Søk i denne bloggen

mandag 28. februar 2011

Just as well å være meg selv

De siste månedene har jeg fått litt bedre selvfølelse, litt mer tro på meg selv. Jeg har fundert litt på hvorfor, for i teorien (men heldigvis for meg så følger jeg aldri teorien) er det ingen grunn til det. Det er minimum tre gode ikke-grunner:

1) Da jeg ga opp studiene følte jeg at jeg ga opp hele identiteten min (fordi jeg trodde at jeg skulle få verdi i det jeg kastet den dumme hatten i været, og fordi jeg mistet muligheten til å kaste hatt i været så mistet jeg også verdi). Ingen identitet means ingen selvfølelse? Right?

2) Jeg har gått opp i vekt (og enda så "flink" jeg vil være og si at jeg elsker min nye kropp, så skal jeg ikke skryte på meg det).Mer ukomfortabel i egen kroppe means lavere selvfølelse? Right? (Nå skal jeg legge til at jeg begynner å akseptere. B-e-g-y-n-n-e-r).

3) Jeg har brettet ut om ting jeg ikke er stolt av, som ikke stiller meg i et fantastisk godt lys. (På mange måter har det gitt meg bedre selvfølelse også, så kanskje dårlig eksempel. Svingende selvfølelse, tenker jeg vi sier. Noen ganger flau, andre ganger "sterk").


Uavhengig av alt dette:

I feel more comfortable in my own skin? Why?

Jeg har kommet fram til at grunnen til at jeg føler meg bedre og er tryggere på meg selv må være...

... at jeg faktisk ER meg selv.

Jeg er ikke styrt av sykdom. No white lies.

Og når jeg møter noen og de spør: "Nå er du vel ferdig utdannet... hmmm ... hva var det du studerte igjen? Psykol... Nei... Arkitekt, er du ferdig arkitekt? Nei. Det var noe annet, noe etter det... Hva var det igjen?" (Those poor poor peoplez meeting me, they get confused).

Let me be totally honest with you. Før gjorde jeg en av to ting. Jeg unngikk alle sånne situasjoner ved å holde meg langt unna sivilisasjonen. Eller jeg gjemte meg hvis jeg så noen jeg kjente.
Men nå sier jeg: Nei. Jeg er ikke ferdig. Jeg måtte avslutte fordi jeg var syk. Jeg klarer ikke å gjøre ting halvveis, jeg må gi alt hele tiden, og stresset trigger spiseforstyrrelsen og nå har jeg kommet så langt at jeg ikke vil ta sjansen på tilbakefall. Så jeg har tatt en pause. Og jeg ANER ikke hva som skjer fremover. (This is the truth).
Eller, jeg sier ikke alt dette da, men en forkortet utgave. (Jeg er bare irriterende selvopptatt på bloggen, not so much in real life (ikke like ille). Der lar jeg andre også slippe til).
Og når de spør hva jeg driver med så forteller jeg om den utrolig lite imponerende jobben min. Og at jeg prøver å skrive en bok.
Og når de spør når de kan lese boken (som er en veldig typisk respons, sammen med en liten nervøs latter for alle vet jo hvor liten sannsynlighet det er for å få gitt ut noe), så sier jeg at de kan vente i ti år og så kan de få et håndskrevet utkast, for mest sannsynlig vil ingen gi den ut, og kanskje er ikke det heller målet. Og det er kanskje sannheten og kanskje ikke sannheten. Men poenget: jeg er ærlig.

And that's the whole point. Når man er ærlig så får man tilbakemeldinger på den man er. Da kan man ta de til seg.
Hvis noen sier at jeg er... (guri malla, I hate this)... tøff, for eksempel, fordi jeg blogger. Så tar jeg det til meg. For jeg tror de som sier det kanskje mener det. (Og hvis de ikke mener det, hvis de egentlig tenker at det er en idiotisk ting å blottlegge alle svakhetene sine sånn, så er jo det helt greit. Men jeg er lei av aldri å stole på at noen faktisk kan mene hyggelige ting om meg, jeg øver hardt på å si tusen takk og ikke dytte vekk hyggelige kommentarer/komplimenter som "høflighet" eller "de synes synd på meg").

