Søk i denne bloggen

tirsdag 11. januar 2011

Ikke bare jenter er pasienter, også kvinner "forsvinner"


Oki. LITT teit? DEN overskriften kunne jeg spart meg, I know. Men når jeg først hadde skrevet den så kom jeg ikke på noe annet. 
Spiseforstyrrelser er et såkalt ”tenåringsfenomen”. De aller fleste utvikler anoreksi eller bulimi før de fyller atten år. Men IKKE alle.

Etter kronikken min fikk jeg mange mailer som tente lys(kastere) og ga meg noen ”AHA”-øyeblikk. Jeg innbilte meg nemlig en periode at jeg var litt for ”gammel” til å ha spiseforstyrrelser. (Og jeg skammet meg litt ekstra for det). Selvgølgelig viste deg seg å IKKE stemme. Bare fordi "alle" jeg leste om var under 20, betydde ikke det at de over 30-40-50 ikke slet med bulimi og anoreksi. 
For de fleste som skrev til meg var faktisk på min alder. Og eldre. Mye eldre. Noen hadde slitt i førti-femti år. Noen hadde til og med utviklet spiseforstyrrelser i voksen alder. (En dame fortalte at hun kastet opp for første gang da hun var over seksti).

Og akkurat DET vil jeg skrive litt om. For det blir visstnok MER OG MER normalt at kvinner blir syke for første gang som voksne.

Jeg leste at en klinikk i Minneapolis så en økning i antall pasienter over 25 år fra 13% i 2006 til 38% i 2010. Det kan selvfølgelig være mange grunner til akkurat det, (det er jo kun snakk om en eneste klinikk), men visstnok er det en global trend. Andre steder har de også åpnet egne klinikker for de over 30. Et helt nytt behov.

En Britisk lege (jeg finner ikke navnet) uttalte i en artikkel:
”De som utvikler spiseforstyrrelser i voksen alder er som regel de som ser ut til å ”takle alt”. De sjonglerer familie og karriere, er sosiale, blide, har tid til alt, er hjelpsomme, ”flinke” etc. Men under fasaden ulmer usikkerhet, lav selvfølelse, et behov for å gjøre alt riktig og perfekt. Kronisk stress (forhold, jobb, sosialt liv, være en god mor) overvelmer dem og manifisteres som overspising, renselse eller redusert matinntak”. 
Legen mente at årsaken til at antallet har økt er behovet mange har for å utmerke seg, for å sjonglere litt for mye på en gang, og i tillegg gjøre det perfekt. OG (selvfølgelig) S-L-A-N-K-I-N-G. For en som er disponert kan en slankekur fort utvikle seg til en spiseforstyrrelse. Og hvor mange er vel ikke innom en eller annen diett i løpet av livet?

En årsak til at voksne oppsøker hjelp sjeldnere enn tenåringer (for selvom antallet øker så øker det for tenåringer også) er at de ikke har det samme sikkerhetsnettet. (Nettopp fordi de er voksne og ingen har ”rett til” å blande seg i hva de spiser og ikke spiser. Pluss at de ofte bor alene). De har ikke foreldre som legger merke til at de bare så vidt pirker borti middagen, for eksempel. (Og som ettehvert drar dem med til legen, ofte før de selv engang innser at de har et problem).

Går de ned i vekt får de som regel skryt for det. De har større frihet. Også økonomisk, noen har råd til personlige trenere som spesialiserer seg på ”fat-free-bodies”, slankepiller etc. I tillegg har de mer kontroll over livet sitt, timeplanen sin, kostholdet sitt og hva de takker ja eller nei til. Voksne kan lettere isolere seg.

Dr. Raspin, en amerikansk psykolog sier at voksne kvinner med anoreksi og bulimi ikke alltid innser at de har et problem. ”De er bare ”på diett”. De har full kontroll. De er ikke sykere enn ”alle andre” som også slanker seg. Og nettopp pga ”tenåringssyndrom”-stemplet vil de heller ikke alltid innrømme hva som foregår når de etter en stund innser at det de trodde de hadde kontroll over faktisk kontrollerer dem. De skammer seg fordi de er redd for å bli oppfattet som overfladiske, tåpelige og ansvarsløse”.

Uavhengig av alder: Spiseforstyrrelser handler ikke om å være verken overfladisk eller umoden. Det er en sykdom som må tas alvorlig, og som krever behandling.

