Søk i denne bloggen

fredag 18. mars 2011

Bakom grusom sykdom


(Noen av) de som aldri har gått på en smell har lett for å tenke at de med psykiske lidelser egentlig burde skjerpe seg. This is a fact. 

Hvor vanskelig kan det være, liksom?
Bare stå opp av senga og "smile litt" hvis du er deprimert? Bare gå ut døra hvis du har angst av et slag? Bare spise hvis du har anoreksi? Bare slutte å kaste opp hvis du har bulimi? Bare spise mindre hvis du er en som overspiser? Bare slutte å låse døra femti ganger hvis du har en tvangslidelse?

I teorien? So easy. Det er jo bare å skjerpe seg? Bare å slutte?

Stigma er dritfarlig.

Spiseforstyrrelser er da bare slanking? Bare en barnslig og dramatisk måte å få oppmerksomhet på? Et ønske om å se like smashing ut som en kjendis? Hvor patetisk går det an å bli, liksom?

Åja.

Mmhmm, men seriously:
Hvor mye vanskeligere er det vel ikke for en person å si: JEG HAR SPISEFORSTYRRELSER når den generelle (og ja, jeg generaliserer) oppfatningen er at man enten er ute etter litt attention eller at man er ekstremt overfladisk?
Eller enda verre: At man faktisk er alvorlig syk. Men at det også er ALT man er.

Jeg tror spiseforstyrrelser er ekstra utsatt for stigmatisering (og kanskje tar jeg feil). Det er som om det går et skritt lenger. Som om vi blir sykdommen. Som om vi mister annen identitet.
Vi har ikke sykdom. Vi er den.
Vi er en anorektiker. Eller vi er en bulimiker. Eller vi er en overspiser. Og alt vi bryr oss om er mat, ikke-mat, kroppen vår, oss selv.

Passet påskrevet.

Er det sånn mtp andre sykdommer?

Kaller man noen for “angstere”? Eller “tvangslidere”? Eller “deppere”?
Sier man ikke heller at de lider av angst, tvangslidelse, depresjoner? (Og her valgte jeg bare helt tilfeldige lidelser). Har jeg rett i at de ofte får beholde en individuell identitet, utenom sykdommen? At de ikke identifiseres med a/t/d på samme måten?

Med spiseforstyrrelser behandles man ofte som en sykdom. Som om den personen man var før, og innerst inne fortsatt er, ikke lenger eksisterer. Er det fordi den er så gjennomsyrende? Fordi den påvirker både kropp og sinn? (En av få psykiatriske diagnoser som både er psyksik+somatisk, er det ikke?) Fordi man faktisk blir litt enspora/skrudd i hodet? (No offense to anybody).

Fordi vi tviholder på trygghet, kontroll, overlevingsmekanismen vår? Fordi det utad virker som om vi vil ha sykdommen?

Anorektiker/bulimiker/overspiser er alt jeg er, alt jeg vil være? Ikke våg å ta det fra meg!

Et håpløst tilfelle?

Da noen behandlet meg som en "typisk" anorektiker som var så "fucka" at jeg ikke visste mitt eget beste? Da falt jeg enda lenger.
Men da noen så tvers igjennom sykdom, så meg, bare meg, bak alt tull, trass, sinne - you know - det litt "gale"? Da ga det meg håp, motivasjon til å kjempe med den delen av meg.
Hvis andre trodde på meg, så trodde jeg også litt mer på meg selv.
Alt er lettere når man føler at man blir sett og satt pris på for den man er. Når andre skiller mellom sykdom og person kan man lokkes litt frem.

Selv om det føles som om man trenger spiseforstyrrelsen for å overleve, så betyr ikke det at man innerst inne vil være syk. 

En sykdom er bare en rekke symptomer.
Man kan lide av en sykdom. Men man er ikke sykdommen.


Og hvis dette ble usammenhengende så er det fordi jeg skriver i en rasende fart fordi jeg skal ut og feire noe veldig hyggelig!!

Noen som er uenige? Enige? 

 
I at det er vanskeligere å "stå frem" pga stigma?
Eller at man blir behandlet som om den "friske/gamle" delen ikke eksisterer? Som om man ER diagnosen og ingenting annet? 
Ønsker DEG en riktig-riktig-riktig god helg! 

