Søk i denne bloggen

mandag 24. januar 2011

To inhale around a smelly scale = epic fail

Jeg har vært hos legen og den "proffe" vekten og tam-tam-ti-tam...

... opp. Igjen.

Og så ble jeg litt stressa, da. For jeg har lest et sted at man har nådd idealvekten når systemet (og jeg regner med at du vet hvilket system jeg sikter til) fungerer igjen. Apparently så stemmer det ikke. For jeg nådde den grensen for tre måneder siden. Og jeg klatrer fortsatt oppover (om enn ikke like fort). Jeg forstår (i teorien) at man faktisk må ese godt forbi Libresse-med-vinger-grensen (for man gikk jo ned i vekt før man mistet mensen). Så joda... den fornuftige delen av hjernen min (den minste, ja, den du nesten ikke kan se/legge merke til) forstår at det jeg leste ikke (nødvendigvis) stemmer. 
Fordi jeg hadde sett for meg at alt skulle stabiliseres i det jeg la en pakke tamponger i handlekurven så er jeg litt frustrert. Og har i den anledning ett itzy-bitzy spørsmål:



Når (i h******) stanser det??? I det minste sånn ca??? 


Det var obviously retorisk. Men nok om det.
Jeg kan være så frustrert jeg bare vil. Jeg skal nemlig ikke gi meg. For hvis jeg gir meg (og believe me, jeg lengter ofte etter å slappe av litt, følge spiseforstyrrelsens forførende hvisking, bare skli littegranne bakover, slippe å alltid måtte velge litt mer og litt annerledes enn jeg egentlig vil, ikke alltid måtte gå for det som er vanskeligst/mest stressende), men... jo altså, hvis jeg gir meg???

Da må jeg jo gjøre alt sammen en gang til.


For jeg har ikke tenkt til å leve et ambivalent liv, jeg har ikke tenkt til å konstant tenke på næringsinnholdet i alt jeg spiser, eller slites i to av krangling mellom en del som vil ditt og en del som vil datt.

Jeg vil bli helt frisk. Ikke bare halvveis. Ikke sånn som dette i en mer eller mindre frisk (kanskje litt sliten og litt skjelett-porøs) kropp. Med et 3% fornufting og 97% irriterende hode. Men helt frisk.

Så da får jeg bare fortsette å gå til legen på mandager, enda jeg ikke ser syk ut (for det gjør jeg ikke), enda jeg har OB i vesken (just in case), enda jeg har ny bukse som jeg skal vokse i (who knows how tight they'll be in the end... Og som, sånn BTW noen ganger virker trang likevel fordi jeg har magiske evner som får lårene mine til å ese i løpet av et par timer).

Så får vi vente og se hvor det ender. Så lenge jeg slipper alle tankene (som tross alt har roet seg betraktelig), så skal jeg (håper jeg) tåle å gå opp enda mer i vekt.


Så ufattelig smekker. Og så overentusiastisk at jeg blir grå i trynet. Og ja, det er altfor varmt å sitte med lue og skjerf inne, men jeg er på vei ut. Og hadde egentlig planlagt å bare skrive ett ord: VRÆL. Men så ble det jæskla mange flere ord. Og i tillegg glemte jeg helt å starte med VRÆL.

Men herregud, det er jo så enkelt i teorien: Jeg nekter å leve resten av livet med kaos i hodet. Nekter å la meg styre av en sykdom som får meg til å gjøre ting som egentlig strir i mot (herregud, for et utrrykk) alt det jeg egentlig tror på. (Jeg er nemlig innerst inne ikke så JÆVLIG opptatt av lårene mine, når alt kommer til alt, skjønner du).

Og som jeg sa: hvis jeg faller tilbake må jeg gjøre det en gang til. Og da kan jeg like gjerne gjøre det nå, en gang for alle.

Dumme, dumme, dumme vekt. Betyr jo egentlig ingenting.

