Søk i denne bloggen

fredag 20. mai 2011

Vannballong med fjong fasong


This was me - da jeg begynte å spise (mer) igjen:

Jeg er tung og lett, mett og sulten. Jeg er glad og lei meg. Deppa, hysterisk, manisk, trøtt - alt på en gang. Rasende.
Tom. Overfylt. 
Løpe fra meg selv? Legge meg ned, råtne vekk, forsvinne? 
 
Klorer opp magen, fettet, river meg i håret, ruller rundt på gulvet. Ler hysterisk når vi skal sove. 

Vil ha klemmer som varer i all uendelig evighet. Ingen får være nær meg!

Jeg sprenges, jeg splittes i en million deler. Gidder ikke, orker ikke. Men så må jeg fikse. Så må jeg bare fikse alt. Nå. 

Jeg er en vannballong fylt av fett. Trykk på meg. Trykk! Trykk på meg og fingeren din svelges, drukner i fettet mitt. Jeg ser meg i speilet og gråter og gråter og gråter og hater meg selv for det patetiske, overfladiske mennesket jeg var, er, har blitt. Jeg gråter fordi jeg er feit. Jeg gråter fordi jeg er patetisk, forferdelig patetisk, som gråter fordi jeg er feit. Og så gråter jeg litt på toppen av det også. 

Og så må jeg faen meg spise middag. 


LOL. (?) Fra dagboken min. (Fant - halleluja - i går enda flere dagboknotater på en gammel mac). Mye morrosam lesing, I tell you. Og mye trist. Like this:
Jeg innså i dag at jeg ikke lenger vet hvordan man lever. At jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. At jeg er ødelagt. 

Men jeg lærer, da. And all is good in the royal neighbourhood. I'm not broken. :o)


God helg til deg!!! Og takk for at du leser bloggen min, eller det som er igjen av den. Nå skal jeg grave litt mer i dagboknotater og skrive litt mer rett fra hjerte og lever og tykktarm. 

Og skal jeg ta (litt) helg!

18 kommentarer:

  1. Oi... trodde du hadde det slik nå. Ble lettet å høre at det er slik du hadde det før. Eller, ikke ta det på feil måte... lettet over at det ikke er sånn nå men at det tilhører fortiden til selv om fortiden ikke var så bra mtp mat. Jeg er en vannballong fylt av fett. Slik føler jeg meg nå. Morsom bilde på hele greia. Bare at jeg gråter ikke så mye lengere. Men jeg tenker ofte at det bare er å trykke litt på meg og så svelger jeg alt som kommer nært kroppen min. Hmm...

    Du er ikke ødelagt. Det finnes ingen fasit på hvordan man skal leve sitt liv. Lev slik du har lyst til, bare på en litt sunnere måte enn akkurat SF-måten. Du har nådd skikkelig langt allerede. Er også blitt glad i deg. Så ikke tenk at du er ødelagt. Da er jeg også ødelagt, og alle andre i hele verden som føler det samme som meg og deg. Alle "unormale". Kanskje jeg overreagerer.

    Du får ha en super helg! :) Klemmer!

    SvarSlett
  2. Have a wonderful weekend! <3 I will start mine with a hot dog :) going to be crazy weekend in other words!

    SvarSlett
  3. Perfekt beskrevet!
    God helg ønskes til deg ♥

    SvarSlett
  4. Gjett om jeg kjenner meg igjen i det der...... Rart hvordan ALLE mulige følelser bare blusser opp når kroppen får næring igjen. Var sikker på at jeg var i ferd med å for alvor bli gal(ere) under... oppspisingsperioden. Og vektoppgangen? Et helt eget kapittel.

