Søk i denne bloggen

søndag 30. januar 2011

Ikke-rebell, men i fengsel likevel

Macen min er fylt opp av hundrevis av dokumenter fra en periode jeg gikk i terapi. Fordi jeg ikke var så flink til å snakke eller sette ord på ting (var??? ER), så fikk jeg lov til å levere inn tykke bunker med mørke tanker. Som den stakkars psykiateren leste gjennom. (Ice-breaker før neste time).

Anywho. I dag har jeg tittet gjennom noe (jeg skriver nå, you see, og da er det faktisk en luksus å kunne sendes rett tilbake i møkka. Makes it easier to remember what it felt like to be trapped in my head at that time).

PS (bare sånn før jeg egentlig har startet):
Herregud, så mye man glemmer (eller kanskje fortrenger). Jeg kan ikke tro at jeg har skrevet mye av det jeg leser. It scares the S*** out of me.

Men midt i noen merkelige tanker, så fant jeg noe latterlig morsomt. Jeg har nemlig skrevet at jeg skulle ønske at jeg bodde i ...

... bodde i...

... gjett, da! Come on!

Periode med anoreksi? Regler? Rutiner? Alt fra at mobilen ringte til at det ble rødt lys til at en forelesning ble utsatt i fem minutter gjorde jeg meg gaaal.

Så hvor tror du jeg ville bo?

Joda. Jeg ville bo i et fengsel.

For der var det jo faste rutiner, alt skjedde til faste tider, ingenting ble utsatt. Der kunne jeg være helt for meg selv. Jeg kunne lese fag helt uavbrutt. Hele dagen. Jeg kunne løpe på en sånn fin bane. Jeg ville slippe å pynte meg, sminke meg. Bare gå i svær oransje dress (obviously var det TV jeg relaterte til).

Unngå alt kaos.

LOL: Jeg tipper jeg fantaserte om å løpe laps hele dagen, ta push-ups i mørket. Bli super-fit, lizzom. Og så lese hele natten og bli super-intelligent, too.

Å herregud... Men det sier vel kanskje litt, da, om tilstanden min, når dette var noe jeg ønsket meg?

Etter å ha lest gjennom den delen om hvor fantastisk det hadde vært med fengsel (dette er skrevet som en dagbok, altså, ikke en gjennomtenkt tekst, bare masse tanker); så kommer jeg tydeligvis på noe veldig avgjørende. Og skriver:

Å. Maten. Fengselsmat. No thanks. Faen.

Og med det slo jeg den geniale og svært gjennomtenkte ideen fra meg.

LOL. LOL. LOL.


Jeg nevnte ingenting om fri vilje, for eksempel. Noe av det første som slår meg nå (sammen med ti tusen andre ting), ved tanken på å sitte innesperret. But schmaybe that was because jeg på den tiden ikke hadde fri vilje??? Enda jeg ikke visste det selv. For jeg var jo i kontroll, full-kontroll. Mmmhmm, Kristine. Mmmhmmm...


Det jeg ikke forstod var jo at jeg allerede var innebura i fengsel.

In my own (lovely, oh so lovely) head.

14 kommentarer:

  1. Kjenner meg igjen litt her. Jeg er også en skriver, og har med lesestoff til behandleren min hver time. Veldig praktisk, og hu leser det faktisk mens jeg er der. Så går vi gjennom det sammen etterpå. Er det noe rart jeg alltid må ha dobbelttimer?
    Jeg skrev dagbok da det var på det verse. Heldigvis er ikke hverdagen like mørk og dyster lenger. Husker ikke halvparten av det som står der.
    Gleder meg til du er ferdig med boka. For det blir du vettu, da skal jeg kjøpe en kopi av den ja :c)
    Klem fra Snoopy :c)

    SvarSlett
  2. Du var vel egentlig i fengsel på en måte, Kristine, selv om fengselet var hodet ditt, og at fengselvakten var djevelen som overtok litt.

    Bra at du har spart på tankene, selv om de var mørke og tunge, og enda bedre at du har glemt noe av det du gikk gjennom på den tiden, hjernen vår fungerer ganske bra sånn noen ganger.

