Søk i denne bloggen

torsdag 3. februar 2011

Vi må befri my wee head fra rumpa mi

Vet du hva jeg er lei av?

Jeg er drittlei av å kaste bort tiden min.
Blant annet (for let's face it, jeg kaster den bort på mer enn disse tre (heldige) utvalgte tingene) på:

... å tenke på hva "alle andre synes om meg..."
Boohooo.... Nå høres det ut som om jeg går på barneskolen og har dårlig selvtillit. Og det får det bare gjøre. For jeg har tydeligvis ikke forandret meg stort på det området.

Hva synes "hele verden" om meg? Generelt? Etter at jeg har blottlagt all dritt?
(For hele verden tenker vel på MEG hele dagen, gjør de ikke? Dømmer meg, valgene jeg har tatt, livet mitt? Ler av meg? Gjør de/du ikke? LORD. Hvordan går det an å tro jeg er så "ubetydelig og tragisk" samtidig som jeg tror alle er helt opphengt i meg? Om enn negativt. But still. Som om folk ikke har viktigere ting å gjøre?).

DRITTLEI!

... å henge meg opp i kroppen min
Overfladisk? Kanskje. Ja. Overfladisk.

I går kveld skulle jeg være med Bear på noe. Og jeg ville se litt mer acceptable ut enn jeg har for vane å gjøre. Så jeg skulle "pynte meg litt", da vettu. (Gratulerer med dagen til meg, skulle du ikke ønske du var en flue på veggen, kanskje?).
En liten fun fact, sånn BTW. Jeg pleide, en gang i tiden, å ELSKE klær, sko, vesker, smykker etc etc etc. Før spiseforstyrrelsen spurte meg hvem i H****** jeg innbilte meg at jeg var når jeg slang en fin veske over skulderen eller tok på meg en genser som ikke hadde hette. Boo-hoo... I didn't deserve my own clothes...
Anyways. Jeg har altså et skap fylt av små skatter from the past. Jeg klarer bare ikke alltid å tillate meg å bruke det. Det er for fint. Eller det er for trangt og for stramt (enda noe faktisk ER riktig støtrrelse).
Så jeg skulle flotte meg, da, med en bukse som er litt sånn "penbukse" (ser du??? Jeg vet ikke engang hva plagg heter lenger, eller hvilke kategorier de faller i??? Barneskolen? Penklær og pensko). Sist jeg prøvde den var sikkert noen måneder siden, var den "loose and quite comfy". Og nå??? Nå fylte rumpa mi all the loose space. Nice. Fordi jeg ikke hadde tusen andre alternativer brukte jeg resten av kvelden på å tenke på rumpa mi. Utrolig givende. Rumpa mi er SÅ viktig for meg. Rumpa mi fylte hele hodet mitt hele kvelden. Givende. Enorm(t) givende.

Jeg har alltid hatt brede hofter (som utrolig nok aldri forsvant (jeg skjønte kanskje ikke at bein ikke reagerer på mye trening og lite mat???) og som jeg noen ganger drømte om å FILE ned. En tanke jeg veldig ofte sovnet til. Lovely. Oh so lovely. Ingenting dysser i søvn som filing). Men det er vel bare å godta at jeg har brede hofter og dermed også større rumpe enn jeg har for eksempel... Boobiiies. Jeg er bare så drittlei av at jeg blir lei meg når jeg tenker på noe jeg ikke kan gjøre noe med? Kan jeg ikke bare akseptere? Og move on?
Rumpa mi, den rumpa mi.
Jeg nøyer meg med å si LEI her. Uten den første delen. LEI LEI LEI.

... å bekymre meg.
Jeg bekymrer meg for alt som kan og ikke kan skje. Som kanskje skjer om noen år. Som kanskje ikke skjer om noen år.
Jeg bekymrer meg for blogginnlegg som aldri burde funnet veien til internett.
Jeg bekymrer meg for ting jeg har sagt/gjort de siste årene. Jeg messer en bestemt liste over kleine episoder om igjen og om igjen og om igjen. Og får like vondt i magen hver gang. Kjeder jeg meg i to sekunder, trenger jeg en grunn til å hate meg selv bare en liten smule?  
Bring up the mental list, Kristine. Knock yourself out!  
(I noen av episodene på "listen" var jeg en gigantisk egoist som dyrket sykdom mer enn de/det som egentlig betydde noe. Men mesteparten er bare piss og tull, ubetydelige ting som ikke påvirket noen, som ingen andre enn jeg husker, som kanskje ingen engang la merke til).

