Søk i denne bloggen

mandag 10. januar 2011

A dash of trash

Hoho! Det siste jeg har lyst til i dag er å klage. Eller sutre. Jeg har lyst til å skrive noe motiverende eller interessant (prøve i hvertfall). But I tried. And I failed. Og jeg har prøvd å skrive om noe helt annet enn meg selv (i forbindelse med "interessant" over her), men rett og slett fordi jeg er så j***** destruktiv i tankegangen så har jeg gitt opp. Alt blir teit i dag, så da kan jeg like gjerne kline til og i det minste gjøre det helhjertet sippete.

Noen dager er det UTROLIG vanskelig å blogge! Jeg kan alltids slenge ut noe som ikke er relatert til (den destruktive) dagen i dag, men HVA?
Det er utrolig irriterende å måtte skrive om ting jeg skammer meg (litt) over. For hvis jeg allerede har en kjip dag, så blir den sjelden bedre av at jeg vet at folk LESER om den i tillegg? Og kanskje dømmer meg? Spesielt gjelder det panikkanfall. Jeg kan i utgangspunktet få panikkanfall ved tanken på at jeg har en blogg med altfor mye privat info. Så hvis jeg skriver om panikkanfallene jeg har hatt så langt i dag, er vel det en liten garanti for at de skal fortsette? Ja? Off.

Ingenting major har hendt.

Annet enn at de samme resirkulerte idiotiske tankene jeg prøver å slå meg til ro med har satt meg litt ut av spill. Which they do når de dukker opp til feil tid. Når "forsvaret mitt" er nede. (Forsvaret er på topp når jeg ikke stresser, når jeg spiser nok og sover nok. Maten har jeg under kontroll (altså, den riktige kontrollen), men jeg er stressa og jeg har ikke sovet flere netter på rad). Så forsvaret er med andre ord litt svekket, og små, idiotiske tanker kan sette meg ut av spill...

"Snart reiser jeg til Norge og alle vil se at jeg har gått opp og selv om det er bra så skulle jeg ønske de kunne sett det gradvis og ikke bare BANG" eller "Jeg VET jeg må øve meg på å kjenne at bukser (som er trange) SKAL stramme (litt), men jeg får ikke puste og hvorfor kan jeg ikke bare bo i en joggebukse resten av livet?" (Litt LOL...) eller "Tenk hvis jeg aldri får til noenting ever ever ever, tenk hvis jeg bare ender opp med å gå i ring resten av livet". (IKKE-LOL).

Jeg lar stress (for ingenting) sluke meg. Og så spinner det. Og raser. Og jeg innbiler meg at verden er et farlig sted, at jeg ikke er frisk i det hele tatt, at alt jeg har kjempet hardt for bare er illusjoner, at jeg egentlig ikke har kommet meg videre i det hele tatt.

Og til slutt hyperventilerer jeg for MINIMALE problemer. Fordi jeg kanskje burde gå til tannlegen i februar (ideally 2010, jeg har litt tannlegeskrekk) eller fordi jeg burde ta en ny DEXA-scan men ikke tør eller fordi jeg ikke skrev et eneste julekort i år eller fordi jeg leste på VG at man bør løpe og ikke spise ditt og datt og jeg et lite sekund gjerne skulle fulgt de rådene til punkt og prikke eller fordi jeg ikke har laget en liste over alt jeg bør gjøre mtp at jeg prøver å skrive en bok (og hva er gaaaaaaalt med meg, hvorfor lager jeg ikke så mange lister lenger, er jeg friskere fordi jeg ikke er så opphengt i dem, eller bare ufattelig lat og ubrukelig???)
Og den boken.... LOL.... Hva er det jeg egentlig innbiler meg? Og hvorfor i H***** måtte jeg dele akkurat den ideen før den i det hele tatt har tatt ordenltlig form?

Eller fordi jeg ikke aner hva jeg skal blogge om for tiden. Og ihvertfall ikke i dag. Og hvem vil vel lese søppel som dette?

