg først kom i behandling. Da var det sånn at dersom man var for "vanskelig" fikk man ikke mer behandling.

    Til sist var det viktig for meg at behandlerne hadde et langtidsperspektiv. Laaaaaaaang tid. Årevis, dersom jeg skulle trenge det. At de så de samfunnsøkonomiske fordelene ved at jeg skulle bli helt frisk sammen med dem, fremfor at jeg skulle bli utskrevet for tidlig og dermed risikere å komme inn igjen og igjen.

    Jepp, I hope this helps.

    Nina

    SvarSlett
  11. Jeg skriver nå om legen min, og ikkoe psykologen.
    Jeg hadde en helt fantastisk lege da jeg gikk til behandling for spiseforstyrrelser. Jeg skal prøve så godt jeg kan å oppsummere hvorfor.
    - Han var rolig, og tok problemene mine seriøst, men samtidig passet han på å smile mye og slå av et par vitser(vitsene hadde ingenting med spiseforstyrrelser å gjøre, selvfølgelig). Det gjorde at det ble en avslappet og ikke så ukomfortabel stemning på møtene.
    - Han virket interessert, og stilte mange spørsmål, også spørsmål som ikke angikk spiseforstyrrelsene mine.
    - Han så meg inn i øynene da han snakket til meg. Det var det lenge siden noen hadde orket å gjøre.
    - Jeg følte at han personlig ønsket at jeg skulle bli frisk.
    - Han flettet av og til inn positive sider ved å bli frisk imens han snakket.
    - Han tok initiativ til å ta blodprøver o.l., og ga meg tydelig beskjed om hva jeg manglet i kroppen. (Vi spiseforstyrrede er ofte veldig opptatt av statistikk ++) Dvs. at han lot meg ta del i det medisinske også. Jeg følte at han ikke hemmeligholdt noe for meg.

    Og sist men ikke minst var han ærlig, og greide å etablere en tillit hos meg ovenfor han. Derfor var jeg også ærlig.

    Håper det er til hjelp!!
    Hilsen S ;)

    SvarSlett
  12. Hallo!
    Tenkte jeg skulle tipse om en veldig intressant intervju med en jente som forsket på sammenhengen mellom hjernens neurobiologi og spiseforstyrrelser, http://www.kristianstadsbladet.se/kristianstad/article1347230/Aumltstoumlrningar-kan-boumlrja-med-att-nervceller-doumlr.html.

    er for övrig veldig sjalu på dine dr pepper og snapples fra philly!

    SvarSlett
  13. Så akkurat en reklame på tv Norge for Grethe rode kurs. Kjente at jeg ble derekte dårlig av den. Det var noen kvinner som sa at de hadde hørt at man bare skulle spise blåbær, ferdigtygd mat, mandel potet osv. (den skulle være litt latterlig) og så kommer det med STOR skrift på tv GÅ NED 10 KG! De sa ingen ting om at sunn mat og sunn trening er det beste. Det var bare hva man kunne spise og hva man ikke skulle spise

    SvarSlett
  14. Marthe:

    Takk for enda en super kommentar!
    Kunne ikke vært mer enig med deg. Når en som vet hva hun/han snakker om forklarer hva som egentlig skjer med kroppen når vi spiser/ikke spiser og drikker, så er det enklere å forstå hvorfor kroppen trenger både næring og væske.
    Så rart at du også var redd for vann? Me too. (I perioder ihvertfall). Enda jeg visste det var 0 kcal og at jeg ikke ville legge på meg, så taklet jeg ikke å føle meg så “full”. Men nå er jeg flink til å drikke vann. Men ikke flink NOK, kanskje. Forisnket nyttårsforsett.

    Har hørt om et par andre som har hatt litt problemer med leger på sykehus i det siste. Men veldig godt å høre at du blir tatt på avlor både av lege og psykolog!!

    Takk, dette var til stor hjelp!


    Frida S.:

    Enig med deg. Det er sikkert lett å avfeie oss fordi vi tenker litt skrudd, men umulig å hjelpe eller “nå inn” om man ikke prøver. Blir provosert av hvor mange som har behandlet meg ekstremt nedlatende, som om jeg var et lite barn som ikke visste mitt eget beste (ahem…, kanskje jeg oppførte meg nettopp sånn), men ærlig talt, man fortjener RESPEKT likevel. Så enig med deg: prøve å sette seg en smule inn i pasientens situasjon og vise medfølelse.

    OK, den kommentaren er bare helt vilt idiotisk! Og jeg er utrolig lei meg for konsekvensene den fikk. WTF? Livsfarlig kommentar, og i tillegg fra en lege???

