Søk i denne bloggen

tirsdag 10. mai 2011

My dissatisfaction (hopefully) leads to action

OK, nå er jeg drittlei av meg selv og tullet mitt. (Og med tull referer jeg IKKE til sykdom). Har en følelse av at dette kommer til å bli langt og litt usammenhengende, for jeg har egentlig tusen ting jeg må ta tak i (for min egen del, det er egentlig synd på deg som "tvinges" til å være med).

Først og fremst. Helgen, bryllupet var fantastisk frem til... jeg så bilder av meg selv. OH LORD. The shit in the basement var ingen prøvelse i forhold til å se den armen! (Bryllupet var fortsatt fantastisk, altså).

Jeg vet at jeg har gått opp i vekt. Jeg har grått flere kilovis med tårer per kilo jeg har lagt på meg. Jeg har sett i speilet at jeg har gått opp i vekt. Men alt sammen i ensomhet. Først når jeg ser meg ved siden av andre ser jeg at jeg har gått mye opp i vekt. Og selvom jeg er klar over at jeg ikke er overvektig eller feit, ikke egentlig, så har jeg prosentvis gått opp jævlig mye og det er selvfølgelig en enorm påkjenning/forandring for hvem-som-helst, og en enda større KRISE for en som er redd for fett.

Første reaksjon etter å ha sett den armen (du vet når du har på deg stroppeløs kjole, er likbleik og sliten etter flere uker nesten uten søvn, står i stygg profil (skimter jeg en dobbelthake??) og ler av noe med armen most mot siden og den ser enorm ut?? Ikke det?? Well, jeg skulle gjerne lagt ut bilde for å illustrere, men... nei) - jo, første reaksjon???


Run, Kristine, ruuuuuuuuuuun....

Kutt ut ditt, kutt ut datt.

Skjær av fettet.

I to sekunder bare.
Så tok jeg meg i det. Ble jeg bare pottesur og grinete istedenfor. Biatsjy, om du vil. Støvsugde trappen skikkelig hardt mens jeg surmulte fordi alt er urettferdig og jeg er drittlei av å la kroppen min definere meg når jeg egentlig har helt andre verdier, drittlei av å la rester av en sykdom (og lets face it, ikke bare rester, for jeg tror ingen normale mennesker vurderer å skjære av seg fett pga ett eneste bilde, om enn bare i to sekunder) styre meg.

Nok. 

Problemet er egentlig ikke vekten. Problemet er usikkerheten, selvbildet, øynene som ser (og hva skal jeg stole på??? Vekt?? Speilet?? Det forjævlige bildet?? Se nedover meg selv? Hva andre sier?? For ingenting stemmer, jeg ser forskjellige ting overalt, avhengig av humør, dagsform - ingenting stemmer overens, ingenting er konkret og lett og enkelt og jeg blir gaaal av det).

Problemet er også at jeg har slettet evnen til å ta vare på meg selv. Interessen i utseendet mitt.


Fordi jeg er så jævlig svart-hvitt (og jeg beklager ordbruken) har jeg i løpet av helgen bestemt meg for at alt håp er ute. "Alle andre" ser freshe ut, har sin egen stil, sminker seg perfekt. Og jeg freaker bare ut. For hva skal jeg gå i ute blant mennesker???

Hjemme går jeg fortsatt i utslitt tights (og sier til meg selv at det er en utfordring for meg å gå i trange klær - well done, lizzom)+stor genser, uten sminke når det lar seg gjøre. (Og det lar seg gjøre nesten hver dag fordi jeg jobber hjemmefra for tiden, fordi de som handler på butikken her ikke fresher seg så veldig mye mer opp - og hva er liksom poenget med å pynte seg for ukjente slabbedasker?) En periode var jeg "flink" og "pyntet meg", men det skled raskt ut igjen.
Problemene strømmer først på i det jeg skal ut og gjøre noe. Ut blant "folk", liksom. Da blir det krisetilstander. For jeg kan jo ikke sminke meg lenger, jeg passer egentlig ikke inn i noen klær (enten pga størrelsen eller fordi det bare føles feil), jeg ser bare teit ut om jeg faktisk prøver.

Før i tiden ELSKET jeg mote/klær, finne rare ting som ikke nødvendigvis var "trendy", spesielt japanske merker, jeg hadde masse fint som ble stuet vekk fordi jeg "ikke fortjente fine ting". Det ga meg en slags styrke å dytte alt sammen ned i bokser, inn i et skap: smykker, vesker, sko, topper, kjoler?? "IKKE FOR MEG".

