Søk i denne bloggen

søndag 6. mars 2011

Recommendz to spendz weekendz with friendz

Åja. Du gjør det kanskje allerede? 

This has been the best weekend in a long time.

Jeg har slappet av, kost meg, blitt sprudlete i hodet, spist god mat, laget god mat med andre som er ekstremt flinke til å lage god mat. Ikke en eneste gang har jeg hylt: "Ikke smøøør". (Vi har ikke bare laget sushi, you see).

I'm impressed with myself.


Jeg har spist meg mer enn mett.
Mer enn behagelig mett.
Og likevel har jeg ikke skammet meg. (Jeg bruker BEVISST ikke uttrykket "dårlig samvittighet", for "dårlig samvittighet" strekker ikke til. At all. Å fantasere om å klippe opp kroppen på begge sider for å presse ut fettet som "garantert har lagt seg overalt" etter en middag, å klore seg til blods under bordet i ren desperasjon for at "det er for sent, det er for sent, jeg er grådig, jeg har spist"? Jeg vet ikke hva det kalles. Men "dårlig samvittighet" dekker det liksom ikke heeelt, føler jeg).

Men jeg har altså ikke skammet meg over å kose meg med mat. Jeg har ikke engang angret eller hatt "dårlig samvittighet". Ikke etter fredagens restaurantmiddag med champagne og vin. Ikke etter lørdagens heimsnekra sushi/sashimi etc med... mer champagne og mer vin.

Ingen "OMG, hva i helvete skjedde i går, å herregud, å herregud, å herregud, spiste jeg alt det?"-angstanfall i det jeg våknet.

Hvem hadde trodd det var mulig?


Ikke all mat er min venn. Og jeg freaker ut av enkelte ting akkurat som før. Men godt planta mellom Bear og gode venner kan det skje små mirakler.

Konklusjon:

Jeg blir litt lei meg når jeg tenker på hvordan det var før. Hvor kaldt, ensomt, håpløst og mørkt alt føltes. Men glad for at det er in the past, of course.
Nå handler det ikke lenger om å overleve på så lite som mulig, å nekte meg alt som er godt, å tvile på absolutt alt, sette spørsmålstegn og male fanden på veggen (LOL. Ja, jeg er 79 år og bruker gode, gammeldagse uttrykk).

Nå handler det om å ta vare på vennskap, på alt jeg deler med Bear og på meg selv.

Håper du har hatt en fin helg!

18 kommentarer:

  1. Så utrolig deilig at du lærer deg å bare kose deg igjen! Nyte å være sammen med gode venner og familie er viktig, og noe av nytelsen har med mat, vin, champagne å gjøre, mens resten har å gjøre med de man er sammen med.

    Vi har hatt en flott helg, og ser frem til en bra uke også.

    Mange klemmer fra Linders

    SvarSlett
  2. Du er en stor inspirasjonskilde! :)

    Håper at jeg også vil kunne kose meg med mer "vanlig mat" snart.
    Og ikke bare tenke på antall kcal, mengden med fett, tilsetningsstoffer og bla bla bla….

    SvarSlett
  3. Hurra!! :D
    Dette var godt å lese Kristine. Og mange flere sånne helger har du i vente^^

    Helga mi den, ja den.. har blitt tilbrakt på sofaen med fb-spill. Ah cyberspace; i løv ju<3

    SvarSlett
  4. Hehe, kor herleg det høyrtest ut:) Sjølv har eg hatt gleda av å ete meg mett på ost og kjeks denne veka, akkompagnert av raudvin. Det var vidunderleg og ikkje noko eg angrar på, snarare tvert imot. Unnar deg alt godt, snuppa! Godt å høyre at du koste deg:)
    Klem

    SvarSlett
  5. Linda:

    Tusen takk! Du har helt rett. Før var det skummelt å spise med andre, nå KAN det være tryggere :o) Men enig i at nytelsen er en kombinasjon av alt. Takk! OG god søndag, Linda!


    Fallen Angel:

    Det håper jeg også! For det finnes ikke noe mer utmattende, livsglæde-utsugende tanker enn de...

    Men det kommer! Og det er verdt hele det h**** det er/var å komme dit (fortsatt et stykke igjen å gå, jeg også). Hang in there!


    Valiumsvalsen:

    Tusen takk!! Håper du har det samme, på sikt, Karianne. (Altså, mange gode helger, that is). I løves the cyberspæce too...


    Marte:

    That sounds GOOD! Takk for inspirasjon i tidligere kommentarer. Hadde IKKE trodd det var mulig for bare et par måneder siden :o) VELDIG glad for at du også har hatt en fin helg!

