Søk i denne bloggen

fredag 30. desember 2011

The winner of the dinner + ett - i teorien lett - nyttårsforsett

Noe av det vondeste med å være syk var at jeg ikke klarte å sette pris på ting som skulle være hyggelig. Ting som alle andre gledet seg til. Som for eksempel høytider. Og ferier. Og selskaper. Og god mat.

Nå vil jeg ikke kategorisere disse USA-heseblesende-rundturene som ferier, men det er i det minste en change of scene. Og aller viktigst - en pause fra rutinene mine. (Vandeyr = meg. Avhengig av å gjøre ting i "riktig rekkefølge" = meg. Etc). Men joda, poenget mitt var vel at jeg merker at jeg klarer å løsrive meg mer enn tidligere, at jeg ikke får angst av å våkne på ukjente steder, uten å vite hva jeg skal spise i løpet av dagen eller hvilken seng jeg skal sove i når kvelden kommer.

Som jo faller i kategorien: "små steg for de aller fleste, ENORME steg for Kristine". 

Bravo!

Og enda en episode som faller i nevnt kategori:

I DC spiste Bear og jeg middag på en italiensk restaurant. Og etter en forrett på størrelse med noe som i et hvilket som helst europeisk land ville falt i kategorien "stor hovedrett"- jeg overdriver ikke - fikk jeg servert en tuna steak som var så enorm at jeg begynte å le. Overbevist om at jeg aldri i verden ville få den i meg.
Men tro det eller ei, i selskap med Bear, et vinglass så humongous at jeg tipper det inneholdt nesten en hel flaske - igjen, jeg overdriver ikke - og påfølgende ekstremt mye latter - så gled altså hele hovedretten ned. Og kelneren - som tydelig var smigret og begeistret for at jeg likte det han serverte - applauderte meg faktisk for innsatsen.
For det hadde han ikke trodd, at jeg skulle få plass til all den maten. (Bear spiste også opp, altså, men han fikk ikke like mye skryt).

Tidligere ville dette vært selve definisjonen på m-a-r-e-r-i-t-t. Spise så mye at andre mennesker synes det er i-m-p-o-n-e-r-e-n-d-e??? Spise så mye at man får applaus? Foran masse mennesker?
Og jeg skal virkelig ikke skryte på meg at jeg nøt at han klappet i hendene. Men jeg overrasket meg selv med reaksjonen min. For heller enn å smelle tallerkenen i trynet hans, bryte sammen, løpe ut derfra i vill panikk, skrike at mange andre også hadde spist opp - og hvorfor måtte han fokusere på bare meg, eller på annen overdramatisk måte ødelegge det som var en utrolig avslappet og morsom kveld - så tok jeg det overraskende rolig. Og bra. (Og ærlig talt er det lenge siden jeg smalt med tallerkner - bare så det er sagt).
(Og kanskje var det litt på grunn av vinen - noe jeg tidligere ihvertfall ikke ville rørt, ikke engang et par slurker - men ikke bare).

Faktisk klarte jeg å smile. Faktisk klarte jeg å tenke at det er utrolig mye hyggeligere å være en person som klarer å sette pris på god mat enn det er å være en som såvidt pirker borti noe, en som ikke klarer å føre en samtale fordi hun er så livredd for at maten er stekt i smør eller olje eller whatever, en som  bestiller noe som ikke engang eksisterer på menyen - "jeg skal gjerne ha en sandwich, jeg. Bare uten brød. Og uten ost" - (true little tragic story) - en som på en eller annen måte lager anstrengt og klein stemning. Det var utrolig deilig å for en gangs skyld ikke være sær eller vanskelig.

For en gangs skyld være en som ikke sier nei takk. 


I det siste har jeg tenkt mye på hvordan jeg har lyst til å være, hvordan jeg har lyst til å leve. Og jeg vil leve mer som dette - jeg vil være en som takker ja, en det er hyggelig å være sammen med - og kanskje enda viktigere - en som klarer å ha det hyggelig selv. Kontrasten mellom å leve på den ene og den andre måten er - akkurat som vinglasset - humongous.  

