Søk i denne bloggen

søndag 23. januar 2011

Å være nøytral gjør meg gal

I dag (og i går) føler jeg meg helt tom. Nøytral. Det minner meg om da jeg gikk på en type antideprissiva for mange år siden som til slutt gjorde meg gal fordi jeg ikke brydde meg om noenting. Depresjon er jævlig (jeg er obviously ikke deprimert mer, det sier seg selv), alt er bedre enn mørk håpløshet. Nøytralitet er ikke krise. Det er bare kjipt, kjedelig og irriterende. Litt som å sveve over livet uten lyst til å ta del. Fordi man ikke bryr seg.

Når jeg ser tilbake kan jeg bli skremt av å tenke på hvordan ting har vært. Jeg skjønner for eksempel ikke at jeg holdt ut da anoreksien var på sitt verste, da jeg var drevet av det intense jaget og hatet og virkelig ikke var meg selv. Hva holdt meg gående? (Muligens håpet om at hvis jeg bare ble tynnere og bare fikk bedre karakterer så ville jeg bli til NOE, og VIPS så ville livet være fantastic. Mmhmm...)
Jeg skjønner heller ikke at jeg holdt ut at alt var svart altfor lenge (dette er lenge siden, før bulimi, før anoreksi, men en litt mildere depresjon kom vel tilbake og sa hei sånn innimellom senere også).

Samtidig som jeg setter uendelig stor pris på at alt er så utrolig mye lettere og lysere enn det noengang har vært, så blir jeg også paranoid når "noe" dukker opp på nytt igjen. Which brings me back to my point: Denne n-ø-y-t-r-a-l-i-t-e-t-e-n. Jeg er sikker på at de fleste ikke ville brydd seg, alle har perioder med litt flatt humør, det går over i løpet av et par dager, kanskje allerede i morgen, jeg må slutte å overanalysere og overdramatisere. Men det er som om jeg kastes tilbake til en veldig vond tid som jeg egentlig bare vil glemme (og vanligvis aldri tenker på). Og selvom jeg vet at det skal mer til enn et par dager med "har-ikke-lyst-til-noenting" og "hva-er-egentlig-poenget-med-noe-av-det-jeg-driver-med" og "hvem-bryr-seg?" før jeg reiser mange år tilbake i hodet mitt/faller tilbake til noe jeg ikke vil tilbake til? Så er det likevel ekkelt.

Ikke bli glad, lei seg, rett og slett ikke bry seg om noe. Og en ting til... ikke klare å ta valg.

Hvilken genser? (Who gives a shit??). Hvilken film? (Who gives a shit??) Vil du ha appelsin eller eple? (Who gives a shit??). Vil du lage mange lister og gjøre alt på listene og rope check kjempehøyt fordi du har gort hele listen? (Whooooooo gives a shit??) 


Bare en liten FYI: Ingen stiller meg disse spm, altså. Bare jeg som prøver å prate til meg selv.


I det minste setter jeg pris på at jeg (vanligvis) endelig kan være både innmari glad og lei meg.

Så er det vel bare å stirre i veggen til dette går over.  Det kunne vært et fint bilde. Men... Hvem har vel lyst til å se meg stirre i en vegg?

See you tomorrow, forhåpentligvis i en smule mer normalt humør.

13 kommentarer:

  1. velkommen til de nøytrales tilværelse.
    Da tenker jeg slik: "this is my exsited face" (seriouse face) .. "this is my happy face" (seriouse face).
    Hah, ahh, lenge leve humor!!

    Ja, det ble ikke så meningsfykt dette her.

    Poenget er: Jeg håper at morgendagen din blir bedre, du er søt :)

    Tut og kjør!

    SvarSlett
  2. Jeg kjenner igjen følelsen, det hender fortsatt at jeg har en slik dag eller to inni mellom, men det hører heldigvis til sjeldenhetene nå. Jeg har fortsatt ikke klart å finne helt ut av hva det er, men jeg lurer på om det for min del egentlig kommer av slitenhet. At jeg egentlig har vært litt sliten/stresset/usikker stund, men har presset meg selv til å ”holde meg oppe” og ”ha det bra” - og når jeg deretter får en fridag fra travelhet og aktiviteter, så kan plutselig følelsen av apati og likegyldighet komme brasende med full fart.

