Søk i denne bloggen

onsdag 15. februar 2012

Gode råd og rød tråd


Happy Valentine's Day! 

Jeg hadde noen fantastisk hyggelige dager i Oslo. Med familie, venner og fadderbarn (stolt, stolt, stolt...)! Med meg i kofferten hadde jeg de faste ingrediensene - kardemomme og kakao, hjemmestrikkede sokker fra mormoren min, omme (hun er kul og oppdatert på hva som er "moderne" - mønster for alle penga) og... dessverre... en helvetes forkjølelse. Og feber. Og masse snørr. 

Men - redigeringsrunden var fabelaktig bra - og hyggelig - jeg er utrolig heldig som får jobbe med tre så kloke (virkelig) og gode damer! Nå gjelder det å korte ned, flette sammen og prøve å skape en sammenheng.

Ellers er det ingen nyheter herfra. Bear og jeg har mye gående på en gang og prøver å holde tungene rette - men alt er spennende og alt er positivt så vi klager ikke! (Bortsett fra at jeg klager en god del over formen, da. Men det er jo det eneste som hjelper når man er syk - SYTING).

Skal holde dere oppdatert med tanke på utgivelsesdato etc, men det kan virke som om lanseringen utsettes til tidlig på høsten - av flere grunner. Men helt uavhengig skal boken i trykken om ikke aaaltfor lenge - og derfor må du sende meg noen gode tanker.
Og mye tålmodighet.
Og et skarpt blikk for hva som skal VEKK.
Og en lang rød tråd jeg kan vikle inn i det som ikke henger sammen.


Hjertelig takk. Much appreciated. 

Happy Valentine's Day - ta godt vare på deg selv og alle du er glad i <3

25 kommentarer:

  1. Nå må du gå og legge deg. Det er natten for forfattere nå. Da sover de :)
    God natt. Og god bedring.
    Og du; jeg har fått ny mac. MacBook Air -11 tommer. Bærre lækker.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har lagt meg. Og stått opp! Og føler meg bedre - tusen takk... :-)

      Mac er best - kos deg masse med den nye.

      Og igjen - tusen, tusen, tusen takk :-)

      Slett
  2. Hei søte Kristine! Så godt å lese og se at alt er bra med deg! Bortsett fra formen men, ja, du vet hva jeg mener. Jeg måtte kutte ut alt av blogglesing og nettgreier en liten (altfor lang egentlig!) periode, men ser at det HAR faktisk hjulpet meg.

    Gleder meg til den boka di altså, blir helknall! Skal igjennom no skumle operasjoner på sensommern/høsten så håper du har fått den ut til da så jeg har no å lese på! Hvis ikke må du blogge masse :-) Anyways, skulle bare slenge inn et livstegn, så du ser at jeg stalker deg fortsatt. ;)

    Stoooor forsinka valentines-klem fra Therese Melina, hunder og hester. :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Therese Melina!

      Så hyggelig å høre fra deg! Lei meg for at du må gjennom operasjoner- hvis det kan hjelpe lover jeg å blogge fingrene av meg hele sommeren. (Og det mener jeg, altså). Forhåpentligvis skjer det mye spennende fremover - og dermed vil jeg ha mer enn... ingenting å skrive om. Hopefully!

      Stor god klem til deg og alle de gode dyrene <3<3<3<3<3

      Slett
    2. Det hadde vært supersnilt av deg! Sommeren blir helt sikkert spennende - you're on fire, Kristine! Bok, blogg, frisk i hue' og lookin' smashing. Håper du får en fantastisk helg!

      Slett
  3. Håper du hadde en fin valentinsdag♥
    Håper formen kommer seg og at du blir frisk og rask igjen fort! Ikke noe kult å gå rundt å hangle. Og ja, syting hjelper litt på når man er syk:p
    Sender deg masse gode tanker, et hav med tålmodighet, og et skarpt blikk - alt bundet sammen med en lang rød tråd:D Lykke til med sluttspurten av boka!♥

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Karianne!!! Du er super!!!

      Masse gode tanker in return + en god klem

      Slett
  4. Koselig å høre at bokprosjektet ditt går mot slutten, Kristine, og at man om ikke så altfor lenge kommer til å få tak i boken din både i bokhandlerne og bibliotekene; skal vedde på at den kommer inn under innkjøpsordningen, så da får du automatisk solgt tusen eksemplarer.

    Når det gjelder forkjølelse, er det beste rådet jeg kan gi å pakke seg under dyna med to gensere og skjerf så snart man merker de aller første symptomene, og bli der til man er 100% frisk - bank i bordet, men selv har jeg utrolig nok ikke hatt forkjølelse eller influensa helt siden begynnelsen av mai 2009(!); rådet mitt er derfor kanskje ikke så dumt - bli kvitt basillene mens det fortsatt er få av dem.

