Søk i denne bloggen

tirsdag 1. mars 2011

Bare halvveis = litt skeis

*********Advarsel: LANGT innlegg. My fingers løp løpsk!*********
  
Hva i H***** skjedde?

Spurte jeg meg selv i går. I natt. I dag.

Jeg gjør det innimellom. Innimellom sparker akkurat det spørsmålet meg så hardt i magen at jeg mister pusten. Dette er ikke en sutre-boo-hoo-post. Dette er en.... hmmm.... advarsel-post? Jess it is.

WARNING!

Ok. So: Hva i H****** var det som skjedde?

Dette har du hørt før, så hopp gjerne over:
Først var jeg frisk. Så ble jeg deprimert. Jeg fikk spiseforstyrrelser, kræsjet, fikk behandling, var "nesten-frisk", var litt syk, syk, kræsjet, fikk behandling, var "nesten-frisk", ble mer syk.... syk, kræsjet, fikk behandling, ble blitt bedre. Litt verre. Litt bedre.

Jeg gikk i behandling, skjønte hva som skulle til (gi slipp på kontroll, spise mer, roe meg ned tredve tusen hakk). Men klarte aldri å ta et oppgjør. Klarte aldri å gi alt. Jeg ga litt slipp. Men aldri helt. Bare litt. Bare nok til å fungere.
Det passet seg nemlig ikke. Jeg hadde ikke ikke tid, you see. Jeg var nemlig altfor opptatt av å studere. I det jeg ble ferdig med studiene ville jeg jo magisk få verdi, og i det jeg magisk fikk verdi ville jeg selvfølgelig også automatisk bli frisk.

Her studerte jeg. Før jeg måtte slutte.

Fordi jeg aldri tok et skikkelig oppgjør, ulmet sykdommen hele tiden. Den ventet på neste anledning til å bryte ut. (Og med anledning mener jeg for eksempel... stress). Og for en som blir stressa bare noen utsetter en cafétur i ti minutter, ved å vite at man bør støvsuge, bare en buss er to minutter forsinket, ved tanken på at eksamen er tre måneder unna, bare noen nevner ordet "bursdagskake"? For en som leve etter en konkret plan uten slingringsbånd? For en sånn person (meg meg meg) er livet ganske stressende!

Og stress sendte meg rett tilbake i gamle vaner. Litt mindre mat, litt mer gira, litt mer aktivitet, litt mindre søvn. Før kaboooooom. Mønsteret i gulvet svømte mot meg, fra meg, mot meg. Og jeg sank ned i varmen, mørket. Igjen.
Jeg sa selvfølgelig til meg selv at alt ville bli bedre - black-outs, depresjoner - alt ville forsvinne... bare bare bare...
Bare jeg... ble tynn.
Bare jeg... ble ferdig med studiet.
Bare jeg... ble et bedre menneske.

Alt annet måtte bare falle på plass før jeg kunne tillate meg selv å bli frisk. 

Viser seg at det er feil rekkefølge, gitt. Man må faktisk bli frisk først. Før noe som helst kan falle på plass. 
SHOCKING, I know. Det gir jo ingen mening whatsoever.

Det jeg egentlig prøver å si:

Uten oppgjøret kan man risikere at tiden flyr av gårde. At den ene muligheten etter den andre glipper. Man soser liksom rundt, halvveis frisk, halvveis syk. Gode perioder, dårlige perioder. Men overall er ting IKKE bra.
Og - PANG - plutselig har det gått ti år. Plutselig åpner man øynene, kjenner sparket i magen (og NOPE, jeg snakker ikke om en minifot) og spør seg selv:
Hva i h****** var det som skjedde?
Med planene mine? Med livet mitt?

