Søk i denne bloggen

mandag 21. februar 2011

Du er deg og jeg er meg

I can do it, sa jeg. Og trodde på det.

You can do it, sa psykiateren min. (Om hun trodde på det? Aner ikke!)

It = spise farlig middag med venner, drikke vin, gå ut i OSLO. OMG! Ut blant mennesker, kanskje blant gamle kjente??? OMG. (Dette er noen år siden, da jeg var på vei til å bli frisk (før jeg gikk skikkelig på trynet. IGJEN. Alt er hentet fra mine kjære dagboknotater, obviously omskrevet littegranne. Vil jo ikke baaare sutre her). 

You can do it, sa hun igjen. (Resten av timen var seff på norsk. Vi var bare coole innimellom, not all the time).

Så gikk jeg ut i verden. I sol. Alle hadde shorts og skjørt og brune bein. Jeg hadde joggebukse, fire topper oppå hverandre og varm genser med hette på hodet. Kroppen hadde ikke sett sol på evigheter, tanken på å “vise frem” de “nye” lårene mine ga meg panikk.

Men jeg var LITT normal. Jeg skulle også spise middag, jeg hadde også venner, jeg skulle også drikke vin.

Jeg hadde kommet inn på ernæring. I could do ANYTHING! Jeg kunne SPISE anything. Selvfølgelig fortjente jeg mat! (Or so I tried to convince myself. Motivasjonen var eeegentlig this: Hvis ikke jeg spiste fikk jeg ikke dra).

Så kom en dame løpende. Hun peste og smilte, og når hun slang på det blonde håret sitt sprutet det svette. Toppen var kort og magen var flat. Hun smilte litt fordi jeg så rar ut og litt fordi hun var sykt fornøyd med bikinkroppen sin.

Jeg fikk ikke lov til å trene. Alle andre trente til bikinisesongen. Men jeg måtte gå i rolig tempo. Jeg fikk ikke engang løpe i trappa.

Enda magen este under hettegenseren skjerpet jeg meg. Jeg er meg. Hva andre gjør påvirker ikke meg.

Så gikk jeg forbi et cafebord med tre damer. De bestilte salater. Om de ville ha ciabatta? “Å NEI takk. Ikke brød".
Alle spiser brød, sa ernæringsfysiologen. Det var løgn. Det visste vi begge. Alle andre slanket seg til bikinisesongen. Brød var farlig. Jeg hadde brød i magen fra frokosten. Lårene mine este så joggebuksen ble trang.

Men igjen skjerpet jeg meg.

“Jeg blir ikke større av at andre IKKE spiser brød”. 
“Jeg må opp i vekt for å få tilbake hodet mitt, en sunn kropp, ro, for å få lov til å studere”.
“Hvis jeg faller tilbake igjen nå får jeg ikke reise tilbake til Irland”.

Så jeg fortsatte. Innom 7-Eleven for å kjøpe cola light.

På forsiden av VG stod det at “VI” var feitere enn noensinne.

Og alle bladene skrek:
"Sommerslank på 123”. Og: “Bli lett uten fett”.

Alle andre fikk lov til å slanke seg. Hvorfor var det annerledes for meg??? Alle var til og med tynnere enn meg?

Jeg trakk hetta over hodet, og dro genseren over den enorme rumpa mi, og subbet videre. Ikke løpe, ikke løpe. For mye på spill.

“Kroppen trenger hvile. Kroppen er utslitt. Kroppen er herda”.
Så ringte en venninne. “Kan vi utsette middagen en time?”
Forandring i planene? Nesten i siste liten? Litt andpusten, hjertet litt i halsen, nesten opp i munnen.
Hun bare MÅTTE på spinning, og hun rakk ikke det vanlige partiet på grunn av jobben, og hun bare MÅTTE. Var det OK?

Jaja. Selvfølgelig. Sa den skingrende, glade, smiskete stemmen som kom fra min munn, men som ikke var min. For jeg ville også på spinning. Mer enn noe annet i hele verden ville jeg også på spinning.

"Vi skal spise pastasalat. Og is. Du spiser alt nå, du? Det er OK, det? Du er frisk nå, du?"

