Søk i denne bloggen

tirsdag 29. mars 2011

Let me AMUSE you with my NEWS

Snakk om å hype opp good news. Så du kan vel ikke bli annet enn skuffa??? Eller???
Uansett: for meg (meg meg meg) er dette tidenes beste nyheter:

Boken min er ANTATT. 
Av Aschehoug!



Halleluja...

(Den er på ingen måte ferdig. Eller halvveis ferdig. Eller 1/10-dels ferdig. Kanskje er den 1/100-dels ferdig).

Noe som betyr........................................................................................................................................... at jeg må gå i dvale.
For manus skal være ferdig til august. Jeg planlegger å flytte inn i en pysj, sy pysjen fast i en stol, feste stolen til gulvet. Og bli der. (Med Macen, da).

En del av meg vil bare kaste fra meg alt og sette i gang, grave meg ned, ikke dukke frem igjen før jeg er all done. Og da gjerne med et "perfekt" resultat. LOL LOL LOL. Men heldigvis for meg så er jeg litt mer fornuftig enn som så!
Denne boken skal skrives med nok mat. Nok søvn. Uten forhåpninger om å nærme seg noe tullete "perfekt" mål. Og med glede. (Og sikkert masse frustrasjon og tårer også. Jeg er ikke naiv). Men jeg har jo en tendens til å gi ALT på en litt vel ekstrem/idiotisk måte. Og kræsje. Og dette er for verdifullt til det. (Hell, jeg og min helse er også for verdifullt til det!)

Tipper resultatet til og med blir BEDRE jeg. Med næring og søvn enn det ville blitt uten. 

Det er skremmende og fantastisk på en gang! Jeg tror egentlig ikke det har gått opp for meg. Men nå skal jo den boken SKRIVES også, da. Så jeg må kanskje roe meg ned på feiringen. Det er kanskje på tide å innse at jeg faktsik snart må sette meg ned. Og begynne. (Skummelt. Jeg må bare... Jeg må bare... Gjøre alt rundt meg perfekt først?? (Assosiasjoner til hvordan alt måtte ligge hundre prosent riktig og være skinnende rent for at jeg skulle kunne spise noe før i tiden). Oh no. Sånn kan jeg ikke begynne!)

Merkelig hvordan jeg gikk fra å ha NULL gående for meg (og da tenker jeg på hverdagslige ting, som sosial kontakt med andre mennesker etc) for ett år siden. (Med mindre "tvinge seg selv til å gå en liten tur en gang i blant" kan kategoriseres som "gående". Og det kan det faktisk. Når jeg tenker meg om).
Men nå skjer det masse hyggelig sosialt (ikke i nærmeste fremtid, da), masse hyggelig på nett, og (kanskje, hvis jeg får det til, noe jeg skal gi "passe" (ikke ALT) for å gjøre) så vil jeg kanskje også få gitt ut en bok??

Jeg ser for meg at ti år med mye DRITT kanskje kan avsluttes med noe positivt! At jeg kan se tilbake uten å bare fokusere på alle studiene som ble avsluttet, studielånet, alle mulighetene som forsvant, alt jeg gikk glipp av, alt jeg fucka opp etc etc etc.
Og isteden faktisk være stolt av at jeg (forhåpentligvis, please please please la meg få det til) har klart å få noe positivt ut av det. In the end.

Og så???

Move on.

Men til poenget:
For å komme i mål må jeg kutte ned på blogging. Først tenkte jeg to-tre innlegg per uke. Men tror heller jeg vil se det an???
(Ikke at å klæsje ut et innlegg tar så lang tid i seg selv. Men bruker timevis på styling, skjønner du, før jeg tar bilder. Som du ser under her...). Neida. Men det tar faktsik litt tid.

Da er det vel bare å starte, da? Å skrive "på ordentlig"?
Som du ser har jeg IKKE pønta meg for anledningen... LOL!

Styling, ja... 
Sminke?? Check! Kule klær?? Check!! Stylet (ahem... nyvasket) hår?? Check! 
No???

Wohooo...

WISH ME LUCK!!!
Jeg trenger det, jeg trenger det, jeg trenger det!!!

Og hvis jeg er borte en dag eller to så er det vel bare et godt tegn? 

mandag 28. mars 2011

Ikke bare lett uten internett

Tilbake i Dublin.
It feels GREAT. (Rutiner, vettu. And my bed). Enda jeg allerede savner alle mennesker og Dino like a crazy banana.


En liten uke i Norge var fantastic!
Har jobbet en del. Men også kost meg med søsteren min, familien min, hatt panikkanfall på sofaen til en stakkars venninne (men herregud, det gjorde jo ingenting, sikkert kjempestas å ha besøk av en nevrotisk person når man har hjernerystelse og egentlig burde ligget i et mørkt rom, right??), flotta meg på hotell med Bear (var spesielt flott da jeg ramla inn kl 7 søndag morgen), drukket vin og rosa champagne, ledd meg ihjel av en filosof (hello mister!).
Og spist vafler med niesen min på to og et halvt. Eller gafler, som det tross alt heter. 

Noen dager uten internett (jeg tok en liten pause fra fredag-søndag) var litt traumatisk og litt deilig. Sikkert lurt. Men man blir søren meg avhengig??? Av å "sjekke" alt mulig hele tiden?

Ser ihvertfall at jeg har sånn omtrent 106 ubesvarte meldinger på Facebook... Folk er så gode som skriver oppmuntrende ord til en person de ikke kjenner??? Og jeg har obviously dårlig samvittighet fordi jeg ikke har svart.
Men skal bare oppdatere meg litt på jobb. Og så skal jeg svare både på FB og mailz. (Good, good).
Og i kveld: Støvsuge, vaske, fylle kjøleskapet (important) og pakke ut. Fun stuff. (Hvis man hører på lydbok så er det faktisk det).
Og så skal jeg gjøre det aller, aller, aller beste jeg vet. Jeg skal lage en PLAN. Herregud, jeg gleder meg. 

Nå begynner denne bloggen å bevege seg farlig langt vekk fra spiseforstyrrelser, nesten i fare for å falle i en annen kategori??? (Sminke, hår?? "I dag har jeg... I helgen har jeg..."). Dårlig, dårlig, dårlig. Uinteressant. I'm sorry.

Men håper det bare betyr at livet endelig er fylt av mer meingsfylte ting enn KCAL???
(Hvis "vaske gulv" faller i kategorien meningsfylt??) 

Og den forstyrrede delen kommer nok sterkere tilbake. Don't you worry.

Har forresten en gledelig nyhet. (Gledelig??? Ekstremt fantastisk more like it! For meg, altså!)
Men må la den synke inn litt først, må la den gå opp for meg først. Litt mer ihvertfall.

Forteller mer imorgen!

Fra hagen! It's SPRING!

Happy Monday to you!

fredag 25. mars 2011

I går + mitt hår

Tusen, tusen takk for alle hyggelige kommentarer i går!  
Det betyr SÅ mye for meg. Å snakke om så private ting på TV er litt skummelt, men med så mange snille tilbakemeldinger ble jeg faktisk IKKE paranoid etterpå. Så TAKK!
(Egentlig ganske utrolig? Jeg, som før overanalyserte tonefallet i stemmen min hvis jeg sa "hei" til noen. Ble det feil? Herregud, ble det helt feil?? Mens i går sa jeg mer enn bare hei... Og ble bare fire-komma-fem-prosent paranoid etterpå). Good good.

Bortsett fra at jeg snakket med en stemme som ikke var min, rota det til og så ut som en hamster så gikk det jo greit. Ha. (Jeg prøver ikke å fiske etter: "Nei, Kristine, du ser mer ut som en kanin enn en hamster. Og du har ikke rar stemme". For jeg vet jeg har det).

