Søk i denne bloggen

lørdag 22. september 2012

Takk takk takk


Jeg vil bare takke alle dere som har tatt dere tid til å skrive til meg de siste ukene.

Det er vanskelig å sette ord på hvor mye de fantastiske tilbakemeldingene betyr for meg. At dere kjenner dere igjen i min historie, at jeg kjenner meg igjen i deres, og dere hverandres. Godheten dere har vist meg er overveldende, jeg mener, virkelig rørende.

Takk for at denne "blottleggingen" (som, let's face it, (vi kjenner jo meg, liksom) potensielt kunne vært et lite angstfylt helvete) har blitt en så positiv, god, trygg affære. Heller enn å føle meg "utlevert" eller stressa har jeg det bedre enn på lenge - det er godt å føle at jeg har brukt tid og krefter på noe meningsfylt.


Jeg deler herved de nydelige blomstene jeg fikk fra forlaget med dere:




Og ellers må dere ta til takke med at jeg bare takker med et enormt TAKK.

Jeg ønske dere alt godt i hele denne verden - både dere som sliter med en spiseforstyrrelse, dere som er glad i en som sliter med en spiseforstyrrelse, og alle dere andre.



Og jeg tenkte jeg kan dele noen fine quotes jeg fant i en gammel notatbok i dag:


“When things are bad, we take comfort in the thought that they could always be worse. And when they are, we find hope in the thought that things are so bad they have to get better.”

“When you do nothing, you feel overwhelmed and powerless.
But when you get involved, you feel the sense of hope and accomplishment that comes from knowing you are working to make things better.”


I samme notatbok hadde jeg også skrevet disse punktene:

- Det finnes alltid håp. 

- Det skjer et skifte når du går fra å være destruktiv/passiv til endelig å kjempe for deg selv - du kjenner plutselig ekte styrke. 
 
- Det er aldri for sent å begynne på nytt. (Uansett hva det gjelder). 


PS:
Boken ligger på bestselgerlisten denne uken (på nummer 15, mitt favoritt-tall etter 11). Hipp hurra for det!

Og - jeg fikk nettopp vite at første opplag er helt utsolgt - men at det andre kommer ferskt fra trykkeriet i morgen. (Hvem hadde trodd det, liksom?) 




Livet i Denver er, sånn btw, veldig, veldig, veldig fint!


God helg!

torsdag 6. september 2012

Blomster og hjemkomster

Uken i Oslo var spennende, hektisk og litt stressende.

Hele prosessen har vært en større påkjenning enn jeg hadde regnet med - av flere grunner. Det er tøft å møte familie og venner etter at de har lest - plutselig vet de veldig mye om meg. Samtidig er det en lettelse, og boken har ledet til mange oppklaringer og "new beginnings".

Kort sagt - mye følelser på en gang. Men fint.


Tilbakemeldingene jeg får fra de som har lest boken er OVERVELDENDE. Følelsen jeg sitter igjen med er ubeskrivelig - en blanding av lettelse, takknemlighet, glede. Og - jeg er ikke flau over å innrømme det engang - stolthet (det har ikke vært en lett prosess).


Jeg fikk trøkka mye inn i dagene hjemme - bortsett fra søvn, da, som uteble.
Flere intervjuer, reunion med gamle venner, tid med familien, hyggelig lunsj med de som har hjulpet meg med boken, Aschehougs Hagefest, brudekjoleshopping til verdens nydeligste brud, litt tid - på ingen måte nok - med nieser og fadderbarna mine, møter med forlaget, fantastisk bryllup.

Og så fikk jeg enda flere nydelige blomster...


Det var trist å reise. Men samtidig ekstremt deilig å komme hjem til Tias. Og SuBear. Og sengen min. 


God nyhet:
Boken selger bedre enn jeg kunne drømt om - andre opplag trykkes nå! (Det er helt utrolig!)

Og...
Jeg har begynt å jobbe med et nytt bokprosjekt. Har ikke tatt heeelt form enda, men er likevel veldig spennende... (og positvt - har ingenting med spiseforstyrrelser å gjøre). Det finnes selvfølgelig ingen garantier for om det blir noe ut av det.

Men EN ting har jeg lært - dersom man ikke prøver får heller aldri vite. (Tror ingen har sagt det før meg?)

