Søk i denne bloggen

fredag 16. september 2011

Late, but oh-so-GREAT update

Neida. Kjedelig update.

Del EN av boken er levert til redigering/gjennomlesing (jeg vet ikke hva det heter, jeg, jeg vet bare at den leses. Og at det strekes rødt. Og at noen gjør seg opp en mening... Uæh!).

Og jeg er i gang med del TO. Totalt sett skal det bli TRE deler.

I Dublin har det blåst storm, og vi har vært uten telefon (ingen krise) og internett (full krise). Når det gjelder livet utenom skrivingen - som ikke er spesielt spennende - kan jeg nevne at jeg har sett siste episode av Entourage. Og tanken på at jeg kanskje - med mindre de lager "Entourage - the movie", noe jeg tror de skal, noe de - skal "møte" Ari Gold igjen gjør meg... forferdelig sint og lei meg. (At nyheter fra mitt liv kun inkluderer en TV-serie er kanskje en smule trist i seg selv).

Ellers har jeg hengt litt med Bear - han har hatt en sjelden fridag - og nå skal jeg i gang med en skriveøkt. Og lord almighty, jeg må innrømme at dette blogginnlegget er en liten unnskyldning for å utsette - jeg holder nemlig på å skrive om hvordan det var å gå opp i vekt. Og jeg husker mest kaos, gråting, skriking, krangling, tvang, sprengende mage og følelsen av at "NÅ går alt til helvete". 

Men det gjorde det jo ikke.

:o) 



Q: Misunnelig på termosen min???

Som nevnt tidligere - kaffen smaker bare INSANE mye bedre fra den termosen enn fra en kopp. Og selvom jeg drikker litervis med kaffe om dagen er det akkurat nå kakao i den lille godsaken. Helg, vettu :o)



Ha en kjempefin fredagskveld! Og helg!

14 kommentarer:

  1. Så godt å lese fra deg igjen:) Ser fram til å kunne lese boken din også!! Et lite spm: da du var på ditt sykeste, hadde du det da sånn at du bare ikke kunne holde ut tanken på å skulle leve en time til, en kveld til, en natt, en dag osv. ? Måtte du bevisst velge livet? Og hvordan klarte du å holde ut?
    God helg til deg!
    Klem fra trofast "følger", Linda

    SvarSlett
  2. Good to hear from you! Flink du er som jobber så flittig :D Her går det unna :D
    Kjekt at du får litt tid med Bear innimellom også da,man trenger jo litt påfyll med kjærleik også.
    Krysser fingrene for at det går bra med korrektur av del 1 :)

    Klarer du holde orden på alle de papirene der? Haha. Keep on going strong <3

    SvarSlett
  3. Linda:

    Tusen takk!
    Litt vanskelig spørsmål (og jeg vet allerede nå at jeg kommer til å bable)- men hvis jeg aller først skal svare kort, og hvis jeg skal svare helt ærlig så må jeg si ja. Jeg hadde noen veldig "mørke" (liker ikke det uttrykket, men i mangel på bedre ord) øyeblikk. Og noen helt svarte. Så ja. Hvordan jeg holdt ut er enda vanskeligere å svare på, for i ettertid er jeg ikke sikker, men det kom til et punkt da jeg innså at jeg måtte velge å gi opp eller kjempe. Jeg var heldig fordi jeg har en fantastisk samboer som motiverte meg- og det var uten tvil det mest avgjørende for fremgangen min.

    Jeg innså etterhvert alt jeg hadde mistet - tid, vennskap, muligheter (jeg måtte avbryte studiene flere ganger), personligheten min (som kom tilbake med mer næring, tror jeg), nærheten til de jeg var glad i osv osv osv. Jeg tror jeg innså at jeg egentlig ikke hadde noe å tape på å prøve å bli bedre, fordi ting egentlig bare kunne bli bedre.
    Når jeg skriver det sånn høres det overfladisk og enkelt ut. Men jeg skal prøve å oppsummere - jeg tror jeg nådde bunnen, at jeg så at det ikke var noe mer å hente i sult/straff osv (ikke at det noensinne var det, men jeg trodde jo det) - og jeg bestemte meg for å prøve å bli frisk. I ettertid har jeg falt tilbake et par ganger, men den grunnleggende avgjørelsen var likevel tatt og jeg falt aldri helt tilbake. Jeg tok ikke et "overordnet valg" om å bli frisk og gikk for det 100% - ambivalensen og frykten tillot ikke det - men etter at jeg nådde "bunnen" og snudde prøvde jeg på en annen måte enn tidligere. Med mer næring ble ting etterhvert utrolig mye lettere, og jeg fikk litt mer ro, litt bedre humør, litt mer tro på at ting ville ordne seg- og da gikk det litt mer av seg selv.

