Søk i denne bloggen

onsdag 9. mars 2011

Hello STATUS-yo-yo-QUO


Hei på deg!

Leste litt på min egen blogg i går (som jo er helt normalt å gjøre. Tenke på seg selv, skrive om seg selv. Og toppe det med å LESE om seg selv. Tiden som ”selvutslettende” er tydelig over for godt. La egoismen blomstre!).

Vel, inntrykket jeg sitter igjen med er litt rart. Enten deler jeg litt ”funny stories” fra ”da jeg var syk”. (Fordi jeg ikke kjenner meg igjen i personen jeg var da innbiler jeg meg at jeg er frisk. Noe jeg selvfølgelig ikke er. På vei. Men ikke i mål. Hva nå definisjonen på det målet er. Kort sagt: tusen ganger bedre, på vei til å bli enda bedre). Eller så er innleggene så overentusiastiske at du skulle tro jeg hadde skiftet personlighet.

Og her ligger ”problemet”. For livet mitt består ikke bare av kakeoppskrifter og ”da jeg gjorde ditt…, da jeg gjorde datt… da var jeg syk, da!””. Men kanskje en mellomting?

Så tenkte jeg skulle dele en liten status quo. Hva skjer akkurat nå? (Oooooooooh... Exciting stuff!).

Vekten har stabilisert seg. Den har verken gått opp eller ned de siste ukene, uavhengig av om jeg har spist litt mer eller mindre. Jeg veier meg fortsatt hos en lege (som lar meg droppe inn annenhver mandag uten å lage en big deal ut av det, which I appreciate).

Til sommeren skal jeg ta ny Dexa-scan (benskjørhet) og sjekke fertilitet. Jeg gruer meg som et h******. (OMG-Himalaya…)  

Jeg følger ikke kostlisten like slavisk, bytter ut med ting jeg har mer lyst på (for jo da, jeg har faktisk LYST PÅ TING, det er et MIRAKEL). Prøver meg også på nye ting.

Kaker, godteri skremmer meg fortsatt. Noen ganger klarer jeg, andre ganger klarer jeg ikke. Så lenge jeg spiser nok MAT er ikke søtsakan et problem. Foreløpig. På sikt vil jeg ikke ”hemmes” av noe. (Kall meg naiv. I’ll prove you wrong).

Og her kommer litt info i kategorien ”too much, hold det for deg sjæl, Kristine”: Jeg har hatt mensen FEM ganger på RAD. Etter (hvor mange, syv??) år uten. Jess, da. (Sånn BTW, føles som om mye automatisk ble litt bedre/lettere etter det. Det kan jeg forsåvidt skrive mer om senere. Hvis noen er interessert i at jeg dedikerer et helt innlegg til... "essensen av mensen". (Det ga ingen mening, men rimte veldig fint, da!)

Jeg er fortsatt ikke verdens mest sosiale person, noen situasjoner skremmer meg så mye at jeg hyperventilerer en smule. Jeg elsker, elsker, elsker fortsatt å være hjemme. (Sad?) Men jeg isolerer meg ikke som jeg gjorde.
Mange mennesker på en gang er tøft, men fint mulig. Å være sammen med gode venner er bare hyggelig.  
Jeg fungerer egentlig i enhver sosial situasjon, er bare ikke komfortabel all the time. Men ingenting er lenger umulig. I think. 

Noen ganger kan litt stresse balle på seg til å bli for mye stress – jeg mister rett og slett all fornuft når det går over en viss grense. Nå orker jeg ikke mer, nå gidder jeg ikke mer. Orker ikke at alt, absolutt alt, skal være så jævlig vanskelig. Orker ikke å hele tiden være på vakt, ”ikke tenk sånn”; ”det stemmer ikke”; ”jeg må spise selv om jeg ikke er sulten, selv om jeg ikke vil”. Vil bare slappe av i hodet og leve normalt. Er ikke livet utfordrende nok i seg selv? Hvorfor skal jeg ha problemer med alt elementært? I tillegg???
(Boo-hoo, I know). Men minner meg på hva som skjer om jeg ikke er obs hele tiden. And I don’t wanna go there. Så plukker meg opp igjen overraskende fort.

