Søk i denne bloggen

mandag 21. mars 2011

Must pack Mr. Mac

Jeg har vært hos legen og funnet ut at jeg tam-ti-tam-tam... de siste tre ukene har gått opp enda 2 kg.
(Vi har bremset litt på veiing. Først hver uke, så hver tredje. Men fra nå av - fordi den ikke hadde stabilisert seg likevel - annenhver).

Har utrolig lyst til å si at jeg er "superflink", at jeg stresser mer med at jeg skal reise om et par timer og ikke har pakket ferdig at all (det ligner ikke meg, nei) enn med at det er en større Kristine som lander på Gardermoen enn sist...
Eller at jeg stresser mer med et eller annet som er viktigere enn ... enn ... noe så patetisk som vekt...

Men men. Sånn er denne sykdommen. Betrygger meg med at vekt symboliserer mye annet shiiit.

Men vet du hva som er slitsomt?? Være litt skuffet fordi vekten går opp SAMTIDIG som man (man=jeg) er skuffet fordi man er skuffet??

Hva betyr egentlig det, I ask?? At jeg vil bli frisk? Men at den stakkars hjernen min henger litt etter i svingene??

Men, herregud, hva hadde jeg egentlig ventet meg? Jubel? Selvfølgelig er det fortsatt vanskelig at vekten går opp. Jeg har jo ikke mirakuløst fått et nytt hode som sier "pytt pytt, en kilo her og en kilo der".
(Er det supergøy for NOEN/hvemsomhelst å fly opp i vekt, trosse alle "idealer" egentlig?) 

Fremskritt: Jeg hylte ikke, gråt ikke, knuste ingenting på legekontoret. (Ahem, har heller aldri knust noe som helst på et legekontor. Bare hatt lyst). Og har ingen planer om å hoppe over måltider eller løpe fra meg selv.

Det er ingen krise. Ingen krise. 
For jeg TIPPER at flyet likevel klarer å lette, liksom. 

Must put stuff into suitcase now. And get my confused self to the airport.

Håper du har/får en fin-fin dag!! And my apologies for wasting your time med usammenhengende BABLING. Brukte mer tid på å lage fine farger enn på å lese gjennom. Så dette blir en øvelse i å poste uten å overanalysere hva som faktisk står her. Uæh.  

16 kommentarer:

  1. Det er et stort fremskritt, Kristine. Det er ikke å forvente at det plutselig skal være helt ok å gå opp i vekt, for slik er det ikke og kanskje det aldri blir det. Selv de som er 100% friske synes det er tungt å gå opp i vekt noen ganger. Men det at du klarer å takle det så bra er kjempeflott! Ha en fin flytur, og håper tankene klarner litt utover dagen :) Klem.

    SvarSlett
  2. Haha, kan love deg at flyet letter ja! Det er ikke før den dagen du må bestille to seter du må bekymre deg for det (det var en merkelig setning men du skjønner hva jeg mener?). God tur til Norge, kos deg masse! <3

    SvarSlett
  3. Du er kjempetøff Kristine! Det er naturlig at man ikke alltid hopper i taket av glede når man går opp i vekt selv om man er frisk som bare det. Du må bare stole på at kroppen din etter hvert finner den vekten den trives med og må det justeringer til har du (forhåpentligvis) personer rundt deg som kan hjelpe deg med det. Synes det er utrolig flott at du har kommet så langt :) Pakketips hvis du skal til Oslo: vårklær! Det er meldt 12grader og strålende sol i morgen!

    SvarSlett
  4. Gratulerer! Hodet er nok ikke helt med enda men du kommer nok dit en vakker dag:) Bare ta tiden til hjelp. Er kjempestolt av deg nå! :)

    SvarSlett
  5. Jeg er SÅ glad på dine vegne! Og jeg lover deg; om maksimalt 1 år vil du bare le av at du stresset litt over denne vekten. Kroppen og ikke minst HJERNEN trenger det. Utrolig det samspillet der... Jo mindre næring, jo mindre næring tror man at man trenger. Hehe.

    Jeg ønsker deg en aldeles fortreffelig tur! Tenk så gledelig det egentlig er for kjente og nære å se at det går riktig vei...