Det er OK. Sa stemmen. Mens jeg ristet hardt på hodet. Og ville smashe mobilen i bakken.

Men det var ikke OK.

Enda jeg “ikke ble større av at andre spant seg mindre”.

Så var det ikke OK.

Og selvom alle andre også skulle spise is.

Så var det ikke OK.

Ikke OK at hun var ingeniør. Og at jeg var ingenting.
Ikke OK at hun fikk trene og ikke jeg.
Ikke OK at planen ble forskjøvet.
Ikke OK at jeg gruet meg til noe jeg skulle glede meg til.
Ikke OK at jeg tilbrakte dagene i behandling istedenfor å gjøre noe nyttig.
Ikke OK at absolutt alt var vanskelig, tungt, håpløst. At jeg ikke var normal. 

Jeg ville hjem. Og legge meg. Og bli der.
Og jeg ville litt gå ut. Og le. Og drikke vin. For jeg var jo nesten frisk. Jeg skulle jo bli ernæringsfysiolog. Ernæringsfysiolog. Bare jeg ble ernæringsfysiolog så ville alt bli bra, så ville alt ordne seg, så ville jeg få verdi, så ville jeg bli frisk.

Så gikk jeg forbi en liten gutt med is i hånden og han så rart på meg. Fordi jeg så rar ut. Og han smilte til moren. Fordi hun hadde tynne bein.

Is, mamma? Smake?
Nei. Sa mamma'n.

Og så sa det KLIKK i mitt stakkars hode, som ikke tålte verden en helt vanlig sommerdag.
Og jeg jogget hjem. Sprintet hjem. Og løp opp fire etasjer. Og ned igjen. Og opp igjen. Og ned igjen. Og opp igjen. Elleve ganger. Og så falt jeg sammen på gulvet. Fordi jeg ikke hadde løpt på mange måneder. Fordi alt føltes så uendelig svart og håpløst, veien tilbake til det normale, tilbake til livet var overveldende, altfor lang, altfor vond.

Hva skulle jeg ut å gjøre? Sitte i min egen verden, drite meg ut, få stygge blikk?
Og så sendte jeg den samme tekstmeldingen til alle jeg skulle møte. Og sa at jeg var matforgiftet.
Og så spiste jeg ikke lunsj.
Og så la jeg meg under dyna enda klokken bare var to på formiddagen.
Og så spiste jeg ikke middag.
Og så sovnet jeg.

Og det er hele problemet med triggere. De dukker opp overalt. De betyr egentlig (som oftest) ingenting.
En dame som løper og smiler? Venninner som spiser en lett lunsj (fordi de kanskje skal ha stor middag eller fordi de elsker Fedon (nesten like mye som jeg gjorde)- men so what)? Media (kommer vi ALDRI unna)? En mor som ikke liker/vil ha is? Og en venninne som skal på spinning?

To dager senere var jeg tilbake hos psykiateren i elendig humør, overbevist om at verden konspirerte mot meg, overbevist om at alle andre var på vei til å bli anorektiske mens jeg var på vei til å bli overvektig. Kunne ikke alle bare roe seg ned? Hvorfor måtte jeg spise mer akkurat når alle andre spiste mindre? (Selvfølgelig var ikke det sant, bare jeg som lette etter “bevis”, hang meg opp i ubetydelige detaljer, som la verdi i alt som ikke betydde en dritt). 
 
Jeg har innsett (etter først å nektet alle å prate om trening/slanking fordi jeg ikke klarte å spise når de gjorde det) at for å bli helt frisk så MÅ jeg klare å skille mellom meg selv og andre. Og se en litt større sammenheng. For å bli frisk må man tåle verden. Det nytter ikke å leve i en boble (på sikt. For i begynnelsen kan det være akkurat det man trenger. Og jeg foretrekker fortsatt at ingen snakker om at poteter er FIENDEN mens jeg spiser potetmos). For å bli frisk man lære seg å takle media, andres slankekurer og treningsvaner uten å sammenligne seg, uten å trigges.

Endelig klarer jeg å skille. Du er deg. Og jeg er meg. Hva du gjør påvirker ikke meg.