    TAKK GUD for at vi er ferdige med denne delen, og at vi aldri skal tilbake (;

    SvarSlett
  5. For noen år siden var jeg der du er i dag.Jeg visste ikke hvordan man lever, hvordan man gjør vanlige ting som å være sammen med venner og samtidig glede seg over det, eller hvordan man går i olabukse og trang genser uten å tenke på at man ser tjukk ut.Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme i gang med det virkelige livet, og hvordan jeg skulle kunne ha et helt normalt forhold til mat-og søtsaker. Heldigvis har jeg min egen "bear" som bærer meg gjennom det vonde-bruk din for hva han er verdt!Litt etter litt tok jeg kontrollen over livet mitt. Jeg begynte på et nytt studie selvom jeg var livredd, og selvom konsentrasjonen ikke var på topp.Jeg tvingte meg selv til å være med studievenner og gamle venner selvom jeg egentlig ville sitte hjemme.Jeg gikk og kjøpte meg en trang olabukse, og jeg brukte den på skolen så alle kunne se hvor "feit" jeg var.Jeg sa til meg selv at en kake i ny og ne ikke er verdens undergang. Litt etter litt begynte jeg å klare å lese pensum, jeg begynte å like å være sammen med venner, jeg tok på meg olabuksa uten å tenke noe mer over det og jeg begynte å kose meg mat uten dårlig samvittighet. Men den veien har vært lang-og den veien har vært vanskelig. Noe av det vanskeligste jeg har gjort i mitt 26 år lange liv.i dag er jeg der jeg ønsker å være; jeg trener fordi jeg synes det er gøy, jeg spiser fordi jeg synes det er godt med mat og jeg knytter meg til mennesker fordi jeg synes jeg fortjener det. Og viktigst av alt; Jeg tillater kroppen min å ha en normal fettprosent slik at den fungerer som den skal-og jeg er tilogmed fornøyd!
    Disse ordene er ment som en slags motivasjon til alle dere som er i den vanskelige prosessen på vei mot det livet dere fortjener å leve. Det er en tøff prosess, men det er mulig:)

    SvarSlett
  6. Utrolig bra beskrevet!! Du er så flink til å sette ord på tankene dine. Og ærligheten i den grønne setningen din, åpenheten, sårbarheten. Noen gamle notater er vanskeligere å lese enn andre. Godt du sier noe var morsom lesing også. god helg !!

    SvarSlett
  7. Kjekt å finne igjen gamle notaterda,og det er jo bra for deg som skriver bok nå :) Kan være litt komisk å lese mye kanskje,men likevel så sårt og trist..

    <3 <3 <3 <3

    SvarSlett
  8. En rosa fugl:

    Nei, nei, nei. Dette er lenge siden! Thank God!
    Og jeg er HELT enig. Jeg er IKKE ødelagt. Og du er IKKE ødelagt. Jeg bare trodde jeg var det!

    God helg, håper den blir fin ;o)


    Leni:

    Sounds like the perfect way to start it. Go Leni!!!


    KarianneM:

    Hjertelig takk. (Selvom jeg er lei meg for at du kjenner deg igjen). Og god helg til deg også ♥


    Frida S:

    Right? Overload, et svingende kaos. Og JA, Frida, TAKK GUD for at vi ikke skal tilbake. Er det ikke fantastisk, egentlig, at vi ikke VIL tilbake??? Endelig???

    Håper du har det bra, tenker så mye på deg! ♥ fra meg

    SvarSlett
  9. Marte:

    Å, Marte, this was beautiful.
    Og garantert til stor hjelp for de som leser – meg inkludert, selvom det er en stund siden jeg skrev de grønne ordene (og det over også).
    Men, jippi, jeg kjenner meg mer igjen i den siste delen – for jeg spiser også kake en gang i blant, nyter (og det mener jeg av hele mitt ♥) å være sammen med venner og familie – som meg selv, uten anoreksimurer mellom meg og dem -, jeg trener styrke med lydbok – LOL? Indeed. Men det er utrolig avslappende og deilig – og jeg har faktisk blitt ganske sterk, mye mer givende enn å bryte meg ned (the coolest person in the gym? Me. For sure!). Og jeg begynner å godta kroppen min som den er. Eller blir. Eller whatever. Jeg er meg selv og jeg har det egentlig veldig bra. Så JA, selvom du har kommet enda lenger enn meg, så tror jeg deg når du sier det er mulig. I do.

