Søk i denne bloggen

torsdag 17. februar 2011

Burde vært fullt, so why the sult?

Jeg er sulten.

Sånn. Da har jeg sagt det.

Sult har kjent lenge, altså. Den kom ganske fort da jeg begynte å spise meg "opp" for et par år siden.  Det er lenge, lenge siden jeg ikke skjønte at jeg var sulten før etter at jeg hadde gått i bakken. Men nå er jeg sulten når jeg (og hva vet vel jeg) kanskje ikke bør være sulten? I teorien? If that makes sense?

Jeg følger kostliste, og innimellom er jeg sulten likevel. Jeg kan spise frokost, normal frokost. Og ti minutter etter er jeg sulten. Igjen? Vekten står stille for tiden, jeg spiser nesten nøyaktig det samme som før. Bare litt mer. Betyr det kanskje at forbrenningen er skrudd OPP? Eller har jeg blitt et grådig matmonster?

Før var mat forbundet med å miste kontroll, drukne i skyld, i avsky, i selvforakt. Jeg innbilte meg at jeg aldri var sulten, at magesmerter, svimmelhet og uro var...? Jeg vet ikke hva jeg trodde det var. Jeg jaget det vel vekk før jeg kjente godt nok etter. Distraherte meg.
Å kjenne på sult, og så spise (sunn mat i såkalte normale mengder) er innimellom fortsatt vanskelig. Skamfullt. Jeg føler meg fortsatt litt svak fordi jeg gir etter. Fordi jeg gir kroppen det den trenger, det den ber om. Det føles fortsatt unaturlig. Feil.

”Hvem tror du at du er?” kan jeg ta meg i å tenke mens vi for eks spiser middag hos venner. ”Som sitter her og spiser akkurat som de andre? Skjønner du ikke at du ikke fortjener?” Jeg øver meg på å konfrontere de tankene. Jeg må motstå trangen til å legge fra meg bestikket, og si nei takk til mer vin, til mer mat, til mer av noe.

Jeg må dempe tankene med å delta mer i samtalen, røske meg ut av mitt eget hode. Minne meg på at det er utenfor, i verden, at jeg også hører til.

Og det funker. Jeg holder det gående. Fortsatt redd for noen typer mat. Men annet er vel ikke å forvente? Jeg spiser. Jeg har normal vekt. Kroppen fungerer. Hodet fungerer bedre og bedre (eller jeg lurer meg til å tro det?) 
Jeg øver meg på å lytte til kroppen. Og i det siste vil den altså ha MER mat?? Enda jeg ikke er MER aktiv? (Apropos aktiv: imorgen blir det konfrontasjon, I swear!) 

Jeg vet jo selv hva svaret her er: Gi etter, lytt til kroppen, den vet hva den trenger. Så jeg øver på det også. Herregud, så mye nytt man må lære seg...

Men er det noen som kjenner seg igjen? I det med sult?


23 kommentarer:

  1. Jeg er ikke den rette til å svare deg her,men merker jo selvsagt selv at om jeg spiser og beholder noe som ikke inneholder så forferdelig mye katbohydrater,så kommer sukkersuget,som jeg ofte forveksler med det å være sulten...

    Lykke til med konfrontasjonen. Jeg vil ha FULL OPPDATERING. Takk.

    <3

    SvarSlett
  2. Laipai:

    Takk for svar, Laila. Jeg er mer "mat-sulten" enn "sukker-sug-sulten", if that makes sense, men jeg ser jo at de henger sammen. Så kanskje er det så enkelt som det?

    Håper du har hatt en bedre dag i dag. Tenkt på deg. <3

    Takk skal du ha, prestasjonsangst... Neida! Det ååårner sæ. Full update skal bli, forhåpentligvis en med litt power. Kaboooom ;o)

    SvarSlett
  3. Jeg er også veldig sulten selvom jeg spiser normalt og etter en kostliste. Jeg spiser mer mat utenom kostlisten (som skal være normal matinntak) men jeg blir liksom aldri mett føler jeg. Har snart nådd normalvekt, så jeg håper dette stabiliserer seg. Øver meg på å ikke få dårlig samvittighet fordi jeg har spist dobbelt så mye som jeg skulle. Prøver også å lære meg å lytte til kroppen, men det er ikke lett. Altså noe man må lære seg? hehe.. Digger bloggen din og deg!!! :) :) :)

    SvarSlett
  4. Jeg kjenner meg SÅNN igjen!
    Selv om jeg spiser et normalt måltid så kan jeg bli sulten sånn 5-10 min etterpå. Hvis jeg f.eks er på resturant og spiser det samme som noen andre, som klager over at de se sååå mette, så kan jeg sitte og føle at jeg bare kunne kastet meg over en ny hovedrett.

