Søk i denne bloggen

mandag 7. mars 2011

Magazinejunk + chipmunk

Jeg har skrevet før at jeg pleide å føle at jeg kun levde i mitt eget hode. At jeg ikke levde i verden.

Jeg følte at jeg ikke hørte til i meg selv, eller i familien min, eller i vennegjengen min eller i klassen på universitetet eller i Irland eller i Norge eller i verden. (Da jeg hørte på radioen følte jeg at de snakket til alle andre ENN meg). Og det var ingen sunn følelse. Eller god følelse. Og det var absolutt ikke fordi alle "droppet" meg. Det var fordi det alltid var en tjukk vegg mellom meg og alle andre (inkludert meg og meg selv). Fordi jeg ikke tillot noen å komme nær meg (verken psykisk eller fysisk).

Det er ikke bra å bare være alene, ikke ha kontakt med noen.

Da jeg først begynte å studere var jeg glad i å gå ut å spise, gå på pub, gå på byen. Men etterhvert som planen, reglene, anoreksien tok over hodet mitt ble jeg mer og mer asosial. Jeg gikk på universitetet, satt sammen med den samme gjengen, men var ikke lenger en del av "gjengen". Jeg lo ikke, pratet lite, jeg var bare stressa fordi jeg egentlig burde løpt/jobbet/lest/vasket. Ikke sittet der og se andre spise og andre le og ikke helt forstå hva som var galt med meg?

De prøvde å inkludere meg, jeg aner ikke hvorfor de ikke ga opp. Kanskje gjorde noen av dem nettopp det, ihvertfall litt, da jeg ikke kunne sitte inne i kantina fordi det "fløy fettmolekyler i lufta som jeg kunne inhalere". (Jeg sa heldigvis og takk og lov ikke at det var grunnen). OMG. (Hvis du hadde kjent meg, og spesielt før jeg ble syk, så hadde du skjønt at dette ikke beskriver meg, I was (most of the time) a very happy person! Og jeg elsket mat).
Uansett, jeg trakk meg tilbake. Og gikk gatelangs i lunsjen for å forbrenne meg selv helt vekk. Eller jeg prøvde å jobbe hjemmefra så mye som overhodet mulig.

Oh joy.

Og da jeg sluttet å studere hadde jeg en periode da jeg ikke gikk ut i det hele tatt. At all.

Isteden leste jeg om kjendiser. Og artikler om dietter. Og innbilte meg at alle, absolutt alle i hele verden, i hele Norge, var på slanker'n. Alle var på vei til trening. Ingen spiste ditt. Alle levde på datt og bare datt. Why? Fordi alle kjendisene (ifølge SØPPELBLADER som ikke engang visste hva de snakket om) gjorde det.

Først da jeg "ble sosial igjen" forstod jeg at alle de forestillingene jeg hadde var fullstendig gale. Og nettopp det var problemet. Jeg innbilte seg sååå mye rart, og endte opp med å tro på det. Jeg baserte hele virkeligheten min på oppspinn.

Når man ikke kommer seg ut ser man ikke at folk generelt er normale. De spiser ikke bare goji-bær (fordi jeg leser om det på nettet), de trener kanskje et par ganger i uken (men ikke hver dag i tre timer som de jeg leser om i de mest ekstreme bladene), de feirer bursdager med god mat og drikke (og ikke med en eneste frossen drue bare fordi en eller annen kjendis (mest sannsynlig ikke) gjør det) etc etc.

De aller fleste ikke alle, nei, men de aller fleste lever normale, sunne, gode liv til tross for et ekstremt kroppsfokus + slankehysteri!

Det er jævlig farlig å isolere seg når man i utgangspunktet ikke er helt klar i toppen.

But not anymore. I dag, for eksempel, har jeg hatt besøk av denne lille karen.

Jeg tror det er viktig å prøve (althoguh it can be scary) å åpne seg for noen man stoler på, å la mennesker (eventuelt ekorn) komme nærmere. Og på sikt ta over mer og mer av plassen til spiseforstyrrelsen.