Spiseforstyrrelser trigges veldig ofte av at det skjer store endringer, enten med kroppen (puberteten). Eller i livssituasjonen (foreldre som skiller seg, mobbing eller at man flytter hjemmefra).

Kan det være at endringene ETTER tenårene er større og flere enn før? Antall skilsmisser øker, jo. Flere er alene med barn. Utallige muligheter, enormt prestasjonspress, større ”indre uro”, generelt mer stressende hverdag. Og (som nevnt) det er mer fokus på kropp, utseendet og å være ”UNG” than ever before. 

Så kanskje er det noe i det. 
Kanskje er flere endringer senere i livet er med på å trigge spiseforstyrrelser hos flere kvinner i voksen alder? Sammen med budskapet om at vi "må" holde oss UNGE og SPREKE?
Eller gjenspeiler økningen at spiseforstyrrelser er mer ”akseptert” enn før? Og at det derfor er enklere å be om hjelp?

18 kommentarer:

  1. Det der er en skremmende utvikling! Det har gått opp for meg mer og mer de siste åra at også "voksne" mennesker kan utvikle en spiseforstyrrelse. Virker som at spiseforstyrrelsene graver seg begge veier, flere yngre og flere eldre blir rammet og det er en fryktelig trist utvikling. Så ja det er viktig å huske på at det ikke er en sykdom som bare rammer ungdommer, men også voksne personer og barn..

    SvarSlett
  2. Thats me, hon... ;) Har skrevet til deg før og nevnt såvidt at jeg er endel eldre enn deg (er 38) og har barn og full jobb etc. Så jeg har egentlig ikke "tid" til dette "tenåringstullet" (som noen/stemmen i hodet mitt/mannen min ville sagt). Likefullt sliter jeg hver dag. Til hvert måltid. Og det er helt utmattende. Skamfult, flaut og veeeldig tabu. Og ja, jeg kjenner meg veldig igjen i "klare alt"-syndromet. Har høy utdannelse og god jobb, karriere og "et pent hjem". Har alltid vært tynn, og det er selvbildet. Men etter at studenttilværelsen og to svangerskap hadde satt sine spor var jeg ikke nødvendigvis TYNN lengre. Så.... her er jeg. I samme båt, vel i allefall i SF-båt, som deg - og flere, dessverre. Jeg leste en veldig god artikkel i et engelsk "dameblad" (Red) en gang og da fikk jeg samme aha-opplevelse som deg: det er mange godt voksne som sliter. Problemet er at vi ikke har anledning til å gå helt inn i det lengre, fordi vi har forpliktelser som barn og jobb vi må klare (kan ikke bare leve på epler og gulrøtter lengre...). Og da blir det ekstra skamfult (i hodet=mislykket) fordi resultatet bare blir halvveis. takk igjen, Kristine for bloggen din. Jeg har sagt det til deg før: du skriver VELDIG bra. Stemmer på deg som forfatter og/eller journalist. Og den boken du skal skrive; jeg har tittel til deg:);) C.

    SvarSlett
  3. Veldig bra innlegg:)
    Du har et godt poeng, dette med spiseforstyrrelser er liksom noe som har blitt "tenåringsproblemer". Men det er jo langt fra sant.
    Det handler om så mye mer enn ting som skjer i tenårene.
    Synes ikke du skal skamme deg på noen måte.
    <3

    SvarSlett
  4. Jeg tror begge deler spiller inn, jeg, både at vi "må" holde oss unge og spreke - men helst naturlige allikevel ;) og at spiseforstyrrelser er mer "akseptert" og lettere gjenkjent enn før. Og det er sant at livet ikke alltid er lett, samme hvor gammel man er.
    Jeg håper du klarer å skamme deg mindre og mindre, Kristine, du har ikke valgt å bli syk! Men nå har du valgt å bli bedre, og du jobber med det hver eneste dag. Jeg synes du skal være stolt av deg selv jeg ;)
    Mange klemmer fra Linda

    SvarSlett
  5. Oi... det hadde jeg faktisk ikke tenkt på... fint innlegg!

