Søk i denne bloggen

lørdag 14. mai 2011

Kontroll og vaner, regler og planer

Her kommer et "lite" innlegg om kontroll - mitt bidrag til forrige nummer av Kvinnekraft (IKS-medlemsblad). 


Oppveksten min var relativt stabil, uten store kriser. Helt til jeg fylte seksten og det føltes som om alt raste sammen. Den ene dagen var livet trygt. Den neste kavet jeg i et overveldende kaos. En fremmed uro flyttet inn i meg, jaget rundt uten å finne veien ut, truet med å sprenge hele meg i fillebiter. Men enda så intens den var, så var den usynlig for alle andre. For jeg smilte. Smilte så ingen skulle se skammen som sakte spiste meg opp, så ingen skulle se skyldfølelsen, selvhatet. Så ingen skulle oppdage mine desperate forsøk på å tvinge uroen ut, vekk, mine desperate forsøk på små pustehull. Noe uro løste seg opp i blodet, fant piplende veien ut av små kutt i håndleddene. Lot meg fokusere på smerten, en helt annen smerte, ga meg litt ro. Noe frosset seg fast i iskrem, i litervis med iskrem, en iskald klump i magen. Og fulgte med da klumpen smeltet, fulgte med da jeg tvang den opp igjen gjennom halsen. Ut. Enda en pause.       
 
Roen som fulgte ga meg tid til å tenke. Tid til å avsky personen jeg var blitt. Ikke lenger snill, flink, god, disiplinert. Men redd, svak, grådig, nervøs. Uten selvbeherskelse. Og de destruktive forsøkene på litt ro, på litt kontroll, på litt stabilitet og oversikt? De ledet jo bare til enda mer kaos, enda mer fortvilelse. Jeg lengtet etter stabiliteten. Og jeg fant den. En midlertidig redning, en annerledes distraksjon. Regler. Konkrete regler som ryddet opp, som skapte en oversikt, som ga meg noe å klamre meg fast i mens det fortsatte å rase. Best av alt? De ga meg litt av makten tilbake. Viktige avgjørelser kunne tas langt over hodet mitt, men en eneste ting var det ingen som kunne styre. Hva jeg puttet i munnen. Og enda viktigere: hva jeg ikke puttet i munnen. Maten var enten ”trygg” eller den var ”giftig”. Og etter hvert som flere og flere matvarer falt i sistnevnte kategori fikk jeg mer kontroll. Gjennom maten kontrollerte jeg livet. Mitt liv. Jeg var sterk.  

 
Mest fungerte reglene som en distraksjon. De krevde all tid, all oppmerksomhet, det var ikke plass til andre tanker. Alle minutter jeg talte kcal, regnet på hva jeg hadde spist, hva jeg (kanskje) skulle spise, hvor mye jeg hadde forbrent, var minutter jeg ikke hatet meg selv eller kjente på sorg, håpløshet, ensomhet og fortvilelse.


Reglene måtte opprettholdes. Alltid. Gikk jeg over grensen jeg hadde satt (ikke kake, ikke en smule, ikke engang puste inn luften over kaken som kanskje inneholder svirrende kcal fra sjokoladeglasuren) – så raste det. Noe det i begynnelsen ofte gjorde, for behovet for å være snill, for å bli likt, for å smile var der fortsatt. Så jeg sa ja til lunsjer og middager med hjertet i halsen. Og i det jeg ble tvunget til å bryte en regel (”bare et lite stykke, Kristine, alle andre spiser kake, jeg har bakt bare for deg, ikke vær så fanatisk/frekk”) mistet jeg balansen. Fordi det overveldende kaoset som fulgte hadde så store konsekvenser måtte jeg etter hvert konsekvent si nei til alt som kunne lede til brudd på kontroll og regler. Noe som involverte alt sosialt. Og resulterte i en kvelende tung samvittighet. 