ALLE trenger å føle at de hører til. Alle trenger å føle at de er en del av noe, av noe større enn seg selv. Noe større enn sitt eget desperate forsøk på å forsvinne.



Har du basert virkeligheten din på tullete dumme blader? (Tror kanskje/muligens British søppelblader er en million ganger mer opphengt i vekt og kjendiser enn de norske). 

Har du noen gang følt at du ikke hører til? 
At "alle" ikke inkluderer deg?
 

18 kommentarer:

  1. Har ikke basert min virkelighet på tullete dumme blader, heldigvis.
    Har derimot følt at "alle" ikke inkluderer meg og at jeg ikke hører til. I still do. Kanskje det har noe med at jeg er syk og enda ikke har fått ordentlig hjelp. Skulle gjerne hatt en person jeg kunne åpnet meg til på en ordentlig måte. En psykolog f.eks som ikke er syk hele tiden. Skulle dit idag, men hun ble syk. Gaah! Skulle hatt noen andre. Venner. But I don´t. Høres skikkelig dumt ut, for jeg har jo venner, de bare er ikke sånne som man kan fortelle slike ting som surrer i hodet mitt til.

    SvarSlett
  2. En rosa fugl:

    En psykolog som er syk hele tiden høres litt tungvint ut. Litt av det fine med terapi er jo at det er noe "fast", en avtale/time man kan basere seg på.

    At du fortsatt føler at du "ikke hører til" henger helt sikkert sammen med sykdom, og jeg håper det slipper taket etterhvert som du blir bedre/når psykologen din kommer seg tilbake på jobb+holder seg frisk over lengre tid.
    Når det gjelder venner: tror mange føler det sånn. Å dele det som er mest personlig (og ihvertfall i mitt tilfelle var sterkt knyttet til skam) er vanskelig, kanskje enda mer vanskelig ovenfor de man kjenner og er glad i. Selv måtte jeg prate ut med ting med en psykiater før jeg turde dele med andre. Først da jeg ble ganske mye bedre klarte jeg å slippe andre inn. (Det burde jeg jo skrevet over her).

    Tusen takk for fin kommentar. Jeg håper psykologen din snart blir bedre (og holder seg frisk). Og at du får noen å prate med. <3

    SvarSlett
  3. Jeg pleide å basere virkeligheten min på tullete dumme blader, norske såvel som utenlandske.. but not any more! (okei da, kanskje bittelitt.. men det er betraktelig bedre!) kjøper nesten ikke blader lenger og det er jeg litt stolt av :-) hehe

    Å føle at jeg ikke hører til og ikke blir inkludert er en daglig følelse. Jeg liker meg best hjemme, der hvor jeg ikke er til bry..

    Det er så bra at du har "kommet ut i verden" igjen!! Jeg får så mye håp og inspirasjon fra deg<3

    SvarSlett
  4. Slanketips og "ned xx antall kg" på enten "x uker)" eller "ved hjelp av xxxxx) er jo fast innslag i Norsk ukeblad, i store bokstaver på forsiden. Det plager meg skikkelig (altså ikke trigger, bare plager). Jeg vet i dag at ikke ALLE slanker seg og gjør sånn og sånn og trener så og så mye, men for meg "holder det" at EN venninne gjør det. Som feks en venninne av meg som skal gifte seg og vil gå ned i vekt (det er en typisk brudeting, er det ikke, å kjøpe en for litt liten kjole og bruke de 3 siste månedene før bryllupet på å gjøre alt for å passe inn i den?), ved hjelp av lavkarbo. Og påstår hardnakket at "man TRENGER ikke karbohydrater". Da får jeg virkelig vondt inni meg (men jeg klarte si fra at jeg ikke orket høre noe om lavkarbo-opplegget hennes).