"Jeg fortjener ikke, jeg er stygg og jævlig uansett, jeg må gjemmes vekk, IKKE tiltrekke meg oppmerksomhet".

Nå sporer jeg noe voldsomt av.
Istedenfor å få noia av vektøkning skal jeg prøve å gjøre noe med andre ting. Jeg skal gjøre noe med det helt forjævlige håret mitt. Jeg skal rydde vekk alle utslitte klær. Jeg skal også slutte å kle meg etter hvem jeg er sammen med ("hun synes sikkert jeg er fin hvis jeg har på meg dette") og bygge opp nok selvtillit til å finne min egen greie all over igjen, følge min egen stil og drite i om noen synes jeg ser teit ut eller rar ut eller whatever.

Og da tror jeg kanskje jeg kan falle mer til ro med kroppen min også. Slutte å gjøre alt for å skjule den. Ingen planer om å flæsje den, altså, men heller gi litt F***.

Har jeg klart det før kan jeg klare det igjen!

I tillegg til denne geniale åpenbaringen har jeg fått mange flere åpenbaringer i møkka i dag. Og jeg er klar for å ta litt action, ta tak i ting som har plaget meg lenge.



Istedenfor å lese gjennom dette (som er skrevet i en rasende fart nesten uten farger) og slette det (for herregud, hvem bryr seg om en fleskearm og en topp fra 2002) skal jeg gå på skattejakt i skapet mitt.

Over og ut fra meg!

PS:
Også er drittlei av mye annet. Men må ta en ting av gangen. Men nå er jeg litt sånn i action-humør, og det har jeg bare så sinnsykt godt av etter en liten "nøytral" periode.
Jeg trenger å gjøre ting som gjør at jeg føler meg mer vel, som gjør det lettere å fortsette i riktig retning.

20 kommentarer:

  1. Åh, jøss! Her var det mye dritt!
    Dritt i garasjen, dritt hos naboen, dritt i klesskapet, dritt i trynet, og overarmen ...
    Men jeg vet bedre, jeg har sett både deg og dritten. Her er det bare en ting å gjøre:
    GI FAEN!
    ... og fortsett å være deg, den "drittale", skjønne Kristine.
    Stoooor bedriten klem fra meg. Og takk for fenomenalt gode timer ved kjøkkenbordet:)

    SvarSlett
  2. Det er myye du skriver her du ikke er alene om, altså!

    Spesielt det med å hele tiden være så usikker på "hvordan er jeg, egentlig? Hvordan ser jeg egentlig ut?". Man kan føle seg stor, bli fortalt at man ikke er det, se på noen bilder at man ser grei ut, se på andre bilder at man IKKE ser grei ut, osv .osv. Jeg føler i hvert fall at MIN kropp hele tiden forandrer seg, mens alle andres er stabile.

    Det jeg synes er vanskeligst er når folk kommenterer at de synes jeg ser berde ut, og at de ser det i ANSIKTET. At jeg har lagt på meg i ansiktet og ser "friskere ut". Jeg gremmes.. Føler meg som en bolle i fjeset, og det er faktisk der jeg synes det har vært vanskeligst å legge på meg. Og da er det veldig tungt at folk kommenterer det, selv om de muligens mener det godt..

    Men når det gjelder å pynte seg så er det noe jeg alltid har likt. Det gjør at jeg føler meg mye bedre, og da kan man på en måte fokusere på andre ting enn selve kroppen. Det blir en slags "kompensering". For man vet kanskje at man ikke KAN gjøre en innsats for å gå ned i vekt, men man kan gjøre en så stor innsats man vil i å få finere hår, gå bedre kledd, legge freshest mulig sminket osv. ;) Så jeg vil absolutt anbefale deg å begynne å pynte deg litt mer:) (Og herregud, du SER jo fantastik ut)

    Til sist vi jeg bare få sagt at det jeg beundrer så mye med deg er din evne til å hele tiden komme deg opp igjen etter du har "falt". Derfor har jeg følelesen av at du kan klare alt!

    <3

    SvarSlett
  3. Gunnhild:

    Dritt, ja! Herregud, her kan man nesten bli smittet ;o) Men nå er det vasket vekk i kjelleren, lukter ingenting, og jeg jobber hardt med å fortelle meg selv at jeg IKKE ER KROPPEN MIN. Og prøver å komme over følelsen av at jeg er dritbarnslig og overfladisk, og overbeviser meg selv om at den delen som er redd for litt fett på armen er sykdommen, at jeg egentlig har andre verdier, at jeg bare må holde det ut og fokusere på andre ting, at det vil forsvinne på sikt. Er jo stor forskjell på å sitte alene inne i joggedress og skrive for så å stå i sola i kjole blant folk som er vant til å være sosiale, har fått litt farge på kroppen og sminker seg hver dag. Men nå skal jeg søren meg freshe meg opp litt, jeg også. Er sikker på at det vil hjelpe!