Og for et tragisk liv den vekten lever. Bare en metall/plast-dings, som er mest intim med fotsåler (yum-may... beste "klemmen" ever var med en god og myk... hæl?), kanskje lukter tåfis, og deler "rom" med... a toilet. Eller. Min vekt gjør ikke det. For den er gjemt langt vekk fra meg så jeg ikke skal fristes til å "hang out" med den hver dag, hele dagen. We used to be the best of friends, you see. Men jeg har jo innsett, da, at det finnes mindre dømmende venner enn vekten (den er vel ærlig talt ikke dømmende når jeg tenker meg om, den tenker vel ikke så innmari mye, tror jeg, kun opptatt av å veie og displaye tall som forteller om det blir en god dag eller en dårlig dag, den). Og det finnes venner som lukter bedre enn vekten (herregud, nå høres det ut som om jeg har store tåfis-problemer, men helt seriøst: min vekt lukter blomster).

Oh lord. I'm sorry. Nå burde jeg gå tilbake og slette alt det jeg nettopp skrev, men fordi jeg øver meg på ikke å være perfeksjonistisk, skjønner du, og fordi jeg til tider bruker altfor mye tid på å slette og skrive på nytt, så lar jeg det stå.

Uæh. Så kjipt å ha det hengende over seg i hele dag. Men blæææh. Hvem bryr seg?

Hele poenget med dette innlegget var vel egentlig at det er lurt å holde pusten rundt fremmede badevekter.

Happy Monday everybody!

PS:
Beklager all banningen. Jeg snakker ikke så stygt som jeg skriver. Istedenfor lager jeg grimaser og høye lyder for å understreke frustrasjon etc, men fordi du ikke kan se munnen min/rynketrynet mitt mens jeg skriver eller høre lydene jeg lager så må du tåle litt banning. Sowwy.

25 kommentarer:

  1. Om det stopper HER eller DER spiller i bunn og grunn ingen rolle.. ingen rolle for hvordan livet ditt vil bli, hvor lykkelig du vil bli. (i teorien altså!). Stakkars vekta di visste vel ikke at du hadde satt forventinger til at den skulle stoppe akkurat DER..

    Er temmelig sikker på at den stabiliserer seg helt av seg selv om ikke så lenge.. Prøv å ikke still mer krav til vekta, men se det an gang for gang.

    Prøver liksom å komme med noen velformulerende ord, men litt vanskelig da jeg tror vi ser litt forskjellig på dette her: Drit i vekta, har jeg mest lyst å si høyt ;) Kan jeg det??? ;)

    Vekta, altså ant kg som den fysiske vekta forteller deg at du veier.. er ikke så viktig. Det viktigste er at du er frisk (check!), føler deg bra (ja?) og har det godt i egen kropp (sure hope so). Ikke la noen tall fortelle deg om du skal være glad eller lykkelig, men kjenn etter om du er fornøyd HELT uavhengig..

    Klem fra C

    SvarSlett
  2. Tenk at det er litt til av deg- så fantastisk som du er- vil jeg ha mest mulig takk! (ikke misforstå :P)

    Uforutsigbarheten er det verste- det finnes ingen fasitsvar.... Men, om en klarer å overkomme det- så for en slik en mestringsfølelse!

    For en inspirasjon du er!
    Jeg har stjerner i blikket*D

    <3<3<3

    SvarSlett
  3. Kristine du er herlig! har lest bloggen din fast siden i høst og kjenner meg igjen i så mye av det du setter ord på. Jeg blir alltid glad når du har skrevet et nytt innlegg. Takk for at du deler både opp - og nedturer og at du skriver akkurat som du gjør!

    Du er en stor inspirasjon og jeg har 100% tro på at du kommer til å bli 100% frisk! Det er ikke gøy når vekten går oppover, men det er et nødvendig steg på veien og for hvert steg du kommer deg videre er du blitt litt sterkere. Tenk så sterk og strålende du blir "til slutt" :) Heier på deg!

    Varm klem fra en som bryr seg

    SvarSlett
  4. Jeg ser rynketrynet, hører lydene
    ... og kjenner tåfislukten helt hit ;
    Og en enslig ob gjør ingen sommer, vettu. Life's a bitch.
    Men jeg har trua på deg. Veldig!

