Søk i denne bloggen

torsdag 10. mars 2011

No vacation for our generation

Vet du hva thaasophobia betyr?
Frykt/fobi for å kjede seg/for å være INEFFEKTIV.

Visstnok, surprise, surprise, er denne frykten vanlig. Flere og flere er tydelig livredde, myself included, for å sløse vekk tid, for å sløse vekk livet. (Jajaja... Jeg vet at jeg på mange måter satte livet på pause/sløste vekk dagene da jeg kun brydde meg om en ting, (i flere år), men jeg TRODDE selv at jeg var verdens mest effektive der jeg hoppet rundt. Og nå? Nå føler jeg at jeg må ta igjen. At jeg må gjøre opp for wasted time, at jeg egentlig ikke har et sekund å miste).

Mange er redde for å sitte stille, for å gjøre ting som ikke er produktive, ting som ikke gir RESULTATER. 
Alt må kunne måles. For tid er penger, tid er status, tid er prestasjoner.

Mange driver multitasking på høyt nivå, balanserer på kanten av full kontroll vs null kontroll. Og er det ikke litt kult å være super-busy, super-stressa??

"Jeg har bare syyykt mye å gjøre, syyykt mange baller i lufta på en gang?" (Snakker for en gangs skyld ikke om meg selv, altså. Ikke så mange baller her).

Ferier, fritid er å sløse med tiden. En undersøkelse gjort blant folk som jobber i City i London viste at 1/5 har mindre enn 2 timer for seg selv per uke. Per UKE! (Et par minutter i dusjen per dag, noen minutter på do, en 90-sekunders middagslur?)
Og at 1/2 kommer hjem fra ferie mer stressa enn da de dro.

Not surprised, really.

"Uansett hva jeg gjør er det andre som gjør mer".
"Tom timeplan gir meg angst".
"Jeg har ikke tid til å være syk".

Gamle jeg ville kjent seg igjen i alle utsagn. (Still do, to some extent).

Det er som om "å slappe av" eller "å kaste vekk tid" er den største synden man kan begå.

Makes a lot of sense. Jeg har gått på den smellen selv (riktignok spilte spiseforstyrrelsen hovedrolle, but still).
Jeg visste innerst inne at jeg var på vei til å gå på trynet, at jeg sang på siste verset. Minimalt med søvn, minimalt med mat, hode fylt av kcal, hat og tvangstanker, så mye stress (folk som skrek om at vi måtte yte mer, at dette prosjektet var det viktigste EVER, at hva vi gjorde der og da ville forme fremtiden som arkitekter, at vi måtte lære oss å jobbe under press. Folk som bestemte seg for å kutte tidsfristen med fem timer, eller legge til nye design i siste liten bare for å se hvor mange som knakk. Fun fun fun! Spiseforstyrrelsen ELSKET det). Jeg var så stressa at jeg ikke visste hva jeg het, at jeg mistet hår, at jeg fikk varme/stressutslett bare jeg nærmet meg universitetet. Anyways.
Det sier seg selv at jeg holdt på å kræsje, men jeg bare måtte fortsette. Jeg var LIVREDD for å bremse. For uten "kjøret mitt" (eller hva man nå skal kalle det), så hadde jeg ingenting. Hva skulle fylle hullet? Tanken på å sitte stille, være helt alene med meg selv, med tanker og følelser og annet faenskap var mye mer skummelt enn presentasjoner og skrikende arkitekter som levde for "space", som "pustet, spiste og drakk arkitektur".


Så jeg fortsatte. Og det tror jeg mange gjør. Jeg tror mange er redde for å bremse ned.

Visstnok kalles vi "burnout"-generasjonen. Vi er LIVREDDE for å roe oss, livredde for å kaste vekk tid.

Men hva er det egentlig vi prøver å rekke?

14 kommentarer:

  1. Jeg har altfor masse ledig tid,massevis av tid til å kaste bort livet. Tid hvor jeg kunne ha fylt med masse nyttige ting..Men det er sant at ting alltid skal være så stressende nå. Tenk på hvor effektive folk var før i tiden,uten at det ble kalt stress...vi lever i en hektisk tid,thats for sure...

    you ROCK <3

    SvarSlett
  2. herregud har du vært inni hodet mitt å hentet dette??? hehe.. akkurat sånn har jeg det nå!! umulig å sitte for lenge i ro... rett i flacen dette hehe :) ja man trenger å få høre sannheten. Men som sant sies dette gjeldr altfor mange generelt. Hvordan er samfunne blitt?? ett evig stress-press kjør..