    Jeg opplever det som veldig ubehagelig, særlig fordi følelsen er så handlingslammende. Den fanger liksom både tankene mine og kroppen min, og gjør at jeg blir helt stuck. Og jeg tror også at kroppen husker (noen ganger bedre enn den mentale hukommelsen), og at hvis kroppen/jeg har mye erfaring med å ha hatt det slik før, så kan det føles ekstra dramatisk, stressende og ubehagelig når det skjer igjen. Men selv om det kan føles slik, så betyr det jo ikke at man er tilbake til der man var før eller den gangen man hadde det slik – ikke i det hele tatt! Jeg tror det er viktig å vite forskjellen, slik at man ikke føler at man har falt rett tilbake til en gammel tilstand som man trodde man var ferdig med for mange år siden. Selv om kroppen husker, og følelsene kan minne en om det, så er det IKKE det samme – man er ikke tilbake i det gamle.

    Jeg pleier å prøve og gi meg selv en eller annen form for time-out hvis jeg får det slik nå. Gjøre et eller annet (samme hva, selv den minste ting hjelper) som gjør at man får tankene over på noe annet. Det kan være vanskelig siden man føler seg så apatisk, men et bittelite steg blir til flere bitte små steg, og så kommer man seg gradvis ut av det. Sist jeg hadde det slik, hjalp det meg å lese i boken om selvfølelse av Törnblom. Den vekket gradvis de positive følelsene i meg, og gjorde at jeg ”glemte” likegyldigheten etter hvert som interessen og engasjementet for det jeg leste; vokste frem. Kanskje den kan hjelpe deg også?

    PS. Hvis du spurte meg om det var jeg som hadde tipset deg om den boken da jeg kommenterte et av innleggene dine en gang før jul – ja, det var meg. :-) Beklager ekstremt sent svar, inni mellom eksamensforberedelser, julestress og sykdom så rakk jeg dessverre ikke å skrive tilbake. Veldig hyggelig at du likte boken så godt! Det er cirka et år siden jeg kom over boken nå, og jeg føler faktisk at den har forandret livet mitt og måten jeg ser på meg selv på. Jeg har brukt den flittig, og jeg tar den fortsatt ofte frem, særlig på de dagene hvor jeg føler meg litt fanget av en eller annen ubehagelig følelse. Den er gull verdt. :-)

    SvarSlett
  3. sånne dager har også jeg,og jeg synes de er slitsomme rett og slett. Alt virker bare så..ja,gaaaaawdd...haff....jeg har en litt sånn dag i dag kjenner jeg...haff...
    Men satser på at ting blir bedre i morgen...da er det tross alt tilbake til hverdagen..det er jo søndag i dag,da blir det hvertfall lett for at det blir sånne "tomme" dager...

    <3

    SvarSlett
  4. Du ligner så mye på meg, selv om vi har slitt/sliter med forskjellige ting, så er mye det samme også. Jeg blir også veldig paranoid når noe dukker opp - som f.eks. "Åh, jeg har vært trist i flere dager nå, tenk hvis jeg havner der jeg var da jeg var kjempedeppa, det hadde jeg ikke orka". Men det at jeg var trist eller at du ikke føler så mye betyr bare at vi er sånn noen dager, ikke av vi havner der vi var. Nå som vi slipper piller som jevner ut alle kanter på alle følelser så får vi jo hele følelsesspekteret igjen, og da kan det hende man får flatt humør noen dager. Du har massevis av følelser! Hadde du vært der du var før så hadde du ikke brydd deg om at du følte deg tom. Men det gjør du:o) Du bryr deg til og med altfor mye om hvilken genser du skal ha på deg (det gjør jeg også).

    SvarSlett
  5. Jeg har ikke noe smart å komme med, men vil allikevel sende ønsker og håp om at morgendagen blir mye bedre, og at "who gives a shit" tankene blekner betraktelig! At du vil være i et bedre og mer normalt humør<3<3

    Know the feeling though..

    SvarSlett
  6. Heisan! Ikke ukjent følelse det der...Kanskje det rett og slett (bare) er litt tomhet etter at du kom hjem fra "juleferie" hjemme (as in hjemme i Norge)..ikke så rart, kanskje. Men lett å bli stressa av, fordi man er redd for at det er "noe". For det er jo alltid NOE. Men, som Annie synger; tomorrow, tomorrow - ny dag, nye muligheter (for litt humør!). Take care! *C*

    SvarSlett
  7. Kjenner meg så utrolig igjen i det der. "Nå begynner det igjen!" - tanken ligger stadig på lur når nøytraliteten kommer.