30 kommentarer:

  1. Awwww you look so beautiful!
    I agree with you 100%, pretty much with everything what you wrote today!
    It is so freaking easy for people around you to say... -put yourself together, -stop being such an attention whore... etc! How many times have I heard it? But I must say that my mom would always say that I AM NOT anorexia, that anorexia doesnt define who I really am... but then again... she is my mom... she had more patience than anybody else... and she really wanted to help! But although she was so good at dealing with it... it didnt change the fact that I am still silent about my past when meeting new people... Im affraid that they will look at me as SICK for the rest of my life... I'm affraid... ashamed and scared to death that they will find out...

    SvarSlett
  2. Kan tøysepsykologen jeg fikk time hos sist påpekte hele tiden at det var MITT valg. Jeg fortalte at jeg spiste mindre enn jeg burde ("ja det er ditt valg"), jeg gjør ditt og tuller med datt ("det er ditt valg"). Dette fra en mann på 62 som har jobbet som psykolog i over 30 år. Takk skarru ha! Folk ER og blir idioter. PS you look so pretty tonight <3

    SvarSlett
  3. jeg er veldig enig! jeg skrev et litt lignende innlegg for litt siden.
    ofte sier man at man er en anorektiker, men ofte synes jeg at det blir feil. det hender selvagt at jeg bruker lignende utsagn når jeg snakker, men... det er jo aldri noen som har brystkreft som sier "jeg er brystkreft." eller "jeg er en ødelagt arm."

    SvarSlett
  4. Jeg blir så oppgitt over alle som syns de psykisk syke bare burde "skjerpe seg". Jeg som er utbrent får ofte høre at det er bare å gjøre noe, det hjelper ikke å bare sitte på sofaen, du får energi av å trene, kan du ikke bare gå til en spesialist og få noen piller, du kan ikke bare gå hjemme og drive dank, blir det ikke kjedelig å bare være hjemme, hva GJØR du hele dagen, alle klarer et kvarter på et hjemmetreningsapparat om dagen...

    Angsten er så "skummel" at folk ofte ikke vet hva de skal si. De blir nesten for forståelsesfulle fordi de ikke har lyst til å høre om det... "Okei, får du angst av det, det er greit, da gjør vi noe annet *skifte samtaleemne*".

    Det virker som om folk som har anoreksi blir behandla enda verre, at de bare blir tvunget til å gå opp i vekt uten at de får hjelp. Det hjelper jo ikke meg å ta et par red bull så jeg får energi et par timer, og det hjelper ikke å tvinge noen til å "skjerpe seg" uten å behandle grunnen til symptomene. Da starter man i feil ende!

    SvarSlett
  5. Du har så rett så rett,men likevel,selv om jeg vet dette her så inderlig godt,så er det veldig lett å bruke uttrykket selv..."jeg er en bulimiker..." Hmm,headeren min på bloggen er jo et lysende eksempel...nå fikk jeg lyst å lage ny,haha...

    Kos deg så masse i kveld søta :)

    <3

    SvarSlett
  6. Pantora: Du burde ikke ta en time hos den psykologen mer. Aldri.

    Dinosau: Spot on. Har du tatt deg en titt i hodet mitt? Får så lyst til å kopiere dette innlegget (selvsagt kreditere deg for dette, driver ikke på med stjeling heller) slik at de dustene som leser min blogg får lest dette. Kanskje jeg bare linker, hvem vet. Var bare så rett på sak, så fint.

    Jeg tør ikke si til hvem som helst om at jeg er syk, hverken mentalt eller nevne det at jeg overspiser. Er nok med at de ser at jeg er feit. En lærer jeg pratet med angående meg og det som står på agendaen kalte overspisingen for fedmeproblemet. Fedme er noe helt annet per definisjon. Jeg ble irritert på henne. Hun leser forresten bloggen min så hun visste litt på forhånd og har oppfattet dette som et fedmeproblem...Hun burde virkelig ha lest ditt innlegg! Fedme er i mitt tilfelle et resultat av sykdommen.

