Søk i denne bloggen

mandag 6. juni 2011

Blast from the past

God mandag!

Jeg har overlevd helgen uten en eneste tyggis. På et stadie kom jeg på at det lå en halv pakke i olajakka mi, beina opp trappa, kastet jakker av kleshengere for å finne den - which I did. Men spiste jeg den? No I didn't. Jeg kastet den. Og tygde videre på leppa mi istedenfor. Men drama aside - det har gått helt greit. (Og jeg har muligens snacket litt ekstra, som i teorien er en god ting... I guess. Og litt uæh - men who cares? Bortsett fra meg, bare litt).

Her kommer et utdrag fra dagboken min. Har bestemt meg for at den burde hatt navnet - "Kvantitet over kvalitet" - for, herregud, så mye jeg skrev en periode... Før måltider, etter måltider ("nå har jeg spist mitt første varme måltid på noen år"), før terapi, etter terapi ("i dag snakket vi om..." - ufattelig interessant, I tell you... Not).

Men det mest underholdende av alt?? Nattlig filosofering. LOL LOL LOL. Teiteste jeg har lest noensinne.

Men her er et lite utdrag fra de mer normale tankene mine:

Jeg er livredd for at jeg aldri skal klare å bli frisk. At jeg alltid skal være en halvveis fucka belastning, som ikke takler latter, utfordringer, nærhet, mat, ansvar. Jeg er redd jeg skal være en som ikke takler livet. 
Samtidig er jeg livredd for å bli frisk. For hvordan vil det være? Hvem vil jeg være? Hva skjuler seg under alle denne ekle sykdommen, under all kontrollen? En deprimert, livredd tenåring? En umoden dritt? En enorm egoist? Bare usikkerhet? Eller tomhet? Er jeg bare et skall? Ingenting? 

Frykten for å bli frisk var intens, som om overgangen fra en tilstand til en annen skulle skje - smack. Heldigvis er forandringen gradvis. Og det var ikke som om jeg plutselig ble til noe eller til noen. Jeg utviklet meg bare.
Jeg har jo vært meg hele tiden. Men nå er jeg nærmere den jeg vil være. (Ikke i mål, da, jeg vil bli enda friskere, enda sterkere og enda tryggere på meg selv. Men på vei).
Jeg føler ihvertfall at jeg er meg selv igjen. Og om det er en ny versjon av den gamle versjonen eller en brand new versjon eller en "voksen" utgave av den gamle - who cares? 

Tilbake til "Kvantitet over kvalitet". Noen måneder senere klarte jeg å begrense meg litt:

Jeg vil ikke fokusere på alt jeg har mistet. Men på alt jeg kan få tilbake. Og på alt jeg kan få til.
  
Den falt litt i "nattlig fiosofering"-kategorien. Light-versjonen. Resten skal brennes.


Jeg skal jobbe med andre ting enn skriving de neste dagene. Og kanskje får jeg en frisk boost når jeg starter igjen. 
 

Over og ut! Ha en strålende mandag! 
PS:
Noen som følger med på Game of Thrones??
Og snart er det sesongpremiere på True Blood og Breaking Bad... Loves it! 



Hva synes du/syntes du er mest skremmende med å bli frisk?


20 kommentarer:

  1. Det skumle med å bli frisk. Alt? Nei, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det skumleste er nok det å ikke vite hvem du kommer til å være, og også det om jeg noensinne kommer til å kunne akseptere hvem jeg er, både fysisk og psykisk. Tanken på å bli 100% fysisk frisk er verst, fordi jeg er redd hodet mitt aldri vil følge etter. Tror det å ha et anorektisk hode i en ikke-anorektisk kropp kommer til å bli det tøffeste. Det er jeg redd for.

    SvarSlett
  2. Når er sesong starten på true blood?:)

    SvarSlett
  3. Hmm. Jeg klarer faktisk ikke få ned en eneste fornuftig setning om temaet. Men kjenner meg igjen i både Kristins kommentar og innlegget til Kristine, så signerer dere :)

    Happy monday!

