Søk i denne bloggen

mandag 31. januar 2011

Is the "supermarket-ape" trying to escape?


Når jeg blogger ser jeg for meg at jeg snakker til en god venn. (Kall meg patetisk, men du er min gode venn enten du kjenner meg eller ikke, og enten du vil eller ikke. Eller. Det blir i såfall et enveis-vennskap og det teller kanskje ikke. Whatever). Nettopp fordi jeg innbiler meg at dette er en samtale, og at noen faktisk (utrolig nok) leser/hører på - så skriver jeg ganske muntlig, med større bokstaver og farger der jeg in real life ville viftet med armene eller snakket høyere, enda mer skingrende etc.

Those days, når jeg føler meg sosial er det gøy å blogge. Da har jeg noe å fortelle deg. Eller jeg lurer på om du er som meg. Eller jeg har kommet på noe jeg hadde glemt å fortelle om fra tiden jeg var coo-koo-in-my-head. Som jeg ikke har noe i mot å dele fordi det er så lenge siden og fordi det er så absurd at jeg egentlig føler jeg snakker om en annen person enn meg selv. (Og herregud, jeg har da ikke noe i mot å drite ut andre). Eller jeg sliter med et eller annet lite, rart problem, og håper at du har et godt råd til meg. For let's face it. Jeg er jo (tydelig) ikke helt un-coo-koo-ed just yet.

Those happy/relaxed days skriver jeg noe, leser raskt gjennom, trykker på PUBLISH POST uten å tenke meg om to ganger. And get on with my day.


Og sååå har vi de andre dagene. Da jeg føler jeg publiserer ppel. Og har den tunge søpla hengende over hodet mitt resten av dagen. Vurderer å slette alt sammen. Får innimellom panikkanfall. Fordi det er teit, sytete, fordi jeg ikke får frem det jeg prøver å si, fordi jeg fremstiller meg selv som en uansvarlig idiot. Eller fordi jeg ikke har noe å fortelle.

Hvem gidder vel å lese om meg/meg/meg/meg/meg/nabo'n min/meg/meg som gjør ditt eller pleide å gjøre datt og idag har jeg en sååå tøff dag og booooooooo-hoooooooooo, Kristine, who freakin' cares???

Det verste er tanken på at gamle kjente skal titte innom. (Hvorfor de skal gjøre det? Well I dunno, jeg er bare ekstremt paranoid). Men tenk, da, hypotetisk, at en eller annen titter innom en eneste gang. Og at den eneste gangen er den dagen jeg har lagt ut råtten fisk og en gammel tomat og et eggeskall? Første og siste gang. Og hva leser de? Kanskje at jeg er redd for å handle mat? 
Eller noe annet snacksy jeg er stolt av. Og hva tror du at de tenker?

Oh Looo-ooo-ooord, what happened to her? Hun pleide da å være helt normal. Now she's paaathetic.

Og så klikker de seg raskt ut. Og stempler meg som...

I dunno. 
Haha... En ape? Som får panikkanfall på butikken mens hun leter etter bananer eller no.

Eller de leser om at jeg har en "dårlig dag". Og boo-i-hoo-hoootte-meg-tooo. Hvem har vel ikke det? Snakk om sytepave.

Men nok om dette hypotetiske scenarioet. Jeg bekymrer meg for hva du tenker også.
For kanskje du misforstår? Og sitte igjen med et litt uæææh-hæææ-inntrykk.
(Kan du love at du aldri bare skummer igjennom??? Men at du trykker på forstørrelsesglass-knappen, eventuelt bruker et ekte forstørrelsesglass, tar notater, analyserer, forstår nøyaktig hva jeg prøver å si, hva jeg egentlig mener selvom jeg ikke får det fram? Ja. Takk. Det er sånn man skal lese en blogg, skjønner du. Ikke bare skumme gjennom. Så den regelen må du følge. Så reduserer vi sjansene for misunderstandings).

Ellers er jeg redd for å tråkke deg eller andre på tærne.

Jeg er redd for at du skal tro jeg er ute etter sympati.

Og jeg er redd for at du skal tro (naturlig nok) at jeg innerst inne tror jeg er jævlig interessant siden jeg skriver om meg selv hver eneste dag. Og deler med deg. Som om du bryr deg om hva jeg gjorde i helgen, for eksempel. (What? Not much. Jeg vasket og bakte og leste om spiseforstyrrelser og hang med Bear. See? Du gjorde sikkert tusen mer interessant ting enn jeg gjorde. Men presser du det på meg? Nei. Please feel free, though. Some action-filled-party would be interesting to hear about?).
Men joda. Jeg vet jo at jeg ikke er interessant. Så har vi det avklart.