Nyttårsforsett:

Si mer ja takk!

Pluss:
Ikke henge meg opp i uvesentlige detaljer, ta flere sjanser, få et system på vitaminene mine så jeg ikke glemmer dem, ikke la meg styre av frykt, drikke mer vann, slutte HELT å løpe innendørs - jeg har ikke dårlig tid, ta meg selv mindre alvorlig, få en fast vaskedag i uken, gå mer tur, kaste meg ut i det som nå føles som altfor store/skumle prosjekter, ta ansiktsmaske litt oftere, sende brev/pakker til niesene mine i Oslo minimum to ganger i måneden. Og aller viktigst: takke alle de som følger med på bloggen min - kommentarene deres betyr mer for meg enn dere kan ane. 

Ønsker dere alle ALT GODT FOR 2012!
  
Og spør... Hva er dine nytrsforsetter?  
 

mandag 26. desember 2011

Back to school etter veldig kul jul

GOD JUL!


Etter noen fantastisk hyggelige dager i Oslo er jeg back in business i Dublin. Bear jobber, jeg skriver - MEN vi koser oss med god mat og film også. Litt vemodig (nå følte jeg meg gammal, du) å gå glipp av selve julaften og første dag hjemme - men neste år blir det andre juleboller. Og vi fikk jo feiret på forskudd.

Tror 2012 blir "forandringens" år for min del. Utrolig mye spennende som skal skje i løpet av veldig kort tid. Gleder meg til det. Gleder meg også til å blogge igjen - for joda, jeg har bestemt meg for å starte på nytt med en litt annen vinkling. Forhåpentligvis litt mer interesting enn denne har vært de siste månedene - skal ikke særlig mye til.

Bare to små uker til USA runde 3 - mye som må i box før den tid. Så før alt det "spennende": 
Bok. Skrive. Redigere. Pelle meg av nettet. Fy fy fy.

Fortsatt GOD JUL!

lørdag 17. desember 2011

That's absurd, Word

Fun fact?

Ordboken i word lager rød skriblerier under ganske mange ord. 
Som for eksempel... kostliste. Eller... overanalysere (som visstnok skal deles i to, men det liker jeg ikke, så det nekter jeg å gjøre).

Derimot viser det seg at "katastrofetankekaos" er et helt greit ord.


Ser du hvor FUN hverdagen min er?
Når denne oppdagelsen får meg til å bryte internettforbudet mitt?

Fun fun fun...

Oppskrift på jul: 
Tid: 
3 minutter.
Du trenger: 
Tre nisser, to bamser, en snømann, ett litt harry lystre. Sett i stikkontakten, la alle myke skapninger finne seg en sitte/liggeplass.

VIPS.  


Neste år har jeg store planer hva julen angår. STORE. Det inkluderer mye lys. Og mye baking. Men i år blir det altså forskuddsversjonen - og det blir også fint!

Nå er det snart tid for å flakse til Oslo. Jeg skal i møter hos Aschehoug, hilse TO nydelige små babyer for aller første gang, se familie og venner. Og feire julaften TO KVELDER på rad. 

Jeg gleder meg genuint til å slappe av. Spise god mat. Og ikke tenke på arbeidet som venter når jeg kommer tilbake...

Julestemning all the way!

Ho ho ho... fra meg så lenge!

tirsdag 13. desember 2011

No more smelly feet, home=sweet

Home sweet, sweet, sweet home...


Herregud, det er euforisk deilig å være hjemme. En fantastisk tur - virkelig - men samtidig veldig hektisk. 


Det første jeg gjorde var å tømme trillekoffertene våre over i vaskemaskinen - og det var den utpakningen.

Og i postkassa ventet det eneste som gir meg JULESTEMNING (i tillegg til Coca-Cola-reklamen på TV... og juletrelys... og lukten av pepperkaker... og lyden av pappa som maler mandler til marsipan...):



Naboene har som alltid fantastiske juletrær skinnende i stuevinduene (de pyntes som regel 1. desember). Det har (boo-hoo...) ikke jeg. Men jeg har et bittelite lystre, da. Og fine nisser og snømenn.


