Søk i denne bloggen

søndag 29. mai 2011

Breakfast club

Alle som har eller har hatt en spiseforstyrrelse er most likely enige med meg i at frokost ikke er dagens enkleste måltid. I begynnelsen var det et rent helvete å spise så tidlig. Og at jeg på toppen av brødskiva ikke hadde gjort en dritt for å fortjene den gjorde jo ikke saken noe enklere. Jeg verken løp, leste noe fantastisk lærerikt eller vasket før frokost. Like I used to. Jeg stod opp. Og spiste.

(Eller, dusje regnes vel ikke som en prestasjon, gjør det? Noe det faktisk, når jeg tenker meg om, burde gjøre. For det har heller ikke vært mitt favoritttidsfordriv - noe jeg har gjort ekstremt raskt med lukkede øyne og frykt for å komme nær "fettet" mitt).

Anyways. Back to the breakfast.

Siden juni 2010 har Line og jeg spist frokost sammen hver eneste dag. Og nå høres det ut som om jeg får besøk hver morgen, men det gjør jeg altså ikke. Jeg spiser på mitt kjøkken i Dublin, Line spiser på sitt i Oslo (sammen med datteren sin og hunden sin). Men vi tenker på hverandre. (Ikke le!! Jeg vet det høres teit ut, men da frokosten var en stor utfordring var det mye lettere å spise når jeg visste at Line tenkte på meg, og at jeg ikke var den eneste personen i verden som var ganske livredd for brødskiver eller havregrøt. Dessuten - hvis Line klarte, så skulle jeg også klare! Så det kan være så teit det bare vil - det funket for oss).

Nå skal det legges til at jeg fakitsk har lyst på frokost for tiden, at jeg gleder meg. Men det var så absolutt ikke tilfelle for ett år siden.

En periode jeg hadde problemer med maten (i sommer) fikk jeg mailer av Line der hun minnet meg på hvorfor jeg måtte fortsette likevel. Og dermed også seg selv. Da hun hadde en kjip periode gjorde jeg det samme. Jeg ble bekymret for henne, "nå må du spise, nå må du ikke la alt du har jobbet så inni-lalala hardt med bare forsvinne". Vi snakket til hverandre. Men vi snakket også til oss selv. 

I løpet av disse månedene har vi begge gått opp i vekt, fått tilbake mensen - kommet mye lengre i "bli-frisk-nå-da-prosessene" våre. Selvfølgelig ikke bare på grunn av fellesfrokostene. Men for min del har det hjulpet på roen.
Og forresten - jeg har også hentet litt styrke og hjelp i dere som leser bloggen. Hvis jeg for eksempel står ovenfor en enorm avgjørelse. Du vet, noe livsviktig, som... "Skal jeg spise enda mer nå? Eller ikke? Er jeg faktisk mer sulten? Eller bare innbiler jeg meg det?" Da er jeg faktisk så nerd at jeg tenker på dere. Og så gir det meg det pushet jeg trenger til å gjøre det riktige. For selvfølgelig skal jeg spise den ekstra porsjonen - det er jo sånn jeg blir frisk. 

Så takk for all støtte - bevisst og ubevisst.

Tilbake til frokostpjatt.


Bildet er - dessverre - googlet.


Hvis noen sliter med motivasjonen, føler seg alene om å trykke i seg mat, eller bare er keen på selskap til frokost er de hjertelig velkomne til å joine!
"Vi" spiser sånn ca klokken 06:45 irsk tid, som er sånn ca 07:45 norsk tid.

Jeg er ganske godt selskap for tiden, så det blir helt sikkert koselig. Ingen skriking eller gråting. Jeg leser stort sett avisen og holder kjeft. Så kommer ikke til å forstyrre deg.


PS 1:
Vi er ikke SÅ nerde at vi omtaler frokostene som "The Breakfast Club", altså. Vi kaller det ingenting, sender hverandre bare en god tanke hver morgen og har en avtale om å si ifra til hverandre dersom noe sklir ut. Noe det ikke har gjort på mange måneder for noen av oss.

PS 2:
Jeg smatter ikke. Og spiser med munnen lukket. Men jeg slurper hvis kaffen er altfor varm. :-S

torsdag 26. mai 2011

Nothing excitin' - I'm writin'

Jeg skriver. Og skriver.
 
De siste par ukene har det vært mest rot, mest klønete knot. Men det er i det minste ord. Og jeg tør nesten ikke si det høyt, men etter tirsdag dukket det faktisk opp et par fornuftige setninger på skjermen. 