En siste ting: jeg er redd for at du tror jeg leter etter at du skal si: "Nei, det er du ikke, Kristine, du er kjempeinteressant!" Please don't say that. Jeg fisker aldri, aldri etter at du skal si meg imot. (Haha. Her må alle være enige med meg).


Det jeg faktisk prøver å si.

Å blogge om seg selv og sykdom er kjempetøft. Ikke bare fordi jeg er paranoid, men hvis du ikke blogger så kan du jo tenke deg hvor rart det er å brette ut om alt du egentlig skammer deg litt over (jeg vet at du også har noe, et eller annet). Ikke at alle blogger som jeg blogger, da. Men jeg skriver om alt jeg har holdt for meg selv i eviglang tid, brukt enorme mengder energi på å skjule. De tingene jeg ikke engang fortalte om til psykiateren min fordi jeg skammet meg. Why??? Fordi jeg ikke orker å gjemme meg mer. Fordi I wantz to move on. Og utrolig nok er dette måten å gjøre det på. For meg. Selvfølgelig ikke for alle. Kaste ut litt søppel innimellom. Holde ut uroen som følger. Se at det overlevde jeg jo helt greit. Og så gjøre det igjen og igjen og igjen. (Og ikke forvente at jeg skal våkne hver dag med tusen ideer til ting andre faktisk ville hatt interesse av å lese om). 

Hvis du bare ante hvor mye angsten min er redusert siden jeg begynte å blogge??? Oh miii gaaad. Da hadde du ... I dunno. Blitt innmari glad på mine vegne?? Innmari glad i deg selv fordi du har hjulpet meg på veien?? 

Og grunnen til at jeg blir litt paranoid er vel også fordi jeg (mer eller mindre) bare fokuserer på mine syke/svake sider. (Og her prøver jeg ikke å si at det skjuler seg en fantastisk side av meg, sterk og flink og latterlig intelligent, som du ikke får bli kjent med. Men bare at jeg faktisk innimellom fungerer som et normalt menneske også. Og at jeg faktisk, rent praktisk, tar ansvar for meg selv).


Well, well, well. Da klarte jeg jammen å dedikere et helt innlegg til meg selv. Igjen. Men personlige blogger skal jo handle om... personen som blogger. Og...

... that's ME.



PS: Dette innlegge faller i kategorien: Paranoia medium. Uninteresting maximum. Men men... PUBLISH POST

Etter:
May we all have a... HAPPY (*vifte med armer og bein/miste balansen/falle av stolen*) WEEK!

25 kommentarer:

  1. OMG... Det var en lang og unnskyllende/spørrende/forklarende mail.. (stryk det som ikke passer).

    For det første forventer jeg å lese om deg og sykdommen i bloggen din.. Thats what its all about! (mer deg enn sykdommen, forhåpentligvis). Og for det andre så må jo jeg, og sikkert de andre leserne, finne det rimelig interssant, siden vi faktisk kommer igjen og igjen for å lese.

    Gidder ikke skryte av deg siden du ikke vil, men jeg vil fortsette å lese ;) Tolk den liksom.

    Fiiine bloggen din ;) ps: liker fargene og de store bokstavene osv.. det oser personlighet og engasjement ;)

    SvarSlett
  2. Å, du er god, C30! Tusen takk! (Også for at du ikke sovnet, for denne ble litt veeel lang). Dette var en fin kommentar å få :-) Hadde aldri fortsatt uten disse oppmuntringene, så tusen takk :-)

    Jeg stryker forresten ingen av de. Den var både unnskyldende, spørrende og forklarende på en gang. Godt oppsummert!!!