    Takk, Frida. Dette var til stor hjelp!

    SvarSlett
  15. Laipai:

    Har innmari lyst til å begynne med: Kan du skifte lege? (Og psyk?) Men tipper du allerede har prøvd? Han virker jo rimelig inkompatibel, muligens med en fobi for å ta initativ til noe som helst? Herregud. At han i tillegg innrømmer at han IKKE skjønner det? OMG! Kanskje du kan gi ham en brosjyre eller noe?

    Bra du selv tar initiativ til både blodprøver, DEXA og ernæringsfysiolog, enda det ikke skulle være nødvendig. (Og at han i tillegg gjør det litt motvillig?)

    Skulle ønske du fikk MYE bedre behandling enn du gjør. Blir fortvilet og oppgitt på dine vegne.

    Takk skal du ha, Laila. Er sikker på at venninnen min kan streke under på hvordan det IKKE skal være ☹

    Stor hjelp, tusen takk. Stor klem til deg <3


    Linn:

    Godt poeng. For det er vel litt typisk, er det ikke? At vi ikke liker å be om ting eller “kreve noe”. Og i tilegg be en som er “proff” om noe hun eller han i utgangspunktet burde ha tilbudt kan være litt skummelt.
    Selvfølgelig er det den største selvfølge! Og det siste poenget ditt er kanskje det aller viktigste: At vi forstår at det er en sykdom med alvorlige konsekvenser er helt nødvendig. Vi trenger at noen setter seg ned og går gjennom nøyaktig hva som skjer med skjelett, lever, nyre, hjerte, elektrolyttbalanser, hormoner etc etc etc når vi enten kaster opp eller spiser for lite. I detalj. Pluss det psykiske. At depresjoner, angst, dårlig hukommelse og konsentrasjon etc etc faktisk henger sammen med maten. Jo mer informasjon og forståelse VI har, jo mer kan vi også (ihvertfall på sikt) motivere oss for å snu om på ting. Hvordan kan en lege bare HOPPE over alle symptomene? Og testene? Sjokkerende.

    Du har rett: forklare alvoret = important.

    Tusen takk, Linn. Dette var helt supert! (At du selv må fighte for å få den behandlingen du trenger og fortjener er forkastelig).

    Stor klem fra meg og fortsatt god søndag <3

    SvarSlett
  16. Kaffedamen:

    Enig. Terapi er utrolig viktig. Og de færreste leger har vel tid til den biten. Å snakke jevnlig med en person man stoler på og har tiltro til er det viktigste. Å få god kjemi med en psykiater eller psykolog er et stort steg. Jeg var så heldig at jeg kom til en lege som kjente en veldig dyktig psykiater personlig, og satte meg i direkte kontakt med henne. Da jeg slet med deprisjoner for mange år siden måtte jeg derimot velge fra en dum liste, vente og vente, og endte opp med en (excuse me) idiot. Men det var vel bare uflaks.
    En ærlig, kunnskapsrik terapeut som vet hva hun eller han snakker om og som har mulighet til å se deg så ofte du har behov for (og ikke avlyser i hytt og pine eller er konstant fullbooket) er vel et av de viktigste redskapene for å bli frisk.

    Thank you!!! Veldig godt poeng! Fortsatt god helg!


    Nina:

    JA. Jeg kjenner meg så godt igjen!! Jeg kom også etterhvert til en spesialist som kunne ALT, som svarte på alt jeg lurte på i detalj, forklarte meg alt som var typisk og HVORFOR det var sånn og sånn, hva som skjedde i hodet, hvorfor alt ble forvrengt etc. VIT MER ENN PASIENTEN = kanskje viktigst av alt. Takk!

    Og enda et godt poeng. Man er ikke nødvendigvis “frisk i hodet” bare fordi man er normalvektig igjen. Når 90% er normalvektige er det en smule teit å bare se på vekten. Noe det er helt tydelig at mange gjør.
    Så fantastisk at du fikk den muligheten, da må du jo ha følt at personen virkelig brydde seg om deg, at du var unik og viktig for ham/henne.
    Akkurat det med tid tror jeg er et stort problem. For å unngå tilbakefall tror jeg det er superviktig at man får langvarig behandling av SAMME person (ikke bytte hele tiden, da begynner man jo på en måte på nytt igjen, må fortelle fra børjan av, bygge tillit etc). Tror det er viktig at behandleren forklarer at det som regel tar flere år å bli helt frisk (så man ikke blir skuffet når det går så forbanna treigt fremover, for det gjør det jo). Det er jo helt forferdelig om man er overlatt til seg selv bare fordi man har vært i god form et par måneder. Man går jo på trynet et par (eller hundre) ganger før man er heeelt frisk. (Jeg går fortsatt på trynet ganske jevnlig). Og som du sier: avslutter man behandlingen for tidlig ender man bare opp med å komme igjen og igjen.