Og i dag flyter det bra. Shit. Håper ikke jeg jinxet noe nå. Uæh.

Håper helgen din blir mer spennende enn min. Jeg har hot date med Maci. Begynner å skjønne at dette her er hard work!


Tidenes blogginnlegg???
I know.

Jeg og hverdagen min = pretty interesting. Jeg og helgen min = equally interesting. Dagene går litt i ett for tiden. But I kinda like it.


Jeg savner å engasjere meg i bloggen, ta bilder (som ikke er av trær), legge ut oppskrifter (det skjedde tross alt to ganger, liksom, men i det siste har jeg laget mye spennende og godt jeg gjerne skulle delt). Savner også å si mer enn: "Sorry at bloggen suger, asså".


For å illustrere det poenget - her er bilder fra gårsdagens lille tur:


 

Skulle til å si Happy Friday. Ikke heeelt enda!

Men på forhånd - ha en kjempefin helg! 

mandag 23. mai 2011

Obama og dama

Jeg har oppgradert nabo, jeg.  

Fra Dronning E til president O. 

Oh jess.
Han er her (var her, reiste videre i helikopter, men kommer visstnok tilbake igjen for natten). Bare noen meter fra meg, var han. Sammen med Michelle. Ikke at jeg kunne se dem or anything. Hørte bare helikopteret og så på nett-TV at de stod der jeg går forbi hver eneste dag. Weird.
Men i dag får jeg ikke engang nærme meg parken. Så, NO we can't... møtes.

Det er de sikkert lei seg for.

Det er fristende å klage enda mer over at det har vært security her over en uke i strekk. Men jeg skal ikke det, skal ikke det. For hvor farlig er det å ikke kunne ha besøk, ikke få post, ikke kunne kvitte seg med søppel på en hel uke? Ikke farlig. Hvor farlig er det å bli kroppsvisitert for å komme inn i sitt eget hus? (Spør naboen, jeg vet ikke. Og det er jeg sjeleglad for). 

Enough.

Helgen har vært fin fin fin. Restaurant. Litt skriving. Tur i skogen. Café. Film.

Men nå er det skriving all the way.

Enda et lite dagboknotat (you lucky thing you).

Fordi jeg identifiserte meg 100% med studier og "bli-til-noe-for-å-få-verdi" var det tøft (les: helt jævlig) for meg å måtte gi opp studiene da jeg ble veldig syk - fra å være på vei til å bli "noe" var jeg... "ingenting". Verdiløs. Etc.

Anyways. To linjer skrevet da ting begynte å bli litt bedre:


"Jeg er ikke noe. 
Men jeg begynner å bli noen". 

Og DET er helt fantastisk deilig å endelig få banket inn i hodet mitt at jeg ikke trenger å prestere noe for å ha verdi...


Kan vi ha en superduper mandag?
Jess vi kænn.  

fredag 20. mai 2011

Vannballong med fjong fasong


This was me - da jeg begynte å spise (mer) igjen:

Jeg er tung og lett, mett og sulten. Jeg er glad og lei meg. Deppa, hysterisk, manisk, trøtt - alt på en gang. Rasende.
Tom. Overfylt. 
Løpe fra meg selv? Legge meg ned, råtne vekk, forsvinne? 
 
Klorer opp magen, fettet, river meg i håret, ruller rundt på gulvet. Ler hysterisk når vi skal sove. 

Vil ha klemmer som varer i all uendelig evighet. Ingen får være nær meg!

Jeg sprenges, jeg splittes i en million deler. Gidder ikke, orker ikke. Men så må jeg fikse. Så må jeg bare fikse alt. Nå. 

Jeg er en vannballong fylt av fett. Trykk på meg. Trykk! Trykk på meg og fingeren din svelges, drukner i fettet mitt. Jeg ser meg i speilet og gråter og gråter og gråter og hater meg selv for det patetiske, overfladiske mennesket jeg var, er, har blitt. Jeg gråter fordi jeg er feit. Jeg gråter fordi jeg er patetisk, forferdelig patetisk, som gråter fordi jeg er feit. Og så gråter jeg litt på toppen av det også. 

Og så må jeg faen meg spise middag. 


LOL. (?) Fra dagboken min. (Fant - halleluja - i går enda flere dagboknotater på en gammel mac). Mye morrosam lesing, I tell you. Og mye trist. Like this:
Jeg innså i dag at jeg ikke lenger vet hvordan man lever. At jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. At jeg er ødelagt. 

