Søk i denne bloggen

torsdag 16. juni 2011

Double-meal-deal

Måtte bare fortelle noe. (De som ikke har spiseforstyrrelser synes sikkert dette er superinteressant).

Det gjelder mat. Jeg har fortsatt problemer med enkelte matvarer. Det skumleste av det skumle spises ikke med jubel og entusiasme. Men det er ikke krise. Ingenting raser, det (kan) til og med smake godt. Etterpå får jeg kanskje dårlig samvittighet - men ingen kvelende skam- og skyldfølelse.

Med andre ord: jeg foretrekker sunn mat, men jeg dør ikke av kaker (så lenge jeg ikke er veldig stressa, da er det fortsatt litt vanskelig).

Poenget var egentlig noe helt annet, skjønner ikke hvorfor jeg alltid må skravle så j****, sporer av mer skriftlig enn jeg gjør muntlig. (Eller, egentlig ikke, muntlig finnes det egentlig ingen sammenheng i hva jeg sier).

Herregud. Jeg skulle jo bare si at jeg nettopp har spist lunsj! Først spiste jeg det jeg pleier å spise, som jeg vanligvis blir god og mett av. Ti minutter etterpå var jeg fortsatt sulten, og heller enn å overbevise meg selv om at det bare var tull, jeg blir jo alltid mett av lunsjen min - what did I do?

Jeg tenkte en fornuftig tanke. (Kryss i taket!!)

"Styrketreningen må ha gjort meg ekstra sulten. Jeg må mate musklene mine!" 

Og så spiste jeg nøyaktig det samme en gang til. (Oooooh.... dobbel amount of kcals... Frivillig).

Og det beste er at det føltes RIKTIG. Det var ikke noen "oooh-dette-burde-jeg-egentlig-ikke-gjøre" eller "når-skal-jeg-spise-igjen-nå-da?" eller "dette-fucker-opp-ALT" eller "jeg-vet-jeg-gjør-noe-bra-men-det-føles-likevel-feil".

Neida. Det var helt naturlig å høre på kroppen, gi den det den trengte. Uten spørsmål.

Ferdig med det.


Nå kan jeg skrive videre med full konsentrasjon uten:
"Jeg burde kanskje ha spist?? Nei. Jeg er glad jeg ikke gjorde det. (Er det en syk tanke? Nei, herregud, jeg kjenner ingen som spiser dobbel lunsj. ALT er ikke sykt). Jeg kan spise om... 40 minutter. Men hvordan blir det da med middag? Hmm. Er jeg kanskje bare tørst? Hvorfor ble jeg ikke mett av det jeg vanligvis blir stappmett av - hva er galt med meg?"-idiotiske tanker i hodet.


Å HERREGUD, så mye tid jeg har kastet vekk...



Tipper dette var interessant å lese...!

Ha en fin torsdag!

22 kommentarer:

  1. Haha, fine, kristine. Kjenner meg igjen i tankene dine nederst, alt som kommer strømmende på. Dette er bare nok et bevis på hvor godt på vei du er til å bli frisk. Litt stolt jeg faktisk! Fortsett og oppdater dine små seire i hverdagen. De er nemlig veldig viktige.

    SvarSlett
  2. Du er så flink! Bravo for at du klarte å høre hva kroppen din ba om :)

    Mange klemmer

    SvarSlett
  3. *Tommelen opp*
    Høres ut som enda et skritt i riktig retning :)

    SvarSlett
  4. Kristin:

    Er ikke de tankene slitsomme??? Oh lord. Men takk for at du sier det - jeg tror også det er lurt å minne seg på små seire i hverdagen. Det er en fin ting med å blogge/skrive dagbok - man ser faktisk at man beveger seg i riktig retning :o) Mange mange mange bittesmå seire blir til sammen større seire :o) Babystep by babystep :o)

    Håper det går bra med deg, Kristin! <3


    Linda:

    TAKK, Linda!!! Høres så enkelt ut, egentlig, å høre på kroppen. Men etter å overkjørt den altfor lenge er det likevel en stor seier at det kan føles bra å gjøre det!

    <3<3<3

    SvarSlett
  5. Nexi:

    Tusen takk! Og ja, det er jo det :o) Takk, søte deg!