Det starter altså med en MINIMAL liten detalj. Som setter i gang et helvetes kaos som ikke gir seg. Som setter i gang det ene panikkanfallet etter det andre.
Før kunne jeg bli liggende i sengen og drukne i den selvopptatte, destruktive, kvelende tankestormen i timesvis. Dagevis for veldig lenge siden. (I det minste skriver jeg IKKE dette fra senga!)
De siste månedene har jeg klart å stanse dem før de tar overhånd. (Panikkanfallene har også vært mye bedre de siste ukene, og kanskje blir jeg derfor satt ut når de kommer tilbake med full styrke?). Men tydeligvis ikke helt. Og for å være enda mer dramatisk og irriterende så føler jeg meg tom, mislykket og TUNG når stormen har lagt seg. Og jeg sitter igjen og lurer på om jeg virkelig har klart å falle tredve steg bakover i løpet av bare noen timer, og om jeg virkelig befinner meg der jeg gjorde for nesten ett år siden?

OMFG

Really? Er jeg ikke sterkere enn dette?

Når jeg ser det svart på hvitt så klarer jeg å skjerpe meg litt. Selvfølgelig har jeg ikke falt tusen skritt tilbake.

Ingen grunn til å overdramatisere. Alle har kjipe dager. Og uten søvn er jeg mer sensibel for angst og panikkanfall, det vet jeg jo. Så sikkert også for idiotiske tankestormer. Alt henger alltid sammen.

Jeg har ingen intensjoner om å overanalysere eller overdramatisere dette noe videre. Eller blåse det (mer) ut av dimensjoner. Jeg skal bare glemme det. (Og ikke tenke over at dette svirrer på nettet om to sekunder). Fortsette denne mandagen som en normal, funksjonell person.

For det ER JEG.


Beklager å dumpe masse søppel på deg. (Det var søppel eller ingenting).

Aldri for sent å snu dagen trill rundt!

17 kommentarer:

  1. Når du har ein sånn dag er det minste eg kan kom med eit lite lass med gode tankar:) Hjernen er teit innimellom, men det får vi berre takle. Og så må du hugse at ein ikkje alltid treng å strebe etter å verte noko - du ER noko (sjølv om eg kanskje innser at du siktar til noko som krev vitnemål). Ha ei framifrå veke:)

    SvarSlett
  2. Jeg er en stor tilhenger av ''søppelet'' ditt Kristine, always have and always will (;

    Kjenner meg igjen angående hyperventilering på grunn av bittesmå, ubetydelige problemer. OMGJEGGLEMTETANNLEGETIMENMINFORRIGEUKE HERREGUUUD.

    Ja.

    SvarSlett
  3. Vi lever for kontrastene, Kristine!
    Hva er vel vitsen med gode uker uten kjipe dager?

    Kjipe dager er kjipt men nødvendig, kjipe uker og år er uholdbart.

    Du har hatt så mye fremgang, så mye mot og ganske så positive uker/mnd relativt i det siste (i hope?); så når du nå har en kjip og destruktiv tankegang i dag- er det et sunnhetstegn! For alle normale mennesker har det ganske så kjipt innimellom! Det er det at en klarer å innse at dagen er kjip, fortelle om det og vite at det kommer en ny dag i morgen som gjør at en er frisk. Hvis en gjemmer vekk følelsene, spiller perfekt og lykkelig er en mye sykere. Så tenk, det ble kanskje en god dag likevel? Helhetlig sett?

    Jeg har lenge tenkt at jeg ikke bør skrive om kjipe tanker på bloggen min, at det vil være demotiverende for de som sliter slik som jeg og at jeg ikke vil virke som om jeg har gitt opp eller bare er ute etter sympati.

    Men så tar jeg meg selv i å tenke på hva jeg selv tenker om de som legger ut litt mindre positive innlegg på bloggene sine; og da kommer jeg jo til konklusjonen at jeg er veldig glade for at de gjør det. Ikke selvfølgelig fordi jeg liker at folk har tunge stunder, men fordi de er ærlige og ikke pynter på sannheten, for det er jo nettopp det som er sykt. Vi er bare mennesker og fullstendig feilbarlige. Slik skal det være, slik holder vi oss friske til sinns, vi lærer kun av våre egne og andres feil eller erfaringer.

