Søk i denne bloggen

tirsdag 23. august 2011

Exposure -> closure?

Jeg har nettopp lest gjennom deler av det jeg har skrevet, den delen av boken som fokuserer på tiden da jeg var syk. Og jeg er utslitt. Og jeg er lei meg. Og jeg er sint. Og jeg er egentlig alt på en gang. Å få "hele galskapen" (jeg vet det ikke er galskap, men i mangel på ord...) servert in one go er ikke så lett å svelge.
Av en eller annen merkelig/irriterende grunn dukker det stadig opp et bilde for tiden - meg selv som 16-åring - og jeg ser for meg hvordan hun/jeg/fortidsversjonen av meg ville reagert om hun hadde lest denne teksten, uten å vite at det var hennes fremtid som var beskrevet. (Ufattelig godt forklart - takk for appluasen). Og jeg vet nøyaktig hvordan hun/jeg/den versjonen av meg ville tenkt: "Stakkars person. Jeg er glad det ikke er meg".

Og nettopp det gjør det så vanskelig å begripe - jeg, som hadde så mange drømmer og planer, jeg som (til tross for at jeg også var usikker) var så klar for å leve, få til ting, ha det gøy? Hva skjedde? (Mye skjedde, jeg ser det, skjønner det, godtar det).
Men likevel er det ubegripelig å tenke at "dette" (altså summen av det jeg leste) har vært mitt liv. (Og nå hørtes jeg fryktelig bitter ut - det er jeg ikke (not anymore, that is - for eeeh... Jeg rødmer ved tanken på hvordan ting har vært). Heldigvis tilhører det fortiden. Så - ikke bitter - bare litt... satt ut?)

Men så er heller ikke sykdommen summen av meg, eller summen av mitt liv (heldigvis). Og jeg har ikke for vane å leve i fortiden eller se for meg yngre utgaver av meg selv, utsette de stakkars yngre utgavene for diverse tester osv (jeg lover), neida, faktisk har jeg blitt ganske flink til å leve "her og nå", og til å planlegge (ikke nazi-versjon, bare sånn "vanlig") fremtiden fremfor å rote rundt i alt som har vært. Men så leste jeg altså gjennom min egen oppsummering av mørkere tider, og så... Ja. Lot jeg det gå inn på meg.

Og kanskje er det en naturlig reaksjon - kanskje ville hvem-som-helst fått vondt i magen ved tanken på å brette ut sine "innerste, mørkeste hemmeligheter"? (Haha - nå fikk jeg det til å høres veldig spennende ut, right?). Men jeg kjenner at mye av det jeg skriver har sittet langt inne, og jeg kjenner at det ikke er bare-bare å tenke på at andre kanskje skal lese det. Og derfor er jeg litt redd.

Jeg nevnte at jeg er sint og lei meg osv. Men jeg er også litt stolt av at jeg har kommet meg gjennom, at et verste ligger langt bak meg, at jeg er på rett vei, at jeg i dag - om enn en smule haltende (ihvertfall til tider) - fungerer igjen. For det gjør jeg. Jeg tar ansvar, jeg "gjør alt det andre gjør" når det kommer til det praktiske, og jeg tar vare på meg selv. Og det er jeg altså stolt av. (Jeg er også litt stolt av at jeg tør å "skryte" av at jeg er stolt. Det sitter også litt inne).

Blogging, skriving er givende. Men det er også krevende. (Sett bortifra bloggingen den siste tiden, da, den innsatsen kan ikke skryte på seg å være spesielt krevende).

Uansett, dette ble bablete. Og jeg vet ikke egentlig hva jeg ville frem til - eller om det var noe poeng her.
Men kanskje jeg kan avslutte med å si at jeg har hatt veldig godt av denne eksponeringsprosessen. Uten blogging ville jeg fortsatt begravet meg i skam. Og det gjør jeg ikke.

Jeg har det veldig bra, livet er spennende. Og selvom litt tid har gått tapt er jeg takknemlig for at jeg har fått en sjanse til å fylle den jeg har foran meg med mer givende prosjekter en selvutslettelse.

16 kommentarer:

  1. Kjære deg
    Det er jo ikke rart, heller tvert imot, at du blir både sint og trist og altmulig av å lese det. Normalt og bra. Jeg tror sykdommen har gitt deg tonnevis med livserfaring du selvsagt aldri skulle hatt, men som gjør deg til nettopp den flotte personen du er i dag. Sterk, erfaren og antakelig veldig takknemlig for at du har snudd og gått andre veien.
    Men jeg skjønner godt hva du mener. Jeg har selv dagbøker fra tiår tilbake, dager opp og i mente med sulting, overtrening, spying og u name it. Ingen hyggelig lesing. Vonde erfaringer, men lell...du har kjempet og er på vei ut <3 Og du skal ikke skamme deg, for du har vært syk, ikke gal (som du selv også skriver)
    <3 klem Majamalie(nexi)

    SvarSlett
  2. Jeg er enig med anonym (Majamalie(nexi)), jeg har også noen skriblerier fra en «mørkere» tid, og det er slettes ikke alltid like hyggelig å lese. Men det gjør også at jeg føler meg lettet og glad over at jeg ikke er der lenger! Jeg har kommet langt og fungerer (mer eller mindre) normalt ;P

    Ha en fin uke!