So simple. I teorien. I praksis tok det meg lang, lang tid å innse. (Men akkurat det, at jeg bruker et par år på enkle konsepter? Det har vi jo allerede konfirmert!)
Å sammenligne seg med "alle andre" er a waste of freakin' time. Uavhengig av om man er syk eller frisk.

Happy Monday to you!!!


21 kommentarer:

  1. viktig tema du bringer på banen her. Gjerne spesielt når det nærmer seg den "O´store bekinisesongen" (selv om det er -8 grader ute og snø).

    Jeg kjenner meg igjen. Du er deg og jeg er meg.

    SvarSlett
  2. Enda en god tankevekker fra ms. Dinosau..! :) Tenk om vi hadde klart å få et samfunn der vi slapp å sammenlikne oss! Der vi var bra nok som vi var.......

    Ønsker deg en god uke, der du får være deg. For du er bra! :)

    SvarSlett
  3. Så sant så sant, men akk så vanskelig i praksis! "Alle" slanker jo seg nå, det går ikke en dag uten at jeg leser på forsiden av en avis eller et blad om 5 kg ned-ditt eller lettere uten sult-datt. Triggere er overalt. Og ja, da er det viktig å skille alle andres prosessermfra sin. De er de og jeg er meg. Jeg kjenner det igjen selv...senest i går hadde jeg en slik ubehagelig opplevelse: var på kino med venninner og så Black Swan (som forresten var kjempebra!!) Jeg hadde mannet meg opp og skulle så frisk som bare det spise godteri til filmen. En mandelstang og to pk fox. Nøye utvalgt. Og så, hun som satt ved siden av meg hadde ikke noe. Tyggis. Lagt på seg 3-4 kg, måtte være litt forsiktig. Og det burde jo være HELT greit for meg, ikke sant? Hun om det, jeg om mitt valg. Men tror du den sjokoladen smakte godt? Dessverre nei. Det ble en kamp inni hodet om fornuft og følelser, burde ikke og gi f... Jeg tror det er en daglig, evig kamp vi må bare være klar over vil være der. Og face den med egen verktøykasse hele tiden. La fornuften vinne, ta egne valg...
    Ønsker deg også en goood uke, du er super!!
    *C*

    SvarSlett
  4. Du er fantastisk flink til å skrive, Kristine!
    I'm in awe.

    SMASK til deg fordi du er fantastisk:¤

    -Heidi

    SvarSlett
  5. jeg snublet inn på bloggen din helt tilfeldig, husker ikke fra hvor, men sikkert en annen blogg. Nå er jeg fan. Temaet er kjempeviktig, og vanskelig, men du skriver fantastisk og det er en fryd å lese. Fortsett!

    SvarSlett
  6. Og jeg kjenner meg så alt for alt for alt for godt igjen... det er utrolig vanskelig å se meg selv fra mitt eget ståsted. Ennå jeg er mye bedre nå enn jeg var, så finner jeg alltid meg selv i å tenke; hvorfor får hun være så tynn? Hun er mye tynnere enn meg? Hvorfor må ikke hun gå opp i vekt, og hvorfor får hun trene? Det er jo urettferdig?

    Flott å høre at du har fått hodet tilbake på rett kjøl. Jeg håper mitt snart følger etter.

    Kjempebra tekst <3

    SvarSlett
  7. Happy Monday, flinke Kristine!
    Klem Hege

    SvarSlett
  8. det er lett å begynne å sammeligne seg med alle andre, men egentlig er det jo også litt deilig å innse at du er din egen person, du skal selv bare gjøre det som er bra for deg, fysisk og psykisk. det syntes hvertfall jeg. Og i dag spiste jeg også potetmos (som du nevnte i innlegget, hehe). det var litt uvant. Foreløpig holder hvertfall jeg meg langt unna spinningsalen!

    SvarSlett
  9. Nettopp...det er VI som må lære å leve med triggerne rundt oss. De er overalt,vi kommer ikke unna,sånn er det bare. Vi kan banne og steike så mye vi orker,men det vil ikke hjelpe. Vi må lære å TILPASSE oss omgivelsene,uavhengig av hva andre,friske mennesker gjør. Når vi selv er blitt frisk,så kan kanskje også vi tillate oss å gjøre noen av de tingene som de gjør,uten at det skal gå til hodet på oss igjen.