Utrolig hyggelige mennesker på TV2 som fikk meg til å slappe av. (Ihvertfall litt). Fikk pute i ryggen og greier.
KariAnne Vrabel var utrolig god og hyggelig (som gjorde alt mye enklere)!
Dessverre fikk vi ikke svart på alle spørsmålene som rant inn. (Hadde bare en PC på deling og det kom mer og mer etterhvert som vi svarte). Tydelig at MANGE mennesker sliter med spiseforstyrrelser, på den ene eller den andre måten.
Jeg tror egentlig alle kjenner/vet om en eller annen som enten har eller har hatt en spiseforstyrrelse. 

Anywhooo. 

Men herregud, vet du hva jeg presterte å si igår? Flere ganger? 
"Jeg ser ikke så pen ut til vanlig, altså". 
Noe som selvfølgelig skulle forklare at jeg vanligvis ser ut som et takras, at dette er "as good as it gets", at neste gang noen ser meg så er det med flatt hår, ettervekst, bleik hud, og enten for mye eller for lite sminke.
Men herregud. Det høres jo isteden ut som om jeg innbilte meg at jeg var så jævlig pen... LOL.

Greia er vel at jeg nesten ikke har sminket meg de siste årene, (med visse sjeldne, mislykkede forsøk), og så ble jeg stæsja så innmari vettu. STAS for en som meg.
Før hadde jeg jo ikke tiiid. Dessuten fortjente jeg jo ikke sminke. Herregud, folk ville vel bare LE, om de så at jeg prøvde å bli "pen", jeg som var så jævlig uansett?
Tiltrekke meg oppmerksomhet?? Nei takk.
Trange klær og stæsja hår? Hvem trodde jeg at jeg var??
På med svart joggedress... og blå-lilla-svarte ringer under øynene. Najs.

Tragiske, tragiske, tragiske tanker...



PS:

Vil egentlig oppklare en mini-ting. En VG-journalist skrev for lenge siden at "Kristine blogger seg frisk", og den hang litt igjen i går. Ikke mine ord.
Jeg har aldri sagt at blogging i seg selv gjør meg frisk. Behandling, støtte osv har gjort meg friskERE. Og blogging har vært et verktøy i prosessen, har gjort det enklere for meg å være ærlig og gi slipp på skam.
Så var det oppklart, hvis noen trodde jeg var så naiv at jeg tror blogging i seg selv kan kurere en psykiatrisk lidelse.


Nå må jeg vaske håret... It sucks... 

Igjen: Tusen takk for all støtte!!!

Ha en super helg! For dere er suuupre!

onsdag 23. mars 2011

Oppleve meg streve (og hopefully overleve) en morgen på TV?

Du har sikkert alltid drømt om å se en nervøs høne på TV, har du ikke? Well. Nå har du sjansen. (You lucky thing!)
Imorgen kan du se meg plapre (mest sannsynlig usammenhengende, men herregud, det er jo bare for å gi deg en god latter, liksom) om meg selv, spiseforstyrrelser og blogging på TV2 God Morgen Norge.

Det største problemet er selvfølgelig:
Hva skal jeg ha på meg??? Joggedress (noe jeg trives litt for godt i) er lilksom ikke heeelt hot, is it?

Før jeg reiste fra Dublin fylte jeg en koffert med "gamle" klær, med "fine" klær fra før jeg ble syk, som faktisk passer.  
Så det blir meg i normal vekt med normale klær. (Og innser at det høres innmari spennende ut...).


Men must ask a favour.
Kan du imorgen tidlig sette deg i meditasjonsstilling? Kan du sende gode tanker, rosa lys, healende krefter (har en stor kvise i panna jeg helst vil ha vekk) og "positiv" energi?

Send gjerne litt ro også. Og intelligens.
Og evnen til å stoppe å snakke når man har sagt det man skal si, istedenfor å fortsette i det uendelige fordi man rett og slett ikke klarer å innse at nok er nok.

That's all I ask.

Og det er ikke å forlange for mye, er det vel?

mandag 21. mars 2011

Must pack Mr. Mac

Jeg har vært hos legen og funnet ut at jeg tam-ti-tam-tam... de siste tre ukene har gått opp enda 2 kg.
(Vi har bremset litt på veiing. Først hver uke, så hver tredje. Men fra nå av - fordi den ikke hadde stabilisert seg likevel - annenhver).

Har utrolig lyst til å si at jeg er "superflink", at jeg stresser mer med at jeg skal reise om et par timer og ikke har pakket ferdig at all (det ligner ikke meg, nei) enn med at det er en større Kristine som lander på Gardermoen enn sist...
Eller at jeg stresser mer med et eller annet som er viktigere enn ... enn ... noe så patetisk som vekt...

Men men. Sånn er denne sykdommen. Betrygger meg med at vekt symboliserer mye annet shiiit.

Men vet du hva som er slitsomt?? Være litt skuffet fordi vekten går opp SAMTIDIG som man (man=jeg) er skuffet fordi man er skuffet??

Hva betyr egentlig det, I ask?? At jeg vil bli frisk? Men at den stakkars hjernen min henger litt etter i svingene??

Men, herregud, hva hadde jeg egentlig ventet meg? Jubel? Selvfølgelig er det fortsatt vanskelig at vekten går opp. Jeg har jo ikke mirakuløst fått et nytt hode som sier "pytt pytt, en kilo her og en kilo der".
(Er det supergøy for NOEN/hvemsomhelst å fly opp i vekt, trosse alle "idealer" egentlig?) 

Fremskritt: Jeg hylte ikke, gråt ikke, knuste ingenting på legekontoret. (Ahem, har heller aldri knust noe som helst på et legekontor. Bare hatt lyst). Og har ingen planer om å hoppe over måltider eller løpe fra meg selv.

Det er ingen krise. Ingen krise. 
For jeg TIPPER at flyet likevel klarer å lette, liksom. 

Must put stuff into suitcase now. And get my confused self to the airport.

Håper du har/får en fin-fin dag!! And my apologies for wasting your time med usammenhengende BABLING. Brukte mer tid på å lage fine farger enn på å lese gjennom. Så dette blir en øvelse i å poste uten å overanalysere hva som faktisk står her. Uæh.  

fredag 18. mars 2011

Bakom grusom sykdom


(Noen av) de som aldri har gått på en smell har lett for å tenke at de med psykiske lidelser egentlig burde skjerpe seg. This is a fact. 

Hvor vanskelig kan det være, liksom?
Bare stå opp av senga og "smile litt" hvis du er deprimert? Bare gå ut døra hvis du har angst av et slag? Bare spise hvis du har anoreksi? Bare slutte å kaste opp hvis du har bulimi? Bare spise mindre hvis du er en som overspiser? Bare slutte å låse døra femti ganger hvis du har en tvangslidelse?

I teorien? So easy. Det er jo bare å skjerpe seg? Bare å slutte?

Stigma er dritfarlig.

Spiseforstyrrelser er da bare slanking? Bare en barnslig og dramatisk måte å få oppmerksomhet på? Et ønske om å se like smashing ut som en kjendis? Hvor patetisk går det an å bli, liksom?

Åja.

Mmhmm, men seriously:
Hvor mye vanskeligere er det vel ikke for en person å si: JEG HAR SPISEFORSTYRRELSER når den generelle (og ja, jeg generaliserer) oppfatningen er at man enten er ute etter litt attention eller at man er ekstremt overfladisk?
Eller enda verre: At man faktisk er alvorlig syk. Men at det også er ALT man er.

Jeg tror spiseforstyrrelser er ekstra utsatt for stigmatisering (og kanskje tar jeg feil). Det er som om det går et skritt lenger. Som om vi blir sykdommen. Som om vi mister annen identitet.
Vi har ikke sykdom. Vi er den.
Vi er en anorektiker. Eller vi er en bulimiker. Eller vi er en overspiser. Og alt vi bryr oss om er mat, ikke-mat, kroppen vår, oss selv.

Passet påskrevet.

Er det sånn mtp andre sykdommer?