    SvarSlett
  5. Haha I love you :D
    Som du hadde lest ett sted så har jeg også fått det for meg at så lenge "systemet" fungerer så er jeg ikke syk. Systemet har bare sviktet én gang og da var jeg nesten død, i allefall et levende skjelett. Sååå.. jeg ser ikke at jeg er "syk". Nei, ja det er vanskelig.
    Magiske evner som får lårene til å ese på null komma niks, kjenner jeg til ja. Og det er teit, for som du sier så er heller ikke jeg egentlig såå opptatt av lårene mine, sånn egentlig i den store verden.. Det er mange andre ting som er mye mye viktigere en det!
    Liker at du øver på å ikke være så perfeksjonistisk, fordi, seriously, hvis du hadde gått tilbake å sletta mye av det du skrev så hadde ikke jeg hatt noe å smile og le av (med deg) og kjenne meg igjen i :-)

    SvarSlett
  6. Vekten er roten til mye vondt...veldig mye vondt,og den er like avhengighetsskapende som andre ting man (mis)bruker når det kommer til sf. Så det er lurt av deg at du kun veies hos legen. Men følelsen av vektoppgang er vond ja...og vanskelig å akseptere fullt og helt,men en dag vil disse tankene og følelsene bli ENDA mindre plagsomme.

    ya rack garl..

    <3

    SvarSlett
  7. Hei!

    Følger fortsatt med:)
    Like morsomt å lese hva du skriver hver dag:D
    Bringer fram et stort smil hos meg:D
    Tusen takk!

    Klem<3

    SvarSlett
  8. Tenk, at du er kommet så langt i det å bli frisk at du erkjenner ting. Har fått høre det selv flere ganger. Noe positivt i det å erkjenne sine problemer og svake sider. Du vil bli frisk, det er jeg helt sikker på. En dag vil jeg også kanskje bli helt frisk. Mindre sikker på det, men så er ikke jeg kommet like langt som deg.

    SvarSlett
  9. du skriver så utrolig bra! og det er supert at du ikke sletter og omskriver alt, for det trengs nemlig ikke :)

    SvarSlett
  10. Flink du er!
    Er det ikke bedre å banne litt og få ut at man egentlig hater vekt opp? også finne ut at who gives a fuck? Vekten skal opp og det er supert. Spiseforstyrrelsen er en slem del som vil knekke deg. Og du er så flink fordi du lar den ikke knekke deg =)

    SvarSlett
  11. Hei vennen <3 Du er så herlig at jeg nesten ikke vet hva jeg skal skrive! Og som andre, er jeg veldig glad for at du ikke slettet det du skrev, selv om det ble litt banning. Banning i seg selv gjør jo ingenting, det er bedre å få de teite følelesene som gjør vondt UT av kroppen og sinnet, og hvis man da må hjelpe til med litt #*#* og sånn, så er det helt greit!

    Vekta teller ikke! Den gir deg bare noen tall, og de tallene er overhodet ikke en del av det som gjør deg til den herlige Kristine-jenta mange mennesker er veldig glade i. Akkurat som alder heller ikke teller, den er bare noen tall som viser at vi har vært med på mye :)

    Du er så flink til å dele, og du får meg alltid til å smile, fordi du skriver som om du snakket med en av dine nærmeste venner. Det er det som gjør at det er mange som leser, og kjenner seg igjen i det du skriver. Til og med for meg, som aldri har hatt spiseforstyrrelser, kan jeg føle med deg, og kanskje forstå litt bedre hva du har vært i gjennom, og det tror jeg er utrolig viktig.

    Så keep on keeping on Kristine. Du er et fantastisk herlig menneske, og jeg gleder meg til å møte deg snart... (da kan det henne det blir flere klemmer på deg - jeg elsker å klemme;) )

    Ha en flott dag! Mange klemmer fra Linders

    SvarSlett
  12. Been there, done that, og vil dele ;)

    For meg var det sånn: det gikk opp opp opp opp og jeg tenkte herregudherregud, jeg orker ikke mer av dette!, og plutselig gikk jeg ganske mye/litt (alt ettersom i hvilket hode man befant seg) ned uten at vi helt skjønte hva som skjedde. Det siste var ganske befriende for meg, og nå tenker jeg at jeg kan spise hva som helst uten å gå opp i vekt, og DET er ganske deilig. Sånn litt mer enn ganske, igrunnen ;)