Innimellom blir jeg overveldet av ”livet”. Alle muligheter, alt som kan gå galt, alt som innimellom går galt. Det kan sende meg inn i en katastrofetanke-rekke. Eller et panikkanfall. Og da savner jeg spiseforstyrrelsen intenst, da kan jeg leke med tanken på å gi opp alt og kontrollere igjen, fokusere på bare en ting. Eller som jeg så utrolig pedagogisk sier til meg selv: ”få litt oversikt? Bare litt? Forenkele litt, Kristine. Ikke gå crazy, altså...". 
Mmhmmm? 
Men jeg drukner ikke lenger i de tankene, jeg har mer kontroll, jeg klarer å dra meg selv ut av det. Å skjerpe meg. Til og med uten hjelp. (Som i seg selv er et ti-mils-fremskritt). Og fort også. Tar meg ikke lang tid å se "det store bildet", og være back on track.

Kort oppsummert: Det går utrolig bra for tiden. Fremover. Men det betyr ikke at jeg ikke innimellom går på en smell. Forskjellen er at det smeller mer sjelden. At jeg klarer å reise meg igjen mye fortere. Og at konsekvensene ikke er langvarige. Jeg er ”flinkere” til å la det gå, ikke la en liten overdramatisk katastrofe smitte over på neste dag.

Yo yo...

Det er ikke lenge siden alt føltes helt helt helt håpløst. Hadde jeg lest dette for ett år siden ville ingen klart å overbevise meg om at det faktisk var skrevet av fremtids-jeg.

(Ooooh…. Sci-fi). 

Ellers har jeg mer å gjøre enn jeg pleier. Og savner å bruke mer tid på bloggen. Men men, jaja.  


Her var i hvert fall en liten update på den forstyrrede delen av hverdagen! 
Happy Wednesday to YOU!

17 kommentarer:

  1. Så fint, Kristine! Det høres ut som ting går veldig bra, og det er utrolig flott å lese :) Kjenner meg igjen i mye du skriver :)

    Forresten (og dette høres dumt ut), men eg leser gjerne et innlegg om essensen av mensen! Selv har jeg ikke fått den tilbake ennå, og siden du sier at det faktisk ble litt bedre av det, så kanskje det kan være en hjelpende motivasjonsfaktor for å stå på videre? Klager ikke på det altså ^^

    SvarSlett
  2. Hahaha, essensen av mensen, du er god på riming altså! Og med all den yo-yo-en. Kanskje du har en fremtid som.. rapper? Wouldn't that be neat? Getz the... (det får du finne på!)
    Jeg er superglad på dine vegne! <3 Og venter veldig på mail fra deg...

    SvarSlett
  3. Kristin:

    Essensen av mensen, et innlegg litt på grensen... Tenker jeg stanser meg selv DER, ja.

    Men det skal bli, du! Tusen takk for at du leser, Kristin! Du er supergod!


    Tora:

    For å være ræpper må man ha litt rytme, tror jeg, og ikke engang en tromme kan få meg til å klappe i takt med andre mennesker, langt mindre danse/bøye meg i knærne i takt med musikk. Men takk!
    Lets play cassettes in sweats with Getz?? No???

    Mail måtte slettes pga en viss ANONYM, så da har jeg ikke fått mail. Men FB?

    Tusen takk, Tora!!!

    SvarSlett
  4. Gleder meg virkelig på dine vegne! Nå har jeg ikke fått lest på en stund, så nå sitter jeg pal og blir oppslukt av hvert eneste ord. Det er bra at du kjemper, og at du merker fremgang, jeg tror det er med på å holde motivasjonen oppe selv om smellene kan komme tilbake underveis. Jeg er vidundelig stolt av deg <33

    SvarSlett
  5. Det er godt å lese at du har det bra. Og med tanke på at du ikke er 100% frisk,så er det naturlig at gamle tankemønster (og handlinger) vil komme innimellom,men det viktigste er at du klarer å hente deg inn igjen,og ikke minst at du klarerå utfordre deg selv. Jeg synes du gjør det strålende jeg :D

    <3

    SvarSlett
  6. Marthe:

    Tusen takk, gode deg! Du skal få slippe å lese alt, du må komme deg etter ferien! Så helt fantastisk ut, er så glad du hadde det GØY og koste deg, Marthe! Stolt av deg også :o) <3


    Laila:

    Ja, det viktigste er å hente seg inn. Noe som er lettere enn noengang, før føltes det umulig/håpløs. Øvelse gjør mester, I guess. Og næring gjør mester too.
    Tusen takk! Veldig imponert over deg i dag. Veldig.

    Stor klem fra meg <3

    SvarSlett
  7. blir så glad av å lese dette :) det finnes altså håp for meg også?? hehe :D joda jeg har da troen..men så kommer de dagene da alt mot svikter..for min del er det mange sånne dager enda..men når jeg leser bloggen din så får det meg til å tenke meg om flere ganger. hjelper hvertfall meg:) man trenger litt spark i baken av og til hehe
    stå på videre:) du har virkelig kommet langt.