Så jeg prøver.


søndag 26. august 2012

I like it!


Jeg er vel fremme i Oslo.
Og bare se hva jeg våknet opp til i dag, da???


I like it!


søndag 19. august 2012

Rar quiz, mye piss, litt kliss


Boken er i butikkene i Norge. Jeg er i USA. Og det føles litt rart.

Tenk at det finnes mennesker som jeg ikke aner hvem er - men som faktisk kjenner meg, (om enn bare en del av meg) veldig godt? Feels weird.

Det er også litt merkelig å tenke på at familie og venner nå kjenner mange av "hemmelighetene" mine.
 
Nok blah-blah-kliss.


Du kan lese intervjuet mitt med HENNE i denne utgaven:


Ny Tid har også trykket en sak. Problemet er bare at de trykket FEIL intervju. Det vil si, de trykket ikke svarene jeg ga på konkrete spørsmål (og faktisk følte jeg kunne stå inne for), men heller en usammenhengende rekke sitater fra boken, en del antagelser, og halve utsagn som tatt ut av kontekst ikke ga mening.


Det var en litt ubehagelig opplevelse. Som ble hakket mer ubehagelig, eller skal vi heller kalle det ABSURD da de denne uken trykket følgende spørsmål som en del av sin "UkeKviss" (mulig jeg overreagerer, det føltes bare veldig rart):


SPØRSMÅL:

Fredag 10. august: Ny Tid brakte smaksprøver fra bokhøsten 2012, blant annet boka Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? av Kristine Getz, som forteller om sitt liv med anoreksi. Hvem var Isabelle Caro?

SVAR:

Fransk modell som døde av anoreksi to år etter at hun deltok i en fotokampanje mot kroppspress.

Hmmm...
 

Nok om mine ikke særlig interessante reaksjoner - jeg vet jeg helt sikkert både overdriver og overreagerer og overdramatiserer... 

Ellers lurer jeg på hva jeg skal gjøre med bloggen min.
Behovet for å fokusere på spiseforstyrrelsen hver dag har forsvunnet - jeg føler et større behov for å fokusere på alt annet, egentlig. Og fordi dette startet som en blogg med anoreksi som tema vet jeg ikke lenger hva jeg skal skrive om.
 
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å starte en helt ny blogg med en helt ny fokus. Men akkurat nå, når det føles som om "alle" (alle = de jeg har tvunget til å kjøpe boken min) får et innblikk i livet mitt - ihvertfall det gamle livet mitt - er det ganske deilig å ikke brette ut om den nye hverdagen min i Denver. Kanskje det endrer seg om et par uker.

Inntil videre oppdaterer jeg denne bloggen når det skjer noe interessant. Som når jeg for eksempel blir en del av en UkeKviss. Eller når jeg tar et nytt bilde med mobilen min:


Leiligheten vår. Her bor det minst hundre hunder. Jeg overdriver IKKE. Og jeg kjenner navnet på de fleste av dem. Jeg overdriver litt. Vi skal flytte videre om noen måneder og DA skal vi få to hunder. Navnene er klare, og det står mellom to mopser, eller en mops og en fransk bulldog. 


Selveste SuBear Subaru... Er hun ikke nydelig?

På fredag tok jeg lappen på nytt (noe jeg egentlig følte at jeg hadde brukt nok tid på... *kremt*) - men man MÅ ha amerikansk license når man er bosatt her.

Det var en latterlig test - jeg kjørte i ti minutter mens jeg hørte på at sensordama slafset på tyggisen sin, at hun sa: "ikke kjør på de barna der borte og stopp ved stopp-skiltene", og ellers snakket om at hun hadde knukket den ene hælen på de gule sandalene sine.

Jeg stod. Halleluja!



Bilder fra en hike. Naturen her er helt fantastisk! Og til tross for at vi nesten bor midt i sentrum av Denver, som tross alt er en stor by, trenger man ikke kjøre mer enn 30 minutter før man plutselig er på fjællet.

Fra verandaen vår ser vi Macys i en retning (vi bor halvannet minutt fra et enormt mall), fjellene i en annen og Denver skyline i en tredje. (I en fjerde ser vi rett inn i vår egen stue. Nice).


Dette er biblioteket "mitt".