Kaller man noen for “angstere”? Eller “tvangslidere”? Eller “deppere”?
Sier man ikke heller at de lider av angst, tvangslidelse, depresjoner? (Og her valgte jeg bare helt tilfeldige lidelser). Har jeg rett i at de ofte får beholde en individuell identitet, utenom sykdommen? At de ikke identifiseres med a/t/d på samme måten?

Med spiseforstyrrelser behandles man ofte som en sykdom. Som om den personen man var før, og innerst inne fortsatt er, ikke lenger eksisterer. Er det fordi den er så gjennomsyrende? Fordi den påvirker både kropp og sinn? (En av få psykiatriske diagnoser som både er psyksik+somatisk, er det ikke?) Fordi man faktisk blir litt enspora/skrudd i hodet? (No offense to anybody).

Fordi vi tviholder på trygghet, kontroll, overlevingsmekanismen vår? Fordi det utad virker som om vi vil ha sykdommen?

Anorektiker/bulimiker/overspiser er alt jeg er, alt jeg vil være? Ikke våg å ta det fra meg!

Et håpløst tilfelle?

Da noen behandlet meg som en "typisk" anorektiker som var så "fucka" at jeg ikke visste mitt eget beste? Da falt jeg enda lenger.
Men da noen så tvers igjennom sykdom, så meg, bare meg, bak alt tull, trass, sinne - you know - det litt "gale"? Da ga det meg håp, motivasjon til å kjempe med den delen av meg.
Hvis andre trodde på meg, så trodde jeg også litt mer på meg selv.
Alt er lettere når man føler at man blir sett og satt pris på for den man er. Når andre skiller mellom sykdom og person kan man lokkes litt frem.

Selv om det føles som om man trenger spiseforstyrrelsen for å overleve, så betyr ikke det at man innerst inne vil være syk. 

En sykdom er bare en rekke symptomer.
Man kan lide av en sykdom. Men man er ikke sykdommen.


Og hvis dette ble usammenhengende så er det fordi jeg skriver i en rasende fart fordi jeg skal ut og feire noe veldig hyggelig!!

Noen som er uenige? Enige? 

 
I at det er vanskeligere å "stå frem" pga stigma?
Eller at man blir behandlet som om den "friske/gamle" delen ikke eksisterer? Som om man ER diagnosen og ingenting annet? 
Ønsker DEG en riktig-riktig-riktig god helg! 

torsdag 17. mars 2011

Hooray for Paddy's Day

I dag er det St Patrick's Day, Irenes nasjonaldag som feires med parader....


... og... Guinness. Og alt som er grønt.

Akkurat i dag er Dublin KAOTISK. Men også til daglig er det en livlig by.

Full av mennesker, summende stemmer, latterbrøl, gatemusikkanter. Damer som selger bananer fra barnevogner, epler fra store kasser på fortauet, blomster fra bøtter de bærer på magen. Folk strømmer ut og inn av butikker, hilser i øst og vest, nikker, stanser og prater. Jenter i skoluniform drar skjørtet høyere opp etter skoletid, surrer tyggisen rundt fingeren og går i klynger, grønne uniformer, rød uniformer. Innimellom trasker en stakkars hest (jeg sier stakkars fordi de blir skræmt av alle bilene) med vogn gjennom gatene. Hver gang noen går ut av en pub (det er puber overalt) for å ta seg en røyk hører man støyende stemmer, glade stemmer, latter, latter, latter der innenfra før døra slår igjen.


Irer er ekstremt avslappet til det meste. Let me give you an example:
En gang gikk jeg sammen med en venninne mot universitetet etter en lang lunsjpause. En jente ropte på henne, kom løpende mot oss, og så var det klemming og kyssing på kinnene og "it's been ages!!!". Det viste seg å være en gammel venninne, de hadde ikke sett hverandre på fem-seks år.

Samtalen gikk mer eller mindre sånn:

Jeg skal gifte meg, ropte jenta.
Hviiin og hyyyl. Og: Gratulerer! Og: Med hvem?
Du vet ikke hvem han er, men det er på lørdag!!
OMG!! Så gøy! 
Kommer du???
På lørdag??? Om tre dager??
Ja!! Kom, du må komme!!! Gi meg mailadressen din så sender jeg invitasjon i kveld! Har du kjæreste?
 
Her tar man ting på sparket! Og det ække så høytidelig!
(Kontrollfreaken i meg fikk jo helt sjokk, hvem inviterer en som ikke engang visste om forlovelsen i bryllup bare et par dager i forveien, lizzom?)

Men "poenget" (i den grad jeg har et poeng her):
Irer er blide, livsglade mennesker. (Og jeg snakker obviously helt generelt). Vennlige, pratsomme, varme, interesserte, relaxed og blide.
Folk gjør mye ut av seg, de er høylydte, liker å klemme på hverandre, ta biter av hverandres sandwich, slurker av hverandres øl, overnatte på hverandres sofa.

De tar ting på sparket, de bekymrer seg lite, "alt ordner seg".

Med andre ord:
De er alt jeg ikke var da jeg var syk. Og egentlig "alt" nei egentlig ikke alt jeg vil være. 

(OK, da, mye av det jeg vil være. Jeg har ingen ønsker om å drikke bånski av andres øl eller bli invitert i bryllup på veldig kort varsel. Eller selge bananer ut av en barnevogn. Men jeg vil gjerne ta ting litt mer på sparket, ta livet litt mindre høytidelig. Og joda, jeg vil gjerne klemme mer enn jeg gjør. Og smile litt mer, da).

Så dette var vel egentlig en liten hyllest til Irland på nasjonaldagen (men jammen fikk jeg ikke lurt inn meg selv og spiseforstyrrelsen her også???)
 

Happy Paddy's Day

onsdag 16. mars 2011

Sweet treat on receipt

Da jeg studerte ernæringsfysiologi hadde vi et fag vi kalte Diet(etics)-lab. Vi lærte å veie hverandre (på sånn gammeldags vekt, you know, klakk, klakk, klakk), vi lærte å måle fettprosent med de forferdelige klypene (som jeg fortsatt har mareritt om) og vi stilte oss på kroppskomposisjonsapparat (hva heter det igjen?? Sånn med elektroder, som skriver ut "kvitteringer"?) som fortalte hvor stor del av kroppen som bestod av vann, bein, muskler.

Og selvfølgelig... FETT.

OMG. Onsdager, klokken 2 var enten et RENT helvete (å stå halvnaken foran en klasse med klyper i ryggen, å få vekten sin skrevet opp på tavla?). Men det kunne også være GLANSØYEBLIKK for spiseforstyrrelsen. Lavest vekt? Really??? How very thrilling!!!

Det var forsåvidt på en vekt i en sånn time at jeg åpnet øynene mine for at absolutt alle andre (psykiater+lege+Bear+++) muuuuuuligens hadde litt rett? Kanskje ikke helt optimalt miljø for Kristine å bli frisk fra en spiseforstyrrelse i???

Men uansett.

I disse lab-timene lærte vi å ta diet histories (kostholdshistorier??). Vi intervjuet hverandre i par. En var pasient, en var "ernæringsfysiolog in action". Poenget var å finne ut av hva pasienten hadde spist dagen før/hva pasienten spiste i løpet av en typisk dag.

En i klassen, lets call her E, var pasient først, og jeg spurte:  

"Hva spiste du igår?"

Og så ramset hun opp.
Frokostblanding med banan og melk, juice, eple, kaffe. Grønnsakssuppe og brød med smør. Fem kjeks med peanut-butter. Bakt potet med bønner. Etc etc etc. Something like that.
(Vi snakket MYE om mat, you see, visste hva alle i klassen spiste til frokost, for eksempel. Weird).

Så var det meg. Og jeg måtte jo legge på litt her og litt der for ikke å fremstå som en total freak (eller løgner, for hvem ville vel tro at jeg med min enorme kropp levde på altfor lite mat?) 

Men her kommer poenget mitt. (Det store, spennende poenget du sikkert har ventet på).