    SvarSlett
  3. Jeg kan godt forstå at du føler som du gjør,du sitter jo nå midt oppi det som en gang var,en vond og vanskelig tid som du går gjennom på nytt på en måte..men ved å klare å holde fokuset på her og nå,og at det du skriver om er noe som VAR,så vil du nok komme deg greit gjennom det. Få det ut,jeg er sikker på at mange vil lese historien din,og bli inspirert og grepet på en og samme tid. Hang in there Kristine <3

    SvarSlett
  4. Kjenner følelsen... Jeg har surret med spisingen i snart fem år nå. Det er mer enn nok i seg selv, og når jeg tenker over at det faktisk er snakk om over en femtedel av livet mitt, blir jeg utrolig oppgitt. Men jeg pleier å bruke det som en motivasjon til at spiseforstyrrelsen i alle fall ikke skal få ta fem -nye- år. Gjort er gjort og spist er spist (evt. ikke spist i vårt tilfelle, kanskje =p), og kanskje vi setter ekstra pris på alt det fine vi har foran oss. =)

    Skjønner også at det er litt skummelt å skulle utlevere seg selv slik du gjør i boka di, men du kan jo prøve å tenke at i stedet for å vise frem dine svake sider, viser du egentlig hvor ufattelig modig du er som tør, og hvor flink du er som klarer å skrive en bok om dette... Lykke til videre! Jeg gleder meg i alle fall masse til den kommer!

    SvarSlett
  5. Du har kommet på et helt annet nivå nå, enn det du var da du var syk. Du innser ting, du ser ting på en annerledes måte, du takler ting på en måte som du ikke ville gjort om du fortsatt var så syk som du var før. For en fremgang! Jeg bare digger deg og du er et forbilde.

    SvarSlett
  6. Jeg er så glad for å høre at du har kommet dit du har gjort! Selv om noe tid har gått bort til sykdom så har du veldig mye tid fremover, det er så mye du kan gjøre. Du kan oppfylle alle drømmene dine hvis det skal være et mål. Du kan teoretisk sett gjøre alt du vil <3 Jeg synes du skal være veldig stolt av deg selv, det du deler med oss gjennom bloggen din og det du skriver i boken, det er som du sier at det sitter nok langt inne, men også derfor står det så respekt av det du gjør! Du er en inspirasjon Kristine <3

    SvarSlett
  7. Så flott!!
    ... at du er kommet så langt at du har fått et slags perspektiv. Det betyr at du sitter i ytterkanten av sentrum. Du kan ikke ha perspektiv når du sitter midt inni. You've come a long way!
    Du hadde drømmer, sier du. Men drømte du noen gang om å bli antatt av landets største forlag? Drømte du noen gang om å skrive en særdeles viktig bok? Drømte du noen gang om å være til glede og hjelp for så mange?
    Jeg tror at du er blitt et større og helere menneske av dine vonde år. Jeg vet at du gjerne hadde vært dem foruten, men sånn ble det ikke.
    Vær stolt av deg selv. Vær jævlig stolt av deg selv. Det er jeg.
    ... og de rosa paljettene er klare. Vi snakkes :)

    SvarSlett
  8. Hei vennen <3

    Jeg skjønner godt at du både blir lei deg og litt sint når du ser hva som har skjedd med drømmene dine. Men du har nye drømmer nå, ikke sant? Og lyst/mot/og ork til å prøve å oppnå det du drømmer om igjen! Det er sterkt, mener nå jeg.

    Du har kommet ut av tunnelen, selv om det ikke har blitt helt lyst enda, har du kommet en lang vei, og jeg vet at det du har delt her på bloggen har hjulpet mange!

    Jeg hadde en helt annen ide av hva spiseforstyrrelser er før du begynte å skrive blogg. Nå skjønner jeg mye bedre hva som skjer, og vet at jeg kanskje kan se det hvis et av barna mine noen gang lider av en spiseforstyrrelse, og bare det er utrolig!

    Jeg er også helt sikker på at du har hjulpet andre som lider av spiseforstyrrelser til å finne seg riktig hjelp, så det er også noe du kan være stolt av!

    Kjempeglad i deg!! Du er HERLIG!