    SvarSlett
  3. Laipai:

    Jo, man kunne alltids fylt tiden med masse nyttig, men noen ganger trenger man vel også å coole seg ned litt?
    Jupp. Før i tiden var man effektiv, fikk gjort det man skulle uten stress. Kanskje fordi det var mer konkret, mer rammer? Nå kan man liksom jobbe om natta, i helgene, om kveldene. No more 9-5 (for mange ihvertfall). Alltid så mye man burde ha gjort, kunne ha gjort, at de gangene man setter seg ned gnager litt dårlig samvittighet.

    Jeg øver på å slappe av. Ikke det verste man kan øve på, egentlig (selvom det i begynnelsen faktisk var just that).

    Takk for kommentar, lots of happy thoughts+hugs fra meg <3<3<3


    Tine:

    Ja! Det har jeg! Mitt eget og ditt ;o)
    Det jaget er helt grusomt. Indre stress er tusen ganger verre enn ytre. Kombinasjonen tar kransekaka.
    Tror hverdagen er mye stress for veldig mange. SO sad.
    Det er jo greit hvis man elsker alt man gjør og bare stresser med at det er litt for mye som skal gjøres, men trist hvis man hater hverdagen og i tillegg ikke klarer å nyte time off.

    Men nå er det snart helg, da :o) Så happy-soon-wknd til deg, Tine <3

    SvarSlett
  4. Bra skrevet, Kristine, og du har virkelig veldig rett. Kjenner meg hundre prosent igjen der... jeg blir ofte superstressa over å være i ro, eller for lettere noia når jeg har sovnet på sofaen. Det blir sånn "Å nei, tenk på alt jeg burde ha gjort, prøver, lekser, samtaler, rydde, ordne, fikse, mas, mas, mas". Vi burde gå på kurs for å roe oss ned...

    SvarSlett
  5. hehe det skal ikke være enkelt,men man kommer styrket ut av alle steg man klarer å jobbe seg ut av :)
    så jeg håper hverdagene snart blir bedre..
    god helg til deg:)

    SvarSlett
  6. Veldig bra skrevet. Jeg har tenkt en del på det samme i det siste, for jeg har hatt noen sånne "bølger" av effektivitet og flinkhet. Da gir jeg alt, får toppkarakterer på skolen, styreverv i organisasjoner, jobber og er i det hele tatt alltid ekstremt stressa. Eller, det er kanskje det som er normalen, jeg vet ikke helt. Men så, så stopper det for meg, og bare det å stå opp om morgenen føles umulig. Nå er det lenge siden jeg har hatt problemer med anoreksi, jeg ligger mer mot bulimi/overspising, særlig i sånne "slitne perioder" ... Og da går det mye tid til nettopp det. Men ja, skulle bare si at jeg har tenkt litt i samme baner, og at det var fint du skrev om det!

    Jeg tror det er viktig å lære seg å ikke måtte gi absolutt alt til enhver tid. Noen ganger holder det å bruke av overskuddet, og faktisk ikke gjøre alt veldig bra. Det er viktigere å HA det bra! Men det er jammen ikke lett å roe ned alltid.

    SvarSlett
  7. Kristin:

    Tusen takk, Kristin!
    Den hørtes VELDIG kjent ut... KRISE. Ja, et kurs hadde isje vært så dumt, du ;o)


    Tine:

    Det er sant, og litt motiverende også. Om ikke annet får man et litt annet perspektiv på livet, blir litt sterkere, mer empatisk (maybe) og kan glede seg over bittesmå ting som... ro i hodet? Konsentrasjon til å lese tre hele setninger uten å tenke på disselår/kcal i en kaffe-latte-tår? Being HAPPY???

    GOD helg til deg også, Tine!