    SvarSlett
  4. Hei
    Jeg må først bare si at jeg er så takknemlig for at du blogger, for makan til inspirasjon!
    Lykke til vidrere med tyggis-kutten, jeg bøyer meg i støvet....
    Jeg befinner meg selv et sted mellom dausjuk og frisk, midt i kanskje?? Jeg er livredd for å bli frisk for di jeg er redd for at jeg ikke skal strekke til da heller. At jeg rett og slett ikke er noen bra person, at jeg bare ikke fikser livet mitt faktisk. At jeg ikke skal få til noenting. Og ikke lengre ha spiseforstyrrelsen å lene meg til en gang. Hva da liksom?? Jeg har unger og altmulig, og jeg får ikke til å være mamma for dem. Tenk om det forblir slik?
    Jepp, det er jeg mest redd for.

    Masse hilsen meg

    SvarSlett
  5. Jeg ler mange ganger når jeg leser gamle dagbok notater jeg også,nesten så jeg skjemmes innimellom,haha. Litt morsomt er det å lese da,hvordan man tenkte,hva mantenkte osv. På den måten kan man kanskje klare å se de tingene man faktisk HAR klart å endre på.

    No gum is god! Men ja,lett for at det blir sånn småspising av andre ting da..jaja,fort gjort,høhø.

    Skumleste? Oooh dear...ALT? Vektoppgang,helt klart. Å beholde mat,takle vektoppgang. SCARY SHIT. Det vet du alt om..

    Slapp av og kos deg med andre ting,så starter du på med ny frisk igjen når du har fått senket skuldrene og gitt fingrene en skrivepause :)

    You rock <3 <3 <3

    SvarSlett
  6. :-)) Det er skummelt å slippe taket i noe som har tatt en så stor plass i livene våre, men vi skal slippe en dag, må bare finne noe å fylle det med - livet. Men som du sier, hvem er jeg egentlig, hva er jeg? Det er det som er så skummelt. Hvordan skal man reagere på ting da, hvordan skal man takle ting, hvordan skal man forholde seg til alt mulig, rett og slett, hvordan skal man overleve?

    - Men, vi skal klare det <3333

    SvarSlett
  7. Signerer de andre her, jeg kjenner meg igjen i alt du og dere skriver. Akkurat nå, i dag, er ikke en bra dag. Jeg har liksom noia for...alt. Bah. Blir så oppgitt over hvor slitsomt det er.

    Jeg er rasende på kroppen min som fortsatt ikke "spiller på lag", eller hva jeg skal kalle det. Jeg har gått opp mye i vekt, men venter meg nesten ihjel på mensen. Da kommer den jo i hvert fall ikke...Men hvorfor kommer den ikke da?! KOM!! Jeg trenger et signal, et lite motivasjonspuff...Om at jeg er på riktig vei, selvom jeg vet at jeg er det da, fornuftig sett. Hvis jeg bare skal fortsette opp i vekt, uten å "få noe igjen for det", hva er vitsen da?! (selvom jeg får andre ting da. som søvn. og bedre humør. og blabla. men ikke i dag)

    Ellers; redd for å miste heeelt kontrollen og bare spise og spise og spise og ese ut. Og for at "alle" (hvem er de, egentlig?) skal se på meg og tenke:"hun klarte det ikke, nei. hun klarte ikke å holde på den lave vekten."
    Livredd for at folk skal se på meg som "syk", det er jo flaut å ikke klare og spise maten sin, liksom. Men samtidig veeeldig skummelt å skulle være...bare vanlig. Se normal ut. Ikke skille seg ut. For da må jeg vel finne noe annet jeg kan mestre. Og tenk om jeg ikke kan mestre noe annet?!

    Veldig skummelt å skulle slippe taket ja. Jeg venter hele tiden på den "perfekte" dagen å slippe taket på. Haha. Den kommer jo ikke. Og jeg har jo egentlig sluppet taket for lengst. Er bare noen dager grepet strammes litt igjen. Inni meg. Men jeg spiser fortsatt maten min, og jeg fortsetter. I dag har jeg det sånn som Kristin skriver i den første kommentaren: en ikke-anorektisk kropp i et anorektisk hode. En kollega på jobben sa det senest i dag. "Du er jo ikke noe spesielt tynn nå, nå er du jo vanlig!"
    Hmm. Det er bare å bite tenna sammen, altså.
    ;-)

    Stor klem til dere alle, og en ekstra smask til deg Kristine. Du og bloggen din er så viktig for meg. På dager som i dag en livbøye.
    Hilsen Sara

    SvarSlett
  8. Mange kloke ord, sjrnner meg igjenn det meste: vektoppgang,"miste kontrollen", hvem er jeg? osv...