    Nydelige ekornet!! <3

    SvarSlett
  5. Spot on...Her om dagen hadde Dagens Næringsliv et helt eget magasin hvor de hyllet "fysisk aktivitet" og en "sunn livsstil". Intervju med en masse mennesker ("unge og gamle") som forteller hvordan trening og fokus på å "spise riktig" har gjort dem til bedre mennesker. Kjendisen som har gått ned 25 kg. fordi hun kuttet ut karbohydrater og begynte å trene hver dag.

    Og hva gjør man, istedetfor å snu seg vekk og tvinge tankene over på noe annet? Jo, man kaster seg over faenskapen, suger til seg hvert eneste "tips" og glemmer på et blunk den hard opparbeida motivasjonen til å bli frisk. Tidenes sjakktrekk.

    Tenker noen ganger (eller ganske ofte) på at det kanskje ikke hadde vært noen dum idé å forlate sivilisasjonen til fordel for en urbefolkning et sted i Amazonas. Hvor "kalori" er et fremmedord. Problemet er jo bare at man har seg selv med i bagasjen uansett hvor langt uti gokk man reiser, og at med mindre man jobber med det indre, vil det ytre (omgivelsene) alltid - i større eller mindre grad - fremstå som truende.

    Du har helt rett Kristine, sf gir et forvrengt virkelighetsbilde. Forstørrer og forminsker, alt ettersom.

    Klem R.

    SvarSlett
  6. Ja, defintitivt til alle spørsmålene. Særlig nå som jeg er så mye bedre kjenner jeg veldig tydelig på de gangene jeg føler det slik. Fortsatt kommer det ofte tanker om "hvorfor hun får være så tynn, hvorfor de får slanke seg" og selvfølgelig til tider "burde ikke jeg gjort det og da?". Tidligere leste jeg på diverse av kjendisenes slankemetoder (men følgte dem aldri, fordi min slankemetode var jo; IKKE SPIS). Når jeg ser dem i dag ler jeg litt for meg selv. Noen dager. Andre dager må jeg tvinge meg litt til å ikke blad i bladene. Det varierer alt i alt veldig fra dag til dag.

    Godt innlegg, og for et ekorn!

    SvarSlett
  7. Føler i grunnen på dette nå...er mye alene,men jeg savner å ha noen å være sammen med. Jeg isolerer meg ikke nødvendigvis fordi jeg vil 8noen ganger gjør jeg det da),men fordi jeg ikke har et så stort nettverk her. Det igjen gir mye næring til sf,fordi jeg har så mye tid til den...og det forverrer jo hele situasjonen jeg er i..tungt.

    <3

    SvarSlett
  8. Valiumsvalsen:

    Well done! Jeg har også kuttet ut alt søppel, leser noe motegreier, men ikke noe slankegreier. (En periode var det KUN Donald). LOL!

    Håper du har kost deg på kafé i dag, Karianne. Og forresten, det med å være i veien? Bare SF-utspekulerte tanker, men det vet du jo???

    Tusen takk for kommentar og fortsatt god uke!


    Tora:

    Mhmm. Skjønner hva du mener. SUPERBRA at du sa ifra at du ikke orket det lavkarbo-opplegget. Jeg har gjort det samme, flere ganger for en stund siden da jeg merket at det ble vanskeligere å spise sammen med en som var på samme “kjøret”. Andre må få gjøre akkurat som de vil, men greit å ikke prate om det hele tiden når andre (deg og meg) sliter litt med nettopp det.

    “JO, man trenger karbohydrater”!

    Og jupp! Tror det er en litt typisk brudeting! Før bryllupsreisen – haha… Da er det catch-up-time!!

    Stor klem til deg <3<3<3 Mr Chipmunk-suirrel says hewwo.

    SvarSlett
  9. R:

    De artiklene kan være farlige når man er midt i “prosessen”. En ting er å holde seg unna alle kroppsfikserte blader, men så dukker det jo opp, som du erfarte, i aviser også. Og ikke bare VG, men DN faktisk???
    Jeg har selv blitt trigget/utfordret mange ganger, spesielt av “vektklubben” på VG, glemt, akkurat som deg, all motivasjon.
    Well said, R:
    “Problemet er jo bare at man har seg selv med i bagasjen etc etc” (vil egentlig kopiere hele kommentaren din). Men kjenner også igjen tanken om å reise vekk. Beste man kan gjøre er kanskje å begrense hva man utsettes for av media en periode. Og på sikt øve seg på å ikke la seg påvirke av det man leser. (Vanskelig).