    God helg til deg også! :)

    SvarSlett
  7. Ville bare kommentere det Pantorama skrev: Nå vil jeg ikke høre kritiserende ut, men man velger jo selv. Jeg tror psykologen faktisk har et poeng, vi er alle ansvarlige for våre egne liv. Og selvom det ikke føles som man velger selv, så er det faktisk en selv som velger. I mitt tilfelle har det vært stemmer i hodet mitt som har sagt "SPis mindre, spis annerledes spis ditt, datt" Men det er jo tross alt JEG SELV som velger å gjøre som stemmene sier - eller ikke å høre på dem. Selvom det å ikke høre på dem er det verste. Det er ingen andre enn jeg som kan ta hendene mine og velge maten - eller ikke velge maten. Velge følelser eller ikke velge følelser. Velge meg eller velge de andre.

    Jeg håper ikke noen vil ta dette som kritikk, det er overhode ikke sånn ment. Ønsket bare å poengtere noe fra et annet perspektiv.

    Du har veldig fine innlegg, Kristine. Jeg leser de så ofte jeg kan, og de motiverer veldig :-)

    SvarSlett
  8. EE: jeg er i utgangspunktet HELT enig med deg.. Men det er ikke bare sort/hvitt. Om jeg tra utgangspunkt i meg selv.. Tankene kan komme såpass på avveien at jeg tror det er normalt, det BLIR normalt, for meg. Da trenger jeg hjelp til å bryte, til å finne tilbake. Kanskje trenger jeg å få høre at det faktisk er mitt eget valg, men jeg trenger mer enn det.

    SvarSlett
  9. Jeg kan si meg veldig enig i det du skriver! Absolutt! Jeg kjenner jeg blir irritert når jeg leser at fler opplever det å være syk som ( BARE syk fra omgivelsene, har opplevd det selv også). Jeg synes det er så sykt, rett og slett at det skal være slik! Hvis det hadde vært så lettvint som noen skal ha det til så skjønner jeg overhodet ikke hvorfor det finnes sykdommer, eller problemer. Er du drit forbanna så er det jo bare å slutte å være det, eller bedre enn det, aldri bli det. Det fungerer jo ikke slik.

    Og, noen ganger så tenker jeg på personer som lever livet på en rosa sky, selvsagt unner jeg dem i å ikke komme i vanskelige situasjoner som overtar livet deres, men jeg kan ikke skjønne det heller. Å ikke møte mer motgang enn en kjælighetssorg på barneskolen (kan jo være ille nok det) og resten av livet går på skinner på alle kanter, det mener jeg mange ganger er overfladisk. Alt skal bli så pyntet på.

    Kjenner meg igjen i hele innlegget! Fantastisk <3 GOD helg til deg også, ta vare på deg selv!

    SvarSlett
  10. Kristine, tenkte du ser her først. kan du gjøre meg verdens største tjeneste å slette kommentaren min. tross at jeg mener hvert ord da. Beklager spam og bråk og sånt. *dårlig samvittighet*
    ble så engasjert at jeg glemte jo alt rundt meg

    SvarSlett
  11. 100% enig med deg, og jeg kjenner meg igjen i alt du skriver. Ja, anoreksi er en ekstrem selvsentrert sykdom, men man misliker jo seg selv så til de grader. Det er ikke slik at man er fullstendig opphengt i seg selvfori man synes man er det mest fantastiske menneske til å gå på denne kloden. Jeg var liveredd for å stå frem først, nettopp på grunn av slike fordommer. Stigmatisering. Jeg tror desverre det er tilfelle for mange :/

    SvarSlett
  12. Leni:

    Beautiful? Pathetic and “in deep thoughts” more like it. But my hair looked better than usual. Thanks, though.
    Your mum sounds amazing. Bear told me those exact same things (he is amazing too). I am SO lucky!
    Jeg er også redd for at folk skal dømme meg som “syk”. And nothing else. At de skal tro det henger i for alltid. (Også når det forhåpentligvis ikke gjør det lenger).
    Jeg pleide også å være utrolig redd for å “bli oppdaget”. Og fortsatt får jeg litt noia ved tanken på at flere “vet”. Men også litt deilig å slippe å bekymre seg for det. Litt frihetsfølelse. Men ingenting å skamme seg over. Og det mener jeg.
    (Starte på engelsk og skiftet visst over til norsk? Nerd).

