Søk i denne bloggen

onsdag 16. mars 2011

Sweet treat on receipt

Da jeg studerte ernæringsfysiologi hadde vi et fag vi kalte Diet(etics)-lab. Vi lærte å veie hverandre (på sånn gammeldags vekt, you know, klakk, klakk, klakk), vi lærte å måle fettprosent med de forferdelige klypene (som jeg fortsatt har mareritt om) og vi stilte oss på kroppskomposisjonsapparat (hva heter det igjen?? Sånn med elektroder, som skriver ut "kvitteringer"?) som fortalte hvor stor del av kroppen som bestod av vann, bein, muskler.

Og selvfølgelig... FETT.

OMG. Onsdager, klokken 2 var enten et RENT helvete (å stå halvnaken foran en klasse med klyper i ryggen, å få vekten sin skrevet opp på tavla?). Men det kunne også være GLANSØYEBLIKK for spiseforstyrrelsen. Lavest vekt? Really??? How very thrilling!!!

Det var forsåvidt på en vekt i en sånn time at jeg åpnet øynene mine for at absolutt alle andre (psykiater+lege+Bear+++) muuuuuuligens hadde litt rett? Kanskje ikke helt optimalt miljø for Kristine å bli frisk fra en spiseforstyrrelse i???

Men uansett.

I disse lab-timene lærte vi å ta diet histories (kostholdshistorier??). Vi intervjuet hverandre i par. En var pasient, en var "ernæringsfysiolog in action". Poenget var å finne ut av hva pasienten hadde spist dagen før/hva pasienten spiste i løpet av en typisk dag.

En i klassen, lets call her E, var pasient først, og jeg spurte:  

"Hva spiste du igår?"

Og så ramset hun opp.
Frokostblanding med banan og melk, juice, eple, kaffe. Grønnsakssuppe og brød med smør. Fem kjeks med peanut-butter. Bakt potet med bønner. Etc etc etc. Something like that.
(Vi snakket MYE om mat, you see, visste hva alle i klassen spiste til frokost, for eksempel. Weird).

Så var det meg. Og jeg måtte jo legge på litt her og litt der for ikke å fremstå som en total freak (eller løgner, for hvem ville vel tro at jeg med min enorme kropp levde på altfor lite mat?) 

Men her kommer poenget mitt. (Det store, spennende poenget du sikkert har ventet på).

Da vi var ferdige sa professoren at hun veddet på at ALLE, absolutt ALLE, måtte ha glemt noe.
Det mest typiske, you see, var at pasienter glemte en kjeks her og en øl der.

Hvor mange av dere, spurte hun, drakk en cappuccino i løpet av skoledagen? Som dere glemte å føre opp?

Oooops. Flere hender i været.

Hvor mange gomlet på en gulrot, en kjeks, a piece of toast mens dere laget middag fordi dere var så sultne?
Hvor mange drakk vin til maten?
Hvor mange spiste sjokolade til Desperate Housewives?
Og hvor mange koste seg med en liten sweet treat etter middag?

Etc.

Hender i været. E hvisket at hun både hadde spist en halv pakke kjeks i sengen og drukket en latte på bussen på vei hjem.

Jeg var SJOKKERT. (Når det gjaldt ting relatert til mat skulle det ikke mye til).

Hvordan var det mulig å spise noe og så glemme det etterpå??
Oooooops, jeg spiste visst et eple i går som jeg har glemt i dag??? Var det virkelig mulig???

Jeg hadde regnskap, nøyaktig regnskap, over hva jeg hadde spist de siste dagene, ukene. Visste nøyaktig hvor lenge det var siden jeg sist hadde spist brød, tomat, kjøtt, spinat, brownies, slangeagurk. Visste ikke bare hvor mange kaffe latte jeg hadde drukket, men nøyaktig hvor mange milliliter melk de inneholdt. Visste ikke bare hvor mye mat jeg hadde spist, men nøyaktig hvor mange gram. 

Det var vel større sannsynlighet for at jeg glemte hva jeg het eller hvor gammel jeg var eller hvilket land jeg kom fra enn at jeg "glemte" hva jeg spiste til lunsj dagen før?? Eller "glemte" en liten sweet treat?

Men det er visst vanlig, det. 

Herregud, tenkte jeg. (Smartass).
Alle som må tenke seg om to ganger etter å ha fått spørsmålet: "Hva spiste du til frokost i går?" er noen stakkars idioter.

LOL.

Men... poff... det er vel ganske tydelig at det var en helt annen som var nettopp det... (who? What?)
(OK, da, ikke idiot. Men en stakkar uten særlig mye glæde i livet? Oh jess. Kult å skryte av at man husker alt man har spist når det faktisk er det eneste man husker...).