    Mange klemmer fra Linders

    SvarSlett
  3. Sikkert rart å lese gjennom gamle tanker, spennende å kunne reflektere nytt over de og kaste de ordentlig ut og IKKE la dem dytte deg ned igjen. Se de med nye øyne :-) Og det er sikkert mye man kan trekke på smilebåndet :-) Det har jeg selv gjort selv om mye gjør vondt også på en måte fordi det er trist at det var sånn. Klem

    SvarSlett
  4. Det var kanskje et typ fengsel du trengte også,for det er vel vanlig for anorektikere at de har en fast plan å kjør i en tilvenningsfriskhetsvei? Og det hadde kanskje funket,om vokterne hadde passet på at du fikk i deg det du trengte av næring,og unngikk det som fikk deg til å forbrenne mer...men du hadde jo mer enn nok med ditt eget fengsel akkurat da,så et fengsel i et fengsel hadde kanskje ikke vært så bra likevel..

    <3

    SvarSlett
  5. ...og nå er du FRI!!! Klem fra *C*

    SvarSlett
  6. Snoopy:

    Så genialt!! Ja, det er kjempepraktisk, en fin måte å komme til “kjernen”. For meg var det greiere å prate etter at jeg visste hun hadde lest og at hun ikke dømte meg. Og etterhvert pratet jeg helt uten også. Tror skammen stod i veien i begynnelsen. Og vet jeg har lettere for å ordlegge meg og åpne meg skriftlig. Ikke like sjenert når jeg skriver. Dobbelttimer er nok nødvendig da, ja!! LOL, Snoopy ☺
    Jeg er glad for at din hverdag også er bedre. Og det er jo egentlig greit å la dagbøker ligge også, ikke alt man trenger å rippe opp i. Men også en befrielse å lese, og faktisk IKKE kjenne seg igjen.

    Tusen takk, du er GOD som vil lese bok. Så langt består den av masse rot. Så (uff uff uff) ingen garantier for at det blir til noe i det hele tatt. Men jeg skal gjøre mitt beste for å jobbe mer fremover og kanskje kan det bli til noe på sikt. Uansett: TUSEN takk for fine ord, det betyr så mye for meg, Snoopy. <3<3<3 Håper alt er bra med deg. Masse gode klemmer


    Linda:

    Ja, det er jeg enig i. Jeg var fengslet i mitt eget hode, bevoktet av en liten devil.

    Akkurat nå er det en stor fordel å ha spart på så mye, selvom mesteparten ærlig talt er søppel, så er det en spesiell stemning i det, som jeg helt hadde glemt. Fint å skrive etter å ha lest det, da er jeg liksom tilbake. Men heldigvis bare nesten, og heldigvis ikke lenge av gangen!

    Hjernen er fin, ja. Jeg er glad jeg slipper å bære mer på de tankene ☺

    Tusen takk, håper du har hatt en FIN helg, Linda! Stor klem fra meg

    SvarSlett
  7. Mitthaap:

    Ja, er det ikke rart? At man faktisk ikke kjenner seg igjen i den personen man var, ikke i det hele tatt? Og jess, jess, jess, jeg trakk på smilebåndet og lo høyt av meg selv mange ganger. Fra en periode da jeg var deprimert er det ingenting å le av, bare tomt og tungt og ekkelt. Men anoreksien er liksom litt mer rar og heeeeelt usammenhengende. Så det kan man jo le av. Men også helt jævlig å tenke på hvor forferdelig det faktisk var, og utrolig trist å tenke på hvor vondt det gjorde. Og det verste er tanken på at mange har det akkurat sånn, akkurat nå. Når jeg tenker på det får jeg vondt i magen. En ting er å se tilbake, men å være midt oppi det, nå? Det er en grusom sykdom. Det vet vi jo, du og jeg <3<3<3

    Masse gode tanker til deg, håper du har hatt en fin og rolig helg ☺

    Laipai:

    Et fengsel i et fengsel, I like it. Eller. I don’t like the thought of it, but I like the expression. Og du har selvfølgelig rett, både i at det ikke hadde vært bra ☺ Jeg var bare SÅ redd for at dagene ikke var like, de måtte være helt like, you see, for at jeg ikke skulle bli stressa. Den minste ting som ikke gikk etter “planen” satte meg i “krisemodus”. Og så likte jeg i tillegg at hvis jeg var i et fengsel så kom jeg aldri til å kaste bort tid på å sitte i kø, vente på bussen, handle etc etc. Alt på ett sted liksom. (Høres ut som en luxus-resort, når jeg sier det sånn). Og også tanken på at jeg ikke skulle trenge noe ekstra, for det fortjente jeg uansett ikke. Men herregud, jeg rødmer når jeg tenker på det. At det går an. Men men. Takk og lov så tenker jeg ikke sånn lenger.

