Søk i denne bloggen

onsdag 2. februar 2011

Nerver av stål, ikkeno gnål, forsyn deg med en suppeskål, idag nådde jeg et MÅL!

Hva passer bedre i dag enn å være litt positiv?

(Om enn littegranne hemmelighetsfull. Ikke tro dette er noe mer spennende enn det det er. Det tror du sikkert uansett ikke. Du kjenner jo meg).

Ingenting passer bedre? Good. For hvis ikke kommer jeg til å irritere deg.

Hvis du la merke til at jeg ikke blogget igår, så er det to grunner til det:

1) De fantastiske kommentarene tok lang tid å svare på. (<3-lig TAKK!) Og da jeg prøvde å tenke ut noe helt grensesprengende smart fikk jeg plutselig besøk.

2) Jeg gruet meg til i dag and that was pretty time-consuming. Jeg har ikke hjernekapasitet til både å grue meg og være grensesprengende smart, you see.   

Men lets fast-forwarde litt:
Halleluja.
I dag har jeg gjort noe jeg egentlig er... (på forhånd, beklager ordbruken. Jeg prøvde med rød skrift og stor skrift og oransje g i "forferdelig". Men ikke sterkt nok. Så sorry)...

... jævlig redd for.

Denne ene tingen kombinerer mange av mine frykter. I en slags angstsuppe, om du vil. Rottehaler, sjokoladekaker, strikkhopping, tannlege-pølsefingre whatever you relate to? (Legg til Supra/Ultra/Kiwi/Rimi om du er som meg). Mix it all up, do it all at once?

Men tilbake til ME ME ME. Det er tross alt meg det handler om. ALL the time. Focus! Please???

Jeg trodde på forhånd at jeg skulle stryke med, i beste fall oppføre meg som en nervøs idiot. But I didn't!
Jeg satt der, uten å freake ut. Jeg fulgte med på det jeg skulle, gjorde det jeg skulle. Jeg følte meg ikke mindre verdt enn alle andre, jeg var ikke redd for at noen skulle stille meg spørsmål eller spørre hva i helvete jeg trodde jeg drev med?
Jeg var trygg på meg selv for første gang på evigheter. Det føltes som om jeg var på lag med meg selv. (If that makes sense?)

This is embarrassing. Men vet du hva? Jeg ble nesten rørt på mine egne vegne fordi det gikk så bra. Og fordi jeg vet at bare tanken hadde skremt meg for ett år siden. For ett halvt år siden. For tre måneder siden.

(Og pliiis ikke bli irritert fordi jeg ikke forteller nøyaktig hva det er, det er en minor thing, og det er ikke så spennende som det kanskje/kanskje ikke høres ut som. Prøver ikke å hype det opp, men det er litt personlig).

Å pushe seg til å gjøre store og små ting, å trosse angsten er det viktigste jeg har gjort for å bli bedre. Det er utrolig ubehagelig. Mange ganger har det endt i panikkanfall og sammenbrudd. Men det har også endt i små seiersfølelser.
I begynnelsen gjorde jeg en BIG mistake. Igjen og igjen var jeg skikkelig nasty mot meg selv (jeg var både mobber og mobbeoffer på en gang, så absolutt ikke et lag). Jeg gjorde narr av meg selv for at jeg faktisk så på det å parkere bilen et kronglete sted med mange mennesker for en seier? Hvor patetisk var ikke det? Og blah blah blah. Men den delen av meg har begynt å holde kjeft. For små victories leder til større victories. Og dagens victory ville ikke vært mulig uten den gangen jeg trykket på grønn-mann-knappen for første gang på evigheter, eller den perioden jeg handlet mat på Tesco hver eneste dag (noen ganger bare en tyggis, for poenget var ikke å fete meg opp (ikke bare ihvertfall), men å gjøre det så mange ganger at det til slutt ikke var skummelt), den aller første gangen jeg trykket på PUBLISH POST eller den gangen jeg tok den aller første biten av det aller første varme måltidet med skumle ingredienser på altfor lang tid.

For ikke å snakke om, den aller første gangen jeg la ut bilde av meg selv på bloggen. (Tror jeg, en av de første ihvertfall).


Og lekte at jeg var Fedon Lindberg. Happy times? No. Paranoid times? Indeedeeo.

Den eneste måten å bli frisk på er å ta baby-steps. Enda så nedverdigende og slitsomt det er.

Så SHUT IT, biaaatsjy-Kristine. You suck.


Som sagt: Itzy-bitzy-teeny victories, leder til litt større victories.

Like today.


Jeg har sagt det før, men nå bare må jeg si det enda en gang. Jeg føler at jeg lever i verden igjen. Ikke i mitt eget lille hode. Men out there. Sammen med dere.

Takk igjen for alle kommentarer i går. You rock. You really do.

11 kommentarer:

  1. Gratulerer!

    Det er de små stegene som fører en sikkert videre!
    Som for eksempel når du går på tynn og usikker is, går du med små skritt- fordeler vekten på hvert for forsiktig mens du beveger deg fremover, så er sjansen for å knuse isen og falle rett igjennom MYE mindre, forsvinnende liten faktisk, sammenlignet med å ta et kjempe steg hvor fart og tyngde tar deg langt frem, men også (etter all sannsynlighet) rett igjennom.

    Og hvem vil vel ligge å kave i iskaldt vann/tankekaos rett etter et positivt fremskritt?

    Igjen: GRATTIS!!!

