Søk i denne bloggen

søndag 26. juni 2011

Er det Kristine, tro, bak apen i Chicago Zoo?

Johoo i morgen (eller egentlig i dag) reiser jeg til Chicagooo.

Jeg er litt usikker på om jeg skal blogge eller ikke? Og om jeg kanskje skal legge ut bilder (som ikke har bokhyller/kjøkkenet i bakgrunnen)?

"Se-på-meg-foran-apeburet" og "se-hva-jeg-kjøpte-i-dag" og "se-her-står-jeg-og-ser-dum-ut-på-en-gate"-bilder. Hmm.
Grunnen til at dette er en big decission for meg er...

Nummer en: Deilig med fri fra internett.
Nummer to: Tanken gir meg angst. Jeg HATER bilder av meg selv. (Spesielt de jeg legger ut her).
Men nettopp derfor kan det jo være en fin utfordring? (Utfordre frykter etc??)


Jeg deler jo veldig mye om SYKDOM og "sånn var jeg før" (og forsåvidt nå også...). Men jeg er jo mer enn bare sykdom, og jeg føler at bloggen faktisk har blitt mer personlig i takt med at "jeg" har dukket mer frem?

Herregud, snakk om å gjøre en big deal ut av en liten greie. Men dere som har blogg skjønner sikkert hva jeg mener? Kanskje?


Uansett, da, for å komme tilbake til "poenget" så gleder jeg meg EKSTREMT mye til litt fri sammen med Bear. Og jeg gleder meg til å besøke en by jeg aldri har vært i før! Jej! (Og nå må det jo nesten bli ZOO - jej!)

Tilbake i Dublin 5. juli. Med eller uten noen blogginnlegg i mellom :o)


Ønsker deg en riktig fin sommer så lenge!

onsdag 22. juni 2011

Vil du danse på roser?

I dag blir det litt resirkulering.
Det er hvert øyeblikk ett laaangt år siden jeg postet dette innlegget første gang, så sikkert ingen som har lest det (eller i såfall husker det). Mye av det gjelder fortsatt - med ihvertfall ett klart unntak: Jeg våkner i GODT humør for tiden, og trenger egentlig ikke jobbe meg opp - ihvertfall ikke hver dag. Så noe er utdatert, noe gjelder fortsatt. ANYWAYS (din skravlebøtte, dette er langt nok som det er allerede) - dette har hjulpet meg veldig mye :o)

So here we go again (som sagt en smule updated):


I tillegg til kaffe trenger jeg en liten boost om morgenen.

Fordi jeg har tenkt så mye FEIL og destruktivt (og slitsomt) så lenge virker det som om DE tankene har blitt min default.

Istedenfor å være glad til jeg får en grunn til å være lei meg, er jeg (før jeg skjerper meg altså, og DET gjør jeg) lei meg til jeg får en grunn til å bli glad.

Jeg liker å tro at det er en automatisk feilinnstilling. Og det var det kanskje. Men nå har det vel egentlig også utviklet seg til å bli en dårlig vane...

Sjansene for at noe FANTASTISK skal skje de første timene en blue Monday og snu humøret er. . . ganske liten. Ihvertfall for at det skal skje HVER dag.
Og jeg har ikke tenkt til å basere (man)dagene mine på PURE LUCK!

ELLER kaste bort tid på å tenke:

Jeg fortjener ikke.

Jeg er mislykket.

Og blah blah blah… (Hey, de tankene gjør meg faktisk litt uvel nå. Fremskritt!)

Isteden tar jeg KONTROLL. (Yey!!!)

Og RESTARTER meg selv.


Måten jeg gjør det på er muligens en smule NERD. Men den funker for meg.

Den minner meg på alt jeg DRØMMER om. Alt jeg setter pris på. Alt jeg gleder meg til.

Alt jeg KAN få til. . .

. . . bare jeg beholder fokus og spiser riktig og tenker riktig og arbeider hardt (men ikke for hardt, for hvis jeg blir altfor oppslukt trenger jeg plutselig verken søvn eller mat og da ringer ALARMBJELLENE).

Haha. . . Nå tror du kanskje at jeg følger Oprahs råd og gjør dette:



Mens jeg smiler fornøyd til meg selv i de fine klærne mine??