    Thanks, Leni!!


    Tora:

    Jeg har også fått beskjed om at ting er mitt valg, men på en LITT annen måte. Ikke mitt valg å ikke spise, (som obviously ikke er et valg). Men motsatt. At det var mitt valg å prøve. Litt mer positiv vinkling. Og da midt i en litt mer konstruktiv samtale. Ikke bare “ja, det er ditt valg”.

    Skjønner det er frustrerende. Og hvis DET er de eneste rådene han kommer med, uten andre innspill? Da ser jeg ikke hvordan det skal hjelpe deg.
    OG som jeg nå så under her, så sier du at du trenger mer enn det. Har du forklart psykologen hvordan du føler det?
    Stor klem!!!


    Annika:

    Skjønner hva du mener. Jeg gjør det selv. Og tror, i mitt tilfelle ihvertfall, at det er greit så lenge man ikke kun identifiserer seg med “tittelen”, ikke føler man blir diagnosen.
    “Jeg er en ødelagt arm”??? Hilarious. Men ekstremt beskrivende eksempel. I like it.
    Takk Annika <3

    SvarSlett
  13. Thea:

    Skjønner de kommentarene er utrolig slitsomme, Thea. I do.

    Og enig i det med angsten, mange blir veldig forståelsesfulle (selvfølgelig i beste mening og med gode hjerter). Selv føler jeg det er bedre når folk sier at de gjerne blir med på noe jeg synes er skummelt. For eksempel å dra meg med ut, så er det litt tryggere. Men herregud, det er dritvanskelig for andre å vite hva som er “riktig” å gjøre. For noen ganger kan det jo også føles som om andre ikke FORSTÅR hvis de sier: “Jo, kom igjen, det klarer du, det klarer vi sammen”. Da kan jeg tenke at HERREGUD, skjønner du ikke hvor jævlig det er, skjønner du ikke at det føles som om jeg skal dø?? (Lord almighty, jeg er nok en enkel person å omgås! Eller var…)
    Men så er jo poenget å komme seg videre, så de gangene noen tar seg tid til å leie en hyperventilerende meg hit og dit?? I appreciate it. Og de ganengene noen sier de forstår det er vanskelig og skifter samtaleemne. I appreciate that too. At noen i det hele tatt har holdt ut med meg til tider? Gullmedaljer all around!

    Ha. Nei, å drikke Red Bull er kanskje ikke heeelt riktig løsning?
    Feil ende, for sure!

    Tusen takk for kommentar :o) Du er god, du, Thea <3


    Laipai:

    No, no, no!! Jeg mente det ikke sånn. Synes headeren din/tittelen din er veldig beskrivende, et glitrende eksempel på det motsatte!!! (Du gir jo utenforstående et innblikk i hva det faktisk dreier seg om. Og du viser at du ER mye mer enn “bare” en bulimiker. IKKE make changes!!!)
    Det er skummelt hvis man KUN identifiserer seg med diagnosen sin. Og det er skummelt/irriterende at andre kun ser diagnosen. Jeg kan også kalle meg anorektiker eller spiseforstyrret (eller forstyrra, som jeg liker å si), men jeg vet jo at jeg er mer enn det. Andre kan kanskje tro at jeg “bare” er syk.

    Men som sagt: Din header+blogg viser at du IKKE bare er en bulimiker, den sprenger misforståelsene. En bulimikers hverdag er nemlig ikke bare “forstyrra”. Den er fylt av en sinnsykt morsom, god, underholdende, rar, (sagt i beste mening, kompliment for sure), oppegående jente. Som dessverre også er syk. Men ikke BARE.

    Men snart bedre, Laila!! Snart bedre!
    <3<3<3


    En rosa fugl:

    Tusen takk, gode deg!!! Kopier i vei, go right ahead!
    Fedmeproblem, ja… Herregud. Skjønner det er sårende. Hun er tydelig ikke spesielt empatisk (eller oppegående). Stakkars.