    Takk, Nina! SÅ gode poenger du kommer med –thank you sooo much! Håper det er bra med deg! <3<3

    SvarSlett
  17. S:

    Dette var HELT supert, S.
    Avslappet stemning er kjempeviktig, for SF i seg selv er jo tungt, vanskelig etc. Jeg hadde store problemer med å åpne meg i begynnelsen, var dritnervøs fordi jeg ikke var hjemme, fordi jeg måtte snakke om meg selv, skammet meg, var redd for å si noe dumt etc. Om noen hadde tullet litt med meg så hadde det hjulpet veldig ☺

    For en fantastisk lege! Rolig, interessert, oppriktig). Virker som om han behandlet deg med stor respekt (og hvorfor skulle han ikke det? Men du skjønner hva jeg mener? Ikke alle som er like fornuftige som denne personen).

    LOL. Statistikk, ja! For meg hjalp det også å få utskrifter med rød ringer rundt de verdiene som var over eller under den rangen de skulle. Svart på hvitt.

    Jeg tror ærlighet er noe av det aller viktigste! Hvis vi føler at noen skjuler noe eller prøver å lure oss blir vi veldig på vakt (ihvertfall jeg, som var EKSTREMT skeptisk til absolutt alt og alle, trodde alle prøvde å lure meg til å spise av helt andre grunner enn at jeg skulle bli frisk for eks). Jeg brukte litt tid på å bygge opp tillit til behandlerne mine, men når jeg stolte på dem gikk alt mye lettere. Og akkurat som deg: når jeg visste at de var ærlige med meg, så var jeg også (etterhvert) ærlig med dem. (Bortsett fra en som ikke var ærlig og som jeg ikke klarte å fortsette hos).
    Honesty FTW!

    Fantastisk hjelp, S! Tusen takk!!


    Line:

    Oj, så spennende! Alt som handler om spiseforstyrrelser interesserer meg for tiden, så tusen takk, det skal jeg ta en titt på ☺ Supert!!

    Ikke sant?? Jeg ELSKER Dr. Pepper, Cola og Pepsi kan gå og legge seg begge to… Savner det allerede ☺

    Thank you, Line! Much appreciated, gleder meg til å se!! Fortsatt god helg til deg!



    Lille Rafiki:

    Latterlig mye fokus på slanking i media, ja. Overalt. Og det meste er jo bare tull, og kan virke triggende. Skulle nesten vært forbudt å sende det på TV, å få det ufrivillig slengt i ansiktet når man prøver å slappe av og kanskje IKKE fokusere på kcal etc kan jo være en smule triggende/slitsomt/unødvendig.

    Takk for kommentar! Godt poeng, noe jeg også irriterer meg over!

    SvarSlett
  18. Jeg tror at flere lavterskeltilbud hadde vært bra. Slik at man ikke trengte å bli alvorlig fysisk eller psykisk syk for å få hjelp. All forskning viser jo at sannsynligheten for å bli frisk minsker for hver måne/ år man er syk. Det vil med andre ord være biligere for samfunnet og ikke minst spart mage enkeltindivider for mye smerte og fortvilelse.
    Økt kunnskap og forståelse hos helsepersonell er også viktig, slik at man blir ”fanget opp” så tidlig som mulig.

    En jente som var innlagt på sykehuset samtidig som meg, fikk ikke hjelp før moren nektet å dra fra legevakta. Når hun endelig fikk plass på sykehuset var hun så underernært at hun ikke fikk lov til å gå, hun måtte sitte i rullestol :(

    Selv har jeg fått relativt god oppfølging, med leger, psykologer og ernæringsfysiolog, men jeg (og ikke minst foreldrene mine (jeg ble syk når jeg var 11/12)) har måtte presse på, og be om å få den hjelpen man har rett til, man får ingenting gratis. Jeg er heldig som har ressurssterke foreldre som kunne ”sloss” for meg når jeg var dødssyk, men det er ikke alle som er like heldige. Hvem skal sørge for at de får hjelp?