Hadde jeg gjort alt i motsatt rekkefølge. Blitt frisk før jeg studerte? (Igjen. Og igjen. Og igjen). Da hadde jeg mest sannsynlig ikke kræsjet. Da hadde jeg mest sannsynlig hatt en degree. Og en frisk kropp (som jeg egentlig har, da, men den hadde sikkert vært mindre benskjør og mindre utslitt). Og mange gode minner fra år jeg isteden brukte på... selvhat, straff, sult and all that jazz. Hadde jeg tatt oppgjøret for 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1 år siden?? Da hadde jeg vært et annet sted i dag.

Og nå høres jeg sikkert j***** bitter ut? 

Fatkisk ikke. (Har jeg vært det??? Oh jess. Mer enn jeg liker å tenke på).

Men har gitt opp å leve med "tenk-hvis-tenk-om..." Ting gikk som det gikk. Alt er bra som det er nå. Men det kunne også vært bedre for lenge siden!

Vil bare bruke meg selv som et glimrende (thank you, Kristine) eksempel på at spiseforstyrrelsen ikke går over av seg selv. At en "halvveis" innsats (ihvertfall i mitt tilfelle) ikke gjorde annet enn å utsette problemet, ikke gjorde annet enn å klusse til og ødelegge mer og mer og mer.

Man kan ikke vente på en "perfect timing" for å bli frisk. I et spiseforstyrret hode passer det seg nemlig aldri.

Man kan ikke vente på en ytre forandring. (Bare jeg blir 20 år?? 25 år?? 30 år?? Da går det vel over av seg selv? Bare jeg får en annen type hjelp? Da går det vel over av seg selv? Bare jeg blir ferdig utdannet/blir forfremmet/får en ny jobb/får kjæreste? Da går det vel over av seg selv?) NOPE.

Spiseforstyrrelser går aldri over av seg selv. (Hvis noen prøver å overbevise seg selv om det).

Så hva skal man gjøre? Få behandling. Følge behandling og kostlister og råd fra kompetente leger/psykiatere/ernæringsfysiologer/psykologer. Som veiledning. For det er jo en selv som må snu. Som må kaste seg ut i det skumleste ukjente. Uten garantier (annet enn at ingen jeg kjenner/har hørt om som er friske noen gang har angret). Stole på at det kun kan bli bedre.

For det blir det. Allerede en million ganger bedre.

Oh yess, I'm cool! (Måtte ha noe litt lysere etter gårsdagens mørke-monkey-bilde). 
Her er jeg ihvertfall bedre, i en god periode, etter lang behandling er jeg på FERIE (og koste meg til og med) - akkurat fått vite at jeg kom inn på ernæringsfysiologi! (Et par timer senere lagde jeg lister over alt jeg måtte huske å huske på i forbindelse med studiestart. En mini-indikator på at jeg ikke var klar for å ta alt litt cool). Enda så ufattelig cool jeg likevel ser ut, da. Herregud, lissom. Med Bear sine briller og alt!!! Tenk om atte jeg ikke hadde falt ned i samme hullet enda en gang, da?   

Man valgte ikke å bli syk. Men man kan velge å bli frisk.

Så. Det var dagens warning.
Jo lenger man venter, jo lenger man sier til seg selv at det ikke er så farlig/så ille, at man jo fungerer, at man ikke har tid, at det sikkert går over av seg selv, at man ikke fortjener helt enda, at man skal gi alt når man bare... bare... 


Jo lenger man tenker sånn?
Jo mer tid spises opp.

20 kommentarer:

  1. So true.. Tommel opp for påminnelse (ikke at jeg egentlig hadde glemt det), og tommel opp for positivitet. Jeg liker fremdeles bloggen din, må jeg si! :']
    Du er bra.

    SvarSlett
  2. Bra innlegg, Kristine, og du har jo helt rett. Jo tidligere man tar tak, jo fortere kommer man over det. Det er bare veldig vanskelig å tenke det når man står oppi alt sammen :) Enkelte dager (timer, minutter, sekunder), er det lett å tenke "På tide å bare bli ferdig med alt sammen." Men så kommer en eller annen situasjon og ødelegger alt igjen. Men jo oftere du tenker det, jo flere sekunder, minutter, timer, dager? Desto bedre blir det.