    Ellers har også jeg tatt fatt på skrivingen igjen, så skulle du være nysgjerrig på hva jeg har skrevet i det siste, er det bare å klikke på navnet mitt; om boken noensinne blir ferdig, er likevel et åpent spørsmål - så jeg bøyer meg i støvet for din evne til å fullføre ting du har begynt på. Lykke til videre, Kristine, god bedring, og opp med hodet - når du blir frisk får du øve på å skrive autografer, slik at du kan signere boken din når den kommer ut. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er så mange jeg skulle ønske jeg hadde krefter til å trøste eller muntre opp, men dessverre er jeg bare et lite menneske og døgnet har kun 24 timer, så boken min er skrevet til ei ukjent jente jeg aldri vil møte; håper uansett at det jeg skriver i boken kan være til trøst og oppmuntring, og kanskje gjøre dagen litt lysere for jenter som sliter i hverdagen, enten det er snakk om spiseforstyrrelser eller andre ting.

      Slett
  5. Hei igjen!

    Har tenkt litt på det med den røde tråden du snakker om hva boken din angår, så her kan du få en løs idé til en rød tråd som trolig ville gjøre inntrykk.

    Først og fremst - jeg antar at boken/historien din vil ha en alvorlig grunntone, ikke være en underholdningsfortelling. Derfor kan et bilde der du står foran en grav være et alternativ, da dette ikke bare understreker alvoret, men også er noe mange kjenner seg igjen i.

    Altså - boken begynner med at Kristine står foran graven til noen som faktisk døde av anoreksi; hvis du ikke vil bruke graven til jenta jeg kjente, finner du sikkert en annen tilsvarende grav i Dublin eller i Norge; det finnes mange jenter som fikk forkortet livet som følge av anoreksi - Karen Carpenter fra The Carpenters var som kjent en av dem. Så Kristine står der, gjerne på en stemningsfull ettermiddag eller kveld der regndråpene faller ned, og filosoferer over situasjonen: "Det kunne vært meg". Så tar du et klassisk tilbakeblikk, brukt utallige ganger i litteraturen, og forteller historien din - fra begynnelsen og fram til idag. Eventuelt kunne du stå der foran graven flere dager, slik at du tar pauser i fortellingen din, og vender tilbake til nåtiden, noe som inkluderer hverdagsbilder; kanskje en pro-ano-side på nettet som du tilfeldigvis kommer over.

    Iallfall forteller du historien din med graven som ubevisst bakgrunnsbilde for å understreke alvoret, og når du har kommet til slutten, kan du bruke en stemningsfull avslutning, og boken ender med at du tenner et lys eller legger ned en enslig rose. Konklusjon: Det gikk bra med Kristine, men pass dere, jenter, for dere aner ikke at det er døden dere flørter med.

    Hvis jeg tenker meg historien i bokform, tror jeg den ville ha gjort veldig sterkt inntrykk, særlig dersom jeg selv var ei jente i faresonen. Dette er som sagt bare en løs idé, så du kan naturligvis velge ditt eget opplegg, men akkurat bildet med graven som et bakgrunnsbilde i fortellingen, tror jeg ville fungere, da dette som sagt både understreker alvoret, og er noe folk kjenner seg igjen i.

    Ha en fin dag, og fortsatt god bedring. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Du kunne også høre på The Carpenters når du vender til nåtiden i boken, eller ha med en situasjon der gruppen kommer med, kanskje du finner en gammel LP i en bruktbutikk; Karen Carpenter døde altså av sykdommen, så det kunne være en idé å ta med det litterære bildet i fortellingen; alle kan kjøpe musikken, og tenke etter: "Hun som synger der døde faktisk av anoreksi".

      Slett
    2. De gangene du vender tilbake til nåtiden i boken, får du selvfølgelig også øye på reklameplakater med sylslanke modeller; med graven som bakgrunn får dette en alvorligere tone.

      Beklager at jeg maser så mye idag, Kristine, men jeg prøver å se boken din for meg, og tenker etter hva slags bilder som kunne brukes. Hvis du ikke vil bruke graven, kunne du eventuelt bruke musikken til The Carpenters som et alternativ; kanskje boken begynner med at du finner en gammel plate på loftet eller på et loppemarked. Du setter den på, hører musikken, lukker øynene, og går tilbake i tid der historien din begynner.

      Slett
  6. Flere idéer fra meg: Jeg aner ikke hvordan det er med navnet Carpenters, men skulle man bruke tekstene deres, må man ordne i rettighetsrotet, så det ville kanskje passe bedre i en filmatisering...?