    Masse, masse lykke til videre. Jeg vil følge trofast med. :)

    SvarSlett
  6. Synes du er kjempe flink!:D
    Liker å lese de bablete innleggene dine:p

    Er det norgesbesøk som står på planen?:)
    Beundrer modigheten din Kristine:)

    Dette ble også veldig mye babbel:P
    Fikk bare vedlig lyst til å sende deg en liten hilsen igjen:)

    Uansett, good tur:)
    <3

    SvarSlett
  7. Kjenner meg igjen i det du skriver. Ambivalens…. Jeg var hos legen i dag og hadde godt opp mye siden sist (har aldri veid så mye i løpet av mine 18 leveår!), jeg kjente frustrasjonen over vektoppgangen, tårene presset seg frem i øynene og jeg hadde bare lyst til ” å løpe fra meg selv". En del av meg visker at "Jeg kan jo bare gå ned litt, bare et par kg, spise litt mindre, trene litt hardere osv". Jeg håper inderlig at disse tankene vil gi slipp, jeg vet jo at jeg er nødt til å veie (enda) mer en det jeg gjør nå. Jeg har ikke vært så "frisk" i hode og kropp på 6-7 år :)
    Men vet jo at jeg ikke er i mål enda, en jente på 18 som aldri har hatt mensen er ikke frisk!

    I am sick and tired of being sick and tired!
    Med andre ord jeg vil endelig bli frisk ;)

    God tur :D

    SvarSlett
  8. Krisitn:

    Tusen takk, Kristin! Du er så god!

    Nei, enig med deg. Vektoppgang er vanskelig for alle (spesielt med dagens “press” i motsatt retning), og esktra vanskelig for oss. Så kan ikke forvente annet :o) Men så er jeg så teit at jeg likevel gjør det (eller, jeg forventer begge deler på en gang. En del av meg forventer sammenbrudd og verdens ende, den andre forventer at jeg skal takle det som en helt og i tillegg sette litt pris på det). Alt i alt er jeg selvfølgelig glad for at kroppen fungerer som den skal. I am. I am. I am.

    Tankene har klarnet, ihvertfall litt! Thank you!


    Pantora:

    LOL. Nei. Og den dagen håper jeg ALDRI kommer!!!

    Jeg koser meg allerede! Tusen takk!


    I:

    True, true, true! Tror de færreste hopper i taket :o)
    Jeg trodde nemlig at mensen-comeback betydde vektstabilisering (gjorde ikke det), og så trodde jeg at stabil vekt flere uker i strekk betydde at jeg var “i mål”. Men du har helt rett: kroppen justeres nok litt over tid. Så det er bare å IKKE kjempe imot, men la den finne det den trives med (orker ikke alt sammen en gang til, så jeg er på lag med den stakkars kroppen min. Uansett om hodet synes det er kjipt skal den “få lov” til å eksperimentere litt). Satser på at jeg in the end vil slå meg til ro med resultatet.

    Herlig vær her! Jeg trengte jo ikke engang jakke!!! Jej!!! Og ser bra ut fremover også! Takk, takk, gode deg for kommentar som jeg ble veldig glad for!!

    SvarSlett
  9. Kjempestort framskritt å komme dit hen at du faktisk klarer å si pytt pytt da (selv om sf-delen egentlig kanskje er litt bitter...),du er såå på rett vei,i riktig retning vel og merke. FLOTT!

    Regner med at flyet lettet (og det vil hvertfall være alt annet enn din feil om det ikke skulle gjøre det) og du kom deg trygt fram :)

    Enjoy besøket hjemme i det kalde nord :)

    <3

    SvarSlett
  10. En rosa fugl:

    Tusen takk, søte deg!! Kroppen leder an, hue henger litt på slep… Men det ordner seg!


    Cec:

    Jeg gleder meg til det!!
    Og jupp: nok et paradoks, jo mindre næring, jo mindre tror man at man trenger. So silly! (And SO dangerous!)

    Ja, jeg tror de rundt meg er utrolig glad på mine vegne (og sikkert lettet). Noe det beste med å bli bedre er å vite at folk slipper å bekymre seg for meg ☺ Og selvfølgelig at jeg er mer til stede :o)

    Tusen takk, Cec! Denne kommentaren gjorde meg glad!