Takk og lov har jeg IKKE kvitteringer som ramser opp hvor stor del av meg som er vann, bein, muskler og fett i bagen min these days.
Men heller prisen på lots of lovely food.



Og hvis du spør meg hva jeg spiste til lunsj i går, så må jeg faktisk (helt ærlig) tenke meg om i mer enn tre sekunder. 
Og innimellom tar jeg meg en snack nesten uten å tenke over det, uten å sjekke tiden, uten å regne ut om det er "forsvarlig" i forholdt til hvor lenge det er siden jeg spiste sist (bør jeg være sulten nå?) eller hvor lenge det er til middag (too close?) eller om det egentlig er lurt utifra hva jeg spiste i går/forrige torsdag/i hele 2009 til sammen. 

Baby steps, baby steps, baby steps. Til den dagen jeg spiser cookies mens jeg lager middag og våkner uten å ha husket at jeg bælma innpå en flaske vin til maten! 

Ha en super onsdag!   

13 kommentarer:

  1. Haha, jeg er redd det blir en liten stund til jeg klarer å stappe i meg en muffins uten å tenke over mengden kalorier eller at jeg nettopp spiste en muffins, men den dagen kommer den og :D

    SvarSlett
  2. Kristin:

    Exactly! Jeg er heller ikke der (at all). Men håper den kommer! :o)

    SvarSlett
  3. Jeg presterte faktisk å spise en liten neve med nøtter bare sånn spontant sist lørdag, og plutselig..PANIKK. Hva var det jeg drev med? Nøtter?

    Men så kom jeg på at for svarte da, det er jo VANLIG å ha en dag i uka der man spiser ut ifra det man har LYST på uten at man ligger våken hele natta og griner (eller jogger). Derfor ble neven til to, så til tre. Deretter litt ekstra frukt fordi jeg hadde lyst på, den aller FARLIGSTE (dadler) faktisk.. og ingenting ble veid! J
    Ikke overspising? Check.
    Ikke kaloritelling? Check.
    Ingen trang for å mate porselenet med det jeg nettopp hadde matet meg selv med? Check.
    Smakte det godt? Checkcheckcheck!

    Noen ganger må man bare slå seg i bakhodet (er det et betydningsfullt uttrykk man bruker, eller fant jeg på det i farten selv?) og tenke realistisk. Hva kan EGENTLIG skje om man tar en kaffelatte som ikke er nøyde målt opp i milliliter og kcal mellom lunsj og middag? Sånn annet enn at man faktisk står i fare for å NYTE det? ;)

    Yo go sjæl! Jeg digger deg :D

    SvarSlett
  4. Frida:

    JESS! You rock!

    Jeg har også sånne "episoder", da jeg først får sjokk, kan stanse med hånden mot munnen og spørre meg hva i h**** jeg driver med, for så å trekke på skuldrene og spise likevel. Eller jeg kan spise, nyte, ta litt til. Bare fordi det er så GODT. Før ville jeg ikke engang innrømme at noe var godt, at jeg var en "sånn person" som smakte, som nøøøt. (For sterk+kontrollert for det, vettu).

    LOL: JA. Noen ganger må man slå seg i bakhodet (ga mening for meg, men tror du fant det på? Man slår kanskje mer i bordet? Eller, man slår jo andre i bakhodet, da?), og droppe det jævvla regnskapet.

    Jeg er OVERRASKET over hvor mye vektøkning hadde å si på tanker, på ro. Overrasket over at det faktisk BLE lettere, som alle lovet. (Selvfølgelig ikke BARE lett, men alt er relativt).

    Frida: Jeg er SÅ glad på dine vegne! Genuint!

    PS: Spiser nøtter right now. Oooooh. Jeg er så tøff og kul at det skulle ikke vært lov ;o)

    SvarSlett
  5. Hehe, det er jo selvsagt trist å ha det slik men det er jo litt komisk også da, i det minste i ettertid... Du beskriver så utrolig godt!

    Uff, den ernæringsfysiologi-greia høres grusomt ut, man kan jo bli tussete av mindre...

    SvarSlett
  6. Hærregud,jeg småspiser sånn hele tiden..haha. Men det blir liksom heller sånn at jeg beholder de små "unyttige2 tingene,og ikke måltider...weirdhead..

    babysteps are good :)

    <3

    SvarSlett
  7. Dette innlegget her er en fasit på at du jobber og at du jobber, at du tar små skritt og at det etterhvert (på sikt) fører til en endring! Jeg ser at å veie seg, måle seg, få vekt osv skrevet opp i offentlighet ikke er stas og kan trigge spiseforstyrrelsen veldig! Vi hadde slik i mattetimen en gang, vi skulle lære å regne ut bmi (som om jeg ikke klarte det fra før) Og så skulle vi skrive de opp og regne. Skumle greier!