    Håper du hever deg over sånt tull! En god klem din vei fra meg <3

    SvarSlett
  14. EE:

    Tusen takk for fin kommentar og gode ord! Much appreciated, much appreciated!!

    Jeg er helt enig med deg. Man må velge å trosse “stemmen”. Og den eneste måten å bli frisk på er jo nettopp å spise mer, holde ut følelser etc.
    Hundre prosent enig med deg, EE, og tror ikke Tora tar det som kritikk. Men skjønner jo at hun trenger mer enn bare råd om å velge annerledes. Hvordan velge annerledes? Hvordan takle det etc.
    Som jeg nevnte over her så liker jeg måten en psykiater presenterte det til meg. Ikke mitt valg å IKKE spise, men mitt valg å spise. (Selvom det egentlig går ut på det samme, så er det en litt mer positiv vinkling, litt mer empowering).

    Tusen takk for super kommentar med veldig gode points!
    Og tusen takk for at du leser, EE!!


    Marthe:

    Nope, det fungerer ikke sånn i det hele tatt. Og det med å være forbanna er et godt eksempel, noe alle kan kjenne seg igjen i, syk eller ikke syk. Noen ganger er det veldig vanskelig å kontrollere seg, tenke “riktig”. Ihvertfall før etter at stormen har roet seg.

    Tror dessverre alle mennesker går på en smell før eller siden, i større og mindre grad. Ingen flyter gjennom livet. Men vi er jo litt “heldige”, da, som fikk den kraftigste smellen såpass tidlig at vi kanskje er sterkere rustet for resten av berg-og-dalbane-livet???
    Og du har nok rett i at mange “pynter på” livet sitt. Og det er jo også trist! Nå er jeg for full ærlighet, få det ut, bearbeide og move on. (Hopefully!) Og hvis noen synes det er teit eller dumt av meg, so be it.

    Du er supergod og utrolig sterk!!!! Takk for nok en fin kommentar. <3<3<3 Tenker på deg.

    SvarSlett
  15. Mia:

    Sorry, jeg så begge beskjeder sent. Håper det gikk fort nok??
    NO WORRIES, herregud, har stor stor stor forståelse for hele greia. OBVIOUSLY. Beklager forsinkelsen :o)


    Kristin:

    Nope, man tilber liksom ikke seg selv. Men dyrker vel egentlig hatet til seg selv??? Så destruktivt at jeg blir uvel ved tanken.
    Jeg også, Kristin. Men jeg tror at vi, nettopp ved å stå frem, kan være med på å bryte ned all the negative stigma! Så det er jo bra. Men det er selvfølgelig litt skummelt også, for man vet jo ikke hva andre plukker opp, hvordan de tolker det, eller hva de “egentlig tenker”. Men det må man bare drite i. For min del var det et viktig steg for å klare å komme meg videre. Ingen tunge bører i bagasjen :o)

    Stå på videre :o)

    SvarSlett
  16. Må jo si noe =)
    Du har så mange gode poeng at det gjør vondt. Er så trist rett og slett.
    Måtte skrive innlegg etter jeg leste hva du skrev. Fordi jeg ble helt ja, super engasjert i temaet.
    Må si at til og med før jeg kom ut av skapet som syk ble jeg dømt, skjerp deg, ta deg sammen. Bla. bla og bla.
    Ah, du har spiseforstyrrelse? For noe tull. Spis. Eller i andre perioder. Spis normal kost.
    Enkelt å si når en aldri har spist normalt.
    Men må bøye meg i støvet og si du er utrolig flink. Sagt det tidligere også da.
    Men måtte jo si det igjen. Fordi jeg er jo bare blitt sånn må si ifra jente =)
    MEN, jeg håper det at noen friske leser hva du skriver og våkner opp litt!

    Ha en fin fin lørdag =) Håper det er greit jeg hentet inspirasjon fra deg.

    SvarSlett
  17. Mia:

    Ja, det er trist :o(
    Tusen takk for at du sier det, Mia. It makes me happy. Du er også flink, jeg beundrer deg virkelig for styrken din!

    God helg til deg også!