Da vi var ferdige sa professoren at hun veddet på at ALLE, absolutt ALLE, måtte ha glemt noe.
Det mest typiske, you see, var at pasienter glemte en kjeks her og en øl der.

Hvor mange av dere, spurte hun, drakk en cappuccino i løpet av skoledagen? Som dere glemte å føre opp?

Oooops. Flere hender i været.

Hvor mange gomlet på en gulrot, en kjeks, a piece of toast mens dere laget middag fordi dere var så sultne?
Hvor mange drakk vin til maten?
Hvor mange spiste sjokolade til Desperate Housewives?
Og hvor mange koste seg med en liten sweet treat etter middag?

Etc.

Hender i været. E hvisket at hun både hadde spist en halv pakke kjeks i sengen og drukket en latte på bussen på vei hjem.

Jeg var SJOKKERT. (Når det gjaldt ting relatert til mat skulle det ikke mye til).

Hvordan var det mulig å spise noe og så glemme det etterpå??
Oooooops, jeg spiste visst et eple i går som jeg har glemt i dag??? Var det virkelig mulig???

Jeg hadde regnskap, nøyaktig regnskap, over hva jeg hadde spist de siste dagene, ukene. Visste nøyaktig hvor lenge det var siden jeg sist hadde spist brød, tomat, kjøtt, spinat, brownies, slangeagurk. Visste ikke bare hvor mange kaffe latte jeg hadde drukket, men nøyaktig hvor mange milliliter melk de inneholdt. Visste ikke bare hvor mye mat jeg hadde spist, men nøyaktig hvor mange gram. 

Det var vel større sannsynlighet for at jeg glemte hva jeg het eller hvor gammel jeg var eller hvilket land jeg kom fra enn at jeg "glemte" hva jeg spiste til lunsj dagen før?? Eller "glemte" en liten sweet treat?

Men det er visst vanlig, det. 

Herregud, tenkte jeg. (Smartass).
Alle som må tenke seg om to ganger etter å ha fått spørsmålet: "Hva spiste du til frokost i går?" er noen stakkars idioter.

LOL.

Men... poff... det er vel ganske tydelig at det var en helt annen som var nettopp det... (who? What?)
(OK, da, ikke idiot. Men en stakkar uten særlig mye glæde i livet? Oh jess. Kult å skryte av at man husker alt man har spist når det faktisk er det eneste man husker...).


Takk og lov har jeg IKKE kvitteringer som ramser opp hvor stor del av meg som er vann, bein, muskler og fett i bagen min these days.
Men heller prisen på lots of lovely food.



Og hvis du spør meg hva jeg spiste til lunsj i går, så må jeg faktisk (helt ærlig) tenke meg om i mer enn tre sekunder. 
Og innimellom tar jeg meg en snack nesten uten å tenke over det, uten å sjekke tiden, uten å regne ut om det er "forsvarlig" i forholdt til hvor lenge det er siden jeg spiste sist (bør jeg være sulten nå?) eller hvor lenge det er til middag (too close?) eller om det egentlig er lurt utifra hva jeg spiste i går/forrige torsdag/i hele 2009 til sammen. 

Baby steps, baby steps, baby steps. Til den dagen jeg spiser cookies mens jeg lager middag og våkner uten å ha husket at jeg bælma innpå en flaske vin til maten! 

Ha en super onsdag!   

mandag 14. mars 2011

Essensen av mensen

Jeg har herved ("essensen av mensen") tråkket langt forbi "jeg-er-patetisk-grensen". Velkommen skal du være til å lese tidenes tåpeligst tittelerte blogginnlegg. As promised.

Forventningene til innholdet er vel sånn ca på null? (Suits me just fine). 

La oss starte med et passende bilde fra tiden da jeg hadde rødt hår. Og jada, du må gjerne kalle meg tante...



Men herregud, hvis du er så uheldig at du gikk glipp av den store dagen (i november, da mensen bestemte seg for å gjøre comeback etter seks/syv års pause) kan du lese om den HER.
Exciting stuff. Exciting stuff. (Håper du har merket av i kalenderen? Røde roser mottas med takk hvert tiårs-jubileum).

Mensen betydde at vektoppgangen var en realitet, at jeg ikke lenger var i grenseland. Det betydde selvfølgelig IKKE at jeg automatisk var frisk, (eller i det hele tatt bedre). Men at kroppen koste seg litt mer enn før. (Spes magen var krampaktig happy på mine vegne).

Kort sagt: En ambivalent opplevelse. Sorg (ja sorg) over å "miste sykdom" (dere med spiseforstyrrelser forstår sikkert hva jeg mener) og glede over å nå et mål, over å ha kommet videre, over å ha en friskere kropp.

Så fulgte en liten skryteperiode da jeg følte meg utrolig ovenpå og sterk og "flink".

Men så mistet jeg litt motivasjon. For frem til da hadde målet vært å få mensen. Og der var den, gitt. Og hva var poenget med å fortsette å spise?? Var jeg ikke "feit" nok som jeg var, kanskje?
Well. Poenget var å beholde mensen. Visstnok er det ekstremt vanlig å få den en gang, roe seg ned med maten, og så... loose it all over again.
"So keep going", fikk jeg beskjed om hos legen. Which I did. Og nå har jeg hatt mensen fem måneder i strekk. Nesten på dagen.
Og jeg har fortsatt å gå opp i vekt. (Til tross for min overbevisning om at grensen var nådd i det jeg kjøpte tamponger og bind, at da var det punktum-finale no more weight-gain. Men bare fordi kroppen fungerer bedre, fungerer den ikke nødvendigvis optimalt). Det har gått saktere. Men jeg har gått mer opp.

Men poenget med dette innlegget, eller skal vi si: selve essensen av dette innlegget, er at det de siste fem månedene har skjedd en del forandringer. Kanskje kan ikke alt relateres til den store dagen i november, men det er som om den likevel utløste en rekke positive changes. Og det må man jo sette pris på:

Jeg føler meg mer jentete/kvinnelig. (Å herregud, for et ord, men hva skal jeg ellers skrive, da??) For lenge siden kunne jeg ikke brydd meg mindre om at venninner ba hverandre om å få tamponger. Jeg var annerledes uansett. Jeg var ødelagt/passet ikke inn/var ikke som andre. Det angikk meg ikke.
Men så, da jeg faktisk ville bli frisk? Da ble jeg lei meg en gang en fremmed jente spurte om jeg hadde en extra tampong på toalettet på en café, da kunne en reklame på TV få meg til å føle meg utenfor alt og alle. (Noe jeg forsåvidt gjorde på flere områder).

Jeg elsker (dessverre) ikke kroppen min. Men føler at "litt former" ikke er verdens undergang. Jeg kan til og med sette pris på at jeg har litt større rumpe, for eksempel. Det gjør ingenting. (Dette er fremskritt!) Jeg skal ikke ødelegge ved å nevne hva jeg synes om det som legger seg andre steder. Men det er heller ikke heeelt krise.

Etter at vekten stabiliserte seg har humøret mitt gjort det samme. (Nesten). Jeg våkner generelt i godt humør. Uvant. Før rakk jeg å stresse allerede før jeg åpnet øynene, følte at dagen var overveldende allerede før den startet. Let me tell you a secret... Noen ganger snoooooooozer jeg. OMG. Det hadde ikke skjedd for noen måneder siden, jeg spratt opp som om jeg var en soldat eller no. Nå vil jeg helst ligge litt til. LATE meg. Selvfølgelig spretter jeg opp etter en runde snooze likevel, jeg må jo rekke frokost, but still, but still, but still fremskritt.

Jeg føler at jeg hører mer til i verden. Jeg føler meg utrolig mye sterkere. Jeg føler at mat (ikke all mat, men mer og mer mat) er BRA for meg.