    SvarSlett
  9. Ops! her gikk det litt fort i svingene: P mente selvsagt:

    Mange kloke ord ;) Jeg skjenner meg nok igjen i det meste: vektoppgang, "miste kontrollen", hvem er jeg? osv...

    SvarSlett
  10. Kristin:

    Enig :o) ALT. Jeg var også redd for at jeg aldri skulle klare å akseptere meg selv – verken kropp eller personlighet. Kropp må man på en måte akseptere – til en viss grad, det er jo OK å trene litt osv på sikt, men den har jo sine begrensninger (jeg har for eks gitt opp tanken på å file vekk hoftene mine. Og har for så vidt ikke LYST til det heller).
    Jeg var også redd for at hodet ikke skulle følge etter, men det har til dels gjort det. Stadiet med anorektisk hode i ikke-anorektisk kropp var tøft – jeg avskydde meg selv. Men det gikk over. Og jeg er nå ”større”, men føler meg likevel mindre. If that makes sense? Det stadiet går forbi automatisk etter hvert som hjernen får mer næring vil det forvrengte bildet du har av deg selv blekne og vekt vil ikke være like viktig. Sånn var det i hvert fall for meg. Enda jeg innser at jeg fortsatt har et stykke igjen på det området.

    <3<3<3 til deg. Takk for at du tok deg tid til å svare, Kristin.

    Lille Rafiki:
    De airer 26. juni :o) I can’t wait!


    Therese Melina:
    Tusen takk <3<3<3

    SvarSlett
  11. Nexi:

    Tusen takk for så fine ord! Nå ble jeg glad.

    SÅNN tenkte jeg også, Nexi. Redd for at sykdommen var alt jeg hadde igjen etter at jeg hadde gitt opp studiene mine (som var det eneste jeg liksom hadde gående for meg – trodde jeg). Men prøvde å minne meg på at jeg faktisk ikke ville få til noe som helst før jeg ble frisk.
    Men det som er så vanskelig er jo at vi ikke har noen garantier, ikke sant?? Jeg pleide å tenke at ”OK, jeg kan gi alt for å bli frisk og gå opp i vekt om dere kan LOVE meg at alt vil ordne seg og at jeg vil klare å godta resultatet”. Hmm. Men nå har jeg lært meg at det ikke finnes noen garantier her i livet. Og at jeg bare måtte stole på alle de som sa det faktisk ble bedre. So far, so GOOD.

    Tusen takk for kommentar. Jeg er sikker på at du er en veldig god mamma til tross for at du sliter. <3
    Og jeg ønsker deg LYKKE til med veien ut av spiseforstyrrelsen. Husk at det er med spiseforstyrrelsen du ikke får til noe, det er den som bremser deg fra å få til alt du vil og å være den du vil være. <3<3<3

    PS: Takk for oppmuntrende tyggiskutt! Still going strong! Og LITT kvalm ved tanken på de mengdene jeg pleide å tygge…

    SvarSlett
  12. Laipai:

    I know! Jeg rødmer ved tanken. Noe av det var bare helt latterlig. Mens annet igjen var opprivende og vondt. Bra jeg ikke lenger er latterlig (???) og bra jeg ikke lenger er bunnløst fortvilet og deprimert. Det er i det minste godt å lese med en enorm avstand.