    Hang in there! <3

    SvarSlett
  8. Note to self: Ikke start med ernærings studie. =)
    Du er så flinkers som kommer deg ut av dette. Og kaster det mat regnskapet til helvette. Grattis må tenke deg litt ekstra om før du svarer hva du har spist.
    Du er så flink =) Men det vet du? Sant? Om ikke må jeg slå det inn i hue på deg. Altså, ikke bokstavlig talt. Skrive det til du vet det.
    Du er flink
    Du er flink
    Du er flink
    SUPER FLINK!
    Du er flink
    Du er flink
    Du er flink

    Skal ikke ta mer plass på bloggen din nå.

    Du er flink x 1 000 000 =)
    Vær stolt også. Men når man er flink (som deg), skal man være stolt og

    SvarSlett
  9. Tora:

    Jupp, man kan bli tussete av mindre. Og tussete ble jeg til tusen. Men det er både komisk, ironisk og tragisk. :o)


    Marthe:

    BMI i mattetimen??? Seriously??? En ting er ernæring, da må man jo tåle den slags (da har man jo liksom "meldt seg på" av egen fri vilje), men i mattetimen??? Argh.
    <3


    Mia:

    Haha. Nei. Ihvertfall ikke mens man er syk. For meg var det ihvertfall ekstremt BAD timing.

    Tusen takk. Du er god, Mia ;O)

    SvarSlett
  10. Laipai:

    Jess, babysteps is the only way to go.
    Men, uff, håper du på sikt kan beholde mer enn bare de små, unyttige tingene også..
    Stor klem :o) <3<3<3

    SvarSlett
  11. Før var jeg en skikkelig regnskapsfører og førte inn side opp og side ned hva jeg hadde spist, hva jeg hadde drukket og hvor mye, hva og hvor mye jeg hadde trent og alt sånt. Det er jeg (bank i bordet) ganske ferdig med. Yay me! Hender jeg skriver ned litt innimellom, men det er bare en bitteliten brøkdel av hva jeg gjorde før. Når jeg tenker over det så husker jeg ikke når, hvorfor eller hvordan jeg sluttet med det. Det bare.. skjedde.

    Det at du skrev litt om hva dere gjorde på ernæringsstudiet nå var midt i blinken! Iogmed at jeg nettopp var på universitetet og har lyst til å studere ernæring, men det kan jeg ikke, ikke før jeg er frisk.. og da må jeg finne på noe annet å studere. Her bobler det over av positive fremtidsutsikter vøtt, høhø x)

    Men så er det det da.. Jeg vil liksom ikke lære av andres feil heller, må gjøre de selv. LOL @ me.

    <3<3

    SvarSlett
  12. Inspirerende innlegg :-) Takk :-)

    SvarSlett
  13. Valiumsvalsen:

    Jeg var også regnskapsfører, en periode også på papir (i en liten svart bok), men mest lagret jeg det bare mentalt. Uff.
    YAY you! Gi det opp! Helt!

    Jeg synes det er litt skummelt å dele ut råd i øst og vest når det gjelder ernæring, for jeg er ingen ekspert, og kan bare fortelle "min versjon".
    Og jeg vet at flere studerer det ETTER spiseforstyrrelser og synes det går bra.

    Så jeg vil egentlig poengtere at for MEG så var det ekstremt BAD timing. (Og du er jo ikke meg).

    Første årene var OK, for da var det mest science (biokjemi, statistikk og mikrobiologi var ikke så triggende), men med en gang vi hadde mer ernæring-ernæring, med fedme, trening, spiseforstyrrelser etc? DA gikk det verre. Pluss at jeg ble trigget av stress og press (fra meg selv) om at jeg MÅTTE gjøre det superbra HELE tiden. Så var nok kanskje vel så mye det. Men det med vekten og kylpene osv - HELVETE. Hvem som helst kunne jo hoppet over middagen etter en sånn session. Kanskje.
    Så for min del, som gikk inn i det med en "nå skal jeg bli frisk"-innstilling?? Jeg taklet det ikke. Men kanskje hadde jeg taklet det om ett år? Eller to? Og faktisk fått mye ut av det?

    Det er ikke sikkert det er "feil" for alltid. Og så lenge ikke motivasjonen er "lære absolutt alt om forbrenning, næringsinnhold etc", så er det jo greit. (Jeg trodde jeg ville "forstå at kroppen trenger mat", men spiseforstyrrelsen var mer keen på å "plukke opp tips, bli enda mer ekspert").

    Jeg vet ikke hva som er riktig for DEG. Men for meg var det bad timing.

    Dagens essay er herved skrevet. SORRY!

    Takk, gode deg. And good luck with decisions :o) Du finner noe BRA for DEG. <3<3<3


    Mitthaap:

    Tusen takk!!! <3<3<3

    SvarSlett