    Uff, dette var ikke mye til svar. Men jeg håper du fikk noe ut av det? Nå vet jeg ikke om du er "der" nå - men dersom du er det, så håper jeg at du velger å prøve å bli bedre. Jeg har aldri noensinne vært mer redd enn da jeg begynte å spise igjen, men jeg har ALDRI noensinne tatt en viktigere eller riktigere avgjørelse. I dag kjenner jeg meg ikke igjen i tankemåten eller desperasjonen jeg kjente for ikke så altfor lenge siden. Jeg trodde det skulle være UMULIG å bli frisk, og selvom det er forferdelig tøft og vanskelig, så er det mulig å kjenne ro og glede igjen :o)

    Tusen takk for kommentar, Linda. Mange gode klemmer fra meg


    Laipai:

    Jeg er en flittig maur som i kveld ikke har fått til en damn shit. Men sånn er det. Nå tar jeg kvelden :o) JA, man trenger litt kjærleik :o)

    Kryss tærne også, Laila... Det er litt skummelt.

    Når det gjelder papirene så har jeg FULL kontroll! FULL! De er fargekodet, ser du ikke det??

    <3<3<3

    SvarSlett
  4. Noen ganger må man bare ta seg en liten pause fra skrivingen og komme tilbake med ny giv. Det tror faktisk jeg er veldig lurt. Plag Bear litt og kos deg med tv-seriene dine. Har du all rett til, du som har jobbet iherdig med boken så lenge.

    Til spørsmålet, så er jeg ikke så veldig sjalu for at du har en kul termos. Jeg liker den men hadde ikke giddet å kjøpt en sånn. Vil heller ha prikker på min, eller en sau, elg eller marsvin. :) Fin er din likevel altså. :)

    God helg søta!

    SvarSlett
  5. Tusen takk for godt svar, Kristine! Er nok der at jeg ikke vet hva jeg skal velge - (selv om man sikkert vil si at jeg innerst inne har valgt, siden jeg søker nye veier(som å stille spørsmål)), men det skjennes håpløst, helt umulig. Likevel fint(eller det gir kanskje et slags håp midt i mørke) å "se" at det finnes noen som kjemper seg igjennom det.
    Lyke til med skrivingen - jeg følger deg på veien!
    Linda<3

    SvarSlett
  6. Takk for en liten HEI til oss vennen :-) det setter jeg stor pris på! Det er en spennende prosess du er i nå, og det blir jo veldig spennende å få tilbake del 1 av boken :-) dette går veldig fint vet du, du skriver jo som en helt! Håper du får en fin helg og en fin uke <3

    SvarSlett
  7. Gratulerer med del 1 !!
    Stå på videre.
    Godt med livstegn <3
    majamalie
    ps: la deg til som følger, håper det er ok???

    SvarSlett
  8. Så flott at du har fått levert del en, bra jobbet!! Da er det bare å gyve løs videre:) Så godt at du har fått litt pusterom innimellom også, og kvalitetstid med Bear. Det gjør seg;) Ps! Fin artikkel om Dublin i Dagbladets søndagsmagasin i går, så du det? Fikk lyst å hoppe på første fly!

    Ha ei fin uke <3
    *C*

    SvarSlett
  9. Skjønner at det er vanskelig å skrive om vektoppgangen!

    Til anonym som «er der nå»:
    Jeg har også vært langt, langt nede i mørke, hvor jeg ikke trodde at jeg kom til å overleve de neste dagene! Ikke ville jeg leve heller, jeg trodde at livet mitt alltid kom til å være et h***te. MEN det ble det ikke! For meg var det ikke et bevist valg, jeg fikk MYE hjelp og støtte av helsepersonell, og sakte men sikkert krøyp jeg ut fra depresjonen, angsten og etterhvert anoreksien. Jeg har greid å legge på meg mye, og vekten er nesten der den skal være for at kroppen min skal fungere optimalt ;) Jeg har det MYE bedre nå! Jeg ville bli kvitt alle de anorektiske tankene, men likevel være tynn, men det går IKKE! For å bli frisk i kropp og sinn må man legge på seg. OG DET ER VÆRDT DET!

    SvarSlett
  10. En rosa fugl:

    Exactly! Og en pause gjorde godt :o)
    Enig i at en termos med sau, elg eller marsvin ville vært hakket bedre… :o)


    Linda:

    Kjære deg, Linda!
    Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne sagt eller gjort for deg, men jeg har selv vært i din situasjon og vet hvor vanskelig det er å tro på det andre sier når det føles så håpløst og umulig.
    Jeg klarte ikke se fordelene med å bli frisk eller poenget med å gå opp i vekt før ETTER at jeg hadde gått opp i vekt. Og det er selvfølgelig helt bakvendt og gjør alt ekstremt tungvint, men jeg tror det er sånn det er. En underernært hjerne tenker jo ikke som den gjør med nok bensin.
    Jeg var heldig som hadde en som pushet meg til å spise – ikke spes romantiske måltider, det skal sies, men ekstremt heldig var jeg (og er jeg). Og det var først med mer næring jeg ble motivert til å fortsette. Jeg vet selvfølgelig ikke om det er sånn for alle, men det er min erfaring. Jeg håper du har noen som kan hjelpe deg å komme dit – en som kan motivere deg inntil du kan motivere deg selv. Å ta det skrittet – å bestemme seg for å spise – er ekstremt vanskelig og innebærer ubeskrivelig mye angst (prøver ikke å gjøre det ekstra skummelt, er bare ærlig, og du kjenner helt sikkert på de følelsene selv også) – men jeg SVERGER på at det er det RIKTIGSTE og VIKTIGSTE jeg noensinne har gjort. Jeg trodde det ikke da, men det blir faktisk mye enklere etter litt næring. Jeg håper av hele mitt hjerte at du ser at det er mulig – også for deg. Jeg hadde ALDRI noensinne trodd jeg skulle klare å nærme meg frisk, jeg var så lost og livredd at jeg var sikker på at jeg aldri skulle finne tilbake til meg selv, til livsglede eller noe som en gang lignet. Det ER mulig. Og det ER verdt det.