Men jeg lærer, da. And all is good in the royal neighbourhood. I'm not broken. :o)


God helg til deg!!! Og takk for at du leser bloggen min, eller det som er igjen av den. Nå skal jeg grave litt mer i dagboknotater og skrive litt mer rett fra hjerte og lever og tykktarm. 

Og skal jeg ta (litt) helg!

onsdag 18. mai 2011

Skrive, skrive, ikke hive

I det siste har det skjedd en del. Og det har gått ut over skrivingen, jeg har rett og slett hatt hodet helt andre steder, enda jeg har sittet pliktoppfyllende foran skjermen med klare fingre. (Før jeg fant ut at en pause heller var tingen).

Frem til nylig skrev jeg kun om sykdom. (Ikke helt ferdig med det, altså). Men de nærmeste ukene skal jeg fokusere på "bli-frisk-prosessen" min. Det er utrolig vanskelig å konkretisere det.

Because:

Når jeg ramser opp alle de "positive" tingene høres det jo ut som om det hele var en dans på roser, et lite knips med fingrene fra håpløshet til "jeg-VIL-bli-frisk". (Og så forstod jeg at jeg ikke burde skamme meg! Og så var jeg faktisk sulten - og det var til og med OK å si det høyt! Og så - simsalabim - nærmet jeg meg frisk!)
OK, da, det var ekstremt overdrevet. This never happened. Og det var så absolutt ikke hentet fra noe jeg har skrevet. LOL.

Mens når jeg ramser opp de "negative" så høres det ut som om jeg lå på stedet hvil, tung av mat og mørke tanker, på randen av en skummel avgrunn. (Så kastet jeg resten av maten i veggen, prøvde å vrenge av meg den forjævlig feite kroppen min, stirret i veggen i to døgn, gråt og var jævlig vanskelig å ha med å gjøre...).

Å finne balansen mellom de to, vise at det gikk fremover (og litt tilbake, men så frem, og så tilbake likevel, men ganske langt frem, og... etc), at det var jævlig, men likevel lettere og lettere? It's gonna be a challenge!

Hele "prosessen" er som en berg-og-dalbane-tur. Og jeg er redd det bare skal bli slitsomt å lese. 

Men nå skal jeg sortere litt. Og angripe smørja en bit av gangen. Ikke alt på en gang, for det funka ikke.

Ellers kan jeg fortelle at jeg ikke er en enorm fan av min nye nabo (ikke noe personlig til Dronningen, men fytti katta så drit irriterende det er å stå tyve minutter i "passkø" ti meter fra huset for tredje gang på en dag. Etter å ha drukket altfor mye brus, might I add. 
Eller få fem politimenn på døra fordi det har gått av en bilalarm - neida, ikke min bil. 
Eller sitte tre timer i kø for (IKKE) å komme inn til byen, fordi alle veiene er stengt for "security reasons".
Eller at søpla ikke hentes denne uken). Bla bla bla. Nå klager jeg no fryktelig.
On the bright side: Jeg har sett henne. Ooooooooh... TRUE (and amazingly interesting) STORY. 

Tilbake til meg og word:

Kan du sende meg noen gode/fornuftige/intelligente tanker??? 
Will you??? 
Please???

lørdag 14. mai 2011

Kontroll og vaner, regler og planer

Her kommer et "lite" innlegg om kontroll - mitt bidrag til forrige nummer av Kvinnekraft (IKS-medlemsblad). 


Oppveksten min var relativt stabil, uten store kriser. Helt til jeg fylte seksten og det føltes som om alt raste sammen. Den ene dagen var livet trygt. Den neste kavet jeg i et overveldende kaos. En fremmed uro flyttet inn i meg, jaget rundt uten å finne veien ut, truet med å sprenge hele meg i fillebiter. Men enda så intens den var, så var den usynlig for alle andre. For jeg smilte. Smilte så ingen skulle se skammen som sakte spiste meg opp, så ingen skulle se skyldfølelsen, selvhatet. Så ingen skulle oppdage mine desperate forsøk på å tvinge uroen ut, vekk, mine desperate forsøk på små pustehull. Noe uro løste seg opp i blodet, fant piplende veien ut av små kutt i håndleddene. Lot meg fokusere på smerten, en helt annen smerte, ga meg litt ro. Noe frosset seg fast i iskrem, i litervis med iskrem, en iskald klump i magen. Og fulgte med da klumpen smeltet, fulgte med da jeg tvang den opp igjen gjennom halsen. Ut. Enda en pause.       
 