    SvarSlett
  19. Synes du har fått med deg viktigste, men har et lite tillegg, eller kanskje en utdypning: For meg har det vært kjempefint med de legene som klarer ( eller i alle fall prøver) å få meg til å forstå at jeg -må- spise mer og gå litt opp i vekt hvis jeg skal bli frisk (kanskje ved å vise meg tester med "the hard facts" om tilstanden på kroppen min), men som også viser ar de skjønner at det er vanskelig for meg... Har for eksempel en ernæringsfysiolog som ikke bare ga meg en kostliste som jeg skulle følge, men som begynte rolig, og heller spurte hvor det i det hele tat kunne være mulig for meg å spise litt mer. Hun gjentar også hele tiden at dette er noe vi må ta skritt for skritt, og det får alt til å virke så mye mer overkommelig enn å plutselig skulle spise 10 ganger så mye som du har gjort de siste årene...

    Har også for første gang kommet til en psykolog som ikke bare prøver å overbevise meg meg om å spise, men som er mer opptatt av hvorfor det er vanskelig for meg, og det synes jeg også er veldig fint. Det kan faktisk være timer hos henne der jeg vi ikke snakker om mat i det hele tatt... Og det synes jeg er ganske fint, for det er jo egentlig ikke dere problemet ligger heller...

    SvarSlett
  20. Fallen Angel:

    Flere lavterskeltilbud er jo AKKURAT det som skal til. Jeg har også lest at sannsynligheten for å bli frisk er størst når man får hjelp tidlig, og et slikt behandlingstilbud kan jo til og med være litt preventivt, hvis man kan fange opp noen som ikke (enda) oppfyller alle diagnostiske krav (men som kanskje er på god vei). Jeg vil tro det er lettere å snu (+ lettere å tvinges til å tenke fornuftig) før man er helt gjennomsyret av spiseforstyrrelses-tanker som har sirkulert i årevis og blitt (nesten) eneste tanker. Som du sier ville det spart mange for mye lidelse og samfunnet for ressurser – en vinn-vinn-situasjon.

    Jeg har også hatt folk rundt meg som har tatt noen slåsskamper for at jeg skal få riktig behandling, og aner ikke hvordan det ville gått uten dem. Ikke alle er like heldige som oss, og som du sier: Hvem skal sørge for behandling hvis man ikke har noen som gjør det for en? Jeg vet ikke. Når man er utslitt, syk, redd og kanskje ikke føler man fortjener hjelp (sånn følte jeg det) så er det ikke lett å faktisk måtte slåss for å få behandling.

    Tusen takk, Fallen Angel, for genial kommentar. ☺ <3


    Lille meg:

    Enig, kombinasjonen av fakta og forståelse. For det hjelper ikke å få presentert all the hard facts sammen med: “NÅ skjønner du vel hvorfor du må spise?”. Uten forståelse for at det faktisk er mer komplisert enn som så. (Enda det selvfølgelig gir logisk mening: Du skader kroppen din ved ikke å spise, så hvorfor i h****** kan du ikke bare spise så blir alt bra igjen? Ingen logikk i spiseforstyrrelser).
    Og at man tar det step-by-step er utrolig viktig for at det skal være mulig å holde det gående over lengre tid. Da kan man bli vant til ny mat og nye mengder uten å freake helt ut. Godt poeng!

    Og det med maten er jeg så enig i! Jeg snakker også lite om mat hos psykiateren min, men mer om alt som ligger bak. Som du sier: Det er ikke der problemet ligger. Og når man får nøstet opp i andre ting, bygget opp selvfølelsen litt og snudd litt om på destruktive tankerekker og uvaner så er det også lettere å spise.

    Tusen takk, Lille Deg ☺ Dette var til stor hjelp ☺

    SvarSlett
  21. Ble glad av at noen bryr seg litt om forbedringer som faktisk ikke har fått sf selv! For det er jo det det må begynne...

    Gode punkter, stemmer i det meste som blir skrevet ovenfor også!
    I tillegg tror jeg at nettopp det med at den manglende forståelsen,kunnskapen og kommentarene til disse stakkars tanketomme legene og behandlerene forekommer så forferdelig hyppig er et kjerneproblem.

    Jeg synes nettopp sf-problematikken og geberellt psykiske lidelser burde få en mye mye mer sentral plass i medisinutdanningen.

    I tillegg bør det være fast prosedyre at når en lege får et tilfelle av sf inn på kontoret, bør det være minst en av kollegene som har ekstra fordypning i nærheten slik at både legen og pasienten blir spart for tåpelige formuleringer som kan få fatale feil, legen bør rett og slett ikke gjøre skjer enn å tilkalle den av kollegene som har best peiling med det samme.

    Lykke til, og så utrolig heldig hun venninen din er!

    <3<3<3 vamp

    SvarSlett
  22. Hei!

    Kanskje dere kan spesifisere hva dere mener med et lavterskeltilbud?