    SvarSlett
  3. Når jeg leser bloggen din så føler jeg at du snakker til meg, og jeg liker veldig godt måten du skriver på. For meg som leser bloggen så føler jeg også et enveisvennskap til deg, men litt toveis også siden du leser bloggen min noen ganger - og da er jeg jo ikke heeelt anonym og fremmed for deg, I think(?) heh :D

    Mye av det du tar opp (både her og generelt) er som om jeg skulle sagt det selv/skrivd det/prøvd å formidle, men du får det fram så mye bedre enn jeg noen gang kan drømme om. Det er kjempe bra at du jobber med å senke terskelen og bare publisere! Etter at jeg leste at du gjorde det så har jeg prøvd å gjøre det samme. Det er ganske skummelt og jeg føler meg sytete, men jeg tror det bare er noe vi har godt av. Alt kan ikke være perfekt! Det er umulig. (Can't belive I just said that:o) Det er jo det jeg streber etter - perfeksjon. Men det går ikke, så da får en vel bare strebe etter å finne seg selv og trives i stii eget selskap! :)

    Digger deg<3

    SvarSlett
  4. Skjønner godt hva du mener, men vet du ikke trenger å bekymre deg, alle de som leser bloggen din vil nok være kjempe imponert, uansett om de har spiseforstyrrelse eller ikke. Du skriver veldig bra, og det du skriver treffer nok de aller fleste. Jeg bruker faktisk bloggen din i behandlingen min, syns det gjør det enklere å snakke om ting som er vanskelig. Så TUSEN TUSEN TAKK for at du deler med meg ;) he he. Have a nice week, men husk da, dagene er ikke den samme uten Dino;)

    SvarSlett
  5. Jeg ikke bare koser meg med bloggen din (Altså. Koser meg med din skrivemåte. Med din utrolig levende måte å skrive på, og fargene og de store bokstavene osv som gjør at det blir enda mer levede, jeg føler at jeg føler dine følelser. Ikke koser meg over at du har tøffe dager!). Jeg G L E D E R meg til hvert nye innlegg!

    Jeg liker som sagt stilen din. Jeg liker at du er åpen og ærlig. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, selv om jeg ikke har slitt med spiseforstyrrelser men andre psykiske (uff, det er et fælt ord, hva? Høres så... sykt ut) problemer.

    Når du har gode dager, liker jeg at jeg kan juble med deg. Glede meg over dine små og store seire. Og når du har dårlige dager, føler jeg med deg. Jeg får en sterk "jeg-heier-på-deg"-følelse (enda du ikke vet hvem jeg er, slik at det egentlig ikke spiller noen rolle om jeg heier eller ikke). Jeg får øynene opp for noe mange sliter med, og du forklarer på en måte som gjør det lettere å forstå.

    Og som C30 sier - så er det jo NETTOPP deg vi forventer at bloggen skal handle om. For 1) blogg er personlig. Det heter jo ikke web-log for ingen ting. Det er din nettdagbok. Og 2) Det står jo til og med i beskrivelsen din. De som evt ikke skulle bry seg, vil bare klikke videre... :)

    Hm.. Nå kom det skryt. Selv om planen var å bare skrive hvorfor jeg leser. Men det er nettopp det, kjære Kristine, at grunnen til at jeg leser er jo nettopp alle de positive kvalitetene! Som skinner igjennom (og kanskje enda sterkere?) nettopp når du har dårlige dager også.

    Fortsett bloggingen din du! Men ikke for vår skyld. Fortsett fordi du blir bedre av det SELV! Hvis du har det som grunntanke, så kanskje det blir lettere å ikke tenke så mye på hva vi tenker :) Du blogger først og fremst for ditt eget ve og vel! Og så er vi andre så heldige at vi får litt godt ut av det vi også!

    SvarSlett
  6. Hadde jeg ikke likt deg som den personen du fremstår i bloggen og måten du skriver på så hadde jeg ikke gidda å følgt med og lest vel! :P Som jeg har sagt til elever i det siste, stol på deg selv og magefølelsen din, ikke bekymre deg for mye, tenk fremover og vær deg selv! Always!

    Har du en dårlig dag, så del det, få det ut. Har du en fin dag, del det. Bloggen kan brukes til så mangt:)

    SvarSlett
  7. Kjære kristinemin!

    Jeg skjønner veldig godt tankene, I have'em too... Bombe....

    Men, du er hakket (det sinnsyktmilelange hakket som egentlig er et syvmilssteg...) tøffere enn meg, fordi jeg ikke tør å skrive om meg, slik jeg føler det akkurat nå.

    Bare tanker jeg har tenkt på og bearbeidet lenge og funnet "ufarlige til en viss (bitte liten) grad"...

    Men, jeg skal skjerpe meg, etter hvert, må bare få litt taket på situasjonen, ellers er jeg redd for at det kan bli serdeles merkelige innlegg om piss, som hverken bidrar positivt for meg eller noen andre, seriously.