Roen som fulgte ga meg tid til å tenke. Tid til å avsky personen jeg var blitt. Ikke lenger snill, flink, god, disiplinert. Men redd, svak, grådig, nervøs. Uten selvbeherskelse. Og de destruktive forsøkene på litt ro, på litt kontroll, på litt stabilitet og oversikt? De ledet jo bare til enda mer kaos, enda mer fortvilelse. Jeg lengtet etter stabiliteten. Og jeg fant den. En midlertidig redning, en annerledes distraksjon. Regler. Konkrete regler som ryddet opp, som skapte en oversikt, som ga meg noe å klamre meg fast i mens det fortsatte å rase. Best av alt? De ga meg litt av makten tilbake. Viktige avgjørelser kunne tas langt over hodet mitt, men en eneste ting var det ingen som kunne styre. Hva jeg puttet i munnen. Og enda viktigere: hva jeg ikke puttet i munnen. Maten var enten ”trygg” eller den var ”giftig”. Og etter hvert som flere og flere matvarer falt i sistnevnte kategori fikk jeg mer kontroll. Gjennom maten kontrollerte jeg livet. Mitt liv. Jeg var sterk.  

 
Mest fungerte reglene som en distraksjon. De krevde all tid, all oppmerksomhet, det var ikke plass til andre tanker. Alle minutter jeg talte kcal, regnet på hva jeg hadde spist, hva jeg (kanskje) skulle spise, hvor mye jeg hadde forbrent, var minutter jeg ikke hatet meg selv eller kjente på sorg, håpløshet, ensomhet og fortvilelse.


Reglene måtte opprettholdes. Alltid. Gikk jeg over grensen jeg hadde satt (ikke kake, ikke en smule, ikke engang puste inn luften over kaken som kanskje inneholder svirrende kcal fra sjokoladeglasuren) – så raste det. Noe det i begynnelsen ofte gjorde, for behovet for å være snill, for å bli likt, for å smile var der fortsatt. Så jeg sa ja til lunsjer og middager med hjertet i halsen. Og i det jeg ble tvunget til å bryte en regel (”bare et lite stykke, Kristine, alle andre spiser kake, jeg har bakt bare for deg, ikke vær så fanatisk/frekk”) mistet jeg balansen. Fordi det overveldende kaoset som fulgte hadde så store konsekvenser måtte jeg etter hvert konsekvent si nei til alt som kunne lede til brudd på kontroll og regler. Noe som involverte alt sosialt. Og resulterte i en kvelende tung samvittighet. 


Frekk, slem, egoistisk eller ikke, jeg ville ikke overlevd uten kontrollen. Og bare jeg ble tynn nok, bare jeg fikk en identitet, så ville jeg gjøre opp for meg, bli meg selv igjen, være snillere enn noensinne. De måtte bare holde ut, jeg måtte bare holde ut. Og i mellomtiden bestod dagene av den samme planen. Trene, være effektiv, aldri kaste bort tid, ikke drikke alkohol, få toppkarakterer, aldri hvile, skrubbe gulvet, ikke være sosial, sove minimalt. Listen over ”gift”-mat ble lengre, og størrelsen på ”trygg”-matporsjonene mindre. Og sjeldnere. Jeg hadde ikke tid, jeg fortjente ikke. Jeg trengte ikke mat. Jeg krysset av på lister som etter hvert var så detaljerte at de inkluderte ”tissepause” i eksamenslesingen, og punkter som ”lese fysikknotater på vei til postkassa” og ”squats i dusjen”. Alt måtte skje til rett tid, i riktig rekkefølge, jeg tålte ikke forsinkelser, overraskelser. Hver dag var et puslespill som måtte opp.


Kun de dagene alt stemte hadde jeg kontroll. For det fantes ingen mellomting. Enten hadde jeg full kontroll eller så hadde jeg null kontroll. Jeg kunne aldri slakke på kravene. Det gikk for eksempel ikke an å trene fem minutter kortere enn planlagt, å spise en halv porsjon pasta, eller slappe av fordi det var lørdag. Eller julaften. Det fantes ingen slutt. Ingen endring i sikte. Bare mer og mer av nøyaktig det samme. En eneste dag på repeat.