Men før, da jeg smilte bredt (det gjør jeg forsåvidt nå også, men ikke så stivt) og sa at alt var bra-bra-superbra og så prøvde å bare fokusere på den andre personen. Hvis noen da sa at jeg var... (nå bare finner jeg på, atlså)... positiv eller "flink" etc. Så tok jeg det jo IKKE til meg, for de komplimentene reflekterte jo ikke meg. Jeg var ikke positiv at all. Ikke egentlig. Jeg bare spilte. Og hvem-som-helst kan få gode karakterer. Alt var et spill (ikke alt, da, men mye), og derfor fikk jeg aldri tilbakemeldinger på den jeg var. Bare på "rollen". Og dermed ble jeg bare mer og mer og mer usikker.

Jeg tror at for å bygge seg opp, så må man være seg selv. På godt og vondt.

Hvis man er seg selv, slapper av og får noen til å le?? Da er man kanskje litt morsom. Hvis man er seg selv, og gjør en hyggelig ting for noen, og de sier: "Så snill du er", så er man kanskje litt snill, da.

Og hvis man forteller at man IKKE fikk til det man ville, og noen sier at de synes man er tøff likevel, at det er kjipt, at de skjønner det er tøft å ta det nederlaget? Så føles det bedre enn å gjemme seg bak et klesstativ så man skal slippe å fortelle at man er en "failure".

For å bygge opp selvfølelsen må man rett og slett være seg selv. Hvis ikke klarer man aldri å ta noe til seg.
Og alle mennesker (tror jeg) er jo avhengig av å få tilbakemeldinger fra de rundt seg på at man er OK.

Så kanskje er det grunnen??? Til at jeg er sterkere?

Anyways. This is me:


Take it. Or leave it.

17 kommentarer:

  1. I'll take it ;) Ja, Kristine, du er veldig veldig tøff og jeg mener det :D Utrolig inspirerende å lese om din vei til friskheten, og du er kjempedyktig! :) Glad du føler deg bedre med deg selv og generelt :) <3

    SvarSlett
  2. Tøffingen, veldig bra!

    SvarSlett
  3. Velig bra! Så enig :)

    SvarSlett
  4. I take it too Kristine :) og er det ikke utrolig deilig å være deg? og føle at du er helt OK? Og at når du forteller sannheten så får du ærlig respons tilbake?
    Ha en fantastisk uke, søta <3 klemmer

    SvarSlett
  5. Du er virkelig en stor inspirasjon. Jobben du gjør og har gjort for deg selv er beundringsverdig. Jeg er ogå på vei, men famler litt fram og tilbake mellom "hvem er jeg"? og spiseforstyrrelsen. Jeg gir meg ikke, og det gir meg litt pågangsmot å lese hos deg.

    Når det er sagt; har du noen knep for å "finne seg selv"? For å få bedre selvfølelse må man være seg selv på ekte, men hvem er nå "en selv"?

    Klem fra forvirret sjel ;)

    SvarSlett
  6. I TAKE IT!

    Og du har så rett,jeg tror nok man kommer lengre ved å være seg selv enn å late som at man er noe annet. Ærlighet varer lengst,eller hur? Jeg snes du er tøff og modig,og jeg digger deg. Nemlig.

    Keep on rocking like you do ;)

    <3

    SvarSlett
  7. I take it too!

    Tenk om alle turte være ærlig om seg selv..! Keep up the good work, jeg tror at du kan få MASSE godt ut av det. Det koster å være ærlig, men det er også noe med det at skulle "fasaden" rakne, så gjør det ikke så mye når folk vet at livet ikke har bare gode dager! Man skaper litt mindre press på seg selv på den måten også, tanker jeg!

    SvarSlett
  8. Kristin:

    Tusen takk, Kristin! Håper du også har det bedre!


    Hege:

    Takk, Hege :o)


    Anonym:

    Tusen takk!


    Linda:

    Takk!! Jo, det er deilig å føle at det er OK å være “bare meg”.
    Søta?? Du referer til det nydelige bildet, I presume?? LOL!

    SvarSlett
  9. H:

    Tusen takk for så gode ord, H!
    Jeg famler jeg også. Og følte en periode at hele meg var slettet, at jeg ikke visste noenting om hvem jeg var, hvor jeg ville eller hva jeg likte. Brukte lang tid på bare å finne ut hva slags filmer, klær og mat jeg foretrakk, på hva jeg egentlig vil, hva jeg liker å gjøre etc.