Jeg er rett og slett mer stabil. Jeg fungerer bedre. Og selvfølgelig er ikke alt relatert til mensen. Men det var først etter comebacket at jeg klarte å roe meg litt ned. At tankene rundt mat og kropp ble kraftig redusert. At tvangstankene begynte å ta seg lange pauser.

Så det var min "første mensen" nummer to. Første gangen var jeg 13 år og ble hysterisk. Andre gangen var jeg 27 år og ble enda mer hysterisk.

Jaja. 

Forresten:
Dagen etter fikk jeg Dr.-Martens-Hello-Kitty-sko av Bear. Skulle ønske jeg fikk presanger en gang i måneden. Men det finnes liksom grenser for hvor mye man kan feire en oppblåst, litt irritert person (som fortsatt har behov for å "skryte" av grunnen til "the biatsjyness").

Men jeg ser glad ut her, da:




Vet du hva forresten hva som skjer når man skriver sånne ting på en blogg som leses av en del kjentfolk?? Man får SMSer som: "Gratulerer med dagen, stooor jente", "Grattis med tante rød" etc etc etc. Fun. Fun. Fun. Flaut? Jess. I felt so silly. But it was also hilarious.

Happy Monday to you! 

lørdag 12. mars 2011

Balloons and macaroons

Jaja, ett år eldre. (Som egentlig ikke betyr noe, I know). Det er som nyttårsaften, en rar markering jeg prøver å bry meg mer om enn jeg gjør. Men joda. I går fylte jeg år.

Noe jeg egentlig ikke liker. Vanligvis bryter jeg sammen ved tanken på at enda ett år har gått, tanken på at jeg har "kastet vekk" enda mer tid på å stikke kjepper i mine egne hjul, på å være destruktiv, deprimert, til tider selvmedlidende.

Ikke i år. I år var jeg realistisk. (Det vil si: Jeg satt ikke og stirret i veggen som jeg har gjort flere år på rad. Men jeg lagde heller ikke stor fest for meg selv med kaker og ballonger (som jeg forsåvidt ikke har gjort siden jeg fylte 17, for jeg har jo ikke fortjent, vet du. En tragisk tanke jeg heldigvis har slått fra meg).
I går/i år gjorde jeg som jeg ville. Og det jeg ville var å ta det helt cooool. Jeg stresset ikke, jeg jublet ikke, jeg fokuserte lite på at jeg hadde bursdag. Jeg var egentlig bare jævlig tilfreds. Med hvor jeg er på vei, med hvor jeg er. For bare ett år siden var jeg så sinnsykt på bærtur. Og det er jeg ikke nå. 

Kanskje hadde jeg planer om å være gift, ha høy utdannelse, ett barn på armen og ett i magen, en fantastisk jobb etc etc etc innen fylte... 28 da jeg var ung og naiv og trodde man kunne legge+følge planer av det slaget.

But u know what?

Akkurat nå er jeg utrolig glad jeg ikke har noen av delene. (Jeg har en fantastisk samboer, da, så den delen har jeg så sinnsykt i boks). Og hadde egentlig ikke sagt nei takk til en hund/katt. Eventuelt en dvergkamel (om de finnes), et pinnsvin eller en stuegris.
Men akkurat nå er jeg glad jeg ikke har ansvar for andre mennesker. Jeg har mer enn nok med meg selv. (Ganske umulig til tider, so I am). 

Jeg er friskere, sterkere, roligere og lykkeligere enn jeg har vært på lenge. Jeg tar vare på meg selv. Jeg venter ikke lenger på magi.
Og mer enn det kan jeg ikke ønske meg.

(Bortsett fra gode venner. Og dette kortet. Og den uslåelige kombinasjonen av at en av mine aller beste venner faktisk er så talented at hun har laget dette. JUST for me):

Konvolutten...

I love this.

Og jeg har funnet ut at jeg er den katten som sitter midt i kaka. Med champis og hatt. :o)

And who knows? Neste år feirer jeg kanskje med både balloons og pink macaroons?
(Jeg er ikke "helt der" enda. Men det er totally OK. Spes når jeg har en hel gjeng med katter som ikke har noe imot å vente).

Fortsatt god helg!

torsdag 10. mars 2011

No vacation for our generation

Vet du hva thaasophobia betyr?
Frykt/fobi for å kjede seg/for å være INEFFEKTIV.

Visstnok, surprise, surprise, er denne frykten vanlig. Flere og flere er tydelig livredde, myself included, for å sløse vekk tid, for å sløse vekk livet. (Jajaja... Jeg vet at jeg på mange måter satte livet på pause/sløste vekk dagene da jeg kun brydde meg om en ting, (i flere år), men jeg TRODDE selv at jeg var verdens mest effektive der jeg hoppet rundt. Og nå? Nå føler jeg at jeg må ta igjen. At jeg må gjøre opp for wasted time, at jeg egentlig ikke har et sekund å miste).

Mange er redde for å sitte stille, for å gjøre ting som ikke er produktive, ting som ikke gir RESULTATER. 
Alt må kunne måles. For tid er penger, tid er status, tid er prestasjoner.

Mange driver multitasking på høyt nivå, balanserer på kanten av full kontroll vs null kontroll. Og er det ikke litt kult å være super-busy, super-stressa??

"Jeg har bare syyykt mye å gjøre, syyykt mange baller i lufta på en gang?" (Snakker for en gangs skyld ikke om meg selv, altså. Ikke så mange baller her).

Ferier, fritid er å sløse med tiden. En undersøkelse gjort blant folk som jobber i City i London viste at 1/5 har mindre enn 2 timer for seg selv per uke. Per UKE! (Et par minutter i dusjen per dag, noen minutter på do, en 90-sekunders middagslur?)
Og at 1/2 kommer hjem fra ferie mer stressa enn da de dro.

Not surprised, really.

"Uansett hva jeg gjør er det andre som gjør mer".
"Tom timeplan gir meg angst".
"Jeg har ikke tid til å være syk".

Gamle jeg ville kjent seg igjen i alle utsagn. (Still do, to some extent).

Det er som om "å slappe av" eller "å kaste vekk tid" er den største synden man kan begå.

Makes a lot of sense. Jeg har gått på den smellen selv (riktignok spilte spiseforstyrrelsen hovedrolle, but still).
Jeg visste innerst inne at jeg var på vei til å gå på trynet, at jeg sang på siste verset. Minimalt med søvn, minimalt med mat, hode fylt av kcal, hat og tvangstanker, så mye stress (folk som skrek om at vi måtte yte mer, at dette prosjektet var det viktigste EVER, at hva vi gjorde der og da ville forme fremtiden som arkitekter, at vi måtte lære oss å jobbe under press. Folk som bestemte seg for å kutte tidsfristen med fem timer, eller legge til nye design i siste liten bare for å se hvor mange som knakk. Fun fun fun! Spiseforstyrrelsen ELSKET det). Jeg var så stressa at jeg ikke visste hva jeg het, at jeg mistet hår, at jeg fikk varme/stressutslett bare jeg nærmet meg universitetet. Anyways.
Det sier seg selv at jeg holdt på å kræsje, men jeg bare måtte fortsette. Jeg var LIVREDD for å bremse. For uten "kjøret mitt" (eller hva man nå skal kalle det), så hadde jeg ingenting. Hva skulle fylle hullet? Tanken på å sitte stille, være helt alene med meg selv, med tanker og følelser og annet faenskap var mye mer skummelt enn presentasjoner og skrikende arkitekter som levde for "space", som "pustet, spiste og drakk arkitektur".


Så jeg fortsatte. Og det tror jeg mange gjør. Jeg tror mange er redde for å bremse ned.

Visstnok kalles vi "burnout"-generasjonen. Vi er LIVREDDE for å roe oss, livredde for å kaste vekk tid.

Men hva er det egentlig vi prøver å rekke?

onsdag 9. mars 2011

Hello STATUS-yo-yo-QUO


Hei på deg!