    På en annen side er jeg overbevist om at det er bra å utfordre seg litt på den måten, steg for steg (musesteg to frem, et og et halvt tilbake), og at det hjelper i det lange løp, tross frenetisk tankevirksomhet etter publisering av nok et innlegg jeg virkelig ikke har "overtaket" på.

    Men som sagt, "tenk om" doesn't help, om en ikke gjør annet en å "tenke om" =P

    Så skål for en utfordring i hverdagen og fantastiske mennesker som orker å lese (ikke din da, for det er ikke noe ork, men heller et privilegie! Bare min egentlig;)

    <3<3<3

    SvarSlett
  8. Bloggen er din,og kun din. For min del så liker jeg at den handler om deg,og kun deg og ditt. En blogg med alt du mener,ønsker,liker,gjør og ja.
    Livet består av opp og nedturer for alle mennesker,så syt så mye du orker og kan,for som du sier,det hjelper å få ut all guggen her i bloggen. Å skrive er terapi godt som noe annet. Og du ser nå,folk leser bloggen din og liker den for akkurat det den er.

    Jeg digger bloggen din,uansett hva du skriver om. Jeg liker måten du skriver på,og humoren din ikke minst. Just my kind of girl.Du får meg til å smile,til å le,til å nikke gjenkjennende. Sånt liker jeg.

    Blir like glad hver gang du skriver et nytt innlegg. Å komme innom bloggen din er et must. Du er en av mine favoritter faktisk :D

    <3

    SvarSlett
  9. hadde vi ikke likt det du kom med hadde vi ikke kommet tilbake :) bloggen ER kjempeinteressant. før jeg fast begynte å lese denne bloggen var linniiie.com den jeg alltid gledet meg til hver eneste oppdatering, men nå er det denne. ikke fordi du er morsom, har fine klær eller ligner mer på barbie enn gjennomsnittsjenta. men fordi du er ærlig, og du blogger om flere temaer(spiseforstyrrelser, angst, depresjoner++) som opptart meg og som jeg synes er ekstremt interessane. åh gud så tøff du er! jeg blir nesten flau av og si dette(for da sammenligner jeg meg med alt du har fortalt om her), men det er flere kommentarer jeg har skrivd, men så ikke turt å poste her, fordi de har vært litt for personlige, gjerne i forhold til angst og depresjoner. så all creds til deg! det inntrykket du gir av deg selv her på bloggen er at du er en fantastisk, nyderlig person (med sine feil, men sånn skal det være:) )

    ha en fortrefferlig uke!:D

    SvarSlett
  10. Å søte du, til og med et innlegg gjennomsyret av dårlig selvtillt får du til å skrive på en interessant og nesten hilarious måte! Og fordi det er så godt skrevet, om temaer som mange av oss (dessverre) kjenner oss igjen i, så skriver du liksom litt om oss også, hvis du skjønner. Og det gjør du så klart;) Du setter ord på følelser og tanker bedre enn vi klarer selv (hence forfatterspire!!) Du er et ekte menneske, klok og morsom. Sterk og svak. Med gode og dårlige dager. Som oss. Og du deler. Og hvem vil vel ikke ha deg som venn?! Jeg vil, iallefall cybervenn;) Ps! And I like the picture from Tesco, ohlala I miss Tesco:-) Klem fra *C*

    SvarSlett
  11. Jeg har lest igjennom alle kommentarene du har fått på dette innlegget Kristine og jeg kan si meg så enig med de fleste som skriver! For det første vil jeg si at det var et veldig fint innlegg av det, interessant å lese hva du tenker om bloggen, innholdet og oss lesere, godt skrevet! Jeg har jo aldri tenkt noe annet enn at du er ei fantastisk jente/el dame? som eier en nydelig blogg som handler om deg. Det er en personlig blogg og du som eier kan skrive om nøyaktig hva du ønsker, det er opp til oss om vi vil lese eller ikke.

    Jeg synes du skriver på en suveren måte som gjør at man aldri kan stoppe å lese og man får bare lyst til å komme tilbake og tilbake. Jeg liker at du skriver så muntelig, jeg føler jo at jeg kjenner deg godt nå - og ikke minst at du svarer her inne gjør at jeg vil tilbake for å se hva du har å svare!