    Heldigvis ser man etterhvert at det ikke nødvendigvis betyr at det hele begynner igjen! Bare det at en klarer å registrere at man er i det hjørnet, er jo et tegn på at man ikke er helt vekk...

    Jeg prøver å si til meg selv at jeg ER ikke fortida mi. Jeg har den MED meg, men jeg er den ikke, og derfor vil det ikke si at jeg følger samme mønsteret i en evig runddans. Jeg kan endre meg. Jeg har bare... gått med en stein i skoen. Det er fortida mi. Den er der, men og innimellom gnager den på meg. Da hender det jeg må sette meg ned litt, og det er det som er nøytraliteten. Før ville jeg blitt sittende for jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme videre. Evt gått videre med stadig mer verkende ben. Nå har jeg imidlertid etterhvert fått noen "verktøy" (alt fra nyttige tips fra psykologen, til gode venner jeg kan finne på ting med) som gjør at jeg kan sparke steinen til side, og gå videre når såret ikke verker mer. Noe som hjelper meg opp. Da blir jeg ikke så redd for pausene i nøytraliteten lenger :) Kanskje kroppen rett og slett trenger å hente seg inn litt. Det er jo som du sier - alle har slike dager - det er bare ikke alle som blir redd av dem :)

    Ønsker deg en god uke med litt mer lys for hver dag - bare vent, snart kommer du fra nøytraliteten til følelseslivet igjen ;) Klem fra meg.

    SvarSlett
  8. Kjære deg,
    Nøytralitet er kjipt- men av og til nødvendig. Hvordan hadde det f.eks gått om Sverige ikke hadde vært nøytrale under 2.verdenskrig- hvordan skulle alle jødene som flyktet fra Norge og Danmark klart seg da?

    Meningene kommer- nøytralitet er ikke det samme som likegyldighet. Mens likegyldighet er den værste ondskap- så er nøytralitet en liten pust i bakken mens hode hviler seg litt. Alt behøver ikke overanalyseres til enhver tid, en overlever som relativt nøytral mer enn et par dager, bare spør gutta :P

    <3<3<3

    SvarSlett
  9. Heltinne:

    Jo takk ;-P Og lenge lenge lenge leve humor! Jeg hadde ikke overlevd uten min (dårlige) humor, that’s for sure ☺

    Tusen takk, håper du får en ikke-nøytral-uke!


    Krissa:

    Kan veldig godt hende jeg bare er litt sliten. Jeg holdt et høyere tempo enn vanlig forrige uke og kjenner sikkert effekten av det nå. Very possible, og har vært innom tanken.
    Ja, den er ekstremt handlingslammende, og det føles litt dramatisk fordi man forbinder det med en vanskelig periode (som jeg personlig nekter å falle tilbake til). Jeg vet jo innerst inne at jeg IKKE er den samme nå som jeg var da, (eller, det ble feil, jeg ER jo den samme, men jeg er ikke på ”samme sted”). Er bare slitsomt med alle minnene. Faktisk tror jeg det er DET som stresser meg, at jeg plutselig kan huske gamle tanker osv som skremmer vettet av meg, ikke fordi de stemmer, men fordi jeg en gang tenkte på en helt annen måte enn jeg gjør nå. Egentlig noe jeg setter STOR pris på, noe som bør gjøre meg glad ☺.

    Takk, nå sporet jeg kanskje litt av her, Krissa. Tankene/følelsen henger fortsatt i, men fordi jeg ikke overfokuserer på at jeg er nøytral i dag (skrekk og gru, boo-hooo) så har det gått helt greit. Jeg har IKKE stirret i veggen. LOL. Og jeg er glad for at jeg har kommet meg ut av en ekstremt destruktiv periode og at jeg både er happy og sad ☺

    Og JA: Jeg likte Mia-boka veldig godt! Har lest den to ganger og føler at hun fikk meg til å se på ting på en helt annen måte, ta meg selv og livet mindre høytidelig og slappe av mye mer enn før. Du har helt rett: den boka er GULL verdt. En av de få bøkene i den kategorien som faktisk HJELPER. Kanskje jeg skal lese litt i den nå? Og kanskje våkne i vanlig humør?