Frekk, slem, egoistisk eller ikke, jeg ville ikke overlevd uten kontrollen. Og bare jeg ble tynn nok, bare jeg fikk en identitet, så ville jeg gjøre opp for meg, bli meg selv igjen, være snillere enn noensinne. De måtte bare holde ut, jeg måtte bare holde ut. Og i mellomtiden bestod dagene av den samme planen. Trene, være effektiv, aldri kaste bort tid, ikke drikke alkohol, få toppkarakterer, aldri hvile, skrubbe gulvet, ikke være sosial, sove minimalt. Listen over ”gift”-mat ble lengre, og størrelsen på ”trygg”-matporsjonene mindre. Og sjeldnere. Jeg hadde ikke tid, jeg fortjente ikke. Jeg trengte ikke mat. Jeg krysset av på lister som etter hvert var så detaljerte at de inkluderte ”tissepause” i eksamenslesingen, og punkter som ”lese fysikknotater på vei til postkassa” og ”squats i dusjen”. Alt måtte skje til rett tid, i riktig rekkefølge, jeg tålte ikke forsinkelser, overraskelser. Hver dag var et puslespill som måtte opp.


Kun de dagene alt stemte hadde jeg kontroll. For det fantes ingen mellomting. Enten hadde jeg full kontroll eller så hadde jeg null kontroll. Jeg kunne aldri slakke på kravene. Det gikk for eksempel ikke an å trene fem minutter kortere enn planlagt, å spise en halv porsjon pasta, eller slappe av fordi det var lørdag. Eller julaften. Det fantes ingen slutt. Ingen endring i sikte. Bare mer og mer av nøyaktig det samme. En eneste dag på repeat.


På en måte kan man si at definisjonen på kaos endret seg. Utvidet seg. Fra å inkludere store ”hendelser” som skader, skilsmisse, sykdom, var det minimale hendelser som sette meg ut av spill. En telefon som ringte mens jeg leste til eksamen, kø på Starbucks, en utsatt forelesning, en uventet klem eller bursdagsinvitasjon. Enda jeg gjorde mitt beste for å beholde kontrollen (kastet mobilen i veggen, sa nei til alt sosialt, trakk meg unna klemmer og gikk i ring for å forbrenne kcal mens jeg ventet i kø), forble livet kaotisk. Uavhengig av min intense innsats, min pirkete planlegging kom det alltid noe i veien. Professorer utsatte forelesninger, bussen kom ikke når den skulle. Jeg kunne aldri kontrollere alt.


Da livet var redusert til kaffe, karakterer, pulsmåler, notater, tyggis og joggesko skjedde det som måtte skje. Jeg kræsjet. Og jeg fikk hjelp.


Det viste seg at å bli frisk var mye vondere enn å være syk. Frisk innebar forandringer, usikkerheten kvalte meg. Jeg ante ikke hvor det bar hen, hvor det ville ende, om det noensinne ville ende. All trygghet lå i sykdom, regler, rutiner, planer. Hvorfor kunne ingen forstå at kontrollen var positiv, at det var den som holdt hodet mitt over vannet? At uten planen, studier og trening ville jeg drukne i kaos? Mens jeg tvang i meg ”gift-mat” i giftige mengder, var ineffektiv og lat, lå helt stille og este istedenfor å hoppe rundt som en effektiv sprettball, istedenfor å krysse av på listene mine og rope ”check, check, check”? Da var kaoset uutholdelig.


Følelsene jeg hadde stuet bort, svelget ned, kastet opp, sultet vekk kom tilbake med ny kraft, de var uregjerlige, jeg knuste tallerkener med mat, skrek, kastet glass i veggen, gråt. Jeg var ute av kontroll, livredd for mitt eget raseri, for sorgen jeg aldri hadde kjent på.
Jeg skled tilbake flere ganger, men alt i alt holdt jeg ut. Prosessen min handlet mest om nettopp det, om å holde ut. Kaste seg ut i det ukjente uten garantier, trosse frykten, utfordre reglene. Holde ut. Gi slipp på kontrollen. Holde ut. Holde ut, holde ut, holde ut i det som føltes som en evighet. Helt til kaoset ikke overveldet meg, helt til definisjonen ”kaos” ikke lenger inkluderte røde trafikklys når jeg hadde dårlig tid eller ostesmørbrød og kakao på hyttetur. Helt til jeg godtok at kontrollen var en illusjon, at spiseforstyrrelsen hele tiden hadde sittet helt på toppen, hele tiden hadde hatt kontroll over min kontroll. 