    Du er fantastisk, bloggen din er nydelig og skrivemåten din er suveren! Fortsett slik! :-) jeg har aldri opplevd deg som survete eller ei som bare er ute etter oppmerksomhet, hvis jeg hadde synes det så hadde jeg ikke sittet å skrevet kommentarer eller lagt ned tid å lese bloggen din snuppa <3

    SvarSlett
  12. Du atte, slike her innlegg er de jeg liker best, du er så flott og herlig og ironisk at å lese om deg/deg/deg/deg/deg/nabo'n din(kanskje spessielt den hyggelige nabo´n din!)/deg/deg som gjør ditt eller pleide å gjøre datt og idag har en sååå tøff dag og booooooooo-hoooooooooo, Kristine,I CARE!!!!

    SvarSlett
  13. Jeg har kjent deg før, og er innom. Hver dag. Det første som slår meg: Det er et uvanlig godt bilde av deg denne gangen.
    Det neste: Har aldri sett Hooootte-meg-tooo, stavet bedre. Den skal jeg kopiere :)
    Det neste: Det krever mye guts og mot å skrive som du gjør. Hooootte-meg-tooo! Fortsett.
    Og til slutt: Jeg synes du skal skrive om spiseforstyrrelser, ikke lese om det. Det blir forstyrrende for boken din :)
    Og helt til slutt: Apropos bok: Jeg har levert mitt manus! Gjøs-og-fyse, og hooootte-meg-tooo!
    Og stor klem til deg fra meg

    SvarSlett
  14. Jeg har lest meg gjennom hele bloggen din - og gosj - du har virkelig kommet langt. Jeg kjenner deg ikke, men kjenner til deg; vi er fra samme sted, har gått på samme skoler - men jeg er et par år eldre enn deg. Jeg synes du er supertøff og det lyser gjennom at dette hjelper deg. Og etter alle disse årene må det jo føles som en enorm lettelse at noe hjelper.

    Jeg skal ikke komme med skryt eller kritikk(ikke at kritikk er nødvendig - bloggen er super) - bare en oppfordring om å keep up the good work. Jeg heier på deg!

    SvarSlett
  15. Valiumsvalsen:

    Tusen takk!! Og not at all, du er ikke fremmed for meg i det hele tatt! Jeg følger deg på blogg, og blir jo kjent med deg gjennom kommentarene også.
    Jeg tror det er lurt å senke publish-terskelen, ja. Både for å takle litt paranoia. OG for å spare litt tid. Skal man lese gjennom alt tre tusen ganger og overanalysere så rekker man ikke å blogge hver dag. (Eller, nesten hver dag).
    Perfeksjon er uoppnåelig, og å prøve på noe som er umulig = a total waste of time! Digger DEG, Karianne <3 Takk <3


    Anne Ma:

    Tusen takk, Anne Ma. Du er god, du. Synes også det hjelper å høre om deg, og alle andre, som sliter, om ikke med akkurat det samme som meg, så er det betryggende å vite at man ikke er alene om å ha det litt tøft. Kommentarene dine har virkelig vært med på å dra meg gjennom paranoide og kjipe kvelder. If you only knew! Så det er jeg som skal takke. TAKK! <3<3<3

    SvarSlett
  16. JC:

    I like that you like the colours! Det er jo det morsomste med å blogge! Å velge hvilken nyanse av lilla man skal ha på “god tirsdag”, for eks. (Dessverre er det litt sannhet i det, men det tør jeg ikke skrive uten en beskyttende parantes, for det er jo bare ekstremt silly).
    Jeg liker heller ikke “psykiske problemer”. Men “mentale” er jo even worse!

    Blir like glad hver gang jeg ser JC ☺ I love your comments, takk for at du følger med og bryr deg. Du må være en utrolig god person som kan være så engasjert i en du ikke kjenner!
    Å, du er god. Det hjelper å vite at du heier på meg, nesten enda mer siden du ikke kjenner meg. Så takk. Og jeg heier på deg også! With all my <3. I REALLY do! <3<3<3


    En rosa fugl:

    Gode råd! Heldige elever! Jeg øver meg på å få tilbake magefølelsen, and it’s feeling good! Tusen takk for at du leser. Og takk for råd angående både gode og dårlige dager. Det er lettere å skrive om de gode, men det føles også godt å få ut de dårlige. Takk takk takk, rosa fugl (med det fineste bildet).