    Nå er det sikkert ikke sånn at alle går litt ned igjen etter å ha gått masse opp i vekt, men uansett garanterer jeg (selv om det ikke er noen penger du kan få tilbake) -og det kan ta lang tid- at det vil stabilisere seg. Du vil først bli vantro, tenke "hæ? hva nå? sikkert tilfeldig!". Dette vil du kanskje fortsette med en stund, helt til det synker inn at du -som alle andre du kjenner og har misunt- kan spise "hva du vil uten å legge på deg". Fordi kroppen regulerer dette helt fint selv. Du trenger ikke passe på, den passer på seg selv.

    Og det viktigste av alt: du har valgt veien inn i kjærlighet, vennskap og litt naturlig usikkerhet, fremfor veien inn til kontinuerlig angst og svart liv. Hurra for deg!

    Nina <3

    SvarSlett
  13. Hei du:) Eg hadde det omtrent sånn som Nina. Masse opp i vekt (i stor grad fordi eg overspiste då eg lot meg sjølv få lov til å ete igjen), men då hjernen hadde fått nok mat gjekk vekta ned att. Og der har ho holdt seg stabil sidan (trur eg. Veier meg sjeldan, men eg har brukt dei same klærne lenge). Det er ikkje så rart du får litt panikk, dei færraste av oss liker å gå opp i vekt. Sender mange gode stå-på-tankar, for dette trur eg du klarer fint:)

    SvarSlett
  14. En liten kalddusjbtil de som har opplevd at den (hersens vekta) "går NED igjen" og "stabiliserer seg der" og at "man kan nesten spise i vei og aldri bekymre seg" om vekt igjen (satt på spissen): vel, jeg opplevde det motsatte:( Vekta gikk opp (som var bra) til "idealvekt" (men måtte passe hva jeg spiste!!) og så fikk psykologen meg til å "sleppe opp litt/slappe av" (ikke veie meg hver dag, spise mer) med bakgrunn i samme teori. Resultat: 5 ekle kg opp siste året. Så vær litt obs på at vekta kan gå LITT FOR mye opp, noe som har ført meg rett tilbake til å flørte med sf-tankene igjen. Ønsker å gjenfinne kontrollen og skape forutsigbarhet (mtp vekt). En sorg å ha mistet kontrollen og se at jeg har gått så mye opp... Så, vær litt obs på det. For mye vektoppgang vil for de fleste av "oss" ikke føles bra. Og slik jeg har skjønt det så må vi regne med å slite kanskje resten av livet med kropp&vekt - dessverre... Sorry at dette ble så negativt! Klem fra Synne

    SvarSlett
  15. Til Synne/anonym:

    Jeg har da aldri sagt at vekten ikke gikk mer opp enn det jeg syntes var akseptabelt, eller at jeg aldri veide mer enn det vi hadde satt som mål?
    Du kaller det selv "5 ekle kilo", noe jeg ville tenkt på som noe naturlig, kroppen har fått for lite; nå sikrer den seg ved å ta for mye. Men så må man holde ut, ikke flørte med noen sf-tanker. Og så: går det gjerne ned igjen. Forutsatt at man ikke lar seg lede inn i fristelse, dvs å slanke seg. Og forutsatt at kroppen har en vekt den kan finne og trives med. Dette tenkte jeg som implisitt i mitt forrige innlegg.
    Mitt poeng er nettopp det at kroppen klarer helt fint selv.

    For å flisespikke enda mer kan jeg jo si at den prosessen jeg snakker om tok flere år.

    Så vær så snill: ikke ta mine poeng til inntekt for noe som liksom er så rosenrødt. Jeg sier bare hvordan det var for meg. Det betyr ikke at det ikke kan være annerledes for andre, noe du selv poengterer. Men det betyr heller ikke at det må være for alle slik det var for deg, selv om du har (de fleste av) "oss" med på laget.