På en måte kan man si at definisjonen på kaos endret seg. Utvidet seg. Fra å inkludere store ”hendelser” som skader, skilsmisse, sykdom, var det minimale hendelser som sette meg ut av spill. En telefon som ringte mens jeg leste til eksamen, kø på Starbucks, en utsatt forelesning, en uventet klem eller bursdagsinvitasjon. Enda jeg gjorde mitt beste for å beholde kontrollen (kastet mobilen i veggen, sa nei til alt sosialt, trakk meg unna klemmer og gikk i ring for å forbrenne kcal mens jeg ventet i kø), forble livet kaotisk. Uavhengig av min intense innsats, min pirkete planlegging kom det alltid noe i veien. Professorer utsatte forelesninger, bussen kom ikke når den skulle. Jeg kunne aldri kontrollere alt.


Da livet var redusert til kaffe, karakterer, pulsmåler, notater, tyggis og joggesko skjedde det som måtte skje. Jeg kræsjet. Og jeg fikk hjelp.


Det viste seg at å bli frisk var mye vondere enn å være syk. Frisk innebar forandringer, usikkerheten kvalte meg. Jeg ante ikke hvor det bar hen, hvor det ville ende, om det noensinne ville ende. All trygghet lå i sykdom, regler, rutiner, planer. Hvorfor kunne ingen forstå at kontrollen var positiv, at det var den som holdt hodet mitt over vannet? At uten planen, studier og trening ville jeg drukne i kaos? Mens jeg tvang i meg ”gift-mat” i giftige mengder, var ineffektiv og lat, lå helt stille og este istedenfor å hoppe rundt som en effektiv sprettball, istedenfor å krysse av på listene mine og rope ”check, check, check”? Da var kaoset uutholdelig.


Følelsene jeg hadde stuet bort, svelget ned, kastet opp, sultet vekk kom tilbake med ny kraft, de var uregjerlige, jeg knuste tallerkener med mat, skrek, kastet glass i veggen, gråt. Jeg var ute av kontroll, livredd for mitt eget raseri, for sorgen jeg aldri hadde kjent på.
Jeg skled tilbake flere ganger, men alt i alt holdt jeg ut. Prosessen min handlet mest om nettopp det, om å holde ut. Kaste seg ut i det ukjente uten garantier, trosse frykten, utfordre reglene. Holde ut. Gi slipp på kontrollen. Holde ut. Holde ut, holde ut, holde ut i det som føltes som en evighet. Helt til kaoset ikke overveldet meg, helt til definisjonen ”kaos” ikke lenger inkluderte røde trafikklys når jeg hadde dårlig tid eller ostesmørbrød og kakao på hyttetur. Helt til jeg godtok at kontrollen var en illusjon, at spiseforstyrrelsen hele tiden hadde sittet helt på toppen, hele tiden hadde hatt kontroll over min kontroll. 


Ingen dager er like, ingen dager er perfekte, ingen dager kan planlegges hundre prosent. Noe kommer alltid i veien, en hump, en dump, en overraskelse. For sånn er livet. Uforutsigbart, uten garantier. 
Å leve etter strenge regler er som å sitte i fengslet i sitt eget hode. Jeg vil heller leve i verden. 
Fra gårsdagens lille kveldstur. Måtte lufte armen min, vettu. Neida. Måtte lufte hodet.
 
God helg til deg!  
Over og ut!  
 

onsdag 11. mai 2011

Tiny peak into "my boutique"

... boutique og boutique... Er jo ikke akkurat til salgs. Men føltes litt som å shoppe når jeg plutselig ble gjenforent med ting jeg ikke hadde sett på lenge. 


Så jeg har altså bestemt meg for å gi en liten effort når det kommer til å freshe meg (litt) opp.

For hvordan skal jeg klare å falle til ro med "mer kropp", hvordan skal jeg bygge opp selvtillit og selvfølelse hvis jeg ikke gjør en dritt for å føle meg bra?


Har ryddet i eskene innerst i et skap - OMG - jeg har gjemt bort mye. Og her er noe av det jeg fant. Kanskje ikke så spennende for deg (jeg prøver bare å leke moteblogg anno tidlig 200*. LOL LOL LOL!). Men herregud så latterlig at så mye har ligget bortgjemt mens jeg har spradet rundt i joggebukser og store gensere.

Er DRITTLEI av den tragiske "jeg-fortjener-ikke-å-ha-fine-ting/pynte-meg"-tankegangen min.
Ikke engang favoritten min, heeelt nederst, et dinosauruskjede?? WTF, Kristine?? Alle fortjener da Dinosauruskjeder, lissom...