    Ellers må man også tenke på målgruppen for boken, og jeg tror neppe det er 90-åringer som leter etter gebisset eller 4-åringer som kommer til å være ivrigst etter å lese den; i tilfelle kunne man skremme 90-åringene med historien om det fæle gebisstrollet og for 4-åringene rekker det med å si at Julenissen er noe Mamma og Pappa har funnet på. Jeg går ut fra at de som vil ha mest nytte av å lese boken din, er jenter i tenårene som er i faresonen for anoreksi, så da må man forholde seg til dette.

    Bakgrunnsbildet med graven er kanskje klisjé, men det er et klart og tydelig symbol på konsekvensene av alvoret som ligger i anoreksi; dette er ikke bare en "slankelek" for å bli moteriktig tynn, og døden kødder man ikke med.

    Dessuten må man også tenke på om du skriver bare for å fortelle en historie, eller om dette skal være en meningsfull bok man for eksempel kan bruke i skolen - bøker der noen vil fortelle historien sin, finnes det 13 på dusinet av, den ene mer gripende enn den andre, men felles for de aller fleste av dem at de samler støv i bokhandlerne, for å senere samle støv i hyllene på Fretex.

    Derfor anbefales det å tenke gjennom dette før man setter sammen "den røde tråden"; hadde jeg vært deg, hadde jeg tenkt gjennom forslaget mitt om graven - original er idéen ikke, men skulle en bok om anoreksi være original, måtte man vel skrive om en hemmelig superagent som tar opp kampen mot små, grønne menn fra Pluto som har med seg et megafarlig anoreksivirus de vil bruke for å ta over jordkloden, noe som trolig ikke er det mest seriøse utgangspunktet for en bok om sykdommen.

    Å skrive en bok som treffer folk er ikke enkelt, men det skrives så enormt mange bøker at skal man bruke tid og krefter på å skrive en bok, kan man like gjerne gjøre det skikkelig og forfatte noe som skiller seg ut; en sterk, tidløs historie som ikke bare kan leses idag, men også om 20 år. Tenk for eksempel på alle bøkene om vin og mat; hyllene på Fretex er fulle av kokebøker ingen lenger har bruk for.

    Men nå har jeg kommentert så mye på bloggen din idag at jeg får sette sluttstrek for denne gang, Kristine; du ba om en rød tråd, så jeg håper noen av idéene mine kan være til nytte. Lykke til videre med boken...! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Her har du forresten idéen til en følelsesladd, gripende avslutning som du kunne bruke i boken din; på den siste siden, etter at historien din er fortalt, står du foran graven til jenta som døde av anoreksi for aller siste gang med rosen i hendene:

      "Forsiktig la jeg den enslige rosen på graven hennes mens aftensolens siste stråler holdt på å forsvinne i horisonten, og mens jeg lukket øynene, var det bare en tanke som surret i hodet mitt, om og om igjen: Det kunne vært meg."

      En vakker avslutning som maner til ettertanke. Men det er jo din egen bok, Kristine, så gjør det du selv mener er best; uansett - lykke til videre. :)

      Slett
    2. Hei Brian!

      Tusen takk for så mange fine råd :-) Ettersom boken er selvbiografisk vil den egentlig bare handle om meg, sykdom og tilfriskningsprosessen. Mesteparten av teksten er nede på papiret - nå prøver jeg bare å finne rekkefølgen!

      Men igjen - tusen takk for engasjementet ditt!

      Slett
  7. MANGE gode tanker og forståelsesfull tålmodighet sendes din vei! Et skarp blikk og rød tråd er det verre med, kan ikke så mye mer jeg kan gjøre enn å krysse fingrene og ønske det for deg. Og jeg har troa på deg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Tora - det betyr SÅ mye!

      Slett
  8. Sender deg et lite valentineshjerte på etterskudd, jeg! <3 Du betyr mye, og jeg gleder meg ufattelig mye til å lese boka di (men no pressure - om den bare hadde bestått av de blogginnleggene jeg allerede har lest hadde jeg likevel vært fornøyd)! Stor klem!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Du er god, du, Martine! Tusen takk for oppmuntring <3<3<3

      Slett
  9. Et hjerte og en klem til deg, noen dager for sent. Eller mange dager for tidlig. ♥ :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Right back at you, Tuva. Og tusen, tusen, tusen takk! <3<3<3

      Slett
  10. Dette er spennende Kristine :-) Skjønner at dere har flere prosjekter på gang, så jeg håper at du blir fort frisk igjen slik at du kan gjøre hva du ønsker <3 Sender deg mange gode klemmer og et ønske om at du får en riktig god helg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Marthe! Håper alt står bra til med deg også, søte deg <3<3<3

      Slett