Søk i denne bloggen

mandag 14. mars 2011

Essensen av mensen

Jeg har herved ("essensen av mensen") tråkket langt forbi "jeg-er-patetisk-grensen". Velkommen skal du være til å lese tidenes tåpeligst tittelerte blogginnlegg. As promised.

Forventningene til innholdet er vel sånn ca på null? (Suits me just fine). 

La oss starte med et passende bilde fra tiden da jeg hadde rødt hår. Og jada, du må gjerne kalle meg tante...



Men herregud, hvis du er så uheldig at du gikk glipp av den store dagen (i november, da mensen bestemte seg for å gjøre comeback etter seks/syv års pause) kan du lese om den HER.
Exciting stuff. Exciting stuff. (Håper du har merket av i kalenderen? Røde roser mottas med takk hvert tiårs-jubileum).

Mensen betydde at vektoppgangen var en realitet, at jeg ikke lenger var i grenseland. Det betydde selvfølgelig IKKE at jeg automatisk var frisk, (eller i det hele tatt bedre). Men at kroppen koste seg litt mer enn før. (Spes magen var krampaktig happy på mine vegne).

Kort sagt: En ambivalent opplevelse. Sorg (ja sorg) over å "miste sykdom" (dere med spiseforstyrrelser forstår sikkert hva jeg mener) og glede over å nå et mål, over å ha kommet videre, over å ha en friskere kropp.

Så fulgte en liten skryteperiode da jeg følte meg utrolig ovenpå og sterk og "flink".

Men så mistet jeg litt motivasjon. For frem til da hadde målet vært å få mensen. Og der var den, gitt. Og hva var poenget med å fortsette å spise?? Var jeg ikke "feit" nok som jeg var, kanskje?
Well. Poenget var å beholde mensen. Visstnok er det ekstremt vanlig å få den en gang, roe seg ned med maten, og så... loose it all over again.
"So keep going", fikk jeg beskjed om hos legen. Which I did. Og nå har jeg hatt mensen fem måneder i strekk. Nesten på dagen.
Og jeg har fortsatt å gå opp i vekt. (Til tross for min overbevisning om at grensen var nådd i det jeg kjøpte tamponger og bind, at da var det punktum-finale no more weight-gain. Men bare fordi kroppen fungerer bedre, fungerer den ikke nødvendigvis optimalt). Det har gått saktere. Men jeg har gått mer opp.

Men poenget med dette innlegget, eller skal vi si: selve essensen av dette innlegget, er at det de siste fem månedene har skjedd en del forandringer. Kanskje kan ikke alt relateres til den store dagen i november, men det er som om den likevel utløste en rekke positive changes. Og det må man jo sette pris på:

Jeg føler meg mer jentete/kvinnelig. (Å herregud, for et ord, men hva skal jeg ellers skrive, da??) For lenge siden kunne jeg ikke brydd meg mindre om at venninner ba hverandre om å få tamponger. Jeg var annerledes uansett. Jeg var ødelagt/passet ikke inn/var ikke som andre. Det angikk meg ikke.
Men så, da jeg faktisk ville bli frisk? Da ble jeg lei meg en gang en fremmed jente spurte om jeg hadde en extra tampong på toalettet på en café, da kunne en reklame på TV få meg til å føle meg utenfor alt og alle. (Noe jeg forsåvidt gjorde på flere områder).

Jeg elsker (dessverre) ikke kroppen min. Men føler at "litt former" ikke er verdens undergang. Jeg kan til og med sette pris på at jeg har litt større rumpe, for eksempel. Det gjør ingenting. (Dette er fremskritt!) Jeg skal ikke ødelegge ved å nevne hva jeg synes om det som legger seg andre steder. Men det er heller ikke heeelt krise.

Etter at vekten stabiliserte seg har humøret mitt gjort det samme. (Nesten). Jeg våkner generelt i godt humør. Uvant. Før rakk jeg å stresse allerede før jeg åpnet øynene, følte at dagen var overveldende allerede før den startet. Let me tell you a secret... Noen ganger snoooooooozer jeg. OMG. Det hadde ikke skjedd for noen måneder siden, jeg spratt opp som om jeg var en soldat eller no. Nå vil jeg helst ligge litt til. LATE meg. Selvfølgelig spretter jeg opp etter en runde snooze likevel, jeg må jo rekke frokost, but still, but still, but still fremskritt.