The dinosaur is ADORABLE. 

Jaja. Om jeg ikke tar i bruk all of this, så skal jeg ihvertfall ikke bare råtne vekk i joggis. (Og vettu hva?? Jeg har sminka meg i dag. Herregud, postmannen kjente meg ikke igjen, liksom). 

NOT true story. Bare oppspinn. (Ikke at jeg har sminket meg. For det har jeg).  


Ha en fin dag! 
Nå skal jeg skrive skrive skrive... <3

tirsdag 10. mai 2011

My dissatisfaction (hopefully) leads to action

OK, nå er jeg drittlei av meg selv og tullet mitt. (Og med tull referer jeg IKKE til sykdom). Har en følelse av at dette kommer til å bli langt og litt usammenhengende, for jeg har egentlig tusen ting jeg må ta tak i (for min egen del, det er egentlig synd på deg som "tvinges" til å være med).

Først og fremst. Helgen, bryllupet var fantastisk frem til... jeg så bilder av meg selv. OH LORD. The shit in the basement var ingen prøvelse i forhold til å se den armen! (Bryllupet var fortsatt fantastisk, altså).

Jeg vet at jeg har gått opp i vekt. Jeg har grått flere kilovis med tårer per kilo jeg har lagt på meg. Jeg har sett i speilet at jeg har gått opp i vekt. Men alt sammen i ensomhet. Først når jeg ser meg ved siden av andre ser jeg at jeg har gått mye opp i vekt. Og selvom jeg er klar over at jeg ikke er overvektig eller feit, ikke egentlig, så har jeg prosentvis gått opp jævlig mye og det er selvfølgelig en enorm påkjenning/forandring for hvem-som-helst, og en enda større KRISE for en som er redd for fett.

Første reaksjon etter å ha sett den armen (du vet når du har på deg stroppeløs kjole, er likbleik og sliten etter flere uker nesten uten søvn, står i stygg profil (skimter jeg en dobbelthake??) og ler av noe med armen most mot siden og den ser enorm ut?? Ikke det?? Well, jeg skulle gjerne lagt ut bilde for å illustrere, men... nei) - jo, første reaksjon???


Run, Kristine, ruuuuuuuuuuun....

Kutt ut ditt, kutt ut datt.

Skjær av fettet.

I to sekunder bare.
Så tok jeg meg i det. Ble jeg bare pottesur og grinete istedenfor. Biatsjy, om du vil. Støvsugde trappen skikkelig hardt mens jeg surmulte fordi alt er urettferdig og jeg er drittlei av å la kroppen min definere meg når jeg egentlig har helt andre verdier, drittlei av å la rester av en sykdom (og lets face it, ikke bare rester, for jeg tror ingen normale mennesker vurderer å skjære av seg fett pga ett eneste bilde, om enn bare i to sekunder) styre meg.

Nok. 

Problemet er egentlig ikke vekten. Problemet er usikkerheten, selvbildet, øynene som ser (og hva skal jeg stole på??? Vekt?? Speilet?? Det forjævlige bildet?? Se nedover meg selv? Hva andre sier?? For ingenting stemmer, jeg ser forskjellige ting overalt, avhengig av humør, dagsform - ingenting stemmer overens, ingenting er konkret og lett og enkelt og jeg blir gaaal av det).

Problemet er også at jeg har slettet evnen til å ta vare på meg selv. Interessen i utseendet mitt.


Fordi jeg er så jævlig svart-hvitt (og jeg beklager ordbruken) har jeg i løpet av helgen bestemt meg for at alt håp er ute. "Alle andre" ser freshe ut, har sin egen stil, sminker seg perfekt. Og jeg freaker bare ut. For hva skal jeg gå i ute blant mennesker???

Hjemme går jeg fortsatt i utslitt tights (og sier til meg selv at det er en utfordring for meg å gå i trange klær - well done, lizzom)+stor genser, uten sminke når det lar seg gjøre. (Og det lar seg gjøre nesten hver dag fordi jeg jobber hjemmefra for tiden, fordi de som handler på butikken her ikke fresher seg så veldig mye mer opp - og hva er liksom poenget med å pynte seg for ukjente slabbedasker?) En periode var jeg "flink" og "pyntet meg", men det skled raskt ut igjen.
Problemene strømmer først på i det jeg skal ut og gjøre noe. Ut blant "folk", liksom. Da blir det krisetilstander. For jeg kan jo ikke sminke meg lenger, jeg passer egentlig ikke inn i noen klær (enten pga størrelsen eller fordi det bare føles feil), jeg ser bare teit ut om jeg faktisk prøver.