Jeg må nok skuffe deg.


Jeg gjør noe MYE nerdere enn som så.






Jeg åpner det jeg kaller DRØMMEBOKA (jeg vet ikke hvorfor den har fått et så dumt navn):



Drømmeboka er en A3 bok. Den er fylt av bilder som INSPIRERER meg og minner meg på hva som er VIKTIG og RIKTIG. Fra blader, nettet, egne bilder etc.

Og litt notater.

Den setter meg med andre ord på RETT spor first thing in the morning.

Først ser jeg på bilder av venner og familie. Fra gamle (og også litt nyere) ferier, fæstligheter, klasseturer, festivaler, bursdager etc.

Det minner meg på hvor heldig jeg er og hvor viktig det er å ta vare på de jeg er glad i.

Jeg blir inspirert av egenskapene, personlighetene, kreativiteten og GODHETEN deres.

Og blir minnet på at jeg har masse støtte, at jeg aldri er alene.

Innimellom resulterer denne delen i INTENS hjemlengsel. (Derfor er den ikke bakerst).
         

Jeg har også bilder av "offentlige" personer jeg beundrer. Som står for IMPORTANT stuff (helt urelatert til vekt osv. Obviously. Jeg har forsåvidt aldri tilbedt supermodeller).
Men det er deilig å minne seg på at når alt kommer til alt så er det ingen som bryr seg om kroppen min.

Delen med mat var viktigere for meg før (når jeg hadde problemer med å spise frokost). Men jeg titter på den likevel, og minner meg på (nok en gang):

At kroppen min trenger mat. Jo lengre den hangler med for lite, jo eldre og skrøpeligere blir den.

At å kjenne sult IKKE er farlig, men et sunnhetstegn.

At jeg FORTJENER mat UAVHENGIG av prestasjoner.

Og at jeg ALDRI trenger å løpe eller skrive et essay eller vaske hele huset for å få middag.

Eller sjokoladeis.

Eller ananas.



Og at det er viktig å feire.

Og å være impulsiv. Alt kan ikke planlegges.



Jeg minner meg på at jeg vil ha en STERK og SUNN og velfungerende kropp.

Jeg vil IKKE forbrenne og bryte meg NED. Men bygge meg opp.

Kroppen min definerer meg ikke.
Disse stakkars stressa, deppa og slitne damene minner meg på at jeg IKKE vil ha det som dem.

(Jeg synes ALLTID synd på hun som sitter på huk på en vekt og griner - øverst til høyre):


Kroppen min blir sterkere+sterkere og friskere+friskere.

Men jeg MÅ slutte å STRESSE så j***** med helt idiotiske småting.

Stress leder kun til mer stress. Bekymringer leder kun til flere idiotiske bekymringer.

Jeg drømmer om å reise, og. . . :


… jeg minner meg på at det ikke er bortkastet tid å gjøre ting jeg synes er gøy.

At ikke alt man gjør MÅ lede til noe fantastisk.

At ikke alt er en PRESTASJON:



Og at jeg FORTJENER og TRENGER å ta godt vare på meg selv. . .
(Ja takk...)

. . . make the most of what Ive got. Og at det er viktig å føle seg vel! (Og prøver å ta igjen for ti år nesten uten fuktighetskrem… Stakkars huden min!)

(Igjen: IKKE bortkastet tid. Denne tiden. . . Hva i H****** var det jeg skulle rekke???)



Disse bildene minner meg på å ROE MEG NED. Og puste.

Og at å slappe av når man er sliten IKKE er latskap. (Obviously).




HELSE kommer før alt.

Jeg har ikke dårlig tid, jeg skal ikke rekke noe.

Og . . . livet handler ikke om å prestere.



Og helt til slutt minner jeg meg på at EVERYTHING IS GONNA BE OK.

OG jeg har ALL GRUNN TIL Å SMILE:



Og så gjør jeg det.

(Med hvite tenner og skinnende rosa lepper). ALWAYS!



Du er sikker for kul til å lage en Drømmebok.

Det er (obviously) ikke jeg.

Nå ble jeg til og med inspirert til å lage en NY. En up-to-date second edition.

For jeg har ikke lenger mål om å bli ernæringsfysiolog (som jeg hadde da denne ble laget).

