Søk i denne bloggen

søndag 5. februar 2012

A picture is worth...



... 135,487 words.

Jeg er klar for redigering i Oslo. Med Dino på fanget.


Wish me luck!

34 kommentarer:

  1. MASSE MASSE MASSE MASSE LYKKE TIL KRISTINE!!!

    <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen millioner trillioner takk, kjære Laila. I need it <3

      Slett
  2. Lykke til:D Jeg liker at du har Dino på fanget. Ser ut som han koser seg:D Pelsdotter er så koselige:D

    SvarSlett
    Svar
    1. Dino storkoser seg! Men det er enda morsommere å gå oppå macen enn å ligge stille...

      Tusen takk, Rosa Fugl!!! <3

      Slett
  3. Ah, siste innspurt - dyktig du er, dette blir bra vettu!! Krysser fingre og tær og ønsker deg lykkelykke til, fine Kristine <3
    Klemmer fra *C*

    SvarSlett
    Svar
    1. Å, C, du er nå god!!! Tusen takk, tusen takk, tusen takk!!! <3<3<3

      Slett
  4. Wishing you luck, og skulle önske vi var der samtidig! Dette blir bra, Kristine <3 *klemmer*

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg også, Linda!!! Next time. I hvert fall før sommeren! Jeg sender deg en mail ila uken.

      xoxo<3<3<3

      Slett
  5. Gratulerer! Gleder meg til å kjøpe og lese boken din når den kommer ut! :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Bunie!!! :-) ;-) Nå ble jeg glad!

      Slett
  6. Hei, Kristine!

    Selv om det kanskje er litt sent å si det ettersom vi allerede er i februar, ønsker jeg deg fortsatt godt nytt år, og lykke til videre med boken din.

    Redigeringsprosessen kjenner jeg godt til - da jeg skrev aktivt før i tiden, brukte jeg minst fem timer pr. side; til å begynne med rablet jeg ned 1. kladd som ble lest og rettet om og om igjen, deretter 2. kladd som ble utsatt for den samme litterære slakten, og etter utallige rettelser og overstrykninger kunne man renskrive det hele; alt foregikk naturligvis for hånd, noe som ga meg bedre tid til å tenke gjennom det hele enn om jeg hadde brukt et tastatur. Nå har jeg dessverre ikke hatt krefter til å skrive i det siste, men har i det minste fått på plass ordene som skal være begynnelsen på den nye utgaven av brian.no, og kanskje kan få folk til tenke litt etter:

    "En blomsterkrans av skjønnhet som du kan folde ut i tankene dine...

    ...en øm stillhet som omslutter menneskehjertene når natten har senket seg og søvnen kjærtegner øyenlokkene, mens stjernehimmelens uutømmelige prakt våker over dem, og sinnets skritt nærmer seg evighetens grenser.
    Så vakre, så umåtelig vakre er drømmene vi aldri får drømt fordi vi glemmer at i forhold til det lille vi vet, er det så uendelig mye vi ikke vet."

    -----

    Den siste setningen kunne kanskje oppsummere skjebnen til mange jenter med spiseforstyrrelser: "Så vakre, så umåtelig vakre er drømmene vi aldri får drømt fordi vi glemmer at i forhold til det lille vi vet, er det så uendelig mye vi ikke vet."

    Født som små, håpefulle babyer som tar vare på livsgleden sin, for å så fortsette livet som jenter som fokuserer på vekt og mat, men glemmer drømmene; glemmer hvilke støvkorn badevekten og frokosten er i forhold til selve verden; i forhold til gjenskinnet av uendelighet som fyller en stjerneklar nattehimmel, i forhold til alt det vi ikke vet.

    Når du er i Oslo nå, har du muligens litt dårlig tid, men skulle du ha bedre tid en annen gang, kunne du - hvis du vil - tenne et lys på graven til jenta jeg fortalte deg om tidligere; jenta som døde av Anorexia; hadde hun fortsatt vært i live, hadde hun sikkert lest boken din. Graven hennes er på Vår Frelsers gravlund; når man går bortover gangstien som krysser kirkegården fra Ullevålsveien til Akersveien, er det - rett etter Æreslunden - et felt på venstre side som (så å si) alltid er måkt for snø. Der er det to gravsteiner, spor etter to menneskeskjebner; ei jente som døde etter å ha slanket seg til døde, og et lite barn som døde samme dagen som det ble født, og aldri rakk å se sollyset.

    Vanligvis stresser man vilt i hverdagens kjas og mas, men fra tid til annen kan det være lurt å lytte til stillheten på et sted der det verken er plagsomme reklameplakater fra McDonalds eller blinkende reklamebannere som forkynner at du er utvalgt til å bli kunde nr.999.999, og i så måte kan man vel si at kirkegårdene ikke har forandret seg stort de siste par hundre årene. Stillheten er mer eller mindre fortsatt til stede, og da kan man kanskje tenne et lys og tenke litt etter - før man vender tilbake til maset som preger samfunnet vårt.