    Kjempebra at du i dag har kommet dit hen at du klarer å se det skillet,fordi det er kjempeviktig å klare å se sånn på det.

    You are a fighter <3

    SvarSlett
  10. Du skriver utrolig bra Kristine!
    Vondt å lese, men veldig godt skrevet.
    Stolt av deg, jeg!

    SvarSlett
  11. Utrolig bra skrevet. Det fikk opp øynene mine veldig. Jeg får hele tiden høre "Men du må tenke på deg" når jeg (eller anoreksien) begynner å argumentere, men det gikk ikke skikkelig opp for meg hva de mente med det før nå egentlig. Triggerene vil være der samme hva. Man må vel bare lære seg å leve med dem som du sier, men det er jammen meg ikke lett med et litt forskrudd hode! ;)

    SvarSlett
  12. sender deg mange gode klemmer Kristine :) jeg er meg og du er deg <3 indeed :)

    SvarSlett
  13. Hei Kristine, og goood mandag til deg!
    Så kjempeflott innlegg. Det var så levende fortalt at jeg virkelig følte på hvordan du hadde det, og hvor sinnsykt urettferdig og kjipt den situasjonen der var. Fortvilt og forbanna på engang. Du er en utrolig god formidler!

    Såå glad for at du er sterkere i dag enn du var den gang. Bufferen vokser seg sakte større og større, og det skal mer til for å trigge.

    Klem fra C

    SvarSlett
  14. Hei! Først og fremst: Så -utrolig- flink du er til å skrive! Dette var kjempebra...

    Sitter litt med klump i halsen etter å ha lest; kanskje nettopp fordi det var så bra skrivi, men også fordi jeg kjenner meg sånn igjen... Det er akkurat som om det å være på "slanker´n" er det riktige, og da er det kjempefrustrerende å ikke kunne være det. Og å ikke kunne trene... Jeg har tatt meg selv i ønske at jeg la på meg masse bare for å kunne være med å si "nei, nå MÅ jeg trene igjen" eller "nei takk, jeg prøver å være litt sunn om dagen... Må passe vekta, vet du!". Ja, jeg blir nesten sint for at jeg ikke får være med i den "klubben". Og når alle andre kan slanke seg og trene, hvorfor kan ikke jeg? Føles som det bare er min kropp som blir syk av det.. og det er... urettferdig. Og noe som er -enda mer- urettferdig, er de som kan si "Jeg har ikke spist i hele dag, jeg!" , og det liksom er greit... mens jeg må spise -masse- og -hele tiden-... Ja, jeg blir rett og slett misunnelig, og jeg får lyst til å si at jeg ikke vil høre om hvor lite de har spist og hvor mye de trener... men i stedet smiler jeg og nikker. Prøver å ikke la det komme frem hvor mye jeg spiser, hvor lite jeg trener, og hvor mye jeg skammer meg over det...

    Oi, dette ble en lang kommentar! Som du ser, satte du i gang mange tanker hos meg =) Jaja. Ta det som et komplement!

    SvarSlett
  15. Heltinne:

    Haha, ja, bikinisesongen starter vel egentlig sånn ca 1. januar, i media? Sååååå mye fokus på kropp og sesong, i flere måneder skal man forberede seg på noen dager på stranda? It’s weird. Og tullete.

    Takk for kommentar, og ja, triggere er et viktig tema!


    JC:

    I like the name, Ms Dinosau. Lurer på hvor mye tid jeg har kastet bort på å sammenligne meg med andres fantastiske hjernekapasitet, humor og lange bein? Vil ikke engang tenke på det. Begynner å akseptere at jeg er som jeg er. Beina blir liksom ikke lenger av at jeg irriterer meg.

    Du er også bra, JC! Takk! Du er god også!


    C:

    Ja, det er mye slankeinfo. Nytter ikke alltid heller å holde seg unna, for det er jo overalt. Jeg leser norske aviser på nett, Aftenposten er jo grei, DB OK, men VG? OMG. Så mye fokus på slanking. Jeg skjønner noen prøver å bekjempe “fedmeepidemien”, but seriously? Triggere er everywhere.
    Når det gjelder kinoepisoden?? Skjønner deg V-E-L-D-I-G godt. Det er et eksemplarisk eksempel på en trigger. Og stående applaus til deg som spiste den likevel. At du gjorde det var en stor seier til deg, et enormt slag i trynet på spiseforstyrrelsen. Og det hadde, som du sier, ingenting med venninnen din å gjøre.
    Ta egne valg FTW! Uavhengig av hva andre gjør, eller ikke gjør.