    SvarSlett
  17. Vamp:

    Bombe. LOL.
    Det er like tøft å skrive om fortiden, Vamp. Det hjelper meg mye å lese om dine bearbeidede tanker. Men skulle du føle for å legge ut om din nåværende paranoia (som garantert ikke er piss) så leser nok alle de med like stor glede.
    Utrolig godt beskrevet: jeg sliter INNMARI med at jeg ikke har “overtaket” på det jeg legger ut. Føler alt kunne vært mer konkret etc om jeg bare hadde brukt mer tid på å bearbeide. Men fordi jeg ikke gjør det, og poster i (litt) hytt og pine, så blir det, sammen med de fantastiske kommentarene jeg får, en raskere måte å bearbeide på. Når jeg ser tankene mine svart på hvitt, konkretisert, så er det enklere å se at jeg tuller, lettere å skjerpe meg. Og med kommentarene i tillegg så går det enda lettere. So thanks ☺
    NOPE, tenk-om-tanker er bortkastet tid. Men herregud, så ofte de kommer, og så langt ned man kan trykkes ned.
    Jeg elsker bloggen din, det vet du. Innleggene dine er superinteresting og reflekterte. Det motsatte av ork! Noe jeg gleder meg til og lærer MYE av. Jeg tror du lyver på alderen, forresten. Tipper du egentlig er 70 år. Hvor kommer ellers all klokskapen fra??? Hæ?

    Tenk om du visste hvor super jeg synes du er, da??? Stor klem til deg, tenker på deg <3<3<3



    Laipai:

    Ja, det er sant. Bloggen er min, ja, og jeg er så opptatt av meg selv, at jeg tror ikke jeg hadde kunnet fylle den med noe annet. Det ER terapi å få det ut, akkurat som om det er raskere å bearbeide når man ikke bare innrømmer ting for seg selv, men også for “alle andre” (i hele verden, for alle i hele verden leser min blogg, selvfølgelig).
    Men seriously, du har rett, Laila. Vil man lese om andre ting så leser man jo om andre ting. Så takk for det!
    Når det gjelder humor og blogg så er du min soleklare favoritt. Jeg gleder meg til nye innlegg, leser hver eneste dag. Lenge leve selvironi! Og Laipai!

    Takk. Bukk og nikk! Stor klem fra meg <3<3<3


    Line:

    Å, tusen takk, Line ☺ Angst og depresjoner er no dritt, og har veldig stor forståelse for at du holder noen kommentarer tilbake. Men takk for at du leser, og for alle kommentarer du har sluppet gjennom, og for denne kommentaren aller mest! Den betyr mye for meg. Du er god, Line! Takk takk takk!

    PS: Jeg ELSKER linniiie.com. Så tusen takk!

    SvarSlett
  18. C:

    Skinner det virkelig så godt igjennom??? Neida. Trenger kanskje ikke lese mellom linjene for å få med seg det? Du, nå ble jeg glad! Så fint at du føler jeg skriver for flere, for det er jo helt supert at jeg ikke er alene om dette. (TAKK). Eller, det kom feil ut, unner ingen å være som meg, men… You know! Jeg skjønner ikke at du savner Tesco, det er et fryktelig skummelt sted med fryktelig mange mennesker. Blant annet vakre meg. (Men joda, det skjønner jeg egentlig for noen av de er superfine, og jeg savner også maten derfra når jeg er i Norge. Og omvendt. Har mine favoritter begge steder!)

    Da er vi offisiselt blitt cyber-buddies, C? Thanks! Tusen takk for enda en god, snill, god god god kommentar som gjorde meg glad. (Enda jeg føler at du overdriver litt/mye/veldig). <3<3<3 Men takk!!!


    Marthe:

    Jeg ble helt målløs, jeg, av alle disse fantastiske kommentarene. Visste ikke helt hvor jeg skulle begynne med å svare. Det er helt utrolig at så mange bryr seg.
    Tusen, tusen takk, Marthe. Betyr mye når det kommer fra deg. Og ja, det er selvfølgelig opp til andre om de vil lese eller ikke lese. Jeg har en tendens til å glemme det, enda jeg faktisk ikke tvinger noen.
    Når det gjelder alle kommentarene du kommer med til blogg, så sier jeg bare ditto. Jeg er superegeistret for deg og for bloggen din ☺ Tusen takk for nok en nydelig kommentar! Made me happy! Takk! Stor klem ☺ <3<3<3


    Pantora:

    You crack me up! Takk for at du bryr deg! Jeg bryr meg om deg også. Så forresten to esler igår, og tenkte på deg med en gang! Takk, Tora. Du er super!!! I care about you too… So much <3<3<3

    SvarSlett
  19. Gunnhild:

    Først og fremst: GRATTIS!!! Gratulerer!!! Håper du får slappet av mens forlaget leser. Du er bare super, Gunnhild. Og så: JA, er jeg ikke vakker??? Jeg er så stolt av det bildet! Bare MÅTTE kline det opp, håper det kommer opp hvis noen noensinne skulle ha behov for å google meg. Det hadde vært fint! Hoootte-meg-toooo ☺ Gjøs-og-fyse er herved adoptert av meg. Thanks!

    Takk igjen for alle gode råd og for støtte. Og jeg har faktisk bestemt meg for å la de bøkene ligge inntil videre. Og heller fokuserer på ME ME ME. For that’s the way I like it. LOL. Men du har rett, jeg skal jo fortelle min historie, ikke noen andres.

    Takk, Gunnhild!!! <3 Nå gleder jeg meg til å lese bok til høsten.


    KA:

    Å, tusen takk, KA. For en utrolig fin kommentar. (HELE bloggen? Du er gæren. Og du må være pretty fed up with me og gnålingen min. Men takk for at du leste!!).
    Ja, det er en enrom lettelse å føle at noe hjelper, for det HJELPER. I begynnelsen var det kun skummelt, men nå er det så givende, som terapi ☺
    Så GOD du er som leser, og som tok deg tid til å kommentere. Det betyr så mye for meg. (Og så gøy at vi kommer fra samme sted!) Tusen takk, KA!! Denne kommentaren ble jeg glad for! Ha en kjempefin uke! Stor klem

    SvarSlett
  20. Haha, jeg begynte ikke å lese hele bloggen i går da....Før jul en gang, etter at en felles venninne skrev en kommentar om deg på Facebook, så tittet jeg nysgjerrig innom. Så har lest litt hver gang det har kommet noe nytt - men særlig interessant å lese første del, der du "gjenopplever" de siste 10 år. Shit man...
    Godt du ble glad, da ble jeg glad:)
    God uke!

    Klem

    SvarSlett
  21. Anne Ma:

    Det er det DU som er!


    KA:

    Haha... Takk og lov, jeg skjønte vel i ettertid at det ikke var det du mente! Herregud. *Rødme litt*. Men takk for at du følger med :-) Og takk igjen for så innmari hyggelig kommentar!! Happy week to you!

    SvarSlett
  22. Kan ikke annet enn å si meg enig i alle de andre fantastiske kommentarene du har fått! Dette er den eneste bloggen jeg faktisk leser ALT på, klarer ikke stoppe, føler jeg lærer så utrolig mye av deg - spiseforstyrrelser eller ei.

    En liten vridning på den ene setningen du skrev: DU BURDE VÆRE INNMARI GLAD PÅ DINE EGNE VEGNE, OG INNMARI GLAD I DEG SELV FORDI DU HAR HJULET SÅ MANGE ANDRE PÅ VEI! I tilleg synes jeg du virkelig er helt fantastisk som tar deg tid til å svare på kommentarene du får (jeg sikter absolutt ikke til at du bør skrive noe om denne!), det viser at du virkelig setter pris på leserne dine, og det å få en annen person til føle seg VERDSATT (bare ved å si "takk!") er en superdupermegagod-egenskap :D

    SvarSlett
  23. Jeg kjenner meg veldig igjen i det med gamle kjente. Får helt noia av å tenke på at gamle kjente kan se meg. Så rare vi er. Sånt må vi heve oss over.
    Sier det igjen; det er så fint å lese bloggen din. Jeg blir alltid så tenkende etterpå, og det liker jeg. Keep on!

    SvarSlett
  24. Julie:

    Wow, tusen takk! I like you, Julie ;-P Men seriøst, tusen takk, så god du er, nå ble jeg veldig glad.

    Jeg setter UTROLIG stor pris på at du (og andre) leser bloggen min. Jeg er overrasket over hvor mange som er innom, og hvor mange som legger igjen oppmuntringer og gode ord. Finnes så mange gode mennesker. TUSEN TAKK; Julie. Really.


    Love Yo:

    Ja, sånt må vi heve oss over :-) Slitsomt og bortkasta! Tusen takk, gode deg! <3

    SvarSlett