    Så alt i alt kan du være stolt og fornøyd for nok en positiv handling i dag! Du får det jammen meg til uansett hva som melder seg av rare dager :D

    Super glad og stolt i deg, ærlige og flotte venn<3
    Vamp

    SvarSlett
  4. Hei, jeg er en far til en 14 åring som har anoreksia. Jeg kjenner meg ganske mye igjen i dine tanker og visjoner rundt sykdommen. Du skriver såååå utrolig bra og er en flott person. Du må virkelig ha lykke til videre og du har faktisk kommet veldig langt på vei til å bli frisk. STÅ PÅ fordi om enkelte dager kan være grå. :)))))

    SvarSlett
  5. Haha. Jeg føler jeg har lov til å le litt, MED oss, fordi jeg kjenner meg veldig igjen. Små ting er plutselig så VIKTIGE. Og selv om jeg vet jeg har blitt bedre, så kanskje jeg bare har innbilt meg det? Kanskje jeg har innbilt meg alt sammen og aldri var syk i første omgang, men bare veldig sutrete?

    Men i morgen, eller dagen etter det, eller--- når det er spiller ingen rolle, men snart ser du det du er redd for i dag i et annet lys som gjør det lettere å takle. Det gjelder bare å huske på det når du har en vanskelig dag. At det er ikke verdens undergang. At du HAR blitt bedre. At du IKKE er lat. At du KAN få til ting. For sånn er det nemlig!

    SvarSlett
  6. Kristine-mor!! du har IKKE falt tuesn skritt tilbake! det er helt klart - du sa det selv, bloggen ble ikke skrevet i senga! Og det er også helt sant at alle kan ha kjipe dager!

    Du burde glede deg skikkelig til du skal til Norge! Dino er bare sååå søt, og han kommer til å slikke deg litt i ansiktet, og rundt ørene, også kommer han til å se på deg med deeeeet blikket, så du bare smelter og vil kose med ham!

    Og det med vekta, du vet, du må gjøre hsånn som faren min alltid sa :"vi drite i hva alle andre synes"... det er ikke alltid det er så lett, men når jeg får det til er livet helt herlig!

    Ha en fin tur til Norge, kos deg, kos med Dino, og de gamle, og ha det topp. Neste gang vil jeg også være med ;)

    Mange klemmer fra Linda

    SvarSlett
  7. Når sånne dager kommer,så drar de med seg alt de kan av svarte tanker og haler dem ut av oss. ALT blir feil da,det er ikke mååte på hvor feil alt blir. Og man har MINST gått tilbake 1000 skritt,men egentlig var det bare en liten ustøhet.

    Alle vil oppleve sånne fæle ekle dager hvor alt føles feil,men de går over. Det gjelder å godtta det at de kommer,og se fram til at de går over.

    Now,get UP and lokk AHEAD!

    <3

    SvarSlett
  8. Klem til Kristine!

    Nei, du er ikke sterkere enn du er. For det er menneskelig å ha tunge stunder. Du er et godt menneske, som lever på godt og vondt. Ikke noe negativt i det!

    Kroppen og hjernen har vi ikke akkurat helt kontroll på, noen av oss! (gjerne si imot meg, om noen vil ;)

    Ikke gidd å tenk på boka og anfall og slikt idag.. drikk en kopp varmende te og se på en tårevåt tv-serie... ta deg en god dusj og legg deg tidlig. I morgen skinner sola igjen! I morgen er en ny dag med nye tanker ;)

    Ikke søppel i denne bloggen, nei!
    Disse negative tankene kan hjelpe deg selv, kanskje andre.. reflektere og filosofere.. Godt å få ord på saker og ting, og bare få det ut.