    Anne Line:

    Jeg elsker babling! Lol.
    Ja, nå er jeg i Norge :o) Det er superkoselig! (Enda jeg er litt asosial bak skjermen!) Men koser mer veldig!
    Tusen takk for superkoselig melding! Håper alt er bra med deg!!!

    SvarSlett
  11. Fallen Angel:

    HIPP HURRA for DEG!!! Jeg er superimpressed og SÅ glad på dine vegne.

    Vektoppgang var aller vanskeligst i begynnelsen for meg (det er du sikkert enig i). Og selvom jeg fikk litt "sjokk" i dag, (som nå, etter de fine kommentarene har gitt seg veldig), så er det mye greiere enn det var. Jeg har akseptert at for å ha HERLIG ro i hodet, for å ha godt humør og mindre angst så MÅ jeg også opp i vekt (og holde meg der). Og fordelene er så uendelig mye mer verdt enn ulempene (og de forsvinner vel? Ja, jeg føler jeg mister litt kontroll nå. Men det vil jo gi seg på sikt. Vekten stanser jo til slutt (ingen vet nøyaktig hvor), og er vekten normal vil det vel også være mer "fornuft" i hodet, så man lettere kan akseptere den "nye kroppen"). (Tidenes dårligste setning, I'm sorry).

    Mensen kommer på sikt, vær tålmodig!! Og tankene gir seg. Jeg hadde aldri trodd det var mulig, men for meg har de roet seg veldig. Og for andre har de forsvunnet helt! Så vi får vel bare hang in there og stole på at det blir lettere, og mye mye mye bedre. Når man får smaken på alle godene er det så mye lettere å motivere seg for å kjempe videre også!

    Du er supersterk, jeg beundrer deg, Fallen Angel! Bit tenna sammen and keep going. Starten er tøffest, det blir bedre!

    Stor+god klem fra meg

    SvarSlett
  12. Laipai:

    Well. Ikke helt pytt-pytt enda. Men forhåpentligvis soon???
    Tusen takk, gode deg. Jeg koser meg veldig her i nord, gankse så varmt er det også???

    Tenker på deg! Stor klem og tusen takk :o)

    SvarSlett
  13. Syns du er tøff som tørr å se tallet vekta viser jeg. For det er ikke lett å takle.
    Jeg klarer det ikke. Prøvde for 2 uker siden på min ukentlige veiing. Men fiksa det ikke. Så jeg må fortsatt gå på vekta med ryggen mot tallet. Og det selv om vekta går feil vei... Nedover istedet for oppover.
    Men når jeg ikke vet hva jeg veier, så tenker jeg heller ikke på det. Og får mye mer utbytte av timene med behandleren min.

    Klem fra Snoopy :c)

    SvarSlett
  14. Snoopy:

    Ja, "tallet" (the magic no...) kan være tøft å takle. I begynnelsen fikset ikke jeg det heller, syntes det var mye lettere å ikke vite.
    Lei meg for å høre at vekten går ned, men sånn er det jo, det går litt opp og litt ned. Men håper behandlingen hjelper deg, Snoppy.

    Så hyggelig å høre fra deg!! Mange gode tanker :o) (Vet jeg høres ut som en gammel dame når jeg sier det, men synes det er hyggelig, jeg, å sende gode tanker) :o)

    SvarSlett
  15. Utrolig interessant å lese blogginnleggene dine. Har ikke vist om den før jeg så det på gmn i dag tidlig... Har selv slitt med diverse spiseforstyrrelser (bulimi/anoreksi/overspising), og kjenner meg veldig igjen i hva du skriver. Særlig det du har skrevet i dag om at du er skuffet fordi du er skuffet.. Det er det jeg har slitt mest med selv - lysten til å bli frisk, tvinge seg selv til å kunne kose seg i en bursdag der det serveres kake, kunne være fornøyd med det man vet er riktig..

    Lykke til videre, godt å lese at andre har de samme tankene som en selv!

    M23

    SvarSlett
  16. M23:

    Tusen takk, kjære deg!
    Skuffet fordi jeg er skuffet, ja... Ambivalens hele veien! Utrolig slitsomt. Men likvel et tegn på at men er på vei i rett retning?? For før ville ihvertfall ikke jeg i det hele tatt...

    Tusen takk, gode deg, M23!!

    SvarSlett