    Tusen takk, Krissa. Håper alt er bra med deg <3<3<3

    SvarSlett
  10. Laipai:

    Ja, søndager har en tendens til å være litt flate. Litt sånn ventedag. Ikke helg mer (føler jeg, da, selv om det obviously er helg fortsatt), og ikke ukedag. En mellomting av fri og vanlig. De er litt… haff. (I like that expression and when I like an expression I tend to adopt it, så nå kommer jeg til å gå rundt og si haff…).
    Håper du får en fin uke, Laila ☺ <3

    Thea:

    Akkurat sånn tenker jeg også hver gang det kommer en liten blast from the past i form av mørke tanker/tristhet etc. Da tenker jeg alltid ”here we og again” enda jeg vet jeg ikke går noen steder. For det skal LITT mer til å falle ned i en depresjon enn en dårlig dag, det vet jeg jo. Bare en minismak på en promille av depresjonen gjør meg rett og slett livredd. Noe som selvfølgelig er helt tullete. Men du har rett, Thea. Når man har fått tilbake hele følelsesspektret så inkluderer det også de flate dagene ☺ Og det med å legge for mye verdi i minimale valg… Don’t get me started. Jeg kunne hatt en egen blogg på det emnet. Muligens en utrolig kjedelig blogg. But still.

    Tusen takk!!! Vi er så like (og nå skulle jeg skrive at du er supergod, men da ville det hørtes ut som om jeg også snakket om meg selv, så venter litt med den). Men takk <3


    Valiumsvalsen:

    Tusen takk! Du er god, du <3

    SvarSlett
  11. C:

    Det tenkte jeg også på, at det er en liten ”back to reality”-emptiness, som er helt normalt etter ”jul” eller etter ferie. Når man har opplevd mye (å herregud, det høres jo litt tragisk ut, men for meg var det en big deal å være hjemme noen dager), så må man jo likesom ”lande litt” etterpå.

    Takk, takk! Du har helt rett ☺ <3


    JC:

    Denne kommentaren likte jeg godt, JC! ”Jeg har fortida mi med meg, men jeg ER den ikke”. Loves it, so true. Jeg ville også blitt sittende før, eller jeg ville SKAPT et eller annet drama som hadde sendt meg flere skritt bakover bare fordi jeg freaket ut. Mens nå takler jeg at det bare er litt stand-still en liten stund, ingen enorm deal, bare litt pause. Og så videre fremover.

    Tusen takk og klem til deg <3


    Vamp:

    LOL. Nei, du har rett, Vamp. Hvordan skulle det gått uten litt nøytralitet? (Skulle ønske jeg var like flink som deg med allegorier…).

    Takk! You’re right <3

    SvarSlett
  12. åh - kjære deg,-håper dagen i dag kan bli litt bedre igjen. Det er vel ganske naturlig å se at du opplever noen slike dager etter dagene i Norge. Tenk på alt du taklet når du var her hjemme,- ikke rart du faller litt ned - du må kanskje fordøye alt og da faller man kanskje litt, men det betyr jo ikke at du skal bli her nede :-) Husk TING TAR TID - du vil komme deg fortere opp igjen, selv om man man opplever noen slike dager. Det beste du kan gjøre er kanskje å akseptere at sånn er deg og nå må jeg ta vare på meg selv så vil dette snu igjen :-) SÅ lett - SÅ vanskelig. Håper dagen din blir bedre - tenker på deg. Klem

    SvarSlett
  13. Mitthaap:

    Ja, det er nok egentlig naturlig. Og er det en ting jeg (utålmodige jeg) har lært meg så er det jo at ting tar tid. Alt som har med spiseforstyrrelsen tar eeevigheter, små små skritt hele veien. Heldigvis kan man innimellom stanse, se seg tilbake og faktisk bli overrasket over hvor langt man har kommet. Men sånn i hverdagen føles det som om man står stille. Kanskje derfor jeg ikke liker å bli minnet på hvordan det var, tanken på å gå gjennom alt en gang til... Uæh. Men selvfølgelig har man ikke falt tilbake bare på grunn av et par "flate dager".
    Tusen takk!! Tenker på deg også og håper du har det fint!

    Stor klem

    SvarSlett