    SvarSlett
  6. Valiumsvalsen:

    Graver seg begge veier, ja, det er nettopp det den gjør!
    Flere barn og flere “eldre” (nå mener jeg obviously ikke at man er “eldre” når man er 25-30 etc, men eldre enn 19 er man jo). Ja, det er kjempetrist og kjempeskummelt. Viktig ikke å glemme de som er over og under tenårene. Lurer på om det har vært noe i norske medier om det med spiseforstyrrelser og kvinner?

    Takk for så fin kommentar! Ha en fortsatt fin tirsdag!


    Anonym:

    Ikke tid til dette “tullet”, nei? Det sier jeg også til meg selv. “Nå må du slutte å tulle så j****”. Som om det faktisk bare er noe tull, ikke så farlig? Og en av-bryter jeg bare ikke har prøvd enda.
    Skjønner hva du mener med å gå helt inn i det. Når man har mer ansvar (jeg har jo ikke barn, da, men jeg har andre forpliktelser jeg må forholde meg til hver dag, så ingen mulighet for å knekke) kan man ikke falle HELT tilbake, men det funker jo strålende (ironisk, ja) å gjøre det halvveis. Det er så trist! Et sånt halvveis liv fylt av angst for mat og “stygge tanker” er ikke fullverdig! Og som du sier, ender man opp med en mellomting, man føler at man gjør alt halvveis og derfor ikke får til noen av delene. Enda man faktisk gjør det.
    Trist at man faktisk står i veien for seg selv. Jeg er jo den eneste som kan fikse mitt eget problem. (Det er vel egentlig bra, ikke trist, men når man ikke alltid finner motivasjonen ender man opp med enda mer hengehode).

    Det er trist at det er så mye skam forbundet med spiseforstyrrelser, hadde vært så mye enklere å bli frisk hvis man ikke samtidig skulle kastet bort all energi på å “gjemme seg” og skjule at man sliter. Det gjør jo alt tusen ganger vanskeligere…

    Tusen takk for kommentaren din! Ønsker deg ALT godt. Og håper du klarer å sette pris på deg selv og alt du får til, uavhengig av vekt. (Enda det ikke bare er tull).

    Now: Give me the title, PLEASE!

    SvarSlett
  7. Lea Amalie:

    Jeg har klart å gi slipp på mye av skammen, takk og lov, for den holdt på å spise meg opp. Har hjulpet å vite at jeg ikke er den “eneste”. Og ved å dele hva jeg sliter med. Når man holder ting hemmelig sier man jo til seg selv at man faktisk har grunn til å skamme seg. Har også hjulpet å lese mer om spiseforstyrrelser, og innse at det ikke er min “skyld” at jeg ble syk, men heller en ganske komplisert sammensetning av mange faktorer.

    Uavhengig av alder er jo maten grei å kontrollere hvis alt annet skulle rase. Dessverre!

    Tusen takk for fin kommentar, Lea Amalie ☺ Stor klem fra meg


    Linda:

    Jeg tror “ung og sprek og slank” har mye å si. Sikkert mange som blir litt ekstreme når det gjelder dietter, får et anstrengt forhold til mat og kropp, og er man disponert for å utvikle en spiseforstyrrelse så skal det vel ikke mer til enn som så.

    Takk! Jeg er litt stolt for at jeg har klart å snu om. (Jeg er ikke stolt over at jeg innimellom klager som et barn likevel). Men jeg skammer meg ikke som jeg gjorde. Virkelig ikke. Jeg vet jeg ikke har skyld i at jeg ble syk, og når jeg leser om “hva som skal til for å utvikle en SF” så kan jeg krysse av på det meste, så kanskje var det uungåelig. Blæh! (Se fremover). Jeg er ihvertall på rett vei!

    Tusen takk, Linda!! Stor klem til deg ☺


    Prinsesse Rose:

    Takk for det ;-P

    SvarSlett
  8. "tenåringssyndromer" er det alt for mange av. For psykiske lidelser er tidløse og har ingen aldersgrenser hverken opp eller nedad.

    Vi er generelt alt for generaliserende når det kommer til kulturer, sykdommer og likhetstrekk hos mennesker. Vi et alle ulike, ingen ER anorektikere, bulimikere eller problembarn, vi er alle bare mennesker med ulike utfordringer og gleder i livet.

    At spiseforstyrrelser sees på som et tenåringssyndrom er både problematisk for unge og eldre. For mangel på anerkjennelse hos de eldre, men også mangel på individets fokus hos de unge skader oss og hindrer tilfriskning....