    Enig. Vektoppgang is scary. Men verst i begynnelsen ;O)
    INDEED. Savner det allerede, og det lover jo godt!!! Det er for så vidt du som rocker, Laila, ikke jeg. Du = tøff, du. Tenker på deg! :o)
    <3<3<3

    Marthe:

    JA. Livet må fylles med livet og ikke med sykdom. I like it.
    Det med valg er også en enorm faktor – før lot jeg spiseforstyrrelsen ta alle valg for meg – holdt meg bare konfliktsky i bakgrunnen mens den herjet med regler for alt så jeg skulle slippe unna. ”Fiskekaker eller fiskeboller?” ble til ”INGENTING”. Mens nå må jeg faktisk ta den enorme utfordringen det er å velge. (Elendig eksempel, men i begynnelsen skulle det ikke større dilemmaer til for å sette meg helt ut av spill). Det er først når jeg har blitt bedre at jeg har forstått hvor store deler av livet den faktisk har påvirket. Hele meg :o( Men vi er på vei ut, da, Marthe! Vi fyller livet med liv og fiskekaker og fiskeboller ;o)

    <3<3<3

    SvarSlett
  13. Sara:

    Å, Sara, gode deg, tusen takk! Ja: bit tenna sammen! Og drit i kommentarer. Jeg prøver bare å tenke ”det er godt ment, det er godt ment, det er godt ment”, og prøver å ha forståelse for at andre ikke skjønner at det ikke kun dreier seg om vekten.

    Mensen kommer! Jeg ventet også intenst, så ga jeg litt opp. Og så kom den. (Det var jo ikke nødvendigvis derfor). Jeg ANER ikke om det hadde noe med saken å gjøre, men jeg spiste mye nøtter, laks og avokado i ukene før den dukket opp – gikk ikke raskere opp i vekt av det (tror egentlig vekten var relativt stabil den perioden), men kanskje kroppen satte pris på litt ekstra sunt fett? Du kan jo se om det fungerer for deg?

    Jeg har også tenkt som deg, tenkt på at andre skal bli skuffet hvis jeg gikk opp i vekt. Men jeg tror de heller blir lettet. Og de som vet hvor vanskelig det er blir også imponerte over styrken din :o)

    Jeg ventet i mange år på at det ”perfekte” øyeblikket skulle komme – hvis jeg bare ble ferdig utdannet, eller hvis jeg bare prøvde en annen type behandling, eller hvis bare det ble vinter, eller hvis jeg bare ble ett år eldre. Men så er det jo ikke sånn det funker. Ingenting skjedde før jeg begynte å gjøre endringer. Og det har jo du også gjort :o) Vi får bite tenna enda mer sammen, fortsette å spise og vite at det blir enda enklere etter hvert. Det er den eneste veien å gå, så gjelder vel bare å ha tålmodighet.

    Du mestrer garantert MYE ANNET. Men det er vel først når spiseforstyrrelsen slipper ordentlig tak at man har energi/hjernekapasitet og mulighet til å finne ut hva man liker (for det er jo det man liker man som regel er flinkest til).

    Håper dagen din blir bedre!!! Tusen takk for kommentar :o)

    <3<3<3


    Fallen Angel:

    Tusen takk, gode deg! Jupp… Kort oppsummert handler det jo om å miste kontrollen. (Og egentlig ta den tilbake igjen). Å trosse regler/kontroll var det aller vanskeligste. Men så må det jo til :o(

    Tusen takk! <3<3<3

    SvarSlett
  14. Finally fikk jeg til (forhåpentligvis...)!

    Så flink du er som klarer slutte så brått.. Kjenner igjen det å desperat lete gjennom jakker (og vesker og bukser og ytterjakker og skuffer, for den saks skyld) etter tyggis.. Men det blir lettere. Nå kan jeg gjerne gå en uke uten tyggis, og 9/10 ganger jeg tygger tyggis er det for å få mentol eller eukalyptus-breath!