    Uansett, Kristine - fint å høre at alt går bra med deg, ønsker deg som sagt fortsatt godt nytt år, og lykke til videre med både boken og livet ellers.

    Smil fra Brian :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei igjen, Kristine!

      Ser forresten at det snør ute nå og at det har falt en god del snø i natt, så det kan bli vanskelig å finne frem til gravene jeg skrev om i forrige innlegg; må nok ut med snøspaden igjen i løpet av dagen.

      For folk som er vant til å forholde seg til hva "alle andre" mener nok det å rusle gjennom halve byen med en spade for å måke snøen ved graven til ei jente man en gang var glad i, kan virke pussig, men grunnen til at jeg gjør dette, er i bunn og grunn for å vise at jeg bryr meg (og trøste foreldrene hennes, som steller graven), og for å være et lite menneske - som i stedet for å skryte og blåse opp sitt eget ego (...et ikke ukjent fenomen blant mange kunstnere) - tar med seg spaden, og rolig måker snøen på en kirkegård. En stille protest mot samfunnets skjønnhetspress, slankevanvidd og "vær-best-og-skryt-av-det-på-Facebook"-mentalitet der målet er å være mest mulig vellykket, og det er helt greit å hevde seg på andres bekostning for å oppnå målet.

      Poenget er at dersom man skal ta et reelt oppgjør med eksempelvis reklamebransjens holdning til superslanke modeller av en annen verden, er det altfor naivt å tro at man kommer noen vei med å eksempelvis merke reklamen med at bildene er retusjert - det er omtrent like effektivt som å øse vann fra en synkende båt med en teskje. Skal man oppnå resultater, må opprøret komme innenfra, rett fra hjertet, ikke fra en statlig informasjonskampanje. For skal man være helt oppriktig, er det tross alt knekkende likegyldig hvordan ei jente ser ut, hvor mye hun veier, hvordan hun går kledd, hva alderen hennes er, eller hvilken sosial status hun har - hvis man ikke kan lukke øynene og prate med henne uten å bry seg om det overfladiske tullet andre kaster bort tid og krefter på, blir det hele meningsløst; hva er vitsen i å kunne se når man bruker evnen til å dømme andre mennesker?

      I grunnen rart å tenke på hvordan vi som kan se og bruke øynene våre gjør nytte av denne sansen - ville ei jente som visste at hun ville miste synet dagen etter, fortsatt mene at vekten hennes er det viktigste i verden? Ville hun bruke denne siste dagen til å glane på speilbildet sitt og mene at hun er sååå feit, eller ville hun verdsette synet sitt, det hun har hatt hver dag, men aldri satt pris på før man vet at man mister det...?

      Tenk over det - kanskje du får flere kreative idéer til ting du kan skrive om i boken din, og ha en fortsatt koselig vinterdag her i snøfylte Oslo.

      Enda et smil fra meg :)

      Slett
    2. Unnskyld skrivefeil - det skulle naturligvis være:
      "For folk som er vant til å forholde seg til hva "alle andre" mener kan nok det å rusle gjennom halve byen med en spade for å måke snøen ved graven til ei jente man en gang var glad i, virke pussig..."

      Når man skriver i bloggen til en kommende forfatter og mulig kandidat til Nobels litteraturpris, må man jo unngå hårreisende skrivefeil som kunne ha fått mang en gresk skilpadde til å begynne å bruke parykk. ;)

      Slett
    3. Beklager at det blir så mange kommentarer fra meg denne gangen, Kristine, men har tenkt mer på boken din, og undres på om den kommer til å være en personlig beretning om ditt forhold til spiseforstyrrelser, eller om du kommer til å velge et mer generelt utgangspunkt - hvis du skjønner hva jeg mener. Dersom du vil ha det generelle utgangspunktet og tar med historier om andre som også har eller har hatt anoreksi, er historien om jenta jeg har fortalt om, en meget sterk historie i og med at hun døde som følge av sykdommen, vekttapet og påvirkningen dette hadde for kroppen hennes.