    Og jeg blir egentlig veldig irritert, for jeg vet ikke helt om kroppen min trenger maten eller ikke. Og jeg skammer meg på en måte litt over å være sulten når jeg ikke "burde", men det er jo faktisk helt bak mål. Det er jo ikke JEG som bestemmer hvilke signaler kroppen sender ut.

    Og kroppen vet kanskje best?(for når (det syke) hodet hadde full kontroll så var det jo tydelig at dét ikke hadde PEILING) Så jeg prøver faktisk å tenke som et barn. Et barn spiser når det er sultent og ofrer ikke mengden en tanke. Jeg husker selv at jeg hadde perioder som liten hvor jeg kunne spise myye mer enn jeg pleide. f.eks så var jeg fortsatt sulten etter fem-seks brødskiver, og da spurte jeg gladelig mamma om å smøre en ny en til meg. Jeg var faktisk litt stolt av det! "Så kult at jeg klarer ENDA mer mat!", liksom.

    Jeg har ikke hatt noen kostliste i prosessen mot å bli frisk, men jeg husker jeg gikk med på å prøve det i én uke (da jeg gikk til psykolog). Behandlerne sa at jeg ikke kom til å være sulten hvis jeg spiste den mengden som stod på lista. Men jøjje meg så sulten jeg var den uka! Og jeg fulgte lista til punkt og prikke.
    Da jeg skulle veie meg etterpå var det dog ingen som trodde at jeg hadde fulgt den.. For jeg hadde gått ned et kilo!
    Så kroppen trengte tydeligvis maten den ba så sårt om!

    Likevel har jeg fortsatt litt problemer med å stole helt på kroppen, men jeg prøver..:) Og det er det bra du også gjør! Bare tenk at friske personer spiser til de blir mette og ferdig med det. Hvorfor skulle kroppen sende ut signaler om at den trenger mat hvis den egentlig ikke vil ha? (Hvis du fremdeles er tørst etter å ha drukket et glass vann så vil du vel ikke nøle med å drikke et til, selv om du i teorien ikke burde være tørst lenger??)

    Ble litt langt det her, men uansett - du er ikke den eneste som har det sånn, og jeg har hørt at det er et vanlig fenomen, men at det blir bedre etterhvert. Og som sagt - jeg tror en VELDIG viktig del av å bli frisk er å endelig lytte til kroppen sin igjen og spille på lag med den:) Vi har brukt for mye tid på å overstyre dens signaler..

    SvarSlett
  5. Kjenner meg veldig i det du skriver, selv om vi på to ulike ytterpunkter. Ut i fra de andre kommentarene så er hverken du eller jeg alene om det. Normalvektig, tynn eller sånn som meg, feit som en flodhest. Bare sånn det er. Jeg tør påstå at de aller fleste kjenner seg igjen i det du skriver tid til annen, eller hele tiden. Mat har en alt for stor makt, positivt og negativt.

    Det er lov å føle seg "mer-mat"-sulten tenker jeg, så lenge man har det under kontroll. At det ikke blir som jeg har det, konstant sulten i perioder, og mater sultfølelsen. Null kontroll. Har man litt kontroll så vil jeg tro at det blir bra, eller bedre.

    Klem! :)

    SvarSlett
  6. Ja, jeg kjenner meg igjen. Jeg følger ingen kostliste, men spiser et visst antall kalorier hver dag (jeg teller dem fortsatt ja...), fordi jeg vet det er den riktige kalorimengden for at jeg skal gå opp i vekt. Og det gjør jeg, jeg går opp i vekt, men jeg kjenner meg likevel fortsatt til tider sulten. Nå er jeg også veldig dårlig med å fordele maten utover dagen, så kan ha noe med det å gjøre. Men jeg kjenner meg veldig igjen i det å sitte å føle "fortjener jeg virkelig å spise det her nå?" "Er dette riktig?".