På torsdag reiser jeg til Oslo.
Det blir en veldig hektisk, men også veldig hyggelig uke.

På planen står flere intervjuer med aviser og blader (oooooooog... God Morgen Norge torsdag 30. august), brudekjoleshopping (ikke til meg, nei), bursdagsfeiringer, bryllup, Aschehougs Hagefest og selvfølgelig tid med familie og venner!


I can't wait! 

Tusen takk til alle dere som har lest boken min. Alle de fine tilbakemeldingene betyr mer for meg enn dere kan forestille dere! Jeg er takknemlig. Og glad. Og lettet... 

Fortsatt god helg!

lørdag 4. august 2012

Take a look at my book


HER er boken:

Det er utrolig rart å holde den. Og jeg reagerte ikke som forventet.

For noen måneder siden - da jeg tvilte på at jeg noensinne skulle komme i mål - innbilte jeg meg nemlig at jeg skulle sove med boken under hodeputen, at jeg skulle ha den med meg i vesken, at jeg skulle lese gjennom fra perm til perm med en gang jeg fikk den på døra - men nei. Jeg stirret på den i et par sekunder, ga den en liten klem, og la den så trygt og mykt sammen med ekstra dyner og hodeputer i et skap. Weird. Men sånn var det.

Jeg ble sikkert bare litt overveldet. Og NÅ er den fremme igjen!



Lanseringen nærmer seg...
Og jeg er selvfølgelig nervøs, nå er det liksom ingen vei tilbake. (Ikke at jeg vil ha en utvei, altså).

Men det hender jeg tenker: Hva vil folk synes? Vil de se på meg med "nye" øyne? "Stemple" meg som... syk? Osv osv osv. 

Litt slitsomme tanker. Men jeg må jo bare la de gå - jeg kan verken styre andres tolkninger av boken eller tanker om meg. Derfor har jeg bestemt meg for at det eneste jeg skal tenke fra nå av er dette:

Jeg har valgt å dele "historien min" med de aller beste intensjoner.

Og nå må boken leve sitt eget liv. 



La du merke til hva som stod øverst til høyre, eller????




OH JESS!

Du kan glede deg til å lese etterordet - av Finn Skårderud. Det er fantastisk

(Og, JA, jeg føler meg beæret).


Fortsatt god helg!



onsdag 25. juli 2012

Lots of fun in the sun

En miniupdate fra Denver!

Vi har endelig fått flyttelasset og etter 8 uker i koffert var det MILDT sagt deilig. Det er ikke lenger ekko i leiligheten, jeg har mer enn to bukser å velge i, jeg kan kokkelere uten å bruke micro'n og best av alt?

Vi sover ikke lenger på denne:

Luksus-versjon eller ikke - jeg følte meg ikke mye beautiful da jeg våknet fra beauty-sleepen.

Denver er egentlig alt jeg håpet på - og utrolig mye mer. 

Maten her er ubeskrivelig god, menneskene er fantastisk hyggelige og avslappede, hiking i fjellene er kjempedeilig, utsikten fra leiligheten er utrolig - skyskrapere i en retning og fjell i en annen!
Det er så mye som skjer her - pub-crawls, grillfester, vinfestivaler, bursdagsfeiringer, impro-teater - og det er gøy :-)

Vi har kjøpt verdens GODESTE bil, en Subaru. Og for ikke å glemme stakkars Bear som ble solgt i Dublin (jeg savner ham og får vondt i magen hver gang jeg tenker på ham), har vi døpt henne (dette er en jente, ja) for SuBear.

Holder fortsatt på å lære meg den nye telefonen min (Samsung, ikke iPhone, uvant), men skal legge ut noen bilder av utsikt, fjell, bil, muligens meg selv når jeg utvikler nok intelligens/tålmodighet til å sette meg inn i det.

Jeg har allerede gjort et intervju med HENNE (august-utgaven). Og snart er boken ferdig trykket!

Jeg reiser til Oslo i slutten av august i forbindelse med lanseringen (litt på etterskudd blir det vel, for den kommer i butikkene 15. august!) - blir litt skummelt, veldig spennende og sikkert også en lettelse. Skal bli fint å lukke bokkapittelet - og fokusere på alt annet enn spiseforstyrrelsen!  


Håper du har en kjempefin sommer!