Leste litt på min egen blogg i går (som jo er helt normalt å gjøre. Tenke på seg selv, skrive om seg selv. Og toppe det med å LESE om seg selv. Tiden som ”selvutslettende” er tydelig over for godt. La egoismen blomstre!).

Vel, inntrykket jeg sitter igjen med er litt rart. Enten deler jeg litt ”funny stories” fra ”da jeg var syk”. (Fordi jeg ikke kjenner meg igjen i personen jeg var da innbiler jeg meg at jeg er frisk. Noe jeg selvfølgelig ikke er. På vei. Men ikke i mål. Hva nå definisjonen på det målet er. Kort sagt: tusen ganger bedre, på vei til å bli enda bedre). Eller så er innleggene så overentusiastiske at du skulle tro jeg hadde skiftet personlighet.

Og her ligger ”problemet”. For livet mitt består ikke bare av kakeoppskrifter og ”da jeg gjorde ditt…, da jeg gjorde datt… da var jeg syk, da!””. Men kanskje en mellomting?

Så tenkte jeg skulle dele en liten status quo. Hva skjer akkurat nå? (Oooooooooh... Exciting stuff!).

Vekten har stabilisert seg. Den har verken gått opp eller ned de siste ukene, uavhengig av om jeg har spist litt mer eller mindre. Jeg veier meg fortsatt hos en lege (som lar meg droppe inn annenhver mandag uten å lage en big deal ut av det, which I appreciate).

Til sommeren skal jeg ta ny Dexa-scan (benskjørhet) og sjekke fertilitet. Jeg gruer meg som et h******. (OMG-Himalaya…)  

Jeg følger ikke kostlisten like slavisk, bytter ut med ting jeg har mer lyst på (for jo da, jeg har faktisk LYST PÅ TING, det er et MIRAKEL). Prøver meg også på nye ting.

Kaker, godteri skremmer meg fortsatt. Noen ganger klarer jeg, andre ganger klarer jeg ikke. Så lenge jeg spiser nok MAT er ikke søtsakan et problem. Foreløpig. På sikt vil jeg ikke ”hemmes” av noe. (Kall meg naiv. I’ll prove you wrong).

Og her kommer litt info i kategorien ”too much, hold det for deg sjæl, Kristine”: Jeg har hatt mensen FEM ganger på RAD. Etter (hvor mange, syv??) år uten. Jess, da. (Sånn BTW, føles som om mye automatisk ble litt bedre/lettere etter det. Det kan jeg forsåvidt skrive mer om senere. Hvis noen er interessert i at jeg dedikerer et helt innlegg til... "essensen av mensen". (Det ga ingen mening, men rimte veldig fint, da!)

Jeg er fortsatt ikke verdens mest sosiale person, noen situasjoner skremmer meg så mye at jeg hyperventilerer en smule. Jeg elsker, elsker, elsker fortsatt å være hjemme. (Sad?) Men jeg isolerer meg ikke som jeg gjorde.
Mange mennesker på en gang er tøft, men fint mulig. Å være sammen med gode venner er bare hyggelig.  
Jeg fungerer egentlig i enhver sosial situasjon, er bare ikke komfortabel all the time. Men ingenting er lenger umulig. I think. 

Noen ganger kan litt stresse balle på seg til å bli for mye stress – jeg mister rett og slett all fornuft når det går over en viss grense. Nå orker jeg ikke mer, nå gidder jeg ikke mer. Orker ikke at alt, absolutt alt, skal være så jævlig vanskelig. Orker ikke å hele tiden være på vakt, ”ikke tenk sånn”; ”det stemmer ikke”; ”jeg må spise selv om jeg ikke er sulten, selv om jeg ikke vil”. Vil bare slappe av i hodet og leve normalt. Er ikke livet utfordrende nok i seg selv? Hvorfor skal jeg ha problemer med alt elementært? I tillegg???
(Boo-hoo, I know). Men minner meg på hva som skjer om jeg ikke er obs hele tiden. And I don’t wanna go there. Så plukker meg opp igjen overraskende fort.

Innimellom blir jeg overveldet av ”livet”. Alle muligheter, alt som kan gå galt, alt som innimellom går galt. Det kan sende meg inn i en katastrofetanke-rekke. Eller et panikkanfall. Og da savner jeg spiseforstyrrelsen intenst, da kan jeg leke med tanken på å gi opp alt og kontrollere igjen, fokusere på bare en ting. Eller som jeg så utrolig pedagogisk sier til meg selv: ”få litt oversikt? Bare litt? Forenkele litt, Kristine. Ikke gå crazy, altså...". 
Mmhmmm? 
Men jeg drukner ikke lenger i de tankene, jeg har mer kontroll, jeg klarer å dra meg selv ut av det. Å skjerpe meg. Til og med uten hjelp. (Som i seg selv er et ti-mils-fremskritt). Og fort også. Tar meg ikke lang tid å se "det store bildet", og være back on track.

Kort oppsummert: Det går utrolig bra for tiden. Fremover. Men det betyr ikke at jeg ikke innimellom går på en smell. Forskjellen er at det smeller mer sjelden. At jeg klarer å reise meg igjen mye fortere. Og at konsekvensene ikke er langvarige. Jeg er ”flinkere” til å la det gå, ikke la en liten overdramatisk katastrofe smitte over på neste dag.

Yo yo...

Det er ikke lenge siden alt føltes helt helt helt håpløst. Hadde jeg lest dette for ett år siden ville ingen klart å overbevise meg om at det faktisk var skrevet av fremtids-jeg.

(Ooooh…. Sci-fi). 

Ellers har jeg mer å gjøre enn jeg pleier. Og savner å bruke mer tid på bloggen. Men men, jaja.  


Her var i hvert fall en liten update på den forstyrrede delen av hverdagen! 
Happy Wednesday to YOU!

mandag 7. mars 2011

Magazinejunk + chipmunk

Jeg har skrevet før at jeg pleide å føle at jeg kun levde i mitt eget hode. At jeg ikke levde i verden.

Jeg følte at jeg ikke hørte til i meg selv, eller i familien min, eller i vennegjengen min eller i klassen på universitetet eller i Irland eller i Norge eller i verden. (Da jeg hørte på radioen følte jeg at de snakket til alle andre ENN meg). Og det var ingen sunn følelse. Eller god følelse. Og det var absolutt ikke fordi alle "droppet" meg. Det var fordi det alltid var en tjukk vegg mellom meg og alle andre (inkludert meg og meg selv). Fordi jeg ikke tillot noen å komme nær meg (verken psykisk eller fysisk).

Det er ikke bra å bare være alene, ikke ha kontakt med noen.

Da jeg først begynte å studere var jeg glad i å gå ut å spise, gå på pub, gå på byen. Men etterhvert som planen, reglene, anoreksien tok over hodet mitt ble jeg mer og mer asosial. Jeg gikk på universitetet, satt sammen med den samme gjengen, men var ikke lenger en del av "gjengen". Jeg lo ikke, pratet lite, jeg var bare stressa fordi jeg egentlig burde løpt/jobbet/lest/vasket. Ikke sittet der og se andre spise og andre le og ikke helt forstå hva som var galt med meg?

De prøvde å inkludere meg, jeg aner ikke hvorfor de ikke ga opp. Kanskje gjorde noen av dem nettopp det, ihvertfall litt, da jeg ikke kunne sitte inne i kantina fordi det "fløy fettmolekyler i lufta som jeg kunne inhalere". (Jeg sa heldigvis og takk og lov ikke at det var grunnen). OMG. (Hvis du hadde kjent meg, og spesielt før jeg ble syk, så hadde du skjønt at dette ikke beskriver meg, I was (most of the time) a very happy person! Og jeg elsket mat).
Uansett, jeg trakk meg tilbake. Og gikk gatelangs i lunsjen for å forbrenne meg selv helt vekk. Eller jeg prøvde å jobbe hjemmefra så mye som overhodet mulig.

Oh joy.