Ingen dager er like, ingen dager er perfekte, ingen dager kan planlegges hundre prosent. Noe kommer alltid i veien, en hump, en dump, en overraskelse. For sånn er livet. Uforutsigbart, uten garantier. 
Å leve etter strenge regler er som å sitte i fengslet i sitt eget hode. Jeg vil heller leve i verden. 
Fra gårsdagens lille kveldstur. Måtte lufte armen min, vettu. Neida. Måtte lufte hodet.
 
God helg til deg!  
Over og ut!  
 

23 kommentarer:

  1. har sagt det før og sier det igjen; du er kjempeflink til å ordlegge deg! Nydelig å lese(språket, ikke hva du har vært gjennom;)).Har du vurdert å skrive andre romaner enn den om sykdommen din?

    SvarSlett
  2. Åh, Kristine. Det er så sterkt, så sterkt å lese.
    Kryp inn i armkroken min.
    Klem til deg igjen - stor klem.

    SvarSlett
  3. Marte:

    Tusen takk, kjære deg! Hmmm... Innerst inne: JA. Men jeg satser på meg selv i første omgang ;o)


    Gunnhild:

    Å, du er så god. Ja takk ;o) Stor klem tilbake - og takk igjen for rådene. Det hjalp!

    SvarSlett
  4. dette var forferdelig vakkert skrivd, vakkert som i bra, for sterkt var det og! sitter her med tårer i øynene og hele den pakka :/ uff.. vet ikke hva jeg skal si.. utrolig bra at du har kommet så langt som du har kommet!

    SvarSlett
  5. Dette var vondt å lese. Fordi du skriver det på en slik måte at man nesten kanskje halvveis får en følelse av hvordan det må ha vært. Hvordan det er - for mange. Og hvor skremmende det er å skulle bli frisk, hva som ligger bak den intense frykten for alt man vet egentlig kommer til å gjøre ting bedre. Det å formidle akkurat det siste er så viktig! Det er så mange som sikkert gjerne vil, men ikke klarer, å forstå ambivalensen i tilfriskningsprosessen hos en med spiseforstyrrelser. Dette innlegget kan hjelpe noen til å klare å sette seg bedre inn i det. Good job, Kristine. Du er dritflink!

    God helg :-)

    SvarSlett
  6. Frysninger når jeg leser, Kristine. For et hel... du har hatt... Huff, måtte det for alltid bare være historie og et tilbakelagt kapittel. Over og ut som du sa - amen til det!! God helg videre ønskes deg og Bear<3
    Stor klem fra *C*

    SvarSlett
  7. Stein Arild Mushom14. mai 2011 kl. 21:32

    Sterk lesning, meget godt og ærlig skrevet. Håper og tror at dine bidrag hjelper mennesker med spiseforstyrrelser og øker forståelsen hos dem som står nær. Lykke til med liv og skriving!!

    SvarSlett
  8. JEG LESTE DET :D Og bare,YAAAAY,fine Kristine joooo <3 Veldig bra innlegg frøken.

    Det er så godt å vite at du er blitt så mye myyyye friskere!

    <3

    SvarSlett
  9. Du skriver så bra at jeg får frysninger. Don`t you ever stop :c)
    Det vanskelige med å lese dette, er at jeg kjenner meg igjen i mye. Ikke alt, men mye.
    Jeg har kommet langt i forhold til hvor jeg var. Men kampen akkurat nå, er å bytte ut knekkebrød med brød!!! Terapeuten min sier at spiseforstyrrelsen elsker knekkebrød, og at jeg må kjempe imot. Farsken det er vanskelig!!!