    Jeg tenker at Kristine ikke vil profittere nevneverdig på å være "litt obs" på at hun kan gå mer opp i vekt enn det som var planen, det var nettopp derfor jeg skrev det første innlegget. Derimot tenker jeg at hun kan være litt obs på å ikke la seg lure ned igjen i sf-destruktiviteten.
    Hun har brukt veldig mye tid på å være veldig dårlig, nå skal hun bruke mest tid på å bli veldig mye bedre. Da er det min plikt, slik jeg ser det, å støtte henne alt jeg kan på veien. "Kalddusjer" er ikke noe jeg ser på som hensiktsmessig akkurat nå.

    Nina (som heier innmari på kristine!)

    SvarSlett
  16. Kristine, jeg tenkte på en ting til i morges, men jeg ser at Nina egentlig har sagt noe som ligner :) Tenk på så lenge kroppen din fikk for lite, og var på "sparebluss" for å fungere. Nå som den har begynt å få mat igjen på "vanlig" måte, og nok mat også, tror jeg kroppen din passer på at det er litt ekstra, i tilfelle noe skjer så den får for lite igjen. Kroppen din passer på seg selv, med andre ord.
    Jeg tror også at på sikt kommer kroppen din til å finne sin idealvekt, og det er det ingen som kan fortelle deg når blir.
    Mange gode, varme klemmer til deg fra meg <3 <3 <3

    SvarSlett
  17. Og jeg melder meg inn i heiagjengen til Nina.
    Heia Kristine!!!! Fortsett som du gjør. Du er på god vei :)

    SvarSlett
  18. Nina: du har helt rett, det jeg skrev var nok ikke det mest konstruktive bidraget til innlegget det ble skrevet til. Nå kan jeg dessverre ikke delete det...så beklager hvis det ble oppfattet som et forsøk på å trekke ned, og jeg ser at burde latt være å dele: men det var bare ment som et forsøk på en ærlig beretning om hvordan jeg personlig har opplevd tilfriskningsprosessen, det er en daglig kamp. Og jeg var faktisk ikke obs på at denne sorgen kunne komme Det er riktig som du skriver at dette er en lang prosess og at det vil gå opp og ned, både vektmessig og følelsesmessig. Jeg avslutter her (før det blir flere misforståelser) Kristine: ikke les mitt innlegg som noe som et budskap til DEG og din prosess. Det er fantastisk å lese hvor godt det går med deg og jeg ønsker deg alt godt!! Synne

    SvarSlett
  19. C30:

    JA, det kan du si! Og jeg prøver å drite i vekta. Virkelig. Innerst inne vet jeg at jeg også gjør det (altså driter i den); men skal ikke skryte på meg at ikke syke tanker henger litt i og bremser ned.

    LOL, nei, den visste nok ikke om mine konkrete forventninger, stakkars vekt. Men den stabiliserer seg nok, og det er jo bare å godta the number, uavhengig av hva det er. Alle er jo skapt forskjellig.

    Jeg er friskere (check), jeg føler meg som regel veldig bra (check), men har det kanskje ikke optimalt i min egen kropp enda. Men det kommer. Det kommer!

    Tusen takk; du er SUPERgod!!!


    Ingvild:

    Ditto. Jeg savner deg <3<3<3


    Vamp:

    Mer å ta i, mer å være glad i???

    Helt enig med deg i at uforutsigbarheten er det aller verste, spesielt for oss som har levd for/på kontrollen. Det er mye mer skremmende å gi slipp på den, enn det er å legge på seg. Spise ting man før ikke engang ville inhalert lukten av, sprenge kroppens “syke” grenser, og kjenne på alt det man har sultet vekk over lang tid. SCARY. Men ja, det er en mestringsfølelse. Og ironien er jo at jeg føler jeg har mer kontroll nå enn jeg hadde da jeg virkelig innbilte meg at jeg kontrollerte ALT.

    Tusen takk, Vamp. You = wonderful.

    SvarSlett
  20. I:

    Å, så koselig at du leser!!! Og tusen takk for så innmari hyggelig tilbakemelding. You made my day!!

    Jeg har også troen på at man kan bli helt frisk, noe jeg virkelig IKKE hadde før. Men fordi jeg har mailet med så mange som faktisk har klart det, som lever herlige/normale liv uten engang slitsomme tanker (jeg trodde det var umulig at de noensinne kunne slippe taket hos noen), så vet jeg at det er mulig ☺ Which inspires me!