    SvarSlett
  6. Stolt av deg, fine Kristine! Du jobber MED kroppen din, ikke MOT den...

    SvarSlett
  7. Tora:

    Takk, gode deg. Og JA, finally, that's what I'm doing. :o)

    SvarSlett
  8. Du er så vanvittig flink. Jeg kjenner at "jeg vil også!!" når jeg leser om alle seierene dine, og hvor lite feit og ulykkelig du har blitt av dem. Blir litt mindre skummelt - "Kristine er jo der, og hun sier det er toppers." If that makes sense at all :-) tusen tusen takk for alt du deler!!

    SvarSlett
  9. Åh! Flinking. Jeg skulle til å si "jeg skulle ønske", men jeg sier heller, det skal jeg også klare snart! Har tatt 2 måltider etter hverandre før, men det førte til så mye skam og skyldfølelse at måltider ble droppet i hytt og pine og fysj og fy. Du er et STORT forbilde, tusen takk for at du er så åpen og deler så mye på bloggen! :)

    SvarSlett
  10. Therese Melina:

    Du kan også!! Og selvom ikke hver dag er like enkel så er de tyngste stundene nå mange MANGE hakk bedre enn en typisk dag før. (Hvis DET ga mening). Jeg er så sliten i øynene at jeg vet ikke helt hva jeg skriver :o) Men uansett: det finnes ingen tvil om at det er bedre å være friskere - vekt og alt, kors på halsen - enn å være syk. Som jeg nettopp skrev på en liten lapp til meg selv: "Det er ingenting å hente i en spiseforstyrrelse".

    Stor klem fra meg :o)<3<3<3


    Destroyedflower:

    Jeg vet du har det tøft akkurat nå, at det føles håpløst, så sender deg noen gode tanker.
    Det er vanskelig å finne balansen, for som du nevner, tar man for store skritt for fort så er det jo ikke så lett å takle det. Likevel må man pushe seg for ikke å bli hengende fast - man vil jo videre. Så jeg er glad jeg takler de "skrittene" nå- før ville jeg reagert nøyaktig som deg. Og det eneste som har hjulpet er TID. Så hold ut :o)

    Og JA: Du SKAL klare det snart :o) Tusen takk for kommentar, <3<3<3

    SvarSlett
  11. Kanskje ikke så interessant å lese om, sånn egentlig men syns derimot at det var kjempeflott å lese om tankene dine rundt dette! Kanskje jeg driver på med selvmotsigelser. Hmm... bra jobba Dinosau! I´m proud of you, you mighty woman! :D

    KLEM!

    SvarSlett
  12. Hurra!! Det er en fantastisk mestringsfølelse! Tenk å kunne spille på samme lag, snakke samme språk og samarbeide med kroppen sin! Det kan du! Jeg er overbevist om at hadde vi brukt MYE mer tid på å lytte til kroppens signaler, så ville vi knukket koden og alltid hatt muligheten til å føle oss 100 % vel i forhold til omstedighetene. For det er jo det vi tross alt er tuftet på: følelser, tanker, instinktee og signaler.

    Hva med å utvikle et "lytt til kroppen, og livet blir toppen"-kurs?? Jeg melder meg på right away ;)

    Glad og stolt av deg!! <3<:<3

    SvarSlett
  13. Jippi, hurra og gratulerer! Kjempebra, Kristine! Sånne måltidsgreier kan virkelig føre til mye tankesurr og dårlige følelser. Bra du gjorde det rette, og bra det føltes rett og naturlig også! :D

    SvarSlett
  14. Another huge step in the right direction!
    Knallbra Krisitne,alt i riktig retning er "tommel opp"
    You gooo my girl!!

    <3

    SvarSlett
  15. Jeg "må" spise (bruker kostliste) ekstra etter jeg har trent. Jeg vet at det er godt for kroppen min, men noen ganger føles det feil like vell. Det er veldig motiverende å lese at du i større og større grad kan lytte til kroppen din, og spise når du er sulten og ikke kunn etter klokka;)

    Hyggelig å høre om de "små" seierne i hverdagen :D

    SvarSlett
  16. Bra skrevet =)
    Og supert at du faktisk tenkte fornuftig der! Muskler må ha næring. Så stooolt av deg!
    Klem fra meg =)

    SvarSlett
  17. Whoop whoop! *løfter pom-pom'er* Kristine er tøff!