    Knep for å finne seg selv… Oh lord… Jeg vet ikke. Prøver å finne ut av hva jeg vil med livet mitt, og så leve litt etter det, if that makes sense?
    Prøver også å finne tilbake til magefølelsen (begynner å komme meg), ikke la reglene mine styre. Og prøver å kjenne veldig etter hva som er bra for meg (litt ro og fred for eksempel), hva som gjør meg glad (gode venner, kaffe (herregud), vin, filmer, laks (LOL; men sant), lese bøker etc) – og så fokusere på å gjøre det. Merker at jo mer jeg gir slipp på regler, jo lettere er det å gjøre ting jeg liker og jo mer “finner jeg meg selv”. Høres kanskje teit ut, og vet ikke om det egentlig er et råd i det hele tatt.

    Er også ærlig om hvordan jeg har det (prøver ikke å leke at alt er greit når ting er tøft). Og er mer sosial, som er en fin måte å bli kjent med seg selv også ;o)

    Men kort sagt: Jeg prøver å kjenne etter hva som føles bra (på TROSS av regler), og så gjøre det. (Fullt klar over at det er en “normal” ting å gjøre, men for meg falt det virkelig ikke naturlig. Gjorde som regel det motsatte, hvis jeg i det hele tatt hadde en “følelse” av noe).

    Utrolig glad for at du ikke gir deg!!! Hang in there og fortsett i samme retning!


    Laipai:

    Takk for at du TAKE IT. (LOL).
    Agree! Like greit å være seg silly-sjæl. Tusen takk! Tøff og modig er du også! (Ser du jeg skriver “også”?? Øver meg vettu. Sier ikke “Tøff og modig er det du som er”, enda det er det jeg vil si).

    You rock <3

    SvarSlett
  10. JC:

    Ja, ikke sant? Min fasade raknet/gikk i oppløsning etter blogg, and it actually feels great! Befriende! Og helt enig med deg, man har ikke det samme presset på seg, not at all!

    Takk for at du takesss it! <3<3<3

    SvarSlett
  11. Fantastisk godt, reflektert og ærlig innlegg! Det er et vanskelig tema for mange, og kjenner selv godt igjen flere av tankene du beskriver. Følelsen av aldri å strekke til fordi en setter for høye krav til seg selv, og skal perfeksjonere alt til hver minste detalj..

    Jeg tror selvtillitt for mange er hovedårsaken til at mange sliter med spiseforstyrrelser, eller rettere sagt; mangel på selvtillitt. Det er noe av det mest grunnleggende for en person å ha, nettopp troen og respekten for seg selv og det er viktig at man kan hjelpe seg selv med dette fremfor å bryte seg selv ned. Lettere sagt enn gjort, men man har kommet et godt stykke bare ved innrømme for seg selv at man sliter med det.

    Syntes det er veldig fint å lese bloggen din fordi du er så ærlig og åpen om dine tanker og problemer rundt dette med spiseforstyrrelser. Tror det er mange som har problemer med å forstå seg på denne komplekse sykdommen, men du får virkelig satt ord på utrolig mange av de samme følelsene som hvertfall jeg har kjent på men ikke villet prate/skrive om.

    Tusen takk for at du er så åpen om dine tanker, vet mange setter pris på det :)

    SvarSlett
  12. Hei!
    Jeg fant bloggen din på ... fredag? Og jeg skal fortelle deg én ting: Jeg er avhengig!!! Herregud, for et LYSPUNKT dette er i hverdagen! :D Har lest sånn nesten alle innleggene (ok, ikke de helt første enda), og gleder meg bare til neste gang det er tid til å sitte ned og lese, le og kanskje gråte en skvett.

    Kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver (det er vel gjerne sånn når man har vært innom litt spiseproblematiske greier), men selv er jeg ikke i nærheten av like tøff som deg. Har ikke engang tenkt tanken å "bare være meg selv", og ikke tør jeg det enda heller ("meg selv" må nemlig bli så mye bedre først). Du er allerede et av forbildene mine, jeg heier på deg, beundrer deg og kjenner at jeg rett og slett blir litt GLAD av å lese denne bloggen din.