    Det er "bare" å stå på!

    SvarSlett
  3. Du får sagt alt! tusen takk for supert innlegg.

    SvarSlett
  4. Det er ingen tvil om at det ligger enorme mengder arbeid bak fremskrittene dine, håper du lar deg selv være stolt av det også! Du er så flink!!

    Mange gode ord (nok en gang) som jeg er sikker på at mange har godt av også!

    SvarSlett
  5. Tøffe kule fine Kristine <3
    Men på det bilder, er det.. sand?

    SvarSlett
  6. Det er så sant som det er sagt. Selv er jeg likevel der at "nei,you see,det passer egentlig jævlig dårlig akkurat nå...",haha. Men jeg har aldri vært der at jeg tror at ting går over av seg selv den dagen jeg skulle velge at det passer. Det jeg tror mange mener er at når man har gjort det,eller det,SÅ ER DE KLAR for behandling..(sånn hvis man ser bortifra at det aldri passer,men OM (eller når for mange da) det skulle passe..)

    Nei,skal man ut av det så må man bare hoppe ut i det,først som sist. Fort og gæli.

    <3

    SvarSlett
  7. Som å høre "just a little bit" av Maria Mena. Fantastisk sang btw.. Og utrolig godt innlegg, as always :)

    SvarSlett
  8. Det er som du har sett hva jeg sliter med for tiden, og skrevet dette for å banke vett inn i hodet mitt. Du åpnet i hvert fall opp nok en gang. TUSEN TAKK! :)

    SvarSlett
  9. Man kan velge å bli frisk, men det tar tid. En prosess. Lang prosess for enkelte. Kanskje dette er en digresjon, for jeg tenker at de aller fleste som er syke er på en venteliste. Venteliste på psykolog, psykiater, ernæringsfolk osv. Jeg blir ikke frisk av å stå på en venteliste. Det blir heller ikke andre. Du har rett i at man velger ikke å bli syk, men kanskje bare delvis rett i at man kan velge å bli frisk, for noen trenger hjelp på veiet mot å bli frisk, mens andre klarer det helt fint selv. :)

    SvarSlett
  10. Kjære kjære søte deg, først må jeg bare takke for det du skrev til meg i din kommentar til meg - det varmet <3 Jeg føler at jeg på en måte har fått en god venn i deg jeg - du støtter og motiverer meg til å kjempe :-) Håper bare du får noe igjen av meg :-) Føler jeg har vært litt nede for telling akkurat nå, men jeg skal ikke la meg ligge her mer nå. Nå kan jeg ikke gjøre mer for søsteren min, nå er det opp til henne selv og hvilke valg hun selv tar. Og derfor elsket jeg dette innlegget ditt. Det handler jo om hvilke valg vi velger - og når vi er klare for å ta de riktige valgene, hva som gjør at vi velger som vi gjør osv... Du skriver så vanvittig bra - og jeg kjenner meg bare så igjen. Likte veldig godt beskrivelsen "Halveis syk - Halveis frisk" - det er der jeg føler jeg er og det er ikke godt å bare stå på stedet hvil. Dagene flyr - årene går... En som skrev en kommentar til meg skrev " Alle skal dø, men ikke alle lever.." Det synes jeg var så beskrivende.

    Mange gode tanker til deg <3

    SvarSlett
  11. Viktig innlegg, Kristine! Og SO true. Ingenting skjer ved magi, man må jobbe for det. Det koster, men det er verdt det. På sikt lærer man seg å tenke langsiktig også, og forstå at selv om ikke alt ordner seg akkurat nå, på akkurat den måten man tenkte, så er man på vei dit man skal. Bare man har satt i gang prosessen.