    SvarSlett
  6. Så flott at du fikk en sånn opptur!
    Høres veldig fint ut.
    Selv har jeg ofte tenkt at det må være HERLIG å være toppidderets utøver eller noe lignene, fordi de aldri blir "feite" og kan kose seg med god mat og drikke.
    Det er jo egentlig en teit tanke, for det første kan alle kose seg med god mat og drikke uten at de "feite" det er ikke noe i veien med det.
    Og for det andre sitter "feitheten" i hodet og de kan egentlig slite med å kose seg de også.
    Til sist: hvor falig er det egentil å legge på seg en kg eller to, sånn EGENTIG? (kjønner det godt, sliter med det samme selv, og har ikke kommet like langt som deg enda)

    SvarSlett
  7. Kjempebra at du har kommet så langt,ofr det må virkelig være befriende å kunne kose seg med maten,nyte den og det den gjør med kroppen. Og JA,vennskap er viktig,og det er så herlig når man klarer å nyte alle aspekter ved å være sammen med dem,også når det er mat inn i bildet...

    you rock <3

    SvarSlett
  8. Så herlig, Kristine! Dette gjorde meg varm om hjerte :) Slike innlegg inspirerer virkelig til bedre tider <3

    SvarSlett
  9. Slike innlegg fra deg holder ihvertfall motivasjonen til å bli frisk oppe, og det gjør helgen litt bedre:)

    PS. Det med at "dårlig samvittighet" ikke beskriver de negative, altoppslukende tankene/følelsene som kommer etter et måltid, er jeg veldig enig med deg i. Skam er mye mer beskrivende. Eller at "katastrofen har inntruffet".(Når man skriver det ned ser man hvor absurd det egentlig er; hvor feil det er at de følelsene kommer som en reaksjon på at man faktisk bare har tilfredsstilt et primærbehov...godt at du viser muligheten av å forandre, riktignok ved hjelp av hard work, men allikevel. Det er mulig.)Takk!

    Klem fra Ragnhild

    SvarSlett
  10. Anonym:

    Tusen takk, ja det var deilig, det er lenge siden noe har vært “bare positivt”, if that makes sense? Ting har vært hyggelig, men likevel tøft?
    Du har rett i at “feitheten” sitter i hodet. Selv har jeg aldri følt meg feitere enn da jeg var “sykest” (hater det ordet, hater egentlig mange ord, merker jeg, spes “tynneste” og “sykeste” og “flink”). Men joda. (Kanskje følte jeg meg kanskje, når jeg tenker meg om, hakket feitere da jeg helt i begynnelsen “spiste meg opp”). Men poenget mitt: Du har rett! “Feitheten” sitter i hodet!
    Og sånn egentlig så betyr ikke et par kg (eller mer) noe, ikke egentlig. Ikke lett å se når man er syk og tror livet skal rase om man går opp et gram. Men mange kilo tyngre føler jeg meg veldig mye bedre! Believe it or not.
    Tusen takk for kommentar!! Ønsker deg LYKKE til med egen vektoppgang. It is SO worth it, SO worth it. Og tro meg, tro meg, tro meg: Jeg hadde ALDRI trodd jeg skulle si det.


    Laila:

    Ikke sant?? Mat er ikke bare kcal, den skal gjøre en jobb, og det er utrolig deilig å føle at man blir STERKERE og ikke svakere av mat. Alt (nesten ihvertfall) sosialt er jo forbundet med mat, så å takle maten er viktig for å kose seg ORDENTLIG med gode venner. You are right. As always ;o) Håper du også har hatt en fin helg, Laila!

    SvarSlett
  11. Kristin:

    Så fint, så bra!!! For det blir bare bedre! (Selvom det ikke alltid går like rett, men mer opp og ned og frem og tilbake, så går det bedre og bedre og rettere og rettere!)

    <3<3<3


    Ragnhild:

    Så fint, Ragnhild! Og takk, det er hyggelig å høre :o)

    “Katastrofen har inntruffet” er VELDIG godt beskrevet. Og enig med deg i at det svart-på-hvitt er relativt absurd, (så er jo alt med spiseforstyrrelser egentlig pretty absurd), og i et spiseforstyrret sinn så er det jo akkurat sånn det føles når man har svelget noe man innbiler seg man ikke skulle. Så gjelder det bare å holde ut “ubehaget” (veldig pent beskrevet, synes jeg, prøver å skjerpe meg litt på banningen min) etterpå. Holde ut, holde ut. Og det blir lettere. For deg også! I believe in you, Ragnhild. Dette klarer du!

    Mange, mange gode tanker og en stor god klem fra Kristine

    SvarSlett
  12. Hege S Bjørnstad7. mars 2011 kl. 10:49

    MUSIKK I MINE ØRER, SÅ UTROLIG BRA!
    KLEM

    SvarSlett
  13. Åh så herlig, er det ikke deilig?? Det nederste bildet, er det også sushi? Det så funky ut! Superklem til SuperKristine!