      Hun stod selv frem i media, og det var i sin tid reportasjer om henne i flere aviser, men sant å si vet jeg ikke hvilket forhold foreldrene hennes har til dette nå, slik at det antagelig hadde vært best å høre med dem om dette skulle være aktuelt for deg. På den ene siden er de siste bildene av henne et skrekkeksempel på hva anoreksi og spisevegring kan føre til og således en kraftig advarsel med tanke på slanking; på den annen side tror jeg de færreste av oss som kjente henne vil tenke på henne i den tilstanden - for meg personlig er det rett og slett vondt å tenke på, og jeg vil bare huske smilet hennes og den hun var før sykdommen fikk overtaket. Det er godt mulig foreldrene hennes har det på den samme måten, men om historien om henne kan forhindre andre jenter fra å havne i slankefellen... jeg vet ærlig talt ikke, Kristine, så du får eventuelt høre med dem først.

      Om du eventuelt vurderer å ta dette med i boken din, er e-postadressen min post@dracula.no; skulle du ha bruk for det, kan jeg gi deg kontaktinformasjon og bilder/lenker til artikler om historien hennes.

      Ha en fortsatt fin dag, og som tidligere sagt - lykke til med boken; håper virkelig den får jenter til å tenke seg om før de går for langt med tanke på vekten.

      Slett
    4. Hei Brian!

      Tusen takk for kommentarer - setter stor pris på engasjementet ditt!

      Når det gjelder perspektiv på boken - det er egentlig en personlig beretning. Jeg føler ikke at jeg er i stand til å snakke om spiseforstyrrelser på et mer generelt plan - jeg er ikke lege eller "ekspert", og kan egenltig bare dele mine egne erfaringer. Forhåpentligvis vil det likevel være til hjelp for noen.

      Boken starter med perioden da jeg ble syk og avsluttes egentlig her og nå. Blogg har vært en viktig faktor i tilfriskningsprosessen så det står en del om den også :-)

      Jeg har ikke nevnt jenta du kjente i boken, men jeg må innrømme at historien påvirket meg veldig da den dukket opp i kommentarfeltet for over ett år siden. Den fikk meg til å tenke og ta situasjonen min mer alvorlig.

      Synes det er rørende at du måker graven - og jeg er sikker på at foreldrene hennes setter stor pris på det. Jeg tenner gjerne et lys for venninnnen din.

      Tusen takk for kommentarer, Brian. Håper alt står bra til med deg og at du får energien tilbake!

      Smil fra meg

      Slett
    5. Takk for svar, Kristine - veldig koselig at du svarer alle; tydelig at du bryr deg.

      Du har nok rett i at å velge en personlig innfallsvinkel til en bok om dette emnet er kanskje det beste, for da har du iallfall full oversikt. Men selv om du ikke er lege eller "ekspert", er det godt mulig at du har større innsikt i spiseforstyrrelser enn mange andre - når det gjelder leger, kan en god lege gi en diagnose og legge til rette for at "pasienten" blir frisk, men til syvende og sist er det ingen som er nærmere sykdommen enn "pasienten" selv. I ditt tilfelle har du ikke bare blitt frisk ved egen hjelp, men jeg skulle tro at du også har rimelig god objektiv kunnskap om spiseforstyrrelser etter å ha lest og satt deg inn i informasjon om dette.

      Med tanke på såkalte "eksperter" som opptrer i mediene, er det i bunn og grunn ingen terskel for å kalle seg "ekspert" bortsett fra å vite litt mer enn gjennomsnittsmennesket og ha et sosialt nettverk som kontakter "eksperten" for å få uttalelser med en viss fagmessig tyngde, men når man ser grundigere på hvilke konklusjoner diverse "eksperter" har trukket i årenes løp, er det ikke stort å skryte av; et prakteksempel er plateselskapet Decca, som i 1962 nektet å gi Beatles platekontrakt med begrunnelsen om at "gitargrupper var på vei ut". Ja da, ekspertene hos Decca visste jo best. Men Beatles tok med seg gitarene sine til EMI, og resten av historien kjenner vi; Decca angret bittert på den største tabben et plateselskap har gjort i musikkhistorien, og kompenserte for dette ved å gi Rolling Stones platekontrakt. Og gitargruppenes tid var definitivt ikke over - til tross for "ekspertenes" spådommer.

      Derfor ville det ikke forundre meg om du vet langt mer om hvordan man skal få orden på spiseforstyrrelser enn "eksperter" som uttaler seg på teoretisk grunnlag - når det gjelder jenta jeg har fortalt om, var sykdomshistorien hennes et eksempel på at legene som i årenes løp skulle gjøre hennes frisk, oppnådde det stikk motsatte, og at alt som kunne gå galt, stort sett gikk galt. Og jeg tror neppe hun er den eneste som har blitt feilbehandlet her i Norge.