    Tusen takk, R. For veldig fin kommentar! Vanskelig at det som er “riktig” for mange blir så fryktelig feil for oss.


    Kristin:

    Sånn tenkte jeg også. Hvorfor får de lov, og ikke jeg? Hvorfor er det sykt for meg, men ikke for dem? Og kan det være så farlig?
    Heldigvis klarer jeg å minne meg på at JA, for meg er det farlig. Og holder meg egentlig som regle unna. Which helps a lot.

    Tusen takk, Kristin, SÅ glad du er bedre! Veldig søt liten neighbour, ja :o)

    SvarSlett
  10. Himalaya, eller OMG som du sier; det er som å lese om meg selv - igjen!!! Jeg blir nesten skremt, men også litt glad og lettet, hvis du skjønner for at det er flere enn meg som har vært så opphengt i de søppelbladene. Og ja, jeg tror det er litt spesielt i UK, det er jo et enormt utvalg av blader som alle roper "skinny" og "diet"! Og jeg følte at alle ropte til meg, se her, les og lær! Og med den latterlig lave prisen gikk det med noen blader i uka ja (eller smuglesing på Tesco;) Men heldigvis, jeg sammenligner meg ikke med Posh eller Gwyneth lengre. Bra at du også har ditchet de! Men så: et lite - men stort spørsmål, som jeg tror du reflekterte over her en dag: hva skjedde? Hvordan og hvorfor gikk du (vi? det er nok mye universelt her) fra frisk og sosial og glad...du sier over at det begynte når du var student. Og jeg har jo vært der selv, men klarer ikke å få helt grepet på hvorfor. Handler det om dårlig selvtillit fra grunnen av, som ligger der, er det slanking som utvikler seg?, overgang fra ungpikekropp til kvinnekropp som stemmer dårlig med vårt selvbilde, eller er det kontroll? Kontroll over noe vinkan kontrollere, når livet ellers er fylt med krav og forventninger (flink-pike?) Som du vet så har jeg to små jenter, som jeg for all del må prøve å gjøre alt jeg kan for å forhindre at får samme problemene. Uff, sorry, ble langt dette (skulle kanskje heller tatt i en mail).
    Klem fra *C*

    SvarSlett
  11. jeg leser bloggen din hver dag. men ikke kommentert.. men dette kjenner jeg meg igjen i. sliter enda med å suge til meg alt som står i bladene:/ tror at alle spiser sunt og aldri røer noe..men vet vel innerst inne at dette ikke stemmer:) men likevel godt å lese det du skriver.

    SvarSlett
  12. Jeg har fulgt bloggen din lenge, og du "overrasker" meg hver dag ved å sette finger'n på en hel haug av det jeg også sliter med, og dette var nok en "fulltreffer"...Jeg har prøver liksom å ignorere all den tiden jeg bruker på å saumfare ekstrem-trening-og-kostholds-blogger (aka gojibær og mengder av trening) samt blader og nettsteder hvor det største fokus er hvem som er tynnest eller "kanskje" har lagt på seg et halvt gram. Men har aldri helt turt å innse at det egentlig kanskje trigger mer enn det "hjelper meg mot en sunnere hverdag hvor jeg får tips til mat og trening...." ehh...

    Uansett, takk for at du skriver, og at du skriver så levende. Jeg er imponert over kampen du kjemper.