    Jeg tvinger alltid meg seg selv til å si det, men det er ikke alltid like lett å tro det.

    Du skriver kjempebra, har følgt deg lenge og er stolt bloggleser ^^

    SvarSlett
  7. Hm. For tiden er jeg fryktelig mett. Hele tiden. Men det er fordi jeg nettopp har økt kostlisten veldig mye, og jeg tror mye av mettheten sitter pyskisk. På en måte er det jo godt med litt sult, men å være sulten hele tiden er jo ikke helt godt det heller. En middelvei ville vel være å fortrekke, men det kan jo være det stabiliserer bedre etterhvert :) Stå på videre, du er flink! Stor motivator :)

    SvarSlett
  8. Anonym:

    Ble SÅ glad for denne kommentaren, tusen takk! Jeg kjenner meg så godt igjen, og godt å ikke være alene. Jeg er sikker på at det stabiliserer seg, kroppen er nok fortsatt sulten, overlykkelig over endelig å få nok næring. Jeg øver også på å lytte. Det er som regel skummelt, men innimellom føles det også bra, som om jeg er på lag med meg selv, mer hel enn før. Stor forskjell på å gi seg selv det man trenger, og å overkjøre alle behov. (Når man ser det sånn, så kan man jo spørre seg hvor logikken er? Oh, that’s right. NO logic).

    Tusen takk, kjære deg, for så fin kommentar!! God helg :o)


    Snute:

    Tusen, tusen takk, Snute! For en fantastisk kommentar, much appreciated!

    Jeg også, jeg også!! Ti minutter senere har jeg et enormt sug i magen, og enda jeg prøver å overbevise meg selv om at det umulig kan være sult, at jeg bare innbiler meg det, så kommer det igjen og igjen, og det ER sult, fysisk sult. Jeg kjeder meg ikke, jeg er ikke tørst (eller hva annet det kan bortforklares med). Og jupp, jeg kan også, spesielt på restaurant, når maten er annerledes, være sulten etter porsjoner jeg før ikke ville klart en tidel av. Why?

    Og så kommer tankene, ja. Hvordan kan min kropp trenge mer enn andre kropper?? Men som du sier, jeg bestemmer jo ikke hvilke signaler kroppen sender ut (TAKK for den). Og jeg har kastet vekk nok tid på å overkjøre alle behov, (og vi vet jo hvor det endte hen), så kanskje på tide å se hvor det ender om man gjør det motsatte??? Hvis det ender ”motsatt” sted kan jeg glede meg til å leve som i himmelen :o)

    Å spise intuitivt, som et barn, burde jo være den enklete ting i verden, og så er det heller det vanskeligste.
    Vi får bare fortsette å øve på å stole på at den vet hva den driver med. For hvorfor skal den si den er sulten hvis den ikke trenger mat? I dunno. (For det er ikke snakk om ”hmmm… kanskje jeg har lyst på noe godt-sulten”, det er mer ”hjem fra ti mil på ski”-sulten. Bortsett fra at jeg aldri har gått ti mil på ski, og spist for ti minutter siden. Anyways. Jeg liker ikke engang å skrive om sult, alt det kompliserte henger fortsatt i.
    Vannet er et glitrende eksempel! Thank you!

    Tusen takk, dette var bare supert, Snute. TAKK! Hang in there, og god helg!

    SvarSlett
  9. Rosa Fugl:

    Tusen takk, Rosa Fugl!
    Nei, vi er ikke alene, og jeg tror at det bunner i de samme følelsene, uavhengig hvilken del av spekteret man befinner seg på. Når mat blir mer enn bare mat, som den er for mange av oss, så blir det fryktelig complicated. Og vondt.

    Jeg tror også det må være lov å føle seg ”mer-mat-sulten”. Og fordi jeg kjenner når jeg er mett også, så tror jeg det er et godt tegn?