    Tusen takk for meg, jeg smilte hele veien hjem og har skrevet en stor lapp som henger på veggen bak PCen. Du er bare fantastisk god og klok, Gunnhild! Jeg fikk mer motivasjon og tru på meg sjæl etter å ha sittet hos deg! Håper dere koste dere på søndag!

    Takk for meg!

    Og nå gir jeg FAEN, som du sier!


    PS:
    Plutselig banker jeg på igjen!!



    Snute:

    Takk og lov for det, Snute. For selvom jeg ikke unner noen å rive seg i håret/låret pga en arm på et bilde så er det utrolig godt å vite at jeg ikke er alene om det. ENIG med deg - jeg er så usikker på hva jeg ser, hva som stemmer. Jeg VET at øynene mine fortsatt ikke ser det andre ser, likevel ser jeg mer med følelser enn med øyne, tror jeg. Ingenting henger liksom sammen, for da jeg var syk følte jeg meg helt enorm (i begynnelsen følte jeg meg tynn, men etter et visst punkt este jeg liksom til tross for at vekten gikk ned). Og til tider har jeg nesten følt meg mer vel etter å ha gått litt opp. I det siste har det også vært greit, inntil jeg fikk se meg sammen med andre :o( Herregud, det er jo helt tragisk å tenke sånn, at kropp liksom er så jævlig viktig, men jeg vet jo at det er sykdom.

    Og JA, jeg ser også friskere ut overalt, i ansiktet, i kroppen everywhere. Men endelig klarer jeg å sette pris på det, ta det som komplimenter, enda jeg fortsatt vrir "frisk/fresh" til å bli "feit/stor" så VET jeg jo innerst inne at jeg ikke er stor.

    Supert at du liker å pynte deg!!! Nå skal jeg la meg inspirere :o) For det er jo ikke akkurat lettere å sette pris på "ny kropp" om man i tillegg ser utvaska ut, både i ansiktet og på hodet. Jeg har bestemt meg for å gjøre en innsats enda så ubehagelig jeg vet det er. På tide å komme over "jeg fortjener ikke", og heller gjøre en innsats for å føle seg BRA. Den armen skal smøres inn i glitter og stas, asså :O) LOL. Maybe not.

    Tusen takk for nydelig kommentar, Snute! Og for at jeg ikke er alene om å slite med hva som stemmer og ikke stemmer. Men who cares? Jeg får gjøre det beste ut av alt og fortsette i riktig retning! (Og når det gjeler å komme seg opp er jeg litt flinkere til å gjøre det selv, men også ganske heldig fordi Bear er ganske god når det kommer til råd og motivasjon!)

    Ha en super dag, nydelige deg!!

    SvarSlett
  4. Ooh noo,du er IKKE alene om denne problematikken der. Et bilde kan pokker meg nesten ødelegge en hel dag,bare fordi man mener at man ser helt på tryne ut på et bilde,at en overarm er på størrelse med en hval,at lårene tyter ut,at magen ser ut som man er gravid. Aldri fornøyd,men tingen er at det er bare en selv som ser disse tingene og lager et helvete ut av det...SF tankene vil deretter komme som haglbyger og hamre løs på en. Da er det godt den rasjonelle delen i deg klarer å samle deg sammen igjen,og få det inn i en mer riktig tankebane.

    Grav fram klær,håper du finner noe som du føler deg vel i igjen,og at du kler deg for DIN del,og drit i hva andre måtte mene.

    <3

    SvarSlett
  5. Du skrev at før elsket du å finne klær, skatter som du så at var fine. Du skriver det selv, du vet du har evnen til å se hva du liker og hva du syns er fint. Selv om du tror du ikke har det lenger, så er det der inne. Jeg har en egen evne til å separere før og nå, og jeg ser også veldig svart/hvitt på alt. "Før hadde jeg selvtilitt, da klarte jeg ALT helt alene. NÅ klarer jeg INGENTING." Men selv om jeg har forandret meg er jeg samme person som før. All den selvtilitten og gleden over å klare ting selv er der inne et sted. Jeg må bare se etter den. Kanskje det er sånn for deg også? Du separerer før og nå, og tenker at før klarte du å shoppe og finne ting (selv om du mente du ikke fortjente det), og nå klarer du det ikke. Hvis tvilen og angsten blir dytta inn i et hjørne nok til at du får lov til å tenke og ha en mening om ting, kanskje du ser at du fortsatt har evnen til å finne skatter. Du skriver om det sånn som jeg forteller om selvtilliten jeg hadde før. En glede over å få til ting, du hadde noe som bare var ditt, evnen til å vite hva du likte og finne ting som ikke alle hadde. Bare det at vi husker gleden over ting må jo bety at vi kan finne dit igjen?