    Tusen takk for supergodt eksemepl, C!

    SvarSlett
  16. Heidi:

    Å, tusen takk, Heidi! Du er supergod. Me = happeeeee :o) Takk!


    Kaffekona:

    Så hyggelig! Tusen takk! Denne kommentaren satte jeg stor pris på! (I also love coffee).


    Kristin:

    Ja, de tankene kjente jeg også MYE på. Hvorfor får alle andre “lov til” å slanke seg/kutte ut matvarer/trene rumpa av seg? Hvorfor er ikke DET sykt? Vanskelig. Men viktig å huske på at “alle andre” ikke er syke, gjør det av andre grunner enn oss, og ikke føler at livet raser idet de må kutte ut en treningsøkt eller forsyne seg med en bolle (eller whatever, bare et eksempel).

    Tøft å skille seg fra resten når det er så mye fokus på kropp, og det eneste man vil egentlig er følge andre, gjerne enda mer intenst, men husk at det som for andre er OK, for DEG er farlig, og kan utløse et aldri så lite helvete du ikke vil tilbake til.
    Hang in there! Tankene slipper taket i takt med at du blir bedre. Stor klem fra meg


    Hege:

    Tusen takk, Hege <3<3<3

    SvarSlett
  17. Cathrine:

    Ja, det er superdeilig å kjenne at man er sin egen person, å kunne gjøre det som føles riktig for meg, uten å tenke over hva andre gjør. (Før fikk jeg for eksempel angst av å spise middag utenfor “middagstidene”, for tenk hvis jeg var den eneste som spiste akkurat da? Gjorde ikke det meg mer grådig? OMG. Så mye tulletanker. Snakk om å SKAPE problemer? “Alle andre spiste sikkert for tre timer siden, så nå kan jeg ikke spise i det hele tatt?”)
    Jeg synes også mye mat er uvant, spesielt potetmos og sånne “gammeldagse” matvarer jeg spiste da jeg var liten og siden ikke har touchet. Men prøver å pushe meg selv om dagen :o) Det pleide å være one of my favourites. Nå er det mest skummelt, men det går forhåpentligvis over!
    Og jeg også! Ingen spinning på denne kroppen foreløpig :o) Men håper jeg på sikt kan få et normalt forhold til trening igjen. Eneste jeg skal holde meg unna forever er tredemølle. We can never be friends again.
    Tusen takk, Cathrine! :o)


    Laipai:

    Genial kommentar. Kunne ikke vært mer enig med deg.
    Og ja, når vi er friske kan vi tillate oss å ta selvstendige valg vi også, som alle andre gjør. Velge bort ting vi ikke liker, gjøre ting som vi føler for, ikke bare følge “bli-frisk-oppskrift”. LANG VEI DIT. Men så absolutt et mål å kunne leve normalt, uten å la noe gå til hodet på meg.

    Takk, Laila. I totally agree. <3


    Anette:

    Tusen takk, du er GOD. Lei meg for at det er vondt å lese, men heldigvis in the past!!! I miss you… <3<3<3

    SvarSlett
  18. Destroyedflower:

    Dessverre blir vi ikke kvitt triggerne, nei. Som jeg nevnte prøvde jeg en periode å utelukke dem. Ingen måtte si at de hadde trent, ingen måtte si at de ikke spiste ditt eller datt, ingen måtte snakke om andres vekt (det er forsåvidt tullete uansett, men du skjønner hva jeg mener), ingen måtte snakke om at de slanket seg. Ble LITT slitsomt for alle andre å gå på nåler. Og jeg lærte meg jo ikke å takle noe som helst. That being said: I begynnelsen var det nødvendig å bli skjermet på den måten, uten den beskyttende boblen vet jeg ikke om jeg ville klart å spise osv som jeg gjorde. Men på sikt MÅTTE jeg bli vant til at andre lever normale liv, og at det som er sykt for meg ikke er sykt for dem. Skulle jeg fortsatt å leve i boblen kunne jeg jo ikke gått ut av huset eller skrudd på TVen eller lest avisen uten å bli trigget.