Og da jeg sluttet å studere hadde jeg en periode da jeg ikke gikk ut i det hele tatt. At all.

Isteden leste jeg om kjendiser. Og artikler om dietter. Og innbilte meg at alle, absolutt alle i hele verden, i hele Norge, var på slanker'n. Alle var på vei til trening. Ingen spiste ditt. Alle levde på datt og bare datt. Why? Fordi alle kjendisene (ifølge SØPPELBLADER som ikke engang visste hva de snakket om) gjorde det.

Først da jeg "ble sosial igjen" forstod jeg at alle de forestillingene jeg hadde var fullstendig gale. Og nettopp det var problemet. Jeg innbilte seg sååå mye rart, og endte opp med å tro på det. Jeg baserte hele virkeligheten min på oppspinn.

Når man ikke kommer seg ut ser man ikke at folk generelt er normale. De spiser ikke bare goji-bær (fordi jeg leser om det på nettet), de trener kanskje et par ganger i uken (men ikke hver dag i tre timer som de jeg leser om i de mest ekstreme bladene), de feirer bursdager med god mat og drikke (og ikke med en eneste frossen drue bare fordi en eller annen kjendis (mest sannsynlig ikke) gjør det) etc etc.

De aller fleste ikke alle, nei, men de aller fleste lever normale, sunne, gode liv til tross for et ekstremt kroppsfokus + slankehysteri!

Det er jævlig farlig å isolere seg når man i utgangspunktet ikke er helt klar i toppen.

But not anymore. I dag, for eksempel, har jeg hatt besøk av denne lille karen.

Jeg tror det er viktig å prøve (althoguh it can be scary) å åpne seg for noen man stoler på, å la mennesker (eventuelt ekorn) komme nærmere. Og på sikt ta over mer og mer av plassen til spiseforstyrrelsen.

ALLE trenger å føle at de hører til. Alle trenger å føle at de er en del av noe, av noe større enn seg selv. Noe større enn sitt eget desperate forsøk på å forsvinne.



Har du basert virkeligheten din på tullete dumme blader? (Tror kanskje/muligens British søppelblader er en million ganger mer opphengt i vekt og kjendiser enn de norske). 

Har du noen gang følt at du ikke hører til? 
At "alle" ikke inkluderer deg?
 

søndag 6. mars 2011

Recommendz to spendz weekendz with friendz

Åja. Du gjør det kanskje allerede? 

This has been the best weekend in a long time.

Jeg har slappet av, kost meg, blitt sprudlete i hodet, spist god mat, laget god mat med andre som er ekstremt flinke til å lage god mat. Ikke en eneste gang har jeg hylt: "Ikke smøøør". (Vi har ikke bare laget sushi, you see).

I'm impressed with myself.


Jeg har spist meg mer enn mett.
Mer enn behagelig mett.
Og likevel har jeg ikke skammet meg. (Jeg bruker BEVISST ikke uttrykket "dårlig samvittighet", for "dårlig samvittighet" strekker ikke til. At all. Å fantasere om å klippe opp kroppen på begge sider for å presse ut fettet som "garantert har lagt seg overalt" etter en middag, å klore seg til blods under bordet i ren desperasjon for at "det er for sent, det er for sent, jeg er grådig, jeg har spist"? Jeg vet ikke hva det kalles. Men "dårlig samvittighet" dekker det liksom ikke heeelt, føler jeg).

Men jeg har altså ikke skammet meg over å kose meg med mat. Jeg har ikke engang angret eller hatt "dårlig samvittighet". Ikke etter fredagens restaurantmiddag med champagne og vin. Ikke etter lørdagens heimsnekra sushi/sashimi etc med... mer champagne og mer vin.

Ingen "OMG, hva i helvete skjedde i går, å herregud, å herregud, å herregud, spiste jeg alt det?"-angstanfall i det jeg våknet.

Hvem hadde trodd det var mulig?


Ikke all mat er min venn. Og jeg freaker ut av enkelte ting akkurat som før. Men godt planta mellom Bear og gode venner kan det skje små mirakler.

Konklusjon:

Jeg blir litt lei meg når jeg tenker på hvordan det var før. Hvor kaldt, ensomt, håpløst og mørkt alt føltes. Men glad for at det er in the past, of course.
Nå handler det ikke lenger om å overleve på så lite som mulig, å nekte meg alt som er godt, å tvile på absolutt alt, sette spørsmålstegn og male fanden på veggen (LOL. Ja, jeg er 79 år og bruker gode, gammeldagse uttrykk).

Nå handler det om å ta vare på vennskap, på alt jeg deler med Bear og på meg selv.

Håper du har hatt en fin helg!

fredag 4. mars 2011

Less control+ more rock'n'roll = my goal

For tiden øver jeg meg på mye basic stuff. Som de aller fleste kanskje gjør automatisk? Håper det på sikt kan bli min default også.


Gjøre ting jeg er redd for (igjen og igjen og igjen til det ikke lenger er like farlig. Eksempel: blogge)

Ikke ta ting så alvorlig (øver meg på å si pytt pytt pytt)

Godta at noen dager IKKE går etter planen (og egentlig ikke ha en like streng plan)

Være impulsiv (eksempel: Si ja om noen vil ta et glass vin eller en kopp kaffe på sparket ENDA det ikke står på dagsplanen min. WOW. O-M-G! Living on the edge...)

Overraske meg selv ved å gjøre ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle ha mot til å gjøre (og da føler jeg meg alltid sterk og full av hope for the future!)

Finne tilbake til magelelsen. (Jeg prøver intenst å kjenne etter hva jeg har lyst til å gjøre (i begynnelsen kjente jeg ingenting), fremfør det jeg føler jeg burde gjøre).

Ta i mot komplimenter (som du sikkert skjønner så HAGLER det med compliments når jeg handler på Tesco, for eksempel. Fremmede kommer bort og sier: "Kristine, you are SO brave and cool for shopping here, all by yourself, without passing out! You rock! Well done!")

Være snill mot meg selv (as in: Slappe av, gjøre hyggelige ikke-effektive ting, prøve å kjenne etter hva jeg har lyst på og så spise selvom jeg har problemer med å trosse matplanen og kan slite med ambivalente feelings after, basically: tillate meg selv å ha det bra)

Ikke bare gå i "behagelige" (as in pysj + joggebukse) klær

Ikke legge mine tanker inni andres hoder (de tror ikke nødvendigvis at jeg er en idiot bare fordi jeg tror at de tror at jeg er en idiot)

Gi slipp på mer kontroll. Og mer kontroll. Og på den måten ironisk nok gjenvinne kontroll

Ikke bli overveldet når ting klusser seg til (og godta at det skjer hver dag, og at sånn skal det være!)

Akseptere at humøret svinger (selvom jeg har en krise-dramatisk-dårlig dag så betyr ikke det at jeg er tilbake i møkka. Og selvom jeg er rolig og glad i tre dager i strekk så betyr ikke det at jeg er frisk og ikke trenger å jobbe mer med meg selv)


Egentlig mye mer. Men prøver heller ikke å få deg til å zzzz-zzzz-zovne. 

So there you go! Interesting stuff.

Jeg har planlagt en utrolig hyggelig helg! Før var alt, selv de hyggeligste ting, bare stressende, skummelt. Det aller, aller, aller beste med å bli bedre er å kunne glede seg til ting, glede seg over ting!!! 

Happy happy happy Friday to you! 

torsdag 3. mars 2011

Styr med Skyr

Hoho... Snakk om dårlig blogging!

Jeg kom akkurat hjem etter å ha tilbrakt sånn ca 5 minutter i Norge. Føles ihvertfall som om det ikke var stort mer. Must admit at jeg foretrekker litt under 10 varmgegrader, sol og zero snø fremfor å gå på trynet på isete fortau. (Jess I did). Men savner likevel lille Dino og søsteren min (som er klippet ut av bildet, stakkars/heldiggrisen. Egentlig litt dumt siden hun er den eneste fotogene av oss tre. Og den eneste som ikke ser vettskremt ut). 