    Well, anyway...
    Håper det blir sterkt solskinn i morgen.. som skinner ned på deg og gjør livet ditt strålende. (må gjerne skje i kveld også! )

    klems

    SvarSlett
  9. Åh kjære deg, dette er virkelig en dag da det er viktig å gi seg selv egenomsorg, men dessto mer utfordrende. Sånne dager er bare så DRITT, og ikke snakk om hvor feit man føler seg på slike dager... Håper bare du klarer å holde ut, det beste er selvfølgelig å klare å snu dagen, men det er ikke alltid det går. Ikke døm deg selv for hardt. Håper du har det litt bedre nå i kveld og kanskje har du fått sortert litt ved å støtte deg til din kjære. Det er noe jeg må bli ennå bedre på:-) Sender deg bøttevis med gode tanker og klemmer.

    SvarSlett
  10. Marte:

    Takk for gode tanker!! Jeg tror det hjalp! Og du har helt rett: hjernen ER teit innimellom. Tusen takk for så fine ord, Marte. Du er god!!


    Frida S.:
    Å. Takk, Frida!! Oh yes. I know. Hyperventilering av INGENTING er ekstremt slitsomt. Men man må jo bare le av det. (I ettertid. Der og da har jeg store problemer med å le av meg selv enda jeg innerst inne vet jeg bare kludrer til og tuller IGJEN).

    Takk, du er supergod, Frida!


    Vamp:

    This is true! Man må kjenne på det vonde for å sette pris på det gode! Noe jeg forsåvidt også gjør. Og siden jeg hater alt grått og lever for det ekstreme så må jeg vel tåle noen sånne “halvveis-dager” også. Skulle nesten til å si at jeg foretrekker de helt på bunnen fremfor disse “halvveis-dagene”; men det høres jo helt SM ut, så det sier jeg IKKE. Nei.
    Og jupp: helhetlig ble det en god dag. Hjelper å se det svart på hvitt og få litt perspektiv.
    Sånn tenker jeg også, Vamp, at jeg må holde stemningen litt positiv (fordi jeg en periode var ekstremt negativ og følte jeg tappet hele internett for energi ved å skrive om ditt og datt) for ikke å være demotiverende. Men man lager jo et litt FEIL og sminket bilde av spiseforstyrrelser hvis man bare skal snakke om fremgang. (Nå vil jeg ikke kalle denne mandagens lille plumping for et tilbakefall, det vil vel også være å sminke på SF, men det går jo selvfølgelig opp og ned. Og sammenlignet med for et par år siden er livet virkelig lyst og enkelt. Så jeg har ingenting å klage på). Ikke at jeg ellers er så fokusert bare på fremgang innimellom panikk og telling etc., but you get my point.

    Og enda mer enig i det med sympati!!! Jeg er ikke ute etter sympati. Alle har kjipe dager, og MYE kjipere dager enn denne dustedagen. Men jeg må jo liksom skrive om meg selv, da, og akkurat i dag var dagen sånn. Og jeg lette ikke etter at noen skulle si: “Så forferdelig” (da tror jeg at jeg hadde slettet bloggen og gjemt meg under senga i skam). Men men.

    Tusen takk, Vamp. <3<3<3

    SvarSlett
  11. Anonym:

    Tusen takk for så fin kommentar! (Og rim på slutten til og med).
    Ønsker deg og datteren din ALT godt! Håper hun er på vei til å bli frisk. Og tusen takk for at du leser, det betyr mye for meg! (Selvom alle kanskje kunne vært foruten akkurat dagens innlegg).

    God bedring til datteren din!


    Thea:

    Bare å le, Thea! Please! LOL. Nei, kanskje vi aldri var syke i første omgang? Alt sammen var nok kanskje oppspinn? Kanskje bare jeg som overdriver? Been there, thought that too. As if. Utrolig hvordan man noen timer bare er HELT på jordet og ikke har noen kontakt med fornuften sin (det som er igjen, i mitt tilfelle).

    Joda. Det gjelder å se et litt større bilde enn akkurat NÅ. Og minne seg selv på at man bare tuller. Og ja: jeg/du/vi HAR blitt bedre. Og alt man har kjempet for forsvinner ikke bare sånn plutselig!