Det har jeg... :-)

tirsdag 19. juni 2012

New beginnings...


Til tross for at alt er veldig nytt og fremmed føles det uendelig bra endelig å være på plass i Denver. Flyttelasset kommer om 1-2 uker og vi begynner å bli en smule lei av å bo i koffert (snart fem uker uten tingene våre), men alt føles likevel BRA. Jeg kan allerede si at jeg kommer til å like meg veldig godt her!

Alle kollegaene til Bear er fantastisk hyggelige, vi kom på fredag og var på grillfest allerede første kvelden og jeg har siden vært mer sosial enn jeg har på flere år, jeg kjører leiebil på "feil" side av veien i forhold til hva jeg er vant til fra Dublin (en underholdende tur fra flyplassen, men nå begynner det å gå greit), det er mellom 30 og 36 grader hver dag, jeg har fått litt farge på kroppen for første gang på flere år, folk er generelt ekstremt imøtekommende og hyggelige, det bor MINST femti hunder i bygningen vår (jeg overdriver IKKE), maten er FANTASTISK overalt.

Mye praktisk gjenstår - men jeg er så lei av å stresse (de siste månedne har vært en smule intense) - så jeg orker rett og slett ikke mer. For første gang på veldig lenge føles alt lyst og lett, og jeg klarer endelig å tenke - ihvertfall innimellom - at alt ordner seg!


Jeg føler meg overraskende trygg og sterk midt oppi alt som er nytt og fremmed. Det er GØY å bli kjent med nye mennesker, gøy å utforske et nytt sted, gøy å prøve ny mat.


En NY start!!!

Boken skal snart i trykken, og til tross for at jeg må korte ned "takk til..." seksjonen min ekstremt (noe jeg har forståelse for, den var vel på nesten fem sider), så begynner jeg å falle til ro med at jeg er i mål. Alt kunne sikkert vært skrevet mye bedre, jeg kunne alltids endret på rekkefølgen for å få mer flyt - men det kommer til et punkt når man må si seg fornøyd og la det gå. Og dit har jeg kommet. Så får vi se hvor rolig jeg er i augsut, når alle "hemmelighetene mine" skal deles med alle de som vil lese...

Skal legge ut noen bilder fra Denver snart, men her er ihvertfall bokomslaget:



Jeg lagde nettopp en Facebook-side til boken -

Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? 

- og du er hjertelig velkommen til å like den og spre linken for alle vinder! Haha...


Tusen, tusen takk for all støtte gjennom de siste månedene/årene. Hvis dere alle visste - hvis du visste - hvor mye det har betydd for meg...

Takk.

torsdag 3. mai 2012

Washy washy...

Da har jeg fått språkvasken i retur - og den er veldig rød og veldig fin. Min oppgave er å akseptere retting av alle skriveleifene.

Det viktigste jeg har lært så langt - i tillegg til at det tydeligvis finnes "punktumregler" i tillegg til alle kommareglene - er at det IKKE heter "i steden". Men "i stedet". Og ikke "lengre". Men "lenger".


Dette er faktisk utrolig gøy - accept, accept, accept!


Ha en kjempefin torsdag!

*
Update (etter omtrent 2 minutter):
Hvordan er det mulig å tro det heter antidepriiiiiissiva (konsekvent) når jeg er fullt klar over at det heter depreeeeesjon og ikke depriiiiiiiiisjon?

Update (etter omtrent halvannen time):
Det heter ikke "lunjs". Men "lunsj". Good to know.  

onsdag 2. mai 2012

Pakke-pakke-pakke. Og takke

Når hele bloggoppsettet har endret seg siden forrige post er det kanskje på tide å oppdatere?


Noen - men enda ikke alle - av mine nærmeste har lest manus - et sant helvete å vente på tilbakemeldinger (jeg har aldri gått så mye i ring eller sendt så mange whatsæpper - hvilken side er du på? Hva tenker du nå?). Frykten for at de skal se meg med helt nye øyne etter et innblikk i det jeg tillater meg å kalle "galskapen min" er ganske jævlig.
Jeg tror det var tøft - boken er mye mer personlig enn jeg først hadde tenkt - men jeg tror de har fordøyd den (og alle skrivefeilene). Det verste er, med andre ord, sånn halvveis over. Klumpen i magen er fortsatt ganske vond - men det må jeg bare tåle.