    SvarSlett
  15. Sånn, nå fikk jeg til å skrive (anonym-knappen har vært borte noen dager?!) Hva som er mest skremmende... Selvfølgelig mest skremmende å gå opp i vekt, miste kontrollen (hvor skal det ende, liksom) Redd for at vekta skal bli for høy. Redd for å ikke føle meg som meg, jeg identifiserer meg veldig gjennom det å være "naturlig tynn"... Bli synlig, vise alle kropp og former, og en form for svakhet ved at jeg har sluppet opp. Redd for tilbakefall. Men mest av alt redd for å bli så stor at jeg avskyr meg selv for at jeg har mistet kontrollen. Jeg er litt der nå. Prøver å tenke som friske/normale: at jeg kan "passe vekten" og styre det gjennom trening og kontrollert kosthold, men sf-tankene lar meg liksom ikke helt være.. Håper det blir lettere og lettere...;) Flink du er med cold turkey-tyggiskutt btw!! Tøft! Og det var morsomt og gjenkjennlig om "trygge matvarer", forresten! Jeg blir nesten uvel bare jeg tenker på riskaker, men knekkebrødene mine gir jeg aldri slipp på;-)) Take care!
    Klem fra *C*

    SvarSlett
  16. Har du noen gang fått sonde-ernæring?
    Er behandlingstilbudet for spiseforstyrrelser i Irland bra?

    SvarSlett
  17. Tora:

    Haha, ja desperat jakt! Jeg tror jeg har enda en pakke i den bagen jeg pleier å bruke når jeg reiser. LOL. Før hadde jeg "stæsjet" mitt overalt. Herregud :o)
    Takk for inspirasjon!!! Very impressive!!! Jeg vil også dit ;o)


    C:

    Jeg håper også det blir lettere og lettere, men kjenner meg igjen i absolutt alle dine tanker. Spesielt det med at det "aldri skal stoppe". Skulle ønske jeg visste nøyaktig hvor mye mer jeg skal opp, så jeg kunne slått meg til ro med det. Nå har vekten stabilisert seg, mensen er tilbake, så kanskje er jeg der, kanskje ikke. All den usikkerheten!!! Vi liker jo kontroll :o(

    Tusen takk for kommentar, C. Og du skal få ha knekkebrødene dine i fred :o) Du er god, du!!! Stor klem fra meg

    SvarSlett
  18. Anonym:

    Nei, det har jeg ikke! Kun fulgt kostlister.

    Jeg er ikke helt inn i behandlingstilbudet for spiseforstyrrelser i Irland (men vet at de har en fantastisk organisasjon a'la IKS), ettersom jeg har fått mesteparten av min behandling i Norge. Nå går jeg til psykolog og får oppfølging av lege i Irland. I Norge fikk jeg behanlding av psykiater spes. i SF, lege og ernæringsfysiolog. Håper det var til hjelp?

    SvarSlett
  19. jeg er mest redd for at jeg ER spiseforstyrrelsen, at det ikke finnes noe mer ved meg en den. Den har vært tilstede i tankene mine konstant i 16 år. vanskelig å i det hele tatt se for meg at den ikke vil være der!

    Jeg er lei av å være en belastning, det sitter ganske langt inne alt fremdeles.

    Jeg er vel mest redd for å aldri bli ordentlig frisk!

    Jeg synes du er så flink, lykke til videre!

    SvarSlett
  20. Bunie:

    Takk. Tusen takk for fin kommentar, Bunie, jeg kjenner meg også igjen i alt du nevner. Jeg trodde jeg var helt "slettet" under sykdom fordi livet så lenge kun bestod av kontroll/sult og studier - og fordi jeg måtte gi opp begge deler samtidig var jeg sikker på at det ikke var noe igjen. Men jeg dukket sakte og sikkert opp etterhvert som jeg ble bedre. Det skjedde på en måte naturlig.
    Og jeg er overbevist om at du ikke ER spiseforstyrrelsen, enda det føles sånn nå. OVERBEVIST.

    Det med å være en belastning er vondt. Det er vanskelig å akseptere og vanskelig å "komme over" alt jeg/sykdommen min har utsatt de jeg er glad i for. Men jeg tror man bare må si til seg selv at det er sykdom. Og prøve å komme seg videre. IKKE LETT. Og jeg klarer det ikke selv, men jeg håper jeg vil klare å la det gå på sikt.

    Enig med deg i den siste. Selvom jeg enda ikke er helt sikker på hva "ordentlig frisk" betyr for meg. Så bra som mulig, ihvertfall, det er målet.

    Tusen takk for kjempefin kommentar, Bunie.

    Mange gode klemmer fra meg <3<3<3

    SvarSlett