    SvarSlett
  18. Bra innlegg, Kristine! Det er helt klart vanskelig å stå fram som spiseforstyrret, men jeg tror det gjelder veldig mange sykdommer og tilstander. Det er spesielt vanskelig med psykiske lidelser, for de blir fortsatt sett på som tabu eller "liksomsykdommer", har jeg inntrykk av. Derfor er det så viktig at vi som har erfaring med spiseforstyrrelser, angst, depresjon, bipolar lidelse, osv, hever stemmen og ufarliggjør diagnosene.

    Det koster meg å skrive om angst i bloggen min. Jeg er redd for hvem som kan lese det, og hva de vil tro om meg. Jeg velger allikevel å være åpen, for det er bare en liten del av livet mitt, som riktig nok påvirker meg i stor grad i perioder. Likeens spiseforstyrrelsen, som nå har ligget bak meg en stund, men som var en svært stor del av livet mitt i mange år. Jeg tror det er bra for både friske og syke å lese om mine og andres erfaringer, for å få et bredere bilde av hvordan sykdommer og lidelser arter seg, hvilke prosesser man går gjennom, hvilke topper og bunner man kan komme ut for. Ikke minst mener jeg at lesingen fører til en prosess hos leser også. Det du skriver påvirker meg, vekker minner og tanker, fører meg ett steg videre.

    Min erfaring er at pasienter med "usynlige" sykdommer, som fibromyalgi og ME for eksempel, også møter de samme holdningene. "Det er jo bare å ta seg sammen. Det er bare å trene. Det er bare å tenke positivt." Blir du ikke bedre er det din egen skyld. Derfor er det like vanskelig for meg å skrive om fibromyalgien som angsten. Men jeg mener at den eneste måten å bli kvitt tabuer og misoppfatninger på er åpenhet.

    Det er i alle fall helt sikkert at man ikke blir bedre av stadig å bli møtt med en holdning om at man ikke er god nok som person, at man selv er skyld i sykdom og eventuell manglende bedring, fordi man er syk, uansett hvilken sykdom man har.

    SvarSlett
  19. Ja! Ja! Ja! Jeg ER enig, så enig som det går an å bli.

    Jeg har ikke så mye å si, ettersom du sier alt i innlegget som er verdt å si og få frem. Du er veldig flink til å skrive og formulere deg.

    Du, Kristine - er en tøffing! tut tut! B-)

    SvarSlett
  20. Oh, you.. Likte mye bedre det med at det er ditt valg å spise, enn at det er ditt valg å ikke spise...
    Ps så har jeg bloggutfordra deg <3

    SvarSlett
  21. Nok et flott blogginnlegg av Kristine Getz!
    Hurra for Kristine!

    Jeg har hørt flere ganger sånn som: "Alle jenter har perioder hvor de føler seg feite, og overdriver trening, sulter seg eller kaster opp alt de spiser med vilje, evt en kombinasjon. Det er ikke noe unormalt/farlig ved det! Det er ikke det som er å ha spisefostyrrelse"

    Dette er frustrerende. Og jeg får egentlig lyst til å si at det absult FORT kan bli farlig. Men det blir så feil å si det når jeg fortsatt er undervektig og aldri spiser godteri selv.

    SvarSlett
  22. Kaffedamen:

    Ja, du får jo sagt det. Takk for fantastisk kommentar. Really.

    Det verste er egentlig, som du nevner, når noen mener man selv er skyld i egen sykdom (det er jo jeg som velger å ikke spise, right?) og manglende bedring. Det er vondt og gjør alt enda mer vanskelig. Og helt enig med deg, det stemples litt som “tullesykdommer” for de som ikke selv har vært innom noe lignende.

    Jeg er også mer enn bloggen min, spiseforstyrrelser, angst og depresjoner er en mindre+mindre del av livet mitt, men det er jo det jeg velger å fokusere på her. Men jeg er også redd for at “folk” skal tro at dette er alt jeg er, at jeg sitter inne og griner over de feite lårene mine hele tiden (ahem. Kanskje GJORDE jeg det, en liten periode, patetisk nok, men not anymore. Og jeg vet jo at lårene egentlig var et “symbol” på veldig mye annet, på alt annet enn fett. EGENTLIG. Og jeg har forståelse for at det er vanskelig å se for andre. Men men, that’s the truth. Og jeg håper at blogging kan vise andre at det faktisk ikke bare handler om mat, kropp, vekt etc at det ikke “bare er å spise” eller “skjerpe seg”. At mye vondt og vanskelig ulmer under frykten for mat).