    Mange klemmer fra Linda

    SvarSlett
  9. Klart det er vondt å se fortida, men en ting er kjempebra: Du ser at sånn er det ikke lenger! Jeg syns også det er vanskelig å tenke på hvordan jeg var for en del år siden, fordi det føles ikke som meg lenger, det er så langt unna den jeg er nå. Noe av det er så fjernt at det er vanskelig å forklare. Men det er også litt fint, for da ser jeg hvor utrolig langt jeg har kommet. Og det har du også gjort!

    Klart det er vanskelig å tenke så mye på "gamle dager". Da kommer jo angsten og all dritten tilbake igjen. Men nå trenger du ikke være i gamle dager hele tida. NÅ er du Kristine som tar vare på seg selv!

    SvarSlett
  10. Du er sterk, tøff og modig som har kommet så langt og som velger å dele veien din med oss. Og heldigvis opplever du det som en hjelp og støtte. Når du både ved å blogge og skrive bok ser historien din "svart på hvitt" så mye, er det ikke rart at det også er en følelsesmessig belastning. Jeg tror at veien ut og videre vil bestå av både sorg og skam, i tillegg til gleden og lettelsen. Enig med det Gunnhild skriver om at det faktisk er et sunt tegn på at du har perspektiv nå på det som ligger bak deg, at du bearbeider. Gi plass også til de følelsene, men ikke dyrk de. Kjenn etter og legg de i en eske, og fortsett videre. I dag er den første dagen i resten av ditt liv... <3
    Cyberklem fra *C*

    SvarSlett
  11. Dere er fantastiske, tusen, tusen takk for alle kommentarer. Hvis dere bare hadde VISST hvor mye det betyr for meg... Takk.

    SvarSlett
  12. Du har all grunn til å være stolt, for at du har kommet så langt som du har, for at du er på rett vei, for at du til og med skriver en bok om det, mens du enda er i "prosessen".

    Jeg skjønner godt at det går innpå deg å lese gamle tanker. Da jeg var dårlig og innlagt på Capio, skrev jeg en slags dagbok.. Vanvittig vond lesing, jeg har helt glemt/fortrengt så mye. Har enda ikke lest gjennom, og vet ikke om jeg kommer til å gjøre det heller.

    KJEMPEklem til den, vakre Kristine!

    SvarSlett
  13. Heii! Drev og bladde gjennom Aschehoug (om jeg husker riktig?) sin katalog i dag på jobb (bokhandel). Plutselig ser jeg ansiktet ditt og en presentasjon av boken! Er så spent, gleder meg til å ha en kopi i hånda!

    SvarSlett
  14. Pantora:

    Tusen takk, søte Tora.
    Kjenner meg igjen i det - at det er vondt å lese gamle notater, og kanskje er det heller ikke nødvendig? Noen ganger er det fristende å la alt ligge i fortiden og fokusere FREMOVER - noe som er vanskelig for meg akkurat nå fordi jeg skriver om det som var, men som jeg ellers kanskje ville latt ligge?


    Night:

    Jupp, du husker riktig! Haha! Stort bilde (som jeg får litt noia av, selvfølgelig) og litt tekst fra kronikken min :o) Så morro at du så det! Da gjenstår det bare å skrive boka, da :o)

    SvarSlett
  15. Hei! Jeg er en jente fra Bodø som leter etter ungdom som har eller har hatt en spiseforstyrrelse. Grunnen er at jeg helt enkelt trenger ungdom som har eller har hatt problemer med spising til å svare på noen helt greie og 100% anonyme spørsmål til ett inlegg i avisa nordland (ANung), som skal skrives for å gjøre flere unge oppmerksome på at normal slanking, eller andre muligheter vil være mye bedre enn å utsette kroppen sin for en spiseforstyrrelse..
    For å kunne gjøre dette trenger jeg en person jeg kan snakke med (over mail, telefon eller blogg) som helst bor i nordland. Kjenner du en person jeg kan kontakte, eller bor du selv i Nordland? Trenger noen som har lyst til å gjøre en god gjerning for andre unge! Blir veldig glad for svar! MVH Dorothea i ANung. Jeg vil helst kontaktes på mail: dorothea_95@hotmail.com

    SvarSlett
  16. Dorothea:

    Hei Dorothea!
    Jeg bor ikke i Nordland, og kjenner dessverre ingen som gjør det heller.

    Håper det er OK at jeg kommenterer på noe du nevner. Du skriver at "normal slanking" vil være mye bedre enn å "utsette kroppen" for en spiseforstyrrelse. Må bare gjøre oppmerksom på at spiseforstyrrelser er alvorlige psykiatriske sykdommer - ikke noe man "velger". Det har heller ingenting med slanking å gjøre.

    Beklager at jeg ikke kan være til hjelp! Men takk for henvendelsen!

    :o) Kristine

    SvarSlett