    *fast leser*

    SvarSlett
  13. C:

    Nå skal jeg begynne å si "HIMALAYA" istedenfor, for sure.
    Takk, jeg blir også lettet når jeg skjønner at ikke bare jeg har sugd til meg søppel som en svamp og blitt forgiftet av... dritt. Tror også at UK-bladene er litt unike, ville egentlig poste bilder av STAR-magazine-forsider (men valgte ekornene istedenfor, ingen vits i å klistre opp tynne bikinikropper på bloggen uten grunn, enda jeg hadde det klart, for illustrerte poenget mitt så SINNSYKT bra).
    Hvordan startet det??? HIMALAYA; C, for et vanskelig spm. Jeg vet bare at det IKKE startet med kjendiskropper og slanking. For meg var det en litt kaotisk periode da jeg var ca 16 år, mye som skjedde på en gang (utenfor min kontroll), så fikk jeg en skade i ryggen og ble liggende i mørket i mange mnd, ble deprimert, spiste mye, sov mye, gikk opp i vekt, fikk noen kommentarer på vekt, kastet opp. Så dukket reglene opp, gjorde at jeg følte meg sterk og "in control" over hele situasjonen, så startet studiene med mer kontroll. Og SÅ kom blader osv og holdt alt sammen ved like. Det var kortversjonen :o) Tror den er ganske "typisk". Men har alltid hatt lav selvfølelse, vært usikker etc, akkurat som du nevner, så det er nok en heksegryte av en kombinasjon av alt. Flink pike, ikke minst. Og absolutt kontroll, kontroll, kontroll. Over hva jeg puttet i munnen fordi alt annet var kaotisk.

    Nei nei, aldri for langt. Men rotete svar, dette her. Når det gjelder to små jenter så vil jeg tro (og jeg er obviously ingen ekspert, klarer så vidt å ta vare på meg selv) at trygghet, stabilitet og en sterk selvfølelse er viktig. At man får masse kjærleik og tilbakemedlinger på at man er BRA som man er, at man ikke trenger å endre på noe, og at det ikke BARE går på utseendet eller "å være flink". (Eller, jeg vet ikke, jeg, men føler det kan trigge det "flink-pike"-opplegget). Men jeg vil tro du er VELDIG godt utrustet, med egen erfaring. Og etter de kommentarene jeg suger til meg fra deg så kan jeg ikke tenke meg at du ikke er en fantastisk god mamma! Nå skal jeg gi meg, føler at jeg ikke har noe som helst grunnlag for å uttale meg om barn.

    HIMALAYA!

    For et rotete svar du fikk, C! Men hjertelig takk for fantastisk kommentar!!!


    Tine:

    AKKURAT sånn tenkte jeg også, trodde at alle andre fulgte alle tips slavisk. Og at dersom en venninne for eks spiste litt lite en dag, så betydde det at hun var på "det kjøret der"; og at jeg måtte skjerpe meg og bli enda strengere. (Fordi jeg alltid fortjente minst).
    Men det stemmer IKKE. Og jeg tror at vi har problemer med å se at andre ikke alltid lever etter våre "svart/hvitt"-regler, men faktisk litt i gråsonen. Mens vi kjører super-strengt all the time, kan det hende at andre skeier ut annenhver dag, eller i helgene, eller når de er alene etc etc.
    (Selvom hva andre gjør eller ikke gjør egentlig ikke har noe med oss å gjøre, selvfølgelig. Men likevel greit å tenke på).

    Herregud (himalaya) nå skravler jeg. Det jeg mente å si: Etterhvert som jeg er mer sosial ser jeg at ALLE mine venninner spiser normalt, koser seg og IKKE lever på strenge dietter. Jeg har jo i mitt skrudde sinn trodd at "ingen lenger spiser godteri eller kaker eller brød eller vafler" fordi det er så mye fokus på at det er FY-FY. Men det stemmer altså IKKE. Vanskelig å se når man isolerer seg, som jeg gjorde, men også godt å se at det ikke stemmer.

    Sorry, Tine. My fingers løp litt løpsk. Tusen takk for kommentar!! ;o)

    SvarSlett
  14. *Fast leser*:

    TUSEN TAKK!!! Jeg liker jo egentlig ikke å si at jeg er "glad jeg ikke er alene", for himalaya, jeg unner ingen å ha en eneste tendens til en spiseforstyrrelse. Men likevel, det ER en lettelse å vite at flere sliter med de samme tingene. Jeg er også glad for at mye av det henger sammen, når man jobber med en ting, så følger mye med, så blir flere ting bedre automatisk.