      Så jeg håper boken din blir lest av mange - også leger og medisinske "eksperter" - og at du klarer å formidle historien din på et vis som kan få folk til å åpne øynene; kanskje hovedproblemet med behandling av anoreksi og tilsvarende sykdommer er det enkle faktum at det handler om mennesker, ikke objekter; vi er alle individer med behov for forståelse, ikke ting som kan repareres etter et fastlagt mønster. Har man blitt forkjølet eller brukket et ben, blir man frisk etter å ha gjort ting millioner har gjort før oss, men når det gjelder ting i hjernene våre, kan man ikke lenger følge den samme sjablongaktige oppskriften uten å ta hensyn til det mennesket vi faktisk er.

      Du er ei tøff jente som har stått frem i denne bloggen og fortalt oss om deg selv, Kristine, og jeg er glad for at du har fått den støtten du har fått - nå vil jeg ikke snakke på vegne av andre, men kan bare si hva jeg selv føler, og det er at jeg ser på deg som et menneske; det finnes ingen "anorektikere" i fortid eller nåtid, bare mennesker, alltid, alltid mennesker. Små mennesker, større mennesker, mennesker som veier mer, mennesker som veier mindre, men likevel er de alle mennesker, akkurat som jeg selv. Så enkelt er det.

      Ønsker deg fortsatt lykke til med skrivingen, og etter å ha tatt med snøspaden også idag, har jeg fått unna snøen på kirkegården - håper værgudene blir litt snillere etter hvert, og at det ikke snør flere dager etter hverandre; det er så kjedelig å måke når man neste dag innser at arbeidet var fullstendig bortkastet siden det ligger et nytt, hvitt teppe av snøfnugger som har viklet seg inn i hverandre og fredelig ligger og slapper av i kulden.

      Brian :)

      Slett
    6. Tusen takk, Brian.
      Og jeg er helt enig med deg - man er mer enn en diagnose, helt uavhengig av hva den er!

      Ha en flott dag!

      Slett
    7. Hei igjen!

      Jeg vet ikke om folk flest tenker over hvilken påkjenning det kan være å skrive en bok, for det å være forfatter er i sannhet ingen dans på roser. Håper inderlig at du har bedre flyt i skrivingen enn jeg har nå for tiden, for etter å nesten ha jobbet et døgn i strekk og fått minimalt med mat og søvn, kan jeg berette at jeg omsider har fått snekret sammen 1 -én- side av brian.no. Jippi. Hvis jeg fortsetter i den samme farten, blir jeg forhåpentligvis ferdig før 90-års-fødselsdagen, og kan signere verket med gebisset mitt. ;)

      Ja, ja - slik er nå livet, Kristine, lykke til med redigeringen, og stå på videre; det blir kanskje utgivelse og boksignering i løpet av høsten...?

      Smil fra Brian :)

      Slett
  7. Gratulerer og masse, masse lykke til med redigeringen. Gleder meg til boken kommer ut! Du er så flink! Kos deg i snøfylte Oslo :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Siri!! Så hyggelig!!! :-)

      Slett
  8. Ååå, så spennede!! Masse masse lykke til, det blir nok veldig bra skal du se:D Gleder meg til boken kommer!
    Mange klemmer♥

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, søte Karianne :-) <3

      Slett
  9. lykke til!:D gleder meg til å lese den!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen, tusen takk, Line!!! Det betyr mye for meg :-) <3

      Slett
  10. Masse lykke til! Dette blir megaspennende <3 Du er utrolig dyktig!

    SvarSlett
    Svar
    1. Indeed... Tusen takk, Marthe. Tenker mye på deg og håper du har det bra. Stor+god klem fra meg <3

      Slett
  11. Hei kristine, har lest bloggen siden den dagen jeg fikk kontakt med deg, og om helse og sosial ikke lærer meg noe, gjør iallefall din blogg det! du er en så fantastisk sterk person på alle måter! du ba meg dele min historie og at den kunne være anonym, og jeg gjorde nå det, kan ikke si jeg er så imponert selv, men tanken har nå vært i hodet mitt i ? 6 måneder eller noe så, ta en skikk om du vil :) og stå på, og ser fortsatt frem til å lese boka di ^^!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei!!
      Selvfølgelig husker jeg deg! Og selvom det var forferdelig vondt å lese historien din håper jeg det hjalp deg å sette ord på alt du har vært igjennom, og at ventilering via blogg kan være til hjelp for deg.

      Jeg stikker innom igjen! Mange gode tanker fra meg <3

      Slett
  12. Masse masse lykke til - tenker på deg - heier på deg <3

    mitthaap

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, søte deg. That means a lot! <3<3<3

      Slett
  13. Shaiiit, det var mange ord...
    Sånne dino-hunder er bare søt hele tiden!

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha... Jupp! Altfor mange! Han er SÅ god og så snill :-) <3<3<3

      Slett
  14. Tenker på deg om dagen, lykke til med innspurten!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Marie, for så hyggelig hilsen! Takk - I need it!

      Slett