    Utrolig viktig tema, mye å si om det, TAKK Kristine, kloke kloke deg :)

    <3 vamp

    SvarSlett
  9. Godt nytt år, Kristine :-) Du skriver så klokt og reflektert!! Jeg var ikke klar over at dette var en økende problematikk. Det er så bra at du setter fokus på det! Jeg tror at samfunnsutviklingen har mye å si for økningen i spiseforstyrrelser hos voksne kvinner. Dagens samfunn er mer fragmentert, hurtig skiftende og stressende enn noen gang før. Tradisjonene står ikke like sterkt som i tidligere tider, og valgfriheten er større enn noen gang - på godt og vondt. Etter min mening er denne store friheten bare gunstig frem til et visst punkt: Hvis alt oppløses, hvis vi kan velge alt og ingenting føles stabilt eller forutsigbart i hverdagen, så kan det føles som om vi ikke har noen ting å holde oss fast i – så vi klamrer oss til det vi kan kontrollere og som kan gi oss trygghet i en stadig mer kaotisk og overfylt hverdag (her: mat, trening, m.m.).

    Selv fikk jeg problemer med mat første gang da jeg var 21 år, og jeg tror det var sterk angst som lå bak. Angsten ble utløst av at jeg begynte på et studium som jeg ikke klarte å mestre slik jeg ønsket; der det var vanskelig å være perfekt og best i klassen (slik jeg var vant med fra før). Det var en (for) stor endring for meg, slik du også påpekte i innlegget, og målet om å ”takle alt” (slik legen du referer til, skrev) var ikke mulig for meg å realisere.

    Generelt sett tror jeg at media også har mye av skylden for at vi stiller så strenge og urealistiske krav til oss selv. Vi lever i en photoshoppet verden der alle tilsynelatende er sunne, tynne, effektive, vellykkede, energiske og lykkelige. Og vi skal klare alt – jobb, familie, venner, trening, utseende, søvn, mat ++ Det er ikke realistisk, men det har likevel blitt en svært uheldig samfunnstrend. Markedet og mediene er imidlertid dessverre som regel styrt av økonomiske interesser, pakket inn i pent papir merket med ”slik blir du lykkelig”. Men det er økonomi og ikke hensynet til vår lykke som ligger skjult i bakgrunnen. Så vi blir forvirret og mister fotfestet i kaoset av reklamer om sjokolade og god mat, blandet sammen med annonsene for trening, dietter og slankeoperasjoner.

    Den største faren, etter min mening, er imidlertid når alt dette blir normalisert. Det blir mer og mer NORMALT at voksne kvinner utvikler spiseforstyrrelser, slik du skriver – og når vi godtar at det er slik, når vi godtar at vi både skal trene mange ganger i uka, samtidig som vi skal kose oss med mat og godteri, være en omsorgsfull mor, snill datter, dyktig karrierekvinne, pliktoppfyllende ansatt, kjærlig partner, god venninne (hjelp, det sier jo seg selv at denne kabalen ikke kan gå opp) – da får vi et problem. For da aksepterer vi at det er slik, vi ser på det som ”normalt” fordi vi har blitt så vant til det, og vi etterstreber det helt til vi blir syke av utmattelse, uro og stress. Før eller siden må det imidlertid komme en motreaksjon til denne urealistiske galskapen, og heldigvis finnes det kloke stemmer, slik som din; som sier i fra høyt og tydelig om at dette ikke er normalt og at det ikke bør være slik. Så takk for at du deler, for at du setter i gang så mange tankeprosesser, og for at du er med på å snu trenden :-) :-)

    SvarSlett
  10. Jeg var 18 år da jeg utviklet min sf,før den alderen hadde jeg aldri noen bekymringer for kropp,mat og vekt...

    Ei jeg jobber sammen med fortalte meg rett før helga nå at hun mistenker bestemoren sin for å ha anoreksi...hun er rundt 70/80 år,veier 45 kg,og spiser kun 1 1/2 skive brød i løpet av en dag. (Hun påstår at hun er mett om de prøver få henne til å spise noe mer...)

    Jeg gikk også på skolen med ei jente som hadde en mor med bulimi...Så ja,det er ikke kun et tenåringsproblem...det er jo også gjerne sånn at de som utvikler bulimi er en del eldre enn de som utvikler anoreksi.