    Kjenner meg VELDIG godt igjen i den tankegangen, og enig i konklusjonen din: tror IKKE det hjelper deg i riktig retning, at det kanskje trigger mer enn det gjør deg "sunn"??
    Da jeg begynte å studere ernæring var min motivasjon - uten egentlig å innrømme det for meg selv - at jeg ville lære absolutt ALT om kcal, forbrenning etc. Høyt sa jeg at jeg ville forstå "hvorfor jeg trenger mat, hvorfor det er så viktig å spise". Litt samme tankegangen??

    Det er SÅ lett å legitimere for seg selv at trening og "sunt kosthold" er bra. For det står jo svart på hvitt over alt! Prøver å minne meg på at jeg er i en litt annen situasjon enn mange andre (farlig, farlig territorium for meg). Og at jeg vil at livet skal ha en litt annen fokus enn bare kroppen min og magen min (og lårene mine).

    Tusen, tusen, tusen takk!!! Så glad jeg blir for alle disse kommentarene :o)

    PS: Vet at flere av de som leser bloggen studerer ernæringsfysiologi, og at dere takler det fint, og startet av helt andre årsaker. Var bare dum timing for meg!

    SvarSlett
  15. Takk, Kristine, for fint svar tilbake (skjønner at det ikke er så lett å skulle komme med noen "bevingede" ord om det der;) Det ligger nok mye i det du beskriver: skape en trygg oppvekst der de får være seg selv akkurat som de er. Og nå er jo jeg litt på vakt og skjønner forhåpentligvis mer (og mer) enn mange som aldri har kjent det på kroppen. Så får vi bare håpe og tro at jentene har arvet mer av sin fars trygghet :)
    Ps! Vi også hadde squirrel i hagen i England, de er jo såå søte!! Bildene dine fremkalte gode minner:-)
    Klem fra *C*

    SvarSlett
  16. Det å lese bloggen din gir alltid så veldig mye!! Skjønner ikke helt hvordan du får det til! :D Men ja, kjenner meg igjen i det du skriver.
    TAKK!!

    SvarSlett
  17. So good to be able to follow your blog again! Im reading all of your posts from Februray now... life is good!

    SvarSlett
  18. Laila:

    Jeg tror du kommenterte mellom to av mine kommentarer, så jeg så den ikke før nå. FY!
    Skjønner hva du mener, jeg har heller ikke like stort nettverk her som jeg har hjemme, savner å kunne møte nære venner/familie ofte/fast, prate litt mer ordentlig. Lettere å “betro seg” (ikke at jeg har behov for å betro meg hele tiden, men du skjønner helt sikkert hva jeg mener) når man ser hverandre et par ganger i året. Har mange venner/bekjente her, så jeg kommer meg ut, men det er noe spesielt med de gode gamle hjemme.

    Hvis du ikke er sosial skjønner jeg veldig godt at det gir næring til spiseforstyrrelsen, da kan den jo herje og styre som den vil. Vanskeligere å beholde riktig fokus. Egentlig blir alt vanskeligere uten et nettverk. Som du sier: tungt. Jeg håper det kan bli lettere på sikt, at noe endrer seg.

    Mange gode tanker til deg, Laila. <3<3<3


    C:

    Jeg er sikker på at jentene dine er i de beste hender! <3<3<3 Du er supergod!


    Martine:

    Tusen takk, Martine! Veldig hyggelig å høre. (Ikke at du kjenner deg igjen, forsåvidt, det skulle jeg ønske du ikke gjorde, men du skjønner hva jeg mener!)
    TAKK! :o)


    Leni:

    You’re back!!! Yey! By the look of the pics you had a GREAT time??? Håper avklimatiseringen går OK og at du ikke fikk snøsjokk??

    Yes, life is good! Thanks! <3

    SvarSlett