    SvarSlett
  14. Ps, nå posta jeg den 13de kommentaren ;)

    SvarSlett
  15. Åh - så utrolig å lese om helgen din. Håper du klarer å ta vare på seirene :-) Fantastisk. Fy som du har kjempet - jeg beundrer virkelig din kamp - og den er så inspirerende at jeg kjemper bedre selv igjen :-) TAKK

    Det er så viktig å fylle dagene med LIV ikke livet med DAGER...

    BIG HUG <3

    SvarSlett
  16. Hege:

    Du er GOD!!! Da skal du få mer musikk snart, I hope :o)


    Tora:

    Nederste bildet så egentlig litt ekkelt ut, når jeg så det på skjermen. Men det er bare littegranne-stekt tunfisk, fortsatt raw på innsiden :o) Very yummy!


    Mitthaap:

    Jeg tror jeg tar vare på seirene :o) Noen ganger er jeg redd for at alt skal glippe, eller at jeg skal ha innbilt meg at jeg er bedre. Men skal ikke tillate at det skjer.

    SÅ fine ord... Så sant! Tusen takk! Håper du har det bra. Jeg tenker så mye på deg, spesielt i det siste.

    <3<3<3

    SvarSlett
  17. Hei!

    Jeg har fulgt bloggen din en god stund. Hver gang har jeg tenkt at jeg skal kommentere. Har begynt å skrive, men slettet det, om og om igjen. Inntil nå. :)
    Du har sikkert hørt det før. Det er vel nesten en klisjé. Men jeg må bare få sagt det. Jeg kjenner meg så UTROLIG godt igjen i alt du skriver. Noen ganger blir jeg helt paff. Jeg kunne skrevet det samme for bare noen få år siden (ikke like godt skrevet selvsagt).

    Selv klarer jeg ikke helt å forstå hvorfor jeg ble "frisk". Plutselig gikk det opp et lys for meg. Jeg hadde og har en kjæreste med en livsnytende familie. Tror at jeg på den måten, SAKTE, men sikkert har blitt normalisert. :) Og ikke minst; min kjære begynte å bli fandens drittlei all masingen. Ikke spise ditt, ikke spise datt, trene, trene, spise NÅ (etter kl 18???)?, osv. Det gikk så langt at han sa at han ikke orket mer. Jeg døde. Det gikk opp for meg; jeg ødela det kjæreste jeg eide. ØDELA. Har aldri følt meg så grusom. Siden har jeg skjerpet meg drastisk. Vært streng mot meg selv for å ikke være streng med meg selv... Og med litt mer fett i mellom hjernecellene har jeg tatt mer og mer til fornuft.

    Jeg blir så glad for å se fremgangen din. Virkelig. :)

    Samtidig blir jeg så ufattelig trist av å se de nye "offrene". De stakkars jentene på treningssenteret som plutselig står der på stepmaskinen, i bare skinn og bein. Selv om jeg har been there done that, vet jeg neimen ikke hva jeg skal si, om jeg skal si noe...Skulle ønske jeg kunne snurre en film om mitt liv. Få dem til å snu, før det er for sent.

    Gleder meg til å følge deg videre, og til å lese boken din!

    xxxo

    SvarSlett
  18. Anonym:

    Hei, hei gode deg!!! (Rim!)

    Tusen takk for utrolig fin kommentar. Jeg er SÅ glad på dine vegne, ingen imponerer meg mer enn de som har kjempet mot en spiseforstyrrelse. Så før jeg fortsetter: Du er min helt!

    Skjønner veldig godt hva du mener med "normalisert". Jeg føler det også sånn, jo mer jeg er sammen med Bear+familie+venner (og ikke bare alene), jo mer ser jeg hvordan man faktisk kan/skal leve. (Og minner meg på hvordan alt var før i tiden, da jeg fortsatt elsket mat).

    Noen ganger tror jeg at det er nettopp det som skal til. Litt tough love for at man skal åpne øynene og se hva som faktisk står på spill. Utrolig imponert over styrken din!

    JA, sånn tenker jeg også. Da jeg fortsatt hadde mailen opp her fikk jeg SKREMMENDE mange mail fra jenter som sliter, som trener hele tiden, kutter ned på maten, kjenner seg igjen i blogginnlegg etc, som lurer på om de kanskje har en spiseforstyrrelse? Det er helt grusomt. Og jeg tenker også, som deg, at hvis man kan vise noen hvordan det egentlig er, hvordan det plutselig sluker hele deg og hele livet ditt, og faktisk setter alt på spill (inkludert forhold til de man er aller mest glad i) - DA håper jeg at noen klarer å snu, søker hjelp eller kanskje sier ifra til en de stoler på at noe ikke stemmer. Jo fortere, jo bedre.

    Tusen HJERTELIG <3 takk for veldig inspirerende kommentar!!! Betyr veldig mye for meg at du leser, og de fine ordene dine suger jeg til meg! (Thank you!)

    Stor klem fra Kristine

    SvarSlett