Jeg får straks manus tilbake fra språkvask og skal sette i gang med ny runde redigering! Frem til nå har alle ord vært mine, og jeg er spent på hvor store endringer jeg skal gjøre.

Vi har - nesten - bestemt oss for omslaget.

Og jeg har startet med å skrive - "takk til..." - som skal stå etter etterordet i boken. Hmm... Jeg har fått en side til disposisjon - en side er ingenting - og i tillegg til familie/venner/de som har hjulpet meg med boken osv vil jeg så gjerne takke dere som har fulgt bloggen - aller helst med navn (kommentarene deres har holdt meg gående og har betydd så mye mer enn dere kan forestille dere). Men mest sannsynlig blir det ikke plass til annet enn en enorm felles takk... :-( Og jeg håper derfor dere kan lese den som om den var veldig personlig???

Skal bare pakke litt. Og så skal jeg starte å takke.


For joda - her går det stort sett i pakking og organsiering. Å flytte til USA er en ekstremt omfattende prosess, men etter mange forsinkelser begynner vi å få en oversikt. Første flyttelass har gått til Norge. Og alt som skal til Denver går om et par uker. Det er jo et lite stykke så vi må klare oss uten tingene våre både i denne og den andre enden - kan bli spennende å bo i koffert i nærmere seks uker.

Beste med å flytte = kaste/selge/gi bort ting. Herregud, så mye skiiit man sparer på? Jeg skal aldri igjen kjøpe noe som ikke har en ekstremt konkret og viktig funksjon. I Denver ser jeg for meg at alt skal ha "sin plass", at det aldri skal være rotete og at jeg skal ha fullstendig oversikt. (Nøyaktig det samme tenkte jeg da vi flyttet for to år siden).


Om litt over en måned sitter jeg faktisk i en (tom) leilighet i Denver og venter på alle tingene våre. Shit, det er ikke lenge til! (Og shit, jeg håper jeg gjør noe annet enn å sitte stille på gulvet og vente!)


Må anbefale en fantastisk serie:

GIRLS


I <3 Lena Dunham.

Check it out!


Og med det går jeg tilbake til eskene mine og taperullen min og lydbok ("Min Kamp 6").

Gleder meg til flytteprosessen er over og jeg kan poste bilde av meg selv med cowboyhatt og nye boots fra toppen av et fjell i Colorado. Det blir stas!


Stay tuned...
 

fredag 6. april 2012

Pretty, pretty Mile-High City

De siste månedene har det skjedd så utrolig mye at jeg blir helt svimmel - og de siste ukene har alt toppet seg (på en positiv måte, altså).

Bear og jeg skal flytte!
Vi skal flytte veldig langt og veldig snart...

... til USA!
Til Colorado! 
Til Denver!
Til (nesten) den andre siden av jordkloden... 


 
Begge bildene er googlet - eneste bildet jeg har derfra er av meg selv i pysj på et hotellrom som kunne vært hvorsomhelst - og det vil jeg holde for meg sjæl.


Fordi alt skal skje jæskla raskt (altfor raskt) har vi sånn omtrent... noen få uker på å selge heim og bil og en del møbler i Irland, sende noe til Norge, noe til USA, finne et sted å bo der borte - og alt det innebærer - og egentlig ganske mye annet som ikke er så veldig interessant og som får hodet mitt til å spinne veldig raskt hver gang jeg tenker på det.

Vi reiser over for å finne leilighet i slutten av mai. Og så flytter vi i begynnelsen av juni. Og alt er fryktelig spennende og fryktelig stressende på en gang. MEN - det føles veldig bra. Som en "new beginning". Og jeg gleder meg til alt har ordnet seg og vi er vel installert.

Og til jeg kan starte en ny blogg med daglige oppdateringer og en helt annen fokus!

Frem til det blir det mest papirarbeid, pakking, ordning&fixing, bokredigering.
Kanskje poster jeg et bilde av en pappeske. Men noe mer spennende kan jeg ikke love.

(Håper at det blir mer spennende når jeg "starter på nytt", da! Så langt har jeg mer eller mindre kun sett motorveien, et hotellrom, en (fantastisk) restaurant og flyplassen. Men alle som har vært der mer enn ett døgn elsker byen, så jeg tror vi er in for a treat, Bear og jeg!)