Å, herregud, sååå bortkasta tid. 
Jeg har forresten bedt om unnskyldning/oppklart det jeg bør (tror jeg, håper jeg). Så joda. A complete waste of time. Bekymringer leder til mer bekymringer. (Og noen ganger panikkanfall).
Drittlei bekymringsprosjektet.


Livet trenger ikke og BØR ikke bestå av bekymringer. Verken for hva noen måtte finne på å synes om meg. Eller rumpa mi.

Bortkastet tid som kunne vært brukt på hva som helst annet. (Ta bilder av seg selv, for ex). Må befri det stakkars hodet fra bilder av rumpa mi. Viktigere ting å tenke på? Ja.

Lots.

Men, du?

Vet du hva en av de største fordelene ved å blogge er?
Å se svart på hvitt og hvitt på svart (ja, jeg har faktisk lært en ny greie som gjør at jeg kan leke at jeg har markers. I'm pretty cool and pretty competent when it comes to computers) at man faktisk tenker som en IDIOT.
Å lese gjennom dette gjør meg (litt flau) og veldig klar over at jeg må gjøre noe med saken.

15 kommentarer:

  1. Oh, du er IKKE alene. Jeg bruker mye tid på å bekymre meg over lår, rumpe etc, men så kan man alltids spørre seg selv: hvor mye har en stor eller liten rumpe å si i livets (forhåpentligvis?) lange løp?

    Right. Ikke særlig mye.

    Måtte le av 'filedrømmen' din selv om det egentlig er veldig trist, fordi jeg har tenkt omtent akkurat det samme. (''Kan jeg ikke bare sage litt av skuldrene mine?'')

    Helt utrolig.

    (Dessverre likevel trolig.)

    SvarSlett
  2. Oh yeah, meg og! Bekymre meg for alt. Hva synes andre om meg? Hva synes jeg om meg? Hva om jeg gjør sånn, hva blir resultatet? (gjerne mange år fram i tid). Eller hvis jeg gjør MOTSATT?

    Særlig den lista med kleine episoder. "La meg minne deg på hva du har gjort før. Det er ikke rart om folk ikke liker deg". Greia er jo at det er nok bare JEG som husker de episodene, nettopp fordi de er så små og ubetydelige for alle andre!

    Vi mennesker bekymrer oss for mye rart altså.. Jeg øver meg på å se at det uansett ikke er verdens undergang om jeg velger feil iblant. (MAJOR beslutningsvegring her i gården ja..). Så jeg kjøper for eksempel bevisst fanta når jeg egentlig har lyst på cola. Eller bestemmer meg for å kjøpe det første jeg ser på middagslista i kantina, selv om jeg etterpå finner noe annet jeg vil ha.

    Og jammen meg overlever jeg det også! ;)

    Lykke til med å stoppe tidsbortkastinga, si fra hvis du finner en trylleløsning! :) Og lykke til med å holde rumpa i hver krok av buksa, og ikke i hodet! :)

    SvarSlett
  3. Frida:

    Nope, I don't think so. Når jeg funderer på hva som egentlig betyr noe kommer rumpe, lår og magepølser langt ned på listen. Heldigvis.

    Det er pretty utrolig at du har drømt om sager og jeg har drømt om filer. TRIST.

    Fint vi har gitt opp drømmen om verktøykasser, da, i det minste.

    Tusen takk, Frida.


    JC:

    Ja, vi bekymrer oss for mye rart, og som regel har vi ingen grunn til det. Fine "metoder" du har, JC, I like them. Så viktig å bevise at det ikke er verdens undergang om man velger litt "feil", dessuten finnes det jo aldri en perfekt beslutning.

    LOL: Jeg skal prøve å la rumpa fylle busker og ikke hodet mitt. Thanks!!! Ha en bekymringsløs dag (drumroll for at jeg er så fantastisk lite obvious). Takk takk, JC!

    SvarSlett
  4. he he- my list is sooo looong -
    I soooo agreeeee.....!