    Tusen, tusen, tusen takk for utrolig god kommentar som virkelig var god å få akkurat i dag. Tenk at det finnes sånne som deg, som bryr seg om en du ikke engang kjenner! GOD. Takk! <3<3<3 Stor klem fra meg


    Gunnhild:
    Haha… Tusen takk, Gunnhild! Du er nå god. Back to work med deg ;-) Gleder meg så innmari til resultatet og sender mange gode tanker din vei hver eneste dag. Takk for heiing, it means a LOT.


    Valiumsvalsen:

    De magiske evnene skulle jeg gjerne ha byttet ut med noe helt annet. Anything, really. Det er trist at man blir så opphengt i ting man egentlig ikke bryr seg om. Spiseforstyrrelsen gjennomsyrer absolutt alt. At lår og mat og mage plutselig blir så viktig er trist, men bare et “symbol” på noe helt annet. En annen ting som er trist er jo at så mange misforstår og tror man er sinnsykt overfladisk!

    Kanskje jeg skal slutte å slette så mye, da, og legge ut mer av “søpla” mi. Prøver å lære meg å gi litt F, you see…

    Tusen takk; Karianne ☺ Håper du får en fin dag i dag.


    Laipai:

    Jess, it is. Jeg var mer avhengig av vekten enn noe annet. Enda jeg egentlig aldri gikk av den og var fornøyd. Selv da den ble faretruende lav var jeg sint og trodde den løy til meg, for det jeg så i speilet korresponderte jo ikke at all. Men jo, man blir helt avhengig av å sjekke, beroligende når man tror man har gått opp 10 kg og ikke har gjort det, men også j***** start på dagen hvis den har gått opp. (Mest sansynlig pga vann…) Blæh. Deilig å være kvitt’n. Og veldig greit å gjøre det hos legen. Enda det føles litt nedverdigende til tider, så er det jo egentlig ikke det.

    Tusen takk! Oooooooooog …. right back at ya, Laila!!

    SvarSlett
  21. Anne Line:

    Så hyggelig at du leser!! Takk for at du følger med, du er så god ☺ Håper du har det bra, Anne Line! <3<3<3 fra meg


    En rosa fugl:

    Ja, man må så absolutt erkjenne problemer før man kan jobbe seg ut av dem. Takk for at du tror det (at jeg kan bli frisk), det tror jeg også, innerst inne, selvom jeg innimellom vil gi opp. Jeg er sikker på at du også blir helt frisk. Som du selvfølgelig vet så tar det tid. But I believe in you, for du kjemper jo, og du er sterkere enn du tror.

    <3<3<3


    Line:

    Tusen takk! Noen ganger er det nok nødvendig, though. For jeg har en tendens til å skravle (as in skrive masse vrøvel) noe insanely mye når jeg først setter igang. Men jeg skal slutte å slette så mye som jeg gjør, for er jo litt bortkasta tid ☺

    Tusen takk!!!


    Mia:

    Jess it is for sure. Og det er så mye deiligere å være sinna og skrike litt (få det uuuuuuut) enn det er å være slem og destruktiv mot seg selv.
    For å bli frisk må vekten opp, og jeg skal bli frisk, så finnes ingen vei utenom. Har vært gjennom dette før, og ALLTID gitt opp, gått tilbake. Og nå gidder jeg virkelig ikke flere ganger. Denne gangen er det for godt. Motiverende å tenke på at jeg faktisk slipper å gå gjennom alt sammen enda en gang. Hvis jeg biter tenna sammen nå.

    Tusen takk! Mange gode tanker og klemmer til deg, Mia!!! <3<3<3

    SvarSlett
  22. Pantora:

    That makes two of us, Tora ☺<3


    Linda:

    Ja, vekt er bare tall, alder er bare tall, kcal er bare tall… Blæh! Og litt #$%X=** har man nok godt av- litt renselse. Detox kan man vel kalle den banningen… Or not. Men det hjelper ihvertfall når man ikke synes ord som “forferdelig” eller “riktig så ille” strekker helt til. LOL.

    Ettersom det er så mange gode mennesker som tydelig stikker innom her, så føler jeg også at jeg snakker til gode venner. Snakk om støtte og oppmuntring ☺ Jeg er utrolig takknemlig.