(Jeg måtte rive ut to sider jeg hadde fylt med bilder av ting som var viktig for studiene. Blant annet kcal-tabell-bøker/telefonkataloger. Aaaaargh. . . Utspekulerte anoreksijævel. ).



Men NÅ jeg har mange NYE mål som må få være med :-)

Og bildene skal være enda mer GLOSSY og enda mer INSPIRERENDE.

Jeg vil blogge.


Lære meg origami.
Skrive.


Spend happy times with my lovely friends:


Lære meg karate (??? kanskje ikke nøyaktig karate, men en eller annen form for badass kampsport - sterk på innsiden og sterk på utsiden...)
Meg til høyre. OBVIOUSLY.

Meditere:

På SIKT nøste sammen alle løse fag, bygge opp med nye og få en degree:

And someday:



Anyways:

Takket være Drømmeboka er livet en dans på roser.


ALL the time ;-)



PS:
Siden jeg la til de siste tingene har jeg faktisk fortsatt å blogge (det visste du, jo). Begynt å skrive. OG tilbrakt tid med gode venner. (Dessverre ikke nok).
Jeg har derimot IKKE lært meg origami (lagde en sånn drage som ble helt skjev, men det teller ikke). Eller blitt sterk karatesparker. Eller roet meg ned nok til å meditere. Eller tatt noen store avgjørelser mtp studier (bare tenkt). Og jeg har heller ikke fått en pingvin-baby… 

Men så lenge jeg holder meg selv on track - schmaybe I will someday?

tirsdag 21. juni 2011

Gress er litt for mye stress

Fant akkurat annonse en pretty relaxing sommerjobb, jeg.


Lurer på hvor mange søknader de får inn?

Og hvem som får slange seg (i bikini???) "på utstilling"?


Bikini, ja... Kanskje like greit å forbli i Dublin?? Dessuten er jeg jo allergisk mot gress. Og jeg hater å se andre jobbe hvis jeg ikke får hjelpe til - even robots. Og tanken på å late seg/spise mens andre ser på... Uæh....

(Ser dere hvor FREAKIN' NEGATIVT jeg klarer å vri og vende på ting, helt av meg selv??)


For en helvetes utfordring den jobben ville vært for meg!!!

Men herregud, for 25.000/mnd så ville jeg nok holdt det ut.

mandag 20. juni 2011

Ingen snarvei på meg

Hei!

Sitter her -  i herlig overskyet vær - og skriver om "prosessen". Begynner å bli lei av ordet "prosess", men å bli bedre er jo - og skal jo være - en prosess, så jeg skal ikke prøve å finne opp et latterlig alternativ til ordet.
(Lurer på hvor mange ganger utålmodige jeg har fått høre: "Det er en prosess, Kristine, det tar tiiiiid"). 

Anywho. Jeg skulle liksom bare si hei, jeg. Bestemte meg for at jeg kan jo blogge litt bla-bla-bla litt oftere enn jeg gjør. Det er jo så interessant, mener jeg. Å lese at jeg har skrevet at jeg skriver.

Synes det er så rart at det snart er sommerferie? Tenk så stas det var for lenge siden med skoleslutt og endeløse uker med masse fri og lek :o) Nå tenker jeg bare at det er juni - uten at det betyr så mye mer enn det. (FY!)
Om bare noen dager blir det Chicago (heldiggrisen meg) og skriving/jobbing juli/august/september. Med en eller to turer til Norge innimellom. :o)

Tyggiskutt gikk OVERRASKENDE bra. Herregud, det går hele dager da jeg nesten ikke savner det. Over to uker uten. Not one. Kjeven har fått sommerferie, jeg finner ikke ekle papirbiter fulle av tyggis overalt, jeg er mindre oppblåst (hadde håpet på IKKE oppblåst ever again, men neida...). Og tanken på at jeg faktisk stappet i meg X eller XX antall tyggispakker daglig??? It makes me SICK.

Men jeg ser at jeg snart fint kan ta meg en her og en der uten å være tilbake på kjøret. I think.

Overraskende enkelt! Jeg trodde det skulle være HELL.


Men apropos interessant, her er faktisk en fin quote jeg fant for lenge siden, som passet litt bra nettopp her:


“There are no shortcuts to any place worth going”


I like it. And it's true.