    Jeg så en dokumentar for noen uker siden hvor ei godt voksen mor utviklet anoreksi pga alt stresset hun hadde i hverdagen med jobb,barn og husarbeid. Forpliktelser hele dagen...så alle er i grunnen utsatt for å utvikle en sf,uansett alder.

    Selv kjenner jeg også litt på denne skammen at jeg fortsatt sliter med en sf i en alder av 34...

    SvarSlett
  11. Vamp:

    Enig i at vi er altfor generaliserende. Å kalle en person for en ”anorektiker” eller ”bulimiker” er det styggeste jeg vet. Som om det er alt man er? Som om hele personligheten er kokt ned til… sykdom? Man kaller jo ingen for en ”deprimert” eller en ”diabetiker”. (Ihvertfall ikke i sosiale sammenhenger).

    Og godt poeng, Vamp, at ”tenåringssyndrom”-stemplet også skader tenåringer. Så langt tenkte ikke jeg. (Selvopptatt, vettu).

    Super kommentar, I loves it, thank yooou!

    SvarSlett
  12. Krissa:

    Wow, for en fantastisk kommentar! Innmari fristet til å poste den som et eget innlegg og skrive ”Kristine” under. Men, tusen takk!!!
    Akkurat det med valgfrihet er jeg så enig i. Utallige muligheter gjør at mange (i hvert fall jeg) blir handlingslammet. Og som du også sier, når vi ikke har noen fast sti eller noe å holde oss fast i så føles det som om alt raser, alt blir kaos og vi famler etter kontroll.

    Kjenner meg veldig igjen i perfeksjonisme og studier. Jeg følte det på samme måten på arkitektur, for plutselig var det umulig å måle ting i karakterer (noe jeg var vant til). Der var det ikke var ”fasitsvar”, det handlet mye om smak og behag, noen elsket et design som andre hatet, og jeg ble helt satt ut av at ikke alle kunne være enige. Jeg trenger at ting er svart og hvitt. Og jeg følte også at jeg måtte gjøre det veldig bra, alltid, at karakterene reflekterte meg som person. Tull!
    (Det er visstnok veldig ”typisk” at vi med spiseforstyrrelser er perfeksjonistiske og high-achievers, men det vet du jo!)
    En annen skummel trend er at alle skal være ekstraordinære. Det er liksom ikke nok å få til en ting, eller gjøre det bra på et område, alle skal, som du sier, ha strålende karrierer, tid til familie og venner (og gjerne litt alene-tid til å date kjæresten sin), trene masse, lære alt om kosthold og spise sunt (men skeie ut i godt selskap, for ingen vil jo være en partypooper), være blid og uthvilt, vise at man setter pris på alt man har, være oppdatert på hva som foregår i verden. Og i tillegg skille seg ut. Det sier seg selv at det ikke går, i hvert fall ikke i lengden. Men det er jo vanskelig å skille seg ut når alle er så ”perfekte”. Tror det skjuler seg MANGE problemer bak fasadene. Og det er kjempetrist. Tror det aller viktigste man gjør er å finne ut av hvilke ”kategorier” som betyr aller mest, og fokusere mer på dem. Hvis man skal gjøre alt på en gang ender man jo opp med å føle at man ikke får til noe, at hele livet er ”halvveis”. Pluss at man før eller siden er dømt til å kræsje. Og du har rett: Det er kjempefarlig at det er normalisert.

    Og ja, det er bare økonomi som styrer. Samme med alle dietter osv. KUN penger som ligger bak. ”LYKKE” har jo blitt en egen industri. Men lykke er jo ikke noe man får av riktig mat eller krem eller i en bok skrevet av en eller annen med kjempestort smil og hvite tenner. Tror de bøkene er det siste stedet man finner lykke.

    Fantastisk kommentar! Tusen takk! ☺ <3<3<3

    Og godt nytt år, Krissa!

    SvarSlett
  13. Laipai:

    Samme som meg det! Ikke en eneste bekymring før det, ante ikke hva en kcal var, skjønte ikke hvorofr folk gadd å stresse med trening og buksestørrelser.

    Nei, det dukker opp mange eksempler på spiseforstyrrelser. Sikkert mange i generasjonene over oss som aldri ble diagnosert og som sikkert ikke selv skjønte hva som foregikk. Vi er heldige som har så mye litteratur, mulighet til å behandling osv. Lurer på hvordan det hadde vært å ha en spiseforstyrrelse hvis man IKKE visste at det var en sykdom, eller at andre hadde det på samme måten?