Før i tiden ELSKET jeg mote/klær, finne rare ting som ikke nødvendigvis var "trendy", spesielt japanske merker, jeg hadde masse fint som ble stuet vekk fordi jeg "ikke fortjente fine ting". Det ga meg en slags styrke å dytte alt sammen ned i bokser, inn i et skap: smykker, vesker, sko, topper, kjoler?? "IKKE FOR MEG".

"Jeg fortjener ikke, jeg er stygg og jævlig uansett, jeg må gjemmes vekk, IKKE tiltrekke meg oppmerksomhet".

Nå sporer jeg noe voldsomt av.
Istedenfor å få noia av vektøkning skal jeg prøve å gjøre noe med andre ting. Jeg skal gjøre noe med det helt forjævlige håret mitt. Jeg skal rydde vekk alle utslitte klær. Jeg skal også slutte å kle meg etter hvem jeg er sammen med ("hun synes sikkert jeg er fin hvis jeg har på meg dette") og bygge opp nok selvtillit til å finne min egen greie all over igjen, følge min egen stil og drite i om noen synes jeg ser teit ut eller rar ut eller whatever.

Og da tror jeg kanskje jeg kan falle mer til ro med kroppen min også. Slutte å gjøre alt for å skjule den. Ingen planer om å flæsje den, altså, men heller gi litt F***.

Har jeg klart det før kan jeg klare det igjen!

I tillegg til denne geniale åpenbaringen har jeg fått mange flere åpenbaringer i møkka i dag. Og jeg er klar for å ta litt action, ta tak i ting som har plaget meg lenge.



Istedenfor å lese gjennom dette (som er skrevet i en rasende fart nesten uten farger) og slette det (for herregud, hvem bryr seg om en fleskearm og en topp fra 2002) skal jeg gå på skattejakt i skapet mitt.

Over og ut fra meg!

PS:
Også er drittlei av mye annet. Men må ta en ting av gangen. Men nå er jeg litt sånn i action-humør, og det har jeg bare så sinnsykt godt av etter en liten "nøytral" periode.
Jeg trenger å gjøre ting som gjør at jeg føler meg mer vel, som gjør det lettere å fortsette i riktig retning.

mandag 9. mai 2011

No need to show your rainbow

Herregud, snakk om å gå fra en eksrem til en annen. Bryllupet var fantastisk - kunne ikke vært mer vellykket, hyggelig, morsomt. Ikke skummelt å møte "den nye delen av familien", for føltes som om vi har kjent hverandre for ever, nydelige mennesker med helt lik (god/dårlig) humor som "oss".

Jeg lo mer enn jeg har gjort på lenge - it was great. Og *knips* har jeg blitt tante til seks adorable barn (og ikke alle barn heller) og fått to nye søstre.


Etter flere dager happy times landet jeg i Dublin. Dro hjem. Moste Bear som var utslitt etter eviglang vakt. Lagde popcorn og planla film. Hmmm. Men... hva var det som luktet så inni h******?

Åja. Bare DRITT (kloakk) utover HELE garasjen. Så hva gjorde vi istedenfor å se på film?

I don't want to talk about it. OK?

Og jeg orker ikke gå i detaljer om hvordan det er vanskelig å få tak i rørlegger en søndag kveld i Dublin etc etc etc. (Men jeg kan fortelle at jeg fascinert så en nabo bli tatt av en brun flodbølge da han åpnet en dør).

Og jeg skal spare deg for bilder selvom jeg har mange fine.

OK, da. Ett skal du få. Her er en nabo, da. Som alltid lyver:


Nei. Det gjør du tydeligvis ikke. 

 
Anyways.

Dagens plan endret seg raskt fra SKRIVE FOR HARDE LIVET, blogge om noe interessant, svare på kommentarer, mailer og meldinger, rydde, vaske, handle, trene...  til å blogge om noe uinteressant. Og kjefte på folk på telefonen. Og få noen til å desinfisere.

Happy times, happy times.... Nå tror jeg pumpebilen er her. Oh joy!!!


Happy Monday!
 