Det smaker bedre å kjempe for noe enn å få det gratis.
(Bortsett fra for eksempel gratis... kaffe eller brus. Solo Super.... Aaaah.... Den tar jeg gjerne imot - uten kamp! Men har de det i Irland??? Oh NO, they don't... Ikke engang om man betaler).

Takk for praten/monologlyttingen - over og ut!

PS: Hva gleder du deg aller mest til i sommer? 

søndag 19. juni 2011

Frykt er stygt

Jeg er så uuutrolig drittlei av å være redd for absolutt alt (her kunne jeg ramset opp, men det finnes jo nesten ingen grenser for hva jeg er redd for), av å si nei til muligheter fordi det er for skummelt eller fordi jeg er redd for å feile (enda jeg innerst inne har så innmari lyst).

NOK. Jeg har ikke tenkt til å la frykt styre livet mitt.


Nå skal jeg IKKE se farer i alle muligheter
Men heller se muligheter i alle farer.


Basta bom.


Og med disse fantastiske ordene - jeg er drit-trøtt og vet ikke hva jeg skriver eller hvorfor jeg i det hele tatt måtte blogge akkurat nå - ønsker jeg deg en riktig god natt og en superfin søndag!

Jeg lover å komme sterkere tilbake very soon.

torsdag 16. juni 2011

Double-meal-deal

Måtte bare fortelle noe. (De som ikke har spiseforstyrrelser synes sikkert dette er superinteressant).

Det gjelder mat. Jeg har fortsatt problemer med enkelte matvarer. Det skumleste av det skumle spises ikke med jubel og entusiasme. Men det er ikke krise. Ingenting raser, det (kan) til og med smake godt. Etterpå får jeg kanskje dårlig samvittighet - men ingen kvelende skam- og skyldfølelse.

Med andre ord: jeg foretrekker sunn mat, men jeg dør ikke av kaker (så lenge jeg ikke er veldig stressa, da er det fortsatt litt vanskelig).

Poenget var egentlig noe helt annet, skjønner ikke hvorfor jeg alltid må skravle så j****, sporer av mer skriftlig enn jeg gjør muntlig. (Eller, egentlig ikke, muntlig finnes det egentlig ingen sammenheng i hva jeg sier).

Herregud. Jeg skulle jo bare si at jeg nettopp har spist lunsj! Først spiste jeg det jeg pleier å spise, som jeg vanligvis blir god og mett av. Ti minutter etterpå var jeg fortsatt sulten, og heller enn å overbevise meg selv om at det bare var tull, jeg blir jo alltid mett av lunsjen min - what did I do?

Jeg tenkte en fornuftig tanke. (Kryss i taket!!)

"Styrketreningen må ha gjort meg ekstra sulten. Jeg må mate musklene mine!" 

Og så spiste jeg nøyaktig det samme en gang til. (Oooooh.... dobbel amount of kcals... Frivillig).

Og det beste er at det føltes RIKTIG. Det var ikke noen "oooh-dette-burde-jeg-egentlig-ikke-gjøre" eller "når-skal-jeg-spise-igjen-nå-da?" eller "dette-fucker-opp-ALT" eller "jeg-vet-jeg-gjør-noe-bra-men-det-føles-likevel-feil".

Neida. Det var helt naturlig å høre på kroppen, gi den det den trengte. Uten spørsmål.

Ferdig med det.


Nå kan jeg skrive videre med full konsentrasjon uten:
"Jeg burde kanskje ha spist?? Nei. Jeg er glad jeg ikke gjorde det. (Er det en syk tanke? Nei, herregud, jeg kjenner ingen som spiser dobbel lunsj. ALT er ikke sykt). Jeg kan spise om... 40 minutter. Men hvordan blir det da med middag? Hmm. Er jeg kanskje bare tørst? Hvorfor ble jeg ikke mett av det jeg vanligvis blir stappmett av - hva er galt med meg?"-idiotiske tanker i hodet.


Å HERREGUD, så mye tid jeg har kastet vekk...



Tipper dette var interessant å lese...!

Ha en fin torsdag!

mandag 13. juni 2011

Ridetur, regnskur, tastatur

Tusen takk for FANTASTISK respons på det forrige innlegget! (You know, det jeg skrev for snart tredve år siden? Or so it seems?)