    Linda:

    Å, jeg gleder meg til å se Dino. Trist vi gikk glipp av hverandre, det er helt latterlig. Men forhåpentligvis en gang i løpet av våren.
    Takk for oppmuntring og nytt lite motto. Fra nå av “Drite jeg i hva alle andre synes…”. ☺ Fin leveregel, det!

    Gleder meg til å se deg snart, Linda! Fortsatt god uke og tusen takk for at du leser (stakkars deg) <3

    SvarSlett
  12. Laipai:

    Jupp. Snakk om å være katastrofetenker. Men du har rett i at det bare er en liten ustøhet, i det store og det hele ingen big deal.
    Jeg tror også det er viktig å godta at de kommer, ikke overdramatisere, men heller la alt gli over. På samme måte som panikkanfall. Godta. Og så bare vente med viten om at det GÅR OVER. Eneste som funker!

    Takk Laila! Og god bedring til deg!


    C30:

    Sikkert lurt å ta det ekstra rolig og være “snill mot seg selv” på sånne dager, ivhertfall til man kommer til hektene. Jeg endte opp med å få jobbet mye, skrevet mye (med te, faktisk) og vasket. Og sett tre episoder av V (veldig bra) sammen med Bear, så det ble en bra dag! Og imorgen blir enda bedre!

    Takk for det. Du har nok rett i at det er sunt å reflektere. Synes bare det blir litt patetisk å se det sånn svart på hvitt, som om jeg ber om masse sympati for en nokså normal dag/trivielt problem.

    All is good! Tusen takk for så hyggelig og oppløftende kommentar, C30! Du er super!

    SvarSlett
  13. Mitthaap:

    Heldigvis fikk jeg snudd rundt på det ☺
    Var bare innmari sliten og da har jeg en tendens til å “bryte litt sammen”. Jeg har problemer med søvn innimellom. Og når det går flere døgn uten en eneste liten blund så blir jeg litt småsvimmel og litt småør (for å si det mildt), og ting jeg vanligvis klarer å takle går ikke like lett. Men sånn er det kanskje for alle.

    Jeg er så enig med deg i at det er vanskeligst å være snill mot seg selv når man trenger det aller mest. Egentlig veldig ironisk!!
    Tusen takk for så fine ord, Mitthaap. Jeg blir så glad for kommentarene dine, du er så god. Håper du har det bra, tenker på deg <3<3 Stor klem fra meg

    SvarSlett
  14. Slenger meg på rekken her og sier at jeg også liker disse "søppelinnleggene", for meg er de IKKE søppel, de er verdifulle fordi man ikke føler seg helt alene og ensom om å bli stresset av den minste lille ting. Jeg får ikke panikkanfall og hyperventilerer ikke (eller, njaaa...kanskje litt), men jeg kjenner et nesten konstant jag innne i meg. Bare jeg glemmer å ta med en penn (!!!) på skolen bukker jeg jo nesten under (kanskje fordi jeg glemmer pennen ofte, og føler jeg er en ekstremt brysom person som hele tiden "snylter" på andre fordi jeg selv har/er et KAOS).

    Uansett, jeg LIKER VIRKELIG bloggen din kjempegodt! Du skriver vanvittig bra (jeg kommer i alle fall til å ligge i telt foran bokhandleren, om den kommer på trykk, for å få med meg et eksemplar!). Slike innlegg som dette kan gi styrke, og jeg ville ikke vært det foruten. I en hverdag hvor jeg til og med ikke lenger tør å betro meg til min beste venninne (som egentlig vet omtrent alt om meg), fordi jeg er livredd for å ødelegge noe av det mest dyrebare jeg har, er det fint at noen kan samle tanker og lette litt på den indre ensomheten. Psykiske lidelser er så alt for tabubelagt, og det er dager hvor jeg virkelig ønsker jeg "bare" hadde migrene, cøliaki, utmattelsessyndrom eller lignende...da kunne jeg i alle fall sagt det høyt og andre ville forstått.