    Det er vanskelig å se framgangen og de små skrittene når man ser alt svart/hvitt. Hvis jeg får til ti ting og en bitteliten ting går til helvete, ja, da ser jeg mest på den ene tingen. Men tenk på hvor langt du har kommet. Du har kommet deg opp i vekt, og selv om hodet og fornuften har kommet så langt at du klarer det, så vil det være vanskelig å ha en god følelse mens du klarer det. Men du klarer det, selv om det i blant ikke føles bra. Tenk på hvordan et sånt bilde hadde vært før! Da HADDE du løpt og løpt, i stedet for å mishandle trappa med støvsugeren. Det er stort. Ser du hvor stort det er, Kristine? Ser du hvor utrolig langt du har kommet? Jeg blir så rørt av innlegget ditt, fordi selv om du er sint og syns ting ikke går så bra, så går det så mye bedre enn før. Det er vanskelig å se de små (og store) skrittene, men det her er bra. Du er beundringsverdig!

    SvarSlett
  6. Ser at der er flere som kjenner seg igjen i det at man ikke kan stole på sine egne øyne, at oppfatningen av hvordan kroppen ser ut forandres fra time til time. Gjerne i takt med humørsivningene :P

    Jeg er en av de ”heldige” som kjenner meg igjen i den beskrivelsen ;D Men jeg vil ikke at vekta, speilet eller et bilde skal være avgjørende for hvordan jeg ser på meg selv som menneske.

    So we have to keep fighting our demons ;)

    SvarSlett
  7. Bare få ut gørra, det gjør godt. Som du ser, you are not alone! Action-humør og "bygge opp nok selvtillit til å finne min egen greie all over igjen, følge min egen stil og drite i om noen synes jeg ser teit ut eller rar ut eller whatever." - Yes, det er det du må fokusere på nå! Gi F! Men gi deg selv slack også, for det vil ta tid, og du er tidlig i frisk-prosessen (ikke press deg selv for hardt til å skulle "være helt frisk" eller bli skuffet over at slike tanker kommer. Det vil kunne svinge fra dag til dag, uke til uke. Alle mennesker har gode og dårlige perioder, men vi med SF i bagasjen blir ekstra sensitive for at kroppen forandrer seg i takt med at man slipper kontrollen. Og det er utrolig smertefullt, men du vil finne tilbake til DEG, i takt med DINE verdier. Og jo: du fortjener det (vi vet jo innerst inne at ingen faktisk tenker at du ikke gjør det. Ikke sant?) Fornuft og følelser, frisk vs. sf.. Det blir bedre, jeg lover...!!
    Stor klem fra *C*

    SvarSlett
  8. Gud som jeg kjenner meg igjen i det du skriver! Her om dagen følte jeg meg ganske så ok, var ute med noen venner og det ble tatt noen bilder. Kom hjem for å laste opp bildene for å se på dem, og hva ser jeg? Dobbelthake på dobbelthake på fett, fett, fett. Løper febrilsk mot badet og mønstrer meg fra topp til tå, mens jeg river meg selv i håret i frustrasjon. Hodet skrek "løøøp, løp, NÅ får du IKKE spise kveldsmat! FÅ VEKK KILOENE NÅÅÅ" Men jeg har kiloene enda, samme hvor mye frustrasjon det koster til tider. Det er TROSS alt ikke verdt å gå tilbake, likevel er det til å bli gal av. Skal jeg stole på bilder, speil, andre? Jeg vet ikke lenger jeg!

    SvarSlett
  9. Kjenner meg også -veldig- igjen det du skriver. For min del er det heller ikke bare det at folk ser at jeg har lagt på meg (evt. "ser bedre ut"), selv om det er ille nok i seg selv, men også det betyr at de "ser" at jeg har spist (i mitt hode altfor mye) ... Det får meg ikke bare til å føle meg tjukk(ere), men også som en som har gjort noe feil. For å legge på seg er jo alltid feil... (bortsett fra hos legen og ernæringsfysologen). Har du det også sånn?