    Mange er negative til “alle disse bloggerne som eksponerer seg uten å tenke over konsekvensene”. Jeg er helt uenig. Jeg tror flere enn noen gang ser at de ikke er alene om frykter og diagnoser. Jeg tror uten tvil vi som blogger er med på å bryte ned stigmaen, på å gi folk generelt (de som leser, da, er kanskje begrenset hvor interesting det er å lese om spiseforstyrrelser med mindre man er/har vært syk eller kjenner en som er det) en bredere forståelse for hvordan det føles å leve med en psykisk lidelse.

    Angst er forferdelig vondt. Jeg leste ett av dine innlegg (for kanskje sånn ca et halvt år siden) i en vanskelig periode. Det hjalp meg veldig. Og jeg har sagt det tusen ganger før, men tanken på at du har kommet deg ut av spiseforstyrrelsen gir meg mot til å fortsette og håp for at det er mulig. Å “blottlegge seg”, som vi gjør, er kjempeskummelt, til tider tøft, men alt i alt ufarliggjør vi sykdommen for oss selv. Og kanskje for andre også. (Du har ihvertfall gjort det for meg). Så takk.

    Og takk for fantastisk kommentar, kloke deg :o)

    SvarSlett
  23. Heltinne:

    Haha. Takk! Tusen takk!


    Pantora:

    Right? Jeg også. Selvom det egentlig går ut på det samme.

    Jeg tar utfordringen, men det blir om noen dager. Jeg reiser til Norge noen dager i morgen og har ganske tett program :o) Men gleder meg til å se hva det er!!


    Anonym:

    Yey, tusen takk, så GOD du er!!
    ”Alle jenter…”??? WTF??? Akkurat DET er dritskummelt. Skal de symptomene ”forventes”, da? Ikke noe farlig? Nei. Ikke i det hele tatt…
    Som du sier, det sklir ut av kontroll så utrolig fort, uten at man merker det selv, uten at de rundt kanskje ser det. Og har man først falt uti det, så skal det så utrolig mye til for å snu. Og det ødelegger så UTROLIG mye mer enn bare kroppen, selvtilliten etc. På sikt gjennomsyrer det jo absolutt alt. Den typen idiotiske utsagn er GIFT.
    Men jeg kjenner meg igjen i det du sier, jeg følte også det var feil å si noe da jeg var undervektig selv. Men likevel hjelper det å si det, og likevel har du rett til å si det. Og sier du det ofte nok kan det kanskje hjelpe deg å gi slipp selv? (Og hvis ikke det ga mening så er det fordi jeg er litt stressa og trøtt).
    Stor klem fra meg, og tusen takk for så fin kommentar! I totally agree w/ you!

    SvarSlett
  24. Veldig enig med deg!
    Minner meg om en psykolog som hele tiden sa "sånne som deg", og husker hvor sint jeg ble av å bli satt i bås. Som om jeg ikke lenger var meg, men en sykdom.

    Elsker bloggen din!

    SvarSlett
  25. Bra innlegg :)

    I takt med at vekta øker merker jeg at det blir vanskeligere og vanskeligere å fortelle folk rundt meg at jeg har slitt og fortsatt sliter med anoreksi. De som ikke kjenner så godt til psykiske lidelser går jo (naturligvis?) ut fra at man er frisk i både hodet og kropp når man ikke lenger ser ut som et vandrende skjelett. Dersom man (mot formodning) forteller at man sliter med anoreksi (og man har en tilnærmet ”normal” vekt), er vel en typisk tilbakemelding; ”Åja, men du er jo frisk nå!”. Jeg mener ikke at det er rart, jeg går jo ikke rundt og vet alt om alle sykdommer, men det gjør det vanskelig å være åpen, og man føler seg lett ”alene” og ”isolert”.

    SvarSlett
  26. Martine:

    "Sånne som deg", ja.
    Herregud. Skremmende at psykologer ikke har mer innsikt/sosiale antenner/generell intelligens enn som så. Guri malla!