    Tusen takk for kommentar :o) Håper du blir frisk i løpet av helgen. Mange gode tanker fra meg


    Kristin:

    Tusen takk for kommentar, Kristin! Man kan fort bli sulten dersom man ikke spiser jevnlig, that’s for sure! Jeg er veldig ”streng” på tidene mine, at jeg ikke skal ”gå over”. That being said, det er jo enda et skritt videre å styre det selv, både hva man spiser og når man spiser, målet mitt er også å styre mer selv. Jeg har gjort det i perioder, men etter at jeg ”skled litt ut” i feil retning i høst føles det trygt å følge kostliste igjen (gjort det tidligere også). Men jeg følger den ikke lenger slavisk, mer som en retningslinje.
    De spørsmålene er SÅ slitsomme. Og må bare overkjøres! JA; selvfølgelig fortjener vi. Ferdig med det. (Wish it was that easy!) Men er blitt lettere med tiden!

    Tusen takk for superhyggelig kommentar, Kristin! Og lykke til videre med vektoppgang!!

    Destroyedflower:

    Jeg var også fryktelig mett (tung) en periode, og for meg tror jeg også den var psykisk. I begynnelsen føles det jo uoverkommelig, overgangen fra veldig, veldig lite til normale porsjoner (pluss) føles enorm. Men så blir man jo vant til det, både psykisk og fysisk.

    Jeg er sikker på at det stabiliserer seg, for oss begge! Middelvei høres perfekt ut :o) Stå på du også! Tusen hjertelig takk for kommentar, og lykke til med ny kostliste! Det går lettere etter hvert!

    SvarSlett
  10. Jeg kjenner meg og igjen, uten at jeg er eller har vært syk. Kjæresten min har og den samme følelsen, han kaller det innbilt sult. Ofte tror jeg det kommer av at kroppen bare er så glad for mat at den ikke har registrert alt den har spist. Noen ganger er det lenge siden man spiste sist (hektisk hverdag) - eller at man har spist for fort. Det hjelper av og til å vente en halvtimes tid, se om det fortsatt gnager. Hvis det fortsatt kjennes sultent ut etter en stund, betyr det vel at du faktisk trenger mer? Det tenker jeg i hvert fall.
    For deg som har "skøddet" litt til matrutiner etc så kan det vel ta litt tid for kroppen å venne seg til at den blir foret jevnlig - så reaksjonene på mat varierer veldig. En venninne som har vært syk som deg spiste etter kostholdsplan, og var fryktelig frustrert når hun merket at en yoghurt var nok til at hun faktisk la på seg, siden hun hadde brutt ned forbrenningen så lenge! Det er en stor prosess kroppen skal gjennom for å komme seg opp å stå på alle nivåer, det er det ingen tvil om:) Stå på!

    SvarSlett
  11. KA:

    Joda, kroppen har satt ned forbrenningen ekstremt, men det skal likevel overraskende mye mat til for at man skal gå opp i vekt uke etter uke. Forbrenningen settes opp i takt med at man får mer mat, jeg var SJOKKERT i begynnelsen over mengdene med mat som måtte til (nå er det jo også et ekstremt hopp fra det jeg spiste til et normalt kosthold, men likevel). Jeg fikk en mail igår fra en sykepleier som forklarte det med at forbrenningen har blitt satt opp, at jeg kanskje har nådd min "set-point"-vekt. Så JIPPI hvis det er tilfelle!

    Helt enig i det med innbilt sult, husker godt at jeg kunne få sug etter mat, etter for eks middag før i tiden, og at det noen ganger gikk over igjen etterpå, akkuart som du sier. Og kanskje er dette en versjon av det??

    Tusen takk for så hyggelig kommentar, KA. Det er så absolutt en stor prosess som krever mye tid og tålmodighet! GOD HELG!

    SvarSlett
  12. GENEREL KOMMENTAR: STÅ PÅ, DETTE GÅR BARE EN VEI - RIKTIG RETNING, ALT TAKKET VÆRE DEG SELV.
    HAR ALDRI HØRT OM EN VEI UTEN DUMPER BÅDE STORE OG SMÅ. HA EN FLOTT DAG!

    SvarSlett
  13. Hvor lang tid tar det egentlig før man blir sulten igjen? jeg er så fryktelig lei av å være mett hele tiden, aldri glede seg til enste måltid før man er sulten. har akkurat begynt å føge kostliste, det er så slitsomt, og så mye rart jeg må drikke!