    Jaja, jeg kunne skrevet i evigheter jeg. Poenget er vel at jeg synes du er UTROLIG FLINK, og et forbilde jeg virkelig ser opp til og beundrer! :)

    SvarSlett
  15. Julie:

    Tusen takk for så nydelig kommentar! Det hjelper meg å vite at jeg ikke er alene om destruktive spinnville tankerekker. Det jaget du beskriver kjenner jeg også på. Før var det der alltid, intenst, kaotisk, utmattende. Nå har det roet seg en god del, og jeg savner det ikke.

    Spiseforstyrrelser er ekstra ensomme når man ikke tør å dele med de nærmeste hva man sliter med. Jeg er sikker på at bestevenninnen din ville støttet deg om du hadde åpnet deg for henne (garantert, Julie!), og jeg er sikker på at det ville blitt lettere for deg hvis du slapp å "skjule" det du sliter med. For det er jo nettopp alt hemmelighetskremmeriet som gir næring til skam :-( Du vil ikke miste henne, men isteden komme enda nærmere henne.
    Jeg synes også det hjelper å vite at man ikke er alene, at det er mange som sliter med akkurat det samme som deg og meg. Mindre ensomt, som du sier. Håper du har noen du kan betro deg til, i det minste en psykolog?

    Og forresten, når det gjelder skam. Når jeg leser om eller hører fra andre som lider av SF ser jeg INGEN grunn til at DE skal skamme seg, så hvorfor skal jeg?

    Du aner ikke hvor mange ganger jeg har ønsket å "bytte" sykdom! Hva som helst som var konkret, noe som alle visste hva var og hadde hatt forståelse for. Det er slitsomt å skulle forklare hva man sliter med, eller enda verre OVERBEVISE om at det faktisk ER alvorlig/vanskelig, og at det tar lang tid å bli frisk, at det er skummelt, at diverse tilbakefall ikke skyldes at man ikke gidder, at det ikke bare er "å spise" (enda det egentlig er det som skal til, men det er bare ikke så lett)... osv. En større generell forståelse hadde gjort det enklere.

    Tusen takk for den fine kommentaren din, Julie. Den betydde MYE for meg. Skal ikke blande meg eller mase på deg, men håper du kan åpne deg litt for de som er glad i deg! Jeg tror du vil bli positivt overrasket <3<3

    Stor klem Kristine

    SvarSlett
  16. Du ER meg, du. Hehe.
    Rart, fascinerende, betryggende, herlig, skummelt og VELDIG FINT å vite at noen tenker de samme tankene.
    Og at disse tankene også er en del av prosessen for å bli bedre, bli frisk, bli glad.

    Jeg skrev en mail til deg i (fjor) høst (høres så lenge siden ut når man sier i fjor, når det bare var et par måneder siden), og jeg ville bare at du skulle vite at jeg har tatt til meg så mange av de tingene du skrev. Samboeren min kjøpte Sterk-Svak-boka med en gang:-). Og når jeg får det nevnte skal-jeg-spise-eplet-eller-ikke-tankekjøret,-- jeg spiser nå ALLTID det eplet! Eller hva det nå er jeg tviler på om jeg skal spise eller ikke.

    Og hele tiden minner jeg meg selv på at det jeg har holdt på med de siste årene ikke er forenlig med et normalt liv. Jeg vil heller være glad enn tynn.

    Du hjelper meg så mye.
    Tusen millioner takk for det.

    Stor klem fra Sara

    SvarSlett
  17. Sara:

    SÅ hyggelig å høre fra deg igjen, Sara! Høres ut som om det går så fint med deg og det gjør meg så glad! Tror Sterk/Svak har hjulpet så mange :-) og er glad for at samboeren din har lest, da er det sikkert lettere for ham å forstå!

    Jeg spiser også eplet. Always. Og alt annet jeg lurer på om jeg lurer på om jeg kan-eller-ikke-kan-tillate meg :-) Herregud, så mye tid man sparer på det :-) I tillegg til at man selvfølgelig tar et lite oppgjør med spiseforstyrrelsen hver eneste gang!

    MYE bedre å være glad enn å være tynn!!

    Nå ble jeg så glad, Sara!!! Lykke til videre med eplespising etc. :-)

    Tusen takk <3<3<3 STOR klem fra meg

    SvarSlett