PS:
Jeg beklager at bryllup og poop endte opp i samme innlegg. 

tirsdag 3. mai 2011

Jeg, paranoid? Indeed

De siste dagene har jeg vært helt... tom. Uten energi, uten så veldig mange tanker. En zombie, really. Fordi jeg er så vant til å alltid gjøre tusen ting på en gang (og det betyr ikke at jeg har masse viktige ting å gjøre eller at jeg egentlig er så sykt effektiv. All it means er at jeg SKAPER stress, blåser opp småting og finner opp små katastrofer, som jeg bruker mye tid på å stresse med. Good times).

Uansett, da. De siste dagene har jeg ikke gjort ting til en big deal, bare subbet litt rundt for meg selv. Inntil i dag. I dag har jeg bare hatt panikkanfall. På panikkanfall. På .... you guessed it. Oh joy.

Men , i ettermiddag/kveld har jeg tenkt meg godt om (huge effort), og kommet fram til at alt sammen egentlig er veldig naturlig. Jeg har jo tenkt mye, skrevet mye, røsket opp i mye jeg egentlig hadde glemt/fortrengt/whatever. Bearbeidet.
Jeg har også tatt et lite oppgjør med meg selv. Og selvfølgelig blir man litt utslitt av den slags. Men det var på tide. Jeg vet at jeg på sikt har godt av det.
Så egentlig ingen grunn til å gjøre en big deal ut av det, ingen grunn til å .... for eksempel smelle det opp på internett etc. (Så jeg trekker herved alt sammen tilbake og starter dette ekstremt interessante blogginnlegget sånn ca HER): 

Hei hei hei!!!


I dag (for det er her alt begynner) kan jeg fortelle deg to ekstremt spennende ting.

Nummer en:

Jeg har hatt besøk av politiet. Indeed I have. XXX Police Department sendte to muskelbunter hit i ettermiddag. Og de flashet ID-skiltene sine NØYAKTIG som på film.

Og hva tenkte (paranoide/patetiske) jeg???

"SHIT, Krisitne, det er fordi du alltid kjører for fort på motorveien... Nå kommer de og taaaaaaaaaaar deg!"


Neida.

JODA.

Overraskende nok var det ikke grunnen. De kom for å gjøre en liten "background-check" på alle i nabolaget. Når Dronning Elizabeth kommer til Dublin i midten av mai skal hun apparently bo et par steinkast fra oss.  
 
PS:
Fikk ikke inntrykk av at de mistenkte meg for å være en typisk steinkaster, for de ble ikke så lenge.


Nummer to:

Jeg venter på at tørketrommelen skal rope/pipe på meg. Jeg holder på å pakke, you see, for imorgen skal jeg reise hele den lange veien til Oslo...


... pappa skal nemlig gifte seg med sin nydelige samboer!
Og nå kom jeg på at jeg må pakke vannfast mascara. Eller kjøpe vannfast mascara, more like it. Eventuelt ikke få tårer i øynene at all. (As if).
Gleder meg til å se mange jeg er glad i og ikke har sett på lenge lenge altfor lenge. Og gleder meg til å se mange jeg har hørt utrolig mye om, men aldri har møtt.

It will be great.  

Har en liten følelse av at denne nøytraliteten vil lette sammen med flyet, jeg. (Hvilken nøytralitet, spør du?? Du har ikke hørt om annet enn politi og mascara??? Oooops... bare glem det. Not important).

Å herregud. Hvor teit er det mulig å bli? Oooooooh lord... Akkurat nå er jeg bare så utrolig stolt (lei) av å være meg.

Mistenker at jeg kommer til å slette absolutt alt jeg (oh so elegantly) nettopp har skrevet... hvis jeg leser igjennom. Så... skal ikke gjøre det. Men utfordre meg selv til å holde ut tanken på at jeg om bare to sekunder vil ha postet masse usammenhengende babbel.

Isj. Og æsj.

Lenge leve paranoiaen som sikkert kommer og tar meg!

En liten edit:
Jeg har roet meg litt ned. Og kjenner det er lenge siden sist jeg hadde så mange panikkanfall/var så stressa/tenkte så mange katastrofetanker som jeg har gjort i dag.

Egentlig har jeg blitt flink til å innse at ting ikke er farlig. Og kjenner også at mye har falt på plass for meg etter at jeg begynte å skrive mer ærlig. Det er skummelt å skrive om seg selv uten å pynte på ting. Men samtidig en lettelse. Akkurat det kan jeg skrive mer om. 

Istedenfor å slette dette paranoide innlegget (som ikke helt stemmer lenger og som nå blir mer og mer og mer confusing) lar jeg det stå igjen.  
Og prøver å finne sengen min. Tror hodet mitt har godt av litt hvile. Indeed.