Jeg har vært altfor opptatt med å ri, you see...



Neida. Bare en veldig kort tur på lørdag.

Den siste uken har vært hektisk, men i går kom jeg tilbake til skriverutiner - og da ble jeg happy, for det fløt sååå bra. Ahem. I dag leste jeg gjennom og ser at det er mye dritt innimellom. Men det er bare å godta, bare å luke ut. Og fortsette. For sånn er det jo.

Noen dager er det et ork, alt blir teit, bare blæææh... Men som regel elsker jeg timene ved "Prins Maci den Tredje" - han er bestevennen min og krangler aldri (as opposed to "Prins Maci den Annen" - som slo seg av omtrent en gang/15 minutter. Men han var (ER) gammel, stakkars).
Å skrive sånn som jeg gjør nå, hver dag - med mål og mening til og med - gir meg mer enn noe annet jeg har gjort (kanskje fordi det er litt terapeutisk, kanskje fordi jeg var klin-kokos-silly-banana og virkelig ikke tilstede da jeg studerte diverse. Doesn't matter - I love it). 

Jeg får (som regel) masse påfyll. Og en deilig ro.

Ser at det er sol i Oslo i dag - ENJOY it. Her er det overskyet og litt regn. Pretty ideal når man skal sitte inne.   

Mitt favorittvær er, FYI hvit himmel, litt vind, ikke så kaldt at jeg fryser (for ingenting gjør meg mer sinna). Men uten regn. 
(Jeg forakter ikke tørr varme og litt vind heller, da. Og litt deilig sol. Men ikke til hverdags).

Værprat minner meg om ferie. Og apropos det - om bare et par uker reiser Bear og jeg til CHICAGO. Jej! Har aldri vært der før, så gleder meg veldig!

Innen den tid skal jeg ha MYE gjort mtp bok. Which reminds me... Must get back to it.

(Vurderer å koble ut internett...) 

Ha en kjempefin solskinnsdag! 

onsdag 8. juni 2011

Vet du hva? Jeg har det BRA!

I det siste så har jeg hatt det skikkelig BRA.
Ikke euforisk i tre timer for så å kræsje. Men bra, skikkelig og stabilt bra.  Jeg er faktisk veldig fornøyd med tilværelsen, med livet mitt, med hverdagen min... Og jeg er stolt over alt jeg har oppnådd det siste året når det kommer til utfordringer - jeg har pushet meg og pushet meg og pushet meg til å gjøre alt (mesteparten av) det jeg tidligere fryktet (inkludert å innrømme både for meg selv og for andre at jeg er syk, gi slipp på skammen og utfordre sosial angst). Det har vært intenst, vondt, vanskelig (både for meg og for de rundt) - men det har paid off.  
Herregud, for nøyaktig ett år siden hadde jeg panikkanfall opptil 20 ganger daglig, jeg svarte ikke når telefonen ringte, jeg hatet meg selv og kroppen min. Jeg vekslet mellom å håpe at "alt skulle ordne seg" og å innbile meg at livet var over. For etter tre avsluttede studier føltes det som om "alle muligheter" var long gone - kunne liksom ikke hoppe på et fjerde, kunne jeg vel? Og hva i H***** skulle jeg ellers gjøre, og hvordan ville jeg overleve uten verdi? (Har innsett - gratulerer med dagen - at jeg har verdi helt uavhengig). Og det aller verste var vel at jeg i mitt skrudde sinn innerst inne trodde  jeg måtte godta en tilværelse som "feit og ulykkelig" resten av livet (jeg trodde fortsatt jeg var feit, og jeg forbandt "frisk" med enda feitere - og derfor enda mer ulykkelig). I was WRONG! JEG ER VERKEN FEIT ELLER ULYKKELIG!
Det er jo litt trist. For til og med da (altså for omtrent ett år siden ++) var jeg bedre enn på mange år (og yey, det sier jo sitt, for den korte oppsummeringen høres smæsjing ut, gjør den ikke?), men hadde fortsatt store problemer med å akseptere meg selv, situasjonen min, kroppen min og fremtiden.