    Tenke på hva andre synes, oh yes, f.eks på face, hvro ingen vet hva jeg egentlig sliter med, holder jeg på å kaste opp og skrike høyt hver gang noen legger ut et bilde av meg... For gjett da, ikke et jævla bilde er fint (in my eyes) og de fleste er direkte frastøtende. Da tenker jeg "herregudgerregudherregudHERREGUD!" tenk hva alle de andre tenker når de ser på meg?!?

    men kan jeg slette? be folk slette? not, for da ville de jo spurt hvorfor, og jeg er jo tross alt ingen hykler ( i hvert fall ikke utad) så jeg sier ikke at jeg ser ut som en forstukken gris med overvektsproblemer...
    men det er mulig at det er litt god trening for meg, å ha toleranse nok til å ikke slette profilen , hvor enn mye jeg hater meg selv for det...

    hoho - henge meg opp i kroppen min, jau jau, et kapittel, jeg mener selvfølgelig en endeløs doktorgrad, for seg selv... Joggebukse + thailand bukse + kari traa overdeler (syntetiske superundertøy trøyer med lange ermer) = me, for some years now...... But, sometimes, tar jeg på meg "penklærne" som jeg også kaller det, seff, og lider meg igjennom kvelden.
    men, bare vent, en dag skal jeg gå i tighte jeans og tang-top - og vandre rundt, stolt og full av livsgnist :)

    og bekymringer er det jo nok av, i tillegg til de ovenfor...
    soo...

    Hva med å innføre livsmottoet (litt mer enn nå i alle fall):

    Ta livet som det faller seg, gi blaffen i Bekymringer og le...durururururu
    osv (jungelboken :D)

    loves you <3<3<3

    SvarSlett
  5. Hehe, sånn tror jeg verden er for dei fleste hokjønn (som eg kjenner, iallfall). Ein ting eg lærte i etterkant av spiseforstyrrelsen er at det er faktisk meininga vi skal ha lår og rumpe. Eg har avskydde hoftene mine heilt til eg innsåg at det faktisk er ein heil del som synest slike er attraktive. For ikkje å snakke om at rumper som fyller ut bukser ser skikkeleg bra ut. Eg har brukt litt tid på å verte glad i formene mine, men etterkvart synest eg dei gjer meg meir kvinneleg. Difor er eg sikker på at bukser som faktisk sitt bra på deg gjer at rumpa di ser heilt smashing ut! Så viss folk ser på deg er det etter alt sannsyn fordi dei kviler auga på noko fint:)

    SvarSlett
  6. Djeeez JA!Jeg er like "helidg" som deg,utstyrt med breie hofter...når jeg driver å bruker målebåndet (yes i still do...) så blir jeg irritert fordi det ikke minsker i cm rundt hoftene..jeg må virkelig nesten rope høyt til meg selv at bein ikke skrumper inn selv om man går ned i vekt..så ja,UNØDVENDIGE bekymringer om ting som andre ikke bryr seg en kvekk om (med mindre de gransker deg fordi de synes du er sexy,og har en ting for rumper spesielt..)
    Klær/kropp er pokker meg en jævlig (pardon my language)tidkrevende og UNØDVENDIG bekymring...lord...

    you and me,queens of big hipps,gotta love us <3

    SvarSlett
  7. Håper du kan klare å skrive en like lang liste over gode ting om deg både utseendemessig og ALT det du kan og får til. Jeg tror den hadde vært fin å funnet frem, om det så bare er en ting du kan være fortrolig med nå. Det er syke tanker, men det er ikke noe å bekymre seg for -egentlig, hadde det bare vært så lett. <33

    SvarSlett
  8. Huff, jeg må nesten le. Jeg kjenner meg sånn igjen...Men det er jo egentlig ganske trist at vi bruker så mye tid og krefter på å tenke sånn. For who cares, om rumpa er blitt større eller whatever vi bekymrer oss for at andre tenker. Det er sååå bortkastet energi! Senest i jula fikk jeg hetta for å pynte meg, vise meg frem. Som om noen skulle gidde å tenke de tankene, se på meg på den måten som jeg inbiller meg at de gjør. For gjør vi det med andre? Nei, nettopp. Det er rett og slett paranoid. Så, ja; jeg forstår godt at du er drittlei. Men da har jeg gode nyheter: da har du nemlig skjønt at det er tullete å bruke energien din på. Så yes, bare bestem deg for å gi blaffen rett og slett. Du vil merke at det er litt som å lukeparkere: det blir lettere og lettere jo mer du facer det. Og så blir det nesten litt komisk når du merker at du faktisk ikke bryr deg lengre! Klem fra *C*

    SvarSlett
  9. Kristine, jeg tror ikke det er spiseforstyrrelse som gjør at du i perioder tenker på rumpa di!

    Jeg har en periode nå hvor jeg synes magen min er altfor stor, og skulle ønske jeg kunne gjøre den mindre ved hjelp av... ostehøvel :D

    Husk på at du skal drite i hva alle andre synes :D bortsett hvis det er positive tilbakemeldinger, de bør mottas med stor glede!