    SvarSlett
  12. Ja det er nesten et mysterium, for et ubegripelig grep den sykdommen kan ta. Så lenge, så alvorlig. Og så vanskelig å komme ut av. Hadde det "bare" vært "å spise", eller ta en tablett. Tenk om det hadde vært så enkelt. Men bildet er jo så sammensatt, og handler jo ikke om maten, nødvendigvis. En ting er sikkert: bloggen (og boken!) din bør bli pensum for behandlere. For å forstå hva dette egentlig dreier seg om, hvilke utrolige krefter som er i sving. Tar av meg hatten igjen, Kristine. For at du skriver så sabla bra - og at du er på god vei ut av det helv...du må ha levd i så altforaltfor lenge. Good on u!!
    Klem fra *C* - tilbake fra hyttetur, back på jobb!

    SvarSlett
  13. Du skriver så mye som er så sant, og måten du klarer å formidle det på er så ... treffende og god!! Du inspirerer virkelig, har til og med klart å åpne MINE øyne (og jeg er kanskje den mest innbitte "detordnersegforsnillejenter-jente" jeg noen gang har møtt)! Denne bloggen din, den får meg til å handle og tenke litt annerledes. Digger deg!! :D

    SvarSlett
  14. Fantastisk godt beskrevet, kjenner meg utrolig godt igjen i forhold til det med å aldri ta et oppgjør osv. Men nå prøver jeg igjen (selv om den forbaskede kroppen ikke klarer å skjønne noenting og fugler opp blodprøvene mine etter at jeg har jobbet bein hardt med alt jeg hater...)

    Never evet give up- that's the spirit!

    <3<3<3

    SvarSlett
  15. Solveig:

    Tusen takk, Solveig! Savner bloggen din, jeg :o) Håper du har det fint!


    Kristin:

    Ja, det er kjempevanskelig å tenke sånn når man står midt oppi det. Og man trenger ofte noen som kan dra/dytte en i riktig retning. Jeg brukte eviglang tid på å tenke på den måten, men da jeg kom så lang så var det fin motivasjon!
    Tusen takk, Kristin! Jess, vi får bare stå på!


    Anne Ma:

    Tusen takk for oppmuntring!


    JC:

    Takk! Jeg trenger ihvertfall å minne meg på det en gang i blant!


    Tora:

    Haha… Nei, men det ser sånn ut! Det er en “fancy” instilling på kamera til han som tok bildet :o)

    SvarSlett
  16. Laipai:

    Nei, jeg trodde vel innerst inne heller ikke at det ville gå over av seg selv, men jeg HÅPET at “alt” skulle fikse seg bare jeg … blablabla. Farlig tankegang!
    Men du har nok veldig rett i at mange føler seg klar for behandling når ting ellers faller mer på plass. Tror også mange går i behandling, og er bedre, men likevel nekter å gi absolutt alt? Er liksom halvveis i mål, godtar det, venter på at noe ytre skal gi grunn til å gi helt slipp?

    Fort og gæli FTW! (Med et par tilbakefall, da, de er vel vanskelig å komme unna. Vanskelig å finne balansen, synes jeg, mellom “det er en prosess som tar lang tid” (which it is and does) og “bit tenna sammen og kjør på”. Blir vel en mellomting).

    Takk. Du får sagt det!


    Anonym:

    Tusen takk, anonym! I like that song too :o)


    Destroyedflower:

    Jeg trenger også å bli minnet på alt dette from time to time! Hang in there <3<3<3


    Anne Line:

    <3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3

    SvarSlett
  17. Heltinne:

    So do you!


    En rosa fugl:

    Helt enig: Man blir ikke frisk av å stå på en venteliste.
    Jeg mente egentlig at på tross av behandling, så er det “å bli frisk” et valg man må ta helt selv. Jeg har fått ulik behandling, flere ganger, men det var først da jeg bestemte meg for at jeg VILLE bli frisk, og ga alt at jeg kom meg litt videre. MED støtte fra psykiater, samboer +++, masse veiledning, oppfølging. Jeg hadde aldri klart det helt alene.