    Og jeg synes også det er "best" å gå i joggebukse og andre stusselige klær, for når jeg uansett aldri kan bli like fin som alle andre, er det uansett ikke verdt å prøve? Hvem tror jeg at jeg er der jeg står i den stakkars kjolen, liksom... MEN! Noen ganger -må- man jo tross alt pynte seg litt, og de få gangene jeg gjør det, hender det faktisk jeg føler meg bedre. Så kast de gamle fillene, og gå ut kjøp deg noen nye, freshe klær! Du sier jo selv at du kan hvis du vil. =) Dessuten pleier jeg å trøste meg med at selv folk jeg synes er KJEMPEpene, ofte har masse komplekser, så problemet er vel kanskje at vi er superflinke til å se våre svake sider (som kanskje ikke er der en gang), mens vi er totalt blinde for de gode? Jeg er SIKKER på at mange i bryllupet syntes du var VAKKER!

    Hadde lyst til å skrive noe som kunne trøste... Vet ikke om jeg fikk det til...Men jeg håper du har det bedre nå.

    lille meg

    Ps: Jeg blir glad for de glade innleggene dine, men setter pris på at du får ut litt gørr her også, for det er så utrolig godt at jeg ikke er alene om ha de dumme tankene...

    SvarSlett
  10. Laipai:

    Ja. De syke tankene jeg trodde hadde gitt seg kommer med full kraft!! Skjønner at jeg tidligere ikke hadde sjans til å stå i mot, for det krever søren meg styrke og “klar hjerne” og gudene skal vite at hjernen min ikke var mye klar tidligere. Så mye involvert i denne “bli-frisk-prosessen” at jeg noen ganger blir litt utmattet. Men det er også deilig å vite at man har kommet litt videre. Før ville jeg uten tvil straffet meg selv og falt tilbake. Men NOT anymore.
    Og takk!! Jeg har funnet en del skatter allerede, og jeg har både sminket meg OG gått i trange bukser i dag. (LOL; for en bragd!)
    Og jeg driter i hva andre mener, I do, endelig. Og gleder meg til å finne tilbake til min greie, eller skape en ny greie (som sikkert ikke blir en greie, men i det minste klær jeg føler meg vel i!) Tusen takk, Laila, du er GOD å ha! <3<3<3


    Thea:

    Herregud, du og jeg blir bare mer og mer like. Og du ser meg så klart. TAKK.

    Du har helt rett, jeg skiller ekstremt mellom før og nå – sånn var det før – konkret, og sånn er det nå – helt motsatt. Og det finnes ingen mellomting eller mulighet for å finne tilbake. For sånn er det bare nå, liksom. Farlig tankegang. Men du har rett i at selvtilliten og gleden over å klare ting, pynte seg, sette pris på ting FINNES der inne. Så vi må bare finne tilbake til den. Finne tilbake til tryggheten og trua på oss sjæl.
    Og jeg skal klare å dytte angsten og tvilen såpass langt vekk at jeg klarer å prøve igjen, og er sikker på at det vil hjelpe meg såpass på vei (ærlig talt tror jeg at man kan få til mer hvis man føler seg vel, både når det gjelder bedring fra SF og ting generelt) – at det etterhvert vil føles like naturlig som før, at det vil føles KUN bra å sminke seg, kle på seg, interessere seg for utseendet igjen.

    Jeg tror du har rett: vi husker gleden over ting, så SELVFØLGELIG kan vi finne tilbake. And we will, Thea, we WILL.
    Tusen takk, herregud, nå fikk jeg tilbake motivasjonen her. Du har rett i at jeg har kommet langt i forhold til hvor jeg var, det går bedre. Takk takk takk for at du minnet meg på det. Du er NYDELIG! <3<3<3 (Jeg ble rørt av kommentaren din).

    SvarSlett
  11. Fallen Angel:

    Ja, oppfatningen av kroppen avhenger av alt annet enn selve kroppen, virker det som. Godt humør, ting går min vei? Kroppen er også helt grei. “Jaja, jeg har gått opp i vekt, men herregud, det må jeg jo, og det er ikke (så veldig) krise”. Og så går noe galt – og hvordan reagerer jeg??? Jeg reagerer med å føle meg FEIT (les: lei meg, frustrert, sint, håpløs, ubrukelig) – plutselig er det som om alt raser. Mindre intenst enn før, sjeldnere enn før, men likevel er det ofte kroppen det går utover når jeg er lei meg. Som om “feit” var en følelse???