Jeg føler at jeg hører mer til i verden. Jeg føler meg utrolig mye sterkere. Jeg føler at mat (ikke all mat, men mer og mer mat) er BRA for meg.

Jeg er rett og slett mer stabil. Jeg fungerer bedre. Og selvfølgelig er ikke alt relatert til mensen. Men det var først etter comebacket at jeg klarte å roe meg litt ned. At tankene rundt mat og kropp ble kraftig redusert. At tvangstankene begynte å ta seg lange pauser.

Så det var min "første mensen" nummer to. Første gangen var jeg 13 år og ble hysterisk. Andre gangen var jeg 27 år og ble enda mer hysterisk.

Jaja. 

Forresten:
Dagen etter fikk jeg Dr.-Martens-Hello-Kitty-sko av Bear. Skulle ønske jeg fikk presanger en gang i måneden. Men det finnes liksom grenser for hvor mye man kan feire en oppblåst, litt irritert person (som fortsatt har behov for å "skryte" av grunnen til "the biatsjyness").

Men jeg ser glad ut her, da:




Vet du hva forresten hva som skjer når man skriver sånne ting på en blogg som leses av en del kjentfolk?? Man får SMSer som: "Gratulerer med dagen, stooor jente", "Grattis med tante rød" etc etc etc. Fun. Fun. Fun. Flaut? Jess. I felt so silly. But it was also hilarious.

Happy Monday to you! 

16 kommentarer:

  1. Du er bare så fantastisk flott! <3 Flink å formulere og uttrykke og beskrive.. Og du er GØY :D Ser alltid fram til blogginnleggene dine! Hilsen your fæn nr 1!

    SvarSlett
  2. At mat-tanker og tvangstanker ble redusert skriver jeg under på! Da behandleren min sa at jeg kom til å ''tenke annerledes'' når jeg kom mer eller mindre i likevekt nektet jeg å tro på henne, men nå sitter jeg her og kjenner at det faktisk stemte. Når det er sagt, skal det også sies at det er det eneste jeg liker ved at Tante Rød kom tilbake til meg etter hennes lange, trøblete ferie.

    Men hey, congrats til deg, og takk for at du gjør denne litt bedrøvelige hendelsen litt lettere å overleve (er et hardt liv jeg lever, gitt!) med de geniale tekstene dine :>

    SvarSlett
  3. Hihi, så herlig, Kristine! Fint å vite at den alt for skremmende (nå ja) tante rød bringer med seg mye godt også :) Du klarte faktisk å gjøre meg litt mindre nervøs for dens tilbakekomst! :D

    SvarSlett
  4. Takk for dette herlige innlegget. Det er rart, eller det er i grunn det mest naturlige og mest logiske som finnes,- det at kroppen er avhengig av en viss masse for å komme i balanse og fungere mer optimalt, men det jeg skulle frem til var at det er jo så rart hvordan er spiseforsyrret kropp reagerer, tenker og føler på en undervekt og/eller feilernæring.
    Godt å lese om dine positive erfaringer. Jeg har opplevd dette selv, men tror liksom ikke at det går an flere ganger... Jeg blir lurt av ano-stemmen hver bidige gang jeg faller inn i følelses- og tankesirkelen.

    Kristine: You make my day <3 Thank you :-)

    SvarSlett
  5. Jeg kom over denne idag, må bare dele den med deg! En infofilm om mensen laget av Walt Disney, fra 1946!
    http://www.youtube.com/watch?v=_l9qhlHFXuM

    SvarSlett
  6. Pantora:

    Tusen takk for så gode ord, Tora. Og LOL LOL LOL Disney+mensen??? It's so weird! ("Not only CAN you bathe, you SHOULD bathe... LOL!") And seems so wrong somehow?? Men takk for link, entertaining, og sikkert veldig lærerik i 1946! (Personal calendar... Very personal yours... CUTE!)