    Dette ble rotete, du. Det jeg prøver å si er at jeg tror (og jeg tar veldig mulig veldig feil, eller kanskje var det bare sånn for meg) at det er vanskelig å bli frisk før man bestemmer seg for det selv. Behandling, råd, motivasjon skreller av dersom man ikke er mottakelig (og å være mottakelig er et valg). I begynnelsen hadde jeg null motivasjon, måtte dras gjennom dagene/måltidene etc. Og på det stadiet var jo det nødvendig. Men på sikt, (når jeg var i stand til det), måtte jeg gi slipp. Og det valget var det bare jeg som kunne ta.

    Dette ble kanskje bare confusing?

    Tusen takk for kommentar, Rosa Fugl!!! :o)<3


    Mitthaap:

    Jeg føler det på samme måten. Og jeg håper du vet hvor viktig bloggen din er for meg. Virkelig!
    Skjønner veldig godt at ting er tøft for tiden, og som jeg skrev, så håper jeg at du klarer å ta vare på deg selv. Det er ikke noe mer du kan gjøre for søsteren din. Nå må hun ta vare på seg, og du må ta vare på deg.
    Nei, det er utrolig slitsomt å være på stedet hvil. Men når det skjer opprivende ting, som det jo nettopp har gjort for din del, så er det nesten umulig ikke å falle litt tilbake, søke trygghet og trøst i gamle (om enn destruktive) vaner/mestringsstrategier, i beste fall bremse bedringsprosessen. Men du er så sterk, og du vet hva du vil, egentlig. Så håper du finner mot og styrke til å fortsette som du gjorde.

    Er imponert over styrken din, Mitthaap. Og ønsker deg alt godt, (så inderlig). Håper det ordner seg for søsteren din, og håper du tar godt vare på deg selv.

    En god klem til deg, my friend <3<3<3

    SvarSlett
  18. Kaffedamen:

    Dessverre ingen magi involved, nei. Selv om jeg noen ganger gjerne skulle poppet en magisk pille. Men så blir man jo sterkere av å takle motgangen også, da. Enda jeg skulle vært mye av det foruten.

    Jeg har nok brent meg på det mange ganger, blitt skuffet og mistet motivasjon fordi det ikke ordner seg sånn som det ”skal”/”skulle” i mine øyne. Men som du sier, så lenge man går (snubler) i riktig retning, så har man satt i gang en prosess. Og det er tross alt det aller viktigste.

    Takk for all motivasjon. Har hjulpet meg lenge og mye!


    C:

    Ja, tenk om det hadde vært så enkelt?? En eller annen medisin, rask og effektiv behandling? Lang, komplisert og slitsom prosess istedenfor… Booo…. Sykdommen er så gjennomsyrende, påvirker absolutt ALT, gror til og er innviklet+vanskelig å komme seg ut av. Tonnevis med tålmodighet, mot, mot, mot og støtte and it is possible. Men du har rett: utrolige krefter i sving!

    Tusen takk. Den kommentaren traff meg midt i… magen+hjertet+hjernen. TAKK! Du er supergod, C, som leser og kommenterer. Håper du koste deg på hytta og at du får en fantastisk helg!

    M:

    Tusen takk, M. ”Det-ordner-seg-for-snille-jenter”?? Du aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt sånn. Dessverre er det ikke alltid sånn. Og som en vis jente/dame sa til meg nylig, så ender altfor snille jenter som regel opp med å bli ganske så slitne/utbrente. Eller syke. Dessverre :o(

    Håper du er snill mot deg selv, M. Du er god!!


    Vamp:

    Nei, never give up! Jeg er så glad du prøver igjen, Vamp. You can do it! Det vet jeg du kan. Hang in there. <3<3<3

    SvarSlett