    Men som du sier: Det er neimen ikke lett med et litt forskrudd hode. Men det BLIR lettere. Tusen takk for så fin kommentar, og good luck! It gets easier!


    Linda:

    Indeedeeeeo. Tusen takk, Linda. God klem tilbake


    C30:

    Tusen takk skal du ha! En litt merkelig/slitsom tilstand jeg absolutt ikke savner.

    Og det er superdeilig at det skal mer og mer til for å trigge! Tusen takk, gode deg! Stor klem :o)

    SvarSlett
  19. Lille deg:

    Lei meg for at du kjenner deg igjen… For det er ingen morsom situasjon å være i, og det krever en del jobb å tenke annerledes. MEN det er mulig, og så lenge man er flink til å minne seg på det, så blir det lettere og lettere på sikt. I PROMISE.
    Du beskriver så godt akkurat hvordan jeg også følte det, at jeg ikke fikk være med i “bikinisesong”-klubben, og at det gjorde meg enda mer annerledes/utenfor enn jeg allerede følte meg. (Nå skal det legges til at mine venninner ikke er overopphengt i det på noen som helst måte, men jeg klarte jo å henge meg opp i de sjeldne, ørsmå kommentarene og blåse dem opp i mitt eget hode).

    Og, ja, som jeg nevnte lenger opp her også, det føles urettferdig at “alle andre får lov”. Men husk på at “alle andre” er i en annen situasjon enn deg. Og kanskje er det greit å si ifra at du ikke vil snakke så mye om trening osv? For hvis det er samtaleemne nummer en kan det lett bli tøft/skummelt å være sosial (som heller ikke er bra). Man må lære seg å tåle triggere, men man må heller ikke være redd for å skjerme seg selv fra det aller verste. Heller utsette seg mer og mer etterhvert som man blir bedre/sterkere? At du ikke kan trene og må spise en viss mengde mat er INGENTING å skamme seg over. Kanskje blir det lettere for deg om du kan dele litt mer med de du er sammen med? (Nå kjenner jeg ikke din situasjon, så hvis det blir helt feil så bare overse det). Så kanskje kan man snakke om det på en annen måte?

    Utrolig vanskelig tema. Det er altfor mye fokus på kropp/slanking. Når man i utgangspunktet har problemer med mat/trening så er det ekstra vanskelig å måtte gå i motsatt retning av “alle andre” (og “alle andre” er ekstremt generaliserende, for “alle andre” spiser ikke sunt og trener hele tiden).

    Håper du finner en løsning som passer for deg, Lille deg. Lykke til, jeg vet det er tøft, men HANG IN THERE!!! Stor god klem fra meg <3

    SvarSlett
  20. Jeg ser det akkurat fra samme perspektiv som du gjorde da. Som en heltidsanorektiker som har satt livet på vent og levd i min egen boble, har jeg sakte men sikkert brutt ut. Og da er det ingenting som er verre enn at de rundt meg ikke spiser ditt og datt, slanker seg - eller gud forby, går ned i vekt. Da er jeg sikker på at jeg skal bli den feite venninna, den tjukke datteren eller den chubby kollegaen.

    Men sånn er det jo ikke..

    SvarSlett
  21. Betweentheiloveyous:

    NEI, sånn er det IKKE. Utrolig lett å tenke sånn, og å tro det er sånn.
    Jeg tror man bare må bite tenna sammen og holde ut. Og med tiden blir det lettere å akseptere.

    Andres vektnedgang/treningsvaner etc endrer seg uansett hele tiden. En uke trener de, to uker senere har de gitt opp, en uke slanker de seg, tre uker senere er de back til normalt kosthold. Men det er jo ikke poenget (sorry!)

    Jeg er glad for at du har brutt ut av boblen! Well done! Det er drittøft i begynnelsen. Men blir lettere på sikt.
    Good luck, betweentheiloveyous. Eneste riktige vei- go for it!

    SvarSlett