    Tusen takk, Martine, du er supergod. Elsker kommentarene dine :o)


    Fallen Angel:

    ENIG!! Som om jeg skulle skrevet det selv. Nå føler jeg at jeg nesten må "forklare meg". "Men du skjønner det atte... jeg ER faktsik litt syk fortsatt/sliter litt fortsatt... SELVOM DET IKKE SER SÅNN UT".

    Jeg får den kommentaren altfor ofte. "Men NÅ ser du jo bra ut. NÅ er du jo frisk igjen???". Det er ment som komplimenter (og er forsåvidt komplimenter- du ser bra ut = en utrolig hyggelig ting å si). Men for meg var det jo aldri vondt å se syk ut. Det som gjorde vondt var det jo alltid umulig/vanskelig å se. Og mye/noe av det ligger jo der fortsatt. Så nope. Frisk kropp betyr ikke nødvendigvis "helt frisk". Og det gjør det mye vanskeligere å være åpen. Dessverre. (Altså, ikke at folk sier jeg ser bra ut. Men at noen (og absolutt ikke alle) tror jeg er "back to normal" bare fordi jeg ser "normal" ut).

    Takk for kjempefin kommentar. <3<3<3

    SvarSlett
  27. Er så enig... Har det på samme måten, og folk utenfra mener bl.a. at jeg har gjort alt for å få en spiseforstyrrelse! Dette er ikke sant... Det startet med at jeg var en smule overvektig, gikk ned i vekt, og ble rammet av ekstrem frykt for å legge på meg, og igjen bli slik jeg var for drøye 2 år siden. De rundt meg har så lite forståelse føler jeg. Godt å vite at man ikke er alene, og å faktisk kunne få bekreftet at det er flere som har det sånn. Selv om man selvfølgelig skulle ønske at ingen hadde det sånn.

    SvarSlett
  28. Kan ikke si noe annet enn ENIG!
    Fullstendig enig! Tusen takk for at du setter ord på det! jeg prøver, men får det ikke alltid til :P

    jeg er selv innlagt med bulimi nå, men har tidligere hatt anorexia og det er akkurat de samme mekanismene og tankegangene som ligger bak. kjenner meg bare litt eklere nå!

    men tusen takk for at du skrev dette innlegget! Det var til stor hjelp! Kjenner deg ikke men får likevel lyst til å gi deg en stor klem..pytt la gå :kleeem!!!

    SvarSlett
  29. Liana:

    Gjort alt for å få en spiseforstyrrelse? Det er da vel ingen som ønsker seg en spiseforstyrrelse???
    Skjønner godt det er frustrerende hvis du føler at de rundt ikke forstår. Har du noen du kan betro deg til?

    Lykke til, Liana. Og tusen takk for kommentaren din!
    Stor klem Kristine


    Bunie:

    Jeg gikk i motsatt retning av deg. Hadde først bulimi som utviklet seg til anoreksi, og føler også at det var de samme følelsene og problemene som lå bak. Bare en annen måte å "takle" (eller heller ikke takle) problemene på.

    Tusen takk for kommentar!

    Lykke til med innleggelse +++

    Og en stor klem tilbake :o)

    SvarSlett
  30. Da jeg fikk diagnosen depresjon og anoreksia av fastlegen min, sa hun de trøstende ordene: "Du får gå hjem og fokusere litt positivt da vet du. Så går det nok over"…
    Hva sier man da? Hva svarer man når man sitter hos fastlegen og har tatt mot til seg og fortalt alt, og hun svarer med to ukers sykemelding og de ordene der?
    Det er vanskelig nok å snakke om i utgangspunktet. Det nytter ikke å gå rundt og fortelle folk om denne sykdommen her. Man er stigmatisert fra første sekund.

    Derfor er det så uendelig godt å finne bloggen din der jeg ser det er en som har vært gjennom hele greia. En som vet hvilke tanker og følelser jeg sitter med inni.
    Jeg føler meg ikke så alene om det.

    Takk for at du deler på bloggen din. Takk for at du har skrevet bok. Takk for at du finnes der ute ett sted.

    Klem Anita

    SvarSlett