    Ja, jeg tror alle er utsatt, uavhengig av alder. Og jeg tror det er viktig å fokusere på det, så flere kanskje kan fanges opp, ikke la skammen stå i veien for å be om hjelp osv.

    Tusen takk, Laila. Ja, vi har slitt lenge, men vi er på rett vei. And we can do it!

    Stor klem <3

    SvarSlett
  14. Det var bra skrevet Kristine, viktige poeng du trekker frem her! Jeg synes dette har fått lite oppmerksomhet tidligere, man tenker at de som sliter til en hver tid skal være så unge og det blir store overskifter i blader hvor unge utvikler spiseforstyrrelser istendefor eldre. Spiseforstyrrelser er jo litt tabu, men har forbedret seg med årene, det med å komme med en spiseforstyrrelse i en voksen alder tror jeg fremdeles henger litt igjen. "De bør jo vite bedre" kan folk tenke, men det er jo det samme som skjer med hjernen og psyken som får oss til å holde fast i en spiseforstyrrelse, og kanskje derfor det er vanskeligere å søke hjelp når man er eldre også?

    SvarSlett
  15. Marthe:

    Tusen takk, Marthe!

    Jeg tror også at mange er redd for at andre skal tenke at man egentlig bør vite bedre. Og at man bør ha "vokst av seg" det "tullet". Eller "holder du på med det fortsatt? Har du ikke fått behandling for det i mange år Trodde det var over". Etc. Mange fine eksempler der, ja.

    Men heldigvis tror jeg de færreste tenker sånn, og de som eventuelt gjør det ikke kan noe særlig om spiseforstyrrelser.
    For selvfølgelig har du helt rett i at det er det samme som skjer i hjernen, uavhengig av alder.

    Thank you, Marthe!!! <3<3<3

    SvarSlett
  16. Endelig noen som setter lys på dette!
    Vi får stadig høre om at unge jenter utvikler spiseforstyrrelser, men hva med oss som har passert ungdomsgrensa?
    Jeg er 27 år, og har, i likhet med deg, sett på meg selv som for gammel til å ha en spiseforstyrrelse. "Tenk å tulle sånn med noe så enkelt som MAT! Jeg VET bedre."

    Vet ikke hva jeg vil fram til, vil egentlig bare takke deg for at du setter lys på dette!

    SvarSlett
  17. Vanvittig bra innlegg Kristine :-) Veldig bra svar fra mange, likte spesielt godt Krissa sitt :-)
    Alt er jo egentlig sagt og skrevet og jeg henger meg bare på.

    Jeg har jo vært syk siden jeg var 11 og har vært gjennom det å være syk som liten jente, som tenåring, som ungdom, som ung voksen, som voksen og som mamma selv.

    - Jeg oppelver skammen nå som jeg er 34 år sterkt i forhold til at jeg sliter ennå, selv om jeg har mine grunner til at det er blitt slik - jeg har likevel ikke gitt opp håpet mot å vinne denne krigen :-)

    SvarSlett
  18. Frederikke:

    Akkurat det har jeg også sagt til meg selv tusenvis av ganger... Og jeg tror det kanskje ville vært annerledes om det var mer fokus på alle aldre, og ikke bare på ungdom, for den ekstra skammen har ikke akkurat hjulpet meg ;-)

    Da er du og jeg veldig like, Frederikke! 27 år og "altfor gamle til å tulle..." Men selvom vi ikke er for gamle til å tulle (likevel), så fortjener vi bedre år fremover.

    Takk for kommentar, godt å høre at flere tenker som meg (ikke at jeg unner deg å tenke sånn, men du skjønner hva jeg mener!) Ønsker deg ALT mulig godt! Og takk for at du tok deg tid til å kommentere. <3


    Mitthaap:

    Me too!! Krissa var i slaget!

    Jeg vet du ikke har gitt opp håpet, vet du kjemper og har kjempet og at det har vært utrolig tøft. Du er ekstremt sterk, and you can beat it. Du har ingenting å skamme deg over. Ingenting. Du må bare holde ut. Og håp er aller viktigst.

    Tusen takk! <3<3<3

    SvarSlett