    Frida:

    Lang og trøblete ferie, ja. Tantetur! LOL. (Ble forresten veldig glad på dine vegne da jeg så at "she" hadde vært på besøk- CONGRATS). Helt enig med deg, det beste var å tenke annerledes (+ østrogen til skjelettet!!! JEJ!) Det tok litt tid, men jeg er overrasket over roen jeg kjenner i dag. Nesten stille til tider (nesten). Noen ganger føler jeg meg nesten lat, fordi jeg ikke tenker så intenst som jeg gjorde før. (SO silly, jeg tenkte jo bare destruktiv skiiit). Men man venner seg vel til det rasende tankekaoset, I guess. (Nå hørtes det nesten ut som om jeg savnet det, noe jeg selvfølgelig ikke gjør, ikke så mye som en brødsmule).

    Tusen takk for så fin kommentar, Frida! Gleder meg til bloggpausen er over (NO pressure, man har sinnsykt godt av en pause innimellom). Men du vet jo hvor glad jeg er i bloggen din <3<3<3 Håper alt står bra til, stor klem fra meg


    Kristin:

    Ikke vær nervøs! Det er (etter litt panikk) bare positivt (sett bortifra alt maset, da, men sånn er det jo for alle). Og som jeg nevnte, så er det litt deilig også, å vite at ting er back on track.
    Bare å fortsette i samme retning ;o) Good luck!


    Mitthaap:

    Ja, det er kjemperart hvordan kroppen reagerer, slår seg vrang både fysisk og psykisk. It doesn't like it, det er klart og tydelig. (Og hvorfor skulle den like det? Ikke få nok bensin men tvinges til å yte max?) Jeg er takknemlig for at det gikk så greit når det først gikk, vet jeg hadde flaks fordi det har vært så regulært.

    Tusen takk, gode deg! Masse gode tanker <3

    SvarSlett
  7. ja hmm hadde glemt at det var noe som heter "tante rød" kremt.. det er vel nå jeg må innse at jeg enda har en god vei å gå før jeg får henne tilbake.. det er vel nå jeg må innse at jeg trenger vektøkning.. jeg som ser på meg selv som "normal".. gud hvor øynene kan lure en :P

    nei takk igjen for motiverende innlegg:)

    SvarSlett
  8. Believe it or not,jeg har aldri mistet mensen jeg...ikke før det siste året,men det har aldri vært lengre enn 3 mnd..så kom den tilbake,så holdt den seg borte en mnd,så kom den igjen...ja,sånn er ståa nå...
    Jeg skjønner at du ble hysterisk når du fikk den tilbake igjen,det var jo liksom målet etter så lang tid. Og så betyr det jo at kroppen funker som den skal,mer eller mindre hvertfall..

    Så snill Bear er med deg,hoho,fiiine skoene :)

    <3

    SvarSlett
  9. Jeg mistet aldri mensen, men fikk den ikke før det året jeg fylte 18 og hadde ønsket meg den lenge (samtidig som jeg ikke helt ville ha den) og lagt på meg mange kilo, så jeg tror jeg kan si jeg skjønner godt hva du mener :)
    Synes vi skulle fått gaver for å slite oss gjennom de dagene med mensen ... Det hadde gjort hele greia litt mer hyggelig :D Men det at kroppen fungerer greit er jo i seg selv en slags gave det også, kanskje best å tenke sånn på det :)

    SvarSlett
  10. Tine:

    Kremt, ja. Jeg "merket ikke" at den forsvant. Eller, jeg registrerte det, men som alt annet som halvveis bekymret meg og som var tilknyttet SF dyttet jeg det bare unna og tenkte ikke noe særlig over det (enda det ulmet litt i bakhodet, at det kanskje måtte være en grunn til det?).
    Vektøkning er veien å gå for sure. Og jupp: skremmende med synsbedrageri (som jeg liker å kalle det). Men fint å minne seg på som motivasjon. Good luck, Tine! Mange fysiske fordeler med å få den tilbake.