    Takk for fin kommentar og god bedring med tannverk. (Stakkar). <3<3<3

    C:

    Indeedeeoooo. Tusen takk… <3 Stor klem

    SvarSlett
  8. Forferdelig selvfølgelig, men tenkt er tenkt, og du tenker ikke på det nå!

    så derfor tar jeg meg den frihet å le litt, høyt (LOL) for jeg har tenkt det samme, lolololol

    trene masse, faste rutiner og ingen frihet til å gjøre annet enn det en får lov til der...

    Men jeg tenkte også på at jeg ville jobbe der samtidig, som en slags støttekontakt, coach, motivator osv for at fengselsfuglene skulle kunne vende tilbake til et fredelig liv som en normal samfunnsborger etter endt soning :P

    elsker skrivingen din - <3<3<3

    SvarSlett
  9. hei :) ville bare si at jeg syns bloggen din er sinnsykt bra! Du skriver så bra. Setter meg ofte å leser den når ting blir tungt for meg.

    SvarSlett
  10. Det var fint å lese det på en måte selv om jeg ikke synes det er fint og bra at du hadde det og tenkte slik. Det kan være både utfordrende og rart å lese tilbake, har selv så masse dokumenter at jeg kommer vel ikke igjennom alt. Anoreksi er fengsel, spiseforstyrrelse er fengsel. Du hadde ikke trengt å sitte inne for det, men jeg skjønner tankegangen din. Stor klem til deg og håper denne tanken bare blir fortid <3

    SvarSlett
  11. Vamp:

    Exactly! Tenkt er tenkt. Og LOL. Le i vei. Jeg ler av meg (og nå kanskje litt også av deg). Kjenner meg igjen i det du sier, om at noen andre setter restriksjonene. Trygghet i det. Og også trygghet i at ingen noen ganger prøvde å tvinge deg til andre ting, som for eksempel å gjøre noe koselig eller gøy eller kaste bort tid på andre måter. For det fortjener man jo ikke.
    Jeg tør påstå at dette er litt typisk deg, Vamp: “Så alle fengselsfuglene skulle vende tilbake til et fredelig liv som en normal samfunnsborger?” What abut YOU?

    Selv var jeg mest opptatt av meg selv, jeg. ☹ EGO.

    Takk for kommentaren. Godt å vite at jeg ikke er alene. Og hvis jeg først skulle tilbake i fengsel, så ville jeg foretrukket å være nabo’n din. Og kommet ut igjen til et normalt liv. <3<3<3


    Heidi Christin:

    Å, tusen takk, så hyggelig kommentar. Derimot ikke så hyggelig at du har det tøft… ☹ Stor og god klem fra meg


    Marthe:

    Ja, spiseforstyrrelser er fengsel. Men heldigvis er det bare gamle tanker, jeg hadde HELT glemt det inntil jeg ramlet over det. Deilig å kunne le av det, og ikke finne logikken. (Eller, jeg kan se den “syke” logikken utifra hvordan jeg tenkte da).

    Så fint at vi begge bruker skriving som en slags terapi! Jeg tipper (utifra blogg og mange doc) at det hjelper for deg også, Marthe! Velkommen heimat, forresten ☺ Stor klem fra meg <3

    SvarSlett
  12. Åh, jeg må bare le! Du er fantastisk!

    SvarSlett
  13. Jeg tror jeg kan relatere meg til det ønsket. Faste rutiner, ingenting som skjer uforutsett osv. Men her jeg sitter på psykiatrisk som også er en institusjon så er det liksom ikke noe å trakte etter. Rutinene som visstnok skal være her, er sjelden til å stole på. Og da er man jo like langt.

    Tusen tusen takk for kommentar på bloggen min. Kjempegode ord :) TAKK!

    SvarSlett
  14. Pantora:

    Å; tusen takk!! Du er fantastisk, Tora.


    Vilja:

    Ja, da er man jo like langt. Eller kanskje enda verre? Og håper det kom fram at jeg IKKE ønsker å sitte i fengsel, at det bare var en merkelig tanke midt i mye annet.
    Tusen takk, Vilja. Og mange gode tanker til deg!!!

    SvarSlett