Interesting. Jeg hater alle bilder av meg selv. Så mye at jeg en gang laget et bål. Mer om det en annen gang.

Nå er det back to Dublin-bizznizz-catchup, og derfor blir dette kort og kjedelig. Sorry.


PS:
Visste du at hvis du åpner en Skyr på flyet så e-k-s-p-l-o-d-e-r-e-r den? Kaboom? Lurer på om lilla Skyr på hvit genser går av? Han som satt ved siden av meg (lucky lucky lucky man) will probably find out soon enough. (Får vondt i magen bare jeg tenker på det...)


PS2:
Tusen takk for alle kommentarer på forrige innlegg! Jeg svarer på den+FB imorgen. For nå skal jeg snart hente Bear på sykehuset!


God (snart-snart-snart) helg!

tirsdag 1. mars 2011

Bare halvveis = litt skeis

*********Advarsel: LANGT innlegg. My fingers løp løpsk!*********
  
Hva i H***** skjedde?

Spurte jeg meg selv i går. I natt. I dag.

Jeg gjør det innimellom. Innimellom sparker akkurat det spørsmålet meg så hardt i magen at jeg mister pusten. Dette er ikke en sutre-boo-hoo-post. Dette er en.... hmmm.... advarsel-post? Jess it is.

WARNING!

Ok. So: Hva i H****** var det som skjedde?

Dette har du hørt før, så hopp gjerne over:
Først var jeg frisk. Så ble jeg deprimert. Jeg fikk spiseforstyrrelser, kræsjet, fikk behandling, var "nesten-frisk", var litt syk, syk, kræsjet, fikk behandling, var "nesten-frisk", ble mer syk.... syk, kræsjet, fikk behandling, ble blitt bedre. Litt verre. Litt bedre.

Jeg gikk i behandling, skjønte hva som skulle til (gi slipp på kontroll, spise mer, roe meg ned tredve tusen hakk). Men klarte aldri å ta et oppgjør. Klarte aldri å gi alt. Jeg ga litt slipp. Men aldri helt. Bare litt. Bare nok til å fungere.
Det passet seg nemlig ikke. Jeg hadde ikke ikke tid, you see. Jeg var nemlig altfor opptatt av å studere. I det jeg ble ferdig med studiene ville jeg jo magisk få verdi, og i det jeg magisk fikk verdi ville jeg selvfølgelig også automatisk bli frisk.

Her studerte jeg. Før jeg måtte slutte.

Fordi jeg aldri tok et skikkelig oppgjør, ulmet sykdommen hele tiden. Den ventet på neste anledning til å bryte ut. (Og med anledning mener jeg for eksempel... stress). Og for en som blir stressa bare noen utsetter en cafétur i ti minutter, ved å vite at man bør støvsuge, bare en buss er to minutter forsinket, ved tanken på at eksamen er tre måneder unna, bare noen nevner ordet "bursdagskake"? For en som leve etter en konkret plan uten slingringsbånd? For en sånn person (meg meg meg) er livet ganske stressende!

Og stress sendte meg rett tilbake i gamle vaner. Litt mindre mat, litt mer gira, litt mer aktivitet, litt mindre søvn. Før kaboooooom. Mønsteret i gulvet svømte mot meg, fra meg, mot meg. Og jeg sank ned i varmen, mørket. Igjen.
Jeg sa selvfølgelig til meg selv at alt ville bli bedre - black-outs, depresjoner - alt ville forsvinne... bare bare bare...
Bare jeg... ble tynn.
Bare jeg... ble ferdig med studiet.
Bare jeg... ble et bedre menneske.

Alt annet måtte bare falle på plass før jeg kunne tillate meg selv å bli frisk. 

Viser seg at det er feil rekkefølge, gitt. Man må faktisk bli frisk først. Før noe som helst kan falle på plass. 
SHOCKING, I know. Det gir jo ingen mening whatsoever.

Det jeg egentlig prøver å si:

Uten oppgjøret kan man risikere at tiden flyr av gårde. At den ene muligheten etter den andre glipper. Man soser liksom rundt, halvveis frisk, halvveis syk. Gode perioder, dårlige perioder. Men overall er ting IKKE bra.
Og - PANG - plutselig har det gått ti år. Plutselig åpner man øynene, kjenner sparket i magen (og NOPE, jeg snakker ikke om en minifot) og spør seg selv:
Hva i h****** var det som skjedde?
Med planene mine? Med livet mitt?

Hadde jeg gjort alt i motsatt rekkefølge. Blitt frisk før jeg studerte? (Igjen. Og igjen. Og igjen). Da hadde jeg mest sannsynlig ikke kræsjet. Da hadde jeg mest sannsynlig hatt en degree. Og en frisk kropp (som jeg egentlig har, da, men den hadde sikkert vært mindre benskjør og mindre utslitt). Og mange gode minner fra år jeg isteden brukte på... selvhat, straff, sult and all that jazz. Hadde jeg tatt oppgjøret for 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1 år siden?? Da hadde jeg vært et annet sted i dag.

Og nå høres jeg sikkert j***** bitter ut? 

Fatkisk ikke. (Har jeg vært det??? Oh jess. Mer enn jeg liker å tenke på).

Men har gitt opp å leve med "tenk-hvis-tenk-om..." Ting gikk som det gikk. Alt er bra som det er nå. Men det kunne også vært bedre for lenge siden!

Vil bare bruke meg selv som et glimrende (thank you, Kristine) eksempel på at spiseforstyrrelsen ikke går over av seg selv. At en "halvveis" innsats (ihvertfall i mitt tilfelle) ikke gjorde annet enn å utsette problemet, ikke gjorde annet enn å klusse til og ødelegge mer og mer og mer.

Man kan ikke vente på en "perfect timing" for å bli frisk. I et spiseforstyrret hode passer det seg nemlig aldri.

Man kan ikke vente på en ytre forandring. (Bare jeg blir 20 år?? 25 år?? 30 år?? Da går det vel over av seg selv? Bare jeg får en annen type hjelp? Da går det vel over av seg selv? Bare jeg blir ferdig utdannet/blir forfremmet/får en ny jobb/får kjæreste? Da går det vel over av seg selv?) NOPE.

Spiseforstyrrelser går aldri over av seg selv. (Hvis noen prøver å overbevise seg selv om det).

Så hva skal man gjøre? Få behandling. Følge behandling og kostlister og råd fra kompetente leger/psykiatere/ernæringsfysiologer/psykologer. Som veiledning. For det er jo en selv som må snu. Som må kaste seg ut i det skumleste ukjente. Uten garantier (annet enn at ingen jeg kjenner/har hørt om som er friske noen gang har angret). Stole på at det kun kan bli bedre.

For det blir det. Allerede en million ganger bedre.

Oh yess, I'm cool! (Måtte ha noe litt lysere etter gårsdagens mørke-monkey-bilde). 
Her er jeg ihvertfall bedre, i en god periode, etter lang behandling er jeg på FERIE (og koste meg til og med) - akkurat fått vite at jeg kom inn på ernæringsfysiologi! (Et par timer senere lagde jeg lister over alt jeg måtte huske å huske på i forbindelse med studiestart. En mini-indikator på at jeg ikke var klar for å ta alt litt cool). Enda så ufattelig cool jeg likevel ser ut, da. Herregud, lissom. Med Bear sine briller og alt!!! Tenk om atte jeg ikke hadde falt ned i samme hullet enda en gang, da?   

Man valgte ikke å bli syk. Men man kan velge å bli frisk.

Så. Det var dagens warning.
Jo lenger man venter, jo lenger man sier til seg selv at det ikke er så farlig/så ille, at man jo fungerer, at man ikke har tid, at det sikkert går over av seg selv, at man ikke fortjener helt enda, at man skal gi alt når man bare... bare... 


Jo lenger man tenker sånn?
Jo mer tid spises opp.