    Martine:

    De bølgedalene høres kjente ut, og det er utmattende å gå fra en ekstrem til en annen. Beste er selvfølgelig å finne en balanse, men for oss som er litt ekstreme-svart-hvitt-tenkere er det ofte vanskelig. Enten gir man alt, eller ingenting. Alt i midten er liksom ikkeno vits... Sånn tenkte jeg før. Men nå har jeg roet meg veldig, uten å gi F..., og det funker bra. Jeg setter ingen enorme krav til meg selv, og identifiserer meg ikke med prestasjoner (som jeg gjorde- ekstremt).
    Skulle ønske jeg hadde noen råd, men alt blir så "overfladisk", if you know what I mean? "Senk kravene til deg selv" er ikke alltid så lett. (Men gjør det likevel?) Som du sier: Det er viktigere å HA det bra.

    Tusen takk for så fin kommentar, Martine. Håper du finner en balanse, at du kan slappe av og kose deg, men også få til det du vil!

    SvarSlett
  8. Jeg må enten være for gammel til å høre til burnout-generasjonen, ellers så er jeg bare litt rar :D

    Jeg ELSKER å sette meg i sola og lese en bok... til og med når jeg egentlig burde skrive stil om Scarlett Letter, (og jeg mener ikke å lese Scarlett Letter en gang til :P) jeg ELSKER å slappe av og spille et spill med barna, leke og le.

    Men jeg klarer å gjøre det jeg skal også, da, men ikke alltid akkurat med en gang liksom.

    Fint at du leter etter balanse, du finner den helt sikkert Kristine :)

    Mange gode klemmer fra Linders

    SvarSlett
  9. Hege S Bjørnstad11. mars 2011 kl. 12:03

    Så sant så sant, og så farlig så farlig. Nok en gang veldig bra skrevet, Kristine. Klem Hege

    SvarSlett
  10. Rekke å bli 80 før vi har fylt 30 kanskje? Bra skrevet =) Spiseforstyrrelsen er en lur jævel. gjør masse og glem tankene. Men gjør man for mye går man på den berømte veggen og ender fort med å faktisk ikke klare noenting. Ergo regnestykket? Mange år med 20 timers dager og tja, i verste fall noen år ufør? Ikke alle ender der naturligvis. Men høy risiko? Eller er jeg på bærtur nå?
    Alternativ to. 2 år med 10 timers arbeidsdager max og en ferie nå og da. og ingen uføre?
    vVet ikke om hva jeg sa ga mening overhode. bare skrev noe. som alltid.
    Poenget var egentlig at du er veldig flink til å skrive =)
    Klem fra meg

    SvarSlett
  11. tar av meg hatten for deg! - selv om jeg ikke har hatt :P men, veldig bra Kristine! Som du sier, hva venter vi på? Venter vi virkelig på at det er noe magisk som skal skje og da vi våkner er vi ikke syke..?

    Håper du har en fin bursdag <3 Gratulerer så mye med dagen!

    SvarSlett
  12. Linda:

    Du er nok bare litt rar. (Nejda). Du er nok bare litt sterk/veldig sterk! Høres ut som oppskriften på perfect balance, Linda... Good for YOU! Takk for inspirerende kommentar, as per usual.

    Håper helgen fylles av lek+morro!


    Hege:

    Ja, det er farlig, og altfor vanlig. Tusen takk, Hege, du er SÅ god!


    Mia:

    For meg ga alt mening, tror ikke du er på bærtur i det hele tatt. Gir man alt/altfor mye er det lett å gå på en smell. MYE heller alternativ nummer to. Har forresten fått en lignende sammennligning (alt 1+2) av en psykolog en gang i tiden. Lurt å minne seg på!

    Takk takk, Mia!!


    Marthe:

    Haha... Takk likevel, hatt eller ikke hatt. LOL.

    Tusen takk, Marthe, hadde veldig fin bursdag :o)

    SvarSlett
  13. Det er som å lese om meg selv. Jeg er glad for å se åpenheten dn og motivasjonen. Det er en inspirasjon for mange. Jeg er så lei av å lese på hjemmesider hvor sykdommen nesten blir dyrket.

    Jeg er stolt av deg. Mvh. Lene Wikdahl

    SvarSlett
  14. Tusen takk, Lene.
    Setter stor pris på ordene dine! Men lei meg for at du kjenner deg igjen i det jaget :o(

    Takk! Stor stor klem fra Kristine

    SvarSlett