 Det tok meg tre minutter å pynte til jul. Hard to believe, I know....




Men nå er jeg mest keen på rutiner, jeg. Lage min egen kaffe. Sove i min egen seng. Bake mitt eget brød.

Og herregud, jeg SAVNER å skrive.

Det er et godt, godt, godt tegn. Og jeg har tenkt en del mens jeg har hatt pause - på at jeg ikke skal fortsette med de samme tankene de jeg aldri helt klarte å gi helt slipp på til tross for at jeg i det minste fikk dyttet dem litt vekk...
..."dette skal faktisk folk lese - dette er for ekkelt, dette er for sykt, vil jeg virkelig at noen skal vite dette om meg? Skal dette følge meg "for alltid"?" etc etc etc.

Jeg vet jeg har sagt det før, men nå mener jeg det virkelig:
Spiseforstyrrelsen min var alt annet enn delikat. Den var ekkel, den var grusom - å presentere den som noe annet vil være å lyve.
Den var heller ikke et valg. Ikke noe jeg ønsket meg eller oppsøkte eller planla. Og derfor ikke noe å skamme seg over.


Men jeg gleder meg i det minste til å sette i gang igjen. Ekstremt.


Og gleder meg til å tjuvstarte julefeiring i Oslo om bare en liten uke. Det blir ekspressjul med to tjuvstarter på julafen.

OG jeg også i møter med Aschehoug - alltid veldig hyggelig, alltid veldig spennende!!!


Ny deadline er satt til februar. Og den skal jeg rekke. Det vil si utgivelse i mars. Og jeg gleder meg ekstremt til å bli ferdig. Samtidig gjør tanken på at alt sammen skal leses av andre meg ubeskrivelig kvalm, livredd og skjelven. 

Den tid, den sorg. 

Og med det - og med dette bildet av nok en Bear...


... ønsker jeg deg en fortsatt fin førjulstid!


lørdag 3. desember 2011

Another GREAT update

Og en ting til. Jeg har tenkt litt på hva jeg skal gjøre med bloggen.

Føler det er liten vits i å ha en blogg som sjelden/aldri oppdateres. Og da aldri med noe som er verdt å lese (å blogge om hvor mye en blogg suger = patetisk!!!).
Når jeg får levert manus - guri malla, det er mye som gjenstår, får litt angst ved tanken på at det nærmer seg, men det bare gå - må jeg bestemme meg for enten å starte litt på nytt og faktisk blogge jevnlig. Eller ikke i det hele tatt. Frem til det blir det mer av dette halvveis-opplegget. Så stay tuned - plutselig dukker det opp enda flere føtter...

Jeg lener litt mot å starte en ny blogg med en litt ny fokus!

Okidoki. Nå skal jeg nyte fantastiske Boston med enda mer fantastiske Bear...

Feet are yucky in Kentucky

Bare en liten oppdatering herfra.

Du ser det beige nederst på bildet??? Det er mitt skjerf. Mens vi ventet på flyet til Kentucky i forrige uke var jeg nemlig så heldig å få denne damen ved siden av meg.

Ingen ORD kan beskrive stanken. Eller hvor raskt vi flyttet oss - selvfølgelig etter at jeg tok bilde...



Akkurat er vi i FANTASTISKE Boston - var her i fjor også, og det er min favoritt. Nydelig!

Har sett mye, men noen høydepunkter har vært NYC - med verdens beste fetter som jeg ikke innså hvor mye jeg savner før jeg fikk most ham flat, en del av Cincinnati (i Ohio) og Indianapolis!

Det har gått i ett de siste dagene - med mellomlandinger har vi flydd syv ganger på fire døgn. Jeg ser JÆVLIG sliten ut.

Mye flyplass-mat på farten, INGEN form for rutine - med andre ord: mange utfordringer for et litt nevrotisk vanedyr som meg.
Men utrolig spennende, gøy og en fantastisk mulighet til å se utrolig mange flyplasser. LOL.


Men nå er det helg! Og strålende sol! Og i morgen skal vi IKKE fly! Yey!

God helg!