    Jeg vil heller ikke at kropp, speil, vekt, bilder skal definere meg eller bestemme verdien min. Så vi får bare fortsette i riktig retning, Fallen Angel. Holde ut helt til ting roer seg, til gamle/sunnere verdier tar over igjen.

    Keep fighting FTW! :o)

    SvarSlett
  12. C:

    Du er helt nydelig! TAKK, ingenting er mer motiverende enn tanken på at du har vært “her” og kommet deg videre. Jeg håper at jeg også vil finne tilbake til MEG og MINE verdier.

    Da skal jeg fortsette med “action-humør”, jeg, gi fullstendig F og finne ut av hva som er riktig for meg, både når det gjelder klær, hår og “viktigere” ting. Sunnere verdier begynner å dukke opp, men blir innimellom overkjørt av SF. I det minste får jeg konfrimert at jeg heldigvis ikke kun bryr meg om buksestørrelser, at DET bare er sykdom. Så gleder meg til jeg kan være helt sikker på meg selv, være sterk og trygg.

    Jo, jeg skal være tålmodig, alt i denne prosessen tar tid. Er jo så “innøvd” alt sammen, dessverre. Må bare holdet ut, I guess.
    Innerst inne tenker jeg fortsatt at jeg ikke fortjener, that’s right. Men jeg overkjører og overkjører – forhåpentligvis helt til følelsen forsvinner??

    TAKK. Jeg tror deg. Og jeg gleder meg. Takk takk takk, C… <3<3<3


    Destroyedflower:

    Ja, er det ikke rart??? Jeg hadde det helt fantastisk i bryllup og så, ETTER å ha sett bildene på kvelden innbilte jeg meg til og med at jeg IKKE hadde hatt det SÅ bra??? LOL!!! Snakk om å la følelser og kropp og dritt ødelegge???

    ALL RESPEKT til deg!!! For at du ikke løp, for at du spiste kveldsmat. For vi skal ALDRI tilbake “dit”. NEVER.
    Hvem skal vi stole på??? I dunno. VET jeg ikke må stole på mine egne øyne, at de ikke ser “sannheten”, at mitt syn på meg selv fortsatt er forvrengt, vet vet vet, men klarer likevel ikke å stole på at det jeg ser kanskje ikke er ekte, for jeg SER DET JO så klart og tydelig. Poff. Akkurat det er så utrolig slitsomt, å sette spørsmålstegn ved absolutt alt hele tiden, ikke kunne stole på speilet, bildene, om andre prøver å skåne eller er ærlige eller rett og slett ikke vet?

    Frustrating…

    Vi får vel bare godta at vi er som vi er, uavhengig av om det er dobbelthaker eller ikke dobbelthaker, store armer eller ikke store armer. Men herregud, det er jo ikke rart man føler seg større når man “plutselig” raser opp i vekt. Visstnok skal kiloene fordele seg annerledes på sikt. Jeg bare venter på at alt skal flytte seg til puppene jeg. LOL! Neida. Det er fint at det legger seg litt her og litt der.

    Tusen takk for kommentar, Destroyedflower. Så godt å ikke være alene om frustrasjonen.

    SvarSlett
  13. Lille Deg:

    Ja, jeg har også følt på den måten, at det er “feil” å gå opp i vekt. Jeg har følt meg veldig “grådig”, enda jeg innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Før innbilte jeg meg at alle så for seg at jeg hadde sittet hjemme og stappet i meg mat hele tiden, at de syntes det var ekkelt. Men selvfølgelig tenker ingen sånn. Men jeg skjønner hva du mener med at det er “feil” å gå opp i vekt, at det alltid er greit å si: “Å, du ser så godt ut, har du gått NED?” Men at det motsatte aldri er bra. Men for oss ER det jo det.

    Ha:
    “…jeg synes også det er "best" å gå i joggebukse og andre stusselige klær, for når jeg uansett aldri kan bli like fin som alle andre, er det uansett ikke verdt å prøve? Hvem tror jeg at jeg er der jeg står i den stakkars kjolen, liksom...” INDEED!!!! Da jeg reiste fra Norge tenkte jeg at nå kan jeg bare gi opp, nå kan jeg bare forfalle, jeg kommer uansett aldri til å måle meg med noen andre. Og kanskje er det nettopp der problemet ligger, at jeg fortsatt har en stygg tendens til å sammenligne meg med de rundt meg (og konstant tape)??? Herregud, det er jo tragisk og ekkelt å innrømme. Men jeg tror du har rett! Jeg tror de aller, aller fleste har komplekser for et eller annet, tror de færreste føler seg helt fantastisk smashing hele tiden (enda de har grunn til det).
    Jaja. Det meste bunner nok i lav selvfølelse. Og jeg har bestemt meg for å slutte å sammenligne meg, slutte å gjemme meg i joggebukser, DRITE i de idiotiske tankene mine, overkjøre så godt jeg kan… Fake it till I make it.
    TUSEN TAKK for at du kjente deg igjen og for at du lot meg kjenne meg igjen! Hjelper å ikke være alene om sånne silly tanker!!! Men håper vi kan kvitte oss med dem begge to!
    <3<3<3 Kristine