    SvarSlett
  8. Tine:

    Of course!!! Det finnes masse masse masse håp!

    Slet med motivasjonen selv i EVIGHETER. Som regel ville jeg IKKE bli frisk. Men innimellom var det noe som inspirerte meg (en kveld med venninnene mine, tanken på å studere igjen, kanskje få barn på sikt etc). Motivasjonen kunne være kjempesterk. Noen ganger dessverre bare i fem minutter, før noe satte meg ut av spill, før jeg måtte spise og ikke ville likevel etc. Men etterhvert varte den lenger.
    Men man må liksom bestemme seg igjen og igjen, ta de "riktige" valgene selv når man føler det er umulig. (Med riktige valg mener jeg å spise litt ekstra, ikke tillate seg å sluntre unna etc). Det er så utrolig lett å velge den letteste utveien (spiseforstyrrelsen) når man for eksempel er stressa, og føler man trenger litt ro, IKKE det helvete som venter om man utfordrer SF. Men det er de gangene at man faktisk gjør de største fremskrittene, når man klarer å overraske seg selv, ser at man faktisk er sterkere enn man hadde trodd. (Eksempel fra mitt spennende liv: Å kansellere en treningsøkt og isteden si ja til å spise lunsj med en venninne. Dobbel seier).

    Min motivasjon kom etterhvert, det tok tid. Og frem til da gjaldt det bare å holde ut, stole på at jeg gjorde det riktige (selvom det ikke føltes sånn, selvom jeg tvilte og ville "tilbake"). Men det ER bare en vei å gå, og det ER verdt det, og det BLIR lettere. Og jeg håper du fortsetter og fortsetter, biter tenna sammen. For da slipper du å gjøre alt sammen enda en gang. For du vil jo bli frisk!

    Så bare hang in there!! Du er på rett vei, Tine!

    Tusen takk for at du leser bloggen min!! Det betyr så mye for meg. Mange gode ønsker+tanker fra meg (som høres ut som en gammel dame på 100 år akkurat nå, I know, "Mange gode ønsker..." Men jeg mener det da, ønsker deg lykke til!).

    SvarSlett
  9. Hege S Bjørnstad10. mars 2011 kl. 11:38

    Imponert over deg! Likte bilde godt:
    Klem

    SvarSlett
  10. Hege:

    Tusen takk, Hege. Du er god!

    Stor klem :o)

    SvarSlett
  11. hehe det hjelper å lese det du skriver til meg:)
    jeg må nok jobbe hardere nå for ikke å havne gale veien igjen:/ dine ord gir meg såklart guts igjen :D alle ord hjelper på. nei sender deg mange klemmer.

    SvarSlett
  12. Tine:

    Nå "skal" det gå litt opp og ned, altså, umulig å være motivert/"flink" hele tiden.

    Mange klemmer tilbake til deg, Tine :o)

    SvarSlett
  13. Du er så flink til å skrive. "essensen av mensen", jeg ler godt. Fortsett please!!

    SvarSlett
  14. Anonym:

    Tusen takk!! Jeg må tenke litt mer på "essensen av mensen", har ikke helt figured out hva den essensen egentlig er?? LOL.

    Tusen takk for at du leser!!! :o)

    SvarSlett
  15. Herlige sokker! Made my day. Ikke så mye som skal til innimellom, og godt er det :) Jeg tenker på deg forresten, selv om jeg fremdeles ikke kjenner deg (selv om det føles sånn, når du blogger og utleverer (jeg er forresten veldig glad i utlevering - det er modig å la folk få muligheten til å kjenne deg)). Håper du koser deg med boka, og livet. Og Bear. Og deg selv! :)

    SvarSlett
  16. Du er ikke naiv. Det er så absolutt mulig!

    hilsen ei som er friskere enn friskest (som nyter livets goder (også spiselige)) og som av og til må klype seg selv i armen for å innse at det ikke bare er en god drøm. Det er virkelig! Det er livet :)

    SvarSlett
  17. Gunhild:

    Haha, takk. Fikk sklisokker etter at jeg gikk på trynet i "svingen" inn på kjøkkenet. Med beskjed om å roe meg ned en smule :o) Minner meg på at alt ikke trenger å skje i superfart! (Er generelt ganske klumsete, sånn BTW).
    Tusen takk for så hyggelig kommentar, Gunhild! Jeg koser meg, håper du gjør det samme! God helg!!


    Kristinliv:

    Du er min HELT. Punktum. (Og tusen takk, sikkert flere enn jeg som setter pris på denne kommentaren!!!)

    SvarSlett