Og en siste ting:
Boken skal i trykken i juni og den skal ut i august! For sure.
 

Ønsker deg en riktig god påske!

torsdag 29. mars 2012

PUNKTUM.


Jeg kødder ikke.

Ihvertfall for denne gang. De siste ukene har gått i ett med alt annet enn skriving, men etter en relativt intens siste runde har jeg nå satt punktum og sendt manus til språkvask. (Verdens morsomste - ihvertfall nesten - ord).

Jeg får det i retur, altså, og skal fortsatt gjøre endringer, men det meste av grovarbeidet er i boks. Nå gjenstår pirking og justeringer - og må si jeg foretrekker det.


Har egentlig mange store "nyheter" fra mitt lille liv, men akkurat nå skal jeg step away from the mac, legge meg ned på gulvet... og bare puste litt.


I'll be back, though.

onsdag 15. februar 2012

Gode råd og rød tråd


Happy Valentine's Day! 

Jeg hadde noen fantastisk hyggelige dager i Oslo. Med familie, venner og fadderbarn (stolt, stolt, stolt...)! Med meg i kofferten hadde jeg de faste ingrediensene - kardemomme og kakao, hjemmestrikkede sokker fra mormoren min, omme (hun er kul og oppdatert på hva som er "moderne" - mønster for alle penga) og... dessverre... en helvetes forkjølelse. Og feber. Og masse snørr. 

Men - redigeringsrunden var fabelaktig bra - og hyggelig - jeg er utrolig heldig som får jobbe med tre så kloke (virkelig) og gode damer! Nå gjelder det å korte ned, flette sammen og prøve å skape en sammenheng.

Ellers er det ingen nyheter herfra. Bear og jeg har mye gående på en gang og prøver å holde tungene rette - men alt er spennende og alt er positivt så vi klager ikke! (Bortsett fra at jeg klager en god del over formen, da. Men det er jo det eneste som hjelper når man er syk - SYTING).

Skal holde dere oppdatert med tanke på utgivelsesdato etc, men det kan virke som om lanseringen utsettes til tidlig på høsten - av flere grunner. Men helt uavhengig skal boken i trykken om ikke aaaltfor lenge - og derfor må du sende meg noen gode tanker.
Og mye tålmodighet.
Og et skarpt blikk for hva som skal VEKK.
Og en lang rød tråd jeg kan vikle inn i det som ikke henger sammen.


Hjertelig takk. Much appreciated. 

Happy Valentine's Day - ta godt vare på deg selv og alle du er glad i <3

søndag 5. februar 2012

A picture is worth...



... 135,487 words.

Jeg er klar for redigering i Oslo. Med Dino på fanget.


Wish me luck!

tirsdag 31. januar 2012

Snoring boring

Ikke stort nytt å fortelle herfra. Ihvertfall ingenting interessant. Og derfor har jeg egentlig ikke lyst til å blogge. For når skriver om "ingenting" - det vil si hverdagen min, som ikke er spes spennende for tiden - føler jeg meg utrolig teit. For hvem bryr seg om at jeg denne uken har "ordnet praktiske ting som har hopet seg opp mens vi var i USA..."? Ikke engang JEG bryr meg om det. Eller. Det gjør jeg jo, for skulle gjerne vært det foruten.

Men dette er ikke en sånn "hverdags"-blogg. Og dette er heller ikke lenger en spiseforstyrrelser-blogg. 

Faktisk vet jeg ikke lenger hva jeg driver med her inne. Og derfor holder jeg meg også litt unna. Når jeg har levert manus skal jeg ta et oppgjør - da skal det bli andre boller. Helt andre boller.

Og until then blir det nok mest oppdateringer på skriveprosessen - sikkert kjedelig å lese om - men det er det som opptar meg, så da så.
Til uken skal jeg til Oslo og redigere. Vi er - inkludert meg - fire stykker som har lest manus og skal gå gjennom sammen. Jeg både gleder og gruer meg - gleder meg til å få hjelp til strukturering. (Jeg vurderte å sende rød sprittusjer i posten så de virkelig kunne gå bananas og hjelpe meg å redusere mengden). Og gruer meg til å høre hva de synes...

Har fortsatt ikke valgt omslag - det er utrolig vanskelig!