    Laipai:

    Noen mister den, andre ikke. Har du sjekket bentettheten?
    JA, Bear er supergod :o) Jeg elsker Doc Martens + pleide å elske Hello Kitty, så det var jo en uslåelig kombo!
    Håper du har hatt en fin kveld, Laila. Masse gode tanker+hugs+takk for kommentar <3


    Martine:

    Du må jo ha fått sjokk, du, Martine! Men WELL DONE!
    ENIG. Presanger hadde gjort hele greia mer utholdelig. Jeg syntes det var stas i sånn ca fem minutter (OK, da, faktisk i flere dager). Men nå er det bare mas og inconvenient. Men sånn er det, jo :o) Og du her HELT rett, i at det er en gave i seg selv. (I like the way you think!!!)

    Stor klem fra meg, tusen takk for at du leser og kommenterer :o)

    SvarSlett
  11. Ingenious tekst ! HOHO, utrolig artig vinkling, men fortsatt seriøst og godt oppsummert! (i mean it!)

    det er så godt å høre at du er litt mer stabil, og at krisemaksimeringen ikke er på topp.... Og snooozing er kooooos og helt sikkert sunt! Vedder på at buddistene har et eller annet guddomelig ord for "snoozing", de er smarte vet du, buddha snooza hele tiden!

    Kan virkelig forstå at du føler deg mer tilpass, mer feminin and at peace, nå som ting har roet seg litt og rødtoppen er på plass. Men jeg har tilgode å prøve det ut, for you know, selv om jeg har vært normalvektig leeenge (endel muskler da...) så har jeg aldri noensinne opplevd noen rød glede/sorg...

    Akkurat nå er det faktisk veldig chill, men vil ikke påstå at jeg ikke vil ha barn en gang, så vi får se.

    BIG PANDA HUGS!!!!

    SvarSlett
  12. Morsomme greier egentlig, at de som mister mensen pga sykdom og får den tilbake blir glad og har som mål å beholde den, mens de aller fleste med mensen som er "frisk" hater mensen over alt på jord og gjerne kunne ha vært uten mensen til man hadde et behov til å være gravid. Lang setning gitt! Større rumpe på deg altså, kult! Tenk når du får større pupper også. Kvinnelige former er fine:) Er stolt av deg! :)

    SvarSlett
  13. *tommel opp for rødt hår* ;D hehehe

    Superwoman Kristine! Jeg blir så glad av å lese hvor langt du har kommet - for det er virkelig langt. Det er en helvetes tung og god jobb du har gjort og jeg bøyer meg i støvet for deg :-)

    Jeg virkelig leser det du skriver og tygger godt og lenge på ordene og leser om igjen og om igjen, (stalker alert! hoho:) ) Jeg beundrer deg og du inspirerer virkelig.

    Keep the flow goin'! hahaha, dobbelt betydning tho tha max. LOL

    SvarSlett
  14. Vamp:

    Tusen takk, gode deg! LOL, Vamp. Buddha snooza er sikkert det sunneste som finnes!!!

    FEMININ var ordet jeg lette etter!!! TAKK!!! Syntes "kvinnelig" hørtes så ekstremt 85-åring ut. Stod litt stille for meg.

    Den kommer, Vamp. Kan også være for mye trening??

    BIG PANDA HUGS right back at ya!!!


    En rosa fugl:

    Ja, ikke sant???? It's funny!
    Tusen takk og helt enig: kvinnelige former ER fine!
    Takk igjen, du er supergod!


    Valiumsvalsen:

    Right back at you, du har også kommet langt, Karianne. Men tusen takk, ordene dine betyr mye for meg.
    LOL, hardcore double-meaning! I loves it! <3<3<3

    SvarSlett
  15. Dette får jo ikke blitt annet en flott. Jeg forstår følelsen at du er for det og mot det på samme tid, delt. Selvsagt er du det. Jeg kan kjenne meg igjen selv i det du skriver her Kristine! Å ikke ha mensen er "mat" til spiseforstyrrelsen, den vet at den har taket enda. Men, når den dukker opp igjen er det du som seirer! De er så utrolig fantastisk! Fortsett å jobbe <333

    SvarSlett
  16. Marthe:

    Ja, man får litt mer overtaket :-) 1-0 til meg!
    Tusen takk, Marthe!! Du er supergod!

    SvarSlett