    Så, ja ... YOU GO GIRL!!! :D

    SvarSlett
  13. De som ikke TAKE IT kan angre seg til månen og tilbake, for du er en diamant av et menneske! Du vet, diamanten og kullet og tid og press og alt det der?
    Jeg tar meg selv i å ville stalke deg for å spørre om du vil være vennen min (men ta det med ro, jeg er helt sane og skal holde meg her i Norge inntil videre :p)

    SvarSlett
  14. "Først da jeg våget å være svak, ble jeg sterk," sa du en gang.
    Jeg har sitert deg, gang på gang.
    Det er kanskje først da man er seg selv. Når man tør å vise frem hele seg, ikke bare den glansete siden. Det verste er at det er da vi får respons for den vi er. Positiv respons.
    Så jo da; I'll take it. The whole package :)

    SvarSlett
  15. Anonym:

    Helt enig! Jeg tror også en lav/ikke-eksisterende selvfølelse ligger til grunn for spiseforstyrrelser. Ihvertfall min! Jeg følte meg mer eller mindre verdiløs, og innbilte meg at bare jeg var innmari “flink” (og siden innamri tynn) så ville jeg få verdi. Men ble aldri flink nok og aldri tynn nok og alt ble jo bare mer og mer hopeless. Veldig trist. Og veldig glad jeg har latt den tanken gå, at jeg ikke identifiserer meg verken med “jobbtittel”, kroppen min eller vekt.

    Skremmende hvor mange som pusher seg veldig hardt (og da mener jeg selvfølgelig på en negativ måte, ELSKER man det man driver med er det jo bare supert), og som du skriver: perfeksjonerer alt til hver minste detalj. Not good.
    Tror også at første skritt er å innrømme at man har et problem. Både når det gjelder spiseforstyrrelser og mangel på respekt for seg selv. Å konstant lete etter aksept i andre er utrolig slitsomt. For alle.

    Tusen takk for så innmari fin + hyggelig kommentar!! I really appreciate it!


    Martine:

    Haha… Så hyggelig :o)

    Akkurat DEN tankegangen kjenner jeg igjen. “Jeg selv må bli så mye bedre først”??? No no no. Når man først har lav selvfølelse blir man aldri bra nok uansett. (Akkurat som man aldri blir “tynn nok”). Du er bra nok! Og for å bli fornøyd må du gi slipp på den perfeksjonistiske tankegangen. I think. (Og nå høres det ut som om jeg 1) Vet hva jeg snakker om, og 2) Elsker meg selv. Kan ikke skryte på meg noen av dem).
    Anyways:
    Tusen takk for så hyggelig kommentar, Martine!!! Tusen takk!


    AH:

    LOL! Haha, jeg vet ikke hva jeg skal si, men TAKK og LOL. You are hilarious, så jeg vil gjerne være vennen din!


    Gunnhild:

    For å være sterk må man være seg selv, og for å være seg selv må man kjenne på + godta svakhetene sine. All of them. (Jeg føler det dukker opp flere og flere, jeg! Men det blir også lettere og lettere å ikke ta det så alvorlig).

    Totally agree: Skummelt å få respons på den man egentlig er. (Både på godt og på vondt). Men det er jo den eneste responsen man egentlig kan ta til seg (selvfølgelig se an hvor den kommer fra, da).
    Tusen takk, Gunnhild, du er supergod! Fikk BS-artikkel i posten av pappa. Den var fantastisk! Du også. (Take it! For det var en ærlig artikkel!)

    SvarSlett
  16. Ah, nok et fantastisk innlegg! Du er så flink til å ordlegge deg, og noenganger føler jeg at du setter ord på det jeg sanser (men ikke klarer å bli helt klok på selv)!
    Det er supert at du har kommet deg så langt som du har gjort, du burde være stolt av deg selv (selv om det kan være vanskelig).
    Du sprer faktisk motivasjon og glede til meg, og for tiden har jeg mangel på det, samt noen som kan gi meg det - så takk :)

    SvarSlett
  17. Everything is very open with a precise explanation of the challenges.

    It was really informative. Your site is very helpful.
    Thank you for sharing!

    My blog fat burning heart rate calculator

    SvarSlett