Men fremtiden er reintrodusert!
Jeg holdt ut all dritten. Og jeg begynner å bli trygg på meg selv. Jeg tar sunne, "friske" valg, og jeg vet best hva som er best for meg. Istedenfor å involvere alle andre i hva de tror er lurest mtp ditt og datt - så er jeg the boss (det betyr selvfølgelig ikke at jeg overkjører alle råd - men jeg klarer liksom å velge hva jeg skal ha på meg selv). Jeg vet også hva jeg vil satse på de neste 2-3 årene.

Og jeg vet at jeg kan få det til hvis jeg:

1) Ikke gir 110% (for da kræsjer jeg) - men satser "nok" (for jeg må jo satse!!!)
2) Minner meg på at jeg IKKE er helt frisk, men at jeg fortsatt har en svakhet, og at jeg derfor må fortsette å være OBS på alt som kan trigge meg
3) Passer på å ta vare på meg selv - og minne meg på at jeg kan hvis jeg vil

I tillegg til at jeg har fått muligheten til å skrive (halleluja), er jeg bizzy med å planlegge hvordan jeg skal få knyttet sammen flere løse tråder på sikt. Alt nytt er skummelt for meg - men nettopp derfor kjører jeg på. Å trosse angst og frykt og fanteri har gjort meg sånn omtrent en million ganger sterkere - (skal forsåvidt ikke mye til å være sterkere enn en skjelvende geleklump, but still) - og sterkere skal jeg bli! 

Kort sagt føler jeg at jeg - og ikke spiseforstyrrelsen - har kontroll over livet mitt igjen. 




Og en siste ting:

Det er først etter at jeg har blitt bedre at jeg begynner å få til ting - inkludert å ha det bra. Jeg trodde livet skulle starte i det jeg var ferdig utdannet eller tynn nok. ("Tynn nok" eksisterer visst ikke). Og det var jo en smule bakvendt. For det er først nå - med roligere sinn, litt sunn fornuft (litt, ja, jeg er ikke kurert fra forstyrrede tanker, men dette er et positivt innlegg - for once), mer hjernekapasitet - at jeg vet hva jeg vil. Og at jeg har nok tro på meg selv til å GO FOR IT.

(Frykten for å mislykkes har også sluppet taket! Bedre å prøve og feile enn å stirre i veggen og være redd for alt og ingenting).

Jeg sier ikke lenger nei til alt - jeg sier JA. Og det føles veldig bra!

Ha en kjempefin kveld :o)


Og PS:
Jeg hadde ALDRI trodd at "dette" var mulig (enda alle sa det var det trodde jeg de løy). But they didn't. For det er mulig.

mandag 6. juni 2011

Blast from the past

God mandag!

Jeg har overlevd helgen uten en eneste tyggis. På et stadie kom jeg på at det lå en halv pakke i olajakka mi, beina opp trappa, kastet jakker av kleshengere for å finne den - which I did. Men spiste jeg den? No I didn't. Jeg kastet den. Og tygde videre på leppa mi istedenfor. Men drama aside - det har gått helt greit. (Og jeg har muligens snacket litt ekstra, som i teorien er en god ting... I guess. Og litt uæh - men who cares? Bortsett fra meg, bare litt).

Her kommer et utdrag fra dagboken min. Har bestemt meg for at den burde hatt navnet - "Kvantitet over kvalitet" - for, herregud, så mye jeg skrev en periode... Før måltider, etter måltider ("nå har jeg spist mitt første varme måltid på noen år"), før terapi, etter terapi ("i dag snakket vi om..." - ufattelig interessant, I tell you... Not).

Men det mest underholdende av alt?? Nattlig filosofering. LOL LOL LOL. Teiteste jeg har lest noensinne.

Men her er et lite utdrag fra de mer normale tankene mine:

Jeg er livredd for at jeg aldri skal klare å bli frisk. At jeg alltid skal være en halvveis fucka belastning, som ikke takler latter, utfordringer, nærhet, mat, ansvar. Jeg er redd jeg skal være en som ikke takler livet. 
Samtidig er jeg livredd for å bli frisk. For hvordan vil det være? Hvem vil jeg være? Hva skjuler seg under alle denne ekle sykdommen, under all kontrollen? En deprimert, livredd tenåring? En umoden dritt? En enorm egoist? Bare usikkerhet? Eller tomhet? Er jeg bare et skall? Ingenting? 