    SvarSlett
  18. Det der syns jeg er et stort fremskritt. Ikke noe å bagatellisere. Det der er veldig vanskelig for oss som har spiseforstyrrelse.
    Kjenner meg igjen i mye, men klarer ikke å gjennomføre det du nettopp gjorde.

    Men derimot har jeg funnet en måte å dempe angsten og panikken når jeg står foran speilet og "plutselig" har est ut. Går hos psykosomatisk fysioterapeut, og der lærte jeg et knep. Kjenn med hendene nedover ribbeina på siden, kjenn på skjellettet. Bøy meg bakover og til siden, og kjenn hvor lite fett det faktisk er der. For meg funker det faktisk. Panikken slipper langsomt taket, og jeg får roa meg ned.
    Så her går det fremover :c)

    Masse klemmer fra Snoopy :c)

    SvarSlett
  19. En Rosa Fugl:

    Thank you so much, you mighty bird :o)

    And I get the point. Hadde jeg hatt null problemer med mat ville det kanskje ikke vært så interessant å skrive side opp og side ned om en dobbel lunsj?

    Irmelin:

    Ja – krigen begynner å nærme seg slutten, og jeg har valgt å alliere meg med kroppen fremfor spiseforstyrrelsen. Hurra!

    Og jeg tror du har helt rett – hadde vi lyttet til kroppens signaler – fremfor å blindt OVERKJØRE absolutt alle behov om næring, hvile, pleie etc + dytte vekk alle følelser – så hade vi nok vært tilfredse, i balanse and… happy? Det er så trist – og for andre så skrudd – at man blir så selvdestruktiv at man faktisk bryter seg selv ned, både fysisk og mentalt. En forferdelig skummel sykdom.
    Noen burde holde et sånt kurs – jeg melder meg også på!

    Love you too, og tusen takk, gode, gode deg! (Tenker på deg, sånn btw). <3<3<3

    SvarSlett
  20. Martine:

    Tusen takk, Martine :o)

    Det er litt skummelt å tenke på hvor mye tankekapasitet jeg har brukt på lignende tanker… Uæh. Men kan ikke tenke for mye på det som har vært – bare move on. (Prøver i hvert fall. Vil ikke bli bitter på meg selv og starte enda en dum sirkel!)


    Laila:

    Tusen takk, it means a lot to me. (Og nå høres det ut som om jeg bare gjør alt superbra for tiden – not the case. Jeg går litt på trynet også og har en del angst. Men overall går ting veldig bra!) Takk takk, gode deg, Laila :o) <3<3<3

    SvarSlett
  21. Fallen Angel:

    Tusen takk! Du har helt rett – kroppen trenger ekstra mat etter aktivitet, og fra nå av skal jeg spise en større lunsj de dagene jeg trener. Kostlisten jeg fulgte/sånn halvveis fortsatt følger er basert på ikke-aktivitet. Men nå blir det andre boller.

    Det er utrolig deilig å ikke telle timer… Takk for så hyggelig kommentar, it means a lot to me! <3<3<3


    Prosjekt Bli Frisk:

    Tusen takk! Ja, muskler må ha næring. Og skal man først løfte de vektene så er det jo litt bortkasta å ikke gi musklene (i dette tilfelle litt esktra) mat etterpå!

    I love your name! Tusen takk for kommentar :o)

    SvarSlett
  22. Thea:

    Loves it! Tusen takk, søte Thea!!


    Snoopy:

    Hei Snoopy!

    Tusen takk, og enig – det er ikke noe å bagatellisere, virkelig ikke. Det er ikke lenge siden jeg aldri ville gjort det – verken frivillig eller under tvang. Men det er som om en sperre på ”lov/ikke lov” har sluppet taket, og det er ikke lenger like skummelt å følge sult/magefølelse. Jeg vet jo at kroppen sier ifra hva den trenger.
    Så genialt at du har funnet en sånn teknikk. Jeg har fortsatt dager da jeg vet den kan komme til hjelp. So thank you.

    Så utrolig glad for å høre at det går fremover med deg – å roe seg ned etter panisk speiling er kjempetøft. Keep going :o) Stor+god klem fra meg

    SvarSlett