    SvarSlett
  14. Oh my... Her har jeg myyye å komme med... Tenker jeg tar det på mail, men ja, forbrenningen din skrues nok opp, naturlig nok.
    Sjøl er jeg i perioder sulten all the time, og da kan det være at jeg spiser to ekstra knekkebrød rett etter frokosten, ellers så gir "sulten" (eller hva det nå er) og tankene meg IKKE fred. Kanskje kommer det vonde tanker om jeg spiser det ekstra, men det blir mye verre om jeg ikke gjør det(og da tar jeg jo utgangspunkt i "vanlig" anoreksi, om man ikke sliter med overspising og s'nær)!
    KJEMPEKLEMMMMM!!!

    SvarSlett
  15. Ser vi er mange som har det slik. Jeg og.
    Men jeg opplever noe rart for tiden, som jeg ikke forstår. Mye av maten smaker SALT!!! Og jeg HATER salt... Her om dagen spiste vi gryterett. En annen dag kyllingfilet. Og ikveld spiste jeg havregrøt. Alt dette smakte salt!!! Og det er bare JEG som kjenner det. Det er flere og flere retter som oppleves sånn.
    Me do not understand...
    Frustrert...

    SvarSlett
  16. Kristine! Jeg tror dette er en helt naturlig følelse av kroppen. Den har levd på lite mat over en lange perioder av sykdomsforløpet ditt, og når den vet at den får mat jevnlig og trutt så kan den begynne å kreve mer. Ikke nødvendigvis for at du skal legge på deg, men at den kanskje ikke må kaste seg over alt som kommer inn i kroppen, men også kan forbrenne noe. Så jeg tror at det er en helt naturlig prosess og kanskje har forbrenningen økt også. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver her. Det er vanskelig å kjenne på sult etter at det har vært en så undertrykt følelse over så lang tid og det tar også lang tid å avvende seg med at det er feil å tenke på den måten tror jeg.

    Jeg synes du er flink som ikke legger ned bestikket og takker nei, husk du takker også nei til livet. Det trenger ikke å være kult å spise, men det er nødvendig <3 Glad i deg!

    SvarSlett
  17. Veldig bra at du ikke lar restene av de syke tankene bestemme! Det blir bedre med tiden så bevisst som du jobber med dette. :)

    Det kan være mange grunner til denne sulten, Kristine, og svarene du har fått over her dekker mange av årsakene. Det kan være psykisk, altså innbilt eller "følelsessult", eller det kan være fysisk i form av økt behov eller dårlig opptak av næringsstoffer i tarmen. Siden du trener styrke kan det være at kroppen nå forbrenner mer. Metabolismen varierer også med dagsform. Jeg syns du bør snakke med den som satte opp kostliste til deg om dette.

    SvarSlett
  18. Først: jeg knoter fra iPhone så blir ikke langt dette, men jeg kjenner meg igjen. Skulle ønske jeg klarte å følge det kroppen sier, ikke være så forbaska redd og bli destruktiv fordi jeg kjenner sult. Det er jo naturlig at kroppen setter opp forbrenningen, og en gang jeg var innlagt så spiste jeg utrolig mye og gikk ikke opp i vekt, heller ned fordi kroppen plutselig satte opp forbrenningen. Men kropper er rare, ta sjansen og prøv å lytt. Spis deg mett, ikke med følelsene. Prøv en dag å se hva som skjer. Mest sannsynlig vil du kanskje ikke orke kveldsmaten eller den vanlige porsjonen til middag... En dag. Uff dette ble kanskje dumt:-( er litt utenfor meg selv i dag. Skal reise til søsteren min som ikke har det så greit.. KLEM

    SvarSlett
  19. Hege:

    Tusen, tusen takk! Du er supergod! Ja, det går rett vei. Men ikke baaare takket være meg selv…
    Og det er SANT. Ingen veier er perfekte! Tusen takk, du er så god, jeg savner deg!


    Cathrine:

    Vanskelig spørsmål. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar, og husker jeg også var mett hele tiden i begynnelsen. Næringsdrikke er i begynnelsen veldig skummelt, men kan faktisk bli litt praktisk også.
    Lykke til, Cathrine! Det er tøffest i begynnelsen. Hang in there!!!