    Men nok om meg.
    Tusen takk for alt du deler. Nok en gang.
    Masse gode tanker ifra lille meg :c)

    SvarSlett
  10. Kristine, når jeg leser et innlegg sånn som dette, har jeg lyst til å komme til deg, holde rundt deg alle veier og bare beskytte deg!
    Tenk på hvor langt du har kommet siden det var så ille. Tenk på alt du er med på nå som du ikke "må" si nei til alt.
    Du skriver på en måte som treffer meg rett i sjelen, og det er utrolig bra at du deler alt det vonde du har vært gjennom, og hvor mye bedre du er i ferd med å bli. Du deler ut håp!

    Ha en herlig søndag :) Mange klemmer fra Linders

    SvarSlett
  11. Line:
    Å, tusen takk. Tusen takk, Line. :o) <3


    Therese Melina:

    Ja, det er skremmende å bli frisk, og det virker jo helt bakvendt for alle andre. Jeg hadde det helt jævlig, men følte likevel at jeg ville drukne dersom jeg ga slapp på reglene+++, at det var kontrollen som holdt meg i live. Ambivalensen er vel den største bremseklossen, herregud så slitsomt å konstant bli dratt i to retninger…
    Tusen takk! Du er god, du!! Denne kommentaren made me so happy!


    C:

    JA, amen to that. Tusen takk, C. <3<3<3
    And the same to you and your Bear. (VI er heldige, vi!!)

    SvarSlett
  12. Stein Arild Mushom:

    Tusen, tusen takk! Så snill du er som tok deg tid til å lese og legge igjen en kommentar. Det betyr mye for meg!!

    :o)


    Laila:

    Takk, gode deg. Jeg husker du sa du hadde lest ;o) Takk, Laila, du er god, du. Jeg er også glad for at jeg er friskere og ikke kjenner meg igjen i de destruktive og vonde tankene+handlingene.

    <3<3<3


    Snoopy:

    Den kampen har jeg også vært gjennom! Og for et lite helvete det var. Eneste løsning er, som du sier, å kjempe i mot. Spis brødet og be alle de stygge/vonde tankene som kommer om å dra langt til H*****. Det er ubeskrivelig vanskelig, but you can do it! Og det blir lettere og lettere.

    Brød var også vanskelig for meg, for det var en av de første tingene jeg kuttet UT. Men prøvde å minne meg på at eneste løsning for å ble bedre var å spise de brødskivene som lå foran meg – og jo lengre jeg utsatte, jo lengre og vondere ble prosessen – OG enden på visa ville jo bli den samme – enden på visa ville jo være at jeg spiste brød. Så jeg kunne jo like gjerne få det unnagjort. Starte med en gang. (De tankene slapp ofte taket da jeg tok første biten og bare ble fortvilet). Men greit å minne seg på likevel.

    You can do it, Snoopy!!! You can, you can, you can! <3<3<3

    SvarSlett
  13. Linda:

    Please come!! Jeg vil klemme deg anytime.

    Nå har jeg ikke engang lyst til å si nei, nå koser jeg meg og gleder meg – og det er SÅNN jeg egentlig er. Det er sånn jeg alltid var før. Jeg er så glad i mennesker og familien min, “syke meg” som bare ville gjemme seg vekk og bare skammet seg – var ikke “meg”. But now I’m back. Og selvom jeg noen ganger får litt panikk og blir litt nervøs, så ER jeg med på ting og koser meg :o)

    At de rundt meg er så tålmodige makes me very lucky. Og at de rundt meg er så GODE (og nå sikter jeg til deg) gjør det så mye enklere. Uansett: jeg er heldig og jeg er glad. I DEG.

    Stor klem fra meg, god søndag!!!

    SvarSlett
  14. Har ikke ord for din måte til å formidle et så viktig og nært budskap. Du er helt fantastisk som du er Kristine! :-) Og, forresten, visste du at du står for flest besøkende på bloggen min, via din fantastiske blogg?