    Stoooolt av deg!

    Klemmer fra Vamp- på veg ut i marka på ski :D Som er et gjennombrudd(tåpelig og lite, men heldigvis slår Einsteins Relativitetsteori fast at : alt er relativt, og ergo er det stooort for meg!) for jeg Det blir treningen, ingen løping altså, og ikke så Veeldig langt =P

    SvarSlett
  2. Vamp:

    Well thank you, Vamp. Beklager ROTETE innlegg. Jeg skrev i all hast og glede. Og nå har jeg roet meg og lest gjennom og det gir kanskje ikke veldig mye mening, men men... I korte trekk: I dag gjorde jeg noe veldig skummelt og overlevde veldig fint. Og ellers synes jeg at din usikre is var ganske genialt. As perusual. Skulle ønske jeg kunne lånt den egenskapen av deg i et par år, så skal du få den tilbake etterpå? Ja? Takk.

    Glad du ikke skal løpe fra deg selv idag. Så små skritt/små stavetak (eller hva det heter)?

    Nei takk: Ikke iskaldt vann og tankekaos. :-) God skitur, take it easy, missy.

    SvarSlett
  3. Gratulerer!:o) Det er så gøy når man klarer små ting og når man klarer å sette pris på det. Husker første gangen jeg la merke til at jeg hadde tatt t-banen uten å være redd, det var en seier, det:o) Å parkere bilen på et vanskelig sted er såvisst noe å være stolt av, Kristine!

    SvarSlett
  4. Thea:

    Enig! Både t-banen og parkering ER noe å være stolt av! Og leder på sikt til bigger og better things. Kan jo være nerd/ærlig innrømme at jeg tenkte på deg i dag, Thea. Du var liksom litt med, da :-)

    SvarSlett
  5. Det er så sant så sant,baby steps it is...små endringer fører til større endringer..man lærer,man prøver,man feiler,man prøver igjen og seirer. Da skal du også være stolt over de små seierene du får til,som du mestrer. you go girl!

    <3

    SvarSlett
  6. Så bra!! Som legen min sa til meg en gang: hvordan ville du ha spist en elefant? Dele den opp i små porsjoner... One step at the time, så går dette vegen:-) ps! Føler et ørlite behov for å preiserer litt den derre Tesco- forelskelsen...altså, kremt (litt flau;)for meg ble Tesco et slags fristed, der jeg kunne gå å svime i timesvis (I know:get a life!!), titte på all maten og fascineres over menneskene (fornøyd kunne jeg stort sett konstatere at JEG hadde kontroll og ikke de der de fylte handlevognene med chips and crisps...), Det var en befrielse å være anonym, ha fri og kunne surre. Og så har de jo bra utvalg av mat og ting og tang da!! Og nå har liksom Tesco blitt et bilde i hodet mitt på friheten jeg følte det året. Frihet, tid og full kontroll. Og med kontroll mener jeg faktisk "positiv" kontroll, hvis du skjønner. Så hver gang vi er i London så mååå jeg legge inn en svipp innom Tesco (til mannen min sin store fortvilelse, han skjønner virkelig ikke det;) Ha en fin kveld! *C*

    SvarSlett
  7. Det er godt for deg selv at du kan kjenne at du mestere hverdagen litt! Hva er ikke bedre enn det? Jeg har tro på det du sier, selv om det er veldig vanskelig og tøft å skulle gjøre ting man ikke vil, så tror jeg at forandringer og forsøk på å både lykkes og mislykkes er helt nødvendig for å klatre oppover. Du er på vei Kristine, det er flott! Jeg holder deg hvis du blir sliten <3 Hehe

    SvarSlett
  8. I'm so happy when I can read such a good, positive posts on your blog!

    SvarSlett
  9. Hjerterota strammer seg. og for meg er det et godt tegn, det betyr at jeg blir glad.

    SvarSlett
  10. Marthe:

    Ikke sant? Viktigste man kan mestre er tross alt hverdagen. Det føles veldig bra! Jeg tror også at for å komme videre så må man utfordre seg selv, enda så ubehagelig og ekkelt det er. Å bli frisk er alt annet enn behagelig.
    Takk... Du er god! Jeg skal rope: CATCH! Og så må du komme med en gang. Og right back at you, Marthe!

    Leni:

    Thanks, Leni. You're v v v sweet :-)


    Love Yo:

    Å, du er god. Nå ble jeg glad. <3<3

    SvarSlett
  11. Laipai:

    Takk, Laila. Det er jeg. Og det håper jeg du også er. For jeg følger med, vettu :-)


    C:

    Crisps, ja. Det morsomste ordet som finnes. (Spiste de crisp-sandwiches??? Jeg fikk sjokk da en jente tok opp to loffskvier, smurte på tykt med smør, og så knuste en hel pose med crisps på den ene, slang den andre på toppen... og yum??) Men det med Tesco, den ser jeg! Ingenting å skamme seg over. Jeg var også innmari glad i å titte på mat i butikken før angsten gjorde det mer skummelt enn beroligende.
    LOL! Kan tenke meg at mannen din ikke skjønner den, nei. Men de gangene jeg har vært hjemme i Norge har jeg også savnet Tesco. Og Marks and Spencer. OG Super Quinn (men den tror jeg er irsk?) Har du prøvd Whole Foods? Både i Londong og Statene. It's GREAT!

    Tusen takk for kommentar! Du er IKKE rar. Lots of love

    SvarSlett