    Tora:

    Skjønner hva du mener. Sulten/tankene slutter ikke å spinne med mindre man spiser noe. I begynnelsen prøvde jeg å stå imot fordi jeg følte meg “grådig” (LOL), men nå tenker jeg at kroppen er sulten fordi den trenger mat, og spiser. Hvis jeg blir for mett forskyver jeg bare neste måltid. Men det er vel bare forbrenningen som settes opp, og regner jo med at det vil stabilisere seg. Bare vanskelig å vite hva som er “normalt”. Spiser jeg mer enn “normalt” eller mindre enn “normalt” nå? Egentlig har jo det ingenting å si. Jeg skal jo på sikt bare spise normalt for meg.
    Tusen takk for kommentar, gleder meg til mail!

    SvarSlett
  20. Snoopy:

    Hmmm… Sånn har jeg også hatt det. Både med salt (som jeg prøvde å kutte helt ut fordi jeg ikke ville binde vann – farlig, sånn btw, kroppen trenger salt), men også med søtt. Fordi jeg holdt meg unna alt som minnet om søtt trodde jeg at munnen skulle EKSPLODERE da jeg spiste min første appelsin. Som å knase sukker, som om den var dynket i melis. Det har gått over på sikt. Salt også, nå salter jeg til og med maten. (Har veldig lavt blodtrykk så jeg har fått beskjed om å spise mye salt, which I ENJOY!!!)

    Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, har du også holdt deg unna salt? Eller kanskje spist mye “smakløs” mat, uten mye tilberedning? Kanskje du bare ikke er vant til at ting har mye smak?? Skulle ønske jeg hadde et svar, Snoopy. Eneste jeg vet er at jeg hadde det på samme måten, men at det gikk over. Men at flere og flere matvarer smaker salt? Hmm.


    Marthe:

    Det gir jo mening, Marthe, at den nå krever mer. Og jeg er enig i at forbrenningen må ha økt, for jeg spiser samme mengde (+++) av mat som tidligere ga vektøkning, men som nå tydelig forbrennes.
    Ja, det er vanskelig å godta sult, godta at man “gir etter” og spiser. Men akkurat den delen har blitt bedre, bare å fortsette og holdet ut. Mitt nye motto: “Hold ut, hold ut, bare hold ut…”

    Og det er SÅ godt sagt, Marthe. Sier man nei til maten så sier man også nei til livet. Og DET vil jeg ihvertfall IKKE. Vi får bare fortsette.

    Love you too. Håper helgen blir fin! Jeg kjente meg veldig godt igjen i det med puta… Slapp av i helgen, tenker på deg! Og tusen takk for så fin kommentar!


    Kaffedamen:

    Jeg prøver å ikke la de bestemme, men de lurer meg nok innimellom, bak i kulissene. Men jeg prøver å jobbe med de/det.
    En sykepleier nevnte økt forbrenning, men ikke dårlig opptak av næringsstoffer i tarmen. Problemet er at tarmene mine er litt ødelagte etter misbruk av laksative tabletter (lenge, lenge siden), så kanskje det henger sammen med det, altså opptak av næringsstoffer.
    Skal til legen på mandag, og skal bestille time hos ernæringsfysiologen så snart som mulig. Ser henne bare en gang i måneden nå, fordi alt har stabilisert seg. Men greit å justere den litt, for jeg blir jo litt forvirret!

    Tusen takk for vise ord, Kaffedamen!

    SvarSlett
  21. Mitthaap:

    Der sa du det: Kropper er rare :o)
    Trist at sult, som jo er et "godt" tegn er så skummelt?
    Jeg var også sjokkert over hvor mye mat som skulle til for å gå opp i vekt, enda så mye jeg økte i begynnelsen så gikk det ofte littegranne ned, eller jeg stod på stedet hvil.
    På sikt håper jeg å klare å følge kroppen, må jo etterhvert gi slipp på kostlisten, men har begynt å forme den litt mer selv, og det funker bra.

    Tusen takk for kommentar! Og håper søsteren din får det bedre. Heldig som har deg på vei... <3<3<3 God klem

    SvarSlett
  22. Nå blei jeg faktisk beroliga.
    ja jeg har holdt meg unna salt og søtt i flere år. Hadde samme tankene om at salt binder.
    Jeg gikk over til å krydre nesten all mat med chilli istedet.

    SvarSlett
  23. Snoopy:

    LOL LOL LOL! Jeg også! Først tabasco og så "ren" chili.
    Kanskje er det forklaringen, da? At vi holdt oss helt unna, og tunga måtte vende seg til smakene på nytt???
    Det gikk over for meg, bare holdt ut, Snoopy!

    SvarSlett