Frykten for å bli frisk var intens, som om overgangen fra en tilstand til en annen skulle skje - smack. Heldigvis er forandringen gradvis. Og det var ikke som om jeg plutselig ble til noe eller til noen. Jeg utviklet meg bare.
Jeg har jo vært meg hele tiden. Men nå er jeg nærmere den jeg vil være. (Ikke i mål, da, jeg vil bli enda friskere, enda sterkere og enda tryggere på meg selv. Men på vei).
Jeg føler ihvertfall at jeg er meg selv igjen. Og om det er en ny versjon av den gamle versjonen eller en brand new versjon eller en "voksen" utgave av den gamle - who cares? 

Tilbake til "Kvantitet over kvalitet". Noen måneder senere klarte jeg å begrense meg litt:

Jeg vil ikke fokusere på alt jeg har mistet. Men på alt jeg kan få tilbake. Og på alt jeg kan få til.
  
Den falt litt i "nattlig fiosofering"-kategorien. Light-versjonen. Resten skal brennes.


Jeg skal jobbe med andre ting enn skriving de neste dagene. Og kanskje får jeg en frisk boost når jeg starter igjen. 
 

Over og ut! Ha en strålende mandag! 
PS:
Noen som følger med på Game of Thrones??
Og snart er det sesongpremiere på True Blood og Breaking Bad... Loves it! 



Hva synes du/syntes du er mest skremmende med å bli frisk?


lørdag 4. juni 2011

No more yum-yum-chewing-gum...

It is ON. 


Jess you can. Jess you can. Eneste som kommer til å funke for meg er alt/ingenting.

Angrer allerede.

God helg, god schmelg... 

onsdag 1. juni 2011

Chew... chew...

Nå er jeg ganske stolt av meg selv.

De siste årene - jeg vet ikke nøyaktig hvor mange (and WHO cares, Kristine...) - har jeg hatt en bestemt "safe-food". Bortsett fra en liten psycho-periode (no offence to myself, altså...) har jeg all over alltid klamret meg til denne ene patetiske matvaren (det var stygt sagt, egentlig elsker jeg den) og lenge levd kun på det. (Utrolig sunt, I know. Variert kosthold FTW!).

Anyways. "Andre" (inkl. psyk. og ernæringsfysiologen) har prøvd å overtale meg til å slutte å spise denne matvaren helt, erstatte den med annen mat - eller som de liker å kalle det "ordentlig mat". Selv da jeg fulgte kostlisten min kranglet jeg meg til å la den erstatte andre versjoner av seg selv (Herregud, hvorfor kan jeg ikke bare si hva det er? I dunno. LOL. Det er for personlig! Jeg mener det! Snakk om å dele mye dritt og så ikke en så overfladisk ting. Men men...). Uansett: Jeg har nektet å kutte ut. Nektet å trappe ned. Nektet. Og nektet. Som den voksne og modne personen jeg tross alt er. "NEI!"

Frem til forrige uke. Da var det slutt - til og med egen avgjørelse (de pleier å være de beste). Og jeg har holdt meg unna - med overraskende mye abstinenser. I miss to eat my friend... I stedet har jeg spist annen mat - som er "skumlere".

Så gratulerer med dagen/uken til meg. Tragisk nok så er dette en big deal.


PS:
"Nedtrapping" er ikke min greie. Enten så slutter jeg, eller så kjører jeg på. 


Neste trinn er å slutte å spise enorme mengder med tyggis. Jeg griner bare ved tanken... Noen andre som har sluttet med tyggis? Eller noe annet du har vært avhengig av? (Vi snakker om misbruk. Ikke "en halv pakke om dagen" eller "tre pakker om dagen" for den saks skyld. Shit - *smatt slafs* - jeg får abstinenser ved tanken.

Men jeg har liksom fått det for meg at det er på tide å kvitte seg med alle små forstyrra vaner jeg frem til nå har oversett. 

Siste rest.

Men det er ikke enda, altså. Og det kan hende jeg ikke går for cold-turkey-versjonen denne gangen. Kanskje jeg holder meg til de gangene jeg vil ha fresh breath, for eksempel. (Always, I tell you. ALWAYS important). 

NATTA!