    SvarSlett
  14. Sånn, da har jeg lest, tenkt, fordøyd og her kommer en liten observasjon:

    Da du var syk kunne du falle sammen av å se feks en arm som var "feit", at rutinene endret seg eller at du skulle måtte møte i en sosial setting hvor du ikke var herre over situasjonen. Dette kunne hive deg ut i en negativ spiral, som eskalerte sykdommen og problemene du hadde.
    Det virker på meg som om du i dine verste perioder "klikket" for den minste lille ting - ingen dårlig opplevelse gikk forbi i stillhet, hvis jeg har lest deg riktig?

    Etterhvert som du blir friskere og friskere - så ser det ut til at småting forblir småting. Du henger deg ikke opp i at du ikke har kontroll over alt, om du henger deg opp i det, så er du klar over det, og tar tilbake kontrollen med en gang. Du lar deg ikke vippe av pinnen, eller friste til å starte opp igjen med uvaner fra "gamle dager".
    Hvilken bragd!

    Som frisk (har aldri sett på meg selv som en person som har noen som helst form for spiseforstyrrelse) så vil jeg bare komme med et par tanker:

    - jeg tenker også over det om armen min sitter klistret inntil kroppen på et bilde, og ser feit ut. Jeg kan ærlig si at det plager meg.
    - jeg liker heller ikke når buksene er FOR trange. Selv om de skal være trange, så trenger ikke ting å "tyte"
    - alle er vi opptatt av hva vi spiser (virker det som), men lider man av en SF har man en trang til å gjøre noe med det

    Jeg synes dine største friskhetstegn er at du klarer å tenke alle disse tankene, UTEN å falle for fristelsen det er å faktisk gjøre noe med det. HURRA! Så meningen med kommentaren er i hvert fall å si at du er ikke syk fordi du har sånne tanker om vekt, kropp og utseende, du er heller frisk(ere) som klarer å bare tenke det, uten action. Klapp på skulderen og high five!

    SvarSlett
  15. Kjære deg - det syke monsteret prøver seg på alle mulige måter :-( Dra til helvete må vi rope til tankene og følelsene - monsteret!
    Og hvis du er litt sliten for tiden, så blir vi litt mer sårbare og da er skal det ikke mye til før monsteret slår til med full styrke og prøver seg...

    Vært sterk Kristine.

    Jeg har selv gått opp mange kilo og det er veldig vanskelig å takle, vet ikke om jeg noen gang klarer å akseptere at jeg befinner meg i normalområdet... føler meg som en strandet hval :-( Og bilder - jeg orker ikke bli tatt bilder av nesten, for jeg vet at jeg blir så opptatt av om jeg ser tykk ut og det gjør jeg jo ALLTID!!!

    Men skal vi la monsteret begrense livene våres mer? NEI!!!

    Ønsker deg en dag med positive tanker og gjøremål <3 <3 <3

    KLEM

    SvarSlett
  16. Det er bare å bøye seg i støvet mens jeg tar av meg hatten, for KRISTINE IS IN THE HOUSE (i sin egen kropp...) AND SHE IS THE MAN! (eh, woman egentlig, Mb poenget var at det ikke er sykdommen som rules tha shit.(ok, nok hiphop&rnb for meg på en stund!))

    <3!!!!

    SvarSlett
  17. KA:

    Hjertelig trillioner takk for din observasjon. Og for dine tanker!!!!
    Herregud, jeg blir helt overveldet over at du/dere tar deg/dere tid til å hjelpe meg som dere gjør. Du har helt rett, KA! Da jeg var syk falt jeg HELT sammen av rutine-forstyrrelser, av å gå ut av døra – egentlig av “livet”. Ja, jeg KLIKKA fullstendig, mistet all kontakt med virkeligheten og den lille fornuften jeg hadde. Kastet meg på hodet og rævva ut i spiseforstyrrede tanker og handlinger. Alt for å slippe unna konsekvensene av et lite “regelbrudd”. Ja, du har lest meg hundre prosent riktig: ingen dårlig opplevelse ble forbigått i stillhet.