    Har bare en generell kommentar ang dette:
    Dersom man ikke oppfyller alle diagnostiske kriterier for en sf, kan lavterskel-løsningen -slik jeg ser det- være å feks ta kontakt med fastlegen og evt. søke seg/bli søkt til en psykolog, gjerne en privatpraktiserende, og evt en ernæringsfysiolog. Oppfyller man ikke de diagnostiske kriteriene for en sf, må man kanskje finne seg i å overlate de spesialiserte behandlingsplassene til de som er virkelig dårlige.
    Jeg vil heller ha fastleger som kan litt om sf enn et kobbel med spesialister som skal behandle noen som har et problem, men som ikke per definisjon er syk (selv om det selvfølgelig er glidende overganger her også). Man må tenke på hvor man putter ressursene, i en ideell verden skal det selvfølgelig være nok til alle, men sånn er det jo ikke i virkeligheten. Dessverre.
    Sannheten er vel også den at svært mange ikke er motiverte for å motta hjelp når de er i den fasen som skisseres i innleggene over. Og motivasjon er jo en nøkkelfaktor. Forebygging av sf har vel heller ikke vist seg å fungere spesielt bra, slik jeg har forstått det.

    Så: hvilken lavterskeltilbud tenker dere vill vært bra? Helsestasjon for ungdom, fastlege, eller liknende? Eller at det skulle vært lettere å komme inn på feks RASP, Modum etc?

    Nina

    SvarSlett
  23. Vamp:

    Enig! Ble glad for at en (snart) lege ville se det fra "pasientens" perspektiv :-)

    Og ja, at profesjonelle mennesker faktisk presterer å komme med direkte triggende kommentarer igjen og igjen (virker det som), er et kjerneproblem. Selvfølgelig er det vanskelig å forholde seg til spiseforstyrrede, som har en tendens til å vri og vende på ting, men de kommentarene som er nevnt over her trenger man verken å vri, vrenge eller ha SF for å kaste rett i kategorien: IDIOTISK.

    Og enda et godt poeng, Vamp! Hvis en lege føler at han eller hun ikke kan nok om SF så er det bedre å be om assistanse enn å rote rundt i blinde.

    Thank you! Super hjelp! Much appreciated!

    Håper du har en fin dag!

    SvarSlett
  24. Nina:

    Jeg tenkte vel mer på psykolog-hjelp (og kanskje ernæringsfysiolog) enn at man skal ta opp plasser på RASP og Modum. Og selvfølgelig at man ikke blir “blåst av” hvis man ber om hjelp fra en fastlege. Enig med deg i at de spesialiserte behandlingsplassene bør reserveres for dem som trenger de mest, som du nevner så er det dessverre ikke plass til alle.
    Når det gjelder forebygging så tenkte jeg mest på mer kunnskap (spes om faresignaler) blant leger, helsesøstre, (forsåvidt også foreldre). Trist at det ikke finnes noen form for forebygging og at det er vanskelig å få hjelp før man har sklidd unødvendig langt uti. Med mer fokus på faresignaler kunne flere blitt fanget opp tidligere, og hvis de da kunne fått tilbud om psykologhjelp kunne man kanskje unngått at det utviklet seg mer. (Kanskje). Vet ikke om det egentlig kan kalles forebygging, på det stadiet er man kanskje allerede syk.

    Synes det er vanskelig med diagnostikk (fordi mange som er syke faller utenfor), men det er vel også nødvendig å sette retningslinjer for leger så de har noe å forholde seg til (og det må jo settes noen grenser).

    Så for å oppsummere det som kanskje ikke ga så mye mening: Mer informasjon fra fastlege, tilbud om behandling hos psykolog og ernæringsfysiolog. That being said: Ikke på bekostning av de som trenger det mer.

    Takk takk takk, Nina. Veldig gode poenger. ☺ <3 Ha en FIN dag! Stor klem

    SvarSlett
  25. Jeg ble lagt inn på sykehuset med diagnosen anoreksia, av fastlegen min, for ett år siden. Han var bekymret for hjerte og kaliumivået. Pulsen var meget lav. Legen jeg ble møtt med på sykehuset sa følgene: "tja, jeg skjønner ikke helt hva du vil at vi skal hjelpe deg med? Du må jo spise. Du kan jo få en brødskive hvis du vil."

    SvarSlett
  26. Anonym:

    SJOKKERENDE! "Du kan jo få en brødskive, hvis du vil?" Hva regnet han med at du skulle si?? Å JA; tusen takk, det har ingen tenkt på før deg, ditt geni!
    Hårreisende historie. Håper du møtte leger med mer innsikt enn det i løpet av oppholdet. Og at du siden har fått god hjelp.
    Takk for at du delte, anonym. Og lykke til! Stor klem

    SvarSlett