Søk i denne bloggen

lørdag 22. september 2012

Takk takk takk


Jeg vil bare takke alle dere som har tatt dere tid til å skrive til meg de siste ukene.

Det er vanskelig å sette ord på hvor mye de fantastiske tilbakemeldingene betyr for meg. At dere kjenner dere igjen i min historie, at jeg kjenner meg igjen i deres, og dere hverandres. Godheten dere har vist meg er overveldende, jeg mener, virkelig rørende.

Takk for at denne "blottleggingen" (som, let's face it, (vi kjenner jo meg, liksom) potensielt kunne vært et lite angstfylt helvete) har blitt en så positiv, god, trygg affære. Heller enn å føle meg "utlevert" eller stressa har jeg det bedre enn på lenge - det er godt å føle at jeg har brukt tid og krefter på noe meningsfylt.


Jeg deler herved de nydelige blomstene jeg fikk fra forlaget med dere:




Og ellers må dere ta til takke med at jeg bare takker med et enormt TAKK.

Jeg ønske dere alt godt i hele denne verden - både dere som sliter med en spiseforstyrrelse, dere som er glad i en som sliter med en spiseforstyrrelse, og alle dere andre.



Og jeg tenkte jeg kan dele noen fine quotes jeg fant i en gammel notatbok i dag:


“When things are bad, we take comfort in the thought that they could always be worse. And when they are, we find hope in the thought that things are so bad they have to get better.”

“When you do nothing, you feel overwhelmed and powerless.
But when you get involved, you feel the sense of hope and accomplishment that comes from knowing you are working to make things better.”


I samme notatbok hadde jeg også skrevet disse punktene:

- Det finnes alltid håp. 

- Det skjer et skifte når du går fra å være destruktiv/passiv til endelig å kjempe for deg selv - du kjenner plutselig ekte styrke. 
 
- Det er aldri for sent å begynne på nytt. (Uansett hva det gjelder). 


PS:
Boken ligger på bestselgerlisten denne uken (på nummer 15, mitt favoritt-tall etter 11). Hipp hurra for det!

Og - jeg fikk nettopp vite at første opplag er helt utsolgt - men at det andre kommer ferskt fra trykkeriet i morgen. (Hvem hadde trodd det, liksom?) 




Livet i Denver er, sånn btw, veldig, veldig, veldig fint!


God helg!

torsdag 6. september 2012

Blomster og hjemkomster

Uken i Oslo var spennende, hektisk og litt stressende.

Hele prosessen har vært en større påkjenning enn jeg hadde regnet med - av flere grunner. Det er tøft å møte familie og venner etter at de har lest - plutselig vet de veldig mye om meg. Samtidig er det en lettelse, og boken har ledet til mange oppklaringer og "new beginnings".

Kort sagt - mye følelser på en gang. Men fint.


Tilbakemeldingene jeg får fra de som har lest boken er OVERVELDENDE. Følelsen jeg sitter igjen med er ubeskrivelig - en blanding av lettelse, takknemlighet, glede. Og - jeg er ikke flau over å innrømme det engang - stolthet (det har ikke vært en lett prosess).


Jeg fikk trøkka mye inn i dagene hjemme - bortsett fra søvn, da, som uteble.
Flere intervjuer, reunion med gamle venner, tid med familien, hyggelig lunsj med de som har hjulpet meg med boken, Aschehougs Hagefest, brudekjoleshopping til verdens nydeligste brud, litt tid - på ingen måte nok - med nieser og fadderbarna mine, møter med forlaget, fantastisk bryllup.

Og så fikk jeg enda flere nydelige blomster...


Det var trist å reise. Men samtidig ekstremt deilig å komme hjem til Tias. Og SuBear. Og sengen min. 


God nyhet:
Boken selger bedre enn jeg kunne drømt om - andre opplag trykkes nå! (Det er helt utrolig!)

Og...
Jeg har begynt å jobbe med et nytt bokprosjekt. Har ikke tatt heeelt form enda, men er likevel veldig spennende... (og positvt - har ingenting med spiseforstyrrelser å gjøre). Det finnes selvfølgelig ingen garantier for om det blir noe ut av det.

Men EN ting har jeg lært - dersom man ikke prøver får heller aldri vite. (Tror ingen har sagt det før meg?)

Så jeg prøver.