    SvarSlett
  15. shit, er det virkelig ikke meg det beskrives? Takk for at du satte ordentlige ord på mine opplevelser, kristinevenn, Jeg skal gjøre så godt jeg kan for å lære mest mulig av din fantastiske selvinnsikt <3

    - vamp

    SvarSlett
  16. For et sterkt, ærlig og velskrevet innlegg Kristine! Du fortsetter å være tøffere enn de aller fleste jeg kjenner, og jeg tror av hele mitt hjerte DU gjør en forskjell for veldig, veldig mange. Denne bloggen og DU har betydd så mye for meg.

    Dette er en ærlig beskrivelse om en sykdom som omhandler så innmari mye annet enn et enkelt overflatisk ønske om å bli tynn. Dette burde alle lese.

    Jeg er rett og slett glad i deg og stolt over hvor langt du har kommet på en veldig tøff vei. Tøffere og vanskeligere enn de fleste kan innbille seg. Du er noe for deg selv :)

    STOR klem fra M :) <3

    SvarSlett
  17. Liker du deg bedre i Irland, siden du bor i Dublin istedenfor i Norge?

    Håper du får en fin 17. mai feiring i morgen!

    SvarSlett
  18. Åh, som jeg kjenner meg igjen! Du skriver ufattelig bra, og treffende. Imponerende! Og det at du faktisk har kommet så langt på veien, det er herlig. Jeg blir helt rørt. Du er fin, du.
    Sender deg en stoooor klem :)

    SvarSlett
  19. Marthe:

    Right back at you!!
    Really? Det var en liten surprise. Men det må isåfall være frodi du legger igjen så fantastiske kommentarer som man bare må trykke seg videre på.
    Tusen takk, Marthe!! Du er supergod!


    Irmelin:

    Takk, vamp. Vet ikke hvor mye det er å lære av det. MEN du kan lære av mine feil!! Så mye du vil. Og du vet hva jeg mener med det. Nå skal jeg lese bloggen din – tipper selvinnsikten der er pretty awesome.

    Gleder meg!


    M:

    M, du er så god! Takk for at du leser og følger med, det betyr så mye for meg. Og takk for fantastisk gode ord, I appreciate them SO so SO much.
    Det er nettopp det budskapet jeg håper/prøver å få frem i boken – at sykdommen IKKE handler om et overfladisk ønske om å bli tynn. Jeg har skrevet det ned på en lapp som henger bak PCen (godt råd fra en klok dame), og titter opp på den for å minne meg på at jeg skal skrive ÆRLIG, skrive om hvordan det var for meg. Og med det vise at det aldri noensinne deride seg om “bikinikropp” eller slankekur. De mytene der må avlives!!!

    I love you. Takk for alle gode ord, det betyr mer enn du aner!

    SvarSlett
  20. Anonym:

    Jeg liker meg veldig, veldig godt i Dublin – bortsett fra akkurat nå, når jeg må vise pass for å komme inn i mitt eget hus og området er beleiret av politi pga av Dronningbesøket – men jeg savner Norge veldig, veldig. Begge steder har sine store fordeler. Savner familie og venner ekstremt for tiden, men så er jo ikke turen hjem så lang, da :o)

    God 17. mai til deg også!


    Martine:

    Takk for at du sier det, Martine. Det hjelper å vite at jeg ikke er alene om all shiiiten. Det er du som er fin, som legger igjen så oppmuntrende ord som betyr så mye for meg. <3 Takk takk!!

    SvarSlett
  21. Sterk lesning, men veldig godt skrevet:)

    SvarSlett
  22. Wow! Dette var sterkt og treffende. Jeg er rørt. Jeg får mer klarhet over mitt eget liv når jeg leser dette. Jeg er så glad for at du er så intelligent og klarer å "figure it out" for deg selv og oss andre! Takker og bukker! Jeg er fortsatt stuck i rutiner og kontroll. Du er rå! Jeg blir sittende og lese i bloggen din når jeg egentlig skulle lese boka di, men alt til sin tid.

    Du er jammen god til å skrive. Er spent på om du får samlet sammen ord med en rød tråd gjennom sånn at det kommer en bok til også, når tiden er klar for det.

    SvarSlett
    Svar
    1. For en fantastisk kommentar, Ada. Jeg vet ikke hva annet jeg skal si enn... tusen takk <3

      Slett