    Tusen takk for at du delte! Much, much, much appreciated.


    Sophia:

    Tusen takk, Sophia! Jo, det var mye morsomt, mye rart. Beste var at jeg liksom ikke kjente meg igjen i mye av det. Takk og lov for det!

    God helg, søte deg :o)


    Laila:

    Ja, nå fikk jeg mer stoff! Og ble tatt litt mer direkte tilbake, så det hjalp no så inni hmmmm…. Ja, tragikomisk. Bare glad det er over :o) ♥♥♥♥♥♥♥♥♥

    SvarSlett
  10. Jeg håper du leser kommentarene her godt. Nesten alle som en kjenner seg igjen, eller blir berørt.
    Du skriver godt, skjønner du. Veldig godt.
    Bare fortsett du.
    Men ikke glem at det er helg.
    Nå skal jeg tilbake til egen skriving. Er det helg, sa du?....

    SvarSlett
  11. Du er utrolig flink til å skrive! Så er det så tøft av deg å åpne deg opp slik. Jeg har også slitt med mye, ikke akkurat det samme som deg, men likevel, jeg kjenner meg mye igjen.

    Tenk så langt du har kommet! Og det går rette veien. Fortsett og stå på. Jeg tror mange kan oppleve det du skriver som hjelp og støtte i deres kamp mot problemer. Så er det så fint av deg å svare på alles kommentarer: kvalitetsblogger, rett og slett!

    A

    SvarSlett
  12. Gunnhild:

    Takk, jeg gjør jo det, og det betyr mye for meg at andre sier de kjenner seg igjen. Føler meg mindre alene.
    Helg, ja!! Haha. Jeg har tatt sånn halvveis fri. Men nå er det back to work, ihvertfall for noen timer :o) GOOD LUCK, Gunnhild! Siste innspurt, snart er du HELT i mål! Guri malla!


    Anonym:

    Tusen takk, betyr så mye for meg at du sier/skriver så fine/motiverende ord. Takk!

    Håper du har det bedre nå! Takk for at du kommenterte, det betyr så mye for meg og gjør det så uendelig mye enklere å dele ting som kan føles litt for personlig.

    Stor klem Kristine

    SvarSlett
  13. Hei

    Klarer du å spise type mat som pølser, pizza, is, hamburger, boller, kake, godteri osv. Eller er det fortsatt vanskelig?

    SvarSlett
  14. Hei hei!

    Ja, jeg klarer å spise den typen mat (ikke pølser, da, for jeg spiser ikke svinekjøtt - lenge før SF). På fredag spiste jeg hjemmelaget pizza, igår spiste jeg ostekake på restaurant.
    Noen ganger gleder jeg meg, koser meg med mat jeg før ville grått ved tanken på. Og andre ganger - hvis jeg er lei meg eller superstressa - blir det litt mer tvang enn kos. Men prøver å utfordre meg likevel. Step by step ;o)

    MEN - ingen mat er lenger giftig! Føler jeg begynner å finne tilbake til et normalt, sunt kosthold med utskeielser innimellom.

    :o)

    SvarSlett
  15. kjenner meg fullstendig igjen!! godt beskrevet :)

    SvarSlett
  16. Tusen takk! Men lei meg for at du kjenner deg igjen... :o(

    Stor klem

    SvarSlett
  17. Se hun flotte dama der da!

    <3 T

    SvarSlett
  18. Spennende å finne igjen gamle notater! Vil tro det er litt variert lesning ja, det er jo opp og nedturer da også. Vondt å lese at du har hatt det slik. Ambivalent, frustrasjon, alt på en gang men allikevel ingenting. Forferdelig vondt! Kan kjenne det igjen Kristine. <33

    SvarSlett