    Jeg forstetter å elske måten du skriver på, utrolig herlig. Du får meg til å trekke på smilebåndet, selv når det du skriver ikke handler om noe som er morsomt, men den lille humoren hjelper bestandig, gjør den ikke?

    Ha en herlig helg, og kos deg med noe godt å spise, og et glass vin (eller to).

    Mange klemmer fra Linda

    SvarSlett
  10. Vamp:

    Jungelboken FTW! Målet er å sprade rundt som Mowgli i en liten rød shorts uten en worry. Eventuelt jeans og tanktop. LOL! But seriously, I like the motto!!
    Face, face, face. Jeg måtte slette profilen min pga intens angst for noen år siden. Oh lord. Taklet ikke at noen så bilder av meg, og taklet i hvertfall ikke alle de stygge bildene som folk tagget. Og hvor sær er man vel ikke om man fjerner en tag? Så jeg slettet hele shiiiten. Men nå er jeg back up and running, først med en ekstremt restricted profil, nå med en helt normal. Wall og greier har jeg. Ikke så mange bilder der, men det gjør meg (LOL) ingenting ☺

    Du har obviously et litt forvrengt syn på bildene av deg selv. (Sorry, det var ikke frekt ment). Tror det lureste vi gjør er å keep going uten å obsesse. Så gir vi kanskje mer F etterhvert.

    Loves you, Mowgli! <3<3<3


    Marte:

    Jeg kjenner MER på den følelsen også, Marte. Innimellom så liker jeg å ha litt rumpe og lår (og pupper), føler meg mer kvinnelig enn på lenge. Og du har sikkert rett i at mange synes hofter er pent (jeg synes jo det selv!!!) Det er jo et av tusen paradokser i mitt hode. Andre er finest med rumper og hofter. Me not so much. Jeg tror det fortsatt er kontroll som henger igjen, jeg er redd for å miste styringen helt. Men det handler også om utseendet.

    Å. Du er GOD! Du er så inspirerende, Marte! Virkelig! Og kanskje ser jeg bedre ut nå enn jeg gjorde. Skal prøve å minne meg på det. Pluss at jeg vet at jeg faktisk vrenger litt på virkeligheten fortsatt (noen dager er den ikke så stor, plutselig eser den og tar opp…. hele hodet. Og skjønner jo at det er teoretisk umulig).
    TAKK! Og god helg til deg!


    Queen Laila:

    Gotta love us, for sure. Du = herlig! Queens of big hips ☺ I like it!

    Nei, det er nok ikke så lett å få bein til å skrumpe inn. PORØSE blir de, men ikke “slankere”. Herregud, det er jo galskap… Tragisk! Tidkrevende og unødvendig bekymring. Nei, vi får finne oss noe annet å bekymre oss over. Noe vi faktisk kan løse, noe det kan komme noe konstruktivt ut av! For snakk om å pøse/sløse med krefter på noe som ikke leder til annet enn elendighet. Hadde all kroppsbekymring + effort to change kropper blitt brukt på noe annet så hadde vi sikkert hatt fred i verden. Eller… funnet opp masse cool stuff.

    Waste of time, my queen! You rock ☺

    SvarSlett
  11. Marthe:

    Det er egentlig ikke så veldig dumt…. Det ville ikke falt meg naturlig, men jeg kan jo tvinge det gjennom! Hvis en negativ liste kan dytte meg ned, så kan nok en positiv liste dra meg opp! Takk, Marthe! Det var en god ide ☺

    I teorien er det jo faktisk så lett. (Noen ganger skulle jeg ønske jeg “levde i teorien”). Takk, snupp! Du er supergod! Håper du får en kjempefin helg!


    C:

    Trist, ja, det er kjempetrist! Tragisk! Så mye viktigere ting å bruke tid og energi på.
    GODT POENG: Jeg dømmer aldri andre!! Aldri. Likevel innbiler jeg meg at andre har en mening om meg. Utrolig tullete! Som OM de bryr seg om rumpa mi! (Herregud, den har fått mye oppmerksomhet nå, har den ikke?? Stakkars!)
    Jeg skal gi blaffen! Jeg skal! Og lukeparkering var en fin sammenligning for jeg har så dreisen at jeg overrasker meg selv for tiden. Med den utviklingen vil jeg strutted med rumpa om bare…noen år. ☺ Gi blaffen, gi blaffen er første steg! Tusen takk, C! For at du forstår og er så oppmuntrende! GOD helg til deg ☺