Siden dette ble litt om alt og ingenting avslutter jeg med å anbefale en utrolig bra serie, TOUCH:



Har bare sett første episode, men lover bra!

Ellers gjentar jeg at alle må lese "Extremely Loud and Incredibly Close" - for å se filmen etterpå.


Takk til de av dere som fortsatt stikker innom! Alle kommentarer de siste månedene (faktisk snart TO årene??) har betydd så uendelig mye for meg, dyttet meg så langt i riktig retning at... at... at... jeg vet ikke.

Tusen takk...

mandag 23. januar 2012

Back in Dublin

DUBLIN! DUBLIN! DUBLIN!

Sengen min, puten min, kaffen min... Dusjen min! Uendelige (OK, overdrevet) mengder rene klær.

En fantastisk tur. Men herregud så vidunderlig å komme hjem... Jeg har pakket ut, støvsuget huset og vasket alt fra kjøleskap (som nå er fylt opp igjen!) til badekar. Aldri igjen skal jeg reise vekk og vite at tilstandene hjemme er sånn halvveis katastrofale.

Litt jet-lagged, men gira på hverdag!



Snart går turen til Oslo og en stor redigeringsrunde.

Til tross for at mye fortsatt gjenstår kan jeg se starten på enden på visa... En lettelse. Men også j***** skummelt. Begynner å gå opp for meg - altså, virkelig gå opp for meg - at boken snart kan leses av andre enn... meg. (Nå skal den først bli ferdig, da, og vet at neste runde blir krevende).

Bare tanken gjør meg litt uvel.

Men jeg håper noen kan få noe ut av mine erfaringer. Uansett har det - virkelig - vært en givende prosess for meg. Jeg føler at jeg har fått en viss oversikt over de siste årene av livet mitt, en forståelse for at "ting gikk som det gikk". Og jeg er enda mer klar til å gi helt slipp. Enda mer klar til å komme meg videre.


Og klar for å ta et bad. Med ansiktsmaske. Og kanskje hårkur.

Og jo. VELDIG klar for neglelakkfjerner også.


Fortsatt Happy Mondæj fra meg!

fredag 20. januar 2012

Clothes og Incredibly Close

Greetings from... Baltimore...

Her sitter jeg med macen - desperat etter internett, internett, internett, internett... Turen begynner å nærme seg slutten. Har vært litt slitsomt, litt stressende og veldig spennende.

Denver og Salt Lake City (overraskende kul by) var spesielt fantastiske, men fikk under ett døgn hvert sted, så ble mest sightseeing fra flyplass til hotellet og tilbake igjen. Men noe fikk vi med oss, ihvertfall nok til at vi vil reise tilbake på ferie en gang.

Salt Lake City.

Jeg har AKKURAT - for to sekunder siden - sendt inn en haug med tekst til Aschehoug.

En haug = 213 sider med halvannen linjeavstand.
En haug = mye frustrasjon. Sikkert mye dritt. Forhåpentligvis ikke bare.
En haug =  128,426 ord.

 
La meg få poengtere at denne haugen for noen uker siden bestod av et fjell.
Herregud, så mye tekst som fjernes. Noe er det deilig å slette. Noe er helt jævlig - setninger jeg har gnukket og gnidd på i evigheter for å få det til å passe inn og så innser at... hmmm... det er vel ikke vesentlig? Og det er det vel ikke så mange som bryr seg om - til tross for at det flyter?

Og så sletter jeg. Og så mister resten av teksten sammenhengen. Og så føler jeg at jeg har kastet vekk uendelige mengder tid. Og så innser jeg at det er en del av prosessen.


Jupp. Ikke lenge til vi reiser hjem igjen. Savner vaskemaskin. (Jeg har rene klær, altså, bare litt tungvint og dyrt å måtte sende på vask). Og jeg savner litt flere valgmuligheter når det gjelder for eksempel bukser. Den? Eller den?


Vi skal ikke fly videre før i morgen - helt herlig å sove samme sted to netter på rad. Så i kveld skal vi skal på kino og se "Extremely Loud & Incredibly Close". Jeg elsket boken. Og blir derfor sikkert skuffet over filmen. Eller kanskje ikke.




Hvis noen fortsatt titter innom her - ha en kjempefin helg!