    Jeg tenker på deg og håper du stoler på meg når jeg sier at det er mulig. Ta ett skritt av gangen – det kan fort bli overveldende når du ser for deg hele prosessen på en gang. Det tar tid, men det blir lettere. Prøv å minn deg selv på alt du savner med det gamle livet ditt/alt du ønsker deg når du blir frisk – skriv det ned og les gjennom hver gang du mister motet.

    Og PS: Bare at du stiller spørsmål betyr nok, som du selv sier, at du innerst inne har tatt et valg, men at du kanskje er for redd til å kaste deg ut i det. DO IT. Jeg heier på deg! Så INNMARI.

    <3<3<3

    SvarSlett
  11. Marthe:

    Ja, nå er jeg spent på del 1… Del 2 går det så som så med, men jeg skal sette meg ned for en lang økt nå og håper jeg får dreisen på rekkefølgen. Rekkefølgen er SÅ vanskelig – for det gikk jo mest frem og tilbake og rundt i ring – noe som blir veldig rotate på papiret :o) Så må prøve å strukturere det litt.

    Håper det står bra til med deg og grattis med utskrivelsen :o) <3<3<3

    Majamalie:

    Of course! Og tusen takk, søte deg :o)

    C:
    Jeg giver løs! Men NEI, jeg har ikke sett den artikkelen! Nå må jeg lete online og hvis ikke tipper jeg pappa kanskje sender i posten. Han gjør som regel det hvis det dukker opp noe interesting :o)
    Bare å komme, C! Dublin er NYDELIG!

    Fallen Angel:

    Takk for ordene dine. Jeg kjenner meg igjen, og er sikker på at de vil hjelpe Linda. Jeg blir rørt av å lese – jeg kunne ikke vært mer glad på dine vegne eller mer imponert over styrken det krever å kjempe seg ut av det helvetet.
    Jeg ville også slippe unna alt det mentale – men likevel beholde vekten. Det er, som du sier, ikke mulig, og jeg brukte så uendelig lang tid på å godta det.

    Takk, Fallen Angel :<3<3<3 JA – det er verdt det. Ingenting er så mye verdt som den avgjørelsen.

    PS:
    Jeg banner egenltig kun når jeg snakker om spiseforstyrrelser, men ser at jeg banner hele tiden både på blogg og i bok (det vil helt sikkert redigeres vekk, men jeg finner ingen sterkere ord, og akkurat når det gjelder spiseforstyrrelser så fortjener den det styggeste av det stygge)

    SvarSlett
  12. Uendelig takk for fine, kloke og gode ord - Kristine! Det treffer nok ekstra fordi jeg vet at du har vært på "dypet" selv. Som du sier, det er vanskelig å tro på det andre sier (akkurat nå umulg!), men jeg leser hva du skriver, og tenker at det synker inn selv om jeg ikke kan tro på det nå. Hjertelig takk for at du har tatt deg tid til å svare og takk for tips!!
    Og takk til "fallen angel" - veldig takk!
    Gode ønsker tilbake til begge <3
    Linda

    SvarSlett
  13. Hm, mente du at du _aldri_ skal "møte" Ari Gold igjen? *petimeter, sorry* uansett, så flink og tålmodig du er, du gjør en kjempejobb! Du har jobba ganske lenge med den boka nå. Gleder meg til den kommer!!

    Var ikke misunnelig på termosen (haaater kaffesmaken), helt til du sa det var kakao i den - nå vil jeg ha den mer enn noe annet i hele verden, NOM!

    SvarSlett
  14. Linda:

    Det skulle bare mangle!!! Jeg glemte å spørre om du får behandling - hvis ikke anbefaler jeg deg å oppsøke en psykolog/fastlege/psykiater. Jeg ville ihvertfall aldri kommet meg videre uten profesjonell hjelp. (Selvom det i seg selv først hjalp ordentlig da jeg ble mer samarbeidsvillig).

    Håper du kan tro litt på meg - og på Fallen Angel - og på alle andre jeg har snakket med som er bedre. Skulle ønske jeg kunne overbevise deg eller si noe magisk... Sender isteden mange gode ønsker <3<3<3


    Pantora:

    Kakao er supergodt, men kaffe er - som regel - hakket bedre. Men ikke alltid. Alt er egentlig godt i den magiske termosen min ;o) <3<3<3

    SvarSlett