    Men takk for at du ser det sånn, at jeg lar småting forbli småting. Ja?? Jeg gjør kanskje det. Jeg henger meg ihvertfall ikke fullstendig opp i ting som før. Jeg klarer å skille mellom livsviktige katastrofer og mini-problemer (noen ganger tar det meg et par minutter, da, men jeg henter meg som regel inn igjen. I think). Kort sagt føler jeg at jeg har mer kontroll over følelsene mine – enda så bakvendt det faktisk høres ut. Men med det mener jeg at jeg faktisk føler – men uten å drukne.

    Det er jo trist at du også har det sånn – når det gjelder kropp og bilder etc. Men som du sier tror jeg det er ganske vanlig. (Dessverre). Men takk for at du minner meg på at det er viktig å skille mellom hva som er sykdom og hva som faktisk er “normalt”. ALT er jo ikke sykt. (Selvom det er trist likevel).

    Herregud, nå ble jeg veldig glad, jeg! For at det jeg trodde var et enormt nederlag egentlig kanskje viser at jeg har kommet litt lenger? Fordi jeg faktisk ikke løp? OG fortsatt spiser som jeg skal?

    High five, fantastiske deg!! Takk for at du tok deg tid til å skrive dette. Means A LOT. Stor klem fra meg

    SvarSlett
  18. Mitthaap:
    Tenker så mye på deg!
    Så glad for at du er bedre (og skjønner selvfølgelig at du sikkert ikke føler deg bedre (ihvertfall ikke hele tiden), men du er på rett vei, og det blir helt sikkert litt enklere å takle etterhvert). Men herergud, så fantastisk at du kjemper!!! Respekt! I know it SUCKS. Men samtidig mindre og mindre. Fordelene begynner å melde sin ankomst for real. Og enda det overarmbildet dukker opp i hodet mitt (er det virkelig sånn det må være?? For alltid??) så er det F*** meg bedre enn det helvete det er å ha “tynne armer”. SO not worth it!
    Jeg vet det!! Litt stressa, litt sliten, altfor lite søvn = oppskrift på monsterattacks.
    Rope i kor til det monsteret: DRA TIL HELVETE med deg. Takk!!! Keep going!!! Keeeep going!!! For som du sier – monsteret skal ikke begrense alt som er GODT og FINT – NOT anymore!!!
    Ønsker deg ALT godt, nydelige deg! Vær sterk, du også. Jeg vet alt vil være verdt det in the end. <3<3<3


    Vamp:

    <3<3<3 til deg. Hiphop suits you, Vamp. Don’t give it up!

    SvarSlett
  19. I feel you.. Veldig, også. Men jeg tror at.. Alle armer som blir klemt, blir jo liksom klemt.. Sammen. Klemmer man en vannballong så blir den jo flatere.. Altså.. Det er naturlig, liksom. Det er fysikk. Det det "tjukke" er jo bare en muskel som er slapp. Det gjelder jo legger og lår (grøss) også, but lets not go there..
    Men en følelse som er hundre ganger verre: da jeg var syk, riktignok på bedringens vei men fremdeles freakishly thin, satt jeg med armen rundt 5-åringen til søskenbarnet mitt, og plutselig sa hun noe sånn som "når jeg blir stor vil jeg ha sånne tynne armer som deg, det er så fint!"........ Riktignok etterfulgt av at hun skulle bli tynn og fin ved å spise MYE, og snakket om de tykke barna i Afrika (går ut fra at hun siktet til de underernærte, oppblåste stakkars magene deres), but still, bare jeg tenker på det så får jeg lyst til å denge løs på meg selv!

    SvarSlett
  20. Tora:

    That's TRUE. Klemmer man en vannballong så blir den flatere. Jeg vet at jeg - i teorien - ikke er feit. Og jeg tror det aller mest handler om at kroppen min har endret seg mye veldig fort (ikke veldig, da, men ganske). Men du har helt rett, det er helt naturlig.

    Skjønner hva du mener, man er ikke et videre sunt/godt forbilde for andre når man er syk. Jeg har også villet denge løs på meg selv, men det er jo heller ikke HELT riktig å tenke sånn, for man er jo faktisk syk, ser jo ikke seg selv klart. Men fy f... for en giftig sykdom det er... :o(

    Men det er jo også en fin motivasjon for å spise! Jeg tenker ofte på niesen min <3<3<3
    Tusen takk, Tora!

    SvarSlett