    Linda:

    Ostehøvel?? Ikke dumt, ikke dumt. Men au au au. Du har nok rett i det, Linda, at det gjelder de aller fleste av oss, spiseforstyrrelser eller ikke. Slitsomt, men til tide vanskelig å unngå ☹

    Tusen takk, det var veldig hyggelig sagt! Uten humor hadde livet vært veldig kjedelig (og med det mener jeg ikke at min er så fantastic, altså). God mat og vin står allerede på menyen for helgen her, håper du slapper av og koser deg også ☺ Tusen takk for hyggelig kommentar og for at du leser! Hold deg unna østehøvelen, og ha en kjempefin helg, Linda!!!

    SvarSlett
  12. Hei Kristine!

    Jeg bare lurer på en ting: hva slags behandling går du i for spiseforstyrrelsen din? Jeg har nemlig prøvd så mye forskjellig behandling og ingen ting har ført frem. Så jeg skjønner ikke hva som skal hjelpe meg der ute.

    MVH
    sliten av spiseforstyrrelsen

    SvarSlett
  13. Hei!!

    Jeg har gått i mye forskjellig behandling, det jeg har fått mest ut av var da jeg gikk hos en psykiater som var spesialist i spiseforstyrrelser. I begynnelsen var jeg hos henne 2 ganger i uken (og samtidig ernæringsfysiolog en gang per uke) og gjorde mye "lekser" hjemme. Tankelogger, skrev ned følelser før og etter et måltider, og skrev egentlig mye generelt. Det handlet aller mest om å finne motivasjon for å bli frisk (i begynnelsen så jeg absolutt ingen fordeler med å kjempe). Tok meg LANG tid å bestemme meg for å gi alt, lenge gikk jeg i behandling uten egentlig å kjempe skikkelig.

    Mitt største problem var at jeg ikke turde å gi slipp på kontrollen. Og at jeg ventet på at noe skulle "skje". At det skulle fikse seg selv bare... jeg ble ferdig med å studere/fylte 25 år/et-eller-annet. Men innså til slutt at ingen ytre faktorer kunne redde meg. At jeg måtte kaste meg ut i det (enda så jævlig - excuse me - det var).

    For tiden veier jeg meg hos en lege, bare for å holde meg on track, og jeg ser en psyolog et par ganger i måneden. Har kontakt med behandlingsteam og lege i Norge via mail, telefon og når jeg er hjemme.

    Viktig å finne en man kan stole på, som man føler seg komfortabel med. (Men også huske på at man må gjøre mesteparten av "jobben" selv. At man ikke kan bli "reddet" av den "riktige" behandleren. Tenkte sånn en periode, you see, at hvis jeg bare fant "rett behandling" for meg, så ville alt gå på skinner og jeg ville få motivasjon servert på et sølvfat. Å bli frisk er en lang prosess, den er ubehagelig og tøff. Men SÅ VERDT DET).

    Ønsker deg ALT godt og masse lykke til!

    Håper dette var til hjelp! Hvis ikke, let me know!!

    SÅ verdt det!!!

    SvarSlett
  14. Check, check, check, file vekk hofter CHECK. Du er ikke alene. Jeg har brede hoftebein som, obviously, ikke forsvinner selv om man sulter seg, noe jeg selvfølgelig ikke trodde på før "jeg hadde erfart det selv" (og enda ville jeg ikke tro det), men de var der, de er der. Det er så frustrerende når bukser passer kjempe fint i låra, kanskje tillogmed er litt for store, også skal buksa kneppes igjen - No chance in hell! Det er en stoor trigger. Men jeg har funnet den smarte oppfinnelsen som er bukser med strech, LOVE THEM. også er jeg stor fan av leggings :)

    Som du sier, det å bekymre seg over sånne bagateller er virkelig bortkastet tid som man kunne brukt på så mye annet som faktisk er bra og fornuftig, som å ta bilder av seg selv x)

    SvarSlett
  15. Valiumsvalsen:

    Haha... Nei, er det ike rart, at bein ikke forsvinner med lite mat?? LOL. Jeg begynner også å bli fan av bukser med stretch, men noen har jeg vokst ut av, så jeg skal kjøpe nye soooooon. Fun fun fun! Og leggings er også supert, totally agree!

    Det er jo tragisk å tenke på hvor mye tid man kaster bort på å tenke over ting man IKKE kan gjøre noe med. No more, (nesten) no more!

    SvarSlett