    Herregud, nå blir jeg nesten litt ille berørt. For en fin kommentar! Tror både du og Nina har rett med tanke på vekten. Kroppen tar til seg det den trenger.

    Du er herlig, og jeg gleder meg enda mer til å møte deg, Linda! <3<3<3


    Nina:

    Først: Du er nydelig og jeg ble rørt av de siste ordene dine.
    Hjertelig takk for at du delte, Nina. Det må være en befrielse å kunne spise hva man vil og holde seg i samme range. Legen min sier også at forbrenningen øker når man går opp, og at det er vanlig å faktisk gå litt ned mot slutten. Når man veier mer så forbrenner man mer, og kanskje er det økt forbrenning som gir den vektnedgangen??

    Jeg har liksom gått opp sakte men sikkert for fire år siden, til en ganske stabil vekt (men var fortsatt undervektig). Så gikk jeg litt ned og litt opp og litt ned igjen. Og nå opp opp opp, godt over den forrige max-vekten. Får vel bare vente og se hvor det ender hen ☺ Og ja, det er kroppen som bestemmer hvor den vil være, hvor den fungerer optimalt. Det er godt å kjenne at alt funker bedre enn før, synes jeg. Før følte jeg meg innmari sterk når jeg egentlig så vidt kunne stå oppreist. Nå føler jeg meg sterk hvis jeg vet jeg har spist nok og tatt vare på meg selv. Store endringer på kort tid. Heldigvis har jeg etterhvert klart å sette pris på det positive med vektoppgangen også, og det har hjulpet ekstremt på motivasjonen. Jo “friskere” man blir, jo lettere blir det å akseptere.

    Hurra for DEG, Nina. Du er en stor inspirasjon for meg. Takk for at du delte, det hjalp å lese. Og uavhengig av om jeg går litt ned til slutt, eller ikke, så er det godt å vite at det faktisk stabiliserer seg til slutt, og at forbrenningen vil være høyere ☺ Som du sier begge steder: KROPPEN må få bestemme. Jeg har overkjørt den altfor lenge. På tide å kjenne etter, og faktisk HØRE etter.

    TAKK, kjære Nina. Du er utrolig god. Utrolig. <3<3<3 og mange gode tanker

    SvarSlett
  23. Marte:

    Så deilig å vite at det er flere med samme erfaring! Tusen takk for at du også delte det, Marte. Når vekten min stabiliserer seg har jeg heller ingen intentions om å fortsette det “forholdet”. Du har rett i at ingen liker å gå opp (føler jo man trosser det generelle “budskapet” fra media etc om at det er sunt for alle å gå ned ned ned i vekt hele tiden). Tusen takk, Marte! Du har inspirert meg mye med kommentarene dine, håper du vet hvor mye de har betydd (og fortsatt betyr) for meg. <3<3<3 Du er supersterk, and I admire you.


    Synne:

    Tusen takk for kommentar. Til tross for litt kalddusj, så setter jeg pris på at du deler din erfaring. Jeg har likevel som mål å la kroppen få bestemme, gi den tid og heller jobbe med å akseptere de siste kg-ene også. Kanskje klarer jeg ikke det, men jeg vil prøve
    Inntil videre lar jeg legen styre prosessen, og håper at kroppen finner den vekten den trives i. Jeg håper at vekt- og SF-tanker kommer seg til h**** ut av hodet mitt på sikt, men ser ser jo selvfølgelig at det kan bli en utfordring å gi helt slipp. Likevel håper jeg det er mulig. Prøver å se på det som en lang og kontinuerlig prosess, målene er ikke altfor konkrete, og jeg er klar over at jeg må passe meg i lang tid fremover. Vet av erfaring hvor lett det er å skli tilbake. Men som sagt: Nå hører jeg på kroppen. Og så får jeg gjøre alt jeg kan for å akseptere hvor “vi” ender opp.

    Og, nei, jeg leste ikke innlegget som et budskap til meg, eller prosessen jeg er i. Og som sagt setter jeg pris på at du deler. Så, tusen takk for kommentar, Synne. Og takk for at du leser!

    SvarSlett